Rush matting – from rags to riches

grand-natte en jonc st bernard 1153

Fragment of the rush mat Saint Bernard laid upon when he died in 1153 in his abbey of Clairvaux. The humble sleeping mat seem to be tabby weave with two-ply spun rush twine warp and rush weft. Measurements are lacking,but my guess is c. 30 by 80 cm. Only the stricter monastic orders demanded the use of such mats for sleeping. This fragment is kept as a reliquary in Cathédrale Saint-Etienne de Châlons-en-Champagne. Photo: © Région Champagne-Ardenne, Jacques Philippot.

Writing the first part of his epic pilgrimage trilogy in the 1330ies  Guillaume de Deguileville let his protagonist meet a humble mat-maker (fr: nattier, often wrongly translated with net-maker after the medieval English translation), personifying industriousness.

f. 44r Guillaume Digulleville and Toil Bibl. Sainte-Geneviève - ms. 1130

Deguileville’s protagonist meeting the mat-maker sewing[?] braids together to form a sleeping mat. Illumination c. 1370. From Guillaume de Deguileville’s Le Pèlerinage de Vie Humaine. Paris, Bibl. Sainte-Geneviève, MS. 1130, fol 44r.

When asked by the protagonist why he carried on the humble employment of mat-maker, «Je voi que t’ez mis à natier Qui est vil et povre mestier«, he replied that he ought not to be blamed for so doing. It is not everyone who can make gold crowns:

An honest trade is not to be despised, however humble, provided it is pursued with diligence, since labour is good for its own sake. The protagonist expresses surprise at his answer, saying he had looked upon him as a silly old man. To this the mat-maker replies that it was generally the case that he who did not wear fine clothing was held in little estimation; and that a foolish man, well dressed, was more prized than a poor man with much learning.


Another French MS showing a braided rush sleeping mat. Henri Ferrieres, Livre du roy Modus et de la royne Ratio, qui parle des deduis et de pestilence. BnF, MS fr 12399, fol. 99r. Dated 1379, original written 1354–1376. Via the Medieval Hunt.

This is an extremely rare mention of the craft of mat-maker, a humble and rural craft, found near by where the common club-rush or other rushes grew. While this craft is all but timeless, with 77 000 years old sleeping mats  found in Africa and traces of bronze age braided rush matting  found in East Bourne in East Sussex, we still have to demonstrate their existence in any given period, and not just assume their presence and kind of use. What, then, was the situation in late medieval Western Europe?

The image of rush weaving is found in the oldest extant versions of Deguileville’s text, dating back second quarter of the 14th century. (Morgan library, MS M.1038 fol. 55v. Northern France). This is the oldest illustration I’ve found of rush sleeping mats in Western Europe. The image is often misidentified, as illustrated by the text accompanying the image in the 1348 Morgan library MS M. 772, probably Flemish:  «wearing hood, sits and pulls apart woven mat». fol 42v

Despite of the lack of images, written sources and Guillaume’s choice demonstrates beyond doubt that mat-making was considered a well established and common craft in France by the time of writing.

Braided rush mats as bedding

Braided rush mats are primarily found as bedding in medieval Europe. Their use in living history circles are sourced by Peter in his posts on sleeping arrangements for munks and sleeping arrangements for soldiers. In The Medieval Hunt, Johan toutches the subject in a post on hiking equipment. But could the mats be put to other uses as well?

Braided rush as floor mats and beyond


‘Chastity’ (with staff) and ‘poverty’ serving the pilgrim by remaking his bed in an infirmary,It is not clear if the use in this instance is part of the infirmary bedding or a floor cover. illumination c. 1370 from Guillaume de Deguileville, Le Pèlerinage de Vie Humaine, Paris, Bibl. Sainte-Geneviève, MS. 1130, fol 83, more floor covers like these are found on fol 86 and 86v. Ironically, in spite of the male coded dress on ‘poverty’, the image is often used to illustrate female work, possibly based on Sally Fox, The Medieval Woman: Illuminated Book of Days.

It is commonly accepted that straw and rushes was strewn on Western European floors in the middle ages. This is supported bu sources: For example, the The Household roll of Edward II (1307–1327) show that some John de Carlford was paid for «a supply of rushes for strewing the Kings chamber». The London council brought «Rushes» in 1332, and during the 14th and 15th centuries the city saw an ever stricter regulation of the trade with rushes: In 1372 it was outlawed to throw «rushes» in the Thames; In 1379 a 2 s fee pt «rush-boat» is mentioned;  in 1416 rushes was to be sold by the cartload, and the carts were to be filled on the boats, not on the pier;  in 1419 «rush-boats» were confiscated. The London sources point toward toward loose unbraided rushes.

In living history circles, there’s been attempts to postulate an interpretation of ‘rushes’ as ‘rush matting’ among the rich. There is, however, little doubt that a transition from  loose straws to rush mats took place, and this transition seem to have happened on the continent before England: When describing the backwardness of England in this matter, Erasmus of Rotterdam (1466-1536) is often cited. According to Thurley 1993 it was only in Tudor times rush mats was starting to replace loose straws in England, «mostly made in Southwark, in strips sewn together and close fitted.»(s. 230).

If we interpret the image from Deguileville correctly, it is the infirmaries, sleeping quarters, we first see this kind of floor covering venturing out from under the beds. By the early 15th century we see them in the continental reception quarters of the extremely rich, as in Les tres riches Heures du Duc de Berry.

Braided rush mats then, went from being sleeping mats for the poor to floor covering for the rich.

Sources and litterature

  • Rush mat on urban bedroom floor, Jean Mansel, La Fleur des histoires, c. 1450. Paris, BnF, Ms. fr. 297, fol. 1.
W141_000099_sap Industry and Idleness

«Pilgrim with Industry and Idleness» c. 1370, Guillaume de Deguileville’s Le pèlerinage de la vie humaine, Walters Ms. W.141, f. 48.

f. 57r, Guillaume Digulleville, and Toil

«Guillaume de Deguileville et Labeur». The pilgrim speaking with ‘industriousness’. Guillaume de Deguileville, Pèlerinage de vie humaine, 1400-1410. BnF, MS fr. 829, f. 57r.

  • Saint Bernard‘s sleeping mat, Clairvaux before 1153, see above.
  • The 17th c. Hampton Court Palace-fragment considered to be Bulrush. – «[in the age of Henry VIII] The rest of the Palace’s floors were covered in scented rushes which were changed every 8-10 days but would still often smell of ‘leakages of men, cats and dogs’. Later in his reign rush matting was used rather than loose rushes«
  • The mid 17th c. fragment at Haddon Hall has the braids sewn together with straw. Material not identified but looks like True Bulrush. From Hardwick.
Haddon hall rush fragment

Rush floor mat fragment at Haddon Hall museum marked «Hardwick Matting», mid 17th c.. Via Living in the past.

  • Virginija Rimkuté 2009, «The Neolithic Mats of the Eastern Baltic Littoral«, in North European Symposium for Archaelogical Textiles 10.
  • French reconstructed 16th c. lordly bed chamber covered with braided rush, based on the painting a lady in her bath c. 1570.
  • Dorothy Wright 1977 (1992), «Rush», i The Complete Book of Basketry. – describe braided mats as an ancient tradition, while basketry with rush braids cannot be traced back further than the 19th c. Club Rush is the most common rush used. Juncus Effusus is also used, but does not have as good tensile strength.
  • Marco Nievergelt, Stephanie A. Viereck Gibbs (red.) 2013, The Pèlerinage Allegories of Guillaume de Deguileville: Tradition, Authority …
  • Wim Hüsken 1996, «Rushbearing: a forgotten British custom», English parish drama.,
  • Jane Fawseth 1998, Rush Matting. – Mentions sources for rush mats from the Tudor period, citing Christopher Gilbert et. al 1987, Country House Floors, 1650 – 1850. Before the rush mats, they speak of strewn rushes or scented herbs.
  • Elizabeth Morrison, Anne Dawson Hedeman 2010, Imagining the Past in France: History in Manuscript Painting, 1250-1500.
  • Colum Hourihane 2012, The Grove Encyclopedia of Medieval Art and Architecture, – For England floor carpets are mentioned in 1255, when Eleanor of Castilla came to  Westminster. «Rushes and sweet herbs» was the most common, while rush matting, plaited and then stitched to the appropriate size, was not uncommon in great households.»  Selected bibliography: T.B. James 1990, The Palaces of Medieval England c. 1050 – 1550. J. Scofield 1994, Medieval London Houses. A. Emery 1996, Greater Medieval Houses of England and Wales 1300 – 1500.
  • Michael Camille 1985, The illustrated manuscripts of Guillaume de Deguileville’s Pèlerinages, 1330-1426, PhD dissertation Cambridge.
  • Lisa Cooper 2007, «‘Marky … off the Workman’: Heresy, Hagiography, and the Heavens in The Pilgrimage of the Life of Man», i Lydgate Matters: Poetry and Material Culture in the Fifteenth Century –  ser nettopp på hvordan håndverkerfigurer oversettes fra fransk til engelsk.
  • Bibliography on Guillaume de Deguileville, Le Pèlerinage.
  • Sally Fox, The Medieval Woman: Illuminated Book of Days.
  • Toni Mount 2015, Everyday Life in Medieval London, via Medievalists: – “The ditty: ‘Good night, sleep tight, don’t let the bed bugs bite’ dates from medieval times. ‘Sleep tight” refers to the ropes beneath the mattress that were strung through the bed frame – they had to be tightened to stop the mattress from sagging. Mattresses could be stuffed with feathers, horsehair, sheep’s wool or rags, with lavender, fleabane or some other bug-repellent herb included between the mattress and the woven mat prevented the mattress from bulging down between the ropes.”
  • Simon Thurley 1993, The Royal Palaces of Tudor England: Architecture and Court Life, 1460-1547.

Nordic sources and literature

  • Oseberggraven. nr. 297.  Fragmenter av en matte av bast. Den foreligger i en saa daarlig tilstand at den oprindelige form ikke kan angives. Som restene nu foreligger, ser den ut til at ha været ca. 87 cm lang og ca. 28 cm bred, men disse maal kan ikke tillægges nogen stor værdi. Hvordan matten har været flettet, kan ikke angives, men efter de foreliggende rester ser det ut til at den er flettet saavel av langsgaaende som tversgaaende trevler av bast. Den er nu stekt opløst.
  • Oseberg nr. 58. Det er en rund straafletning og nogen fragmenter av grovere kurvfletning. Det førstnævnte stykke er vel sandsynligvis bunden av en liten kurv eller noget lignende. Det er nu defekt og har antagelig hat en diameter på ca. 10 cm. De øvrige fragmenter er fra 9 cm og nedover. Fandtes in undbrudslaget.
  • In prehistoric Denmark loose straw is found in burned dwellings: «Et mønster ved brente hus er at det over kullbitene på gulvet ble funnet et lag av strå eller gress».
  • Possible rush mat production in the transition between late bronse age and pre roman iron age in relation to seed from Juncus Conglomeratus (no: knappsiv) which was popular for mat production.
  • Book on practical rush braiding (only Norwegian IPs).
  • «Lyssiv» i Sverre Bakkevig 1979, Nyttevekster fra fortid og nåtid, AmS småtrykk. – som lys, og til barns fletting av miniatyrkurver og sivbåter. Han omtaler ikke kurv- eller mattefletting som håndverk og nevner ikke sjøsivaks som er mest utbredt på Østlandet.
  • «Lyssiv» i Birgitta Carlberg 1980 Nyttevekster i ny og gammel tid, Cappelen. Norsk oversettelse av svensk original. – lys, men også kurver og asker, og til barneleik. Sjøsivaks (Scirpus Lacustris [senere Schoenoplectus lacustris]) beskrives brukt til fletting. Korger flettes hovedsaklig av sjøsivaks.
  • Erland Borglund 1960, Modeller i halm og siv, norsk oversettelse av svensk original – omtaler fletting i sjøsivaks (Scirpus Lacustris), men nevner at også lyssiv kan brukes.
  • Ena Lunde 1970, Sivfletting, Fabritius – Omtaler fletting i sjøsivaks. Arbeid med smale og brede fletter. Sistnevnte er gjerne sju-fletter, men ALLTID med oddetall (curses).
  • Oskar Garstein 1990, Mariu-Klaustr i Höfudey. Cisterienserklosteret på Hovedøya …, Oslo Katedralskole.


  • On dampening to reduce wear on rush matting – including assumptions on rush mats for the rich and loose straw for the poorer.
  • Schoenoplectus lacustris No: Sjøsivaks; fr: Jonc des chaisiers, Jonc-des-tonneliers, Scirpe aigu; eng: common club-rush, lakeshore bulrush, true bulrush
  • Acorus calamus, Sweet Flag, is assumed by some to be used for mat making, depending on whether the plant was introduced in the late 16th century or earlier.

  • Video on braiding.
  • Lyssiv i artsdatabanken. Tynt.
  • Sjøsivaks (Scirpus Lacustris senere Schoenoplectus lacustris) i artsdatabanken. Blant annet forekomst ved Dæhlivann (landskapsvernområde), Bogstadvannet, Tjernsrudtjernet (2008), Nesøya, Leangen, Semsvannet, Fornebu, Nøklevann i Østmarka.
  • Ben Ski’s straw mats on Pinterest.


«Trearbeidverdenens nebbdyr«, kalte Chris Schwarz kistetypen med sin tilsynelatende problematiske konstruksjon. Til tross for at typen bryter med flere grunnprinsipp i håndverket, der plankeender er spikret direkte i plankesider, har den fungert gjennom hundrevis av år.

Seksplankerkista, eller kassekista som den har blitt hetende på norsk (danskene bruker den mer presie men lengre termen falset plankekiste, eng: Six-board chest, boarded chest, slab-ended chest, ty: Standseitentruhe, Seitstollentruhe, Wangentruhe og ikke minst Steitenwandstollentruhe), er lett den enkleste av kistetypene våre. To endebord på høykant og to liggende sidebord samt lokk og bånn er alt som skal til, og det er lett å overse at fals, tapp og sliss, noting (spor, eng: dado-/housing joint) i endestykkene, er vesentlige deler av konstruksjonen. Delene er festa med jern- eller trenagler. Størrelsen avgrenses av dimensjonen på tilgjengelig tømmer. Det er materialtilgang, bruk og størrelse, mer enn noen forestilt evolusjon, som avgrenser seksplankerkista fra sine samtidige alternativer, stolpekista og stokkista.

KLNM definerer typen som «kiste med falsede hjørner, holdt sammen med jernbeslag.» eller «Kister med falsede hjørner i snekkerteknikk og jernbeslag som forbinder sider og bunn, hviler enten direkte på gulvet eller på ben som dannes ved kortsidenes forlengelse.» De uten bein var også vanlige som transportkister. En del kister hadde ringhanker, festet med snodde jernbånd så de rager over lokket og kan tres på bærestokk. De kan ha plant, rundet eller tresidig lokk. Etter mitt syn kan jernbeslagene neppe regnes som avgjørende for konstruksjonen. De er ikke universelle og finnes ofte enten fordi kistene fungerte som stasjonære «pengeskap» eller som del av seinere reparasjoner.

De skandinaviske kistene ser ut til å beholde elementet med at bunnfjøla er tappet gjennom sideplankene inn i middelalderen. Det heter ofte at dette mangler ellers i Europa, hvor man baserer seg på tverrfals aleine, men som vi skal se finnes det også i enkelte tyske kister. Ellers skjer et skifte fra vikingtidas skråsidede kister (eng: «Norse Sea Chest«) til middelalderens rettsidige, selv om fenomenet finnes igjen i andre kistetyper også seinere.

Bevarte kister

Fra vikingtid og gjennom 1300-tallet har vi bevart enkelte kister. Fra Norge finnes bare én kilde som kan dateres til middelalder, men den har trolig konstruksjon fra 1700-tallet. Fra Danmark finnes én, fra Sverige minst tre, og fra England og Tyskland finnes enkelte.


Lomenkista etter Engelstad 1944. En tidligmoderne konstruksjon basert på gamle kistematerialer.

Furukiste fra Lomen stavkirke, Valdres. Den er omtalt som kassekiste og runekiste. 129 cm lang, 35 cm bred og 48,5 cm høy, hvorav fotpartiet 17 cm (Olsen 1941). L. 130 cm, br. 37,5 cm, h. 49 cm (Christie (Se også Engelstad 1944.) Den er grovt sammensatt av rettvinklede stykker, og skiller seg fra andre kister ved at endestykkene er lagt utapå langsidene og bare jernnagler holder delene sammen. Den er utsmykket med et båndmønter bestående av to linjer med en parallell fure imellom som er overskåret av tett rissede små tverrstreker. Lokket har to runeinnskrifter.

Lokket er endret. Det er delt i tre og bare det midterste har ornamentbånd og fiber i kistens lengderetning. De to sidelokkene har ornamentbånd og fiber på tvers. De er festet til langsidene med jernnagler, så bare midtstykket danner det egentlige lokket. Det har to ca 2 cm brede jernbeslag tvers over, og lås innsatt med jernkramper som stikker delvis gjennom lokket. Høyre gavlstykke mangler kant-ornamentering og er muligens av seinere dato’. Det er også bare 3,5 cm tjukt, mens det venstre er 4,5 cm.
Runeinnskriften er på de to sidelokkene, og snudd med dem. Den ene er et påbegynt runealfabet, den andre er tydelig men slitt av at lokket er brukt som sete, og er en magisk innskrift.

Magnus Olsen har på telefon til Engelstad antydet at runene «godt kan være fra ca. 1180». Engelstad fant derfor en datering til ca. 1200 naturlig.

Kiste til ornamentene i kirka fikk ny lås 1624-28. I invl. 1732 nevnes en gammal ornamentkiste, men i besikt. 1740 anføres at det ikke finnes noen kiste til ornamentene, og at det vil koste 3 rdr. å anskaffe en.

Christie et al. beskriver den som rått sammenslått av sekundært anvendte middelalderske plankestykker med rilleprofiler langs kantene. For- og bakside samt ett gavlstykke og bunnen består av en planke med rilleprofil langs kantene. Gavlstykkene er forlenget, slik at de samtidig danner ben. Det ene gavlstykket mangler profil og er trolig fornyet. Kisten må være snudd, idet bakstykket har spor etter beslag samt lukket nøkkelhull. Lokket består av tre tverrgående plankestykker, det midtre, som har treets årer i kistens lengderetning, har to tverrgående jernbeslag med nagler formet som korsblomst. De to andre stykkene har treets årer på tvers av kistens lengderetning.

Skal vi følge Christie, har vi å gjøre med kistedeler som er grovt satt sammen på nytt, trolig på 1700-tallet. Lokkdelene og forsida består av plank som enten er tangentialsagd eller halvkløyvd og hogget til, ikke radialkløyvd. Endeveden på lokkdelene framstår som saget, og ligger med vrangsida opp. De er av ulik tjukkelse, med det til høyre som tjukkest og det til venstre tynnest. Antakelig er de snudd for å gi mer strukturell stabilitet som sete. Kistas venstre side er uten ornament, framstår som sagd og er nyere enn de andre synlige plankedelene. Det er plassert med vrangsida inn. Den er kuttet nederst i bakkant, antakelig for å passe fotlist. Det ser ut som en list er plassert på innsida som støtte for bunnbrettet. Høyre side er sagd av i overkant og plassert med vrangsida ut. Det er utfelling for frambrettet. I likhet med venstre er det kuttet nederst i bakkant. Frambrettet har spor etter to beslag.

Ryssbykista (Sverige) 1200-tallet

Fra Ryssby kirke, Småland. SHM 9151. Har ikke latt seg årringsdatere.

Rydaholmkista (Sverige) 1200-tallet

SHM 8963. Public domain.

Statens Historiska Museum, Stockholm, SHM 8963, 74 cm høy, 205 cm lang og 62 cm bred. Fotografisk årringsdatert: Rydaholmkista er laget av furu, for- og bakside og begge gavler er trolig av samme tre. Yngste årring er 1216, og regnes for å ha hatt ytterligere minst 30 årringer – tidligst felt 1246, muligens så seint som ca 1270 (Bartholin 2004). Trolig eldst av de tre kistene (Nordanskog 2006).

Nordanskog 2006 har noen interssante observasjoner rundt Rogslösadøra som stilistisk er knyttet til de tre kistene (Rogslösagruppen). Døras datering er forskjøvet fra 1000-tallet (Hassler 1937) via omkring 1200 (Lennart Karlsson) til omkring 1275. Det er bygningshistoriske og seinere de dendrokronologiske dateringer som har skjøvet alderen framover i tid, stilistisk ville døra ha forblitt på 1100-tallet.

Voxtorpkista (Sverige) 1200-tallet

SHM 4094, med jernband dekorert med zoomorfisk ornament. Den minste av de tre kistene, 146 cm lang, 32 cm bred og 90 cm høy. Fotografisk årringsdatert: Begge gavlplanker er fra samme tre, trolig også for- og bakside, felt tidligst 1182, sannsynlivis så seint som mellom 1240 og 1300 (Bartholin 2004).

Dallerupkista (Danmark) ca 1300?

Fra Danmarks Kirker, Århus amt bd 7.

Falset plankekiste fra Dallerup i Århus amt, oppgitt som den eneste av sitt slag i Danmark. Såkalte sammenlagte plankekister er derimot vanlige fra 1400-tallet, seinere også sinkede plankekister. Sider og lokk av enkelt planke. Endeplankene danner også bein (trolig forkortet) og er utstemt i sidene for innfelling av langsidene. Kista er datert til ca 1300?, låsen til 1618. Den er 56 cm høy, 170 cm lang og 54 cm bred. Gavlplankene er lett buet og stikker 6,5 cm nedenfor langsidene. Bunnen er festet med en bred gjennomgående tapp gjennom gavlplankene. De er utstemt i sidekantene for innfelling av langsidene.

Salisburykista (England)

Framhevet av Grieg som nærmeste paralell til Osebergkistene.

Richard de Bury-kista (England), ca. 1340

Eik. 635 mm x 1942 mm x 407 mm. Ikke gjennomgående tapp i endene. Hankringer. Trenagler og Jernbeslag. Verktøyspor etter «long-handled pit-saw» og tverrøks. Den har vært kledt innvendig med linstoff.

Burrell-samlingen, Glasgow Art Gallery. Malt med heraldiske skjold og fabeldyr på innsida av lokket. Trolig brukt til å frakte og lagre rustning på slagfeltet og hjemme. Andrea Carloni har bilder på Flikr. Artikkel fra museet.

Winchester-kista (England) 1200-tall

Fra Johnston 1907.

«The second ancient chest (Plate III, No. 2) is difficult to place as to date. It measures 4 feet 1 inch in breadth, 1 foot 8 inches in height, and is almost entirely covered with iron straps and plates in three layers, the lowest being cut into a rude pattern. There is a central lock with a design in diamond and cross lines upon its hasp, in the end of which is a conical stud ; and right and left are two great hasps for padlocks, carried through a massive ring and over the lid to act as hinges. There is a general resemblance between this chest and that preserved in Salisbury cathedral (Plate X, No. 2), which I believe to be of thirteenth-century date. Being practically all of iron, the extraordinarily fresh look of both is hardly a matter for surprise.»

Coburg-kista (Tyskland) ca 1400

Fra et random galleri på nettet. Et alternativt svarthvitt-bilde er merket: «A 13th century chest from the Castle Coburg, Germany.»  Anderson, W., The Castles of Europe, Hertfordshire, 1984, p. 99, fig. 115. via Wyley.

Bunnen ser ut til å være skjult bak sidebrettene.

Ebstorfkista (Tyskland)

Lenke til Bildindex

Benedictinerkloster, Ebstorf. Planker av halvkløyving/tangentialsagd. Trolig gjengitt i Horst Appuhn 1984, «Mittelalterliche Truhe in Kloster Ebstorf», i Jahrbuch des Museums für Kunst und Gewerbe Hamburg, bd 3, s. 49-62.

Eiderstedtkista (Tyskland)

Armentruhe von St. Peter-Ording, herfra.

Se også her: Eiderstedt-kista. Denne varianten er, i likhet med den danske, antakelig enten fra 1400-tallet eller seinere.

Lebedingekista(?) (Tyskland)

Via Lebedinge Geschichte.


Upublisert. Treverket datert til 800-tallet, men alderen bestrides. Mer sannsynlig tidligmoderne.

Rohrbergkista (Tyskland) 1400-tallet

Rohrbergkista, via Schwerin 2015.

Dendrokronologisk datert til etter 1428. Vangene er seinere kuttet og erstattet av fotklosser. Legg merke til at kistebunnen, i likhet med et par av de svenske kistene, ligger under og ikke bak sidebrettene. Fra radialt splittet tømmer.

Holger Schwerin 2015, «Die beschlagene Wangentruhe in der Kirche Rohrberg (Altmarkkreis Salzwedel). Untersuchungen und Vorschläge zur Erhaltung. B.A.-prosjekt.

Det er også nevnt en Standseitentruhe, dendrokronologisk datert til (før?) 1392, fra Evangelisk-Luthersk kirke i Thüringen som ble solgt på auksjon i 2006. Ikke identifisert.

Marburgkista (Tyskland) c 1400

Kiste i Universitetsmuseet i Marburg, etter Rumpf 1957.

Jeg vil anta denne kista seinere er redatert til 1400-tallet. Rumpf anga at kista var av ukjent opprinnelse og tilhørte den eldre samlinga til Hessischen Geschichtvereins, samlet av Dr. Bickell. Den var datert til 1200-tallet. Rumpf nevnte også en «Seitenwandstollentruhe» med alderdommelig inntrykk, datert av Bramm til 11-1200-tallet, i «Heimatmuseum Schotten», som Rumpf antydet kunne være 2-300 år yngre.

Isenhagenkista (Tyskland) ca. 1400

Avbildet hos St. Thomas Guild: TR-NR 111 (ISN Ba 88) av furu, høyde ca 74,5 cm, lengde 151 cm og dybde 61 cm. Bunnen er falset inn i sidene, og spikret i endene. Låsen i plassert ved siden av midten, og trolig er 13 cm av kistas lengde saget vekk.

Kistelokk Greifswald (Tyskland) ca. 1250

Jörg Ansorge & Torsten Rütz 1999, «Hansestadt Greifswald, Lange Str. 47 – ein Grundstück auf dem ehemaligen Stadtgraben«, i Bodendenkmalpflege in Mecklenburg-Vorpommern, Jahrbuch, s. 302.

Ansorge & Rütz 1999 beskrev det som kistelokk fra stolpe- eller kassekiste i eik. Dimensjonen på 90 x 45 cm antyder etter mitt syn at det dreier seg om sistnevnte. Lokket er sparsommelig utsmykket med omløpende linjemønster og hadde opprinnelig fire(!) jernband naglet på som beslag, ref Albrecht 1997, Truhen, Kisten, Laden … .


Hedebykista (1000-tallet, Nord-Tyskland)

Archäologischen Landesmuseums Schleswig-Holstein? Gjennomgang hos Fjellborg og Skjoldmus.

Mästermyrkista (900-tallet, Gotland)

Mästermyrkista, Foto: Christer Åhlin SHM 2001-05-03


Egentlig er bare kistebeslag bevart av grav 845, bilde på Flickr, nå på museet i Haithabu, Landesmuseum Schleswig.

Osebergkistene (800-tallet)

Det ble funnet flere kister, hvorav to større og en mindre var nesten hele. I tillegg fantes det fragmenter av minst tre andre kister, foruten rygg med lokk til ett skrin og fragmenter av et annet,

C55000 Kiste Oseberg nr 149 Foto: Eirik Irgens Johnsen, KHM. CC BY-SA 4.0.

Kiste 149, eik, frittstående, bunn innfelt i sideplankene. 1,08 m ved overkant og 1,13 ved gulv. Sideplankene 32 cm brede ved gulv, 29 cm øverst. Høide 38 cm. Bunn 16 cm over gulvet. Langsidens bord er 21 cm. Sideplankene 2,3 cm tykke med 13 cm lang fals i midten av hvert stykke som tar imot bunnbordet. Langsidens planker har skåret inn spor for endeplankene og naglet.

C55000 Kiste Oseberg nr 178. Bakfra. Sidebordene har antakelig seget slik at endebordene nå stikker opp over sidebordene. Foto: Eirik Irgens Johnsen, KHM. CC BY-SA 4.0.

Kiste 189: Kiste av eik, 1,13 m lang ved gulvet, 38 cm høy, bunnen står 16 cm over gulvet, hvor det er skåret en ca 13 cm lang fals som tar imot endetappene til bundbordet. På innsida langsidens bord er det skåret inn spor for endeplankene og bunnbord.(Grieg 1953)


  • Hugh Allingham 1899, “The Treasure Chest formerly belonging to the Custom House, Carlisle”, i Transactions of the Cumberland & Westmoreland Antiquarian & Archeological Society 15, London
  • Philip Mainwaring Johnston 1907: «Church Chests of the twelfth and thirteenth centuries in England» i The Archaelogical Journal Volume LXIV, Second Series vol. XIV. London 1907, s. 297-298 pl. x fig. 2 – Salisburykatedral-kista er eneste boarded chest.
  • Axel L. Romdahl 1914, «Roglösadörren och en grupp romanska smiden«, i Fornvännen 1914, s. 231ff, s. 235 og s. 245 – om de tre svenske kistene. Daterer dem til midten av 1100-tallet.
  • Otto von Falke 1924, Deutsche Möbel des Mittelalters und der Renaissance.
  • Sigurd Grieg 1928, Osebergfundet, bd. 2. – om kistene. Det ble funnet kister, hvorav to var nesten hele. I tillegg fantes det en mengde fragmenter av mindre kister. Paralleller: Nærmeste parallell til Osebergkistene er en fra Salisbury-katedralen, opplyst av TH. Petersen til Gustafson. Johnston 1907 beskriver den slik: «Yet another, of oak, crossed with innumerable iron bands and straps, some with scrolled ends, and curious ornamental rivet heads, is certainly of early thirteenth-century date. It retains its three original iron locks, and is altogether a very noteworthy example.» (s. 297-298 pl. x fig. 2). Andre likhetstrekk med Osebergkistene er dens primitive konstruksjon og de tynne båndformede jernbeslag som dekker sider og lokk. Låsen er av yngre type enn på osebergkistene, men Grieg mener den er eldre enn Johnston antyder. Også V&A har fem kister fra 14- og 1500-tallet av samme hovedform som den fra Salisbury. I tillegg er tre svenske kister av samme type, i Statens Historiska Museum i Stockholm (Fornvännen 1914 s. 236-37, fig 3 – 5), særlig Voxtorpkisten, som har beslag i romansk stil. Også Rydaholm og Ryssby. Axel L. Romdahl (Roglösadörren och en grupp romanska smiden, i Fornvännen 1914, s. 231ff, s. 235 og s. 245) daterer dem til midten av 1100-tallet.
  • William Karlson 1928, Studier i Sveriges medeltida möbelkonst.
  • Fred Roe 1929, Ancient Church Chests and Chairs, ny utgave J.M. Classic editions 2007.
  • Sigfrid Svensson 1937, «Vikingatida traditioner i nordiska bondemöbler. Tre nyupptäckta kistor i Nordiska museet.«, Fataburen 1937. – flotte tegninger. Mest om stolpekister.
  • Magnus Olsen, Norges innskrifter med de yngre runer, bd 1 s. 215. Om Lomenkista.
  • Eivind S. Engelstad 1944, «De eldste norske kistene«, i Viking XIII. – Det er han som gir middelalderkistene en skjematisk inndeling i kassekister og stolpekister. Sigfrid Svensson 1936 er hans framste forelegg. Som kassekister nevner han foruten Osebergkistene kun Lomen og de tre svenske.
  • Gösta von Schoultz 1949, «En grupp nordiska medeltidskistor och deras parallellor«, i Rig, Stockholm. – Mest om stolpekister. Referer også til Sigfrid Svenssons sammenstilling av informasjon om stolpekister.
  • Jan Petersen 1951, Vikingetidens redskaper. – Fra yngre jernalder er en mengde jerngjenstander fra kister og skrin.
    • Oseberg: Rygg med lokk til ett skrin og fragmenter av et annet, og tre nesten fullstendige kister og fragmenter av minst 3.
    • Birka: en mindre kiste, eller rettere et skrin, 40 cm langt oventil og 51 cm nedentil, også med buet lokk, bunnen hevet 2,5 cm over gulvet, også prydet med fortinnede naglehoder i kryssmønster, 3 haspe. Også et annet, mindre skrin av annen type.
    • Skillet mellom kiste og skrin er skjønnsmessig. Shetelig kalte Veka-funnet for skrin, mens Grieg kalte nr 178 fra Oseberg en kiste, selv om den er adskillig mindre enn Veka-skrinet. Størrelsen får avgjøre: «Utpreget større bæreringer og hengsler og riktig store nøkler får man da regne har hørt til kiste, mens det store flertall er mindre og blir da ansett for å ha tilhørt skrin.»
    • Hankene: Typen R. 451 med ned- og atter oppbøyde ender utbøyd i spiral. Varierende størrelse fra 5,5-13,3 cm i ytre lengde.
  • Sigurd Grieg 1953, «Kirkekister og brudekister«, i Maihaugen 1950-52, årbok. – Grieg 1953 regnet Lomenkista som enda mer primitiv enn Osebergkistene. Lokket er noe ombygd og var opprinnelig ett stykke. De nåværende henglsene er neppe opprinnelige. Regner Salisbury-kista og hellige Birgittas kiste fra Roma, og romansk kiste fra Dallerup kirke, Danmark. Han refererte hvordan Gösta påviste at de eldste kistene fra Oseberg, Mästermyr og Birka alle er plankeverks- eller kassekister, men det er ikke helt forståelig hvordan de kan føres tilbake til Lille Jored-funnet fra 400-tallet.
  • Karl Rumpf 1957, «Frühformen hessischer Truhen«, ZHG 68. – avbilder bl.a. Seitenwandstollentruhe im Univertsitätsmuseum Marburg.
    • Siterer typologien til Otto Bramm 1941, «Truhentypen», i Volkswerk. Jahrbuch des Staatlichen Museums für Deutsche Volkskunde, Jena , s. 154-186. Blant «Seitenwandtruhen refererte han en av Osebergkistene etter Karlsson 1928.
  • Eric Mercer 1969, Furniture 700 to 1700, Weidenfeld & Nicolson. Kritiseres i Blood and Sawdust for å være litt nedlatende mot middelalderhåndverkeren, men er vel-illustrert.
  • Roar Hauglid 1973, Norske stavkirker. Dekor og utstyr, Dreyer. Beskriver vår type som «forholdsvis enkle, slått sammen av hele bord og forsterket med jernbånd i hjørnene.»
  • Peter Anker 1975, Kister og Skrin, Huitfeldt. – Han bygde i høy grad på von Schoultz, diskuterte ikke seksplankekister annet enn at en av Osebergkistene og «Våxtorp»-kista er avbildet, og hang fast i et evolusjonistisk syn på stokkekista.
  • Lennart Karlsson 1976, Romansk träornamentik i Sverige, Volum 27 av Acta Universitatis Stockholmiensis.
  • Penelope Eames 1977, Furniture in England, France and the Netherlands from the Twelfth to the Fifteenth Century, Furniture History Society.
    • beskrev vår type slik: Slab-ended chests were inherently crude. The end boards were large by design and little could be done to streamline the design. Slab ended chests were sometimes (often?) iron banded.
    • Eric Mercers anmeldelse i The Antiquaries Journal som kritiserer utelatelsen av nordtyskland i det som i middelalderen konstituerte en samlet møbelprovins. Mercer understreker Earnes’ ensidige? kobling til hofflivet i Burgund, men hyller katalogdelen. 
    • Anbefales av SCA-karen Stanley D. Hunter.
  • Valdemārs G̦inters 1981, Lars Snickare och S. Olofskåpet i Värmdö kyrka.
  • Birthe Weber 1990,»Tregjenstander«, i De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo bind 7: Dagliglivets gjenstander del 1, Akademisk forlag. – nevner en del funn av kistebeslag.
  • Thorsten Albrecht 1997, Truhen, Kisten, Laden vom Mittelalter bis zur Gegenwart am Beispiel der Lüneburger Heide. – ikke lest.
  • Greta Arwidsson og Gösta Berg 1999 (1983), The Mästermyr Find. A Viking Age Tool Chest from Gotland, Larson Publishing Company.
  • Hilko Linnemann 2002, Historische Möbel des Emslandes vor 1850 am Beispiel der Kirchspiele Lingen, Lengerich und Bawinkel, phd. – Truhe er moderne term, historiske nedertyske termer var Kiste, Kleiderkiste eller Koffer, også Lade. Ser ut til å undervurdere de store konstruksjonsmessige forskjellene mellom Frontstollentruhe og Standseitentruhe, men sistnevnte finnes ikke hans materiale.
  • KLNM 15 «Skrin«, nevner skrin i Oseberg og Birka.
  • A. Steensberg. «Kiste«, KLNN 8.


  • «Norse Sea Chest by Kate Fox«, Mortise & Tenon mag. Hun har noen interssante teorier knytta til form og konstruksjon. Se også denne videoen for kurset hennes.
  • Chris Schwarz har god presentasjon av en seinere variant som er overførbar til vår.
  • Greydragon gjengir en del kister men misforstår kronologi og overforenkler konstruksjon.
  • «Six Board Chest – a return to basics«, Baroque Pearls. – moderne, forenklet og limt konstruksjon, men blant de få som diskuterer krymping og hvorvidt borda skal plasseres med retta ut eller inn.

Sjekk ut

Sjølvsydd telt-suksess!

Bikkjevått telt etter første regnnatt – men inni var vi tørre. Bortsett fra det som lå inntil teltduken. Og på bakken.

Etter noen års prosjektering og sying var husholdets kjegletelt endelig klart for bruk i tide til Middelalderverkstedet – en uke med kurs i Rollag, midt i Numedal. Flere runder med styrtregn, 40 mm nedbør på ett døgn og regn daglig fra mandag til fredag, satte teltet på en skikkelig våt test.

Etter en uke med fuktig vær hadde områdene som hadde vært beskyttet mot direkte slagregn begynt å få sin egen mikrobiologi: Alger eller bare skit?

Vi hadde valgt ubehandla tettvevd linstoff, og satsa på at takvinkel, spenn og linets hygroskopiske egenskaper (linet sveller når det blir vått) var nok til å gjøre teltet regntett. Mest spente var vi på sømmene – de fleste var med én linje framsting og sømmonnet lagt med kastesting – for de etterlot seg hull som var svært synlige sett innenfra.

Første kveld var det en smuli spennende å se alle hullene etter kastestingene lyse mot oss. Ville det være tett?

Vi var også spent på takvinkelen. Den var planlagt til 55° , men landa av ulike grunner nærmere 50°. Allikevel var det nok til at regnvann ikke stod stille lenge nok til å renne gjennom.

Overflatevann var en annen sak. Etter uhell med vannsøl i telt med plastgulv har vi satsa på å bare ha sivmatter i bånn, selv om det historisk riktigste antakelig hadde vært et lag halm underst. I stedet for å demme opp for vannet, løfter det oss opp over den verste søla. Ting som lå inni teltet men utafor mattene druknet, men påfallende nok var det bare det liggeunderlaget som lå på plast i stedet for rett på en sivmatte som var vått på undersiden da vi pakket sammen.

En ekstra, løs kappe, skål og spir sikra toppen på teltet. Allikevel så vi fuktigheten trekke noen centimeter nedover i teltstanga hver dag.

Ubehandla lin overlever ikke lenge om det ikke tørker opp mellom bygene, og i sivmatter starter nedbrytningsprosessen enda fortere. I bruk gir de allikevel overlegen komfort i forhold til moderne telt med sine kondensplager – også når de er selvsydd.


  • Stoff: Matuls lin 540g ubleket og ubehandlet.
  • Tråd: Vokset lintråd 18/5 fra C. Hemsen.
  • Stang: Ask.
  • Spir: Ask og ukjent (mykt og lett, likner gråor men langt grovere dimmensjon)
  • Plugger: Bøk.
  • Duk festet i ring av spleiset hampetau øverst.
  • Søm: Forsting og kastesting.
  • Mål (10 duker): Høyde, duk ca 2 m, diameter 3 m, lengde duker 2,6 m + sømmonn.


Trau – trygil, trog og no

Trau C37175, G 76505: «Trau av tre. Uthulet med utskåret gripekant på begge kortsidene. Stl: 43,5 cm, Stb: 16,5 cm, Sth: 7,5 cm. «. Funnet Oslo 1987, 88, ikke publisert i Weber 1990. Langs kanten innvendig ser vi spor etter eggverktøy som sannsynligvis var øks framfor teksle: Vi ser at hjørnet på eggen har fulgt en rett, ikke kurvet linje. Det som framstår som verktøyspor på skrå i bunnen av trauet antyder at det ikke er brukt andre verktøy til avsluttende overflatebehandling. Foto: KHM/Ellen C. Holte, CC BY-SA 4.0.

«allir lita i loftið ok sia eina trollkonv riða vargi i loftinv. hon hafði trog i kníam ser fvllt með bloði ok manna lima«.

Da Harald Hardråde ankom England for siste gang, så hans menn ei trollkone ri på en ulv i lufta. Ved knærne hadde hun et trau fylt med blod og mannslemmer. 1200-tallståtten om Heming Aslakson er ikke den eneste sagaen hvor trollkoner bar trau (trog) og de er en del omtalt i middelalderkilder, fra små grauttrau (trygil), til svære vanningstrau (nór/no). Derimot er de sjeldent avbildet.

Trau var blant middelalderens hverdagsgjenstander som har kommet litt i skyggen bak andre kartyper. Der tekslede boller gjerne pynter seg med former lånt fra dreide eller laggete kar, er trauene i langt større grad tilpasset treets form og egenskaper: Ofte har de tynnere sider mens endeveden er tjukkere og med håndtak.

Trau ble brukt til det meste, både til håndverk og i husholdet: I smia til herding og jernbyrd(!), på byggeplassen til stein og kalkmørtel, i tjæreproduksjon, i husholdet til vasking, elting, salting og annen oppbevaring av mat, framsetting av graut og til bortsetting av mjølk, og til smør- og osteproduksjon. Søpla ble båret ut i sóptrog og hlandtrog var for piss.


De funnene som er gjort bekrefter at størrelsen kunne variere en god del. Vi har funn fra tiden helt tilbake til eldre jernalder/bronsealder. I Osebergskipet lå det fire trau: Det største 220 x 56 x 21 cm med rester av rugmjøl i bunnen, de tre andre var 34 x 17,3 x 5,5 cm, 31,5 x 15,5 x 5 cm og 24,5 x 9 x 5 cm.(KLNM 18: 712)

Byutgravningene har seinere avdekket flere: Erling Skakkes gate i Trondheim ble det i 1972 funnet 3 trau.(Upublisert) I Baglergaten i Tønsberg er det funnet et trau. I Bergen er det blant annet(?) funnet trau i Svensgården. Fra Oslo kjenner vi enkelte større og mindre trau, men de er i liten grad trukket fram i publiserte kataloger, og det har ikke vært mulig å avgrense bruken. Birthe Weber fant kun plass til å spesifisere og avbilde ett dekorert lite fragment av en «mulig øreskål» s. 93, fig 33d, foruten at hun nevner et større trau (tro). Unimus gir i tillegg tre treff fra utgravningene fra 70- og 80-tallet og to fra Follobaneprosjektet, i tillegg til at ett er funnet i seinere år:

  1. G6262 (nå C33448, G 06262, i osp).
  2. G9001 (brannlag 7) «er en tro til fór eller vann til husdyr, teljet til av en stokk. Den er delt i to rum, hvert på nesten 60 cm lengde.»
  3. Trau C37175, G 76505 (avbildet over);
  4. Traufragment C34011, G 08815 (kalt bolle/skål, brannlag 7/8);
  5. Traufragment C34182, G 20667, brannlag 13.
  6. Deler av et svært trau, S6895, funnet i Arkeologigropa F03.
  7. Fragment av antatt trau, uten nummer men befant seg under ST23383, Arkeologigropa F03, Drøye 50 cm langt fragment av den ene enden uten bunn.
  8. Funn D1-Vest, Bispegata 12, i 2015: «082) En del av et trau, brannskadd. Fnr: 207228. Mål: L: 13,6 cm. B: 7,1 cm. T: 3,9 cm. Vekt: 188 gram. Strukturnr: SL22917/Flis-, humus- og sandlag.»

Sverige har en del funn, et par fra sein vikingtid fra Thuletomta og ett fra Botulf 1100-tallet i bøk, ca 45 cm langt, alle i Lund. Fra Gama Lödöse er et par enkelt tiløksede på 80-100 cm lengde fra 1100-tallet. Et brønnkar i Visby på 88 x 48 x 30 cm er datert til 1200-tallet. På Stallbacken i Nyköping er et trau fra seinmiddelalder grovt økset på 42 x 23 cm delt i to kamre. Et par større trau er funnet i Uppsala, også de fra seinmiddelalder.(KLNM 18: 712)

I York er det funnet 3 troughs, to av dem rektangulære og ett ovalt. Det største er populus (bl.a. osp), ca 1 m langt, 46 cm bredt, de to mindre er av or. Det ovale er datert til middelalder, de rektangulære til angloskandinavisk tid. Ellers i England foreligger det kun ett funn, fra London datert til 1000-tallet, mens det i Irland og på kontinentet er funnet flere. Også Morris påpekte at formen endret seg lite med århundrene.

Fra Schleswig har vi 48 funn av Tröge i Schild og 11 i Plessenstrasse som var av «middels» størrelse, fra 33 til 84 cm lange og 16 til 40 cm brede. Høyden varierte mellom 5 og 17 cm. 27 var av ask, 17 av or, 4 av eik, 3 av lønn og 2 av bøk. Formene var uendret fra 300-tallet og varierte fra oval til rektangulær, og med skrå utvendige endevegger. I Plessenstrasse var 7 svære trau i furu på 86 til 135 cm lengde og 28 til 35 cm bredde, de fleste med rette endevegger, gjenbrukt som fundament for trebrolegning.(Saggau 2006: 216-22)

Trau T19269, middelalder, Haset nordre, Malvik, Trøndelag: «Traug av tre, noe ufullstendig bevart, i minst 8 deler. Det er avrundet firkantet i formen, vel forarbeidet. På 5 steder ser man at trauget har vært reparert ved surring (med tæger?) gjennom et hull på hver side av sprekker.» Lengde ca 80 cm, største bredde ca 36 cm (oppr. ca. 38 cm), høyde ca. 10,8 cm. Foto: Ole Bjørn Pedersen. CC BY-SA 40.0


  • Trau på UNIMUS.
  • Nu/no er betegnelse på stort trau/tro.
  • ONP
  • Fornsvensk Lexikalisk Databas
    • Trogh/Trugh (trau)
    • Ho (stort trau) (eg No?)
  • Ivar Aasen
    • Trau, f. Trog.
    • Trog (o’), n. et Trug, aflangt Fad. Nogle Steder afvigende Traug og Trau (Østlandet). I Hallingdal Trøg. Gammalnorsk Trog; Svensk Tråg. Jf Trygel.
    • Trygel, m. (fl. Tryglar), 1) et lidet Trug; et aflangt Fad at opsætte Mælk i. Sogn, Hallingdal, sædvanlig udtalt Trygjel (yy). Gammalnorsk trygill (af Trog). – 2) Fløden af et Mælkefad (=Aafall). Hallingdal. Hertil Verbet avtrygla.
    • No, m. Kar eller Kumme af en udhulet Stok; s. Nu.
    • Nu, m. Vandkar, Kiste eller Kumme som er dannet ved Udhuling af et heelt Træstykke. Smaalenene, Romerike, Østerdalen, ogsaa Hallingdal. Nogle Steder No, Østerdalen og Nuværende Buskerud (Andre Steder Brydja, el Brya, Kupa og fl.). Jf. Nøla. I svenske Dialekter no. Islandsk nór (): et Vandtrug.
    • Nøla, f. et Slags stort Trug eller udhulet Kar. Hadeland, Østerdalen. Ogsaa Nole (o’), Østerd. Jf. Nu.
  • Middle English Compendium


  • Birthe Weber 1990, «Tresaker«, De arkeologiske utgravninger, Gamlebyen Oslo 7
  • Hilke Elisabeth Saggau 2006, «Gehauene und geschnitzte Holzfunde aus dem mittelalterlichen Schleswig», i Ausgrabungen in Schleswig 17.
  • Lite trau fra folkevandringstida Grav 168 Neudingen, Hölzerne Backmulde. L 42 cm, B 11 cm, H 9 cm. litt: T. Brendle 2005: «Schemel, Stuhl und Totenbett», i Cum Grano Salis. Festschrift für Volker Bierbrauer, s.162ff, s. 152f. – Formen er den samme vi finner igjen helt inn i moderne tid.
  • Lars Reinton 1969, Til seters : norsk seterbruk og seterstell. – Om trau i produksjon av mjølkeprodukter. De var vanligere før, men seinere erstatta av lagga kar.
  • Audun Dybdahl 1974, «Tjærebrenning i eldre tid», i Heimen 17/2. – Trau til bruk i jern-vinne og tjæreproduksjon.
  • Hilmar Stigum m. fl. 1974, «Trug«, I kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bd 18.
  • Carole A. Morris 2000, Wood and Woodworking in AngloScandinavian and medieval York, fra serien The small finds, The Archaeology of York, nr 17.
  • Hiltrud Ast og Georg Winner 2011, «Tröge und Multern«, i Historische Holzverwendung und Waldnutzung in der Schneebergregion. Ausgehöhltes Holz. se Holzverwendung.
  • Sæbjørg Wallaker Nordeide 1989, «…De beste bønder i kiøbstæden..» en funksjons- og aktivitetsanalyse basert på gjenstandsmaterialet.

Testikkeldolk: Rýtningr og stikknífr

De gamle antikvarene regnet dolker som vanlige fra slutten av 1200-tallet og riktig populære det påfølgende århundret. Siden midten av 1900-tallet har rustningshistorikerne i stedet framhevet en form for kontinuitet. Dolkliknende våpen har alltid spilt en rolle for reisende og krigsmenn, og det var glidende overganger fra stridskniv til dolk. Det skjedde allikevel en endring på 1200-tallet koblet til økende bruk av rustning og tilsvarende behov for et stikkvåpen og som resulterte i at de ble mer populære blant en krigførende elite. Dermed ble de hyppigere avbildet og det utviklet seg flere gjenkjennelige typer. Sammen med strengere våpenlovgivning påvirket det også sivil bruk.

Et 1400-tallsmanuskript til Magnus Erikssons landslag gir en unik kobling av navn og bilde: Tre typer våpenkniver er fra venstre mot høyre kalt stekmets (en kort testikkeldolk), ryting (en lengre dolk) og vedemets (sidekniv). (etter Hellner 1963)

Selve navnet dolk finnes ikke i Skandinavia før etter middelalderen. Det dukker først opp i 1570-åra, avledet av det tidlige 1500-tallets sveitsiske tolch, etter at ordet dagger var introdusert kort etter 1500. Riktignok er det norrøne ordet for nål, dálkr, brukt ett sted for å betegne en dolk, men det er noe annet.(Fms. I, 180). I stedet var en samlebetegnelse på disse våpnene ordet knifr, gjerne med forledd som bryn, stikk- og saxknífr. Alternativt fantes ordet rýtningr som i Olavssagaen presenteres som et synonym til saxknífr. Stikknífr (mnd. stekemest) kan ha vært en kortere dolk. Det framgår av at mens Bylov og Jonsbok nedla generelt forbud mot rýtningar, ble det for prester på Island ytterligere innskjerpet at de ikke skulle bære hverken toskur [tveeggede?] eller stikknífa. Betegnelsen rýtningr finner vi også i gammelsvensk rytinger og dansk dialekt ryting, og det kan kanskje være grunnlag for igjen å ta den i bruk?

Etymologisk kommer Rýtningr antakelig av middelhøytysk Reitling = «ridderens sidevåpen». Det passet godt til betegnelsen brynknífr. Et fransk og midellengelsk navn er anlas (anelace) og en gammelsvensk term er baslare, trolig en henvisning til «Basel-kniv» som også var vanlig i middelengelsk, middelhøytysk og middelfransk. Historikerne er spes glade i navnet misericord, av latin misericordia, «nåde». Det brukes i tysk språkområde oversatt til gnadgott.

I moderne språkbruk har mange av disse generelle betegnelsene fått mer spesifikke betydninger som quillon, baselard og aunlaz. I likhet med betegnelser som testikkeldolk og rondelldolk og øredolk relaterer de til formen på skjeftet, mens de historiske distinksjonene gjerne kunne relatere til bladets form og lengde.

kristinapsalteret, GKS 1606 4kvarto fol 14r fra Paris ca 1230, viser en tidlig dolk, men typen lar seg ikke fastslå. Her presenteres det ikke som en ridders våpen, men i hendene på en fotsoldat og barnemorder.

Hoffmeyer 1958 regnet de tidligst daterbare dolkene som eneggede med tjukk rygg og spiss odd. De var vanligst ennå på 1300-tallet, mens man fra 1400-tallet oftere møter tveeggede dolker. Knivlignende dolker forble imidlertid i utstrakt bruk, blant annet som det Grieg 1958 beskriver som husverger, «ganske simple knivliknende dolker» fra 13- og 1400-tallet. Det tyder på at vi i stedet kanskje bør vektlegge dette som et funksjonelt skille, uten at vi kan dra det så langt som Larsen 2007 gjorde da han antydet tveeggede som militærdolker og eneggede som jaktdolker.

Larsen 2007 trakk også fram et annet typologisk skille; mellom en avgrenset gruppe av korte dolker med blad på ca 20 cm og lange dolker med blad på ca 30 cm. For en daterende typologi ville han i stedet vektlegge variasjoner i skjeftet, og vi skal ta en nærmere kikk på hvordan dette utarter seg for gruppen av testikkeldolker.


Testikkeldolk, balledolk eller nyredolk er alle moderne navn på dolketypen som var utbredt i Norge i middelalderen. Navnet er lånt fra den engelske historiske termen ballok‐knyf, mens man i andre språkområder ikke ser ut til å ha kjent på behovet for å gjøre konnotasjonen eksplisitt. På svensk så vi at typen på 1400-tallet ganske enkelt ble kalt en stekemets. Hewit 1855 nøyde seg med å beskrive formen som «two knobs«, og foreløpig er det hos Ashdown 1909 jeg har funnet den første omskrivningen til «kidney» dagger. Betegnelsen tilskrev Oakeshott 1960 «[t]he inhibitions of the nineteenth century» før han og enkelte kuratorer reintroduserte navnet ballock dagger. Den er også kalt dudgeon-dagger. På fransk kalles den Dague à rognons (rognon=nyre), på nederlandsk nierdolk, tysk Nierendolch.

Britenes opptatthet av å «ta tilbake» ordet balledolk fra «prudish nineteenth-century antiquaries«, som Blair 1962 kalte det, framstår som litt tøysete med tanke på at det norrøne ordet knífr allerede er et ord for penis. Sammensetningen betyr dermed noe i retning av «ballepikk» – kanskje litt overtydelig for en gjenstand som allerede har svært fallosaktige konnotasjoner. For å forklare den engelske betegnelsen har franskmennene oversatt den med dague á couilettes. Det har igjen ledet de engelsk- og tyskspråklige til å tro at det eksisterer en separat fransk testikulær navnetradisjon. Sistnevnte har oversatt det med Hodendolch, så nå er det vel bare et tidsspørsmål før noen konstruerer også et tysk tilsvarende tradisjon.

Opprinnelse før eller etter år 1300?

Varianter av skjeftet brukes til å datere dolkene typologisk. Etter Larsen 2007 regnes konisk skjefte med store, velformede vulster til de eldste, mens yngre ofte har slankere skjefte og forskjellige former for ornamentale metallbeslag og endeknapper. Vulstene «degenerer» og blir mindre med tiden. Parerplate i metall opptrer først fra 1400-tallet, de eldste er uten.

Oakeshott 1960 skjøv testikkeldolkens opprinnelse fram til omkring 1300, og Blair 1962 mente den var særlig utbredt i Flandern, England og Skottland fram til tidlig 1600-tall. Blair ser altså ikke ut til å ha fått med seg hvor vanlig den var i Skandinavia.

Tidligere hadde man ført testikkeldolkens opprinnelse tilbake til 1200-tallet. Hovedkilden var en miniatyr fra BL Royal MS 20 D I som Hewitt 1855 tidfestet til ca 1280. Kilden ble seinere godtatt uten videre av Ashdown 1909 og Grieg 1933, men er egentlig fra andre kvartal av 1300-tallet.(se også Nøttveit 2006) Av de mange miniatyrene i verket er dette nærmest den eneste som viser en dolk.

En annen mye brukt kilde er Robert de Shurlands gravbilde, hvor en oppasser er utstyrt med testikkeldolk. Hans død er datert til 1328, og for Oakeshott 1960 og sikkert også Blair, er det den som utgjorde eldste belegg for typen. Fra Skandinavia framheves gjerne gravbildet til hertug Kristoffer (d. 1363) og kalkmaleri av kong Valdemar IV, ca 1375.

En variant finnes på st Mauritius-statuen i Magdeburg fra ca 1250. Den har to vulster ved overgangen til bladet men med en annen type pommel så den må regnes som en hybrid. En dolk i første del av Codex Manesse fra tidlig 1300-tall står nærmere, men også den et hybrid med avvikende knapp.

Nøttveit 2010 gir ikke mulighet for å skille ut slirer og skjeder for testikkeldolker fra andre dolketyper unntatt rondelldolker som ikke ble funnet. Dateringer av materialet fra Bergen byr også på et problem ved at den for oss mest relevante Bryggen periode 5 strekker seg helt fra 1248 til 1332 og dermed ikke egner seg til å tidfeste funn før 1300.

Larsen 2007 presenterte et knippe danske testikkeldolker, ingen av dem datert annet enn typologisk.

For Norges del ser Nøttveit 2000 og 2006 ut til igjen å ha ført testikkeldokenes opprinnelse tilbake til 1200-tallet. Nøttveit knyttet testikkeldolken til en særskilt æreskultur han så i et Norge hvor voldskriminalitet dominerte i langt større grad enn i andre land i forhold til tyveri og eiendomskriminalitet. Jeg har foreløpig ikke kunnet lese noen av tekstene, så jeg kjenner ikke grunnlaget for tilbakedateringen.

Det er i Nøttveits tekster og i rapporter fra de store byutgravningene vi kan regne med å finne eventuelle grunnlag for datering av typen tilbake til 1200-tallet …


Dolk, 1200-tallet, Visegrad, Ungarn, Kong Matthias-Museum, Visegrad. Enegget dolk med dekorert håndtak av hjortegevir. Det manglende stykket har vært antydet som lær, men kan også ha vært gevir. Avslutningen av håndtaket er et separat båtformet stykke naglet til tangen. Lengde 35 cm, hvorav håndtaket 11,5. Bladets bredde fra 4,9 smalnende til 0,9 cm. Tjukkelse 0,6-1 cm. Funnet innenfor murene i lag keramisk datert til 1200-tallet. kilde.
Dolk, Hameln, ca 1300, restaurert. Datert på grunnlag av keramikk i funnet. Foto ukjent, trolig etter Wolf-Rüdiger Teegen 1993, Ein Nierendolch aus Hameln, Lkdr. Hameln-Pyrmont, i Zeitschrift für Archäologie des Mittelalters, årg. 21, 87–106.
Dolker ukjent type, muligens fra slaget ved Morgarten, Sveits 1315. Via The History Blog.
Dolk Themsen, 1300-tallet, antakelig stilistisk datert. Foto ukjent.
Dolk med skjede 1500-talls theMet 25.188.5a, b
Borremose, testikkeldolk med metallskjede. NatMus 20255, etter Nøttveit 2010.
  • Balledolk fra Sørenga, Norsk maritimt museum.
  • Balledolk, Sørenga, NIKU.
  • Dolkefunn på Akershus – enegget, kort, gjettet på som balledolk.
  • Dolk, Royal Armouries 1400-tallet.
  • Grieg
    • Eneste funn han kunne føre tilbake til 1200-tallet var en bronseknapp, Alvum i Kråkstad, Akershus (quillon)
    • Rund vulst og rund knapp – enegget, Hedalen, Østre Slidre C23344
    • Oslo Ladegård C314 – tresidig tverrsnitt på bladet, kuleformet knapp av jern og dekorert med langsgående furer, parerstangen har nederst nedadbøiede ender, som avsluttes i knopper – typen henføres til 1500-tallet.
    • Enegget dolk ved Oslo Ladegård, C23734
    • Mindet i Oslo, liten dolk av jern med håndtak av tre, funnet i 1877 C8417.
    • Rondelldolk?: Fra Mariakirken med tynt rundt bronsebeslag C4556.
    • Nyrdolk prestegarden i Holt, Aust-Agder, Arendals museum – jern m bronsehåndtak
    • Nyredolk Nordiska museet, visstnok etter slaget ved Kringen 1612.
  • Nøttveit 2006: BRM 0/48700


  • DN 1345 kniv med sølv «stæinmæzæn ssylfuærbuin«=»knifuæn«.
  • DN 1524 Wittenberg – kniv for en konge «knijff«.
  • DN 1531 Kiel – kniv med sølv «eyner voreringe eynen brekenfelder mitt suluer besclagenn«.
  • DD 1426 I artikel 8 bestemmes det, at enhver, som slår eller sårer en anden mand med et mindre våben såsom en armbrøst, en dolk eller en tveægget kniv eller med et usædvanligt våben, skal bøde dobbelt til offeret samt til herskabet. §. 8. Welk man den anderen sleit edder wundet mit vorlechten wappen, alse mit armborste, mit rütschern[rinszcherren, Dreyer l.l.; iensern, Camerer l.l.] , mit tweschniders effte mit vnwontliken wappen, de schall dat twefoldig betern dem de hone is vnd ock der herschop.
  • DD 1433: En drapsmann og hans tjenere får forbud mot å bære sværd eller dolk. swerdh æller stekemæzs.
  • Misericord etter Hewitt 1855:
    • Charter of Arras 1221: «Quicumque cultellum cum cuspide, vel curtam sphatulam, vel misericordiam, vel aliqua arma multritoria portaverit
    • Guiart 1302: «Plusieurs piétons François ala, Qui pour prisonniers n’ont pas cordes, Mais coutiaux et misericordes, Dont on doit servir en tiex festes.«
    • Guiart 1303: «Fauchons trenchans, espées cleres, Godendas, lances émoulues, Coutiaux, misericordes nues.»
    • Brukt som nådestøt: Thus Jean de Méun i Roman de la Rose:»Pitiez, qui à tous bien s’accorde,| Tenoit une Misericorde| Decourant de plors e de lermes.«
  • Memorials of London Life – første «dagger» er 1278: «a certain anelace … inflicting upon him a wound one inch in breadth, and six inches deep.» (i.e. «A knife, or dagger, worn in the girdle, at the side.»)


Ffoulkes ordliste

  • Alemella, It, kniv/dolk 1300-tallet
  • Almarada, Sp, stillettkniv/dolk
  • Ameure, dolk.
  • Anelace, bredbladet dolk, tidlig 1300-tall
  • Bayonet, dolk festet til muskett, ca 1672
  • Balloch knife, kniv/dolk med baller framfor quillons, 14-1500-tallet
  • Bergaman, O.F. cutlass/dolk fra Bergamo
  • Brise-cuirass, Fr. kort, sterk dolk
  • Broke, O.F. en slags dolk (R)
  • Chinquedea, It. kort, bredbladet dolk for seremoniell bruk, lagd i Venetia og Verona, fem fingre bred ved basen.
  • Dague à oreilles, dolk med pommelen formet som to sirkulære vinger
  • Dague à rognons, Fr. dolk med nyreformede vulster over parérstanga.
  • Dague à ruelle, Fr. dolk med tommelring
  • Dolequin, en slags dolk (R)
  • Graffe, Fr. liten dolk
  • Main gauche, dolk brukt i venstre hånd når høyre holder sverd
  • Misericorde, kort dolk brukt til nådestøtet
  • Patula, kort sverd/dolk
  • Pavade, lang dolk
  • Pistolese, stor dolk/kniv (F)
  • Poignard, dolk
  • Pugio, It. liten dolk
  • Pugnale, It. liten dolk
  • Seax, dolk
  • Thyrtel, O.E. kniv/dolk

Innredningstekstil – forheng til senger

Forheng (eng: curtains, se: omhängen) til senger var i utstrakt bruk blandt middelalderens bedrestilte. Sammen med madrass og sengetøy var de langt dyrere enn selve sengeramma, og langt dyrere enn det vi kjenner som sengeskap i tre: En vesentlig del av husholdets kapital var bundet opp i sengetekstiler. Senger med forheng kunne ha enten stolper med rammer av tre eller en ramme av tre eller tekstil som hang fra taket.  Stolpesengene er antakelig den yngste av de to typene. Forheng ble laget av mange materialer, fra lin og ull til silke, og fra enkel vev til fløyel og damask.

Skal vi se hvordan slike forheng kunne se ut, er Rogier Van den Weydens altertavle fra 1434 et fint sted å starte: Den har en realistisk avbilding av et nederlandsk senmiddelaldersk interiør. Her ser vi et sengeforheng i rødt med svart avslutning. En ramme i tekstil henger i tråder fra taket, men ettersom selve forhenget er dratt til side kan vi slutte oss til at det er festet via ringer eller stropper til en stang, eller snor slik det antydes til venstre. Er forhenget av ull eller silke, mon tro? Forhenget finnes forresten også i Jan van Eyck samtidige blide av Arnolfinis interiør, hvor assosiasjonene går til fløyel. Rødt var en populær farge

Rogier Van den Weyden 1434 Annunciation Triptych

Beveger vi oss til første fjerdedel av 1300-tallet  blir det lettere å tolke bilder som det nedenfor, der kong Arthur (?) har et hvitt sengeforheng med sydde hemper på tre- eller metallskinne. Forhenget et hvitt. Er det lin?

Estoire del Saint Graal, Frankrike 1300-1325. BL, Royal 14 E III, fol. 32r

Sånn finner vi det i siste fjerdedel av 1200-tallet også: Det samme hvite forhenget. Vi veit ikke om fargen skyldes en forenkling fordi miniatyrene var så små, og det er vel liten grunn til å tro at man unngikk ull, eller silke om man hadde råd.

Beinecke MS.229 Arthurromanser, fol 267v, 1275-1300.

Også stripete forheng finnes avbildet, som det nedenfor fra andre fjerdedel av 1300-tallet, for ikke å snakke om dette fargede fra ca 1265.

Historisert bibel, Nord-Frankrike ca 1325-50 BnF Français 152.

I Italia demonstrerer de sansen for flerfargede tekstiler. Som her ca 1306 av Memmo di Filippucio, svigerfar til Simone Martini.

Memmo di Filippucio, scene of married life ca 1306

Giotto viser tydelig sengeoppheng av trestenger festet til taket ca 1303-5.

Selv om ikke alle avbildede senger hadde forheng, dukker de opp ofte nok til å antyde at de var vanlige blant bedrestilte. Vi kan ikke vite hvor vanlig tradisjonen var i Norge. Det er lite spor etter den i bondehushold, og muligens egnet den seg bedre i klima hvor man ikke baserte seg på varmestråling fra en grue?


Saladins saga – tekstilrustning i 1191

I en serie om enkeltkilder til europeisk tekstilrustning i høymiddelalderen starter vi med Bahāʾ al-Dīn (1145-1234) sin biografi om Saladin og behandlingen av den. Sean Manning har i en bra kildeoversikt på Armour Archive referet hvordan «Frankiske» [i.e. vesteuropeiske] fotsoldater under det tredje korstog bar filtrustning sammen med brynje. Plagget er identifisert med gambeson eller pourpoint, betegnelser som dukket opp i europeiske tekster omkring samme tid. Sitatet vi er mest opptatt av er hentet fra en beskrivelse av Richard I Løvehjertes korsfarere på vei mot Jaffa etter å ha erobret Akko (Acre) i 1191. De ble konstant herjet med av Saladins styrker fram til slaget ved Arsuf. Vi veit ikke om det gjaldt en mindre eller større gruppe av fotsoldater eller riddere til fots. Vi veit heller ikke hvor dekkende ordet filt er for den arabiske ordbruken. Kilden er tidligere brukt av Dan Howard, og vi skal se hvordan svakheter med oversettelsene påvirker tolkningen. Vi starter med oversettelsen Howard brukte:

«The enemy had already formed in order of battle; the infantry, drawn up in front of the cavalry, stood firm as a wall, and every foot-soldier wore a vest of thick felt[note: «See p. 367. This was called the gambison or pourpoint.»] and a coat of mail so dense and strong that our arrows made no impression on them. They shot at us with their great arbalists, wounding the Moslem horses and their riders. I saw some (of the Frank foot- soldiers) with from one to ten arrows sticking in them, and still advancing at their ordinary pace without leaving the ranks.» 

(Life of Saladin 1897, s. 282)

Dan Howard påpekte at det var usikkert hva ordet «vest» var oversatt fra og om plagget ble båret over eller under brynja. Dans instinkt var godt, og den engelske oversettelsen ble slaktet i en anmeldelse i 1899. Det var ikke en direkte oversettelse fra den arabiske teksten, men fra en fransk oversettelse utgitt i serien Recueil des historiens des croisades i 1884. Den finnes også i en latinsk oversettelse. Den engelske oversettelsen var en smule fri og full av feil, og den franske ikke alltid helt rett den heller. Den franske viser imidlertid arabisk og fransk tekst på samme side, så det er en mulighet for kontroll for de som kan begge språkene. I den franske ble det ikke gjort forsøk på å analysere plagget. Der heter det:

 «L’ennemi s’était déjà mis en ordre de bataille: l’infanterie, rangée devant la cavalerie, se tenait ferme comme un mur, et chaque fantassin portait un habit de feutre très-épais et une cotte de mailles tellement large et forte que nos flèches n’y faisaient aucune impression. Ils tiraient sur nous avec de fortes arbalètes, bles- sant les chevaux des Musulmans et leurs cavaliers. J’ai vu (de ces fantassins francs) qui avaient d’une à dix flèches fichées dans le dos (sic) et qui marchaient de leur pas ordinaire sans quitter les rangs.» Anecdotes et Beaux Traits de La Vie du Sultan Youssof (Salâh Ed-Din), s 251.

Her ser vi fotsoldatenes «tjukke filtvest» beskrevet som «et veldig tjukt filtplagg» båret med en «brynje som var så bred og sterk at pilene ikke gjorde inntrykk«. Borte er alle henvisninger til vest, og konkretiseringer av om plagget var over eller under brynja finnes ikke. 

Den persiske kazâghend

Oversetterne knyttet plagget båret av «Frankerne» til en beskrivelse av tekstilrustning på den orientalske siden, og her parafraserer den engelske oversettelsen franskmennenes noter:

«When I reached the position occupied by el-Melek ez-Zaher, I found him with the advanced guard on a tell near the sea. He was sleeping in his coat of mail (yelba), wrapped in his wadded tunic,[note] and armed at all points for the fight.» (s. 367)

«Il dormait, revêtu de sa cotte de mailles (yelba), couvert de sa casaque ouatée[note] et tout préparé pour le combat.» (s. 329)

Ordet forfatteren brukte på det orientalske plagget var det persiske navnet kazâghend/ cazaghend. Den franske oversettelsen (parafrasert av den engelske) ga en kort rekke henvisninger til bruken av betegnelsen:

  • Geoffrey de Vinsauf beskrev gazeganz som en lorica consuta. Referansen er hentet fra et manuskript fra tidlig 1200-tall (Regis Ricardi’ ?), trykt i Thomas Gale & Fells, Historiae Anglicanae scriptures, Vol. 2, s. 407. Ikke funnet.
  • Geoffroi de Villehardouin (ca 1150–1215), fransk ridder og kronikør som deltok i det fjerde korstog, omtalte plagget i Conquête de Constantinople, s. 40, på s. 39 i samme verk er det samme plagget kalt gamboison. (sidehenvisningene er tydeligvis ikke til 1872-utgaven med fransk oversettelse) Avsnitt 168: «et ne fu armez que d’un gamboison et d’un chapel de fer, son escu à son col«. Moderne fransk: «et il n’était armé que d’une veste rembourrée et d’un chapeau de fer, som écy à son cou«.  Avsnitt 511: «Car il n’avoit de garnison por son cors à cel point ke un seul gasygan«. Moderne fransk : «Líenard […] car il n’avait de d´efense pour son corps à ce moment qu’une simple veste rembourrée«. Gamboison blir altså i likhet med gasygan oversatt med moderne fransk veste rembourrée (norsk: vattert plagg).
  • Henry de Valenciennes (1200-tallskronikør) skriver gazygan, som de spør er ekvivalent med det franske casaquin.

Bahāʾ al-Dīns skille mellom frankernes «filtrustning» og el-Melek ez-Zahers «vatterte tunika» er interessant, særlig med tanke på Villehardouins seinere sammenstilling mellom sistnevnte og plagget han kalte gamboison.


[ed 12.8.2020, språkvask og fikset lenker]


Smiing av spiker kan være en fin inngang til å lære litt om det som skjer i smia. Men når en surfer Youtube blir det raskt klart at det er en smule forskjell på moderne instruksjonsvideoer og virkelig tradisjonshåndverk. Blant de bedre nyere er en demonstrasjon på Colonial WIlliamsburg (som også har et smisted hvor de kan feste spikerloen). Sammenlikn den med tre svenske videoer om tradisjonssmier.

Alle de fire smir spikeren på en enkelt oppvarming – noe man selvsagt er vanskelig når man samtidig skal være pedagogisk – men legg merke til hvordan alle de tre svenske har ett tett oppsett med smal ambolt uten horn, integrert eller separat hoggtann og fastmontert spikerlo. De fleste andre jeg har sett må hele tiden flytte rundt på både hoggtann og en vellaget konveks lo. Sammenlikningen er selvsagt litt urettferdig, for dette var strengt spesialiserte og effektiviserte moderne håndverkere som konkurrerte med de spesialiserte spikerhammerne som kom på jernverkene omkring 1800. Tilsvarende oppsett som svenskene finner vi hos denne tyskeren i 1908. På Digitalmuseet er det både håndholdte og faste spikerloer.

Men hvordan var det tidligere? La oss se på noen illustrasjoner:

Nürenberg ca 1425: Broder Otto Nagler (d før 1414) sitter og slår en ennå rødglødende spiker inn i spikerloen som han holder over hullet i ambolten mens han har et par jern i ilden. To-kammerbelgene hadde kommet, men han sverger ennå til et oppsett med to enkle. Men hvor er hoggtanna?

I avbildningene av avdøde brødre fra et hjem i Nürenberg er det flere spikersmeder: 100 år seinere hadde broder Jorg Koll skaffet seg en fastmontert spikerlo, men heller ikke hos ham var hoggtanna avbildet. I 1572 er derimot Jorg Flurrer avbildet med hoggtann, men uten spikerlo. Alle håndverkerne satt. Først på 1600-tallet er det avbildet en spikersmed som stod og arbeidet.


Norge i «Kunnskapens bok…»

Innførselen om Norge. Her bor det menn med hodet rett på brystet!

Takket være Marco Boldrini ble jeg kjent med Libro del Conocimiento de Todos los Reinos, «Kunnskapens bok om alle riker». Det castillanske manuskriptet fra 1400-tallet gjengir en tekst fra tiden rundt 1385 som beskriver land, byer og riksvåpen fra den kjente delen av verden; fra Norge til Etiopia og fra Skottland til Indonesia. Teksten er pedagogisk strukturert som en imaginær reise, og foreligger i en engelsk oversettelse fra 1912. Her dukker det opp en del fremmedartede navn men også enkelte mer kjente. Oversetterens hjelp til tolkning av stedsnavn framstår som en smule tilfeldig, i tillegg til at forfatteren fra starten av ble kritisert for å være fantasifull. Vi kommer inn idet fortellerstemmen nærmer seg Norge:

«Jeg forlot byen RODERIN (Paldiski, tidl Rågervik/Baltiske port i Estland), bordet et skip til en øy de kaller GOTLANDIA (Gotland) som er i den tyske bukt, og på denne øya er det en stor by kalt BISUY (Visby) hvor det er 90 sogn, og øya er vel befolket. Det er en mindre øy kalt OXILIA (Fårø?). Kongen av disse øyene har et flagg med striper i gull og purpur (se pl 4, 15 nedenfor)

Jeg forlot GOTLANDIA og dro til en provins som er mellom SUEVIA (Svealand) og NORUEGA, kalt GOTIA (Götaland). Der fant jeg tre store byer, den første ESTOCOL (Stockholm, regners ellers for å ligge i Svealand), en annen CALMAN (Kalmar) og nok en annen SURDEPINCHE (Sønderköping). Denne byen ESTOCOL ligger ut mot Tyskehavet (Østersjøen), en stor bukt i kysten [inn fra Nordsjøen] hvor det er mange byer. Vannet i gulfen fryser av kulden fra TRASMONTANA (Overs. identifiserer det med Norskefjella, men av sammenhengen framstår det heller som fjell i øst). Folket i dette GOTIA erobret Spania og var herrer over det i lang tid. Merket til dette kongeriket er et gult flagg med to røde løver som står mot hverandre, som for Suevia.

Jeg reiste fra GOTIA og besteg de luftige fjellene i NORUEGA som er et veldig sterkt kongerike med tre (sic) store byer. De kaller den største REGIS (Bergen), hvor de kroner kongene, en annen er NIDROXIA (Nidaros), nok en annen TRONDE (Overs. mente det var Trondheim som han altså skilte fra Nidaros), en annen TRUNBEREC (Tønsberg). I fjellene i dette Norge fødes det mange fugler, Girifaltes, Açores (hønsehauk) og Falcones (falk), også mange beist; hvite javalis (villsvin?) og hvite bjørner. De sier at en prins, sønn av Kongen av NORUEGA, erobret landet Flandern i tiden til Kong Arthur av Britannia. Og det er kjent at dette NORUEGA er ubebodd mot nord, og at året gir én dag på seks måneder, og så seks måneders natt, og det er menn som har hodet satt rett på brystet uten hals i det hele tatt, men jeg så dem ikke. Kongen av dette Noruega har som sitt merke et flagg – gull med svart løve (se pl 4 16).

Jeg forlot Noruega (Egentlig antyder påfølgende beskrivelse at han la ut fra Gotland) på et engelsk skip, og vi tok ut retning mot vest og kom til en øy kalt INSOLA COLA (Öland), så til en de kaller LISTER (Listerby nær Kalskrona) og deretter til INSOLA BONDOLA (Bornholm), og så til en veldig stor øy kalt SALANDA (Sjelland) som er ved inngangen til Den frisiske gulf som allerede er nevnt. Denne øya SALANDIA er svært folkerik og har tre store byer kalt SALANDI (København), RISENT (Ringsted), ESCONDIN (Stor Hedding?) og ALENDA («Lealand»?). Kongen av denne øya har som merke et flagg gull med svart løve, som i NORUEGA.

Jeg forlot øya SALANDA i nevnte skip, og vi gjorde en lang reise før vi landet på en annen øy kalt TILLE (Overs. identifiserte det – trolig feilaktig – med Telemark i Norge) og derfra kom vi til øya ESCOCIA (Skotland), hvor vi fant fire byer, en kalt DONFRES; en annen ENERUIC nok en VERUIC.»

Clements Roberts plansje 4. Henvisningene i teksten over referer hit. Han har gitt en stilisert framstilling av hvert våpenskjold.

Forfatteren opprettholdt altså et skille mellom Svealand og Götaland så seint som ca 1385, selv om de to hadde felles våpen. Norge og Danmark hadde felles våpenskjold – et tegn på at Kalmarunionen var brutt, og at man regnet Håkon eller sønnen Olav som konge. Av de fire byene er Bergen, Nidaros og Tønsberg greie, men hva er Tronde? Det er interessant å se hvor lite interesse man hadde for administrasjonsbyen Oslo i utlandet. 

Det katalanske atlas og byen «Tronde»

Verket ble ikke til i et vakuum, og om det ikke var for de mange avvikende navna og merkene kunne det nærmest leses som en tekstversjon av Det katalanske atlas, verdenskartet fra 1375. De fire bynavna der var Trode, Nidzosia (Nidaros), Bregis (Bergen), Mastranto (Marstrand). Sistnevnte hadde vokst fram som eksportby med sildefisket på 1200-tallet.

Trode/Tronde er kartfestet øst/nord for Nidaros, antakelig vilkårlig. Kan det være senteret for tørrfiskeksport, Vágar i Nordland? Det ser tiktignok ut til å ha utspilt sin rolle etter Den store manndauen. Kan det ha vært et handelssted mellom Trondheim og Bergen: Borgundkaupangen på Møre, Veøya i Romsdal eller Lusakaupang i Sogn?

I atlaset heter det om Norge: 

«Dette området av Norge er veldig ulendt, veldig kaldt, fjellendt, vilt og dekket av skog. Innbyggerne eter mer fisk og kjøtt enn brød, det er ingen overflod av bygg på grunn av kulda. Det er også mange beist, som reinsdyr, isbjørn og jaktfalk.»

Teksten er en god illustrasjon på hvor integrert Norge var i Europa fra et iberisk ståsted.

1375_Atlas_Catalan_Abraham_Cresques (2)

Utdrag av de nordvestre delene av Det katalanske atlas ca 1375. Nord er orientert nedover på kartet, og det meste av Norge er avtegnet som et utilgjengelig fjelland med fire byer inntegnet. Dette er det første kartet som inkluderer øyene i vest.

Våpen og rustning i hirdskråen

Her er en liten gjennomgang av våpen- og rustningstermene i Hirdskråen og diskusjonene som har vært rundt dem. Skråen rommer henvisning til lovarbeid utført i Tønsberg i januar-februar 1273, stadfestet i Bergen den påfølgende sommeren. Selv om store deler av den er eldre, dateres skråen som regel til eller rundt dette årstallet. De delene vi har interesse av hører sannsynligvis til de nyere delene.

Den fremste kilden til teksten er manuset AM 322 fol a som ser ut til å være fra omkring 1300 og fra skriver-miljøet tilknyttet Mariakirken i Oslo, basert på et eldre forelegg av en skriver fra Bergensmiljøet. De norrøne tekststykkene i min gjengivelse er hovedsakelig basert på Imsens bruk av 322 fol a, men med sideblikk på Munch og Keyser 1848, i hovedsak basert på det noe yngre manus AM 323 fol. Oversettelsen er justert fra Imsen. 

Kapittel 30 (35) handler om våpenkrav:

Ok af þui viti þat aller menn at þesse æigu skylðar vopn at vera hanðgenginna manna. Lenðom monnum oc syslu monnum ber þui flæiri vopn at eiga sem þeir hava mæiri metorð oc tillogur af kononge en aðrer mænn. Og derfor skal alle menn vite at disse våpnene er de håndgangne mennene skyldige å eie: Lendmennene og sysslemennene bør eie flere våpen som de har større rang og tilganger fra kongen enn andre menn.
En skutilssuæin huær skal æiga alla oc fulla herneskiu. þat er fyrst spalnðener eða vapntræiu, brynkollo oc bryniu með brynglofum oc brynhosum, hialm eða stalhufu, sværd oc spiot, skiollð uruggan[/goðan] oc plato. all til tøkr er oc buklare oc æigi siðdr annathuart hanðbogæ eða lasbogæ. Hver en skutilsvein skal eie alle og fullt harnisk. Det er først spaldener eller våpentreyja, brynkolle og brynje med brynjehansker og brynjehoser, hjelm eller stålhue, sverd og spyd, kraftig skjold og plata. Brukbart er også bukler og ikke minst handbue eller låsbue.
Hirdmaðr skal oc æiga vapntræiu oc uttan ivir panzara eða bryniu, þar með stalhufu skiolð goðan, sværd oc spiot, bucklara oc hanðbogha með þrim tylftum broðða. Hirdmannen skal óg eie våpentreyja, og utenpå panser eller brynje, dertil stålhue og godt skjold, sverd og spyd, bukler og handbue med tre tylvter piler.
Gestir skulu æiga styrka[sterga/goda] vapntræyu, stalhofu oc skiold, sverd oc spiot [oc bucklara], hanðboga með tvæim tylftum broðða. Slik hinn samu vopn skulu kiærtisuæinar æiga sem aðr varo skilð giestom. Gjestene skal eie sterk våpentreyja, stålhue og skjold, sverd og spyd [og bukler], handbue med to tylvter piler. Kjertesveienene skal ha de samme våpnene som alt er nevnt for gjestene.

Vi tar for oss våpen og rustning del for del:

  • Sverd, spyd, bue og låsbue, foruten bukler gir vi ingen nærmere beskrivelse.
  • Brynjehansker er mindre entydig enn de framstår. I mange av tekstene er brynjehosene skutt inn mellom dem og brynja så de framstår som separate, men de kan også være integrert. Glofum kan vise både til hansker og votter. Imsen oversatte det med «stålhansker», men det finnes det ingen dekning for.
  • Brynkolle (brynjehette) framstår ut fra sammenhengen som separat fra brynja, men behøver ikke nødvendigvis tolkes slik.
  • Brynjehosene kunne være av lukket eller åpen type.
  • Hjelm er her å forstå som lukket tønnehjelm.
  • Stålhue regnes vanligvis for å betegne en åpen hjelm med eller uten brem. Imsens betegnelse stållue framstår som mer avgrensende.
  • Skjold, blant de høysete klassene betegnet som kraftig eller godt. Imsen har trolig misforstått i sin kobling av ordet «godt» til sverd for hirdmannen.
  • Plata låneord, plagg med pånaglete plater. Ordet skapte problemer for de tidlige rustningshistorikerne. Munch tolka det som parérplate.
  • Spaldener framstår ut fra sammenhengen som et slags rustplagg båret isteden for våpentreyja under brynje og plata, Munch 1858 koblet det til middelalder-latinsk Spaldinarium eller Spaldarium, av Spalda, skulder, tilsvarende fransk épaulière av épaule. Imsen tolket det som «en bred skinnkrave til å ha under brynja så den ikke skulle gnage mot skuldre og hals», men det kan like gjerne være av tekstil. Sannsynligvis er det det samme plagget som er henvist i reglementet for tempelordenen § 138:  «l’haubert, les chauces de fer, le heaume, le chapeau de fer, l’épée, l’écu, la lance, la masse turque, le jupon d’arme, les espalières, les souliers d’arme«. Oversatt: «brynje, brynjehoser, hjelm eller stålhue, sverd, skjold, lanse, tyrkisk klubbe, våpentreyja[?] (Upton-Ward (U-W) 1997: surcotte), spaldener (U-W: arming jacket), våpensko[?] (U-W: mail shoes). Fellestrekkene mellom de to teksten er svært interessante og blir utforsket videre i en annen post. Ordet finnes også i bruk på 1400-tallet, men da for å betegne en annen rustningstype av metall. Spaldener er diskutert i en MyArmoury-tråd.
  • Våpentreyja er et rustplagg båret under brynje eller panser, eller aleine som sterk våpentreyja. Jeg går inn i meningsinnholdet i en separat post.
  • Panser er tekstilrustning båret utenpå våpentreyja som et (rimeligere) alternativ til brynje. De er brukt på samme måte i Landsloven, men da uten krav om separat rustplagg under.

Av spesiell interesse er de nye bestemmelsene fra 1273 som utvidet den profesjonelle, pansrede krigsstyrken (kap 31): Hver sysselmann skulle holde et spesifisert antall krigsmenn utrustet etter den standard som gjaldt for hirdmenn, gjester eller kjertesveiner, finansiert av lensinntektene. Her finner vi altså en direkte henvisning til våpenbestemmelsene i kap 30. I tillegg skulle lendmenn og (andre) veitslemenn holde fem mann med våpen og kost i tre måneder av femten marks veitsle (2 mark var én fullgard), og flere jo større veitsle de hadde – men her uten spesifikke rustningskrav.

Kap 31 – sysslemennenes menn

Skulu huartvæigia halða með slikum vapnnom sem hava hirðmæn, gestir eða kiærtisuæinar … Skal hver av dem holde (mennene) med slike våpen som hirdmenn, gjester eller kjertesveiner har …

Elementer av våpenkravene gjenspeiles også andre steder i skråen:

§ 27 om kongens væpnede følge:
Fylgðar men skulu hava til fylgðar fagra stalhuvu oc skiolð goðan oc væl sømlegann suærð buit með vmbunaðe ollum goðom eða øxi væl goða i mæira lage. Følgesmennene skal ha til følget fager stålhue, godt og skikkelig skjold, sverd [imsen: skikkelig sverd] med alt nødvendig godt tilbehør eller ei god og heller stor øks.
§ 28 om Skutilsveinene som har vakthold nærmest kongen:
Uarðhalz menn skulu hava i friði þesse vopn suærd oc buklara stalhufu oc spiot, en i vfriði alvæpne. Vaktmennnene skal i fredstid ha disse våpnene: Sverd og bukler, stålhue og spyd, men i ufredstid (skal de være) fullvæpnet.
§ 30 … og husk å ta med våpna!
Nu ma sa vðiarflega kræifia sinnar skyllðu af kononge er hann missir þessa vapnna oc þui skal konongr æiga vapnaþing i huerium Jolum oc lata skra jnvirðilega huærir þessara vapna missa. Ero þa oc oftazt margir hanðgengnir menn með kononge. Litil varkynð er ok a þui at hanðgengnir menn have þa æi oll vopn si sin með ser þegar þæir ero með kononge. Er sæint til þæira at taka sem hæima ero huærs sem vlið þarf oc mæira i vart þar sem lif konongs er oc hans goðra ðræingia en vopn þau sem ryðr eða væggia lys eða molr eta hæima. Men den må fryktsomt kreve sine rettigheter hos kongen hvis han mangler disse våpnene. Derfor skal kongen holde våpenting hver jul, og la føre i bok særskilt dem som mangler disse våpnene. Da er det også som oftest mange håndgangne menn hos kongen. Derfor er det lite medynk å få for de håndgangne mennene som heller ikke har alle våpnene sine med seg når de er hos kongen. Det er seint å ta til dem som hjemme står når det er bruk for dem, og de trengs mer der kongen og hans gode drenger er, våpnene som rust, vegglus eller møll fortærer hjemme.
§ 42 om gjestenes utevakter:
þæir skulu hava til varðar annat huart suærð eða øxi, stalhufu, spiot oc buklara. De skulle ha til vakttjenesten enten sverd eller øks, stålhue, spyd og bukler.



Visby #1, hanskefragment Visby, Rekkefølgen på platene er byttet om. Historiska Museet, Stockholm 18872. Goll: ref_arm_1340

Hansker med stål eller hvalbarder var i bruk fra andre halvdel av 1200-tallet. Utfordringen for oss er å vite hvordan de så ut så lenge avbildninger og bevarte hansker først finnes fra seinere tider.

Den framste autoriteten på stålhanskenes tidlige historie er ennå Thordemans (1940) analyse av funnene i massegravene fra 1361 i Visby, først utgitt på tysk sammen med Poul Nörlund. Thordeman beskrev platehansker med plater i varierende antall og størrelse, fra de minste «skjell» til smale bånd og større plater. De kunne være naglet til utsida av hansken eller til innsida av tekstildekket. Felles for de fleste Visby-hanskene var at de hadde en enkelt større plate for håndbaken og separat plate for tommelroten, gruppert av Thordeman i gruppe 2. Basert på gravbilder regnet Thordeman gruppen for å kunne føres tilbake til andre kvartal av 1300-tallet. De skilte seg fra det Thordeman tolket som en eldre type (gruppe 1) med små, omtrent jevnstore skjell over det hele. En seinere type enn Visby er timeglass-hanskene (gruppe 4) fra 1370-åra, med en overgangstype (gruppe 3) fra midten av århundret. Med ett unntak i gruppe 3 (hanske 10) plasserte han altså alle Visby-hanskene i gruppe 2.

Blair 1959 var i hovedsak et ekko av Thordeman, men trakk inn flere engelske gravbilder som illustrasjon. Moffat 2008 har en grundig gjennomgang av kilder til hvalbarde-hansker. Goll 2013 interesserte seg for lite som var eldre enn timeglasshanskene i gruppe 4. Dowen 2017 skjøv introduksjonen av platehansker tilbake mot midten av 1200-tallet, hans eldste kilde var testamentet til Climence Li Faitice fra 1267.

Nettopp koblingen til gravbildene har utgjort en utfordring i tidfestingen av de forskjellige gruppene. Dateringene har gjerne blitt justert i seinere år, uten at rustningshistorikere har registrert det. Også restaureringshistorikken kan være et usikkerhetsmoment. Som vi skal se får disse justeringene følger for Thordeman og seinere historikeres kronologi.

Skriftlige kilder

Platehansker finnes i skriftlige kilder fra Nord-Europa fra slutten av 1200-tallet av. Med henvisning til Charles Buttin framhevet Thordeman en beskrivelse av hvalbardehansker fra 1285 og Parisforordningen 1296. Richardson 2013 fant tre betegnelser i kildene, waynpains (turneringshansker), manifers/main de fer (turneringshansker) og cherothes/cerotheca/cothes de platis (gruppe 2).  Øvrige navn på platehansker: fr: main de fer, gantelès de plates, gantelet, gagnepain. Sv: Pansarhandske. I det norrøne språkområdet finnes stålhansker omtalt på formene stálhanzki, váphanzki, eller bortgjemt som hanzki, glófi eller adjektivet glófaðr. Her er det en tvetydighet i forhold til brynjehansker som forble i bruk, og som Snorre sannsynligvis mente med Járnglofi.

Les tournois de Chauvency 1285: Diktet nevner hvalbardehansker ‘wans de balainne’. Riktignok framstår de to verselinjene sett i sammenheng som tre gjentakelser av hansker – noe som gjør tolkningen litt suspekt.

Wans de balainne, trumelières,
Brasues, wagnepans, et colières.

Paris-forordningen 1296: I 1296 finner vi en regulering av produksjonen av hansker med hvalbarder og jern blant rustmakerne i Paris, Artikkel 5: ‘baleen gauntlets ‘should not be embroidered if they are not pointed behind save on new cloth and ought to be of good

Artikkel 6: «… que nuls ne face gantelez de plates que les plates ne soient estaimées[estemmées] ou vernicées, et que il ne soient pas couvers de basenne noire ne de mesgeiz, et que dessouz les testes de chascun clou ait un rivet d’argent pel ou d’or pel, ou autre rivet quel qu’il soit, et que touz cuissoz de plates et toutes trumelieres de plates soient faites en ceste manière ou en meilleur«. Lespinasse 1892. s. 317f, Marts oversettelse. (Georges Bernard Depping 1837 har en avvikende transkribering. Se også Sean Manning) Overs: «Let no one make gauntlets where the plates are not tinned nor varnished, and that they are not covered with black sheep(?) nor with (mesgeiz?), and put each nail to the test wether the rivets (pel) is silver, gold or any other type, and that all your (cuissoz) of plates and (trumelieres) of plates are made in this way, or better.«

Thordeman og seinere Blair identifiserte teksten med skjell-hansker. Dette er åpenbart feil, for de synlige naglene peker mer mot hansker med tekstil utenpå platene, som i gruppe 2.

Våpenkjøp 1295 (eller 1297): I følge Storey 2003 var 751 pairs of gauntlets blant utstyret Fillip IV i 1295 bestilte i Burges til sin planlagte invasjon av England. Moffat et al 2008: 211 la til at det ble presisert at de skulle være av jern eller hvalbard («pere de gantelez que de fer que de baleine«), men daterte bestillingen til 1297 og kunne ikke bestemme seg for om det var 715 eller 751 par. Storey baserte seg på Gaier 1973 og Moffat på Gay 1887 via Buttin 1910.

Oslo-testamente 1331: Fra første halvdel av 1300-tallet er den eneste relativt entydige norrøne kilden korbror Guttorm Håvardsson i Oslos testamente fra 1331 som sier «Sigurdi brodor syni minum suartan gangara plato ok stalhansko» – «Sigurd brorsønn min, [får] den svarte gangeren, plata og stålhanskene». DN 3, 160

Skjell-hansker (gruppe 1)

Det finnes ingen funn, så vi har bare avbildninger å bygge på. Thordeman assosierte Paris-forordningene fra 1296 og hvalbard-hansker nevnt 1285 med det vi kan kalle skjellhansker (gruppe 1), avbildet i St. Denis-legendariet 1317 og i Bushlingthorpe-gravbildet. Blair la Wimborne Minster-gravbildet til denne gruppa.

Dateringa på begge gravbildene er seinere skjøvet fra slutten av 1200-tallet til andre fjerdedel av 1300-tallet. Når også fokuset på forgylte eller forsølvete nagler i Paris-forordningen etter mitt syn peker mot en annen type hansker, står vi igjen med mindre entydig kronologi for den eldste fasen.

Skjellhansker i St. Denis legendariet 1317. BNF Français 2091, fol.129r

St. Denis-legendariet 1317 har flere representasjoner av skjellhansker. Den mørknede forsølvingen antyder at de skal være av jern. Referert av Thordeman.

Wimborne Minster-gravbildet var gravbildet Blair sammenstilte med Paris-forordningen av 1296. Det er i historical Monuments, Dorset 1975 datert til tidlig 1300-tall. (På E&B dateres det til ca 1280, og Roel Renmans daterer det til seint 1200-tall.) Derimot peker surcotten sin ettersittende bol og vide skjørter, samt det lavthengende brede beltet, mer mot andre fjerdedel av 1300-tallet. Skjellene kan være av jern eller hvalbarder. De likner riktignok på den eldste typen Blair spekulerte på kunne være «probably no more than ordinary gloves lined or covered with small scales of whalebone«, men hans sammenlikning med Paris-forordningen av 1296 er mer underlig ettersom skjell-formen på platene ikke peker mot de synlige naglehodene det tydeligvis vises til når forordningen snakker om nagler av sølv og gull.

Wimborne Minster-gravbildet andre fjerdedel av 1300-tallet. Foto: Her Majesty’s Stationery Office, London, 1975

Richard Buslinghorpe-gravbilde ca 1330, se E&B. Skjell-hansker. På 1800-tallet ble det datert til ca 1310 (bl.a. Boeheim 1890 og Planché). Thordeman gjenga datering til ca 1290, og identifiserte det med gruppe 1 og Paris-forordningen. Seinere er alle engelske gravbilder med bronselinjer (brasses) redatert til 1300-tallet. Dette er redatert til 1320-30-tallet basert på tekst på gravbildet.

Richard de Buslingthorpe (død 1280). Gravbildet er redatert til ca 1320-30. St Michael’s Church, Buslingthorpe, West Yorkshire. Foto: The Medieval Combat Society.

Visby-hansker (Gruppe 2)

Vi finner ikke disse avbildet før tidligst i 1320-åra. De kommer med alle mulige løsninger på fingrene, fra skjell til større lameller eller brynje. Felles for dem er større plater som dekker håndbaken.

Thordeman framhevet de sovende gravvokterne i Freiburgkatedralen ca 1340-50, i Strasbourg ca 1340 og i St. Nikolauskirche zu Hagenau, alle etter B Engel. I tillegg til det noe tidligere Lesnes-gravbildet, Eltham’s gravbilde i Westminster Abbey (d 1337), Ulrich de Werdt, Saint-Guillaume, Strasbourg (d 1344), Albrecht von Hohnelohe-Möchkmühl, Würtemberg (d 1338) og Ash Church, Kent. Levitic pew, Verden 1360-70. I et 1310-20-gravbilde fra Furness Abbey, Lancashire, så Blair at baksiden av hver mansjett var forsterket på utsiden med en «gutter-shaped plate».

Blair: Richard Watton-gravbildet

Gravbilde, Nottinghamshire, Whatton in the Vale. Antakelig 1320-åra. Platehanske. Foto:
jmc4 – Church Explorer 1999, © All rights reserved. Gjengitt etter tillatelse.

Ca. 1330 – eller tidligere? I Whatton Church, Nottinghamshire. E&B. Gravbildet er datert til «tidlig 1300-tall» hos Historic England, som samtidig som et viktoriansk ekko identifiserer det som «cruzader effigy». Blair daterte det til ca 1330, og er vel den som kom nærmest. Håndbaken og de korte tettsittende er mansjettene dekket av horisontale overlappende lameller. Blair mente det var fra denne siste formen timeglass-hanskene ble utviklet.

En inngravert tekst kunne i følge Stothard leses som: «Priez pur l’alme de Sire Richard Whatton Chivaler.» Richard Watton døde en tid etter at han tok i forvaring Thomas Platagenet, 2nd Earl of Lancasters festninger og eiendom etter hans halshugging i 1322.(kilde)

Halton Holgate-gravbildet

Halton Holegate-gravbildet Foto: Dave Hitchborne © (CC BY-SA 2.0)

fra 1330-åra, Tidligere datert til ca 1320, viser stålhansker. E&B. En informativ diskusjon om stålhanskene på Armour Archive.

Et annet gravbilde er forsøkt rekonstruert her.


Freiburg im Breisgau-katedralen, Easter Sepulchre ca 1340-50. To av gravvokterne har fulle platehansker som i tillegg til mansjett og håndbak-plater har fingerplater. Begge typer finnes i Visby.  Den ene, den andre, bilde av Roel Renmans.

Lesnes abbey-gravbildet

Lesnes Abbey gauntlet

I V&A-museet. Gode bilder av hanskene av ROEL. Thordeman viste til hvordan mansjettene ikke møtes på innsida, men har en mindre hengslet del som kan åpnes. To mindre plater er mellom håndbak-platen og mansjettene. Her viste han til likhet med Westminster Abbey-gravbildet til prins John av Eltham (d 1337), hvor mansjettene er delt i tre plater, og én plate satt inn under knokene. Mangelen på synlige nagler antyder at platene var festa utenpå.

John av Eltham-gravbildet:

I E&B.

platehansker john av Eltham d 1337 fra Thordeman

Ulrich de Werdt d 1344

platehansker Ulrich de Werdt d 1344 fra Thordeman

Thordeman så hanskene på Ulrich de Werdts gravbilde som «A rather simpler construction», delvis festa utenpå, delvis naglet til hverandre. Platen på tommelroten er forlenget så den dekker hele insida av håndroten. Egen knokeplate mangler. Han sammenlikner med gravbildet til Albrecht von Hohenlohe-Möckmühl d 1338.

Gravbilde Ash Church, Kent

platehansker Ash Church, Kent fra Thordeman

Thordeman anslo datering til ca 1340, og viste til at hanskene hadde en mer komplisert konstruksjon enn de ovennevnte tyske. Kriteriet var at det hadde et større antall små plater. I sin vurdering av kompleksitet så han altså hverken på hengsler eller artikulasjon. Han sammenliknet den med Visby #2, spes måten mansjetten var inndelt i smale langsgående plater. Tre smale plater er mellom knokeplaten og mansjetten.

Levitic Pew, Verden

Levitic pew verdenLevitenstuhl, Dom zu Verden/Verdener Dom, c 1360. Alternativt bilde her.

Thordeman viste til en ridder på Leviticus-skjermen i Verden som en en videreutvikling: Her hadde håndbaksplaten blitt full størrelse, og mansjetten bestod et sted av to, et annet sted av tre rekker små plater som overlappet og med enkle kurvede fingerplater som på Visby #1. De synlige naglene antydet at platene var på innsida av en myk skinn- eller tekstilhanske, noe han ikke mente å finne i noen av gravbildene.

Levitic pew verden 2.

Thordeman unnlot å nevne at den andre Leviticus-ridderen, som han gjenga fig 316, hadde todelt håndbaksplate – noe som vi om vi skal følge ham bør henvise til en eldre type, og som vi kanskje kan regne til Holkham-mellomgruppen?

Blair: Furness abbey-gravbildet.

Furness Abbey-gravbilde. Tidlig 1300-tall. Tegning: Cumberland and Westmorland Antiquarian and Archæological Society. 1899.


Furness Abbey, utsnitt fra A bit about Britain.

Alternativt bilde. Blair antydet en datering til 1310-20-tallet, men det er kanskje senere? Jeg er litt usikker på hva Blair mente med  «gutter-shaped plate»

Luttrell psalter

Luttrell psalter 202rBL, Add MS 42130, 1325-40, Fol 202r. Thordeman nevner det kort note 148 relatert til St Denis-legendariet fra 1317, men bildet viser med all tydelighet at Luttrell-ridderens hansker likner mer på Lessnes Abbey-typen.

Queen Mary apocalypse

Vi kan legge til at Oakeshot i sin Archaeology of Weapons avbildet en tidlig 1300-talls «splinted gauntlet» fra The Queen Mary Apocalypse, BL Royal 19 B XV som nå dateres til første fjerdedel av 1300-tallet. For meg ser dette ut som en Visby-hanske, med synlige nagler. (se diskusjon her)

Proto-timeglass (gruppe 3)

Royal Armouries no. III.4790. Richardsson nevnte Gauntlet cuff of iron, originally within a textile covering, probably English, about 1350. Ukjent opprinnelse, Antakelig løsfunn fra Themsen. Dateringen synes å være hentet fra Thordemans eldste mulige datering av typen og dermed spekulativ. Royal Armouries sammenlikner den med Kugelsburg plate in the British Museum, no. 1896.0617.1, og Boringholm-fragmentene i København (siste fjerdedel av 1300-tallet).

Holkham-hanskene – en mellomgruppe?

Høy mot høy og lav mot lav. Holkham-bibelen ca. 1327-35 fol. 40r


Holkham-bibelenca. 1327-1335 er i følge British Library produsert i Sørøst-England, antakelig London på oppdrag fra en ukjent dominikansk munk, i første del av Edvard IIIs regjeringstid. Bibliotekets katalog oppgir ikke bakgrunnen for dateringen, og andre steder dateres den til ca. 1320-30 (wikipedia) uten nærmere begrunnelse.

Som kilder til transisjonell rustning er særlig illustrasjonene av høy mot høy og lav mot lav populære, men også andre steder er rustning avbildet i en sosial kontekst.

Som regel er soldatene framstilt uten separate hansker, men med brynje som rekker helt fram til håndflaten, evt også på baksiden av fingerne. I enkelte tilfeller framstilles de med separate hansker, men aldri stridsvotter. Mange har separat kne- og albubeskyttelse. I illustrasjonene av «høy mot høy» og «lav mot lav» finnes de eneste eksemplene i manuskriptet på bruk av separate hanske med forsterkninger.

De viser todelte håndbak-plater. Som vi husker så vi slike todelte plater på Verder Leviticus-plata. Skal vi kalle dette en mellomgruppe mellom Visby og hanskene med mindre plater/skjell?

Holkham bible 40r - Forsterkede hansker


«The Wisby gauntlets are, like most gauntlets in group 2, of rather different constructions, and it is tempting to arrange them in a series, according to the number and size of their plates, their attachment on the inside or outside of the soft glove, or the direct connection of their different parts. In the same way gauntlets in the Easter Sepulchres on the Upper Rhine could be arranged in a still more obvious order, in which the gradual covering of the mail with iron plates would indicate the direction of the development. But I do not advise applying such a stereotyped method of speculation. What seems to be an organic development, is, somethimes perhaps, only concurrent or local efforts in different directions. It was a period of experiment in the development of armour and that discovered during the excavations at Wisby bears out this statement.»

Thordemans forsiktighet til tross, ordene bør kanskje trekkes ut over gruppe 2. Vi står igjen med en periode på trekvart århundre hvor vi har opplysninger om platehansker, men er uten gode avbildninger eller bevarte hanskedeler. I dette perspektivet er det vanskelig å opprettholde hans kronologi. I stedet bør vi åpne for at både gruppe 1 og 2 ble brukt parallelt over lengre tid, i tillegg til at det kan ha eksistert mellomtyper så vel som hansker som ikke er representert i bildematerialet.


Belte – belti, lindi, gjord

Da er det dags for et nytt belte. Det gamle er oppløst på grunn av jernet som ble brukt i fargingen. Men hvordan skal det se ut? Hvor høyt opp må man på den middelalderske rangstigen før man kunne smykke seg med pyntebeslag i tinn, kobberlegeringer eller edlere metaller? Kunne håndverkere ha slike beslag? Kunne handelsfruer ha silkebelter? Var sølv det eneste akseptable for riddere? La oss kikke nærmere på de tre elementene – rem, spenne, beslag, men først: Hvor er forskningsfronten?


[M]odern re-enactors recreating the Middle Ages often wear plain, undecorated, brownish belts, purses and shoes, propagating a dull, ‘eco’ idea of medieval fashion. This image is belied not only by medieval literature and art, but even more by the large quantities of archaeological finds of late-medieval belt mounts and decorated leather. Willemsen 2012: 172.

Forskningen på beltebeslag blei åpna av Geoff Egan og Frances Pritchard med Dress accessories i 1991. For de seinere åra kan vi framheve Annemaireke Willemsen og Alexander Kennedy Cassels, og i 2015 utkom en spennende studie av B. Jervis, C. Briggs og M. Tompkins. Egan & Pritchard satte opp en typologi for beslag og fant at beslag i kobberlegering av blikk med hull til separate nagler var det vanligste, også jernblikk ble brukt. Enkelte beslag i kobberlegering ble støpt, og beslag i blytinn ble alltid støpt med integrerte nagler. Deres studie er fremdeles den eneste by-vide med hovedvekt på beslag.

I sitatet lenger opp snakka Willelmsen særlig om 1400-tallet; tidlig 1300-tall lar seg i liten grad single ut. Hennes studie er basert på museet i Leidens samling av 1500 beslag støpt i bly-tinn og blikk i kobberlegering som imiterte tilsvarende i edlere metaller – laget for «the common man, woman and pet». Selv om enkelte av beslagene er funnet i lag daterbare til første halvdel av 1300-tallet, bruker hun lite tid på å belyse endringer i bruken av slike beslag over tid. Vi må derfor regne hennes sitat som et postulat mer enn en empirisk fundert teori.

Cassels utkom i 2013 med sin phd om Engelske urbane beslag. Også han postulerte at de ble båret av alle sosiale lag: «The major reason for the ubiquitous nature of these artefacts is the fact that they, and the belts to which they would have been attached, would have been worn by all levels of society, regardless of possible differences in dress associated with gender, age, or status.» Nøkkelen til postulatet synes å ligge i Cassels poststrukturelle perspektiv: «Through an application of post-structuralist theory it is possible to view artefacts as a text, the reading of which allows an interpretation of the social significance of the artefact«. Det ser ut som Cassels lesning av beslag som tekst frigjorde ham fra å underbygge påstanden.

Jervis, Briggs og Tompkins studie fra 2015 er et forsøk på å identifisere bl.a. forekomsten av draktmetaller i engelske bondehushold fra 1300-tallet. De fant at 226 av 256 arkeologiske funn av beltedeler var spenner, resten var beslag. Tilsvarende var ingen belter nevnt i inventariene, trolig på grunn av at 1) beltebeslagene hadde lav pengeverdi ettersom de ble båret av landsbybeboere eller 2) eieren var forsvunnet med beltet på. Etter mitt syn gir dette lite som taler for bruk av beltebeslag i bondesamfunnet utover et lite mindretall. Så til det konkrete:


Om vi ser bort fra brok- og sverdbelter var beltet på begynnelsen av 1300-tallet som regel smalt og båret ved den naturlige midjen. Det kunne være langt eller kort. I avbldninger henger beltet som regel rett ned, uten en knute ved spenna, men det finnes eksempler på at enden er dyttet innunder beltet på ulike måter, også med bruk av en knute («reenactor’s knot»). Både lær og brikkevevd lin, kamgarnsull eller silke finnes brukt i bevarte belter. De fleste Nederlandske beltene er 10-15 mm brede, men 5-25 mm er kjent.

Arbeidsfolk er avbildet med enkle remmer, men vi skal ikke langt opp på rangstigen før vi ser mer komplekse belter i bruk. Motsatt bar Bockstenmannen en enkel rem helt uten endebeslag til tross for at han har levd et liv spart for manuelt arbeid.


MIddelalderspenner i Chris Marshall, «Buckles through the Ages».

Spenna var som oftest laget i en kobberlegering og kunne ha spenneplate. De finnes også i jern, sølv og tann eller bein. Forgylling sier noe om status, og det samme gjør hvordan den var bearbeidet. Det finnes spenneplater med svært forseggjort gravering eller annen ornamentering. 

Chris Marshall’s «Bucles Through the Ages» er en mye brukt ressurs i reenactmentkretser på datering av spennetyper. Som det framgår av Southampton- og Dordrechtbeltene med sine trapesformede spenner nedenfor bør aldersspennet på enkelte av typene justeres. 


En måte å framheve beltet på kunne være ornamentale beslag, beltestrekkere og endebeslag og spenneplater. Beslagene kunne være laget av tinn, kobberlegeringer eller sølv, avhengig av status. Beslagene kunne være forgylt eller forsølvet, eventuelt med isatte edelsteiner om de var riktig høystatus.  De var festet med niter av sølv, kobberlegering eller tinn.  

Kobberblikk brukt til beslag og spenneplater ble dekorert ved punsing eller gravering. Førstnevnte krevde at blikket ble plassert på en hard, flat overflate (blypute) mens punseverktøy ble hamret mot det for ønsket design. Gravering krevde frihåndsbruk av graveringsjern. Bare spennerammer og avslutningen av endebeslag ble støpt, først mot slutten av middelalderen ble også kobberbeslag støpt.

Some Egan, og andre har vært inne på, skal vi ikke begrense oss til adel og høyere statusklasser når vi ser etter beslåtte belter. Derimot har vel helst sølvbeslåtte, eller gull og steinbelagte belter vært forbeholdt dem. Beslag i kobber- eller tinnlegeringer har kanskje vært bedrestilte håndverkere, handelsmenn og kongens sveiner og gjester til del? Det blir rein spekulasjon hvor grensa dras, uten at vi finner grunnlag for å gå like langt som Willemsen og Cassels i å allmenngjøre bruken av beslåtte belter.  


Bevarte belter sier oss som regel lite om den sosiale konteksten de ble brukt i og må derfor suppleres med tekst- og billedkilder.

Fra Norge har vi mest skriftlige kilder fra det mest verdifulle sjiktet av belter. I 1317 ble to prydede belter «tvau bællti buin» i Stavanger taksert til 20 kyr.  DN 4 nr 120 I Bergen ble i 1324 et prydet belte «buit belti» i medgift satt for 3 mark forngild. Paveskatten fra Nidaros i 1327 ble blant annet betalt med 10 sølvprydede belter, ni i lær og ett i silke «9 zonas de corio et 1 de cirico munitas de argento» til en samlet verdi av 21 3/13 forngilde mark. I 1333 ble ett prydet belte «buit bellti» gitt som betaling for en gårdpart på 2 månedsmatbol, altså retten til en årlig avgift tilsvarende 2/3 tønne korn. DN 3 nr 170. Vi kan vel anta at beltene minst var sølvbeslått, som et belte nevnt i 1338 «ein lindi sylfuer buin» etter Sira Narve på Øyestad. DN 4 nr 233. Det var ikke billige belter storfolk gjordet seg med. De var statussymbol og pengeplassering for eliten, uten at noen av dem behøver å ha vært i nærheten av «Erik av Pommerns» belte i prakt.

Sagamaterialet gir større spenn. Falk 1919 snakket om emnet.

Fra England har vi rikere kilder, og mye behandlet er framstøt «the Girdlers of London» i 1327-29 gjorde for å forby belter pyntet med «false work of lead, pewter and tin». En viss effekt ser det ut til å ha hatt, for i 1327 i York ble John Lyllyng dømt for å forsyne byens beltemakere med «false tin» tilsatt bly til dekorasjoner. (Homer 1991: 78) I London gjaldt forbudet garnityren til belter av «silk, wool, leather or linen any metal inferior to laton, battery, iron and steel.» Hvis slik garnityr ble laget i «lead, pewter, tin, or other conterfeit material, they were to be burnt by order of the mayor or wardens of the trade.» Forbudet rammet tinnforhandlerne i Bristol og Devon som krevde frislipp, og seinere ble alle begrensinger på bruk av hvitt metall på belter opphevet. (Smirke 1852) Det er nærliggende å lese dette som at tinn ble brukt i likhet med kobberlegeringer og edelmetaller, og London viser da også den største forekomsten av beslag i blytinn relativt til kobberlegeringer av de engelske byene. Enda vanligere ser blytinn ut til å ha vært i Nederland.

Chaucer bruker beltet til å beskrive en rik sakfører (sergeant-at-law): «rood but hoomly in a medlee cote, girt with a ceint [girdle] of silk with barres smale» – han bar et silkebelte med det som framstår som beltestrekkere på. I følge John av Garland hadde beltemakerne «the corigiaritis» eller «gurdeler» på 1200-tallet enerett ikke bare på å lage «bene memiratas»/»ystodyd», men også «stipata argento», belter barret med sølv.

Gorleston-psalteret fra tidlig 1300-tall har som regel bare belter antydet med en svart strek som er vanlig i så mange manuskripter. Bare i marginalen her, fol 153r, ser vi en veske i beltet. Merk også slissen i lommetyvens syrkot, (se også fol 155v, 179v). via Manuscript Miniatures.
Clovis som stifterfigur, midten av 1200-tallet. Belte med blomsterbeslag (quatrefoil mounts), beltestrekkere (bar mounts) og veskebøyle. Legg merke til at han ikke har knute på den lange belteenden som i stedet henger løst fra spenna. Foto: The Met.

Southamptonbeltet – funksjonelle ringbeslag

Southampton-beltet, katalognr 2156,  med ringbeslag i tinn og spenne i kobberlegering av samme utseende som Dordrecht-beltet, datert til sent 1200-tall. Platt et al 1975. Ringbeslag er den vanligste typen av arkeologiske beslag i England.
Luttrellpsalteret, både plogmannen og hans hjelper har belter med beslag, men belteenden er kort. Andre har smalere brune eller grønne stropper. Fol 170r. Foto: British Library. Beltene likner Southampton-beltet. Vi kan ikke se bort fra at beltet er pimpet for å framstille Luttrells bønder som velstående, men avbildningen og det bevarte beltet bekrefter at slike beslag kunne bli brukt innenfor bondesamfunnet, altså av de bredere lag av befolkningen.  
Beltemaker Nürnberg ca 1425. Det er seint, men legg merke til at flere belter har samme stil som Southampton-beltet og plogmannens belte i Luttrell-psalteret.


Belte fra Dordrecht datert til 13-1325 funnet i brønn, hektet fast i mugge. Det er nærliggende å se for seg at dette er et belte folk flest kunne brukt, bønder, såndverkere, småbrorgere. Via Dordrecht Undergrounds.

«Erik av Pommerns» belte

Maria og Amica skrev i 2018 om «Erik av Pommerns» belte, basert på en artikkel av Viktoria Holmqvist. Beltet ble funnet i Fredensborg slott på slutten av 1700-tallet og assosiert med Erik pga av dekorasjon på spenna. Det er brikkevevd i rød, blå og grønn silke på begynnelsen av 1300-tallet eller tidligere. Like gamle er de forgylte beltestrekkerne i sølv med edelsteiner (og trolig veskeopphenget). Bare endebeslaget og spenna er fra midten av 1400-tallet. På grunn av veskeopphenget har det vært spekulert på om det kan være et kvinnebelte, men vi finner også slike på menn, se Clovis over.

Se også Dunn-beltet, beskrevet og rekonstruert av Viktoria Holmqvist her.

«Erik av Pommerns» belte, fra 12- eller tidlig 1300-tall, spenne og endeplate fra midten av 1400-tallet. Foto: Haandkraft.



«Klokkarpulten» fra Heddal

Klokkarpulten, slik den framstår etter ombygginga en gang etter reformasjonen. Foto: Norsk Folkemuseum © (CC BY-SA 4.0)

Klokkarpulten fra baksida med bokgjemme, seinere konvertert til kollektbøsse, pult og nedslitt fotbrett. Den har opprinnelig vært langt breiere, men Hauglid mente fotbrettet, sidevangene, lokket og leseplaten var opprinnelige.  Foto: Norsk Folkemuseum © (CC BY-SA 4.0)

Inspirert av Treskjærerverkstedet sitt arbeid med å rekonstruere «Klokkarpulten» fra Heddal i disse dager skal vi kikke nærmere på dette underlige møbelet, NF 1907-0258.  Kan vi håpe at ildsjelene bak prosjektet også tar på seg å kopiere landets kanskje eldste bevarte antemensale i tre? (Nå på Kulturhistorisk museum, Oslo.)

Klokkerpulten fra Heddal stavkirke har vært i Folkemuseets samlinger siden den i 1907 ble deponert dit fra Oscar IIs Samlinger sammen med brudgebenken fra samme sted. Møblene hadde fulgt Hove-stua da Ole Haave ga den til kong Oscar i 1881. I Hove-bondens hender hadde de havna etter at hans familie kjøpte kirkene i bygda i 1752.

Det mest særpregede med klokkerpulten er baksida med tre utskårne stykker i et umiskjennelig middelaldersk preg. Den har også to kraftige sidevanger, en skrå leseflate med låsbart bokhjemme under, en åpen hylle og en fotstokk. Den var laget i furu og med rester etter vannfarger i rødt og sort. Bokgjemmet var blitt kollektbøsse, og en gang på 16- eller 1700-tallet hadde klokkerpulten blitt ombygd fra noe annet – men hva?

Under sitt magistergradsarbeid om stavkirkeportaler fra Setesdal tok Roar Hauglid en nærmere kikk på pulten i 1930-åra. Det viste seg at det skjulte seg utskjæringer også under den ytterste plata, og Hauglid fant at de måtte ha tilhørt et langt bredere møbel. Martin Blindheim undersøkte pulten i 1952, og fant en runeinnskrift på siden av venstre vange: «mârkâritâr eiriks tottar Olafs sylvâr smiðs«, (Margret Eiriksdatter Olav sølvsmeds). Innrissa latinske gloser på lokket framstår som etterreformatoriske, men er kutta av på høyre side. Oppå skråbrettet er det fragmenter av latinske inskripsjoner som muligens går tilbake til middelalderen.

Korbenk eller breiere lesepult?

Enten, mener Folkemuseet, har baksidens lange og ornamenterte stykker utgjort sidestykker i en ganske høy korbenk. Det samme gjelder muligens klokkerpultens sidestykker. Denne teorien ser bort fra hvordan de tre bakstykkene sammen har utgjort et plan, slik Hauglid viste. Ingen kjente korbenker har slike stående panelstykker på baksida. Dermed er det den andre forklaringen som er mest sannsynlig, og som også Hauglid forfektet:

Også opprinnelig var møbelet en lesepult, men langt breiere enn den seinere skulle bli, 1,28 meter bredt. Detaljer fra de to loddrette plankene hadde detaljer som knyttet dem til mellomstykket, et sverdblad til venstre og deler av forbeinet til det store dyret og deler av et mindre hode til høyre.

Hauglids rekonstruksjon av baksida av møbelet. Lånt fra Gjærder 1952:64.

Bordene slik Hauglid så for seg at de var ordnet før ombyggingen av møbelet. Foto: Norsk Folkemuseum © (CC BY-SA 4.0). Min omrokkering.

Hauglid mente å identifisere en løvefigur på den høyre planken, en drage på den venstre, begge i lavt relieff. Midtstykket hadde et gjennombrutt rankeverk med en mann som støter med sverdet. Sverdmannen er som alle andre drakedrepere i norsk treskurd identifisert som Sigurd Favnesbane.

Her hadde diakonene stått og lest evangeliet og cantus gregorianus vendt ut mot forsamlingen, og bokgjemmet hadde skjult gradualet og kanskje andre bøker. Slike kombinasjoner av lesepulter og skap som Hauglid identifiserte kunne betegnes «bokaformi» – bokgjemme. De var vanlige i kirker som ikke var store nok til å ha egne lektorier. Og det gjaldt nok de fleste. En middelaldersk lesepult finnes også bevart i Hopperstad stavkirke.

Skurd og datering

Foto: Norsk Folkemuseum © (CC BY-SA 4.0)

Hauglid var usikker på hvilken av stavkirkene i Heddal han skulle knyte pulten til, men landa på vesle Lisleherad stavkirke, og det ser ut til å ha fått konsekvenser for hans overraskende seine datering av treskurden til 1300-tallet. Det er også vanskelig å følge ham i at skurden er «svært lik den vi har sett på enkelte av de senere Telemarksportalene.»

For meg framstår skurden på lesepulten som eldre enn på Heddal-benken. De strenge, regelmessige ildtungene (Hauglids «rankeverk») skiller seg fra de mer kaotiske slangeknutene og rankene på Heddal-benken. Det uferdige preget nederst på dragen til venstre finner vi igjen til venstre på ryggen av Heddal-benken, men også i annen kirkekunst fra perioden.

Jeg synes ornamentet likner sydportalen i koret i Uvdal stavkirke som Hauglid henførte til det han kaller Tuft-Attrå-gruppen fra Telemark og Uvdal (portalene fra Tuft, Attrå, Nesland, Flesberg og Nore, samt rankeportalene fra Øyfjell og Uvdal. Dermed står «klokkarpulten» tryggere plassert i 1200-tallets treskurd enn Heddalbenken som Holer (og Anker) henfører til en lokal mester på 1300-tallet.


Hjulnav på vippebenken

Ferdig hjulnav lik dem det er funnet så mange av i myrer i Danmark – nå gjelder det å holde den fuktig og sprekkfri til eiker og felger er klare.

schovsbo 1983

Konstruksjon av middelalderhjul. Navet og felg-stykkene behandles grønne, mens eiker og dømlinger er tørre. Felger, eiker og nav bankes gradvis sammen mens hjulet dreies. Schovsbo 1983: 41

Av og til må man bare ut i hagen og dreie seg et hjulnav. Særlig hvis en vennlig nabo har tatt ned et bøketre. Hjulnav av den formen jeg har dreid her er beskrevet av Per Ole Shovsbo, en av våre største eksperter på middelalderhjul. Jeg har skrevet litt om ham og hjulene hans her. Et hjulnav var noe av første jeg dreide på dreiebenken min tilbake i 2014. Det ble aldri noen bloggpost om det, men resultatet kan skimtes på bildet av trillebåren i logoen øverst på sida.

Den største utfordringen med hjulnav for meg har vært å bore ut hullet til akselen. Det løste seg i fjor da jeg kom over en av Gisle Grimelands navarer på Middelalderverkstedet i Numedal. (Begge anbefales.) Etter litt forboring boret den seg gjennom margveden som en lek, og emnet var klart for plugging og sentrering. Emnet ble litt i største laget for benken så det ble ikke mye plass til spindelen som snora skulle dra rundt,.

Vippa knakk etter kort tid. Den har vært med meg siden vi var på Stiklestad i 2015, så den må kunne sies å gjort nytta si. Takk til Kai som lot meg forsyne meg med en hegg der oppe! Nå er det tilbake til ask, så får vi se hvor lenge det holder.

Et ferskt bøkestykke på vippebenken – er helt i grenseland for hva det er mulig å dreie på den. Vippa i hegg fra 2015 tok kvelden og det ble nødvendig å teste ut et par vipper i fersk ask før jeg fant en som var spenstig nok.

Med et grovrunda stykke er den største jobben gjort, og etter avmerking går det kjapt å dreie seg ned til ønska form.

Det var ikke noe mål å få en plettfri finish på denne her – dette skulle tross alt bli et brukshjul. Det var vanlig med en vulst ytterst på navet for å unngå splitting der, men jeg har nok overdrevet størrelsen litt. Innsnevringa ble også mer markant enn på de bevarte eksemplarene som finnes, men ettersom dette er et langt mindre nav på bare 16 cm i diameter til en håndkjerre er det kanskje ikke så langt unna allikevel.

Til tross for den vesle diameteren håper jeg det går med 12 eiker. Hullene ble kanskje litt i største laget, men jeg ville ha dem koniske og Gisle-navaren er for deilig å jobbe med til å la den ligge.

Ferdig dreid nav i den formen som var vanlig før man begynte med styrthjul og jernbeslag

Etter forboring gir en utsøkt husnavar fra Gisle Grimeland rett konisk form på hulla til eikene

Da blir det spennende å se om jeg rekker å få på plass felger og eiker før navet tørker ut…


  • Per Ole Schovsbo 1983, «Hjulmænd på den Jyske Aas«, artikkel i Vendsyssel nu og da, gjengitt av De har flere relevante artikler her.

Foldestol til hytta

Dette bildet er lånt fra, men ikke lenger tilgjengelig der, og referer til en ikke navngitt dansk designer.

Det vrimler av betegnelser på denne stolen på nettet. Skal man lage en versjon er det greit å forsøke å finne ut av hvem som kan stå bak designet:

I USA beskrives den gjerne som «Kentucky Stick Chair» eller bare «Folding Stick/Slat Chair». Den har blitt lansert som «Panamericana Chair«, basert på en folkelig type funnet forskjellige steder i Sør-Amerika. Den selges også av en produsent som «Pioneer Folding Chair», og markedsføres av en annen som «GloDea Chair».

I England finner vi stolen som «Swedish Folding Chair», og enkelte steder omtales den som «Scandinavian» eller «Nordic». Sannsynligvis skyldes koplingen skandinaviske EcoFurn, som har lansert den som sitt eget design under navnet «EcoChair», angivelig med røtter i Sverige og Finland. Ett sted beskrives den som «Hans Wegner style folding chair» uten at tilknytningen til den ikoniske danske designeren lar seg verifisere, et annet sted som «1960s Danish Modern Teak Folding Slat Side Chair» – merkelappen «Dansk design» selger! Koplingene til Skandinavia virker uansett spekulative, mest sannsynlig har den vel et folkelig opphav i Sør-, Mellom- og Nord-Amerika?

Stolen virker usedvanlig enkel å lage, satt sammen av pinner i samme dimensjon festet med tau eller wire. Enkelte modeller har breiere bakbein for mindre helling på setet.

Noen oppskrifter

Oppskriftene der ute varierer en del på størrelse og på hvordan rygg og sete griper i hverandre. Noen har også breiere bakbein for mer horisontalt sete.

Grei oppskrift på Nederlandsk «Garden Chair» av 45 x 28 mm sløyfer.
8 Setestykker: 6 x 395 og 2 x 840 mm. Hull på 30 og 350 mm.
9 Midtstykker: 9 x 200 mm. Hull på 40 og 160 mm.
8 Ryggstykker: 4 x 810, 2 x 1090 og 2 x 765 mm. Hull på 45 og 700 mm.

En amerikansk Folding Stick Chair bruker 45 x 33 mm stykker og samme forenklede skjema som den nederlandske.
8 Setestykker: 6 x 375 og 2 x 875 mm. Hull på 37 og 300 mm.
9 Midtstykker: 9 x 228 mm. Hull på 31 og 166 mm.
8 Ryggstykker: 4 x 787, 2 x 1050 og 2 x 745 mm. Hull på 37 og 625 mm.

Kappliste og dimensjonering for EcoChair her. EcoChair har flere biter og litt mer komplekse lengdeforskjeller som gjør at rygg og sete griper bedre i hverandre, evt kan stilles i to posisjoner:
10 Setestykker: 6 x 400, 2 x 380 og 2 x 950 mm.
11 Midtstykker: 11 x 200 mm.
10 Ryggstykker: 6 x 950 mm, 2 x 920 og 2 x 1250 mm.

Danskspråklig instruksjon. Dansk morgenkaffe-stol av 45 x 22 mm sløyfer. Like kompleks lengdeforskjell som EcoChair, men målgivningen virker litt vilkårlig.
10 setestykker: 6 x 370, 2 x 350 og 2 x 880 mm. Hull på 25 og 300 mm.
11 midtstykker: 11 x 180 mm. Hull på 24 og 156 mm.
10 ryggstykker: 6 x 890, 2 x 900 mm og 2 x 1250 mm. Hull på 20 og 800 mm.

Folding Cedar Lawn Chair på Instructables med breie bakbein, 38 og 140 x 25 mm.
Enkel, men et spes avvik i konstruksjonen gir behov for å lime på to 2 » lange stoppstykker på bakbeina i tillegg til de oppgitt nedenfor. Ellers er det ingen støtte for ryggstykket bortsett fra på sidene.
10 setestykker: 8 x 305 og 2 x 610 mm. Hull på 20 og 250 mm.
11 midtstykker: 11 x 152 mm. Hull på 20 og 132 mm.
10 ryggstykker: 6 x 700, og 2 x 1016 mm. Hull på 20 og 680 mm.

Pioneer Chairs har en annen variant, med oddetal i sete og rygg, og flere anlegg for rygg og sete (kompleks)
9 setestykker: 4 korte, 3 lange og 2 bakbein.
10 midtstykker: 10 like.
9 ryggstykker: 5 korte, 2 lange og 2 forbein.