Foldestol til hytta

Dette bildet er lånt fra modernity.se, men ikke lenger tilgjengelig der, og referer til en ikke navngitt dansk designer.

Det vrimler av betegnelser på denne stolen på nettet. Skal man lage en versjon er det greit å forsøke å finne ut av hvem som kan stå bak designet:

I USA beskrives den gjerne som «Kentucky Stick Chair» eller bare «Folding Stick/Slat Chair». Den har blitt lansert som «Panamericana Chair«, basert på en folkelig type funnet forskjellige steder i Sør-Amerika. Den selges også av en produsent som «Pioneer Folding Chair», og markedsføres av en annen som «GloDea Chair».

I England finner vi stolen som «Swedish Folding Chair», og enkelte steder omtales den som «Scandinavian» eller «Nordic». Sannsynligvis skyldes koplingen skandinaviske EcoFurn, som har lansert den som sitt eget design under navnet «EcoChair», angivelig med røtter i Sverige og Finland. Ett sted beskrives den som «Hans Wegner style folding chair» uten at tilknytningen til den ikoniske danske designeren lar seg verifisere, et annet sted som «1960s Danish Modern Teak Folding Slat Side Chair» – merkelappen «Dansk design» selger! Koplingene til Skandinavia virker uansett spekulative, mest sannsynlig har den vel et folkelig opphav i Sør-, Mellom- og Nord-Amerika?

Stolen virker usedvanlig enkel å lage, satt sammen av pinner i samme dimensjon festet med tau eller wire. Enkelte modeller har breiere bakbein for mindre helling på setet.

Noen oppskrifter

Oppskriftene der ute varierer en del på størrelse og på hvordan rygg og sete griper i hverandre. Noen har også breiere bakbein for mer horisontalt sete.

Grei oppskrift på Instructables.com. Nederlandsk «Garden Chair» av 45 x 28 mm sløyfer.
8 Setestykker: 6 x 395 og 2 x 840 mm. Hull på 30 og 350 mm.
9 Midtstykker: 9 x 200 mm. Hull på 40 og 160 mm.
8 Ryggstykker: 4 x 810, 2 x 1090 og 2 x 765 mm. Hull på 45 og 700 mm.

En amerikansk Folding Stick Chair bruker 45 x 33 mm stykker og samme forenklede skjema som den nederlandske.
8 Setestykker: 6 x 375 og 2 x 875 mm. Hull på 37 og 300 mm.
9 Midtstykker: 9 x 228 mm. Hull på 31 og 166 mm.
8 Ryggstykker: 4 x 787, 2 x 1050 og 2 x 745 mm. Hull på 37 og 625 mm.

Kappliste og dimensjonering for EcoChair her. EcoChair har flere biter og litt mer komplekse lengdeforskjeller som gjør at rygg og sete griper bedre i hverandre, evt kan stilles i to posisjoner:
10 Setestykker: 6 x 400, 2 x 380 og 2 x 950 mm.
11 Midtstykker: 11 x 200 mm.
10 Ryggstykker: 6 x 950 mm, 2 x 920 og 2 x 1250 mm.

Danskspråklig instruksjon. Dansk morgenkaffe-stol av 45 x 22 mm sløyfer. Like kompleks lengdeforskjell som EcoChair, men målgivningen virker litt vilkårlig.
10 setestykker: 6 x 370, 2 x 350 og 2 x 880 mm. Hull på 25 og 300 mm.
11 midtstykker: 11 x 180 mm. Hull på 24 og 156 mm.
10 ryggstykker: 6 x 890, 2 x 900 mm og 2 x 1250 mm. Hull på 20 og 800 mm.

Folding Cedar Lawn Chair på Instructables med breie bakbein, 38 og 140 x 25 mm.
Enkel, men et spes avvik i konstruksjonen gir behov for å lime på to 2 » lange stoppstykker på bakbeina i tillegg til de oppgitt nedenfor. Ellers er det ingen støtte for ryggstykket bortsett fra på sidene.
10 setestykker: 8 x 305 og 2 x 610 mm. Hull på 20 og 250 mm.
11 midtstykker: 11 x 152 mm. Hull på 20 og 132 mm.
10 ryggstykker: 6 x 700, og 2 x 1016 mm. Hull på 20 og 680 mm.

Pioneer Chairs har en annen variant, med oddetal i sete og rygg, og flere anlegg for rygg og sete (kompleks)
9 setestykker: 4 korte, 3 lange og 2 bakbein.
10 midtstykker: 10 like.
9 ryggstykker: 5 korte, 2 lange og 2 forbein.

Reklamer

Vidjespennil

Mai måned var det tid for å vri vidjer (høst eller vinter i følge noen). Da stiger sevja, og bjørken slipper barken lett. Det var mange som skulle vris, på en enkelt gard kunne det gå et 70-talls vidjer i året. Som herk eller spennil ble de brukt til alt, fra å tjore dyr, til å binde sammen kve og binde opp skigard, til truger og transport. De er en rikholdig funnkategori i middelalderbyene våre, og finnes form av jernkopier fra flere middelalderkirker, Melhus, Dolstad og Våler. Og som moderne kunsthåndverk.

Dørring våler

Dør- eller klokkering Våler kirke, Hedmark. Smidd i jern. Eldre katalogtekst: «Ring af Jærn, snoet af tre vredne Stænger, som ved Enderne er forbundne med en kunstig Knude. Ringens ydre Tvermaal er c. 41/4». Har hørt til Vaaler Kirke i Solør, Hedemarkens Amt, og var i sin Tid anbragt paa Døren i den eldre Kirke, som blev nedreven 1805. Ringen er efter et Sagn bleven kaldet St. Olafs Spenning«. © 2018 Kulturhistorisk museum, UiO / CC BY-SA 4.0

Det er flere varianter. En vanlig løsning, «Gråtaren», var å lage låsen ved å slå en knute i den tjukke enden, forankret med en løkke fra den tynne enden som så ble spleiset tilbake inn i løkka. Til Olavsspennil/Stefansbragd/ Stefanspennil lages låsen ved å legge den tjukke enden i en spiral, som så låses ved hjelp av to omganger av den tynne enden før den spleises tilbake inn i løkka.   Olavsspennil. De kunne skjøtes i lengden.

Litteratur

  • «Vidjespenning» på Digitalt museum
  • Ove Arbo Høeg 1976, «Vidjer«, KLNM bd 20
  • Ove Arbo Høeg 1977. Vidjer og viuspenniler, Norveg tidsskrift for folkelivsgransking bd 20. – Ikke tilgjengelig online.
  • Birthe Weber 1990, «Tregjenstander«, i De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo bind 7: Dagliglivets gjenstander del 1, Akademisk forlag.
  • Elin Gilde Garvin og Torfinn Kringlebotn 2000, Bjørk. skog, tradisjon, inspirasjon, emne, håndverk, Aust-Agder husflidslag. – forklaringa her er litt sprikende. Det er ikke nødvendig å dra barken av med knivryggen om vidja tas når sevja stiger, og det er vanlig å vri fra tynneste, ikke tjukkeste side.
  • Arne Høyland 2007, «Vest-norsk vidjemaking«, på Miljølære.no.
  • Mari Mosand 2016, «Vidjespenning«, bloggpost på Krokvokst.no. – lenke til artikkel på Museumsforbundet.no er død etter omorganisering der og lar seg ikke gjenfinne.

Boeheims ballast

boeheim1890-ridder 1300 II

Fig 148. Donator, i blasonert «gambeson», med skulderskjold. Manuskript i biblioteket i Cambrai, flamsk. 1300-tallet. Etter Lounadre, Les arts somptuaires, I.

I tyske Wendelin Boeheims store oversiktsverk fra 1890, Handbuch der Waffenkundedukker det opp et spennende bilde av en knelende ridder som illustrerer hvor forsiktige vi må være med de rustningshistoriske klassikerne.

Boeheims bilde viser en ridder i brynje med vide ermer,  våpentreyja under og ytterst en ermeløs syrkot (av Boeheim tolket som gambeson) med heraldisk motiv. Vi ser også skulderskjold og knebeskyttere – den tilsynelatende tjukkpansrede kroppen framstår som uvanlig, og det samme gjør den kuriøse rustningen på beina.

Det het at bildet opprinnelig var av en «donator» fra et flamsk «manuscript der bibliothek zu cambray«, og var hentet fra franske Louandres Les arts somptuaires, bind 1. Det viste seg å være et av disse monumentale plansjeverkene som formet den europeiske historismen innen arkitektur, kunst og design. Verket fra 1858 –  samtidig med Viollet-le-Ducs mer kjente storverk mobilier français  var samtidig blant forskeres viktigste innganger til originalmanuskripter i en tid hvor de var lite tilgjengelig.

De Gamle brydde seg ikke med sidereferanser, men etter en del blaing viste det seg at litografiet var en montasje: Satt på mønstret bakgrunn hentet fra et emaljearbeid i Louvre, var to figurer kledt med våpenskjold. Særlig kvinnen framstod som påfallende anakronistisk med sin fyldige kyrtil med 1400-talls folder. Mannen var allikevel umiskjennelig opphavet til Boeheims tegning, og med de samme detaljene:

boeheim1890-ridder 1300 III

Ferdinand Sere et A. Racinet del. et lith. Imp. Hangard Maude, r. Honoré Chevalier 5. «COSTUMES ARMORIÉS» hentet fra «Heures de la Croix de N.D. des Morts et autres«, manuskript på biblioteket i Cambrai. Bakgrunnen etter emalje i Louvre.

Men hvor er kilden? Litt Google-fu og en gammal katalog lot meg  identifisere tideboken som «Heures de la Sainte Croix, de Notre-Dame, des Morts, et autres, quarto, Bibl. de Cambrai, No 88.» Et påkostet manuskript med mange illuminerte sider. Det viste seg at det nå er katalogisert som «Heures à l’usage de Reims», CAMBRAI, Bibliothèque municipale, MS 0087 (0088), og dateres til åra 12961311. Mannen viste seg vanskelig å finne, med med velvillig hjelp av Mart Shearer dukket han opp til slutt, gjemt i en initial:

boeheim1890-ridder 1300 V

«Heures à l’usage de Reims», CAMBRAI, Bibliothèque municipale, MS 0087 (0088), fol 217r. © 2013 Institut de recherche et d’histoire des textes. CC BY-NC 3.0

Det første som slår oss er den store forskjellen fra de seinere gjengivelsene. Brynjen blir synlig også i halspartiet, under har han en grønn kviltet våpentreyja (aketon), og over blir det enda tydeligere at han bærer en heraldisk syrkot. Beina har identisk tekstur med ermene, skjørtet og halsen, og viser med all tydelighet at han har på konvensjonelle brynjehoser. Rundt ankel og hæl er de festet med en snor. Profilen er slankere og mer bakoverlent.

Moralen er: De Gamle var tilbøyelige til å tegne ut ifra sine egne tolkninger, så løp til kilden!

Etterskrift 1

Også kvinnen, som dukket opp i en marginaltegning, får en helt annen profil i originalen. Her står hun oppreist. Det flortynne sløret kan så vidt skimtes, men er mer synlig på andre miniatyrer. Kappens pelsfor framstår tydelig.

boeheim1890-ridder 1300 IV

«Heures à l’usage de Reims», CAMBRAI, Bibliothèque municipale, MS 0087 (0088), fol 200v. © 2013 Institut de recherche et d’histoire des textes. CC BY-NC 3.0

Etterskrift 2 – Boeheim om tekstilrustning

Westminsterknekten hewitt 1866

Westminster psalter, midten av 1200-tallet, tilskrevet Mathew Paris. Denne avtegningen, hentet fra Hewitt, bruker Boeheim til å illustrere det han feilaktig regner som en «gambeson» båret over brynja.

Boeheim avviker vesentlig fra andre rustningshistorikere i sine definisjoner av rustplagg og tekstilrustning:

På tidlig 1100-tall så han den svært lange hauberken trukket over en lang, «fältigen Waffenrock (bliaud)», et underplagg han regnet som karakteristisk i over et århundre. Fra slutten av 1100-tallet var hauberken blitt kortere, og under den mente han det som regel var silke- eller lin-«Wams (bliaud)», som vi ser på segl.

Det franske ordet gambeson identifiserte Boeheim feilaktig med overkjortelen som ble vanlig over hauberken fra 2. korstog, først et hvitt plagg uten ermer og med splitt nede. I løpet av 1200-tallet blir plagget utstyrt med brukerens farger og våpen. På 1300-tallet kalte han dem «Waffenhemden (cottes d’armes, gambisons)«, og han så de lange plaggene forsvinne omkring 1330, og gi plass til plagg farget silke, dekt med broderi, og applique, selv om «bliaud» forble i bruk i Frankrike .

Ved midten av 1300-tallet så han et overplagg av tjukt lær, snørt bak, komme i bruk. Han identifiserte plagget som «der Lentner«, og så det stadig mindre plagget forsterket med jernplater fra omkring 1360. Mot slutten av århundre så han begynnelsen på plateharnisken.

Boeheims tekstilrustningshistorie avviker svært mye fra øvrige forskeres, både med hensyn til navnebruk og tidfesting av endringer. Teksten er syntetiserende og med svært få henvisninger, og er nærmest ubrukelig for enhver som tar feltet alvorlig.

Litteratur og digresjon

 

  • Hva gildet av rustningmakere i London hadde å si om våpentreyja i 1322, etter Riley 1868 sin oversettelse fra normannerfransk med relevante noter i parentes:

«That a haketon and a gambeson covered with sendale, (A thin kind of silk: fine linen appears to have been also so called.) or with cloth of silk, (seye; possibly, «say,» a fine woollen cloth.) shall be stuffed with new cotton cloth, and with cadaz, (Or cadas; flocks of silk, tow, cotton, or wool.) and with old sendales, and in no other manner. And that white haketons shall be stuffed with old woven cloth, and with cotton, and made of new woven cloth within and without.»

Samme etter dokument på mellomengelsk hos Worshipful Company of Armourers and Brasiers i London, Lib. C, fol. 33, 15 Edw. II. (se Book and Sword), gjengitt etter Fffoulkes 1912, appendiks A:

«[T]hat an Akton and Gambezon covered with sendall or of cloth of Silke be stuffed with new clothe of cotten and of cadar and of oldn sendal and not otherwise.  And that ye wyite acketonnes be stuffed of olde lynnen and of cottone and of new clothe w[i]th in and w[i]th out.»

Håkon Vs franske segl

Håkon V kongssegl

Kong Håkons nye segl fra 1305/6 utgjorde et klart brudd med engelske og skotske forelegg og peker i stedet mot Frankrike.

Da Håkon først tiltrådte etter broren i 1299 overtok han ganske enkelt Eriks kongssegl. Hans håndverker flikket litt på det, la inn rankeornamenter på hver side av den store tunge gotiske tronstolen og skiftet sannsynligvis navn – akkurat nok til at det skulle vise at en ny konge hadde overtatt. Men noen år senere skaffet han seg et nytt et…

Harry Fett ble panegyrisk i sin omtale av det nye seglet fra 1306. For Fett var kongens segl et finstemt middel til å bedømme kultur- og stilnyanser, og her så han en konge gjøre kuvending fra det engelske til det franske kulturområdet, en kuvending som alt lenge hadde latt seg merke på det politiske feltet. Det merkelige for Fett er at dette høygotikkens vakreste kongesegl først ble utformet, ikke for den franske men for den norske kongen. Fillip IVs segl hadde samme motiv, men var for Fett enklere og grovere. Først 10 år senere lot den nye franske konge Ludvig X det norske seglet kopiere.

Håkon Vs gamle kongssegl

Kong Håkon Vs kongeselg som han overtok etter broren i 1299. Det var et høygotisk segl etter skotske forelegg. Et par ranker ble gravert inn på hver side av den massive tronstolen og sannsynligvis ble navnet endret.

Harry Fett brukte seglet til å knyte sammen en hypotese om nær forbindelse mellom østnorsk og fransk malekunst, men stoppet ikke med det. Håkons historiske bibeloversettelse til norrønt, Stjorn I, var influert av de samme kildene som franskemennenes nye bibeloversettelse fra 1295. Og den måtte vel illustreres i kongens krets? Dermed fikk han konstruert en fiks ferdig skrive- og malerstue i Oslo by uten at ett eneste eksemplar av den opprinnelige bibeloversettelsen er bevart. Sporene etter denne skrive- og malerstua fant han i verk han regnet som kopiert av forelegg produsert her eller på Island.

ludvik1o

Seglet til Ludvig X av Frankrike. Wikimedia.

Litteratur og digresjoner

Dreie-nirvana

Noen ganger faller alt på plass. Til sist helgs demonstrasjon for Västarvet ved Suntak gamla kyrka hadde to nye krokjern fra Ben Orford dumpa ned i postkassa, et med indre og et med ytre fas. Benken var nyjustert og jeg hadde med en bjørkestokk i passende dimensjon som jeg hadde tatt ned tre uker i forveien. På grunn av den seine våren hadde ikke sevja steget ennå, og treet var akkurat passe fuktig. Det gjorde ikke engang noe at spindelen sprakk under fjerning av den første bolla – en ekstra lå klar. To inspirerende demonstrasjoner var også friskt i minnet; En med Jarrod Dahl under hans Sverigebesøk i regi av Västarvet sist høst, og en med vår egen Daniel Ritter under Husflidens Tretreff i våres. Mer om dem i en seinere post. Resultatet blei disse bollene rett fra jerna, null pussing.

004b006b

Knébjǫrg

13thcknee2

Kneskjerm, angivelig fra tidlig 1300-tall, men mest sannsynlig seinere. Brynjefragmentet på venstre bilde skal vel være nedover. I National Museum of Scotland, Edinburgh, Nr 1905.562. Via Savoie Medievale. Fra Goll Ref_arm_2286

«hann at hafa goðar brynbʀœcr gorvar mæð lerepti … en þar um utan þarf hann at hafa goðar knebiarger gorvar mæð þiukku iarni. oc mæð stalharðum naddum«. Kongespeilet:  ONP, etter AM 243 b α (c1275)

Gode kneskjermer av jern med stålharde nagler utenpå gode brynbrøker gjort i lerret var påkrevd for en ung stormann fra midten av 1200-tallet. Kneskjermene har mange navn. Engelsk poleyn/ knee-cop, mellomfransk genouillière, mellomhøytysk schinnelier, mellomnedertysk knieling.

Hvordan så disse skjermene ut, og hvordan ble de i praksis festet?

Claude Blair 1958:39 så på kneskjermer som del av transisjonen mot platerustning. De var små først, men «after c. 1270 become large and hemispherical, completely covering the front and sides of the knees.» Han støttet dette med illustrasjoner av 1) en bronseplate av sir John de Creke, ca. 1325-30, Westley Waterless, Cambridgeshire. 2) en bronseplate av sir Robert de Setvans, 1306, Chartham, Kent, med gamboised cuisses, som poleyns er festa til, viser også nedkant av aketon, og 3) bronseplate av sir William Fitzralph, ca. 1323, Pebmarsh, Essex. Skriftlige kilder på dem fant han ikke før slutten av 1200-tallet. Fokuset på bronseplater er ikke tilfeldig, studiene av dem var langt mer tallrike enn av de tidligere engelske gravrelieffene.

Kneskjermene var ifølge Blair festa direkte til tekstilrustninga som dekket låret og lå over brynja. Falk 1914: 189 så dem, mindre sannsynlig, som sammen-nitede jernplater. Etter Blair har det vært vanlig å anta at kneskjermene ble sydd eller naglet til et lær- eller tekstilunderlag, som kan ha vært separat fra tekstilrustninga. Det har også blitt sannsynliggjort at egne felt i opp- og nedkant av kneskjermer på avbildinger ikke er del av stålskjermene, men av et lærunderlag.

H.A. Tummers 1980: 68f har en gjennomgang av kneskjermer på engelske gravrelieffer fra 1200-tallet, som han fant å være ganske konservative i forhold til skriftlige kilder og ha mindre variasjon enn miniatyrer. De tidlige er skjult av lange brynjer, men etter midten av århundret dukket en del opp på synlige knær. Han mente å se cuisses først, ofte laget av hardt materiale, og når bare deler av kneet synes er det ofte ikke klart om det dreier seg om cuisse eller kneskjerm. Tydelige kneskjermer i East Tuddenham (pl 114 no 35 late 13C [pl 114 og 115 er bytta om]) og Wickhampton (pl 115 no 140 late 13C), runde skjermer festet til rustplagg. De er festet rett til brynjehosene i Mavesyn Ridware (pl 25 no 81 1250-60) og Salisbury II (pl 63 no 107 late 13C E&B). Mamble (pl 95 no 79 late 13C) skiller seg med vertikale linjer på cuisses, og doble (?) kneskjermer bestående av firkanta kledestykker og stropper. Tummers mente de som skilte seg fra de runde måtte være laget av ‘cuir bouilli’, ikke metall. Kingsdon (pl 59 no 59 late 13C (muligens Brian de Gouvis III)) er firkanta lærstykker festet bak knærne med stropper. Winchelsea (pl 70 141 late 13C) og Sefton  (pl 93 no 111 late 13C) så han også som laget av lær – om de ikke var del av cuisses. En avansert type fant han i Chaddesleigh Corbett (pl 78 nr 23 late 13C), med en ås i front, men fremdeles heller lær enn metall. Dette ble for Tummers klart når han sammenliknet med entydige metall-kneskjermer som Buslingthorpe, Hawstead og Winteringham, (alle [feilaktig?] datert til tidlig 1300-tall, selv om de bærer bascinet), «which are really made of metal and have pivot joints and rows of little holes for the fastening of the mail.  These devices are not seen on 13th Century effigies.»

chasse_nantelme_1

Vår eldste kjente illustrasjon av cuisses og kneskjermer, Sveits 1225 i «Reliquary of St. Maurice»/ «Shrine of St. Maurice of Bishop Nantelm»/ «Châsse de l’abbé Nantelme».  © Abbaye de Saint‐Maurice d’Agaune, Jean‐Yves Glassey et Michel Martinez.

Southwick 1989: 57ff så tidligste belegg for kneskjerm i små suppeskålformede plater festa til cuisses over kneskåla. «found engraved on the reliquary of St. Maurice (dated 1225) in the Abbey of St. Maurice, Switzerland». (etter Norman 1971: 224) Han viser videre til Kongespeilet som en «Icelandic saga» 1240-50 med henvisning til jernskjermer. Ved midten av århundret er de illustrert i bruk, og han viser til 3 miniatyrer med skjermen festet til tekstil-cuissses: Bodelain Apocalypse (Oxford, Bodelain MS Auct. D.4.17. fol 9v) ca 1260 (plate 150); Douce Apocalypse (Oxford, Bodelain Ms Douce 180 s. 87 [fol 56r] ca 1270/75; Apocalypse i Paris (Bibl. Nat. MS. Lat. 10474 fol 23v) ca 1270-80 (plate 173-74). Andre steder er det stroppa rundt beinet sammen med plate greaves: Lambeth Apocalypse (Lambeth Palace MS 209, fol 45v og 11v) ca 1260-65 (plate 151-52); Gulbenkian Apocalypse (Lisbon, Museu Calouste Gulbenkian MS LA 139, fol 22r) ca 1260-70 (plate 154). Den såkalte de Bures brass har ornamenterte kneskjermer festa til cuisses med nagler, og med stropper bak kneet (Ffoulkes 1912: 74 daterte den til 1302, seinere skjøvet til 1322).

351256

Plausibel kneskjerm 11 x 14 cm. V:17, nr 18872. Foto: Gabriel Hildebrand 2013, SHMM, CC.BY,2,5.SE.

I Visby er det gjort funn av en plausibel kneskjerm som jf. Erik S. «shows a domed 14cm x 11cm metal plate with a central ridge and scolloped edges [… ,] fitted with 4 rivets which cannot be seen from the outside. The shanks and heads protrude from the back of the poleyn and once held a leather backing or articulation, remains of which are still present. » Han viser trolig til V: 17, som også Thordeman tror er kneskjerm – fire nagler og rester etter mulig lær under dem, 18872.

Matthias Goll 2013: 64 kategoriserer det vi ser etter her som knee protections type I. Han viser til åtte overlevende, ref_arm_2280 til _2286 og _4650 (han har ikke med Visby). De fleste har nagler som viser at det har vært naglet til et lær- eller tekstilunderlag.

Kneskjermer i dette gravrelieff fra St Felix i Felixkirk, North Yorkshire, trolig John de Walkingham d. 1284, gjengitt etter the MCS. Effiegesandbrasses har en illustrasjon av samme relieff hentet fra l’Anson 1927 som daterer det til 1335.

 

82077abcd0fcdef17d4d37d2863e2c3d

William de Marmion, Normandie, antakelig andre fjerdedel av 1300-tallet (annetsteds datert til ca 1275). Legg merke til hvordan kneskjermens underlag er sydd fast til antatt tekstilrustning nederst. Foto: Ken Jacobs 2011, gjengitt uten tillatelse, se Marmion.

Litteratur og digresjoner

  • Informert Facebookdiskusjon.
  • Diskusjon på Armour Archive. Gammal diskusjon.
  • Her er de jeg endte opp med, som må modifiseres med naglehull og nagles til et lærunderlag som sys til tekstilrustning.
  • Hugh Hastings brass ca 1340. Poleyns with straps and sewing holes on the leather[?] backing.
  • Brynjehoser og festing. Myarmoury.
  • Mart – kilder til tekstilrustning, 1200-tallet på Armour Archive. bla 1195 henvisning til pourpoint.

Dreiing av endeved

DSC_0111b

Dreiing av kopp i endeved på vippebenken. Å dreie innsia er noe herk.

Det er ikke så ofte jeg legger inn oppdateringer på egen virksomhet, men nå var det på tide. Etter et labert fjorår har vippebenken fått et nødvendig ansiktsløft. Sist den var framme gikk alt som kunne i oppløsning fordi det hadde løsna under lagring. Med nytt anlegg og støtte, og ei ny stolpe er den klar for et nytt år.

Først ut er et par kopper, dreid i endeved. Slike kopper, som er dypere enn de er vide og ofte dreid med kjerneveden i eller ved midten, var vanlige i vikingtid, men som gjenstandskategori ser de ut til å forsvinne ved overgangen til middelalder. Slik er i hvert fall situasjonen i York, hvor det finnes en del slike kopper i angelsaksisk tid og vikingtid men null fra middelalder, og i Schleswig, hvor de synes å forsvinne ut på 1100-tallet. Sistnevnte sted antas de å ha blitt utkonkurrert av stavbegre. Hva som skjedde i York er uklart for meg: Carole Morris synes å anta at drikkeboller ble vanligere, men keramikkopper er vel også en mulig konkurrent?

Navnet kopp forblir imidlertid i bruk, så muligens har det hatt en videre betydning enn seinere. Koppare er da også det norrøne ordet for tredreier. I Oslo er det få funn av stavbegre, og Birthe Weber ser ut til å misse problemstillingen i diskusjonen av kopper, så materialet er uklart for meg. Status i Bergen, Tønsberg og Trondheim husker jeg ikke i farten.

Nuvel – koppene er for så vidt ferdige. Snøen på utsia av kjellervinduet gjorde det svært lett å holde veden frisk – en fryser hadde vært tingen når sommeren kommer. Å dreie innsia var noe skikkelig herk, selv med et krokete krokjern (du skjønner hva det er når du ser det) fra Ben Orford. Det rakler og bråker og blir mer skraping enn kutting. Det er muligens én forklaring på at gjenstandstypen forsvinner (selv om esker dreid på samme måte forblir i produksjon). Sylva Spoon, Jarrod Dahl’s læregutt er så vidt innom emnet dreiing i endeved i sin blogg, ellers er det magert med tips på nettet – bortsett fra at det ER noe herk.

DSC_0108b

Nytt av året er også et eget opplegg for å bruke den i kjelleren. Ettersom takhøyden er begrenset måtte jeg gjøre noen justeringer for å få plass til vippa. Den er behørig boltet fast i taket, og ei trinse omgjør vertikal til horisontal bevegelse slik at jeg ikke behøver å frykte for å få den i hodet.

Nevnte jeg at det er noe herk?

Litteratur og digresjoner