St. Martins våpentrøye

bussy-saint-martin2j

St Martins kappe avbildet i Topic Topos (rotert og med justert perspektiv). Vi ser tydelig at det egentlig dreier seg om ermet til en våpentrøye, med lukket hanskedel og underarm, og overarmen brettet ut. Legg merke til hvordan albuen er formet. Vi ser tilskjæringen mot armhullet. Det skal mangle en stripe langs overarmen.

I landsbykirken i vesle Bussy-Saint-Martin i den franske kommunen Seine-et-Marne, ligger restene av en av Vest-Europas eldste bevarte tekstilrustninger, det vi på norsk gjerne kalte våpentrøye eller panser (eng: aketon, gambeson). Fragmentet ble gitt til kirken av en av nonnene fra det avviklede kongelige Chelles-klosteret på begynnelsen av 1800-tallet. Hun hadde gjemt det unna da de franske revolusjonære stormet klostre og kirker og raserte kirkeskatter landet over. Plagget ble helligholdt som relikviet st. Martins kappe (fr: la manche de Saint-Martin).

St. Martins kappe – man føler seg hensatt til et Donald-eventyr bare ved navnet: Plagget var visstnok en berømt relikvie i de frankiske kongenes eie. I følge legenden hadde den romerske soldaten Martin, senere biskop av Tours, delt kappen sin med en trengende i Amiens. Den følgende natten ble kappen hel igjen. (Det forklarer hvorfor relikvien opprinnelig var en hel, ikke oppkuttet, kappe.) St. Martins kappe var en skattet relikvie for merovingerkongene og de etterfølgende karolingerkongene. I følge Holger A. Klein ble den båret av kongen i kamp, og ga både navn til stedet stedet den ble oppbevart (kappell) og til de som passet den (kappellan). Karl den store hadde relikvien i sin samling Achen. Samlingen ble senere fordelt mellom hans arvinger, og kappen forsvinner ut av syne for oss.

«Kappen» dukker opp igjen i kildene i 1271 i katedralen i Auxerre, hvor den angivelig hadde vært oppbevart i uminnelig tid. Kappen ble da delt opp og en større del ble gitt til st Martin-Klosteret i Amiens, bygget over stedet hvor den opprinnelige delingen skulle ha funnet sted.  En annen bit ble gitt bort i 1379, og en tredje del ble gitt til Olivet i 1567. Til sammen er det kjent fem fragmenter som ble fordelt på franske kirkelige institusjoner. To av dem har overlevd til vår tid, og av dem er fragmentet i Bussy-Saint-Martin godt kjent.

Armen i Bussy-Saint-Martin

Bussy-Saint-Martin-fragmentet ble under et konserveringsarbeid i 1997 C14-datert til 1160-1270, Caroline Piel og Isabelle Bédat, «La manche de Saint-Martin à Bussy-Saint-Martin (Seine et Marne)«. Senest i 2003 ble fragmentet beskrevet av Catherine Lagier i «La relique de l’Eglise de Bussy-Saint-Martin«, i forbindelse med en rekonstruksjon. Disse to artiklene har siden vært grunnlag for de fleste beskrivelser av plagget. Det skal ha vært foretatt en analyse i senere tid også, men jeg er ikke kjent med resultatet.

Kort oppsummert armen konstruert med en kjerne av 3-4 lag lintøy, mellom to lag bomullsvatt, og på ut- og innside er det mørk silke. Bomullen er dårlig renset og trolig importert fra Egypt eller Spania. Et fint lag med silke-gas er lagt over under restaurering for å holde bomullsvatten på plass. Quilte-sømmene er i brun hamp og øvrige sømmer er i blå lintråd. Kantene er rullet og holdt på plass av kastesting. Hanskedelen viser spor etter å ha revnet og ble festet på nytt til armen, sannsynligvis i forbindelse med at gjenstanden ble restaurert og lagt i et relikviegjemme på slutten av 1800-tallet.

Det ser ut til at en stripe av overarmen mangler, men det finnes ingen spor etter at den har vært påsydd. Alternativt kan plagget ha vært åpent her, og holdt sammen av en brynje iført over plagget. Heller ikke det S-formede endestykket viser tegn til å ha revnet eller vært sydd fast til en bol. Dette har gitt støtet til hypoteser om at armen aldri har vært festet til en bol, men har fungert som et separat plagg. Skal vi dømme etter måten avslutningen er klippet til, er det etter mitt syn usannsynlig, og mangelen på spor etter skjøten forklares med at sømmen er sprettet opp snarere enn klippet av og at sømhullene siden er forsvunnet i forbindelse med håndtering av fragmentet.

Plagget har noe bruksslitasje, og utsiden viser spor etter oksidert jern. Tjukkelsen er gradvis avtakende fra skulderen mot handa, for å sikre rørlighet.

Olivet-fragmentet

Jeg nevnte også et annet, mindre kjent fragment som skal ha overlevd til vår tid. Det skal siden 1567 ha befunnet seg i kirken i Olivet, nær Orleans (Eglise catholique Saint Martin). Fragmentet ble reddet fra ødeleggelsen av kirken i 1793 av en familie som i 1859 returnerte det sammen med en del andre kirkeskatter. I den forbindelse ble det beskrevet av abbed Méthivier som en bit av kappen tilhørende st. Martin, biskop av Tours. Méthivier la til at kappen ved donasjonene ble kalt Chlamys eller mantellus, og at chlamyde er antikkens militærkappe.(s. 32) Dessverre bød han ikke på noen nærmere beskrivelse av fragmentets utseende. Skal vi tro at det snart er en beskrivelse på trappene også av dette fragmentet?

Ed 4.12.2016:

3. desember 2016 kom Cité d’ Antan med sine nye undersøkelser av plagget i Bussy-Saint-Martin. Dessverre viste det seg ikke å være spor etter Olivet-fragmentet. Det er fristende da, å spekulere i om Olivet-fragmentet ble inkorporert i Bussy-fragmentet da det ble restaurert på slutten av 1800-tallet. Deres arbeider indikerer at ermet er avsluttet nesten helt inne ved halsen, og korrigerer dermed mine antakelser lengre opp.

Litteratur og digresjoner

Vangsskjoldene

vang-skjold

Sogneprest Herman Ruges tegning av de to skjoldene i Vang fra 1750. Han bedyrte at de virkelig så slik ut. Skjoldet til venstre er Ruges nr 2, og var 55 x 52 cm, og det framgår ikke hvor det var gjennomkuttet av øks. Skjoldet til høyre var 77 x 50 cm. Etter KLNM bd 16, plansje 2.

Langt sør i Polen i den vesle byen Karpacz står vesle Vang stavkirke, og der har den stått siden 1844. Den vesle kirka skylder maleren Johan Christian Dahl sin fortsatte eksistens, mannen som hadde oppdaget både Håkonshallen i Bergen og stavkirkene. Han forsøkte å redde den da han fikk nyss om at menigheten skulle rive og sette opp en ny kirke, men etter å ha forhørt seg landet rundt, var salg til prøyserkongen Fredrik Wilhelm IV siste utvei. Tapet av kirken tilskyndet etableringen av Fortidsminneforeningen samme år, foreningen som gjennom et halvt århundre skulle fungere som Oldsaksamlingens arkeologiske arm, under myndig ledelse av Nicolay Nicolaysen.

I denne kirka har det hengt to skjold. De var forsvunnet lenge før den ble tatt ned, men har allikevel en omfattende etterhistorie, med et element av fantasi og skapervilje, som gjør det interessant å ta en nærmer kikk på dem.

For vår del begynner det hele med at Iver Hirtzholm (1635 – 93) på slutten av 1600-tallet dokumenterte det ene av skjoldene i sin våpenbok. Vi vet ikke om han selv var til stede eller om han hadde fått opplysningene annetstedsfra, men blant samfunnets elite var interessen for historiske rariteter stor på 1600-tallet, og fra andre steder kjenner vi til at det ble gjort et mer eller mindre systematisk innsamlingsarbeid.

sigvart-pa-leirhol-vapen

Mot slutten av 1600-tallet nedtegnet Iver Nielssøn Hirtzholm (1635-93) skjoldet til høyre fra Vang kirke i Valdres (nr 184 og 185 kommer vi tilbake til i en annen post). Det vites ikke om Hirtzholm selv var innom kirken. «No. 186. Dette förte Hr: Sevard paa Leerhod paa Walders een aff de beste Rigenß Edlinger i Kong Haagen Magnusens tid og findis i Wrangs Kirche i Choret paa it schiold hvor hand ligger begraffven, bleff slagen aff nogle bönder.» Legg merke til at sverdene her peker nedover mot venstre.

Etter Hirtzholms beskrivelse fikk de to skjoldene, så langt vi vet, få henge i fred inntil sogneprest Hermann Ruge (1706 – 64) nevnte dem i sin innberetning som svar på 43 spørsmål fra kanselliet i 1743:

«Vist er det, at der saavel paa Berge i Vangs gield har boet riddere, effter hvilke jeg har seet 2de skiolde udaf træe, hvoraf jeg endnu erindrer at den eene var grønmalet med een forsølvet løve udi, Saavelsom paa Frigstad her i Slidre effter sigende.»

Dermed var de antikvariske interesser til d’herrer i København vekket, og i brevvekslingen som fulgte ga Ruge i 1750 en utfyllende beskrivelse av skjoldene, uten at han avslørte kjennskap til Hirtzholm eller skjoldenes opphavsmenn. Med brevet fulgte tegninger. Ruge nevnte også andre fornminner, i form av en mengde kannik- eller bispestoler, som skjødesløst ble ødelagt av kirkeeierne i hans tid, og slik gikk det vel også med skjoldene? Da kirken ble revet i 1841, var det i hvert fall ikke spor etter dem. Vi gjengir Ruges brev av 17. mai 1750 til Engelbecht Hesselberg, antakelig for videresending til Jacob Langebek (1710 – 1775), i sin helhet:

«Som en første Grøøde av de Walderske antiqviteter […] sender Jeg indsluttet Avridsning paa de i Wangs Kirke hængende 2de gamle Skjolde. Tægningen er gandske rigtig, skiøndt rudè pencillio [med grov pensel]: Dett Dyr i Skioldet No 1 seer rigtig saadan ud, saavidt det er mueligt at see paa det gamle avslidte. Hvad dett skall kaldes er uvist, men det er vist att nu har ikke Walders saadanne Dyr. Dett er forsølvet, ligesom og de hvide Figurer i denn nederste Avdeling er Sølv. Begge Skioldene ere overtragte med Pergament eller Kalveskind. Malningen er underlagt med Kriid till en god Knivs Backe tyck, og ere de forsynede med hist og her udstaaende Jern-Knuder.

Der er adskillige Sting i dem, hvoraf tree paa Skioldet No 2 er gaaed igiennem, hvilke synes være giorde enten med een tolle-kniv, eller, som kann være slutteligere, av Spidsen paa de gamle Nordske Strids-Øxer, eller saakaldede Halvtydner. Skioldet No 1 er en Alen og 3/16 Deel lang, breedt 3 qv: og 1/6, hvor dett er breedest; dett andett er 3 1/2 qv. lang, og en smal Tomme smalere end langt. Ingen veed Familien, mindre naar de i Kirken ere blevne ophængte, og tviiler vell ingen paa, att de disputere [tevlar med] de Engelske Adels Vaaben deres Ælde, som synes de har giordt dett meeget, naar de kan naa Wilhelmi Cinqvestoris [landvinnaren] Tiider. Paa dett huule, eller indvendige av Skioldene, har en ubekiendt tægnet følgende Vers, som alleene for att giøre Materien ikke allt for mager annføøres:

No 1: Dett Andre prale med, har Norge havt i Eje.
Skiold, Adel, aaben Hielm og hvad deslige er
Hvo veed om nooget Land min Adel kan opveje
I Ælde, gierninger, i Tall og saadant meere
Menn som all Verden er, saa var miin Adels Ære
Forandring underkast. Denn kiender ingen Mand
See her et Adels Skiold, men hvo skall Skioldet Bære?
Mann spørger. Men derom ej Kundskab faaes kann
Jeg gaar til Sunderohl, men ingen miig vill kiende
Til Berge, kiendes ey; til Qvien, Qvien har Ej denn,
som kalde tør denn gamle Erlend Frende
Ja veed ej engang, hvo Erlend Qvidno var –
Lær min Beskuer, Lær, Lær doog att Verdens Ære,
Lær doog att stoore Navn i Glemme Boogen staa
En Bonde Adam var, saa maa og mange være
Som før var Adels mænd, og selv ved Plougen gaae.

No 2: Jeg er et Adels Skiold, men Adelsmanden ikke
Miig kiender, som nu er en graa klæd Bonde-Mand
Lyksalig denn, der siig i skiebnen saa kann skicke
Att hann ej tænker paa Forfædres Ære Stand
Leev ubekiendte Børn fornøjet med Jêr Lykke
Guud signe eders svee, Avkomme, Fæe og Land,
Guud lad ej Hunger, Pest, ej Krigen Eder trykke
Indtil vi samles, hvor ej er forskiel paa Stand.

Jeg troer ikke Versene er gamle, endskiøndt dett første synes att smage av nogle Antiqviteter, i dett mindste har dett giivedt mig Annledning at spørge efter de ommældte Gaarde, da Jeg har fornummett, att Folk endnu per traditionen kann forklare at paa Gaarden Berge og Synderol i Wangs HovedSogn har boedt Riddere. Men Qvien, som nu er Giæstgiever Gaard i Hurums Annex veed ingen at giive mig underretning om, mindre om denn gamle Erlend. Doog maa jeg tænke, att Auctor maa have meent Erlend de Qvidno hos Thorfæum [sogeskrivaren T.T.], hos hvilken Hacon galin skiuldte Hacon Sverrissøns Enke, da hun var misstænkt av de gamle Birkebener for sin Mands Morderinde, vide Thorf: part 4 Lib: 2 Cap 2 pag 81, og hos hvilken Kong Inge Bardssøns Brøødre Guthorm og Skul, bleve opfødde, i deres Forfølgelses Tiid skiuldte, og endeligen av hannem sente fra Walders till Throndheim till Kongen deres Brooder, vid: Thorf: part 4 Lib 3 pag: 89.

Det maa da være nokk denne Gang, for at noogenleedes viise, att jeg icke agter att lyve. De kann nu see, hvad Smag antiqvarius finder udi dette, og om saa er disse Primitiæ [første grøde] Waldrenses finde Biifald, skall tiid efter tiid et større opus [verk] følge. Jeg har ventet fra Hr. Jacob (Langebek) Svar paa mit seeneste Breev, men til Dato har ej været saa lykkelig at see noogett fra hamm. Ikke fordi dett kann just komme derpaa ann, naar Jeg veed hann leever vel, men dett lader saa underligt, saavell for Dem, der ere i Huuset, som for Fremmede, der kann spørge, om jeg har haft Brev fra hamm. Her hilse vi alle med een Mund, og især hanns utvalde Patron Emanuel Victor Augustus.»

Det kan se ut til at teksten på skjoldene selv utgjør et mislykket forsøk på identifisere deres eiere, trolig utført etter at Torfæus’ Historia Rerum Norvegicarum ble utgitt i 1711. Den ukjente forfatteren var kanskje av en av Ruges forgjengere i prestesetet?

Fortia pusles sammen …

sverdsegl-adelslex

Dansk adelslexicons gjengivelse av skjoldet.

Hirtzholms gamle tekst og tegning hadde blitt plukket opp av Dansk Adelslexicon bd. 2 i 1737, og derfra ble koblingen til Sigvat fra Leirhol gjenskapt av generasjon etter generasjon av historikere.

I 1833 utvidet Gerhard Munthe (1795- 1876) historien om Sigvat ved hjelp av diplommateriale. Han sannsynliggjorde at Sigvat var blitt slått til ridder i forbindelse med fredsslutningen med Danmark i 1309, i 1316 ble han beskrevet som sysselmann i Valdres og i 1319 var han med å signere den såkalte valgakten. Munthe mente også å finne en sønn, Torberg Sigvatsson i et valdersk diplom fra 1345. Trolig dette. Munthe gjentok Hirtzholms angivelse av dødsårsak, og så seg ikke i stand til å tidfeste den nærmere.

Skjoldenes videre historie er skjult for oss inntil 1860-tallet, da Fortidsminneforeningens utrettelige Nicolay Nicolaysen grov opp igjen Ruges første innberetning. Han fant aldri Ruges andre beskrivelse, og Hirtzholms skisse ser ut til å ha forblitt ukjent for ham.

Neste brikke i puslespillet falt på plass i 1913, da en anonym fagmann i lokalavisa Valdres  beskrev kirkene i området, og særlig stavkirken i Vang. For første gang ble Hirtzholms skisse sammenstilt med Ruges brev fra 1750, tydeligvis uten at forfatteren har sett Ruges tegning. Fortidsminneforeningens sekretær, Anders Bugge (1889 – 1955), gjenga og utdypet informasjonen tidlig på 1920-tallet. Han presenterte det hele i en artikkel om middelalderkirkene i Valdres til 900-års jubileet i 1923. Året etter trakk han det sammen i en artikkel om gravminner i foreningens årbok. Herfra ble de plukket opp av Sigurd Grieg, og ble allment gods.

vang-apokalypse

Trætteberg åpnet for at Sigvat Leirhols hjelm og våpen er avbildet ved siden av apokalypsen i Vang. Er det her han mener? Tegning fra Harry Fett 1917, s. 68.

Først i 1975 falt ytterligere en brikke på plass, da Hallvard Trætteberg i sin grundige artikkel til Kulturhistorisk Leksikon for Nordisk Middelalder (KLNM) trakk inn avtegningene fra Ruges rapport. Ikke nok med det. For første gang ble også billedmateriale fra den revne stavkirka trukket inn i analysen av skjoldene. Han kunne identifisere våpenmerket med de tre sverdene på en portal. De hadde i 1916 blitt avskrevet av Nordiska Museets Andreas Lindblom som «Satans våpeneffekter».

Basert på formen, daterte Trætteberg sverd-skjoldet til ca. 1325-60. Han regnet det største skjoldet med sine helt rette og parallelle sider for å kunne være fra tida ca. 1420-80. Trætteberg beskrev det som delt vannrett i to felter, øverst en gul gående løve på grå bunn, nederst et geometrisk mønster, enten skjell-mønster eller et sølv-og-blått gråverk. Mens skjellmønster er svært sjeldent, er gråverk vanlig i 12-1300-årenes fransk-britiske heraldikk. Mønsteret var av hvitt og grått i Ruges tegning, hvor det grå vel må bety en avbleket farge og da helst blått. Trætteberg var tydeligvis ikke kjent med, eller la ikke vekt på, at Ruge tidligere omtalte det ene skjoldet som grønt.

… men var det nå egentlig et puslespill?

sigvard-pa-leirhol-vapen-2

Det er ikke mye igjen av seglet til Sigvat på Leirhol som hefter ved et diplom i DN 2 nr. 101, datert 36.5.1310. (E.P.)» 1899.

For å få skjold og mann til å henge sammen, var Trætteberg nødt til å trekke inn en ad hoc-hypotese: «[Skjoldet] man hengte over graven må være et nytt og moderne [eksemplar] han skaffet seg som eldre mann.» Vi kjenner ikke til andre kilder til Sigvats død. Det må derfor være skjoldets form alene som har vært brukt til å tidfeste den til ca. 1340.

Den eneste kilden som knyter Sigvat av Leirhol til våpenskjoldet i Vang stavkirke er Hirtzholms våpenbok. Det ble stilt spørsmål ved riktigheten av våpenet slik det var gjengitt i Dansk Adelslexicon allerede da oversiktsverket om Norske Sigiller først ble utgitt fra 1899.

Riktignok har man også funnet en gjenpart av Sigvat av Leirhols segl. Det er bare ett problem: Våpenskjoldet var uleselig!

Derimot viser det seg å være en annen ridder med nærmest identisk våpenskjold i 1343: Harald Nikolasson. Til og med skjoldformen er rett. Ikke nok med det. Han hadde en tilknytning til området ved at han etterfulgte Sigvat som Sysselmann i Nordre Valdres med Hallingdal. Bortsett fra at sverdene ikke er parallelle, og liljene tolkes som stjerner, er det identisk med Ruges avbildning.

sverdsegl

To skjold med tre sverd. Skjoldet til venstre tilhørte Harald Nikolasson. Norske Sigiller henholdsvis 1899 og 1948.

Trætteberg avviste muligheten for at skjoldet egentlig har tilhørt Harald Nikolasson som «noe mindre nærliggende». For Trætteberg var det altså mer sannsynlig at Sigvat holdt seg i live til nye skjoldformer ble populære, sikret seg et nytt skjold på sine eldre dager som ble hengt opp i kirka i syslet hans etter at han var blitt tatt av dage av bønder, og at etterfølgeren hadde et identisk våpenskjold, enn at Hirtzholm hadde gjort en feil.

Litt fantasi hører med

Parallelt med den kildebaserte historieskrivningen var det elementer som var villige til å trekke det langt lengre. Folkloristen Andreas Faye dro opp en linje da han i 1833, inspirert av Munthes artikkel, knyttet sagnet om Ridderspranget i Vågå til nettopp Sigvat av Leirhol, «en mægtig Ridder» i tiden under Magnus Smek, hvor «Næveretten gjaldt». Sagnet var kjent siden Schønings referat fra sin reise i 1775, trykt i Budstikkens andre årgang, og Sevat var den eneste ridderen Faye kunne knyte til Valdres.

Sagnet om Valdres-ridderen som hoppet over et gjel under flukt fra Sandbu-ridderen ble et nasjonalklenodium, og en rekke versjoner av det ble utgitt utover 1800-tallet. Da Ivar Kleiven i 1908 utga sin versjon, hadde Valdres-ridderen fått det uvanlige navnet Sigvat, Sigvat på Kvie. Han følte seg også i stand til å tidfeste hendelsene til tia 1230-1300.

I 1908 gjestet den konservative historiker Yngvar Nielsen vestre Slidre med foredrag om Valdres. Han erklærer uten blygsel at «Paa Leirhol […] hadde vi Sigvat av Leirholar, en av de høieste rigsraader i kong Haakons regjeringstid.» Nielsen ville gi både Valdresridderen og Sandbu-ridderen «rang med baroner!» Uten å knyte Sigvat direkte til sagnet, og regnet han det (sikkert med rette) som sannsynlig at det var en forbindelse mellom slektene på Leirhol og Kvien. Han manet valdresingene til å spore sine slektsledd tilbake til disse.

ridderstuen-pa-leirhol

Ridderloftet på Leirhol, gjengitt i avisa Valdres 28. jan. 1913.

Riddarstøga på Leirhol er en annen linje. Stua beskrives under det navnet allerede i 1913, og dateres de fleste steder til 11- og 1300-tallet. Den presenteres som Sigvats sete. Arne Bergs store prosjekt om middelalderske tømmerhus konkluderte i 1990 med at dette var langt fra riktig.

Laftehodene på bygget viser et tydelig skille mellom de to høydene. «I første er det ovale stokkar med ovale hovud. I andre er det flathgne stokkar med firkant-hogne hovud. Dette fortel om en tydeleg aldersskilnad: Andre høgda er sett oppå eit eldre hus som har vore på ei høgd og kanskje fått eit omfar avteke. […] Det er det einhøgda huset som interesserer i vår samanheng. Det har vore ei stove med eit smalt koveparti. […] nye omfar nederst, inkludert syllstokk. Stova må såleis ha vore ombygd alt før ho fekk andre høgd, kanskje ein gong sist i 1600-åra eller først i 1700-åra.»

Allerede den første stua ble tidfestet til etter Sigvats tid. Senere skrev Arne Berg at den enkle forma stua hadde, viser at gården ikke maktet å holde på sin status etter Sigvat.

standard_vang

En variant av våpenskjoldet tilskrevet Sigvat på Leirhol ble valgt som kommunevåpen i Vang i 1987. Her peker sverdene oppover som på Ruges tegning i stedet for nedover som på Hirtzholms.

For å avslutte: Av følgende sitat kan bare to påstander fastslås med noen grad av sikkerhet. «Sigvat på Leirhol (ca. 1270 – 1340) var riksråd og sysselmann for Hallingdal og nordre Valdres. Han har etterlatt seg to håndfaste minner: Ridderstoga på Leirhol og våpenskjoldet som ble kommunevåpen i 1987.» Han var antakelig riksråd og utvilsomt sysselmann. Hvilket våpen han førte er ukjent for oss.

Litteratur og digresjoner

  • Arne Berg 1990, Norske tømmerhus frå mellomalderen. 2 : Hus for hus : i Buskerud, Vestfold og Oppland, Landbruksforlaget, s. 277ff.
  • Sigurd Grieg 1934, Skiftet efter Eirik Bukk på Finnen, Dybvad.
    • Basert på bl.a. Anders Bugge 1924, Harry Fett 1917.
  • Sigurd Grieg 1933, Middelalderske byfund fra Bergen og Oslo, Det Norske Videnskaps-akademi i Oslo.
  • A.W. Brøgger og Asgaut Steinnes 1982, Gammel mål og vekt i Norge. – 1 Kyrlag = 3 lauper smør = 1 forngild mark i første og andre halvdel av 1300-tallet.
  • Nicolay Nicolaysen 1862-66, Norske Fornlevninger, Christiania.
    • Om hjelm i Setesdal note 4 s. 258; Om det ene  trekantskjoldet i Vang. s. 116; Om det andre s. 117.
  • Nicolay Nicolaysen 1876, «Antikvariske notiser», i  Fortidsminnesmerkeforeningens årsberetning, s. 153.
  • Nicolay Nicolaysen, Foreningen til norske fortidsmindesmærkers bevaring 1844-1894, Kristiania : Foreningen, 1894.
  • Harry Fett 1917, Norges malerkunst i middelalderen, Cammermeyer. Gjennomillustrert med store svart-hvitt bilder.
  • Hjalmar Falk 1914, Altnordische Waffenkunde, Dybwad.
  • Valdres 28. jan 1913. om gamle kirker i Valdres. Ukjent forfatter er den første til å nevne Ruges brev med utdyping fra 1750. (neppe Anders Bugge selv).
  • H.J. Huitfeldt-Kaas m.fl.: Norske Sigiller fra Middelalderen, Oslo 1899-1950.
    • 336: Harald Nikolassøn, Lagmand. Trekantet, skraveret Skjold, hvori 3 Sværd med Spidserne vendt mod øverste høire Skjoldhjørne. Skjoldrand, belagt med Stjerner. Omskr. S’HARALDI: FILII: NICHOLAI. DN 3 nr 193, 1337 [lagmann i Trondheim], DN 2 nr 257 1343 [sysselmann i Valdres], DN 2 nr 276 1346 [Fehirde i Trondheim], Adelslex. Niclesson, 2 (urigt.). (E.P.). [se også DN 3 nr 167 og 179]
  • Anders Bugge 1924, «Vore gamle gravminder«, i Fortidsminnesmerkeforeningens årsberetning – må gås gjennom mht bilder i egen post!
  • Anders Bugge 1923, «Kirkene i Valdres», i Valdres 900-aarsskrift, s. 53.
    • – Kilder, personlige undersøkelser, DN, kirkeregnskapsbøker, kirkestoler og bestiktigelsesprotokoller, Ruges opptegnelser i Kallske samling, Kallsbøker. Fetts skrifter om Norges kirker i middelalderen. L. Dietrichson: Norske stavkirker og vore fædres verk. … muntlige meddelelser fra kirkesanger Thorsrud, gårdbruker Peder Berge, prof Magnus Olsen og kons. DOmenico Erdmann, pastor VÆrnes, skolebestyrer Islandsmoen, redaktør Hovi, frk. THora Einang, konservatorer BØe, Lexow, Kielland, Midttun og Mowinckel, arkivarer Brinchmann og Agerholt, hr. Eyvind Hodne, hr. Lars Øie, hr Qvale o.a.
  • Sigurd Kolsrud 1955, «Hermann Ruge. Nokre aktstykke.», Tidsskrift for Valdres historielag. Kapittel 2. «Tri brev frå Hermann Ruge», s. 282f
    • – han skriver: Før er utgitt et brev fra 1750 om Thomaskyrkja i Tidsskrift for Valdres Historielag I, s. 35ff, med merknader av Oluf Kolsrud. I samme tidskrift II (1917) er utgjevi hans «Waldresia Reserata», tidligere trykt i Budstikken III (1821-22), s. 254-302. I Tidsskrift for Valdres Historielag, årgang 1927 er trykt «Underdanigst Forklaring over de 43 Poster Slidre Præstegields Beskaffenhed wedkommende Anno 1743», orig. i Kalls manuskriptsamling under nr 205 fol.
  • Ivar Kleiven 1908, «Ridder-sprange», i boka I gamle Vaagaa, s. 53-56. Han gjetter på at hendelsene fant sted i tia mellom 1230 og 1300.
  • Yngvar Nielsen 1908, «Valdres i gamle dage», referat av foredrag i avisen Valdres 30. juni 1908.
  • Andreas Faye 1833, Norske sagn, s. 234-36.
    • Faye anmerker: Heimdalsvatn er endnu bekjendt for sine deilige Ørreder og Heimdalen for sine Græsgange og Jagt. Denne Herlighed hører til det gamle Riddersæde Sandbo, som allerede i Kong Sverres Tid eiedes af Familien Gjæsling, men senere af Familien Iljarn, hvortil den omtalte Ridder skal have hørt. End bevares paa Gaarden Staalhue, et Harnisk og en Deel Vaaben, som de gamle Eiere have brugt. Kilde: Mundtlig, Bud. 2 Aarg. 672, Hjorthøys Beskr. over Gulbrandsdalen 2, 37. Kraft 2, 137.
    • I 1844-utgaven har Faye endret sagn og forklaring, blant annet ved utelatelse av familien Iljarn. Annen versjon av sagnet fra 1860-åra her.
  • Gerhard Munthe 1833 «Sighvat af Læirholar«, i Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie, bd 1, s. 155-56.
    • Lexicon over adelige Familier i Danmark, Norge og Hertugdømmerne, bind 2, 1737, s. 166:
    • Herr Sevad til Lehrhod i Valder, en fornem Mand under Kong Haagen Magnussen, blev dræbt af nogle Bønder. I Vangs Kirke-chor hænger hans Vaaben, som er et blaat Skiold, inden i hvilket en Guld Krands, i Form af Skioldet, udvendig besat med 12 Guld Lillier, 3 foroven, 3 paa hver Side, og 3 forneden, inden i denne 3 paa Skraa mod Skioldets nederste høire Hiørne, med Spidserne nedad, over hinanden satte, hældende Guld Kaarder, Paa Hielmen 3 Guld Kaarder, med Spidserne nedad. Tab XXVI, no 91.
  • Gerhard Schøning, Reise gjennem Gudbrandsdalen 1775, Hamar 1926, s. 38 – 40
    Angir Sandbufolket og sagnet om «ridderspringet».
  • Kristin M. Røgeberg (red.) Norge i 1743. Innberetninger som svar på 43 spørsmål fra Danske kanselli bd 2, Riksarkivet, s. 285; tidligere publisert som Hermann Ruge, «Slidre Prestegjeld», i Tidsskrift for Valdres historielag 6-10. årgang, 2. bind, 1921 – 1930, s. 101-186.
  • Iver Nielssøn Hirtzholm ca. 1690, Insignia quædam virorum illustrium in Norvegia quodam habitantium, Nasjonalbiblioteket, MS.4° 597. Se også Vigerust.

Leirhol gnr 62 i Vang

62. Leirol. Udt. lei2ró:£. — a Leirholum NgL. III 148. a
Læirolom, Leirholom, Leirholvm DN. II, s. 87f, 1309s. 90, 1310. a
Leirolom DN. I 131, 1316; VI s. 89, 1316. Lerull 1578. Leruldt
1592. Lerulld 1604.1/1. Leroll 1667. Leerol 1723.1/1.

NRR: 1295 nr 790; 1309 nr 595; 1309 nr 616; 1319 nr 1129.

Valdressoga nevner ikke Sigvat på Leirol, men men har bilde av «Nøre Leirhol med den gamle Leirholar-stova», bd. 2, s. 699. Heller ikke om Kvien er noe stoff før 1528 nevnt.

Kvien gnr 96 i Vang.

96. Kvien. Udt. kví2é. — a Quidini, til Quidins DN. II 210
211, 1343. Quien 1520. Qujenn 1578. Quienn 1592. 1604.1/1.
1667. Qvien 1723.1/1.

Kviðin, sms. af vin med kviðr m., Bug, Mave. Det sidste Ord har
maaske betegnet nogen Fos i en af de Bække, mellem hvilke Gaarden ligger;
jfr. Fosnavnene Vomb, Vom, under Brandbu GN. 155, og Magalaupet (Bd.
XIV S. 181). Et Gaardnavn Kvien af anden Oprindelse forekommer oftere;
det er best. Form af kví f., Kvægfold.

dh-5-82

Det andre skjoldet likner ikke så rent lite på dette, gjør det ikke?

Et våpenskifte på Voss i 1350

800px-finnesloftet002

Finnesloftet på Voss er  muligens en gildehall oppført kort etter 1295, kanskje i den tiden Peter Bonde (d. 1319) holdt til på Finne. Han ble avløst av sønnen Gudbrand, og etter ham kom hans svoger eller søstersønn Eirik Bukk til gards, og døde her i eller rett etter den store manndauen. Foto: PerPlex, Wikimedia Commons, CC-BY-SA-3.0

På Voss 6. August 1350 ble det holdt et skifte over avdøde Eirik Bukk på Finnen. Skiftet er blant de største våpenskiftene som er bevart fra middelalderen, og det gir et unikt innblikk i våpens verdi og sammensetning for en lokal stormann (ikke storbonde, slik Sigurd Grieg antar) ved inngangen til senmiddelalderen. Litt enkel regning med varepenger må til. Med Asgaut Steinnes kan vi regne 1 Kyrlag = 3 lauper smør = 1 mark forngild i første og andre halvdel av 1300-tallet. En såkalt forngild mark er en mark etter pengeverdien på 1200-tallet, og 1/3 av en mark brent sølv den ble oppdelt i 8 mark = 24 ertuger.

Åtte av 31 lotter i skiftet er stridsutstyr, til en samlet verdi av 19 5/6 mark. I tillegg er det nærliggende å anta at noen av de fire kistene i skiftet til en verdi av 4 mark har vært brukt til å oppbevare dem.

  • 6 breiøkser = 6 mark
  • 7 spyd = 2,5 mark
  •  4 sverd, 1 enegget sverd[?], 1 skjold = 4 mark
  • 1 skjold = 1 mark
  • 1 kjold og 1 bukler = 1/3 mark
  • 1 plata = 2/3 mark
  • 4 stålhuer, 1 jernhatt og 1 lukket hjelm = 7/3 mark
  • 6 bondeskjold og 1 bukler = 3 mark

Dette er hovedsakelig utrustning for en stormann og seks svenner, med noen iøyenfallende mangler. Det er ingen brynje og ingen tekstilrustning. Sigurd Grieg har gått gjennom dem alle, men snubler allerede ved breiøksene (à 1 mark) idet han heller vil bruke skjeggøkser. Spyd (à 5/14 mark = 8,5 ertuger) og sverd (à snaue 1 mark) har andre sagt nok om. Her skal bare nevnes at 24 år tidligere hadde Eiriks forgjenger, Gudbrand på Finne, løst et sverd mot 3 månedsmatbol i en gård. Det tilsvarte en rett til årlig leie tilsvarende 1 mark, og man måtte nok ut med det mangedobbelte for å innløse dèn.

Skjoldene varierer fra 1 mark til under 1/3 mark, og bondeskjold under 1/2 mark. Interessant nok tangerer de lavest prisede skjoldene ny-prisen i Bergen i 1282 på krosskjold og raudan skjold, selv om vi her må forutsette at det har skjedd en teknologisk endring. Det dyreste skjoldet har vel helst blitt kunstferdig utsmykket, slik de to skjoldene Hermann Ruge innbemelte fra Vang stavkirke i 1750. Bondeskjoldene faller i en annen kategori, og Grieg regner med at de er å sammenlikne med det bevarte Rike-skjoldet. Buklerne sammenstiller Grieg med bevarte buklere, men han identifiserer også de to på baksiden av Blakarstolen som slike, samt en fotsoldat avbildet i Vang kirke. Han nevner at så sent som i 1426 ble et bondeskjold ansett som god nok betaling for en tomt i Eidsberg.

Beste stålhue skulle i 1282 koste 5 øre, mot fattige 3 øre i snitt for de seks hjelmene i skiftet. Grieg bryter med Falk, og definerer i likhet med Gjessing begge typene som jernhatter med brem, den ene med spanger, den andre med hel pull. Grieg antok med Falk at plata er til å bære under brynjen som i Kongsspeilet, selv om han åpnet for det motsatte. Han skrev før Thordeman publiserte sitt arbeid om massegraven ved Visby.

Sengetøy

Av andre gjenstander, peker sengetøyet seg ut, «j bædium hægendum (underdyne/teppe/bolster med pute), linlokkum (linlaken) ok sengiar klædom (sengeklær/ sengeteppe)» til en verdi av svimlende 6 mark. Grieg savner andre overbredsler som skinnfell/ dyne eller åkle. Det er mer sengetøy, «æin forfalsz (fortjald, omhegn) brun» for ½ mark, «æin barnshwitil (kvitil/ sengeteppe for barn) ok .j. slitath hanklæde (håndkle)» for 2/3 mark. I følge Grieg omtales også en fullt utstyrt seng i 1368, med to underdyner, tre hodeputer, åtte linlaken og to gode kvitler. DN 2 400.

Skiftet i original

Allum monnum þeim sem þetta bref sia æda hæyra senda Hal-
dor Olafsson, Asskel Øysteins son, Vemundr Siugurdar son Anfinnr
Haldorsson, Besse Þoresson, ok Eilifr Siwgurdar son Q. G. ok sina.
mer wilium ydr kunnight gera, at a midvikudagen nestan eftir Olafs
woku sidare, ok friadagen þar nestan eftir, a þritughta are ok æinu
rikis wars wirduleghs herra. herra Magnusar mæd gudes naad Noreghs
Swia Skane konongs, waro wer enuordom til nemdder af wegna Hal-
steins Josteinssonar halfir, en halfir af annarre holfu a wegnna Jngibiargar
Simunar dottor j vmbode barns sins, þes er dømt var Eriks bokka a
Finnini æruingi barna adrnefs Eriks

  1. bonda j bædium hægendum linlokkum ok sengiar klædom firir vi. kyrlogh
  2. jtem salun [tekstil] ok kogur [teppe] firirii kyrlogh
  3. jtem æin forfalsz brun firir halft kyrlagh
  4. jtem æin barnshwitil ok .j. slitath hanklæde firir ii laupa
  5. jtem syrkot [overskjortel] ok kaprun [hette] firir iiij laupa
  6. jtem j palkledom [pallklede] ok paldynum [palldyne] firir halft iii kyrlagh
  7. jtem æin tre. a . . . . . . . . . a ok einar doppor [øredobber?] firir .v. laupa,
  8. jtem iii horn, ok ij mattkrifar [matkniver], ok einar wagar skalr mæd mætom [vektskål med lodd] firir halft fimta kyrlagh,
  9. jtem iiij kistur firir fiughur kyrlogh,
  10. jtem sex breidæxar firir vi kyr,
  11. jtem vii spiott firir halft iij kyrlagh,
  12. jtem iiii swærd ok ein mækir ein skioldr þar mædr firir iiii kyrlogh,
  13. jtem ein skioldr firir sik firir kyr-lag,
  14. jtem skioldr ok æin buklare firir laup
  15. jtem æin plata forn firir ij laupa
  16. jtem iiii stolufur ok æin jarnhattr ok æin luktr hialmr firir vii laupa
  17. jtem sex bonda skildir ok æin buklaræ firir iii kyr
  18. jtem j .ij.loptom tiold [loftstepper/veggtepper] firir x. kyrlogh
  19. jtem ii karlmansz sodlar [herresal] ok æin kuæn-mansz sodull [kvinnesal] mædr beidslu ok ollum tygium [beslag og tøyer] firir halft iii kyrlagh
  20. jtem allr æykia ræidi ok iij snidlar [lauvkniver] firir halft annat kyrlaght
  21. jtem j nofrum [navar] ægsum [øks] ok sigdum [sigd] ok ollum smidiu tolom [smieverktøy] þeim ær bondom hæva firir iii kyrlogh,
  22. jtem ii munlaugar [vaskefat] ok ii waszkalar [vannkrukker for håndvask] firir kyrlogh
  23. jtem ii pottar [leirkar] ok æin pundaræ [vekt inntil ett pund] firir kyrlagh
  24. jtem ii skippundarar [vekt inntil to skippund] firir halft annat kyrlagh
  25. jtem iii hæitukatlar [bryggekjeler] firir atta kyrlogh,
  26. jtem diaasn [jomfrukrone] þat ær stændr þrættaan aura gyllt,
  27. jtem sylgia [bol-sølje] ær stændr halfan annan æyri
  28. jtem æitth fingrgul [fingerring av gull] ær stændr fim peningha wegna,
  29. jtem twæn spenls ogyllt [forgylt klesspenne] er standa fim ertoggar
  30. jtem æinar tolur [?] firir halft kyrlaght
  31. jtem skurn buin ær stendr halfri ertogh fat [beslått eggformet bordkar] i halfan þrættanda æyri.

war þa b.I s.254 æn marg wmætet bede bu ok hæstar ok marght annat ok til sanynda
her wm sættum mer fyrnemdr mæn war jnsigli firir þetta bref er
gort war a dæghi ok aræ sæm fyrsægir.

Litteratur og digresjoner

  • Sigurd Grieg 1934, Skiftet efter Eirik Bukk på Finnen, Dybvad.
    • – (Grieg hadde skrevet med om middelalderhjelmene annetsteds, sa han. I byfunn?)
  • Anton Espeland 1946, «Skiftet etter Eirik Bukk på Finnen i 1350», i Vossebygderne XXVIII.
  • A.W. Brøgger og Asgaut Steinnes 1982, Gammel mål og vekt i Norge. – 1 Kyrlag = 3 lauper smør = 1 forngild mark i første og andre halvdel av 1300-tallet.
  • N. Nicolaysen 1862-66, Norske Fornlevninger, Christiania. Om hjelm i Setesdal note 4 s. 258; Om det ene  trekantskjoldet i Vang. s. 116; Om det andre s. 117.
  • Hjalmar Falk 1914, Altnordische Waffenkunde, Dybwad.
  • Harry Fett 1917, Norges malerkunst i middelalderen, Cammermeyer. Gjennomillustrert med store svart-hvitt bilder.

 

Mårskinn

Skogsmår (Martes Martes) t.v. og steinmår/husmår (Martes fiona) t.h. Det er den til venstre som var mest ettertraktet for pelsens skyld. Pelsen omtales på tysk wikipedia. Billedkilde: Wikipedia commons.

I Skandinavia var skogsmår (Martes martes, eng: Pine Marten, ty: Baummarder) en høyt skattet landskyld- og handelsvare. Dyret finnes i hele Europa men var mest utbredt i Skandinavia. Pelsen likner en del på sobel, som er noe større. Det var organisert eksport til England på 1300-tallet. Finnskatten ble delvis betalt i mårskinn ennå på 1500-tallet. I tillegg var det landskyldvarer for en del skogsgårder. I middelalderen forekom også mår i diplommaterialet, og i løpet av 1300-tallet ble den high fashion til fortrengsel for ekornskinn.

Mårskinn som skattevare

Finnskatten er belagt allerede i Ottars reiseberetning fra omkring 880, i islandske skrifter fra omkring 1200 om forhold i Norge og Sameland til forskjellige tider mellom ca. 900 og 1115 og i grenseavtalen med Novgorod fra 1326 [NgL III, s. 151-53], men først fra 1500-tallet er skatteregnskaper bevart. Hos Ottar het det etter Arthur Sandveds oversettelse at «[d]en best stilte [samen] må betale femten mårskinn og fem reinskinn og et bjørneskinn og en bjørne- eller oterskinnskofte og to skipstau; hvert skal være seksti alen langt, det ene skal være laget av hvalhud, det andre av selhud.» Det tilsvarte i følge Andreas Holmsen 12 kuer eller leidangsskatten av 10-12 store bondebruk i Trøndelag. Senest på 1100-tallet var finnskatten blitt en kongsrett. «klo-vare» er betegnelse på pelsverk av dyr med klør. Blant samenes inntektskilder var også bever og ekorn, som måren levde på. I Sverige var jakten på «lekatt» (hermelin) regulert i Magnus Erikssons landslag og mår og ekorn var de mest nevnte (omsatte) pelsvarene i Østersjøområdet.

Som landskyldvare finner vi den blant annet i Nordmarka, hvor det i 1364 het at Katnosmarka ga ett mårskinn og to mæler salt ørret i året.(DN 16 nr 25)

Mår i diplom og lover

Fru Hjertrud testamenterte i 1307 sitt «mardskin» til søstera Sigrid Potentiana. (DN 2 nr 85). I 1316 ble det lagt toll på utførsel bl.a. av mårskinn. Tollen var to ertuger pr timmer (40) «mar(d)skinna», det samme som for en deker (10) kuhuder. (NGL 3 nr 47) I 1340 skrev bergensbispen at Ole Helgesen selv skulle sende Kongen en del av hans varer, skrei, rekling, rav, hvitskinn, gråskinn, «mardskin» og falker. (DN 8 nr 135) I 1344 ble kongelig gjeld dekket med blant annet 78 1/2 deker huder, 50 1/2 deker og ett geiteskinn, tolv deker bukkeskinn, 47 1/2 timmer gråskinn, tre timmer «mardskinna», ett timmer hvitskinn og tolv elghuder. Klagemål fra 1388: Rundt mikkelsmesse 1383 ble to lybske skip på reise fra Bergen kapret av flamendere utenfor kysten av Skottland. Skipene fraktet bl.a. 1/2 lest skinn av bever, oter, gråverk, hermelin, mår, dyrefeller, sauefeller og huder til en samlet verdi 298 lybske mark. (DN 4 nr 280) I en retterbot for Bergen fra 1284 het det at skinnberedere kunne kreve 2 øre pr timmer mårskinn, 2 ertuger pr timmer hermelin («huitra skinna«) og ett øre pr timmer gråverk.(NGL 3 nr 2). I 1384 var taksten økt til 3 øre pr timmer mårskinn.(NGL 3 nr 120a)

Mann med steinmårpels. Hans Memling ca 1480. Wikimedia Commons.

Mår i bekledning

Eva Anderssson omtaler mårpels som dominerende for i den ermeløse syrkoten Colobium, vanlig i overplagget corsetum og finnes en gang i en cotehardie.  Kjortler finnes foret med mange forskjellige typer pels, blant annet mår. Pellicium (skinnskjortel?) er der det er kjent foret med mår. Mange kapper var pelsforet, noen med mår. Et par armkapper var foret med mår. Mange hetter var pelsforet, gråverk og hermelin var vanligst, men i Sverige var en del med mår. Gråverk var det vanligste foret i diplommaterialet, dobbelt så vanlig som mår.

På 14-1500-tallet var pelsen av mårdyr med hode og hale i seg selv blitt et populært accsessoir blant overklassens under sobel-navnet zibellino (eng: fur tippet, feilaktig kalt flea fur). Mårdyret og røyskatten var et symbol på seksuell renhet og en forsikring for gravide ettersom alle visste at de fødte gjennom munn og øre og ikke hadde samleie.

Noe om mengden av pels som kunne gå med i en kappe hører vi når hertugen av Berry i 1413 bestilte en kappe foret med ikke mindre enn 447 svarte mårskinn (marten fur). Hertugen finnes også avbildet med en brun pelshatt, men er det bever, sobel eller skogsmår? Men denne moten hører 1400-tallet til, da det var blitt slutt på at kongelige kjøpte opp alt som var av gråverk.

Sobel – hakket finere

Det mest eksklusive av mårdyr var Sobel (Martes zibellina, eng: Sable, it: Zibellino) er et dyr i mårfamilien som tidligere angivelig var vanlig i hele den tempererte sonen, men nå er utryddet vest for Ural. Navnet sobel har slavisk opphav, og vitner om at det tidlig ble importert østfra. Allikevel inkluderer wikipedia skandinavisk Lappland blant områdene hvor Sobel var å finne. Kan det være en misforståelse her?

Jan van Eycks bilde av de nygifte Arnolfini fra 1434, viser mannen med sobelforet (snarere enn skogsmårforet) kappe.

litteratur og digresjoner

  • Mark Chambers og Gale Owen-Crocker 2008, «The History of «Cuff», i Medieval Clothing and Textiles 4 
    • nevner at «Pilche signified a fur garment but not neccessarily the cape that «pelisse» came to mean in Modern English or the loincloth indicated in regional dialects. In earlier centuries a pilece referred to a garment made of skin (in the eleventh century, particularly marten skins).», med referanse til Gale Owen-Crocker, «The Search for Anglo-Saxon Skin Garments and the Documentary Evidence,» i Leather and Fur, Aspects of Early Medieval Trade and Technology, ed. Esther Cameron (London 1998), og Owen Crocker, Dress, s. 239 og 336.
  • Camilla Louise Dahl og Isis Sturtewagen, «The Cap of St. Birgitta», i Medieval Clothing and Textiles 4 
    • – De nevner at hue/huva/hufu var en mye brukt term for hodeplagg i Skandinavia, inkludert pelsluer og linluer. I testamenter er det sjelden med linmateriale, men gjerne dyrere ting som silke og gull. Merkelig nok tolker de voksede linhuer (sirihufur), prissatt i norsk lovmateriale, som bruk til rustning. Lue tolker de som cap (kveiv).
  • Wrapped in furs
    • – God gjennomgang av bilder fra slutten av 1300-tallet og framover uten å identifisere hvilke dyr som er brukt i hvert tilfelle.
  • Elspeth M. Veale 1966, The English Fur Trade in the Later Middle Ages, Clarendon Press.
    • En ny utgave fra 2003 er i det vesentligste uforandret.

 

Visuelle tekstiler

teppe-andoy-vikingtid

Ts3897h er en bit av Skjoldehamnteppet med utseende som likner på gruppe 3 nedenfor. Det var ikke med i undersøkelsen. Teppet er C14-datert kalibrert til 1180-1280, senere til 936-1023. Foto: Mari Karlstad © 2016 Tromsø Museum, UiT/ CC BY-NC-ND 3.0

«Visual Textiles» er resultatet av et nordisk samarbeid mellom veveren Lena Hammarlund og arkeologene Heini Kirjavainen, Kathrine Vestergård Pedersen og Marianne Vedeler. De sammenstilte tekstiler fra middelalderfunn for å komme fram til en felles typologi basert på de de kalte den fjerde dimensjon – visuelle kriterier som hittil ikke er katalogført i arkeologiske utgravningskataloger. Typologiseringen tar utgangspunkt i den såkalte Pentagon-metoden, hentet fra romersk tekstilforskning.

Dessverre, om enn forståelig nok, turte de ikke koble sine funn opp mot samtidens terminologier. De ser heller ikke ut til å ha dristet seg inn på direkte vurderinger av bearbeiding, kamgarn eller kardegarn. Overraskende er det også at de ikke gikk inn på fiberkvalitet som fiberlengde og -grovhet. Skal vi gjette at det ville tatt for lang tid? Her er parametrene de setter opp:

  • Trådsystemene, er de rette eller irregulære?
  • Garnet – fra fint til grovt (målt i diameter), spinning, bevegelse i veven (tenk krepp).
  • Bindingen, både -type og forskjeller i tråd.
  • Balanse.
  • Overflatefibre – glatt, ullen eller lodden?

Kvartetten begynte sitt arbeid i Lödöse i 2004, reiste videre til Tønsberg og Turku, og sammenliknet og grupperte tekstilfunnene. Vi kan for eksempel feste oss ved en av gruppene av grovere (tykkere) kypertbinding med framtredende diagonallinjer: Gruppe tre hadde slyngende diagonallinjer, forårsaket av løs vev med hardtspunnet renning i finere, jevnere tråd, mens innslagstråden er grovere, mer ujevn og «knobbly», som regel 2/2 twill og z/s-spunnet renning og innslag. Her er det naturlig å gjette hjemmeproduksjon, uten at forfatterne går til et slikt skritt. På den andre siden forbinder de stoffet med klestekstil, også Guddal-kjortelen er vevd av stoff som passer i denne gruppen.  Gruppe 5 beskrives som fine blanke tekstiler, men uten at forfatterne identifiserer dem som kamgarn.

Prosjektet finpusser et lovende verktøy, både i arbeidet med å identifisere arkeologiske tekstiler med reproduserbare stoffer og med å slå bru over gapet mellom arkeologiske tekstiler og historisk tekstilterminologi. Så er det bare å vente i spenning på at noen tar opp stafettpinnen.

Litteratur

Digresjoner

  • Sara Langvik Berge 2015, «Stoff og Stil i Gamlebyen«, fra Nikus arkeologiblogg.  – spennende preliminal beskrivelse av noen tekstilfunn (men ubelagt Frostatingslov-datering).
  • The Dreamsteress 2004 «Terminology: What’s the Difference between Worsted & Woolen Wool Fabrics?«
  • M.L. Ryder 1984, «Medieval Sheep and Wool Types«, i The Agricultural History Review 32. – sammenstiller arkeologiske og moderne ulltyper, men klarte ikke å sammenstille med økonomiske historikeres beskrivelse av tekstilkvaliteter. Shortwools og Longwools er to distinkte saueraser. Konklusjon: middelalderens Coarse = Hairy Medium Wools. Fine = Generalised Medium Wools.
    • Kort kommentar her. «fine«-«coarse» referer her til fiberdiameter. «:

      «Icelandic wool is dual-coated, a more primitive feature that there is some evidence of in medieval textiles. The coarser outercoat has a staple length of 4-18″ and 27-31 microns [diameter]; the softer, wooly undercoat is 2-4» long and 19-22 microns in diameter, definitely a good medieval «fine». Both coats can be spun together or separately. Icelandics exhibit a dizzying variety of colors and patterning, including all-white (a good medieval choice), black, brown, gray, and various patterns including spotted.

       

Den første kjente dreiebenken

Strap lathe Egypt ca 300 BC. Petosiris tomb. photo

Dreiing av møbeldeler som arbeidsledd i et snekkerverksted. Relieff på nordveggen av Tots yppersteprest Petosiris’ gravkammer i dagens Tuna el-Gebel, tidlig 300-tall f. kr. «Woodworkers with a Lathe» (German Archaeological Institute, Cairo F-21204) via Venit 2015.

Over alt hvor tredeiingens historie skrives, på nettet som andre steder, dukker det innledningsvis opp en henvisning til vår eldste kjente avbildning av en dreiebenk, en egyptisk stroppebenk. Presentasjonen av bildet, ofte bare gjennom en strektegning, får gjerne preg av hviskeleken der den ene innledningen parafraserer den forrige. Vi skal se nærmere på bildet og sammenhengen det egentlig står i, men først må vi nøste oss tilbake.

Fantasifull gjengivelse av den egyptiske dreiebenken etter Watson 1974, her gjengitt etter Historic Games artikkel «Early Wood Lathes«.

Den mest fantasifulle tilnærmingen til avbildningen finner vi hos Watson 1974. Jeg vet ikke om det er han som er opphavet til skissen, men den ser ut til å være resultat av at man har hatt problemer med å se for seg hvordan en slik tilsynelatende vertikalt orientert benk kunne holde seg stabil. Løsningen har blitt å forlenge benken bak hjelpemannen med en ekstra søyle med noe som ser ut som justeringsskruer på begge søyler. Tegningen er her gjengitt etter Historic Games’ artikkel om emnet men finnes også gjengitt her. Historic Games‘ artikkel refererer også en spekulasjon om at avbildningen egentlig viser en horisontal dreiebenk, avbildet som den var fordi perspektiv ikke var utviklet. De mente den kunne fungere begge veier.

De fleste øvrige tolkninger er presise nok til å være grunnlag for en begrunnet diskusjon av hva vi ser. Her er noen av de som dukker opp på nettet.

Tegning hos Gale et al. 2000, s. 357. I motsetning til de fleste andre har de sine referanser i orden: «Scene showing a carpenter turning wood on a lathe, from the early Ptolemaic tomb of Petosiris at Tuna el-Gebel (after Lefèbvre 1923: pl. X)».

Tolkningen av bildet hos en fransk Tourneur sur bois. Denne gangen speilvendt. Jeg vil anta at de har lånt tegningen annetstedsfra.

Lathe,after a picture in the tomb of Petosiris

Nok en representasjon. Fra en side om egyptiske håndverk.

 

I the Woodturner’s Workshops, «A brief History of Woodturning«, finner vi en mer autoritativ tegning sammen med en utmerket introduksjon til de eldste dreiebenkene. Den beskrives som en «bow lathe» som den åpenbart ikke er, men av sammenhengen framgår det at Brian Clifford mener «strap lathe». Referansen er til «a bas-relief carving on the wall of the grave of an Egyptian called Petrosiris.»

Relieffets kontekst

Petosiris’ gravkammer. Commons.

Referansen hos Gale et. al nevnt over tar oss tilbake til skissens opphav. Det befinner seg i et tidlig-ptolomeisk gravkammer, gravkapellet til Petosiris, yppersteprest for guden Thoth i Hermopolis’ nekropolis, dagens Tuna el-Gebel, datert til første tredjedel av 300-tallet f. kr (= den siste tredjedelen av det fjerde århundre). Oppdagelsen av gravkapellet ble innrapportert til museet i Kairo i 1919, hvor  franske Gustave Lefebvre nettopp hadde tiltrådt som direktør. Et dokumentasjons- og restaureringsprosjekt fulgte, og i 1923-24 ble kapellet publisert i et revolusjonerende trebindsverk.

Strap lathe Egypt ca 300 BC. Petosiris tomb.

Lefebvres egen illustrasjon av stroppebenken avbildet i Petosiris’ gravkammer, første tredjedel av 300-tallet f.kr. Lefebvre 1924, plansje X.

Blant de som har gitt avbildningen en seriøs behandling i senere år er Marjorie Susan Venit i 2015 med boka, Visualizing the Afterlife in the Tombs of Graeco-Roman Egypt, På side 24 beskriver hun hvordan stroppebenken er del av et helt snekkerverksted med en mengde forskjellige operasjoner: 

[s. 24:] «In this sequence, two men are shown at a lathe carving a colonette terminating in a papyrus capital, the earliest known depiction of wood-turning in Egypt. At the right, another artisan finishes off a similar piece, probably with an adze. In the panel directly above, an artisan works on a pierced panel with a bow drill while his assistant stedies the piece. In the center of the frieze, carrying a headrest that incorporates the colonettes fabricated below, another artisan observes them; his belly, like that of the rhyton-maker on the west side of the north wall, hangs over his loincloth. At the right of the scene, a fourth artisan uses an adze to smooth the top of a small chest.

Blant de som har studert relieffet er det flere diskusjonslinjer. Det ene gjelder dateringen av avbildingen. Venit daterer gravkapellet til tidlig 300-tall, kort etter Alexander den stores erobring av Egypt i 332 f.kr. Det er det eldste gravmonumentet som anerkjenner gresk tilstedeværelse i Egypt. Det dreier seg altså ikke om et veggmaleri. Vi har ikke grunnlag for å tro at hverken «early Egypt«, ca 1300 f. kr. eller  400-tallet f. kr var tiden dreiebenken kom i bruk i Egypt. Ei heller regnes relieffet for å være fra 200-tallet. Med dateringen av bildet, egyptiske dreide tresaker og greske tilsvarende tresaker har Heine 1990: 191 antydet at egypterne lærte håndverket av grekerne.

En annen diskusjon gjelder dreiebenkens form. Maihaugens egen G.A. Norman klarte på 1950-tallet å sikre seg en stipendreise til Egypt og presenterte en oversiktsartikkel om dreiing i 1961. Han så i relieffet en vertikal dreiemåte som for han framstod som lite tilfredsstillende. Framfor å vurdere egenskaper ved avbildningen, presenterte han det som et ledd i en lineær utvikling via horisontal stroppebenk, buebenk og videre til vippebenk. Stuart King har derimot formidlet en teori om at den avbildede stroppebenken egentlig var horisontal, men at den på grunn av egyptiske kunstkonvensjoner ble avbildet vertikal. King skriver også at «As with many Middle Eastern and eastern lathes of this type it was operated at ground level, in this case by two men.» Men som vi var inne på i posten om Theopilus var dette også tilfellet i Europa på et langt senere tidspunkt.

Kings tolkning om at det egentlig dreier seg om en horisontal benk synes rimelig. Jeg er allikevel skeptisk til hans påstand om at stroppebenken i likhet med buebenken er for svak til å dreie store ting som hjulnav, og at de forutsetter en vippebenk. Her synes han påvirket av Carole Morris?

Litteratur

  • Aubery F. Burstall 1975, Simple Working Models of Historic Machines.
  • Jean-Pierre Corteggiani, Jean-François Gout og Nadine Cherpion 2007, Le tombeau de petosiris a touna al-gebel, releve photographique – en nyere fotobok.
  • Erika Fischer 2014, «Schnitzen» – om egyptisk trearbeid, gjengir stroppebenken.
  • Rowena Gale, Peter Gasson, Nigel Hepper og Geoffrey Killen 2000, «Wood», i P.T. Nicholson og I. Shaw (red.), Ancient Egyptian materials and techniques, Cambridge University Press, New York, s. 357. Utdrag.
  • Stuart King – argumenterer for tredreiing i bronsealderen – en strap lathe gir bedre presisjon og overlegen arbeidshastighet for småarbeid i forhold til en bow lathe.
  • Gustave Lefebvre 1924, Le Tombeau de Pétosiris, Le Caire, Institut français d’archéologie orientale. – Se alternativ (og bedre) kilde her. I boka finner vi igjen Woodturner’s Workshops tegning, på plansje X, Pronaos. Mur Nord (C). – Inscr. nos 35-37.
  • G.A. Norman 1961, «Tredreiere og dreiebenker», Årbok for Maihaugen 1957-60, Lillehammer, s. 51-80. – han baserer seg tungt på Spannagel 1948, langt tyngre enn han gir inntrykk av.
  • Marjorie Susan Venit 2015, Visualizing the Afterlife in the Tombs of Graeco-Roman EgyptCambridge University Press. Gjengir foto!!! – Hun refererer Baines 2004: 46 som særlig peker ut tredreiing og påstår at det var ukjent i «Dynastic Egypt». Men hun påpeker at dette ikke er helt riktig med henvisning til Killen: 357 som sier at datoen for oppdagelsen er ukjent. 
  • Aldren A. Watson 1974, Country Furniture.
  • Tysk artikkel 1997, «Geschichte der römischen Drechslerei«, – «Plinius der Ältere, ein römischer Lehrer, bezeichnete Theodorus (560 v. Chr.) von der Insel Samos als den Vater der Drechslerei,»
  • Alle dreiekilders mor: Fritz Spannagel 1948, Das Drechslerwerk, Ein Fachbuch für Drechsler, Lehrer, Architekten und Liebhaber, Ravensburg.
  • Günther Heine 1990, Das Werkzeug des Schreiners und Drechslers, – baserer seg også på Spannagel, men tenker sjæl.
  • Plinius den eldre (23 – 79 e.kr.), Naturalis Historia, beskriver multikunstneren Theodorus av Samos som oppfinneren av dreiebenken.  Han nevner konstruksjonen i forbindelse med tre, glass og stein, men uten å gi konstruksjonsdetaljer:
    • s. 489: «The Cyclopes invented the art of working iron. Choræbus, the Atheninan, was the first who made earthen vessels; but Anacharsis, the Sctian, or, according to others, Hyperbius, the Corinthian, first invented the potter’s wheel. Dædalus was the first person who worked in wood;it was he who invented the saw, the axe, the plummet, the gimlet, glue, and isinglass; the square, the level, the turner’s lathe, and the key, were invented by Theodorus, of Samos.» – vi kan legge til at det er ikke noe her som indikerer at Theodorus’ dreiebenk var laget for å dreie tre. Tvertimot.
    • s. 66 om glassmaking: «… the glass is either blown into various forms, turned in a lathe, or engraved like silver.» – her er det en feiloversettelse – skal være turning wheel, ikke lathe og varmdreiing; jf. Rosemarie Lierke, «The ‘Turning’ of Ancient Glass Vessels», i Michel Feugère et Jean-Claude Gérold (eds.) Monographies Instrumentum 27 “Le Tournage, des origines à l’an Mil” , Actes du colloque de Niederbronn, octobre 2003. Éditions monique mergoil, Montagnac 2004, 169-178.
    • s. 44 om kleberstein: «At Siphons, there is a kind of stone which is hollowed and turned in the lathe, for making cooking-utensils and vessels for keeping provisions; a thing too, that, to my own knowledge, is done with the green stone of Comum in Italy.»
    • om dreiing av steinsøyler i bok 36: «The Labyrinth of Lemnos251 is similar to it [the cretan labyrinth], only that it is rendered more imposing by its hundred and fifty columns; the shafts of which, when in the stone-yard, were so nicely balanced, that a child was able to manage the wheel of the lathe in turning them. The architects were, Smilis,252 Rhœcus,253 and Theodorus, natives of the island».
    • s. 717 «… An artist of the name of Thericles is highly spoken of for his skill in turning goblets from the wood of the terebinth: and, indeed, that fact is a proof of the goodness of the wood. Terebinth is the only wood that requirers to be rubbet with oil, and is improved thereby.»
    • Theodorus av Samos var blant kunsthåndverkerne Plinius framhevet. s. 621: «Theodorus of Samos, who constructed the Labyrinth, cast his own statue in brass; which was greatly admired, not only for its resemblance, but for the extreme delicacy of the work. In the right hand he holds a file, and with three fingers of the left, a little model of a four-horse chariot, which has since been transferred to Præneste: it is so extremely minute, that the whole piece, both chariot and charioteer, may be covered by the wings of a fly, which he also made with it.» Theodorus regnes også av noen blant oppfinnerne av skulpturkunsten «a considerable period before the expulsion of the Bacchiadæ from Corinth».
  • Andre henvisninger til lathe hos nettstedet perseus.
    • Aristophanes, Thesmophoriazusae: «Servant
      —is going to construct the framework of a drama. He is rounding fresh poetical forms, [55] he is polishing them in the lathe and is welding them; he is hammering out sentences and metaphors; he is working up his subject like soft wax. First he models it and then he casts it in bronze—»
    • Flavius Josephus, Antiquities of the Jews, » as one may say, turned accurately in a lathe«.
    • Platon, on tingenes tre vesner: «And in the third place there is that object which is in course of being portrayed and obliterated, or of being shaped with a lathe, and falling into decay […] Every one of the circles which are drawn in geometric exercises or are turned by the lathe is full of what is opposite to the fifth, since it is in contact with the straight everywhere»
    • Sokrates, etter Platon: «Socrates
      In shipbuilding and house-building, and many other branches of wood-working. For the artisan uses a rule, I imagine, a lathe, compasses, a chalk-line».
    • P. Vergilius: «Nor do smooth lindens or lathe-polished box[wood]
      Shrink from man’s shaping and keen-furrowing steel;»
    • Vitruvius Pollio, The Ten Books on Architecture «The heaven revolves steadily round earth and sea on the pivots at the ends of its axis. […] Round these pivots (termed in Greek πόλοι) as centres, like those of a turning lathe, she formed the circles in which the heaven passes on its everlasting way.»
    • Andrew Stewart, One Hundred Greek Sculptors, Their Careers and Extant Works «In addition, Vitruvius 7 praef. 12 records a book by Theodoros on the «Doric» (sic) Heraion […] In fact, the columns of the mid sixth-century Heraion were indeed lathe-turned, apparently a ‘first’ in Greek architecture.» Se også her. og om «lathe marks» her
  • Dreiespor fra Samos fra to suksessive peripteroi fra 500-tallet f.kr. i fotnote 14 her. særlig Nils Hellner 2002, Die Säulenbasen des zweiten Dipteros von Samos, phd. Han viser bl.a. til J.Th. Clarke, Report on the Investigations at Assos 1882, 1883, 2. Bd. (1898) 77 ff. : «Moreover, a passage of Pliny, which seems to have escaped the attention of writers upon the construction methods of the ancients, shows the Greeks of the sixth century before Christ to have possessed lathes which were capable of turning, not only capitals as heavy as those of Assos, but even entire columns.»
  • Dreiespor fra Heraion i Argos fra 600-tallet f.kr. avvises i Nils Hellner 2004, «Drehspuren am Säulenbauteil des archaischen Heraion von Argos?«.
  • Dreide egyptiske steinvaser. Dodgy side. Må verifiseres.
  • G.R.H. Wrigt 2009, Ancient building technology bd 3 s. 2010 omtaler søyledreiing i antikken som kontroversielt men viser til kilder på det; «
  • Jean-Claude Bessac 2004, «Le tournage des éléments architecturaux en pierre», i M. Feugère og J.-C. Gérold (red.), Le tournage des origines à l’an Mil, Actes du Colloque de Niederbronn, oct. 2003, Monographie Instrumentum 27, Montagnac (Hérault), s. 34-47 – gir en summarisk oversikt over mulig bruk av dreiebenk i konstruksjon i antikken.
  • Ghislain Vincent et al. 2014, «Artisanat antique dans l’aire vésuvienne : le cas de la pierre» – Ser på produksjonsspor på stein i Pompeii. En lokal steinart, grå tuff kalt «Nocera», ble utvalgt fordi den gir gode redskapsspor og var i bruk fra ca 300 f.kr. De fleste søyle- og søyledeler med peristyler er fra sent 100-tall av og produksjonen stanser ca 80 f. kr. [Tournage på fransk – tour – brukes både om dreiebenk og dreieskive, men googleoversettes med tower (tårn).] Antakelig fantes forskjellige varianter av maskinen, etter region, verksted og bruk. Brukt tilbake til arkaisk tid i Hellas og spredt i hele middelhavsbassenget, og ennå i bruk i Gallia på 100-tallet e.kr. (colonne i et sanctuaire bourguignon (Vincent 2014). Maskinens utseende er ukjent, men gitt vekten på de letteste blokkene på 45 -95 kg er det mest sannsynlig dreid vertikalt med en krok fiksert på toppen. Emnet hviler på et leie og sentrert ved hjelp av et rektangulært tapphull og vekten fordeles ved at hullet er utvidet på to sider, et systematisk trekk ved søylene. Metoden er brukt på søyler av alle størrelser. Litteratur om dreieapparatusen: Orlandos 1966, p. 65-66; Widow 1987 Hellmann 2002, p. 83; Hellner 2004;Bessac 2004; White – Monthel 2006; Gaillard et al. 2011.
  • Michel Feugère 2004, «Le tournage : une technique, une histoire, un colloque«, i M. Feugère og J.-C. Gérold (red.), Le tournage des origines à l’an Mil, Actes du Colloque de Niederbronn, oct. 2003, Monographie Instrumentum 27, Montagnac (Hérault), s. 9-16. – dreiespor finnes fra neolittisk tid på perler, senere på bronsegjenstander og andre metaller, på tre o.l. selv om nord for Alpene er det først regnes med at det er fra 6-700 f.kr. dreiing er påvist (Drescher: Hallstatt). Han advarer: Selv om man kan eksperiemtere er det 1000 måter å komme til samme resultat. – Fra Niederbronnseminaret 2014.
  • Thomas F.C. Blagg 197?, Roman Architectural Ornament in Britain, Phd. – viser rekonstruksjon av en dreiemaskin. Han henviser til en maltesisk dreieinstallasjon som kan være nedarvet fra bysantinsk tid.
    • – «Hugh Braun writes «that, when he was engaged in architectural resorationwork in Malta after 1945, his local master-mason built a lathe to turn columns some five feet in length. A rectangular block was held by its ends between two L-shaped spikes fixed in two masses of stone. A rope was twisted round the block and …. was done with a heavy chisel set in a wooden handle nearly a yard long, at first detatching large spalls which flew in all directions. Admittedly, Maltese stone is particulary soft, and it might be much less easy to treat harder stones in this way. Braun speculates that this lathe was constructed in a tradition handed down from Byzantine, if not from Imperial Roman, times.
    • Hugh Braun 1946, Works of art in Malta : losses and survivals in the war, compiled by Hugh Braun and issued by the British Committee on the Preservation and Restitution of Works of Art, Archives, and other Material in Enemy Hands. – nevner ikke noen gjenoppbyggingsforsøk, så henvisningen er nok fra senere publikasjon.
    • – se også Blagg, T. F. C. (1976). ‘Tools and techniques of the Roman stone-mason in Britain’, Britannia 7: 152–72.
Photo 2

Og til slutt en fantasifull gjengivelse av Hallstatt-dreiere: Tourneurs de l’Age du bronze (Halstatt), 700 ans avant J.C. au nord des Alpes, d’après une reconstitution de H. Drescher.

Kjevle til baking og bank

kjevle mulig G27125

En av de to mulige kjevlene som ble funnet i Gamlebyen, i søndre felt. Denne er fra brannlag 14, datert til 1025-1075. Diameter 45 mm, 33 cm lang inkludert 12 cm skaft og dreid i bjørk. C34761G27125. Foto: © 2016 Kulturhistorisk museum, UiO / CC BY-SA 4.0

Hva kjevlet man med i middelalderen? Til tross for at redskaper til flatbrød- og lefsebaking, som steintakker og bakstestikker er tallrike i norske middelalder-byfunn, glimrer kjevla (nor: kefli) ofte med sitt fravær. Jeg (dvs. Birthe Weber) har bare klart å spore opp to mulige fra Oslo, foruten én fra Bergen og én fra Trondheim. Det er også én fra danske Boringholm og noen fra Novgorod. Hverken i London, York eller Schleswig er kjevler nevnt.

Meg bekjent er det i Norge Birthe Weber som har lagt ned det største arbeidet her. I sin analyse av funnene fra middelalderens Oslo trengte hun kjevler for å gjøre materialtilfanget rundt flatbrødbakingen fullstendig, og landet på at to køllelignende gjenstander hadde spilt den rollen. Det dreide seg om G20615 og G27125 som begge er fra Søndre Felt. De har diameter på 3 og 4,5 cm, er 29 og 33 cm lange, hvorav skaftene er 8 og 12 cm og dreid i henholdsvis salix [selje?] og bjerk.

Poenget hennes er at begge syntes å være for spinkle til å ha vært benyttet som linklubber eller banketrær, og de hadde heller ikke merker etter slik bruk.

kjevle mulig G20615

Den andre mulige Oslo-kjevla. Denne er fra brannlag 0, datert til 1175-1225. Diameter 30 mm, 29 cm lang inkludert 8 cm skaft og dreid i en salix-art, selje?. Den har angivelig pyntehakk opp mot skaftet (dreieuhell?). Kjevla virker feilregistrert. Hos Weber angis den som G20615, men i Unimus som G24637. Foto: © 2016 Kulturhistorisk museum, UiO / CC BY-SA 4.0

Weber nevnte liknende funn fra Bergen og Trondheim, men det er ikke klart for meg om hennes 1400-tallskjevle fra Bergen er den såkalte «lekekjevla«. Trondheimskjevla har jeg ikke funnet. Hun sannsynliggjør formlikhet ved hjelp minnestoff som antyder at kjevler i eldre tid kunne være glatte, og at kjevler med håndtak bare på den ene siden har vært i bruk i Dalarne til vår tid.(Keyland 1919: fig. 11b, 12, 141 [se også her])

En problem for Weber er uttrykket teygja braud. Det antyder at flatbrød ble strukket til rett form – ikke kjevlet. Hun mente seg, med Grøn (1926: 58), reddet av at det bare er en eneste gang denne ord-forbindelsen er brukt i litteraturen. Men det gjelder i så fall svært mange av våre norrøne ord. Motsatt finnes det ikke ett eneste eksempel på ordet kefli brukt i betydningen «redskap til å gjøre deig flat». Derimot er det brukt i andre sammenhenger som «stutt, ofte rund, kjepp», slik vi ennå finner ordet kjevle brukt. Betyr det at vi leter vi etter noe som ikke finnes?

En formodet kjevle er funnet blant gjenstandene i den sent 1300-talls treborgen Boringholm i Jylland (nr. 191, da: Dejrulle). Charlotte Andersen (2005 s. 122) opprettholdt den antatte identifiseringen nettopp med henvisning til Oslofunnene. Riktignok var kjevla sylindrisk med håndtak bare i den ene enden, men med sin sylinder på 28 cm og diameter på 8 cm er den langt større enn Oslo-kjevlene . Den er dreid i or.

0xiepgw1wx8

Figur 4-10 viser en kjevle fra Novgorod, av B.A. Kolchin 1968 tolket som mangle, linklubbe og deig-kjevle. Heller ikke han skiller mellom disse verktøyene, m.a.o.

Mer massive enn Oslo-kjevlene er også en håndfull kjevler fra middelalderens Novgorod, beskrevet av Boris Aleksandrovich Kolchin på russisk i 1968 og på engelsk i 1989. De to verkene er referert av henholdsvis Weber og Andersen, uten at de har tatt funnene opp til drøfting. For Weber sin del skyldes utelatelsen muligens at Kolchin ikke så seg i stand til å skille husholdsfunksjoner som klesvask og linbanking fra deig-kjevling. Redskaper til disse formålene skilte seg fra redskap til annet bruk men med tilsvarende form ved at de hadde mindre slitasjespor. Med diameter på 7-9 cm, 23-25 lange sylindre og 10-12 cm håndtak er Kolchins kjevler nærmest identiske med Boringholm-kjevla, slik at Andersens utelatelse framstår som en aldri så liten glipp.

Andre typer

Utenfor den perioden vi er interessert i ligger en «Culinary Roller» fra 1598 hos Victoria & Albert Museum.  Den plasserer seg mellom de to typene skissert over med en diameter på 5.3 cm, og lengde på 52 cm inkludert håndtakene på begge sider, dreid i pære og utskåret.

Blant pairuller finnes det mange helt uten håndtak fra senmiddelalder og tidligmoderne tid. Se her og her.

Overflatebehandling

Om vi skal rekonstruere kjevler er det ett punkt de bevarte kjevlene ikke kan hjelpe oss med. Hva er den mest hensiktsmessige teksturen? Kjevla skal holde på melet uten at deigen setter seg fast, eller som Hanna Kirshner (2016) skriver det, «The surface should feel very smooth, but not so slick that flour won’t adhere.» Mineralolje eller bivoks anbefales som finish. Ett sted anbefales buffing med P400 sandpapir.

Vi er vel også avhengig av poretettheten i treslaget som er valgt, og lønn er vanlig. Poretettheten setter sannsynligvis grenser for hvor fint sandpapir det er noen vits å bruke, men P400 gir uansett ett fløyelsmykt uttrykk.

DSC_0005 (1)

Sånn kan de bli, dreid på en uvillig vippebenk i grønn lønn som har surna litt i endene. Rulla er 31 x 6 cm, skaftet 8 cm.

Litteratur og digresjoner

  • Birthe Weber 1990,»Tregjenstander«, i De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo bind 7: Dagliglivets gjenstander del 1, Akademisk forlag.
    • Nils Keyland 1919, Svensk allmogekost : bidrag till den svenska folkhushällningens historia I-II, Svenska teknologföreningens förlag.
    • Grøn, Fredrik 1927, Om kostholdet i Norge indtil aar 1500, Det norske videnskapsakademi, Skrifter II, hist. Filos. Klasse no. 5. Oslo.
  • Charlotte Boje H. Andersen 2005, «Genstandsfund (undtagen tekstiler og fodtøj)», i Jan Kock og Else Roesdahl (red.), Boringholm – en østjysk træborg fra 1300-årene, Jysk Arkæologisk Selskab.
  • Boris Aleksandrovich Kolchin 1989, Wooden artefacts from Medieval Novgorod, s. 28: [jeg har dessverre kun tilgang til utdrag] Rolling-pins and beaters. These implements closely resembled mauls in their shapes, but since they were used for household chores (for washing clothes, bleaching linen, threshing flax and other purposes) they were better preserved, which differentiated them from mauls of the same size (pl. 14, 1-4).
  • Boris Aleksandrovich Kolchin 1968, Novgorodskie drevnosti, via russisk facebook og Google translate (redigert): «Valya [Skaljka?, kjevle]. This round wooden blockhead with a handle (tab. 4.10) was among the most common household items. Valya was used for washing clothes and linen, whitening canvas, threshing flax, rolling out dough and similar work. Since the tool is not intended to impact the solid surface of a wedge or chisel, the tool was always flawless. Therefore, as the surface of the outrigger can be easily distinguished from a small Chekmarev [klubbe?]. The average size of Valka are: diameter – 7-9 cm, boob length – 23-25 cm length of the knob – 10-12 cm Variations insignificant. Valya were not only round, but flat (Pralnikov). Dimensions flat Valkov are as follows: length – 27-30 cm, width – 9 cm, thickness – 3 cm round arm length 14 cm, however, finds them much less…«
  • William Rubel 2011, Bread: A Global History, – omtaler hvitt, hevet hvetebrød som det vanlige europeiske brødet de siste 2000 år. Det sier seg selv at det ikke kan gjelde vårt område. Men det gjør at vi kanskje kan forvente at kjevla er vanligere hos oss enn sørpå, selv om den også ble brukt til pai.
  • Medievalist, «Bread in the Middle Ages«.
  •  Flatbrød – omtales som et senmiddelalderlig fenomen knyttet til at fossekall og mølle erstatter håndkverkna. Lefse – i likhet med flatbrødet må også den visstnok inneholde noe hvete. Tynnbrød er fellesnavnet, særlig brukt i svensk tunnbröd.
  • Hanna Kirshner 2016, «The Best Rolling Pin«, Sweethome.