Den første kjente dreiebenken

Strap lathe Egypt ca 300 BC. Petosiris tomb. photo

Dreiing av møbeldeler som arbeidsledd i et snekkerverksted. Relieff på nordveggen av Tots yppersteprest Petosiris’ gravkammer i dagens Tuna el-Gebel, tidlig 300-tall f. kr. «Woodworkers with a Lathe» (German Archaeological Institute, Cairo F-21204) via Venit 2015.

Over alt hvor tredeiingens historie skrives, på nettet som andre steder, dukker det innledningsvis opp en henvisning til vår eldste kjente avbildning av en dreiebenk, en egyptisk stroppebenk. Presentasjonen av bildet, ofte bare gjennom en strektegning, får gjerne preg av hviskeleken der den ene innledningen parafraserer den forrige. Vi skal se nærmere på bildet og sammenhengen det egentlig står i, men først må vi nøste oss tilbake.

Fantasifull gjengivelse av den egyptiske dreiebenken etter Watson 1974, her gjengitt etter Historic Games artikkel «Early Wood Lathes«.

Den mest fantasifulle tilnærmingen til avbildningen finner vi hos Watson 1974. Jeg vet ikke om det er han som er opphavet til skissen, men den ser ut til å være resultat av at man har hatt problemer med å se for seg hvordan en slik tilsynelatende vertikalt orientert benk kunne holde seg stabil. Løsningen har blitt å forlenge benken bak hjelpemannen med en ekstra søyle med noe som ser ut som justeringsskruer på begge søyler. Tegningen er her gjengitt etter Historic Games’ artikkel om emnet men finnes også gjengitt her. Historic Games‘ artikkel refererer også en spekulasjon om at avbildningen egentlig viser en horisontal dreiebenk, avbildet som den var fordi perspektiv ikke var utviklet. De mente den kunne fungere begge veier.

De fleste øvrige tolkninger er presise nok til å være grunnlag for en begrunnet diskusjon av hva vi ser. Her er noen av de som dukker opp på nettet.

Tegning hos Gale et al. 2000, s. 357. I motsetning til de fleste andre har de sine referanser i orden: «Scene showing a carpenter turning wood on a lathe, from the early Ptolemaic tomb of Petosiris at Tuna el-Gebel (after Lefèbvre 1923: pl. X)».

Tolkningen av bildet hos en fransk Tourneur sur bois. Denne gangen speilvendt. Jeg vil anta at de har lånt tegningen annetstedsfra.

Lathe,after a picture in the tomb of Petosiris

Nok en representasjon. Fra en side om egyptiske håndverk.

 

I the Woodturner’s Workshops, «A brief History of Woodturning«, finner vi en mer autoritativ tegning sammen med en utmerket introduksjon til de eldste dreiebenkene. Den beskrives som en «bow lathe» som den åpenbart ikke er, men av sammenhengen framgår det at Brian Clifford mener «strap lathe». Referansen er til «a bas-relief carving on the wall of the grave of an Egyptian called Petrosiris.»

Relieffets kontekst

Petosiris’ gravkammer. Commons.

Referansen hos Gale et. al nevnt over tar oss tilbake til skissens opphav. Det befinner seg i et tidlig-ptolomeisk gravkammer, gravkapellet til Petosiris, yppersteprest for guden Thoth i Hermopolis’ nekropolis, dagens Tuna el-Gebel, datert til første tredjedel av 300-tallet f. kr (= den siste tredjedelen av det fjerde århundre). Oppdagelsen av gravkapellet ble innrapportert til museet i Kairo i 1919, hvor  franske Gustave Lefebvre nettopp hadde tiltrådt som direktør. Et dokumentasjons- og restaureringsprosjekt fulgte, og i 1923-24 ble kapellet publisert i et revolusjonerende trebindsverk.

Strap lathe Egypt ca 300 BC. Petosiris tomb.

Lefebvres egen illustrasjon av stroppebenken avbildet i Petosiris’ gravkammer, første tredjedel av 300-tallet f.kr. Lefebvre 1924, plansje X.

Blant de som har gitt avbildningen en seriøs behandling i senere år er Marjorie Susan Venit i 2015 med boka, Visualizing the Afterlife in the Tombs of Graeco-Roman Egypt, På side 24 beskriver hun hvordan stroppebenken er del av et helt snekkerverksted med en mengde forskjellige operasjoner: 

[s. 24:] «In this sequence, two men are shown at a lathe carving a colonette terminating in a papyrus capital, the earliest known depiction of wood-turning in Egypt. At the right, another artisan finishes off a similar piece, probably with an adze. In the panel directly above, an artisan works on a pierced panel with a bow drill while his assistant stedies the piece. In the center of the frieze, carrying a headrest that incorporates the colonettes fabricated below, another artisan observes them; his belly, like that of the rhyton-maker on the west side of the north wall, hangs over his loincloth. At the right of the scene, a fourth artisan uses an adze to smooth the top of a small chest.

Blant de som har studert relieffet er det flere diskusjonslinjer. Det ene gjelder dateringen av avbildingen. Venit daterer gravkapellet til tidlig 300-tall, kort etter Alexander den stores erobring av Egypt i 332 f.kr. Det er det eldste gravmonumentet som anerkjenner gresk tilstedeværelse i Egypt. Det dreier seg altså ikke om et veggmaleri. Vi har ikke grunnlag for å tro at hverken «early Egypt«, ca 1300 f. kr. eller  400-tallet f. kr var tiden dreiebenken kom i bruk i Egypt. Ei heller regnes relieffet for å være fra 200-tallet. Med dateringen av bildet, egyptiske dreide tresaker og greske tilsvarende tresaker har Heine 1990: 191 antydet at egypterne lærte håndverket av grekerne.

En annen diskusjon gjelder dreiebenkens form. Maihaugens egen G.A. Norman klarte på 1950-tallet å sikre seg en stipendreise til Egypt og presenterte en oversiktsartikkel om dreiing i 1961. Han så i relieffet en vertikal dreiemåte som for han framstod som lite tilfredsstillende. Framfor å vurdere egenskaper ved avbildningen, presenterte han det som et ledd i en lineær utvikling via horisontal stroppebenk, buebenk og videre til vippebenk. Stuart King har derimot formidlet en teori om at den avbildede stroppebenken egentlig var horisontal, men at den på grunn av egyptiske kunstkonvensjoner ble avbildet vertikal. King skriver også at «As with many Middle Eastern and eastern lathes of this type it was operated at ground level, in this case by two men.» Men som vi var inne på i posten om Theopilus var dette også tilfellet i Europa på et langt senere tidspunkt.

Kings tolkning om at det egentlig dreier seg om en horisontal benk synes rimelig. Jeg er allikevel skeptisk til hans påstand om at stroppebenken i likhet med buebenken er for svak til å dreie store ting som hjulnav, og at de forutsetter en vippebenk. Her synes han påvirket av Carole Morris?

Litteratur

  • Aubery F. Burstall 1975, Simple Working Models of Historic Machines.
  • Jean-Pierre Corteggiani, Jean-François Gout og Nadine Cherpion 2007, Le tombeau de petosiris a touna al-gebel, releve photographique – en nyere fotobok.
  • Erika Fischer 2014, «Schnitzen» – om egyptisk trearbeid, gjengir stroppebenken.
  • Rowena Gale, Peter Gasson, Nigel Hepper og Geoffrey Killen 2000, «Wood», i P.T. Nicholson og I. Shaw (red.), Ancient Egyptian materials and techniques, Cambridge University Press, New York, s. 357. Utdrag.
  • Stuart King – argumenterer for tredreiing i bronsealderen – en strap lathe gir bedre presisjon og overlegen arbeidshastighet for småarbeid i forhold til en bow lathe.
  • Gustave Lefebvre 1924, Le Tombeau de Pétosiris, Le Caire, Institut français d’archéologie orientale. – Se alternativ (og bedre) kilde her. I boka finner vi igjen Woodturner’s Workshops tegning, på plansje X, Pronaos. Mur Nord (C). – Inscr. nos 35-37.
  • G.A. Norman 1961, «Tredreiere og dreiebenker», Årbok for Maihaugen 1957-60, Lillehammer, s. 51-80. – han baserer seg tungt på Spannagel 1948, langt tyngre enn han gir inntrykk av.
  • Marjorie Susan Venit 2015, Visualizing the Afterlife in the Tombs of Graeco-Roman EgyptCambridge University Press. Gjengir foto!!! – Hun refererer Baines 2004: 46 som særlig peker ut tredreiing og påstår at det var ukjent i «Dynastic Egypt». Men hun påpeker at dette ikke er helt riktig med henvisning til Killen: 357 som sier at datoen for oppdagelsen er ukjent. 
  • Aldren A. Watson 1974, Country Furniture.
  • Tysk artikkel 1997, «Geschichte der römischen Drechslerei«, – «Plinius der Ältere, ein römischer Lehrer, bezeichnete Theodorus (560 v. Chr.) von der Insel Samos als den Vater der Drechslerei,»
  • Alle dreiekilders mor: Fritz Spannagel 1948, Das Drechslerwerk, Ein Fachbuch für Drechsler, Lehrer, Architekten und Liebhaber, Ravensburg.
  • Günther Heine 1990, Das Werkzeug des Schreiners und Drechslers, – baserer seg også på Spannagel, men tenker sjæl.
  • Plinius den eldre (23 – 79 e.kr.), Naturalis Historia, beskriver multikunstneren Theodorus av Samos som oppfinneren av dreiebenken.  Han nevner konstruksjonen i forbindelse med tre, glass og stein, men uten å gi konstruksjonsdetaljer:
    • s. 489: «The Cyclopes invented the art of working iron. Choræbus, the Atheninan, was the first who made earthen vessels; but Anacharsis, the Sctian, or, according to others, Hyperbius, the Corinthian, first invented the potter’s wheel. Dædalus was the first person who worked in wood;it was he who invented the saw, the axe, the plummet, the gimlet, glue, and isinglass; the square, the level, the turner’s lathe, and the key, were invented by Theodorus, of Samos.» – vi kan legge til at det er ikke noe her som indikerer at Theodorus’ dreiebenk var laget for å dreie tre. Tvertimot.
    • s. 66 om glassmaking: «… the glass is either blown into various forms, turned in a lathe, or engraved like silver.» – her er det en feiloversettelse – skal være turning wheel, ikke lathe og varmdreiing; jf. Rosemarie Lierke, «The ‘Turning’ of Ancient Glass Vessels», i Michel Feugère et Jean-Claude Gérold (eds.) Monographies Instrumentum 27 “Le Tournage, des origines à l’an Mil” , Actes du colloque de Niederbronn, octobre 2003. Éditions monique mergoil, Montagnac 2004, 169-178.
    • s. 44 om kleberstein: «At Siphons, there is a kind of stone which is hollowed and turned in the lathe, for making cooking-utensils and vessels for keeping provisions; a thing too, that, to my own knowledge, is done with the green stone of Comum in Italy.»
    • om dreiing av steinsøyler i bok 36: «The Labyrinth of Lemnos251 is similar to it [the cretan labyrinth], only that it is rendered more imposing by its hundred and fifty columns; the shafts of which, when in the stone-yard, were so nicely balanced, that a child was able to manage the wheel of the lathe in turning them. The architects were, Smilis,252 Rhœcus,253 and Theodorus, natives of the island».
    • s. 717 «… An artist of the name of Thericles is highly spoken of for his skill in turning goblets from the wood of the terebinth: and, indeed, that fact is a proof of the goodness of the wood. Terebinth is the only wood that requirers to be rubbet with oil, and is improved thereby.»
    • Theodorus av Samos var blant kunsthåndverkerne Plinius framhevet. s. 621: «Theodorus of Samos, who constructed the Labyrinth, cast his own statue in brass; which was greatly admired, not only for its resemblance, but for the extreme delicacy of the work. In the right hand he holds a file, and with three fingers of the left, a little model of a four-horse chariot, which has since been transferred to Præneste: it is so extremely minute, that the whole piece, both chariot and charioteer, may be covered by the wings of a fly, which he also made with it.» Theodorus regnes også av noen blant oppfinnerne av skulpturkunsten «a considerable period before the expulsion of the Bacchiadæ from Corinth».
  • Andre henvisninger til lathe hos nettstedet perseus.
    • Aristophanes, Thesmophoriazusae: «Servant
      —is going to construct the framework of a drama. He is rounding fresh poetical forms, [55] he is polishing them in the lathe and is welding them; he is hammering out sentences and metaphors; he is working up his subject like soft wax. First he models it and then he casts it in bronze—»
    • Flavius Josephus, Antiquities of the Jews, » as one may say, turned accurately in a lathe«.
    • Platon, on tingenes tre vesner: «And in the third place there is that object which is in course of being portrayed and obliterated, or of being shaped with a lathe, and falling into decay […] Every one of the circles which are drawn in geometric exercises or are turned by the lathe is full of what is opposite to the fifth, since it is in contact with the straight everywhere»
    • Sokrates, etter Platon: «Socrates
      In shipbuilding and house-building, and many other branches of wood-working. For the artisan uses a rule, I imagine, a lathe, compasses, a chalk-line».
    • P. Vergilius: «Nor do smooth lindens or lathe-polished box[wood]
      Shrink from man’s shaping and keen-furrowing steel;»
    • Vitruvius Pollio, The Ten Books on Architecture «The heaven revolves steadily round earth and sea on the pivots at the ends of its axis. […] Round these pivots (termed in Greek πόλοι) as centres, like those of a turning lathe, she formed the circles in which the heaven passes on its everlasting way.»
    • Andrew Stewart, One Hundred Greek Sculptors, Their Careers and Extant Works «In addition, Vitruvius 7 praef. 12 records a book by Theodoros on the «Doric» (sic) Heraion […] In fact, the columns of the mid sixth-century Heraion were indeed lathe-turned, apparently a ‘first’ in Greek architecture.» Se også her. og om «lathe marks» her
  • Dreiespor fra Samos fra to suksessive peripteroi fra 500-tallet f.kr. i fotnote 14 her. særlig Nils Hellner 2002, Die Säulenbasen des zweiten Dipteros von Samos, phd. Han viser bl.a. til J.Th. Clarke, Report on the Investigations at Assos 1882, 1883, 2. Bd. (1898) 77 ff. : «Moreover, a passage of Pliny, which seems to have escaped the attention of writers upon the construction methods of the ancients, shows the Greeks of the sixth century before Christ to have possessed lathes which were capable of turning, not only capitals as heavy as those of Assos, but even entire columns.»
  • Dreiespor fra Heraion i Argos fra 600-tallet f.kr. avvises i Nils Hellner 2004, «Drehspuren am Säulenbauteil des archaischen Heraion von Argos?«.
  • Dreide egyptiske steinvaser. Dodgy side. Må verifiseres.
  • G.R.H. Wrigt 2009, Ancient building technology bd 3 s. 2010 omtaler søyledreiing i antikken som kontroversielt men viser til kilder på det; «
  • Jean-Claude Bessac 2004, «Le tournage des éléments architecturaux en pierre», i M. Feugère og J.-C. Gérold (red.), Le tournage des origines à l’an Mil, Actes du Colloque de Niederbronn, oct. 2003, Monographie Instrumentum 27, Montagnac (Hérault), s. 34-47 – gir en summarisk oversikt over mulig bruk av dreiebenk i konstruksjon i antikken.
  • Ghislain Vincent et al. 2014, «Artisanat antique dans l’aire vésuvienne : le cas de la pierre» – Ser på produksjonsspor på stein i Pompeii. En lokal steinart, grå tuff kalt «Nocera», ble utvalgt fordi den gir gode redskapsspor og var i bruk fra ca 300 f.kr. De fleste søyle- og søyledeler med peristyler er fra sent 100-tall av og produksjonen stanser ca 80 f. kr. [Tournage på fransk – tour – brukes både om dreiebenk og dreieskive, men googleoversettes med tower (tårn).] Antakelig fantes forskjellige varianter av maskinen, etter region, verksted og bruk. Brukt tilbake til arkaisk tid i Hellas og spredt i hele middelhavsbassenget, og ennå i bruk i Gallia på 100-tallet e.kr. (colonne i et sanctuaire bourguignon (Vincent 2014). Maskinens utseende er ukjent, men gitt vekten på de letteste blokkene på 45 -95 kg er det mest sannsynlig dreid vertikalt med en krok fiksert på toppen. Emnet hviler på et leie og sentrert ved hjelp av et rektangulært tapphull og vekten fordeles ved at hullet er utvidet på to sider, et systematisk trekk ved søylene. Metoden er brukt på søyler av alle størrelser. Litteratur om dreieapparatusen: Orlandos 1966, p. 65-66; Widow 1987 Hellmann 2002, p. 83; Hellner 2004;Bessac 2004; White – Monthel 2006; Gaillard et al. 2011.
  • Michel Feugère 2004, «Le tournage : une technique, une histoire, un colloque«, i M. Feugère og J.-C. Gérold (red.), Le tournage des origines à l’an Mil, Actes du Colloque de Niederbronn, oct. 2003, Monographie Instrumentum 27, Montagnac (Hérault), s. 9-16. – dreiespor finnes fra neolittisk tid på perler, senere på bronsegjenstander og andre metaller, på tre o.l. selv om nord for Alpene er det først regnes med at det er fra 6-700 f.kr. dreiing er påvist (Drescher: Hallstatt). Han advarer: Selv om man kan eksperiemtere er det 1000 måter å komme til samme resultat. – Fra Niederbronnseminaret 2014.
  • Thomas F.C. Blagg 197?, Roman Architectural Ornament in Britain, Phd. – viser rekonstruksjon av en dreiemaskin. Han henviser til en maltesisk dreieinstallasjon som kan være nedarvet fra bysantinsk tid.
    • – «Hugh Braun writes «that, when he was engaged in architectural resorationwork in Malta after 1945, his local master-mason built a lathe to turn columns some five feet in length. A rectangular block was held by its ends between two L-shaped spikes fixed in two masses of stone. A rope was twisted round the block and …. was done with a heavy chisel set in a wooden handle nearly a yard long, at first detatching large spalls which flew in all directions. Admittedly, Maltese stone is particulary soft, and it might be much less easy to treat harder stones in this way. Braun speculates that this lathe was constructed in a tradition handed down from Byzantine, if not from Imperial Roman, times.
    • Hugh Braun 1946, Works of art in Malta : losses and survivals in the war, compiled by Hugh Braun and issued by the British Committee on the Preservation and Restitution of Works of Art, Archives, and other Material in Enemy Hands. – nevner ikke noen gjenoppbyggingsforsøk, så henvisningen er nok fra senere publikasjon.
    • – se også Blagg, T. F. C. (1976). ‘Tools and techniques of the Roman stone-mason in Britain’, Britannia 7: 152–72.
Photo 2

Og til slutt en fantasifull gjengivelse av Hallstatt-dreiere: Tourneurs de l’Age du bronze (Halstatt), 700 ans avant J.C. au nord des Alpes, d’après une reconstitution de H. Drescher.

Kjevle til baking og bank

kjevle mulig G27125

En av de to mulige kjevlene som ble funnet i Gamlebyen, i søndre felt. Denne er fra brannlag 14, datert til 1025-1075. Diameter 45 mm, 33 cm lang inkludert 12 cm skaft og dreid i bjørk. C34761G27125. Foto: © 2016 Kulturhistorisk museum, UiO / CC BY-SA 4.0

Hva kjevlet man med i middelalderen? Til tross for at redskaper til flatbrød- og lefsebaking, som steintakker og bakstestikker er tallrike i norske middelalder-byfunn, glimrer kjevla (nor: kefli) ofte med sitt fravær. Jeg (dvs. Birthe Weber) har bare klart å spore opp to mulige fra Oslo, foruten én fra Bergen og én fra Trondheim. Det er også én fra danske Boringholm og noen fra Novgorod. Hverken i London, York eller Schleswig er kjevler nevnt.

Meg bekjent er det i Norge Birthe Weber som har lagt ned det største arbeidet her. I sin analyse av funnene fra middelalderens Oslo trengte hun kjevler for å gjøre materialtilfanget rundt flatbrødbakingen fullstendig, og landet på at to køllelignende gjenstander hadde spilt den rollen. Det dreide seg om G20615 og G27125 som begge er fra Søndre Felt. De har diameter på 3 og 4,5 cm, er 29 og 33 cm lange, hvorav skaftene er 8 og 12 cm og dreid i henholdsvis salix [selje?] og bjerk.

Poenget hennes er at begge syntes å være for spinkle til å ha vært benyttet som linklubber eller banketrær, og de hadde heller ikke merker etter slik bruk.

kjevle mulig G20615

Den andre mulige Oslo-kjevla. Denne er fra brannlag 0, datert til 1175-1225. Diameter 30 mm, 29 cm lang inkludert 8 cm skaft og dreid i en salix-art, selje?. Den har angivelig pyntehakk opp mot skaftet (dreieuhell?). Kjevla virker feilregistrert. Hos Weber angis den som G20615, men i Unimus som G24637. Foto: © 2016 Kulturhistorisk museum, UiO / CC BY-SA 4.0

Weber nevnte liknende funn fra Bergen og Trondheim, men det er ikke klart for meg om hennes 1400-tallskjevle fra Bergen er den såkalte «lekekjevla«. Trondheimskjevla har jeg ikke funnet. Hun sannsynliggjør formlikhet ved hjelp minnestoff som antyder at kjevler i eldre tid kunne være glatte, og at kjevler med håndtak bare på den ene siden har vært i bruk i Dalarne til vår tid.(Keyland 1919: fig. 11b, 12, 141 [se også her])

En problem for Weber er uttrykket teygja braud. Det antyder at flatbrød ble strukket til rett form – ikke kjevlet. Hun mente seg, med Grøn (1926: 58), reddet av at det bare er en eneste gang denne ord-forbindelsen er brukt i litteraturen. Men det gjelder i så fall svært mange av våre norrøne ord. Motsatt finnes det ikke ett eneste eksempel på ordet kefli brukt i betydningen «redskap til å gjøre deig flat». Derimot er det brukt i andre sammenhenger som «stutt, ofte rund, kjepp», slik vi ennå finner ordet kjevle brukt. Betyr det at vi leter vi etter noe som ikke finnes?

En formodet kjevle er funnet blant gjenstandene i den sent 1300-talls treborgen Boringholm i Jylland (nr. 191, da: Dejrulle). Charlotte Andersen (2005 s. 122) opprettholdt den antatte identifiseringen nettopp med henvisning til Oslofunnene. Riktignok var kjevla sylindrisk med håndtak bare i den ene enden, men med sin sylinder på 28 cm og diameter på 8 cm er den langt større enn Oslo-kjevlene . Den er dreid i or.

0xiepgw1wx8

Figur 4-10 viser en kjevle fra Novgorod, av B.A. Kolchin 1968 tolket som mangle, linklubbe og deig-kjevle. Heller ikke han skiller mellom disse verktøyene, m.a.o.

Mer massive enn Oslo-kjevlene er også en håndfull kjevler fra middelalderens Novgorod, beskrevet av Boris Aleksandrovich Kolchin på russisk i 1968 og på engelsk i 1989. De to verkene er referert av henholdsvis Weber og Andersen, uten at de har tatt funnene opp til drøfting. For Weber sin del skyldes utelatelsen muligens at Kolchin ikke så seg i stand til å skille husholdsfunksjoner som klesvask og linbanking fra deig-kjevling. Redskaper til disse formålene skilte seg fra redskap til annet bruk men med tilsvarende form ved at de hadde mindre slitasjespor. Med diameter på 7-9 cm, 23-25 lange sylindre og 10-12 cm håndtak er Kolchins kjevler nærmest identiske med Boringholm-kjevla, slik at Andersens utelatelse framstår som en aldri så liten glipp.

Andre typer

Utenfor den perioden vi er interessert i ligger en «Culinary Roller» fra 1598 hos Victoria & Albert Museum.  Den plasserer seg mellom de to typene skissert over med en diameter på 5.3 cm, og lengde på 52 cm inkludert håndtakene på begge sider, dreid i pære og utskåret.

Blant pairuller finnes det mange helt uten håndtak fra senmiddelalder og tidligmoderne tid. Se her og her.

Overflatebehandling

Om vi skal rekonstruere kjevler er det ett punkt de bevarte kjevlene ikke kan hjelpe oss med. Hva er den mest hensiktsmessige teksturen? Kjevla skal holde på melet uten at deigen setter seg fast, eller som Hanna Kirshner (2016) skriver det, «The surface should feel very smooth, but not so slick that flour won’t adhere.» Mineralolje eller bivoks anbefales som finish. Ett sted anbefales buffing med P400 sandpapir.

Vi er vel også avhengig av poretettheten i treslaget som er valgt, og lønn er vanlig. Poretettheten setter sannsynligvis grenser for hvor fint sandpapir det er noen vits å bruke, men P400 gir uansett ett fløyelsmykt uttrykk.

DSC_0005 (1)

Sånn kan de bli, dreid på en uvillig vippebenk i grønn lønn som har surna litt i endene. Rulla er 31 x 6 cm, skaftet 8 cm.

Litteratur og digresjoner

  • Birthe Weber 1990,»Tregjenstander«, i De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo bind 7: Dagliglivets gjenstander del 1, Akademisk forlag.
    • Nils Keyland 1919, Svensk allmogekost : bidrag till den svenska folkhushällningens historia I-II, Svenska teknologföreningens förlag.
    • Grøn, Fredrik 1927, Om kostholdet i Norge indtil aar 1500, Det norske videnskapsakademi, Skrifter II, hist. Filos. Klasse no. 5. Oslo.
  • Charlotte Boje H. Andersen 2005, «Genstandsfund (undtagen tekstiler og fodtøj)», i Jan Kock og Else Roesdahl (red.), Boringholm – en østjysk træborg fra 1300-årene, Jysk Arkæologisk Selskab.
  • Boris Aleksandrovich Kolchin 1989, Wooden artefacts from Medieval Novgorod, s. 28: [jeg har dessverre kun tilgang til utdrag] Rolling-pins and beaters. These implements closely resembled mauls in their shapes, but since they were used for household chores (for washing clothes, bleaching linen, threshing flax and other purposes) they were better preserved, which differentiated them from mauls of the same size (pl. 14, 1-4).
  • Boris Aleksandrovich Kolchin 1968, Novgorodskie drevnosti, via russisk facebook og Google translate (redigert): «Valya [Skaljka?, kjevle]. This round wooden blockhead with a handle (tab. 4.10) was among the most common household items. Valya was used for washing clothes and linen, whitening canvas, threshing flax, rolling out dough and similar work. Since the tool is not intended to impact the solid surface of a wedge or chisel, the tool was always flawless. Therefore, as the surface of the outrigger can be easily distinguished from a small Chekmarev [klubbe?]. The average size of Valka are: diameter – 7-9 cm, boob length – 23-25 cm length of the knob – 10-12 cm Variations insignificant. Valya were not only round, but flat (Pralnikov). Dimensions flat Valkov are as follows: length – 27-30 cm, width – 9 cm, thickness – 3 cm round arm length 14 cm, however, finds them much less…«
  • William Rubel 2011, Bread: A Global History, – omtaler hvitt, hevet hvetebrød som det vanlige europeiske brødet de siste 2000 år. Det sier seg selv at det ikke kan gjelde vårt område. Men det gjør at vi kanskje kan forvente at kjevla er vanligere hos oss enn sørpå, selv om den også ble brukt til pai.
  • Medievalist, «Bread in the Middle Ages«.
  •  Flatbrød – omtales som et senmiddelalderlig fenomen knyttet til at fossekall og mølle erstatter håndkverkna. Lefse – i likhet med flatbrødet må også den visstnok inneholde noe hvete. Tynnbrød er fellesnavnet, særlig brukt i svensk tunnbröd.
  • Hanna Kirshner 2016, «The Best Rolling Pin«, Sweethome.

Theophilus’ dreiebenk – stroppebenken

Theophilus' dreiebenk

Theophilus’ dreiebenk. A er slik jeg forstår teksten. B er med nedjustert størrelse på det andre jernet for mer hensiktsmessig oppsett. C er en alternativ, mer stabil variant med kun ett jern med gjennomgående tange. Egen tegning.

Vi har tidligere kikket nærmere på vippebenken (svarvestolen). Nå skal vi se på en eldre variant. Det gjør vi med et besøk til Theophilus Presbyter, vår fremste kilde til en mengde middelalderske håndverksteknikker. Han skrev tidlig på 1100-tallet, både om det han selv hadde førstehånds kjennskap til og om det han hadde samlet fra andre med varierende sannhetsgehalt. I en beskrivelse av produksjonen av små tinnbeholdere streifet han innom tredreiing.

La oss se på det aktuelle kapitlet i sin helhet. Det er hentet fra Murrays oversettelse fra 1847 med de relevante stykkene uthevet:

[s. 371] Chapter LXXXVII of Tin vials.

Make two irons for yourself the length of the hand and rather thinner than the little finger, which are thicker at one end, at the other extremity graduated more thinly, that they can be drawn out from the mould; and let them have at the thicker part thin projections that they may each be forged with handles, which handles must be round; and they must have, at the other end, short round nails by which they can be turned. Place clay round these irons, little at first, then more, according to the size you wish. This being dry, make your lathe in the same manner as trenchers and other wooden [s. 373] wessels are turned, so that one column may stand firmly, and the other can be moved, which, however, when it has been adapted, shall be fastened below with a thin nail. Adjust the mould between the columns and both the nails in their openings, and the strap being placed round the wood, and the boy who draws it being seated, you will turn it as you please, and overlay the wax. This being similarly turned, withdraw the mould from the handle with the iron, and the air-holes being placed on, and clay overlaid and dry, cast out the wax and place it in the furnace to recook, in the above mentioned manner. And when it has quite glowed inside, take it out of the fire, and so allow it to remain until it has become cold, so that it can be held in the hand awhile. And tin being instantly melted in an iron basin, or pot, a little quicksilver is added to it when it has become time for founding, so that, if there is a pound of tin, a fourth part must be (added) of quicksilver; and it must be poured into the mould without delay. When it has become quite cold the clay may be broken outside, and the handle being replaced, it must be again placed in the lathe and be turned smoothly everywhere, but at last it is polished with the rough grass. After this, take a little of the same scrapings of tin and mix with it a little quicksilver, and you will rub it with your fingers until it becomes quite liquid; and thus with a small cloth you anoint it, about the jar, by turning, until it remains dry and fair; the iron being taken out and the inner clay, also, you dig a small hollow in the middle of the tin, about the opening below, in which the iron was, and you join in it a small piece of the same tin, a little thicker than is the vial, and inside, you place a round piece of wood, upon which it may lean so that it may not be bent, and strike it outside with a moderate sized hammer until it is brought into these hollows and can stand firmly. You can also otherwise close this opening. Place the wood into the vial as above, the end of this you wrap in a small cloth; you pour pure melted lead into the opening, wax being also scraped on the same place, and you will thus quockly smooth it with the small hammer.

Vi henter ut det som er direkte relatert til dreiing – emne-jerna og dreiebenken:

Emne-jerna – to håndlange fingertykke koniske jern med tang i den tykke enden og en kort rund spik i den tynne som emnet kan dreie rundt. Leire legges rundt jerna til ønsket størrelse. Det framgår ikke direkte men av sammenhengen ser det ut til at begge jerna skulle settes i samme runde treskaft, for de to spikene skal stå i hvert sitt stolpehull på dreiebenken og snora slås om skaftet.

Vi skal heller ikke se bort fra at Theophilus har forenklet noe, og at det ene jernet kunne være kortere og kanskje også forsynt med en ring på midten for å hindre det i å trenge for langt inn i skaftet. Kanskje finnes slike blant gjenstandene beskrevet som syler? Det enkleste ville allikevel antakelig være å forsyne jernet med gjennomgående tange som avsluttet i en rund spik, slik at ett jern alene kunne stå mellom stolpene i dreiebenken.

Dreiebenken – er av samme type som man dreier «asjetter» [scutellæ]  og andre trekar [vasa lignea]. Den har én fast og én bevegelig stolpe med hull. Når den bevegelige stolpen er tilpasset skal den festes under med en tynn spiker. Stroppen slås rundt treskaftet og når gutten som drar stroppen har satt seg på plass, kan du dreie emnet etter ønske.

Vi legger merke til at spissene er festet i emnet, ikke benken. Dette er også det vi utvilsomt kan kalle en stroppebenk (ty: schnurzugbank, eng: strap lathe), en dreiebenk der en hjelpemann – eller -gutt i dette tilfellet – drar snora som får emnet til å dreie rundt. Og ikke minst: Arbeidet foregår sittende. I motsetning til hva eldre teknologihistorikere ser ut til å mene har vi ikke grunn til å anta at dette påvirker kvaliteten på håndverket nevneverdig – en slik forestilling er sjåvinistisk vås.

På Theophilus’ tid var altså vippa ennå ikke kommet i allmenn bruk til erstatning for hjelpemannen. Det hadde den derimot på begynnelsen av 1200-tallet.  Da svarverne i Chartres donerte sitt glassvindu til katedralen der, var teknologien blitt så gjenkjennelig at den ble avbildet i glassvinduet som deres kvittering.

Men var allikevel vippa kjent i deler av Europa også før Theophilus’ tid? Ja det blir ren spekulasjon på tvers av hans vitnesbyrd.

Litteratur

  • J. Muray 1847, Theophili, qui et Rugerus, presbyteri et monachi, libri III. de diversis artibus: seu, Diversarum artium schedula
  • Hawthorne, John G. and Smith, Cyril Stanley (overs.) 1979, Theophilus. On Divers Arts. Dover Publications.
  • Theophilus Presbyter, Schedula diversarium artium, tidlig 1100-tall, British Museum MS. Harley 3915.
  • Theophilus’ dreiebenk for kobbervarer beskrives i bloggen Blood and Sawdust etter Hawthorne m.fl. sin oversettelse fra 1979 s. 180: «The other is a pewterer’s lathe, which he describes as «set up in the same way as the one on which platters and other wooden vessels are turned.» This lathe is pulled by «a boy,» presumably pulling back and forth on a cord wrapped around the piece being worked. Such reciprocol motion is charactistic of most early lathes, particularly those used in woodworking.»
  • The Woodturner’s workshop, «A brief History of Woodturning«.
  • Stuart King, «History of the Lathe» – tolker en kjent egyptisk illustrasjon fra ca 300 f.kr. som horisontal, ikke vertikal, dreiebenk. Han forutsetter også at vippebenken ga mer kraft enn stroppebenken og derfor var en forutsetning for å dreie større ting som hjulnav, uten at han underbygger det.
  • Bridget Brennan 2012, «The Ancient Craft of the Pole Lathe Turner» – Irsk ujevn artikkel, særlig med hensyn til å problematisere typen dreiebenk, men grei inngang til noen arkeologiske funn og litteraturliste. Hun sliter med å skille spekulasjon fra empiri.

Riva

Mittelrheinischer_Meister_des_13._Jahrhunderts_001

Rive med todelt skaft og buet hode. Typen med splittet skaft er nærmest enerådende i nord-vesteuropeiske middelaldermanuskripter. Utsnitt av et sent 1200- eller tidlig 1300-talls tysk manuskriptfragment av et Jomfruspeil (lat: Speculum Viriginum ty: Jungfrauenspiegel) i Rheinisches Landesmuseum (nr. 15326). Via Wikimedia Commons. På nettet blandes manuskriptfragmentet ofte sammen med det drøyt hundre år eldre såkalte «Trier Jungfrauenspiegel» fra ca. 1190 (Trier bispebiblitek nr. 132).

Ic wiht geseah     in wera burgum
seo þæt feoh fedeð     hafað fela toþa
nebb biþ hyre æt nytte     niþerweard gongeð
hiþeð holdlice     to ham tyhð
wæþeð geond weallas     wyrte seceð
āa heo þa findeð     þa þe fæst ne biþ
læteð hio þa wlitigan     wyrtum fæste
stille stondan     on staþolwonge
beorhte blican     blowan growan

I KHNM heter det at riva (sv: räfsa, lat: rastellum, pecten) i middelalderen først og fremst var et kvinneredskap og i folketradisjonen var den friergave, med den vekten på ornamentering og utførelse som det førte med seg.

Alle kjente forhistoriske rivehoder er rette, med ett tapphull for skaftet (funn fra Käringsjön 2-300-tall f.kr., Vimose 3-400-tall f.kr.). Denne formen finnes brukt opp i moderne tid i Nord-Sverige, Norge, Island og Færøyene, og finnes på Åland og i Finland. En yngre form med bakoverbøyd hode finnes avbildet i middelalderen, bl.a. på korstol fra Lunds domkirke fra siste halvdel av 1300-tallet. [Er det denne, avbildet på bloggen Nutida datid?]

bodl_Liturg.41_roll242.5_frame11

Rive med todelt skaft. Her vises tilsynelatende surringer som antakelig har vært på plass for å hindre at splitten utvider seg. Fransk tidebok fra ca. 1470-80, Bodelain Library MS. Liturg. 41, fol 6r.

Rive med todelt skaft og hver skaftdel selvstendig tappet inn i hodet hadde et nordlig kjerneområdet i Småland, Skåne, Blekinge, Halland, Västergötland, Bohuslän, vestre Värmland og på Øland, Fyn og Jylland. De er belagt fra folkevandringstid (funn fra Store Rørbæk, Ålborg), og er kjent fra Øst-Baltikum, søndre Russland og Tyskland, Sveits og Sør-Europa. Typen er avbildet i England fra og med 1250 og 1400-tallet i tyske[!], italienske, nederlandske og nordfranske manuskript. [Vi kan legge til det tyske sent 1200- eller tidlig 1300-talls manuskriptet avbildet øverst].

En tredje type er vanskeligere å identifisere. Skaftet har bueformede sidestaver som forsterket festet av hodet. Sigurd Erikxon mente den stammet fra sen-middelalderen, med viktigste utbredelsesområde i Danmark med Skåne og knyttet den til skurden i motsetning til de to eldre typene som var slåtteriver.

Rekonstruksjon

Det er de to første av disse typene som er mest relevant for oss, og vi skal se nærmere på typen med todelt, splittet eller forgreinet, skaft ettersom det er den som er enerådende i det samtidige billedmaterialet.

Riva ble i nyere tid gjerne laget med skaft i gran, hode i bjørk og tinder i hegg eller annet seigt virke, om vi skal følge slaattekurs.no. (De er gode på teknisk informasjon, men virker ikke godt kjent med den eldre historien.) Hull for tinder ble boret opp med en tindenavar som ga et konisk hull. Tindene ble gjerne spikket med sigarform, avsluttet med et hode øverst. De ble tappet inn i hullet med hodet først, og når det klakket på plass satt tinda godt.En tinde kunne også brukes til å plugge skaft-tappen i tapphullet.

Litteratur

  • J. Byrkjeland 1950, «Riva», i Årbok for Hordaland landbruksmuseum, Bergen, s. 75f.
  • S. Erixon 1956, Lantbruk och bebyggelse, NK XIII, s. 171ff.
  • «Rive og Høygaffel», på slaattekurs.no.
  • Hegg – som skaft og til dreiing. Hegg og hassel i norsk natur og tradisjon – se særlig s. 40ff om hegg som virke. Se også Hegg på skogveven.no og plakat fra Norsk genressurssenter om hegg, villeple og søtkirsebær.

 

Lokkbeitel?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Øyner vi en romersk lokkbeitel blant disse stemjerna? Håndtaket på det ene er rekonstruert. Ca 1.-2. århundre, Regensburg. Nå i Historischen Museum Regensburg. Foto. Wikimedia commons, Bullenwächter 2010. CC.BY.3.0.

Lokkbeitel (eng: Mortise chisel, ty: Lochbeitel, Stichel) er et stemjern for uthuling av tapphull, kjennetegnet ved at tykkelsen er omtrent den dobbelte av eggbredden på 3-12 mm, med noe avsmalende bakkant og med eggvinkel på 25-30 grader. Navnet er satt sammen av det tyske ordet «Loch» som betyr hull og «Beitel» som er fra nedertysk og henger sammen med verbet å bite. Men når ble dette spesialiserte verktøyet tatt i bruk i Norge? Tapp og tapphull-konstruksjoner hører med blant våre eldste. Blant annet ble Osebergstolen konstruert slik. Men ble det brukt spesialisert verktøy?

Fra romertiden er verktøyet godt kjent over det meste av Europa. Blant annet er det funn av lokkbeitel i Gorhambury, England. Senere taper vi den av syne. Hverken lokkbeitel eller andre stemjern finnes nevnt fra byutgravningene i Oslo. I vikingtidens redskaper plasserte Jan Petersen de grovere jerna (som han kaller meisel) blant smiredskapene.

Først under snekkerrevolusjonen i senmiddelalder og tidligmoderne tid dukker den opp igjen som spesialisert verktøy. I engelsk tradisjon settes det dels i forbindelse med en overgang fra bredbladete vifteformede jern og til kraftigere jern egnet for bruk med kneppert, ofte utviklet for spesialiserte formål. Kanskje er nettopp bruken av tyske låneord både for lokkbeitel og stemjern (ty: Stemmeisen, Stemmmeißel) tegn på en slik sen gjeninnføring av verktøyet? De kan i så fall koble det til håndverksvandringene i senmiddelalder og tidligmoderne tid.

Spørsmålet kan kanskje avklares ved studier av verktøyspor i tapphull? Når får vi doktorgradsavhandlingen om rektangulære tapphull i middelalderske tremøbler?

Praktisk bruk og nomenklatur

Lærebokforfatteren Odd Jørgen Haug kan presentere den konvensjonelle måten å lage tapphull på: Du stemmer ut halvparten fra hver side og lar det stå igjen 5 til 7 mm til streken på hver side før du til slutt slår i streken. Lokkbeitelen er lik bredden på hullet og strekmålen settes på samme innstilling for å merke både tapp og tapphull. (Renmælmo bruker blant annet en engelsk 8 mm (5/16») lokkbeitel fra 1700-tallet.)

Paul Sellers har presentert en alternativ framgangsmåte. Han testet samtidig effektiviteten til lokkbeitel kontra stemjern med avfasede kanter (eng: Bevel edge chisel) og viste hvordan man fint kan lage tapphull uten spesialverktøy.

Vi skiller mellom stemjern med og uten avfasede kanter. Det kraftigste er jernet uten fas og er det som kalles hoggjern. Jerna har egg fra 6 til 38 mm og eggvinkel fra 20 til 32 grader, avhengig av hvor hardt virke de skal brukes i. Huljern (skjølp [skulp]) brukes til utstemming av runde hull, annet uthulingsarbeid, mens Reileøks brukes til utstemming av hull på vanskelig tilgjengelige steder. Tyskerne har gått videre og introduserte før 1790 Viereisen, en sammenslåing av lokkbeitel og stemjern som hugget ut tapphullet og rensket kantene i én prosess.

Et tips fra Brinchmann: Når eggen er «hvit» er det et tegn på at den har blitt sløv. Eggen må holdes kvass, så tenk kvalitet framfor kvantitet ved innkjøp. Rimelig verktøy trenger ikke å være dårlig, og eldre jern er ikke nødvendigvis best. 

Litteratur

 

Nafarskeptr brækr

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Damendorf-buksa fra 100-300-tallet er riktignok like langt fra vårt ord som 80-tallets strekkbukser, men navarskaftet var den. Foto: Bullenwächter, Wikimedia Commons, CC BY 3.0.

Navarskaftet ‘skaftet som en navar’ er et fantastisk ord, er det ikke? Ordet maler et bilde av en svær navar, smidd med en løkke i enden der skaftet kan tres gjennom, slik foten tres gjennom ‘skaftet’ på beinklærne. Jeg kom over det i forbindelse med en bloggpost om navaren og har siden hatt lyst til se nærmere på broken det karakteriserer.

Gode gamle Fritzner spekulerte først i om det var et vevtype han så beskrevet da han i Fornmannasøgur kom over ordet nafarskeptr til ordboka si, som ferskiptr (firskaft):

nafarskeptr, adj. betegner sandsynligvis et eget Slags Vævning i Lighed med fer- skepta; línbrœkr nafarskeptar Fm. VII, 17014.

Annetsteds var Fritzner kommet på bedre tanker. Da tolket han det som en billedlig beskrivelse av såkalte ilbandabrækr som var ‘skaftet som en navar’:

ilbandabrœkr, f. pl. Buxer, Benklæder med Stropper som omgive Fodsaalerne. Hkr. 69321; jvf Fris. 3074;Mork. 19627 som derfor have línbrœkr nafarskeptar.

Kildene

Til tross for de mange henvisningene skal vi se at Fritzner hadde svært begrenset empiri på de to ordene sine. Det viste seg at alle forekomster var hentet fra det samme skriftstykket i kongesagaenes forskjellige redaksjoner. Hans første referanse var til en islandsk skinnbok med et småstykke av Sigurd Jorsalfars saga som jeg antar er Hrokkinskinna-redaksjonen fra ca 1280, basert på Heimskringla og Morkinskinna og trykt i Fornmanna Sögur bd. VII fra 1832. Der het det at morgenen etter et veddemål i fylla mellom Harald Gille og Magnus kongssønn, bød Magnus opp Harald som var kledt i navarskaftet linbrok hengende løst om kneet, han hadde stutt skjorte og mantel over skuldrene og kjepp i handa

Haraldr var í línbrókum nafarskeptum, ok lèt hann leika laust kneït í brókinni; hann hafði stutta skyrtu ok möttul á herðum ok ett kefli í hendi.

I Morkinskinnaredaksjonen fra omkring 1220 (bevart i håndskrift fra ca 1275), og delvis basert på Ryggjastykke, heter det på liknende vis:

Haralldr var i linbrocom navarsceptom oc let kneit leica lavst i brokinne. hann var i stvttri scyrto oc hafþi mottol a herþom oc kefli i hendi.

Heimskringla-redaksjonen ble også nedskrevet på 1220-tallet og baserte seg blant annet på Ryggjastykke og nevnte Morkinskinna. Her avviker stykket noe. Snorre framhevet Haralds irskhet og forklarte at han for det meste gikk kledt som en ire i stutte og lette klær, og valgte å legget til en irsk hatt.  Slik beskrev Snorre klesdrakten den aktuelle morgenen i Oslo: Han hadde skjorte og brok med il-band, ei stutt kappe, ein irsk hatt [eller hette?] paa hovude og eit spjotskaft i handi.

En er hann [Magnus] kom, var hann [Harald] svá búinn: hafði skyrtu ok ilbandabrœkr, stuttan möttul, hött írskan á höfði, spjótskapt í hendi.  

Vi finner stykket i Codex Frisianus, et 1330-talls manuskript. Det er angivelig avskrift av Snorres Heimskringla, men som vi ser ligger vårt utdrag nærmere Morkinskinna:

Haralldr var i linbrokom nafarskeptom, ok let kneit leika lavst i brokinni. hann var i stvttri skyrto. ok mottvi a herðom enn kefli i hendi.

Hverken Àgrip fra ca 1190, gjengitt i Fornmanna Sögur bd X, eller Theodoricus’ Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium fra ca 1280 har med stykket. Også Fagrskinna er for summarisk til å ta opp hendelsen. Vi kan heller ikke vite om tekststykket er hentet fra Eirik Oddsons forsvunnede Ryggjastykke fra ca 1150-60, som altså var forelegg både for Morkinskinna og Heimskringla.

Dermed sitter vi igjen med at en navarskaftet brok er et klesplagg som islendingene beskrev som båret av en ire, kanskje også nettopp med den hensikt å identifisere ham som irsk. Det er samtidig en plaggbeskrivelse som gir mening i en vestnorrøn kontekst på 1220-tallet men som kan være langt eldre, kanskje til og med det plagget Harald gille faktisk bar i Oslo dagen derpå en gang på 1120-tallet?

Forskerne

Eva Andersson, vår favorittforfatter til alt av middelaldertekstil, nevner at «fornisländskan» bruker ordet brok ikke bare om undertøy men også om bukser som ble båret synlig, slik man ellers i Europa bar hoser. Både kvinner og menn skulle i følge sagaene ha båret slike brøker, men av forskjellig type. Eva refererte Jenny Jochens, som mente skillet trolig bestod i at mennene hadde en ekstra kil i skrittet, mens kvinnene hadde åpent skritt.[s. 53, henvisning til Jochens, Jenny: ‘Before the male gaze: The absence of the female body in Old Norse’ i Sex in the Middle Ages, red. Joyce E. Salisbury, New York & London 1991: 9ff] Noe håndfast alternativ til brøker som annet enn lintøy (undertøy) har Eva ikke, men hun leder oss til temaet for en senere post, en gjennomgang av kilder til ordet brók.

brók, f. (G. brókar, N. Pl. brœkr) Brog, Buxe, Klædningsstykke som skjuler Legemet fra Beltestedet over Laarene og nedover Knæet, og bestaar af to Halv- dele, der tilsammen betegnes ved Plur. brœkr, medens derimod hver Halvdel betegnes ved Sing. brók, som dog ofte anvendes enstydigt med brœkr. Eb. 45 (8723 fgg); Fm. VII, 17014 fg; Fbr. 943; Stj. 6324; vera í brókum Laxd. 35 (jvf Grg. II, 4721. 20321); bjarga brókum sínum dvs. lade Buxerne ned, løse dem, for at gjøre sin Nødtørft, Flat. I, 298; kippa brókinni dvs. trække Buxen af en, Eb. 45; kippa upp brókum dvs. trække Buxerne op om sig, Flat. I, 299; aldri var þat frost eða kuldi, at Ólafr fœri í fleiri klæði en eina brók ok skyrtu gyrða í brœkr Háv. 310; Syrpa gerði honum söluváðarbrœkr ok hettu, hana gyrði hann í brœkr niðr Finb. 712; gyrðr í brœkr dvs. havende skyrtu, hettu gyrða í brœkr (modsat hængende udover samme), Sturl. I, 166. 2511; Laxd. 63 (1833); Flat. II, 20723; Ljósv. 2147; Vallalj. 3113. Som Stedsnavn forekommer Brókin EJb. 4225, hvor derved sandsynligvis menes et Jordbrug, som senere er lagt øde, men har været beliggende ved et Vand paa Grænsen af Bratsbergs mod Jarls- berg og Larviks Amt og endnu bærer Navnet Broken,som det synes have faaet af dets Form, der ligner et Par brœkr.

Litteratur

se også

Ettertanke

Leggen, ble den kalt i nyere tid, den delen av navaren som er mellom skjæret og tangen. Er det mulig å bruke det navnet spekulere i en alternativ forståelse, der Snorre har iført Harald Gille et annet plagg enn de eldre sagaskriverne, At Snorres irske ilbandabrœkr er noe annet enn den línbrókum nafarskeptum som Harald Gille lot leika laust kneït í brókinni?Sistnevnte behøver da ikke vise til den sjeldne navarformen fra Gokstadskipet, men den konvensjonelle skaftingen Kai nevner i kommentaren nedenfor, der tangen tres gjennom skaftet slik foten tres gjennom en ettersittende brok? Så får vi heller stanse liknelsen der tangen bøyes og hamres inn igjen i skaftet ovenfra.  Når Harald lot broken leika laust kneït kan det henge sammen med at han ikke hadde viklet leggbåndene. Koblingen til navarens «slire», eller huset, har jeg mindre tro på fordi en slik forklaring ser bort fra den eksplisitte koblingen til skeptr, skaftet, selv om også brok med føtter er kjent fra yngre jernalder.

 

Skavgras

SONY DSC

Skavgras i snø, foto: Randi Hausken 2007, CC BY-SA 2.0.

Skavgras (Equisetum hyemale) – Med sin ru overflate og høye innhold av kiselsyre ble det brukt til å pusse treverk og vaske bøtter og kar. Graset ble bundet sammen i skurekoster som kunne selges. Se Digitalt fortalt.

Også andre arter i snellefamilien er rike på kiselsyre, silisium og andre mineraler, som åkersnelle (Equisetum arvense), engsnelle (Equisetum pratense) og skogsnelle (Equisetum sylvaticum). Myrsnella (Equisetum palustre) likner også men er giftig