Belte – belti, lindi, gjord

Da er det dags for et nytt belte. Det gamle er oppløst på grunn av jernet som ble brukt i fargingen. Men hvordan skal det se ut? Hvor høyt opp må man på den middelalderske rangstigen før man kunne smykke seg med pyntebeslag i tinn, kobberlegeringer eller edlere metaller? Kunne håndverkere ha slike beslag? Kunne handelsfruer ha silkebelter? Var sølv det eneste akseptable for riddere? La oss kikke nærmere på de tre elementene – rem, spenne, beslag, men først: Hvor er forskningsfronten?

Forskningsfront

[M]odern re-enactors recreating the Middle Ages often wear plain, undecorated, brownish belts, purses and shoes, propagating a dull, ‘eco’ idea of medieval fashion. This image is belied not only by medieval literature and art, but even more by the large quantities of archaeological finds of late-medieval belt mounts and decorated leather. Willemsen 2012: 172.

Forskningen på beltebeslag blei åpna av Geoff Egan og Frances Pritchard med Dress accessories i 1991. For de seinere åra kan vi framheve Annemaireke Willemsen og  Alexander Kennedy Cassels, og i 2015 utkom en spennende studie av B. Jervis, C. Briggs og M. Tompkins. Egan & Pritchard satte opp en typologi for beslag og fant at beslag i kobberlegering av blikk med hull til separate nagler var det vanligste, også jernblikk ble brukt. Enkelte beslag i kobberlegering ble støpt, og beslag i blytinn ble alltid støpt med integrerte nagler. Deres studie er fremdeles den eneste by-vide med hovedvekt på beslag.

I sitatet lenger opp snakka Annemarieke særlig om 1400-tallet, og tidlig 1300-tall lar seg i liten grad single ut. Hennes studie er basert på museet i Leidens samling av 1500 beslag støpt i bly-tinn og blikk i kobberlegering som imiterte tilsvarende i edlere metaller – laget for «the common man, woman and pet». Selv om enkelte av beslagene er funnet i lag daterbare til første halvdel av 1300-tallet, bruker hun lite tid på å belyse endringer i bruken av slike beslag over tid.

Cassels utkom i 2013 med sin phd om Engelske urbane beslag. Også han postulerte at de ble båret av alle sosiale lag: «The major reason for the ubiquitous nature of these artefacts is the fact that they, and the belts to which they would have been attached, would have been worn by all levels of society, regardless of possible differences in dress associated with gender, age, or status.» Nøkkelen til postulatet synes å ligge i Cassels poststrukturelle perspektiv: «Through an application of post-structuralist theory it is possible to view artefacts as a text, the reading of which allows an interpretation of the social significance of the artefact«.

Jervis, Briggs og Tompkins studie fra 2015 er et forsøk på å identifisere bl.a. forekomsten av draktmetaller i engelske bondehushold fra 1300-tallet. De fant at 226 av 256 arkeologiske funn av beltedeler var spenner, resten var beslag. Tilsvarende var ingen belter nevnt i inventariene, trolig på grunn av at 1) beltebeslagene hadde lav pengeverdi ettersom de ble båret av landsbybeboere eller 2) eieren var forsvunnet med beltet på. Etter mitt syn gir dette lite som taler for bruk av beltebeslag i bondesamfunnet utover et lite mindretall. Så til det konkrete:

Rem

Om vi ser bort fra brok- og sverdbelter var beltet på begynnelsen av 1300-tallet som regel smalt og båret ved den naturlige midjen. Det kunne være langt eller kort, med og uten en knute ved spenna. Både lær og brikkevevd lin, kamgarnsull eller silke finnes brukt i bevarte belter. De fleste Nederlandske beltene er 10-15 mm brede, men 5-25 mm er kjent.

Arbeidsfolk er avbildet med enkle remmer, men vi skal ikke langt opp på rangstigen før vi ser mer komplekse belter i bruk. Motsatt bar Bockstenmannen en enkel rem helt uten endebeslag til tross for at han har levd et liv spart for manuelt arbeid.

Spenne

MIddelalderspenner i Chris Marshall, «Buckles through the Ages».

Spenna var som oftest laget i en kobberlegering og kunne ha spenneplate. De finnes også i jern, sølv og tann eller bein. Forgylling sier noe om status, og det samme gjør hvordan den var bearbeidet. Det finnes spenneplater med svært forseggjort gravering eller annen ornamentering. 

Chris Marshall’s «Bucles Through the Ages» er en mye brukt ressurs i reenactmentkretser på datering av spennetyper. Som det framgår av Southampton- og Dordrechtbeltene med sine trapesformede spenner nedenfor bør aldersspennet på enkelte av typene justeres. 

Beslag

En måte å framheve beltet på kunne være ornamentale beslag, beltestrekkere og endebeslag og spenneplater. Beslagene kunne være laget av tinn, kobberlegeringer eller sølv, avhengig av status. Beslagene kunne være forgylt eller forsølvet, eventuelt med isatte edelsteiner om de var riktig høystatus.  De var festet med niter av sølv, kobberlegering eller tinn.  

Kobberblikk brukt til beslag og spenneplater ble dekorert ved punsing eller gravering. Førstnevnte krevde at blikket ble plassert på en hard, flat overflate (blypute) mens punseverktøy ble hamret mot det for ønsket design. Gravering krevde frihåndsbruk av graveringsjern. Bare spennerammer og avslutningen av endebeslag ble støpt, først mot slutten av middelalderen ble også kobberbeslag støpt.

Some Egan, og andre har vært inne på, skal vi ikke begrense oss til adel og høyere statusklasser når vi ser etter beslåtte belter. Derimot har vel helst sølvbeslåtte, eller gull og steinbelagte belter vært forbeholdt dem. Beslag i kobber- eller tinnlegeringer har kanskje vært bedrestilte håndverkere, handelsmenn og kongens sveiner og gjester til del? Det blir rein spekulasjon hvor grensa dras, uten at vi finner grunnlag for å gå like langt som Willemsen og Cassels i å allmenngjøre bruken av beslåtte belter.  

Kilder

Bevarte belter sier oss som regel lite om den sosiale konteksten de ble brukt i og må derfor suppleres med tekst- og billedkilder.

Fra Norge har vi mest skriftlige kilder fra det mest verdifulle sjiktet av belter. I 1317 ble to prydede belter «tvau bællti buin» i Stavanger taksert til 20 kyr.  DN 4 nr 120 I Bergen ble i 1324 et prydet belte «buit belti» i medgift satt for 3 mark forngild. Paveskatten fra Nidaros i 1327 ble blant annet betalt med 10 sølvprydede belter, ni i lær og ett i silke «9 zonas de corio et 1 de cirico munitas de argento» til en samlet verdi av 21 3/13 forngilde mark. I 1333 ble ett prydet belte «buit bellti» gitt som betaling for en gårdpart på 2 månedsmatbol, altså retten til en årlig avgift tilsvarende 2/3 tønne korn. DN 3 nr 170. Vi kan vel anta at beltene minst var sølvbeslått, som et belte nevnt i 1338 «ein lindi sylfuer buin» etter Sira Narve på Øyestad. DN 4 nr 233. Det var ikke billige belter storfolk gjordet seg med. De var statussymbol og pengeplassering for eliten, uten at noen av dem behøver å ha vært i nærheten av «Erik av Pommerns» belte i prakt.

Sagamaterialet gir større spenn. Falk 1919 snakket om emnet.

Fra England har vi rikere kilder, og mye behandlet er framstøt «the Girdlers of London» i 1327-29 gjorde for å forby belter pyntet med «false work of lead, pewter and tin». En viss effekt ser det ut til å ha hatt, for i 1327 i York ble John Lyllyng dømt for å forsyne byens beltemakere med «false tin» tilsatt bly til dekorasjoner. (Homer 1991: 78) I London gjaldt forbudet garnityren til belter av «silk, wool, leather or linen any metal inferior to laton, battery, iron and steel.» Hvis slik garnityr ble laget i «lead, pewter, tin, or other conterfeit material, they were to be burnt by order of the mayor or wardens of the trade.» Forbudet rammet tinnforhandlerne i Bristol og Devon som krevde frislipp, og seinere ble alle begrensinger på bruk av hvitt metall på belter opphevet. (Smirke 1852) Det er nærliggende å lese dette som at tinn ble brukt i likhet med kobberlegeringer og edelmetaller, og London viser da også den største forekomsten av beslag i blytinn relativt til kobberlegeringer av de engelske byene. Enda vanligere ser blytinn ut til å ha vært i Nederland.

Chaucer bruker beltet til å beskrive en rik sakfører (sergeant-at-law): «rood but hoomly in a medlee cote, girt with a ceint [girdle] of silk with barres smale» – han bar et silkebelte med det som framstår som beltestrekkere på. I følge John av Garland hadde beltemakerne «the corigiaritis» eller «gurdeler» på 1200-tallet enerett ikke bare på å lage «bene memiratas»/»ystodyd», men også «stipata argento», belter barret med sølv.

Gorleston-psalteret fra tidlig 1300-tall har som regel bare belter antydet med en svart strek som er vanlig i så mange manuskripter. Bare i marginalen her, fol 153r, ser vi en veske i beltet. Merk også slissen i lommetyvens syrkot, (se også fol 155v, 179v). via Manuscript Miniatures.
Clovis som stifterfigur, midten av 1200-tallet. Belte med blomsterbeslag (quatrefoil mounts), beltestrekkere (bar mounts) og veskebøyle. Legg merke til at han ikke har knute på den lange belteenden som i stedet henger løst fra spenna. Foto: The Met.

Southamptonbeltet – funksjonelle ringbeslag

Southampton-beltet, katalognr 2156,  med ringbeslag i tinn og spenne i kobberlegering av samme utseende som Dordrecht-beltet, datert til sent 1200-tall. Platt et al 1975. Ringbeslag er den vanligste typen av arkeologiske beslag i England.
Luttrellpsalteret, både plogmannen og hans hjelper har belter med beslag, men belteenden er kort. Andre har smalere brune eller grønne stropper. Fol 170r. Foto: British Library. Beltene likner Southampton-beltet. Vi kan ikke se bort fra at beltet er pimpet for å framstille Luttrells bønder som velstående, men avbildningen og det bevarte beltet antyder at slike beslag kunne bli brukt innenfor bondesamfunnet, altså av de bredere lag av befolkningen.  
Beltemaker Nürnberg ca 1425. Det er seint, men legg merke til at flere belter har samme stil som Southampton-beltet og plogmannens belte i Luttrell-psalteret.

Dordrechtbeltet

Belte fra Dordrecht datert til 13-1325 funnet i brønn, hektet fast i mugge. Det er nærliggende å se for seg at dette er et belte folk flest kunne brukt, bønder, såndverkere, småbrorgere. Via Dordrecht Undergrounds.

«Erik av Pommerns» belte

Maria og Amica skrev i 2018 om «Erik av Pommerns» belte, basert på en artikkel av Viktoria Holmqvist. Beltet ble funnet i Fredensborg slott på slutten av 1700-tallet og ble assosiert med Erik pga av dekorasjon på spenna. Det er brikkevevd i rød, blå og grønn silke på begynnelsen av 1300-tallet eller tidligere. Like gamle er de forgylte beltestrekkerne i sølv med edelsteiner (og trolig veskeopphenget). Bare endebeslaget og spenna er fra midten av 1400-tallet. På grunn av veskeopphenget har det vært spekulert på om det kan være et kvinnebelte, men vi finner også slike på menn, se Clovis over.

Se også Dunn-beltet, beskrevet og rekonstruert av Viktoria Holmqvist her.

«Erik av Pommerns» belte, fra 12- eller tidlig 1300-tall, spenne og endeplate fra midten av 1400-tallet. Foto: Haandkraft.

Litteratur

Digresjoner

Reklamer

«Klokkarpulten» fra Heddal

Klokkarpulten, slik den framstår etter ombygginga en gang etter reformasjonen. Foto: Norsk Folkemuseum © (CC BY-SA 4.0)

Klokkarpulten fra baksida med bokgjemme, seinere konvertert til kollektbøsse, pult og nedslitt fotbrett. Den har opprinnelig vært langt breiere, men Hauglid mente fotbrettet, sidevangene, lokket og leseplaten var opprinnelige.  Foto: Norsk Folkemuseum © (CC BY-SA 4.0)

Inspirert av Treskjærerverkstedet sitt arbeid med å rekonstruere «Klokkarpulten» fra Heddal i disse dager skal vi kikke nærmere på dette underlige møbelet, NF 1907-0258.  Kan vi håpe at ildsjelene bak prosjektet også tar på seg å kopiere landets kanskje eldste bevarte antemensale i tre? (Nå på Kulturhistorisk museum, Oslo.)

Klokkerpulten fra Heddal stavkirke har vært i Folkemuseets samlinger siden den i 1907 ble deponert dit fra Oscar IIs Samlinger sammen med brudgebenken fra samme sted. Møblene hadde fulgt Hove-stua da Ole Haave ga den til kong Oscar i 1881. I Hove-bondens hender hadde de havna etter at hans familie kjøpte kirkene i bygda i 1752.

Det mest særpregede med klokkerpulten er baksida med tre utskårne stykker i et umiskjennelig middelaldersk preg. Den har også to kraftige sidevanger, en skrå leseflate med låsbart bokhjemme under, en åpen hylle og en fotstokk. Den var laget i furu og med rester etter vannfarger i rødt og sort. Bokgjemmet var blitt kollektbøsse, og en gang på 16- eller 1700-tallet hadde klokkerpulten blitt ombygd fra noe annet – men hva?

Under sitt magistergradsarbeid om stavkirkeportaler fra Setesdal tok Roar Hauglid en nærmere kikk på pulten i 1930-åra. Det viste seg at det skjulte seg utskjæringer også under den ytterste plata, og Hauglid fant at de måtte ha tilhørt et langt bredere møbel. Martin Blindheim undersøkte pulten i 1952, og fant en runeinnskrift på siden av venstre vange: «mârkâritâr eiriks tottar Olafs sylvâr smiðs«, (Margret Eiriksdatter Olav sølvsmeds). Innrissa latinske gloser på lokket framstår som etterreformatoriske, men er kutta av på høyre side. Oppå skråbrettet er det fragmenter av latinske inskripsjoner som muligens går tilbake til middelalderen.

Korbenk eller breiere lesepult?

Enten, mener Folkemuseet, har baksidens lange og ornamenterte stykker utgjort sidestykker i en ganske høy korbenk. Det samme gjelder muligens klokkerpultens sidestykker. Denne teorien ser bort fra hvordan de tre bakstykkene sammen har utgjort et plan, slik Hauglid viste. Ingen kjente korbenker har slike stående panelstykker på baksida. Dermed er det den andre forklaringen som er mest sannsynlig, og som også Hauglid forfektet:

Også opprinnelig var møbelet en lesepult, men langt breiere enn den seinere skulle bli, 1,28 meter bredt. Detaljer fra de to loddrette plankene hadde detaljer som knyttet dem til mellomstykket, et sverdblad til venstre og deler av forbeinet til det store dyret og deler av et mindre hode til høyre.

Hauglids rekonstruksjon av baksida av møbelet. Lånt fra Gjærder 1952:64.

Bordene slik Hauglid så for seg at de var ordnet før ombyggingen av møbelet. Foto: Norsk Folkemuseum © (CC BY-SA 4.0). Min omrokkering.

Hauglid mente å identifisere en løvefigur på den høyre planken, en drage på den venstre, begge i lavt relieff. Midtstykket hadde et gjennombrutt rankeverk med en mann som støter med sverdet. Sverdmannen er som alle andre drakedrepere i norsk treskurd identifisert som Sigurd Favnesbane.

Her hadde diakonene stått og lest evangeliet og cantus gregorianus vendt ut mot forsamlingen, og bokgjemmet hadde skjult gradualet og kanskje andre bøker. Slike kombinasjoner av lesepulter og skap som Hauglid identifiserte kunne betegnes «bokaformi» – bokgjemme. De var vanlige i kirker som ikke var store nok til å ha egne lektorier. Og det gjaldt nok de fleste. En middelaldersk lesepult finnes også bevart i Hopperstad stavkirke.

Skurd og datering

Foto: Norsk Folkemuseum © (CC BY-SA 4.0)

Hauglid var usikker på hvilken av stavkirkene i Heddal han skulle knyte pulten til, men landa på vesle Lisleherad stavkirke, og det ser ut til å ha fått konsekvenser for hans overraskende seine datering av treskurden til 1300-tallet. Det er også vanskelig å følge ham i at skurden er «svært lik den vi har sett på enkelte av de senere Telemarksportalene.»

For meg framstår skurden på lesepulten som eldre enn på Heddal-benken. De strenge, regelmessige ildtungene (Hauglids «rankeverk») skiller seg fra de mer kaotiske slangeknutene og rankene på Heddal-benken. Det uferdige preget nederst på dragen til venstre finner vi igjen til venstre på ryggen av Heddal-benken, men også i annen kirkekunst fra perioden.

Jeg synes ornamentet likner sydportalen i koret i Uvdal stavkirke som Hauglid henførte til det han kaller Tuft-Attrå-gruppen fra Telemark og Uvdal (portalene fra Tuft, Attrå, Nesland, Flesberg og Nore, samt rankeportalene fra Øyfjell og Uvdal. Dermed står «klokkarpulten» tryggere plassert i 1200-tallets treskurd enn Heddalbenken som Holer (og Anker) henfører til en lokal mester på 1300-tallet.

Kilder

Hjulnav på vippebenken

Ferdig hjulnav lik dem det er funnet så mange av i myrer i Danmark – nå gjelder det å holde den fuktig og sprekkfri til eiker og felger er klare.

schovsbo 1983

Konstruksjon av middelalderhjul. Navet og felg-stykkene behandles grønne, mens eiker og dømlinger er tørre. Felger, eiker og nav bankes gradvis sammen mens hjulet dreies. Schovsbo 1983: 41

Av og til må man bare ut i hagen og dreie seg et hjulnav. Særlig hvis en vennlig nabo har tatt ned et bøketre. Hjulnav av den formen jeg har dreid her er beskrevet av Per Ole Shovsbo, en av våre største eksperter på middelalderhjul. Jeg har skrevet litt om ham og hjulene hans her. Et hjulnav var noe av første jeg dreide på dreiebenken min tilbake i 2014. Det ble aldri noen bloggpost om det, men resultatet kan skimtes på bildet av trillebåren i logoen øverst på sida.

Den største utfordringen med hjulnav for meg har vært å bore ut hullet til akselen. Det løste seg i fjor da jeg kom over en av Gisle Grimelands navarer på Middelalderverkstedet i Numedal. (Begge anbefales.) Etter litt forboring boret den seg gjennom margveden som en lek, og emnet var klart for plugging og sentrering. Emnet ble litt i største laget for benken så det ble ikke mye plass til spindelen som snora skulle dra rundt,.

Vippa knakk etter kort tid. Den har vært med meg siden vi var på Stiklestad i 2015, så den må kunne sies å gjort nytta si. Takk til Kai som lot meg forsyne meg med en hegg der oppe! Nå er det tilbake til ask, så får vi se hvor lenge det holder.

Et ferskt bøkestykke på vippebenken – er helt i grenseland for hva det er mulig å dreie på den. Vippa i hegg fra 2015 tok kvelden og det ble nødvendig å teste ut et par vipper i fersk ask før jeg fant en som var spenstig nok.

Med et grovrunda stykke er den største jobben gjort, og etter avmerking går det kjapt å dreie seg ned til ønska form.

Det var ikke noe mål å få en plettfri finish på denne her – dette skulle tross alt bli et brukshjul. Det var vanlig med en vulst ytterst på navet for å unngå splitting der, men jeg har nok overdrevet størrelsen litt. Innsnevringa ble også mer markant enn på de bevarte eksemplarene som finnes, men ettersom dette er et langt mindre nav på bare 16 cm i diameter til en håndkjerre er det kanskje ikke så langt unna allikevel.

Til tross for den vesle diameteren håper jeg det går med 12 eiker. Hullene ble kanskje litt i største laget, men jeg ville ha dem koniske og Gisle-navaren er for deilig å jobbe med til å la den ligge.

Ferdig dreid nav i den formen som var vanlig før man begynte med styrthjul og jernbeslag

Etter forboring gir en utsøkt husnavar fra Gisle Grimeland rett konisk form på hulla til eikene

Da blir det spennende å se om jeg rekker å få på plass felger og eiker før navet tørker ut…

Litteratur

  • Per Ole Schovsbo 1983, «Hjulmænd på den Jyske Aas«, artikkel i Vendsyssel nu og da, gjengitt av Karetmager.dk. De har flere relevante artikler her.

Foldestol til hytta

Dette bildet er lånt fra modernity.se, men ikke lenger tilgjengelig der, og referer til en ikke navngitt dansk designer.

Det vrimler av betegnelser på denne stolen på nettet. Skal man lage en versjon er det greit å forsøke å finne ut av hvem som kan stå bak designet:

I USA beskrives den gjerne som «Kentucky Stick Chair» eller bare «Folding Stick/Slat Chair». Den har blitt lansert som «Panamericana Chair«, basert på en folkelig type funnet forskjellige steder i Sør-Amerika. Den selges også av en produsent som «Pioneer Folding Chair», og markedsføres av en annen som «GloDea Chair».

I England finner vi stolen som «Swedish Folding Chair», og enkelte steder omtales den som «Scandinavian» eller «Nordic». Sannsynligvis skyldes koplingen skandinaviske EcoFurn, som har lansert den som sitt eget design under navnet «EcoChair», angivelig med røtter i Sverige og Finland. Ett sted beskrives den som «Hans Wegner style folding chair» uten at tilknytningen til den ikoniske danske designeren lar seg verifisere, et annet sted som «1960s Danish Modern Teak Folding Slat Side Chair» – merkelappen «Dansk design» selger! Koplingene til Skandinavia virker uansett spekulative, mest sannsynlig har den vel et folkelig opphav i Sør-, Mellom- og Nord-Amerika?

Stolen virker usedvanlig enkel å lage, satt sammen av pinner i samme dimensjon festet med tau eller wire. Enkelte modeller har breiere bakbein for mindre helling på setet.

Noen oppskrifter

Oppskriftene der ute varierer en del på størrelse og på hvordan rygg og sete griper i hverandre. Noen har også breiere bakbein for mer horisontalt sete.

Grei oppskrift på Instructables.com. Nederlandsk «Garden Chair» av 45 x 28 mm sløyfer.
8 Setestykker: 6 x 395 og 2 x 840 mm. Hull på 30 og 350 mm.
9 Midtstykker: 9 x 200 mm. Hull på 40 og 160 mm.
8 Ryggstykker: 4 x 810, 2 x 1090 og 2 x 765 mm. Hull på 45 og 700 mm.

En amerikansk Folding Stick Chair bruker 45 x 33 mm stykker og samme forenklede skjema som den nederlandske.
8 Setestykker: 6 x 375 og 2 x 875 mm. Hull på 37 og 300 mm.
9 Midtstykker: 9 x 228 mm. Hull på 31 og 166 mm.
8 Ryggstykker: 4 x 787, 2 x 1050 og 2 x 745 mm. Hull på 37 og 625 mm.

Kappliste og dimensjonering for EcoChair her. EcoChair har flere biter og litt mer komplekse lengdeforskjeller som gjør at rygg og sete griper bedre i hverandre, evt kan stilles i to posisjoner:
10 Setestykker: 6 x 400, 2 x 380 og 2 x 950 mm.
11 Midtstykker: 11 x 200 mm.
10 Ryggstykker: 6 x 950 mm, 2 x 920 og 2 x 1250 mm.

Danskspråklig instruksjon. Dansk morgenkaffe-stol av 45 x 22 mm sløyfer. Like kompleks lengdeforskjell som EcoChair, men målgivningen virker litt vilkårlig.
10 setestykker: 6 x 370, 2 x 350 og 2 x 880 mm. Hull på 25 og 300 mm.
11 midtstykker: 11 x 180 mm. Hull på 24 og 156 mm.
10 ryggstykker: 6 x 890, 2 x 900 mm og 2 x 1250 mm. Hull på 20 og 800 mm.

Folding Cedar Lawn Chair på Instructables med breie bakbein, 38 og 140 x 25 mm.
Enkel, men et spes avvik i konstruksjonen gir behov for å lime på to 2 » lange stoppstykker på bakbeina i tillegg til de oppgitt nedenfor. Ellers er det ingen støtte for ryggstykket bortsett fra på sidene.
10 setestykker: 8 x 305 og 2 x 610 mm. Hull på 20 og 250 mm.
11 midtstykker: 11 x 152 mm. Hull på 20 og 132 mm.
10 ryggstykker: 6 x 700, og 2 x 1016 mm. Hull på 20 og 680 mm.

Pioneer Chairs har en annen variant, med oddetal i sete og rygg, og flere anlegg for rygg og sete (kompleks)
9 setestykker: 4 korte, 3 lange og 2 bakbein.
10 midtstykker: 10 like.
9 ryggstykker: 5 korte, 2 lange og 2 forbein.

Vidjespennil

Mai måned var det tid for å vri vidjer (høst eller vinter i følge noen). Da stiger sevja, og bjørken slipper barken lett. Det var mange som skulle vris, på en enkelt gard kunne det gå et 70-talls vidjer i året. Som herk eller spennil ble de brukt til alt, fra å tjore dyr, til å binde sammen kve og binde opp skigard, til truger og transport. De er en rikholdig funnkategori i middelalderbyene våre, og finnes form av jernkopier fra flere middelalderkirker, Melhus, Dolstad og Våler. Og som moderne kunsthåndverk.

Dørring våler

Dør- eller klokkering Våler kirke, Hedmark. Smidd i jern. Eldre katalogtekst: «Ring af Jærn, snoet af tre vredne Stænger, som ved Enderne er forbundne med en kunstig Knude. Ringens ydre Tvermaal er c. 41/4». Har hørt til Vaaler Kirke i Solør, Hedemarkens Amt, og var i sin Tid anbragt paa Døren i den eldre Kirke, som blev nedreven 1805. Ringen er efter et Sagn bleven kaldet St. Olafs Spenning«. © 2018 Kulturhistorisk museum, UiO / CC BY-SA 4.0

Det er flere varianter. En vanlig løsning, «Gråtaren», var å lage låsen ved å slå en knute i den tjukke enden, forankret med en løkke fra den tynne enden som så ble spleiset tilbake inn i løkka. Til Olavsspennil/Stefansbragd/ Stefanspennil lages låsen ved å legge den tjukke enden i en spiral, som så låses ved hjelp av to omganger av den tynne enden før den spleises tilbake inn i løkka.   Olavsspennil. De kunne skjøtes i lengden.

Litteratur

  • «Vidjespenning» på Digitalt museum
  • Ove Arbo Høeg 1976, «Vidjer«, KLNM bd 20
  • Ove Arbo Høeg 1977. Vidjer og viuspenniler, Norveg tidsskrift for folkelivsgransking bd 20. – Ikke tilgjengelig online.
  • Birthe Weber 1990, «Tregjenstander«, i De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo bind 7: Dagliglivets gjenstander del 1, Akademisk forlag.
  • Elin Gilde Garvin og Torfinn Kringlebotn 2000, Bjørk. skog, tradisjon, inspirasjon, emne, håndverk, Aust-Agder husflidslag. – forklaringa her er litt sprikende. Det er ikke nødvendig å dra barken av med knivryggen om vidja tas når sevja stiger, og det er vanlig å vri fra tynneste, ikke tjukkeste side.
  • Arne Høyland 2007, «Vest-norsk vidjemaking«, på Miljølære.no.
  • Mari Mosand 2016, «Vidjespenning«, bloggpost på Krokvokst.no. – lenke til artikkel på Museumsforbundet.no er død etter omorganisering der og lar seg ikke gjenfinne.

Boeheims ballast

boeheim1890-ridder 1300 II

Fig 148. Donator, i blasonert «gambeson», med skulderskjold. Manuskript i biblioteket i Cambrai, flamsk. 1300-tallet. Etter Lounadre, Les arts somptuaires, I.

I tyske Wendelin Boeheims store oversiktsverk fra 1890, Handbuch der Waffenkundedukker det opp et spennende bilde av en knelende ridder som illustrerer hvor forsiktige vi må være med de rustningshistoriske klassikerne.

Boeheims bilde viser en ridder i brynje med vide ermer,  våpentreyja under og ytterst en ermeløs syrkot (av Boeheim tolket som gambeson) med heraldisk motiv. Vi ser også skulderskjold og knebeskyttere – den tilsynelatende tjukkpansrede kroppen framstår som uvanlig, og det samme gjør den kuriøse rustningen på beina.

Det het at bildet opprinnelig var av en «donator» fra et flamsk «manuscript der bibliothek zu cambray«, og var hentet fra franske Louandres Les arts somptuaires, bind 1. Det viste seg å være et av disse monumentale plansjeverkene som formet den europeiske historismen innen arkitektur, kunst og design. Verket fra 1858 –  samtidig med Viollet-le-Ducs mer kjente storverk mobilier français  var samtidig blant forskeres viktigste innganger til originalmanuskripter i en tid hvor de var lite tilgjengelig.

De Gamle brydde seg ikke med sidereferanser, men etter en del blaing viste det seg at litografiet var en montasje: Satt på mønstret bakgrunn hentet fra et emaljearbeid i Louvre, var to figurer kledt med våpenskjold. Særlig kvinnen framstod som påfallende anakronistisk med sin fyldige kyrtil med 1400-talls folder. Mannen var allikevel umiskjennelig opphavet til Boeheims tegning, og med de samme detaljene:

boeheim1890-ridder 1300 III

Ferdinand Sere et A. Racinet del. et lith. Imp. Hangard Maude, r. Honoré Chevalier 5. «COSTUMES ARMORIÉS» hentet fra «Heures de la Croix de N.D. des Morts et autres«, manuskript på biblioteket i Cambrai. Bakgrunnen etter emalje i Louvre.

Men hvor er kilden? Litt Google-fu og en gammal katalog lot meg  identifisere tideboken som «Heures de la Sainte Croix, de Notre-Dame, des Morts, et autres, quarto, Bibl. de Cambrai, No 88.» Et påkostet manuskript med mange illuminerte sider. Det viste seg at det nå er katalogisert som «Heures à l’usage de Reims», CAMBRAI, Bibliothèque municipale, MS 0087 (0088), og dateres til åra 12961311. Mannen viste seg vanskelig å finne, med med velvillig hjelp av Mart Shearer dukket han opp til slutt, gjemt i en initial:

boeheim1890-ridder 1300 V

«Heures à l’usage de Reims», CAMBRAI, Bibliothèque municipale, MS 0087 (0088), fol 217r. © 2013 Institut de recherche et d’histoire des textes. CC BY-NC 3.0

Det første som slår oss er den store forskjellen fra de seinere gjengivelsene. Brynjen blir synlig også i halspartiet, under har han en grønn kviltet våpentreyja (aketon), og over blir det enda tydeligere at han bærer en heraldisk syrkot. Beina har identisk tekstur med ermene, skjørtet og halsen, og viser med all tydelighet at han har på konvensjonelle brynjehoser. Rundt ankel og hæl er de festet med en snor. Profilen er slankere og mer bakoverlent.

Moralen er: De Gamle var tilbøyelige til å tegne ut ifra sine egne tolkninger, så løp til kilden!

Etterskrift 1

Også kvinnen, som dukket opp i en marginaltegning, får en helt annen profil i originalen. Her står hun oppreist. Det flortynne sløret kan så vidt skimtes, men er mer synlig på andre miniatyrer. Kappens pelsfor framstår tydelig.

boeheim1890-ridder 1300 IV

«Heures à l’usage de Reims», CAMBRAI, Bibliothèque municipale, MS 0087 (0088), fol 200v. © 2013 Institut de recherche et d’histoire des textes. CC BY-NC 3.0

Etterskrift 2 – Boeheim om tekstilrustning

Westminsterknekten hewitt 1866

Westminster psalter, midten av 1200-tallet, tilskrevet Mathew Paris. Denne avtegningen, hentet fra Hewitt, bruker Boeheim til å illustrere det han feilaktig regner som en «gambeson» båret over brynja.

Boeheim avviker vesentlig fra andre rustningshistorikere i sine definisjoner av rustplagg og tekstilrustning:

På tidlig 1100-tall så han den svært lange hauberken trukket over en lang, «fältigen Waffenrock (bliaud)», et underplagg han regnet som karakteristisk i over et århundre. Fra slutten av 1100-tallet var hauberken blitt kortere, og under den mente han det som regel var silke- eller lin-«Wams (bliaud)», som vi ser på segl.

Det franske ordet gambeson identifiserte Boeheim feilaktig med overkjortelen som ble vanlig over hauberken fra 2. korstog, først et hvitt plagg uten ermer og med splitt nede. I løpet av 1200-tallet blir plagget utstyrt med brukerens farger og våpen. På 1300-tallet kalte han dem «Waffenhemden (cottes d’armes, gambisons)«, og han så de lange plaggene forsvinne omkring 1330, og gi plass til plagg farget silke, dekt med broderi, og applique, selv om «bliaud» forble i bruk i Frankrike .

Ved midten av 1300-tallet så han et overplagg av tjukt lær, snørt bak, komme i bruk. Han identifiserte plagget som «der Lentner«, og så det stadig mindre plagget forsterket med jernplater fra omkring 1360. Mot slutten av århundre så han begynnelsen på plateharnisken.

Boeheims tekstilrustningshistorie avviker svært mye fra øvrige forskeres, både med hensyn til navnebruk og tidfesting av endringer. Teksten er syntetiserende og med svært få henvisninger, og er nærmest ubrukelig for enhver som tar feltet alvorlig.

Litteratur og digresjon

 

  • Hva gildet av rustningmakere i London hadde å si om våpentreyja i 1322, etter Riley 1868 sin oversettelse fra normannerfransk med relevante noter i parentes:

«That a haketon and a gambeson covered with sendale, (A thin kind of silk: fine linen appears to have been also so called.) or with cloth of silk, (seye; possibly, «say,» a fine woollen cloth.) shall be stuffed with new cotton cloth, and with cadaz, (Or cadas; flocks of silk, tow, cotton, or wool.) and with old sendales, and in no other manner. And that white haketons shall be stuffed with old woven cloth, and with cotton, and made of new woven cloth within and without.»

Samme etter dokument på mellomengelsk hos Worshipful Company of Armourers and Brasiers i London, Lib. C, fol. 33, 15 Edw. II. (se Book and Sword), gjengitt etter Fffoulkes 1912, appendiks A:

«[T]hat an Akton and Gambezon covered with sendall or of cloth of Silke be stuffed with new clothe of cotten and of cadar and of oldn sendal and not otherwise.  And that ye wyite acketonnes be stuffed of olde lynnen and of cottone and of new clothe w[i]th in and w[i]th out.»

Håkon Vs franske segl

Håkon V kongssegl

Kong Håkons nye segl fra 1305/6 utgjorde et klart brudd med engelske og skotske forelegg og peker i stedet mot Frankrike.

Da Håkon først tiltrådte etter broren i 1299 overtok han ganske enkelt Eriks kongssegl. Hans håndverker flikket litt på det, la inn rankeornamenter på hver side av den store tunge gotiske tronstolen og skiftet sannsynligvis navn – akkurat nok til at det skulle vise at en ny konge hadde overtatt. Men noen år senere skaffet han seg et nytt et…

Harry Fett ble panegyrisk i sin omtale av det nye seglet fra 1306. For Fett var kongens segl et finstemt middel til å bedømme kultur- og stilnyanser, og her så han en konge gjøre kuvending fra det engelske til det franske kulturområdet, en kuvending som alt lenge hadde latt seg merke på det politiske feltet. Det merkelige for Fett er at dette høygotikkens vakreste kongesegl først ble utformet, ikke for den franske men for den norske kongen. Fillip IVs segl hadde samme motiv, men var for Fett enklere og grovere. Først 10 år senere lot den nye franske konge Ludvig X det norske seglet kopiere.

Håkon Vs gamle kongssegl

Kong Håkon Vs kongeselg som han overtok etter broren i 1299. Det var et høygotisk segl etter skotske forelegg. Et par ranker ble gravert inn på hver side av den massive tronstolen og sannsynligvis ble navnet endret.

Harry Fett brukte seglet til å knyte sammen en hypotese om nær forbindelse mellom østnorsk og fransk malekunst, men stoppet ikke med det. Håkons historiske bibeloversettelse til norrønt, Stjorn I, var influert av de samme kildene som franskemennenes nye bibeloversettelse fra 1295. Og den måtte vel illustreres i kongens krets? Dermed fikk han konstruert en fiks ferdig skrive- og malerstue i Oslo by uten at ett eneste eksemplar av den opprinnelige bibeloversettelsen er bevart. Sporene etter denne skrive- og malerstua fant han i verk han regnet som kopiert av forelegg produsert her eller på Island.

ludvik1o

Seglet til Ludvig X av Frankrike. Wikimedia.

Litteratur og digresjoner