Boeheims ballast

boeheim1890-ridder 1300 II

Fig 148. Donator, i blasonert «gambeson», med skulderskjold. Manuskript i biblioteket i Cambrai, flamsk. 1300-tallet. Etter Lounadre, Les arts somptuaires, I.

I tyske Wendelin Boeheims store oversiktsverk fra 1890, Handbuch der Waffenkundedukker det opp et spennende bilde av en knelende ridder som illustrerer hvor forsiktige vi må være med de rustningshistoriske klassikerne.

Boeheims bilde viser en ridder i brynje med vide ermer,  våpentreyja under og ytterst en ermeløs syrkot (av Boeheim tolket som gambeson) med heraldisk motiv. Vi ser også skulderskjold og knebeskyttere – den tilsynelatende tjukkpansrede kroppen framstår som uvanlig, og det samme gjør den kuriøse rustningen på beina.

Det het at bildet opprinnelig var av en «donator» fra et flamsk «manuscript der bibliothek zu cambray«, og var hentet fra franske Louandres Les arts somptuaires, bind 1. Det viste seg å være et av disse monumentale plansjeverkene som formet den europeiske historismen innen arkitektur, kunst og design. Verket fra 1858 –  samtidig med Viollet-le-Ducs mer kjente storverk mobilier français  var samtidig blant forskeres viktigste innganger til originalmanuskripter i en tid hvor de var lite tilgjengelig.

De Gamle brydde seg ikke med sidereferanser, men etter en del blaing viste det seg at litografiet var en montasje: Satt på mønstret bakgrunn hentet fra et emaljearbeid i Louvre, var to figurer kledt med våpenskjold. Særlig kvinnen framstod som påfallende anakronistisk med sin fyldige kyrtil med 1400-talls folder. Mannen var allikevel umiskjennelig opphavet til Boeheims tegning, og med de samme detaljene:

boeheim1890-ridder 1300 III

Ferdinand Sere et A. Racinet del. et lith. Imp. Hangard Maude, r. Honoré Chevalier 5. «COSTUMES ARMORIÉS» hentet fra «Heures de la Croix de N.D. des Morts et autres«, manuskript på biblioteket i Cambrai. Bakgrunnen etter emalje i Louvre.

Men hvor er kilden? Litt Google-fu og en gammal katalog lot meg  identifisere tideboken som «Heures de la Sainte Croix, de Notre-Dame, des Morts, et autres, quarto, Bibl. de Cambrai, No 88.» Et påkostet manuskript med mange illuminerte sider. Det viste seg at det nå er katalogisert som «Heures à l’usage de Reims», CAMBRAI, Bibliothèque municipale, MS 0087 (0088), og dateres til åra 12961311. Mannen viste seg vanskelig å finne, med med velvillig hjelp av Mart Shearer dukket han opp til slutt, gjemt i en initial:

boeheim1890-ridder 1300 V

«Heures à l’usage de Reims», CAMBRAI, Bibliothèque municipale, MS 0087 (0088), fol 217r. © 2013 Institut de recherche et d’histoire des textes. CC BY-NC 3.0

Det første som slår oss er den store forskjellen fra de seinere gjengivelsene. Brynjen blir synlig også i halspartiet, under har han en grønn kviltet våpentreyja (aketon), og over blir det enda tydeligere at han bærer en heraldisk syrkot. Beina har identisk tekstur med ermene, skjørtet og halsen, og viser med all tydelighet at han har på konvensjonelle brynjehoser. Rundt ankel og hæl er de festet med en snor. Profilen er slankere og mer bakoverlent.

Moralen er: De Gamle var tilbøyelige til å tegne ut ifra sine egne tolkninger, så løp til kilden!

Etterskrift: Også kvinnen, som dukket opp i en marginaltegning, får en helt annen profil i originalen. Her står hun oppreist. Det flortynne sløret kan så vidt skimtes, men er mer synlig på andre miniatyrer. Kappens pelsfor framstår tydelig.

boeheim1890-ridder 1300 IV

«Heures à l’usage de Reims», CAMBRAI, Bibliothèque municipale, MS 0087 (0088), fol 200v. © 2013 Institut de recherche et d’histoire des textes. CC BY-NC 3.0

Litteratur

«That a haketon and a gambeson covered with sendale, (A thin kind of silk: fine linen appears to have been also so called.) or with cloth of silk, (seye; possibly, «say,» a fine woollen cloth.) shall be stuffed with new cotton cloth, and with cadaz, (Or cadas; flocks of silk, tow, cotton, or wool.) and with old sendales, and in no other manner. And that white haketons shall be stuffed with old woven cloth, and with cotton, and made of new woven cloth within and without.»

Reklamer

Håkon Vs franske segl

Håkon V kongssegl

Kong Håkons nye segl fra 1305/6 utgjorde et klart brudd med engelske og skotske forelegg og peker i stedet mot Frankrike.

Da Håkon først tiltrådte etter broren i 1299 overtok han ganske enkelt Eriks kongssegl. Hans håndverker flikket litt på det, la inn rankeornamenter på hver side av den store tunge gotiske tronstolen og skiftet sannsynligvis navn – akkurat nok til at det skulle vise at en ny konge hadde overtatt. Men noen år senere skaffet han seg et nytt et…

Harry Fett ble panegyrisk i sin omtale av det nye seglet fra 1306. For Fett var kongens segl et finstemt middel til å bedømme kultur- og stilnyanser, og her så han en konge gjøre kuvending fra det engelske til det franske kulturområdet, en kuvending som alt lenge hadde latt seg merke på det politiske feltet. Det merkelige for Fett er at dette høygotikkens vakreste kongesegl først ble utformet, ikke for den franske men for den norske kongen. Fillip IVs segl hadde samme motiv, men var for Fett enklere og grovere. Først 10 år senere lot den nye franske konge Ludvig X det norske seglet kopiere.

Håkon Vs gamle kongssegl

Kong Håkon Vs kongeselg som han overtok etter broren i 1299. Det var et høygotisk segl etter skotske forelegg. Et par ranker ble gravert inn på hver side av den massive tronstolen og sannsynligvis ble navnet endret.

Harry Fett brukte seglet til å knyte sammen en hypotese om nær forbindelse mellom østnorsk og fransk malekunst, men stoppet ikke med det. Håkons historiske bibeloversettelse til norrønt, Stjorn I, var influert av de samme kildene som franskemennenes nye bibeloversettelse fra 1295. Og den måtte vel illustreres i kongens krets? Dermed fikk han konstruert en fiks ferdig skrive- og malerstue i Oslo by uten at ett eneste eksemplar av den opprinnelige bibeloversettelsen er bevart. Sporene etter denne skrive- og malerstua fant han i verk han regnet som kopiert av forelegg produsert her eller på Island.

ludvik1o

Seglet til Ludvig X av Frankrike. Wikimedia.

Litteratur og digresjoner

Dreie-nirvana

Noen ganger faller alt på plass. Til sist helgs demonstrasjon for Västarvet ved Suntak gamla kyrka hadde to nye krokjern fra Ben Orford dumpa ned i postkassa, et med indre og et med ytre fas. Benken var nyjustert og jeg hadde med en bjørkestokk i passende dimensjon som jeg hadde tatt ned tre uker i forveien. På grunn av den seine våren hadde ikke sevja steget ennå, og treet var akkurat passe fuktig. Det gjorde ikke engang noe at spindelen sprakk under fjerning av den første bolla – en ekstra lå klar. To inspirerende demonstrasjoner var også friskt i minnet; En med Jarrod Dahl under hans Sverigebesøk i regi av Västarvet sist høst, og en med vår egen Daniel Ritter under Husflidens Tretreff i våres. Mer om dem i en seinere post. Resultatet blei disse bollene rett fra jerna, null pussing.

004b006b

Knébjǫrg

13thcknee2

Kneskjerm, angivelig fra tidlig 1300-tall, men mest sannsynlig seinere. Brynjefragmentet på venstre bilde skal vel være nedover. I National Museum of Scotland, Edinburgh, Nr 1905.562. Via Savoie Medievale. Fra Goll Ref_arm_2286

«hann at hafa goðar brynbʀœcr gorvar mæð lerepti … en þar um utan þarf hann at hafa goðar knebiarger gorvar mæð þiukku iarni. oc mæð stalharðum naddum«. Kongespeilet:  ONP, etter AM 243 b α (c1275)

Gode kneskjermer av jern med stålharde nagler utenpå gode brynbrøker gjort i lerret var påkrevd for en ung stormann fra midten av 1200-tallet. Kneskjermene har mange navn. Engelsk poleyn/ knee-cop, mellomfransk genouillière, mellomhøytysk schinnelier, mellomnedertysk knieling.

Hvordan så disse skjermene ut, og hvordan ble de i praksis festet?

Claude Blair 1958:39 så på kneskjermer som del av transisjonen mot platerustning. De var små først, men «after c. 1270 become large and hemispherical, completely covering the front and sides of the knees.» Han støttet dette med illustrasjoner av 1) en bronseplate av sir John de Creke, ca. 1325-30, Westley Waterless, Cambridgeshire. 2) en bronseplate av sir Robert de Setvans, 1306, Chartham, Kent, med gamboised cuisses, som poleyns er festa til, viser også nedkant av aketon, og 3) bronseplate av sir William Fitzralph, ca. 1323, Pebmarsh, Essex. Skriftlige kilder på dem fant han ikke før slutten av 1200-tallet. Fokuset på bronseplater er ikke tilfeldig, studiene av dem var langt mer tallrike enn av de tidligere engelske gravrelieffene.

Kneskjermene var ifølge Blair festa direkte til tekstilrustninga som dekket låret og lå over brynja. Falk 1914: 189 så dem, mindre sannsynlig, som sammen-nitede jernplater. Etter Blair har det vært vanlig å anta at kneskjermene ble sydd eller naglet til et lær- eller tekstilunderlag, som kan ha vært separat fra tekstilrustninga. Det har også blitt sannsynliggjort at egne felt i opp- og nedkant av kneskjermer på avbildinger ikke er del av stålskjermene, men av et lærunderlag.

H.A. Tummers 1980: 68f har en gjennomgang av kneskjermer på engelske gravrelieffer fra 1200-tallet, som han fant å være ganske konservative i forhold til skriftlige kilder og ha mindre variasjon enn miniatyrer. De tidlige er skjult av lange brynjer, men etter midten av århundret dukket en del opp på synlige knær. Han mente å se cuisses først, ofte laget av hardt materiale, og når bare deler av kneet synes er det ofte ikke klart om det dreier seg om cuisse eller kneskjerm. Tydelige kneskjermer i East Tuddenham (pl 114 no 35 late 13C [pl 114 og 115 er bytta om]) og Wickhampton (pl 115 no 140 late 13C), runde skjermer festet til rustplagg. De er festet rett til brynjehosene i Mavesyn Ridware (pl 25 no 81 1250-60) og Salisbury II (pl 63 no 107 late 13C E&B). Mamble (pl 95 no 79 late 13C) skiller seg med vertikale linjer på cuisses, og doble (?) kneskjermer bestående av firkanta kledestykker og stropper. Tummers mente de som skilte seg fra de runde måtte være laget av ‘cuir bouilli’, ikke metall. Kingsdon (pl 59 no 59 late 13C (muligens Brian de Gouvis III)) er firkanta lærstykker festet bak knærne med stropper. Winchelsea (pl 70 141 late 13C) og Sefton  (pl 93 no 111 late 13C) så han også som laget av lær – om de ikke var del av cuisses. En avansert type fant han i Chaddesleigh Corbett (pl 78 nr 23 late 13C), med en ås i front, men fremdeles heller lær enn metall. Dette ble for Tummers klart når han sammenliknet med entydige metall-kneskjermer som Buslingthorpe, Hawstead og Winteringham, (alle [feilaktig?] datert til tidlig 1300-tall, selv om de bærer bascinet), «which are really made of metal and have pivot joints and rows of little holes for the fastening of the mail.  These devices are not seen on 13th Century effigies.»

chasse_nantelme_1

Vår eldste kjente illustrasjon av cuisses og kneskjermer, Sveits 1225 i «Reliquary of St. Maurice»/ «Shrine of St. Maurice of Bishop Nantelm»/ «Châsse de l’abbé Nantelme».  © Abbaye de Saint‐Maurice d’Agaune, Jean‐Yves Glassey et Michel Martinez.

Southwick 1989: 57ff så tidligste belegg for kneskjerm i små suppeskålformede plater festa til cuisses over kneskåla. «found engraved on the reliquary of St. Maurice (dated 1225) in the Abbey of St. Maurice, Switzerland». (etter Norman 1971: 224) Han viser videre til Kongespeilet som en «Icelandic saga» 1240-50 med henvisning til jernskjermer. Ved midten av århundret er de illustrert i bruk, og han viser til 3 miniatyrer med skjermen festet til tekstil-cuissses: Bodelain Apocalypse (Oxford, Bdelain MS Auct. D.4.17. fol 9v) ca 1260 (plate 150); Douce Apocalypse (Oxford, Bodelain Ms Douce 180 fol 87 ca 1270/75; Apocalypse i Paris (Bibl. Nat. MS. Lat. 10474 fol 23v) ca 1270-80 (plate 173-74). Andre steder er det stroppa rundt beinet sammen med plate greaves: Lambeth Apocalypse (Lambeth Palace MS 209, fol 45v og 11v) ca 1260-65 (plate 151-52); Gulbenkian Apocalypse (Lisbon, Museu Calouste Gulbenkian MS LA 139, fol 22r) ca 1260-70 (plate 154). Den såkalte de Bures brass har ornamenterte kneskjermer festa til cuisses med nagler, og med stropper bak kneet (Ffoulkes 1912: 74 daterte den til 1302, seinere skjøvet til 1322).

351256

Plausibel kneskjerm 11 x 14 cm. V:17, nr 18872. Foto: Gabriel Hildebrand 2013, SHMM, CC.BY,2,5.SE.

I Visby er det gjort funn av en plausibel kneskjerm som jf. Erik S. «shows a domed 14cm x 11cm metal plate with a central ridge and scolloped edges [… ,] fitted with 4 rivets which cannot be seen from the outside. The shanks and heads protrude from the back of the poleyn and once held a leather backing or articulation, remains of which are still present. » Han viser trolig til V: 17, som også Thordeman tror er kneskjerm – fire nagler og rester etter mulig lær under dem, 18872.

Matthias Goll 2013: 64 kategoriserer det vi ser etter her som knee protections type I. Han viser til åtte overlevende, ref_arm_2280 til _2286 og _4650 (han har ikke med Visby). De fleste har nagler som viser at det har vært naglet til et lær- eller tekstilunderlag.

Kneskjermer i dette gravrelieff fra St Felix i Felixkirk, North Yorkshire, trolig John de Walkingham d. 1284, gjengitt etter the MCS. Effiegesandbrasses har en illustrasjon av samme relieff hentet fra l’Anson 1927 som daterer det til 1335.

 

82077abcd0fcdef17d4d37d2863e2c3d

William de Marmion, Normandie, antakelig andre fjerdedel av 1300-tallet (annetsteds datert til ca 1275). Legg merke til hvordan kneskjermens underlag er sydd fast til antatt tekstilrustning nederst. Foto: Ken Jacobs 2011, gjengitt uten tillatelse, se Marmion.

Litteratur og digresjoner

  • Informert Facebookdiskusjon.
  • Diskusjon på Armour Archive. Gammal diskusjon.
  • Her er de jeg endte opp med, som må modifiseres med naglehull og nagles til et lærunderlag som sys til tekstilrustning.
  • Hugh Hastings brass ca 1340. Poleyns with straps and sewing holes on the leather[?] backing.
  • Brynjehoser og festing. Myarmoury.
  • Mart – kilder til tekstilrustning, 1200-tallet på Armour Archive. bla 1195 henvisning til pourpoint.

Dreiing av endeved

DSC_0111b

Dreiing av kopp i endeved på vippebenken. Å dreie innsia er noe herk.

Det er ikke så ofte jeg legger inn oppdateringer på egen virksomhet, men nå var det på tide. Etter et labert fjorår har vippebenken fått et nødvendig ansiktsløft. Sist den var framme gikk alt som kunne i oppløsning fordi det hadde løsna under lagring. Med nytt anlegg og støtte, og ei ny stolpe er den klar for et nytt år.

Først ut er et par kopper, dreid i endeved. Slike kopper, som er dypere enn de er vide og ofte dreid med kjerneveden i eller ved midten, var vanlige i vikingtid, men som gjenstandskategori ser de ut til å forsvinne ved overgangen til middelalder. Slik er i hvert fall situasjonen i York, hvor det finnes en del slike kopper i angelsaksisk tid og vikingtid men null fra middelalder, og i Schleswig, hvor de synes å forsvinne ut på 1100-tallet. Sistnevnte sted antas de å ha blitt utkonkurrert av stavbegre. Hva som skjedde i York er uklart for meg: Carole Morris synes å anta at drikkeboller ble vanligere, men keramikkopper er vel også en mulig konkurrent?

Navnet kopp forblir imidlertid i bruk, så muligens har det hatt en videre betydning enn seinere. Koppare er da også det norrøne ordet for tredreier. I Oslo er det få funn av stavbegre, og Birthe Weber ser ut til å misse problemstillingen i diskusjonen av kopper, så materialet er uklart for meg. Status i Bergen, Tønsberg og Trondheim husker jeg ikke i farten.

Nuvel – koppene er for så vidt ferdige. Snøen på utsia av kjellervinduet gjorde det svært lett å holde veden frisk – en fryser hadde vært tingen når sommeren kommer. Å dreie innsia var noe skikkelig herk, selv med et krokete krokjern (du skjønner hva det er når du ser det) fra Ben Orford. Det rakler og bråker og blir mer skraping enn kutting. Det er muligens én forklaring på at gjenstandstypen forsvinner (selv om esker dreid på samme måte forblir i produksjon). Sylva Spoon, Jarrod Dahl’s læregutt er så vidt innom emnet dreiing i endeved i sin blogg, ellers er det magert med tips på nettet – bortsett fra at det ER noe herk.

DSC_0108b

Nytt av året er også et eget opplegg for å bruke den i kjelleren. Ettersom takhøyden er begrenset måtte jeg gjøre noen justeringer for å få plass til vippa. Den er behørig boltet fast i taket, og ei trinse omgjør vertikal til horisontal bevegelse slik at jeg ikke behøver å frykte for å få den i hodet.

Nevnte jeg at det er noe herk?

Litteratur og digresjoner

 

 

Kronologi til besvær – de største kistene våre redatert

Kornbøre ukjent, Damgaard

En representant for byrene, vår største kistetype. Den er forholdsvis stedfast og egner seg dermed godt for årringsdatering. Den avbilde kisten er et aldri så lite mysterium. Trolig er det Peter Ankers kiste nr 7, avbildet i 1927 hos kunsthandler Damgaard i Trondheim. Ifølge Anker ble den innkjøpt av Oldsaksamlingen, men jeg har ikke funnet den der, og den er ikke undersøkt av Thun & Svarva. Skal vi gjette at den er sanert vekk fra KHMs samlinger etter at Anker ga den sin, sannsynligvis misvisende, etterreformatoriske datering? Legg merke til at furuplankene, i likhet med på de øvrige kistene, har hele stokkens bredde. Bunnen er sekundær og vi ser hull etter skråstilte nagler for opprinnelig bunnfeste. Foto: Schrøder, Sverresborg Trøndelag folkemuseum.

I 2016 utga Terje Thun & Helene Svarva årringsmålinger av trønderske kornbyrer, svære furukister brukt til å lagre korn, med et geografisk tyngdepunkt i Oppdal. Tilskyndet av noen startproblemet hadde teamet jaktet ned ikke mindre enn 19 slike stolpekister. De sammenliknet ikke selv med tidligere studier, men det viser seg at analysene deres kaster om på noen eldre kunsthistoriske dateringer, og det er disse vi skal kikke litt nærmere på her.

Kornbyrene skiller seg fra de såkalte ark-kistene med sine v-formede dype slisser, gavl- og langsider ført inn uten tapping (unntatt Bjuråker- og Låe-arkene, som i stedet er plugget fast i slissen) og takformet lokk med bratt skråning og med brede gavlbrett som svinges på tapper i bakstolpene. En annen nord-europeisk kistetype, Sittenkistene, er med sine flate lokk og brede hjørnestolper med avlangt tverrsnitt nærmere beslektet med ark-kistene enn med trønderbyrene. De er forløpere for de gotiske kister med brede hjørnestolper og flatt lokk, som Ullensakerkista, i følge Peter Anker trolig produsert i Tyskland ca 1300.

Den første samlende framstillingen av de norske kornbyrene kom så sent som i 1960, utført av daværende konservator ved Folkemuseets avdeling for bygdekultur, den senere så berømte kunsthistorikeren Peter Anker (1927—2012). Han fant ni stykker av dem, kjennetegnet ved sine nærmest kvadratiske hjørnestolper som stakk opp over lokket, med gjennomgående tapping i begge retninger og grunne slisser. Anker nevnte også to kister fra Lom og Valdres som har et visst slektskap med hans gruppe, men med et stort forsenket felt på forsiden og mer avlangt tverrsnitt på hjørnestolpene som ark-kistene.

Anker satte kistene opp i en typologisk basert kronologi med utgangspunkt i den vakre Nyhuskista, Ankers nr 3. Deretter nr 2 med sine enkle, men presist utførte detaljer, på kiste nr 1,4 og 5 «er buerekkens opprinnelige form fullstendig skjematisert, to av disse kistene har også en senere profiltype, flatrenna.» Endelig er arkademotivet forvansket til tre forsenkede sirkler på kiste nr 6, Dørdalskista, hvis profilering virker rikere, men noe ubestemmelig og kan minne om en karnissprofil. I kiste 7 svinner det skjematiserte arkademotivet hen i to buer uten pilaster imellom. Han så allikevel skråstilte nagler for bunnbordene som et alderdommelig trekk. Anker understrekte at en nøyaktig tidfesting var vanskelig, og med «fasiten» i handa, må vi sannelig gi ham rett.

De enkelte kistene

Sju av Ankers ni kister er å finne blant Thun & Svarvas trønderske nydateringer. Seks av disse var stilmessig nært beslektet med hverandre, utsmykket som de var med blindarker på forsiden og forsenkede buefelt på sidene, mens èn hadde annen dekor.

Nyhuskista

Kornbyre

Nyhuskista, Ankers nr 3, , NF.1931-0135. Hos Folkemuseet er kista registrert på Orkdal, fra Horg (nå Melhus) angivelig opprinnelig fra en forsvunnet kirke i Meldal. Kistas mål er 194,5 x 64,5 x 108,5 cm, etter at den på et tidspunkt har fått halvert dybden.

I NF protokoll heter det om kista: «Skal være kommet fra en kirke som stod i Meldal for 100 år siden på Nyplassen oppe i skogen på samme side som dr. Størens eiendom ligger.» Anker mente det dreide seg om Grutsæter kirke under Løkken gruver, sannsynligvis bygd i andre halvdel av 1600-tallet, innviet 1699, nedlagt 1806 og solgt med inventar på auksjon.

Den har fire blindarker som er den håndverksmessig fineste utførelsen. Sammenføyninger og detaljer er langt mer presise og materialene smekrere enn på de øvrige kistene. Buene følger passerslaget og med presise kapiteler. Til tross for kvaliteten viste allerede det romanske ornamentet på Nyhuskista (nr 3) en «betraktelig retardering» slik at Anker følte seg kallet til å hensette den til 1200-tallet. Allikevel satte han den altså først i sin typologiske rekke. Thun & Svarva daterte den til ca 1300.

Nordgårdskista

Kornbyre 2

Nordgårdskista, Meldal. Ankers nr 2.  189 x 121 x 118,5 cm.

Denne kista plasserte Anker noe senere enn nr 3, til litt før eller litt etter 1400. Den er dendrokronologisk datert til andre halvdel av 1200-tallet.

Løkkekista

Kornbyre Løkke

Løkkekista fra Rennebu, NF.1927-0174 (Anker nr 1 og Thun & Svarva nr 16)er på 154 x 89 x 77 cm. Foto: Norsk Folkemuseum.

Løkkekista  fra Rennebu står nå på Folkemuseet. Den har tre fri-tegnede romanske arker med base men uten overgang mellom pilaster og bue. «For de øvrig kistenes vedkommende må vi derimot kunne tale om sen middelalder, flatrenneprofilen på kiste nr 1 taler direkte for dette, og de øvrige kister ligger i hovedform tett opptil denne, selv om de fremdeles har hulkilprofilen med hakk.»

Yngste årring er fra 1197, og ettersom yteved mangler, kan virket være fra så sent som 1277. Mest sannsynlig hører den til første halvdel av 1200-tallet.

Meldalkista

Kornbyre Meldal, ukjent

En av de to kornbyrene er av Anker benevnt som Meldalskista. Ankers nr 4, Thun & Svarvas nr 6 eller 7, FTT 36496 eller FTT 36497, 148,5 x 95 x 94 cm, på Folkemuseet i Trondheim. Foto: Peter Anker, Folkemuseet.

Meldalkista, Antakelig fra Meldal, har nærmest identisk ornament med Løkkekista. Denne og nr 5 har Løkkekistas «klosset skårne, forenklede blindarkade hvor bue og pilastre går i ett med skrånende sider og rund base, og grovt skåret følgeprofil.» Her består profilen av hulrenne med fure på hver side.  «På kortsiden er det med samme profiljern trukket to diagonale linjer i kryss.

Anker omtaler begge med nærmest identisk ornament med Løkkekista.  Den ene benevner han Meldalkista og den andre er ikke stedfestet.

De to er dendrokronologisk datert til henholdsvis første og siste halvdel av 1200-tallet,et påfallende dateringsspenn for to så like kister.

Kiste av ukjent opphav

Kornbyre, ukjent

Den andre av kornbyrene av ukjent opphav. Ankers nr 5, Thun & Svarvas nr 6 eller 7, FTT 36496 eller FTT 36497, 148,5 x 95 x 94 cm, på Folkemuseet i Trondheim. Foto: Peter Anker, Folkemuseet.

Kiste fra ukjent sted, Nærmest identisk ornament med Meldal- og Løkkekistene. Denne er altså i likhet med den foregående enten fra første eller siste halvdel av 1200-tallet. FTT 36497 har siste målte årring fra 1239, men ytterste ring fra 1258.  Interessant nok fordeler altså disse tre nærmest identiske byrene seg på hele århundret.

Dørdalkista

Kornbyre Dørdal

Dørdalkista, Ankers nr 6, Thun & Svarvas nr 5, på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum, er med sine 196 x 122 x 116 cm den største i gruppa. Foto: Norsk Folkemuseum.

Dørdalkista har sirkelrunde felt som Anker påpekte var mer presise enn de to andre i subgruppa. Sirkelrunde felt svarer i likhet med de to foregående til Løkkekista i utforming og håndverksmessig utførelse. Denne kista er hos Anker den siste utløper av byrene med arkadedekor på forsiden, og på grunn av det kompliserte profilverket henla han den til etterreformatorisk tid.

Hele 40 årringer med bevart yteved gjorde at fellingsår kunne tidfestes til mellom 1269 og 1313, og den er dermed datert til ca 1300. Her er det fristende å peke mot bevarte alterfrontaler med sirkelrunde felt datert til samme tid som mulige forelegg.

Bakk-kista

Kornbyre bakk

8. Bakk-kista, Orkdal, 135 x 80 x 73,5 cm.

Bakk-kista var opprinnelig delt i to rom. Med to sirkelornament med kryss i front. Den er den minste av de undersøkte kornbyrene. Anker har gitt den en tidligere datering enn de andre ettersom det innflettede andreaskors finnes på steinfragment allerede fra sent 1000-tall. «som alle slike flettede motiver peker det bakover mot førkristen ornamentikk»!! Anker daterte kista til så tidlig som fra 1100-tallet, men med 1200-tallet som mer sannsynlig.

Den ble i 2016 dendrokronologisk datert til første halvdel av 1300-tallet.

Forfallsteori for fall

Det var forfallsteorien som gjaldt for Anker. De mest forseggjorte kistene var for ham de tidligste, mens det med tiden skjedde en forenkling. Som det framgår tydelig av årringsdateringene gjengitt over må Ankers kronologi snus på hodet. Han traff ikke så verst med hensyn til den mest forseggjorte kista, men kistene han så som uttrykk for en degenerert folkekultur viser seg å ha vært de eldste. Med seg i fallet drar han Per Gjærders dateringer av enkle, rettvinklede flatrenne-profiler (norske pryddører), men det får være tema for en annen post.

Postskrift: Andre beslektede byrer

Avslutningsvis streifer vi innom Ankers to kister og en beslektet tredje kiste som ikke er dendrokronologisk datert.

Ankers nr 7

Ankers nr 7, gjengitt øverst, 187 x 116 x 93,2 cm, kistefragment kjøpt i Trondheim av Oldsaksamlingen og utvilsomt del av gruppa. Det har ikke latt seg gjøre å spore den opp hos KHM, men trolig dreier det seg om denne.  Den dukker også opp i bakgrunnen her og her.

Det er påfallende hvor langt forfallet har gått fra 1927 til Anker avbildet den til boka si. «delvis defekt, hele lokket mangler. Forsiden er her delt inn i to buer, temmelig brede og flattrykte oventil, mens skillet mellom dem bare går et lite stykke nedover og så glattes ut i plan med plankene. Hjørnestolpene, de innfalsede og tappede sidebord, det hvelvede lokk hvorav bare den fremste del har vært til å åpne, er trekk som alle stemmer overens med kistene nr 1, 2 og 3 på Norsk Folkemuseum.

Toskekista

Toskekista fra Sunndalen, Ankers nr 9, har særskilte blindarker (se venstre side og høyre side). Anker mente den skilte seg for mye fra de andre til å regnes til gruppa han analyserte. Den er tidligere publisert av Johan Meyer, Sunndalen, Fortids kunst i norske bygder 1938 s. 18 og pl XV, med feiltegnet venstre side. Den skiller seg ut ved flatt (sekundært?) lokk. Meyer mente den måtte være utskåret med kniv, kanskje ved hjelp av «meisel» (hoggjern). Målene er 150 x 102 x 70 cm.

Denne oversette kista

Kornbyre D.S.S. Foto Per Gjærder.

Blant kistene jeg er usikker på om Anker ikke fikk med seg var denne Kornbyra, fra D. S. S. Gransking av bygdehandverket på Vestlandet. Foto: Per Gjærder © 2017 Universitetsmuseet i Bergen / CC BY-NC-ND 3.0

Jeg har ikke klart å lokalisere denne, men bildet er arkivert i Gjærders prosjekt med gransking av bygdehandverket på Vestlandet, «etterrøkjingar» han og tre studenter holdt i Hordaland og Sogn og Fjordane på 1950-tallet i regi av Historisk Museum i Bergen. Med Anker skulle denne gis en etterreformatorisk datering, mens Thun & Svarvas korrigeringer plasserer den kanskje trygt i middelalderen?

Litteratur

Plata – Thordemans type II

Thordeman II 8

Thordeman armour 8 type II, pl. 44.

Her ser vi nærmere på en konkret type av plata (eng: Coat of Plates, Pair of Plates, ty: Plattenrock). Det gjelder Thordemans type II, som regnes som den mest primitive/ eldste fra massegravene ved Visby. Den samsvarer i stor grad med eldre avbildninger som St. Mauritius-statuen i Magdeburg, gravvoktere i Konstanz, en illuminasjon fra Jena-martyrologien, men også de mer hjemlige bildene fra kirkene Södra Råda og Løgumkloster. Men først – til Thordeman!

Visby II 8

  • Bengt Thordeman, Armour from The Battle of Wisby 1361, vol 1, vol 2.
  • Nye bilder ble tatt i forbindelse med utstillingen «Massakern ved muren«, men tilsynelatende uten ny konservering. De kan funnes på Historiska museets hjemmesider via søkeordet «Wisbyharnesk«.

Av type II-plataene kikker vi nærmere på nr 8. Den ble utgravd av A. Hoff i 1929.  Trolig ble den kastet i graven uten lik, kanskje fordi den var ødelagt. (5 plater mangla på venstre side.) Dette gjelder flere av plataene som er funnet. Midtplaten er identifisert ved at den er lengre enn de andre, avrundet i en ende og har 4 nagler nær de to langsidene, og ikke som de andre med 2 av naglene litt tilbaketrukket fra den ene av sidene.

Visby II 8

Visby plata type II nr 8. Midterste plate har glidd litt ned og tuppen har falt av etter konservering. Tre plater oppe, og 23 plater nede. Historiska museet. 536682.

Platene

Midtplaten er 28,5 cm lang, de fire neste på hver side kuttes ned til 18 cm. Videre kuttes de ned til 17 cm. Bakerste plate på begge sider har skrånende langside. Det er 23 plater i nederste rekke. Midtplate + 4 skrå + 7 nesten rette på hver side. Bredde 4,5-6 cm. Den siste skråner fra 6 – 4 cm. En jernløkke går på skrått opp i øvre hjørne, trolig for å feste en stropp for å holde ryggstykket oppe, samt to ekstra nagler for en spenne.

På de andre plataene av typen er framtrer ofte slike løkker på én eller begge sider. Hoas Hantverk har rekonstruert disse løkkene mellom foret og platene.

Til sammenlikning er midtplaten på II 9 30,5 cm, skrånende ned til 19 cm på bakplatene, og nederste rad er 21 plater. Her har begge bakplater løkke mot skjøten.

På alle type II-plataene overlapper nederste rekke over øverste unntatt Nr 13 som har så avvikende form at den burde skilles ut som egen type. Platene på nr 10 framstår som noe bøyd også i lengderetningen.

Det er ikke klart hvor mye overlapp det har vært mellom platene, utover det vi kan lese ut av naglenes plassering. Midterste plate på nedre rekke ligger øverst, overlappende de påfølgende på begge sider. Midterste brystplate ligger under den midterste av de nederste, men over de til høyre og venstre. Dermed er det på det meste fire plater som overlapper.

Naglene

Naglene framstår med store, flate naglehoder. Som regel er det 5 nagler pr plate, to øverst to i bånn og én på midten. Den øverste rekka har tre øverst, to på midten. Midterste øverst har kun én på midten. Det er ekstra nagler til feste bak.

Skiver nevnes sjelden. På type I nr 2 (s. 347) nevnes to skiver svære plassert under naglehodet på utsia av en plate, med spor etter grovt tekstil mellom skiva og plata, enten ytre lag eller foring. Et annet sted heter det at fragmenter av tekstil funnet mellom jernplater og skivene antyder at de var kledt med tekstil også på innsia. Det er altså eksempler på bruk av skiver både på inn- og utside, uten at det er klart om Thordemann har fått dem med seg over alt.

Tekstil

I omtalen av type I nr 2 (s. 347) nevner thordeman også spor etter tekstil mellom skiva og plata, enten som ytre lag eller foring: «As has already been mentioned there is on the ouside of these plates a coating of rust with distinct fabric pattern. Here and there this coating runs below the rivet-heads, and consequently leaves traces of the cover to which the plates had been riveted. In some places on the four lower, horizontal lames the coating runs also round the upper edge and into the upper part of the back of the lames, showing that they had ben pushed together at their lower edge in the grave, when the covering became folded and lay partly squeezed between the lower lame and the one immediately above it. These traces of cloth do not, however, show conclusively that the covering consisted only of cloth, they may also conceivably be the remnants of a cloth lining of a covering of some other material. Actually, some remnants here and there, especially distinct round a rivet on the left breastplate, show that such had been the case, and that the covering itself had consisted of leather.»

Avbildninger

Det er fem kjente grupper av avbildninger som i større eller mindre grad kan kobles til type II:

St Mauritius i Magdeburg – type II

saint_maurice_magdeburg

Sankt Mauritius, fotsoldatenes skytshelgen, i Magdeburg fra midten av 1200-tallet. Foto: Chris 73/ Wikimedia Commons, (CC BY-SA 3.0)

Denne ikoniske statuen trenger ingen nærmere presentasjon. Nylig er den godt fotografert av Cité d’Antan. Baksia i relativt høy oppløsning finnes her. Vi nevner bare kjapt at den er av Blair 1958, og senere Goll tentativt re-datert til ca 1300, men uten støtte i kunsthistoriske dateringer. Thordemann kaller den «reinforced surcoat», men den er vel mer for hybrid å regne, med sin poncho-liknende konstruksjon.

Sovende vakter i Mauritius’-rotunden i Konstanz münster – trolig type II 

Tre sovende gravvoktere i den hellige grav i Maurits-rotunden i Konstanz Münster i Sør-tyskland, er ikledt palta med langt «forkle» med splitt som framstår som identisk med Mauritius-statuen over. Se også pinterest. Statuene har rester av polykromi. Den hellige grav ble restaurert på 1960-tallet. Tidligere ble statuene datert til ca 1280 men i senere tid er de skjøvet tilbake til ca 1260. Bussman 2001 skriver at dateringene er uklar, men det må skrive seg fra før gulvet ble ombygd ca 1300. Kurmann 1985 daterte bygget etter Erdmann & Zettler 1977 til ca 1260, mens Hubel 1974 regnet en noe senere byggetid til 1260/70.

  • Peter Kurmann, «Das Heilige Grab in Konstanz, Gestalt und Funktion», i Dokumentation. Tagung der Dombaumeister, Münsterbaumeister, Hüttenmeister, Konstanz 1985, S. 71-95. Se rotundaen her. Og flere eldre bilder Landesarkiv Baden-Württemberg. – Se også
  • Stephan Bussmann 2001, Das Heilige Grab in Konstanz, diplomoppgave kunsthistorie, der Fachhochschule Köln. – Han har sett nærmere på statuene på ut- og innsiden av monumentet særlig med henblikk på polykromi.
grabwaechter

De tre sovende vaktene, alle iført full rustning og plata. Foto: Universität Konstanz, infosite om Mauritzrotunde.

Heiligen grab Mauritzrotunde

En av de sovende vaktene med lukkemekanismen bakpå plata.

Sødra Råda

Sødra Råda-veggmaleriet, datert til 1323, tapt ved brann i 2003. Referert av Thordeman her. Den viser et svært tydelig slektskap med Magdeburg-st-Mauritius. Til og med den firkanta flappen på brynjehetta finner vi igjen hos sidemannen.

Sødra råda

Ridder i Södra Råda gamle kyrka 1323, med type II plata. Beskåret og korrigert. Foto: Sven Rosborn CC BY 3.0, via Wikimedia Commons.

Jena-martyrologien

Fra Jena-martyrologien finnes en avbilding av type II ca 1275, båret over syrkot og tekstilpanser, via Manuscript Miniatures. Den ser ikke ut til å ha vært kjent for Thordemann.

Coat of Plates 1270

Vi ser tydelig rekken med plater på høykant. Kilde: Jenaer Martyrium fol 83v. Thüringer Universitäts- und Landesbibliothek.

Sankt Mauritius i Løgumskloster kirke – type II-IV

Den i Løgumkloster kirke er også med stående plater, men det er ikke entydig om det er type II, III eller IV (med flere høyder). Det ble av Thordeman og i 1966 datert til ca 1300, ellers ofte til ca 1325. Han regnet det som type IV, men uten å sannsynliggjøre at naglerekkene hørte til separate platerekker.

Etter Thordeman er det ikke én, men to avbildinger av Plata i relikvieskapet i Løgumkloster kirke. Den ene er velkjente sankt Mauritius (eng: st Maurice). Den andre er nest øverst til venstre, sankt Jørgen (eng: st. George) til hest idet han spidder dragen, og er nærmere omtalt på altertavler.dk (søkeord RI.09.11.03) med godt bilde her (slaget på brynjehetta dekker deler av plata). I tillegg er det en plata avbildet på en av barnemorderne i Betlehem på alterfrontalet i kirken, nå i Nationalmuseet i København. Frontalet dateres som litt eldre enn skapet, til første kvartal av 1300-tallet. Natmus’ eget digitale arkiv har foreløpig bare ett bilde fra frontalet her, men det er nærmere omtalt på altertavler.dk (søkeord: RI.09.11.02) med bedre illustrasjon her.

lc3b8gumkloster_kirke_-_heiligenschrein_4

Sankt Mauritius med pelsforet hatt, brynje, plata, krage, knekopper, brynjehoser og sporer, sverd og noe som ser ut som en bukler formet som trekantskjold. Relikvieskap 1300-tall, Løgumkloster kirke, Danmark. By Wolfgang Sauber CC BY-SA 3.0, via Wikimedia Commons.

Den sovende vakten i Wienhausenklosteret – type III

Utenfor vårt fokus faller den sovende vakten i Wienhausen-klosteret fra 1280-90 er type III eller IV med minst en separat rad for skjørt.

  • Thordeman I s. 286, referer P. Post som daterer det til 1280-90. – (Note 277: P. Post, «Sitzungsbericht», ZHWK, NF. 2, p. 197, figs. I, 2. Thordeman, Det gotländska folkuppbådet p. 185, fig. 22. pussig nok har ikke T. denne referansen med i bibliografien, hvor han nevner bl.a. «Post, P., «Waffen- und Kostümgesichtliche Ausdeutung der Limburger Chronik«, ZHWK, NF 5, 1936, p. 177. Post har mange artikler i tidsskriftet).

Nils Jonsson av Rickebys plata

Er det snakk om en feildatering her? Skjoldet og plaggets innsvingende profil antyder en seinere datering, men dette er en nasjonalhelligdom:

Nils Jonsson av Rickebys plata er nevnt av Thordemann, og ligger i Mariekirka i Sigtuna. Effigies and Brasses siterer Gardell, Sölve. 1937. Gravmonument från Sveriges medeltid, Elander, når de daterer plata til 1316. Gardell nevner et testamente fra kona Kristinas hånd 2. februar 1316 i DS III s. 240 nr. 2045 og referer C.M. Kjellberg 1923 i Personhistorisk Tidsskrift, årgang 24, s. 127ff [eg. 167ff] som angir hans død til 1316-19. La oss se hva Kjellberg egentlig skriver i «Wasaättens härstamming från Öland och vasavapnets uppkomst»: Som enke bortbyttet Kristina Kristiernsdotter jord 27. august 1319. Hun ble i 1328 gift på ny med Bengt Sigurdsson (människhovud), og i 1338 igjen gift med væpner Greger Styrbjörnsson (spets från vänster). Hun levde ennå i 1340. S. 171 går han nærmere inn på steinen: «ännu finns i Sigtuna klosterkyrka bevarad den troligen av franska konstnärer utförda vackra gravstenen över Niclis Jonsson i Rickaby och hans hustru samt barn. Den bär inskriften: Hic jacet Nicolaus Jons[son] de Rikkaby et vxor ejvs Cristina cvm qvinq[ue] filiis et qvinq[ue] filiab[us] eour[um], qvor[um] a[n]i[m]e si[n]t in pace, amen. På stenen äro inhuggna bilderna av en man och två kvinneor. Mannen intar mellersta rummet och är klädd i vapenskurd samt håller med båda händerne en stor, trekantig sköld med en 8-uddig stärna, placerad över den balkvis delade skölden. Vid kvinnornas fötter stå vapensköldar. Den högra (hustruns) innehåller samma vapenbild, som forekommer i Kristierns fån Öland sigill, den vänstra (troligen en ogift dotters) visar en åttauddig stjärna utan delad sköld. Man finner av gravstenen, att Niclis Jonsson hade 5 söner och 5 döttrar. Av dessa tio barn kan endast en son, Johan Niclisson, identifieras, varför de övrga troligen dött i unga år.» [ref.: Upplands fornminnesförenings tidskrift, bind I, hefte 5, s. 50 [1876, ikke på NB, Runeberg, Googlebooks].] Trolig er det samme tavle som pryder forsia til Anna Kjellströms 2005 (2014) PhD paper,  med teksten «Cover illustration: Gravestone from St Mary’s, Sigtuna, in memory of Nils Jonsson, his wife Kristina and daughter Kristern in A.D. 1310», basert på en tegning i ‘Gihl G. 1925. Sigtuna och Norrsunda: tvenne antikvariskt-topografiska manuskript af Martinus Aschaneus. Diss. Uppsala’. Det er altså heller ikke i seinere år satt spørsmålstegn ved dateringen.

Thordeman selv viser til kilden her.

Speculum humanae salvationis – Karlsruhe 3378 – bakside av plata, midten av 1300-tallet

Speculum humanae salvationis - Karlsruhe 3378

Baksia av Plata, gjengit på Speculum humanae salvationis – Karlsruhe 3378. Østmellomtyskland, midt 1300-tall

12764561_10153362080676723_7941503982120220534_o

Øvrig litteratur og digresjoner

  • Hoas Hantverk har rekonstruksjoner av mange av Visby-plataene her, bl.a. med bidrag til museumsutstillingen.
  • Thordeman viser mht til bling-plata nr 7 til en egen studie: A. Hoff og H. Olsson, «Ett praktharnesk från Korsbetningen«, i Fornvännen 1937, s. 215.
  • Mye sitert artikkel om en slektning – den senere Jack of Plates: Ian Eaves 1989, «On the remains of a jack of plate excavated from Beeston Castle in Cheshire», Journal of the Arms and Armour Society, 13/2, s. 81–154. Blant annet Richardson baserer seg en del på denne. The Cheshire Jack beskrives nærmere her.
  • Mindre sitert er: F.M. Kelley 1930, «Pre-Gothic Cuirasses of Plate», i Apollo (A journal of the Arts) 12, s. 37-43.
  • Lech Marek 2008, «Medieval Armour from Szczerba Castle», i Acta Militaria Mediaevalia. 1895-4103. T. 4, s. 87-124.
  • Rabovyanov, Dimitrov 2011. Medieval armour from the Royal Palace in the Bulgarian capital Tyrnovgrad. – 1300-talls brigandine
  • Alan Williams 2009, «The metallurgy of Brigandines from Szczerba and Kempten«, i Acta Militaria Mediaevalia V.

DSC_0002 (1)DSC_0007 (1)DSC_0011 (1)DSC_0012 (1)HullmakingDSC_0017 (1)

platagifII