Kronologi til besvær – de største kistene våre redatert

Kornbøre ukjent, Damgaard

En representant for byrene, vår største kistetype. Den er forholdsvis stedfast og egner seg dermed godt for årringsdatering. Den avbilde kisten er et aldri så lite mysterium. Trolig er det Peter Ankers kiste nr 7, avbildet i 1927 hos kunsthandler Damgaard i Trondheim. Ifølge Anker ble den innkjøpt av Oldsaksamlingen, men jeg har ikke funnet den der, og den er ikke undersøkt av Thun & Svarva. Skal vi gjette at den er sanert vekk fra KHMs samlinger etter at Anker ga den sin, sannsynligvis misvisende, etterreformatoriske datering? Legg merke til at furuplankene, i likhet med på de øvrige kistene, har hele stokkens bredde. Bunnen er sekundær og vi ser hull etter skråstilte nagler for opprinnelig bunnfeste. Foto: Schrøder, Sverresborg Trøndelag folkemuseum.

I 2016 utga Terje Thun & Helene Svarva årringsmålinger av trønderske kornbyrer, svære furukister brukt til å lagre korn, med et geografisk tyngdepunkt i Oppdal. Tilskyndet av noen startproblemet hadde teamet jaktet ned ikke mindre enn 19 slike stolpekister. De sammenliknet ikke selv med tidligere studier, men det viser seg at analysene deres kaster om på noen eldre kunsthistoriske dateringer, og det er disse vi skal kikke litt nærmere på her.

Kornbyrene skiller seg fra de såkalte ark-kistene med sine v-formede dype slisser, gavl- og langsider ført inn uten tapping (unntatt Bjuråker- og Låe-arkene, som i stedet er plugget fast i slissen) og takformet lokk med bratt skråning og med brede gavlbrett som svinges på tapper i bakstolpene. En annen nord-europeisk kistetype, Sittenkistene, er med sine flate lokk og brede hjørnestolper med avlangt tverrsnitt nærmere beslektet med ark-kistene enn med trønderbyrene. De er forløpere for de gotiske kister med brede hjørnestolper og flatt lokk, som Ullensakerkista, i følge Peter Anker trolig produsert i Tyskland ca 1300.

Den første samlende framstillingen av de norske kornbyrene kom så sent som i 1960, utført av daværende konservator ved Folkemuseets avdeling for bygdekultur, den senere så berømte kunsthistorikeren Peter Anker (1927—2012). Han fant ni stykker av dem, kjennetegnet ved sine nærmest kvadratiske hjørnestolper som stakk opp over lokket, med gjennomgående tapping i begge retninger og grunne slisser. Anker nevnte også to kister fra Lom og Valdres som har et visst slektskap med hans gruppe, men med et stort forsenket felt på forsiden og mer avlangt tverrsnitt på hjørnestolpene som ark-kistene.

Anker satte kistene opp i en typologisk basert kronologi med utgangspunkt i den vakre Nyhuskista, Ankers nr 3. Deretter nr 2 med sine enkle, men presist utførte detaljer, på kiste nr 1,4 og 5 «er buerekkens opprinnelige form fullstendig skjematisert, to av disse kistene har også en senere profiltype, flatrenna.» Endelig er arkademotivet forvansket til tre forsenkede sirkler på kiste nr 6, Dørdalskista, hvis profilering virker rikere, men noe ubestemmelig og kan minne om en karnissprofil. I kiste 7 svinner det skjematiserte arkademotivet hen i to buer uten pilaster imellom. Han så allikevel skråstilte nagler for bunnbordene som et alderdommelig trekk. Anker understrekte at en nøyaktig tidfesting var vanskelig, og med «fasiten» i handa, må vi sannelig gi ham rett.

De enkelte kistene

Sju av Ankers ni kister er å finne blant Thun & Svarvas trønderske nydateringer. Seks av disse var stilmessig nært beslektet med hverandre, utsmykket som de var med blindarker på forsiden og forsenkede buefelt på sidene, mens èn hadde annen dekor.

Nyhuskista

Kornbyre

Nyhuskista, Ankers nr 3, , NF.1931-0135. Hos Folkemuseet er kista registrert på Orkdal, fra Horg (nå Melhus) angivelig opprinnelig fra en forsvunnet kirke i Meldal. Kistas mål er 194,5 x 64,5 x 108,5 cm, etter at den på et tidspunkt har fått halvert dybden.

I NF protokoll heter det om kista: «Skal være kommet fra en kirke som stod i Meldal for 100 år siden på Nyplassen oppe i skogen på samme side som dr. Størens eiendom ligger.» Anker mente det dreide seg om Grutsæter kirke under Løkken gruver, sannsynligvis bygd i andre halvdel av 1600-tallet, innviet 1699, nedlagt 1806 og solgt med inventar på auksjon.

Den har fire blindarker som er den håndverksmessig fineste utførelsen. Sammenføyninger og detaljer er langt mer presise og materialene smekrere enn på de øvrige kistene. Buene følger passerslaget og med presise kapiteler. Til tross for kvaliteten viste allerede det romanske ornamentet på Nyhuskista (nr 3) en «betraktelig retardering» slik at Anker følte seg kallet til å hensette den til 1200-tallet. Allikevel satte han den altså først i sin typologiske rekke. Thun & Svarva daterte den til ca 1300.

Nordgårdskista

Kornbyre 2

Nordgårdskista, Meldal. Ankers nr 2.  189 x 121 x 118,5 cm.

Denne kista plasserte Anker noe senere enn nr 3, til litt før eller litt etter 1400. Den er dendrokronologisk datert til andre halvdel av 1200-tallet.

Løkkekista

Kornbyre Løkke

Løkkekista fra Rennebu, NF.1927-0174 (Anker nr 1 og Thun & Svarva nr 16)er på 154 x 89 x 77 cm. Foto: Norsk Folkemuseum.

Løkkekista  fra Rennebu står nå på Folkemuseet. Den har tre fri-tegnede romanske arker med base men uten overgang mellom pilaster og bue. «For de øvrig kistenes vedkommende må vi derimot kunne tale om sen middelalder, flatrenneprofilen på kiste nr 1 taler direkte for dette, og de øvrige kister ligger i hovedform tett opptil denne, selv om de fremdeles har hulkilprofilen med hakk.»

Yngste årring er fra 1197, og ettersom yteved mangler, kan virket være fra så sent som 1277. Mest sannsynlig hører den til første halvdel av 1200-tallet.

Meldalkista

Kornbyre Meldal, ukjent

En av de to kornbyrene er av Anker benevnt som Meldalskista. Ankers nr 4, Thun & Svarvas nr 6 eller 7, FTT 36496 eller FTT 36497, 148,5 x 95 x 94 cm, på Folkemuseet i Trondheim. Foto: Peter Anker, Folkemuseet.

Meldalkista, Antakelig fra Meldal, har nærmest identisk ornament med Løkkekista. Denne og nr 5 har Løkkekistas «klosset skårne, forenklede blindarkade hvor bue og pilastre går i ett med skrånende sider og rund base, og grovt skåret følgeprofil.» Her består profilen av hulrenne med fure på hver side.  «På kortsiden er det med samme profiljern trukket to diagonale linjer i kryss.

Anker omtaler begge med nærmest identisk ornament med Løkkekista.  Den ene benevner han Meldalkista og den andre er ikke stedfestet.

De to er dendrokronologisk datert til henholdsvis første og siste halvdel av 1200-tallet,et påfallende dateringsspenn for to så like kister.

Kiste av ukjent opphav

Kornbyre, ukjent

Den andre av kornbyrene av ukjent opphav. Ankers nr 5, Thun & Svarvas nr 6 eller 7, FTT 36496 eller FTT 36497, 148,5 x 95 x 94 cm, på Folkemuseet i Trondheim. Foto: Peter Anker, Folkemuseet.

Kiste fra ukjent sted, Nærmest identisk ornament med Meldal- og Løkkekistene. Denne er altså i likhet med den foregående enten fra første eller siste halvdel av 1200-tallet. FTT 36497 har siste målte årring fra 1239, men ytterste ring fra 1258.  Interessant nok fordeler altså disse tre nærmest identiske byrene seg på hele århundret.

Dørdalkista

Kornbyre Dørdal

Dørdalkista, Ankers nr 6, Thun & Svarvas nr 5, på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum, er med sine 196 x 122 x 116 cm den største i gruppa. Foto: Norsk Folkemuseum.

Dørdalkista har sirkelrunde felt som Anker påpekte var mer presise enn de to andre i subgruppa. Sirkelrunde felt svarer i likhet med de to foregående til Løkkekista i utforming og håndverksmessig utførelse. Denne kista er hos Anker den siste utløper av byrene med arkadedekor på forsiden, og på grunn av det kompliserte profilverket henla han den til etterreformatorisk tid.

Hele 40 årringer med bevart yteved gjorde at fellingsår kunne tidfestes til mellom 1269 og 1313, og den er dermed datert til ca 1300. Her er det fristende å peke mot bevarte alterfrontaler med sirkelrunde felt datert til samme tid som mulige forelegg.

Bakk-kista

Kornbyre bakk

8. Bakk-kista, Orkdal, 135 x 80 x 73,5 cm.

Bakk-kista var opprinnelig delt i to rom. Med to sirkelornament med kryss i front. Den er den minste av de undersøkte kornbyrene. Anker har gitt den en tidligere datering enn de andre ettersom det innflettede andreaskors finnes på steinfragment allerede fra sent 1000-tall. «som alle slike flettede motiver peker det bakover mot førkristen ornamentikk»!! Anker daterte kista til så tidlig som fra 1100-tallet, men med 1200-tallet som mer sannsynlig.

Den ble i 2016 dendrokronologisk datert til første halvdel av 1300-tallet.

Forfallsteori for fall

Det var forfallsteorien som gjaldt for Anker. De mest forseggjorte kistene var for ham de tidligste, mens det med tiden skjedde en forenkling. Som det framgår tydelig av årringsdateringene gjengitt over må Ankers kronologi snus på hodet. Han traff ikke så verst med hensyn til den mest forseggjorte kista, men kistene han så som uttrykk for en degenerert folkekultur viser seg å ha vært de eldste. Med seg i fallet drar han Per Gjærders dateringer av enkle, rettvinklede flatrenne-profiler (norske pryddører), men det får være tema for en annen post.

Postskrift: Andre beslektede byrer

Avslutningsvis streifer vi innom Ankers to kister og en beslektet tredje kiste som ikke er dendrokronologisk datert.

Ankers nr 7

Ankers nr 7, gjengitt øverst, 187 x 116 x 93,2 cm, kistefragment kjøpt i Trondheim av Oldsaksamlingen og utvilsomt del av gruppa. Det har ikke latt seg gjøre å spore den opp hos KHM, men trolig dreier det seg om denne.  Den dukker også opp i bakgrunnen her og her.

Det er påfallende hvor langt forfallet har gått fra 1927 til Anker avbildet den til boka si. «delvis defekt, hele lokket mangler. Forsiden er her delt inn i to buer, temmelig brede og flattrykte oventil, mens skillet mellom dem bare går et lite stykke nedover og så glattes ut i plan med plankene. Hjørnestolpene, de innfalsede og tappede sidebord, det hvelvede lokk hvorav bare den fremste del har vært til å åpne, er trekk som alle stemmer overens med kistene nr 1, 2 og 3 på Norsk Folkemuseum.

Toskekista

Toskekista fra Sunndalen, Ankers nr 9, har særskilte blindarker (se venstre side og høyre side). Anker mente den skilte seg for mye fra de andre til å regnes til gruppa han analyserte. Den er tidligere publisert av Johan Meyer, Sunndalen, Fortids kunst i norske bygder 1938 s. 18 og pl XV, med feiltegnet venstre side. Den skiller seg ut ved flatt (sekundært?) lokk. Meyer mente den måtte være utskåret med kniv, kanskje ved hjelp av «meisel» (hoggjern). Målene er 150 x 102 x 70 cm.

Denne oversette kista

Kornbyre D.S.S. Foto Per Gjærder.

Blant kistene jeg er usikker på om Anker ikke fikk med seg var denne Kornbyra, fra D. S. S. Gransking av bygdehandverket på Vestlandet. Foto: Per Gjærder © 2017 Universitetsmuseet i Bergen / CC BY-NC-ND 3.0

Jeg har ikke klart å lokalisere denne, men bildet er arkivert i Gjærders prosjekt med gransking av bygdehandverket på Vestlandet, «etterrøkjingar» han og tre studenter holdt i Hordaland og Sogn og Fjordane på 1950-tallet i regi av Historisk Museum i Bergen. Med Anker skulle denne gis en etterreformatorisk datering, mens Thun & Svarvas korrigeringer plasserer den kanskje trygt i middelalderen?

Litteratur

Advertisements

Plata – Thordemans type I

Thordeman II 8

Thordeman armour 8 type II, pl. 44.

Her ser vi nærmere på en konkret type av plata (eng: Coat of Plates, Pair of Plates, ty: Plattenrock). Det gjelder Thordemans type II, som regnes som den mest primitive/ eldste fra massegravene ved Visby. Den samsvarer i stor grad med eldre avbildninger som St. Mauritius-statuen i Magdeburg, gravvoktere i Konstanz, en illuminasjon fra Jena-martyrologien, men også de mer hjemlige bildene fra kirkene Södra Råda og Løgumkloster. Men først – til Thordeman!

Visby II 8

  • Bengt Thordeman, Armour from The Battle of Wisby 1361, vol 1, vol 2.
  • Nye bilder ble tatt i forbindelse med utstillingen «Massakern ved muren«, men tilsynelatende uten ny konservering. De kan funnes på Historiska museets hjemmesider via søkeordet «Wisbyharnesk«.

Av type II-plataene kikker vi nærmere på nr 8. Den ble utgravd av A. Hoff i 1929.  Trolig ble den kastet i graven uten lik, kanskje fordi den var ødelagt. (5 plater mangla på venstre side.) Dette gjelder flere av plataene som er funnet. Midtplaten er identifisert ved at den er lengre enn de andre, avrundet i en ende og har 4 nagler nær de to langsidene, og ikke som de andre med 2 av naglene litt tilbaketrukket fra den ene av sidene.

Visby II 8

Visby plata type II nr 8. Midterste plate har glidd litt ned og tuppen har falt av etter konservering. Tre plater oppe, og 23 plater nede. Historiska museet. 536682.

Platene

Midtplaten er 28,5 cm lang, de fire neste på hver side kuttes ned til 18 cm. Videre kuttes de ned til 17 cm. Bakerste plate på begge sider har skrånende langside. Det er 23 plater i nederste rekke. Midtplate + 4 skrå + 7 nesten rette på hver side. Bredde 4,5-6 cm. Den siste skråner fra 6 – 4 cm. En jernløkke går på skrått opp i øvre hjørne, trolig for å feste en stropp for å holde ryggstykket oppe, samt to ekstra nagler for en spenne.

På de andre plataene av typen er framtrer ofte slike løkker på én eller begge sider. Hoas Hantverk har rekonstruert disse løkkene mellom foret og platene.

Til sammenlikning er midtplaten på II 9 30,5 cm, skrånende ned til 19 cm på bakplatene, og nederste rad er 21 plater. Her har begge bakplater løkke mot skjøten.

På alle type II-plataene overlapper nederste rekke over øverste unntatt Nr 13 som har så avvikende form at den burde skilles ut som egen type. Platene på nr 10 framstår som noe bøyd også i lengderetningen.

Det er ikke klart hvor mye overlapp det har vært mellom platene, utover det vi kan lese ut av naglenes plassering. Midterste plate på nedre rekke ligger øverst, overlappende de påfølgende på begge sider. Midterste brystplate ligger under den midterste av de nederste, men over de til høyre og venstre. Dermed er det på det meste fire plater som overlapper.

Naglene

Naglene framstår med store, flate naglehoder. Som regel er det 5 nagler pr plate, to øverst to i bånn og én på midten. Den øverste rekka har tre øverst, to på midten. Midterste øverst har kun én på midten. Det er ekstra nagler til feste bak.

Skiver nevnes sjelden. På type I nr 2 (s. 347) nevnes to skiver svære plassert under naglehodet på utsia av en plate, med spor etter grovt tekstil mellom skiva og plata, enten ytre lag eller foring. Et annet sted heter det at fragmenter av tekstil funnet mellom jernplater og skivene antyder at de var kledt med tekstil også på innsia. Det er altså eksempler på bruk av skiver både på inn- og utside, uten at det er klart om Thordemann har fått dem med seg over alt.

Tekstil

I omtalen av type I nr 2 (s. 347) nevner thordeman også spor etter tekstil mellom skiva og plata, enten som ytre lag eller foring: «As has already been mentioned there is on the ouside of these plates a coating of rust with distinct fabric pattern. Here and there this coating runs below the rivet-heads, and consequently leaves traces of the cover to which the plates had been riveted. In some places on the four lower, horizontal lames the coating runs also round the upper edge and into the upper part of the back of the lames, showing that they had ben pushed together at their lower edge in the grave, when the covering became folded and lay partly squeezed between the lower lame and the one immediately above it. These traces of cloth do not, however, show conclusively that the covering consisted only of cloth, they may also conceivably be the remnants of a cloth lining of a covering of some other material. Actually, some remnants here and there, especially distinct round a rivet on the left breastplate, show that such had been the case, and that the covering itself had consisted of leather.»

Avbildninger

Det er fem kjente grupper av avbildninger som i større eller mindre grad kan kobles til type II:

St Mauritius i Magdeburg – type II

saint_maurice_magdeburg

Sankt Mauritius, fotsoldatenes skytshelgen, i Magdeburg fra midten av 1200-tallet. Foto: Chris 73/ Wikimedia Commons, (CC BY-SA 3.0)

Denne ikoniske statuen trenger ingen nærmere presentasjon. Nylig er den godt fotografert av Cité d’Antan. Baksia i relativt høy oppløsning finnes her. Vi nevner bare kjapt at den er av Blair 1958, og senere Goll tentativt re-datert til ca 1300, men uten støtte i kunsthistoriske dateringer. Thordemann kaller den «reinforced surcoat», men den er vel mer for hybrid å regne, med sin poncho-liknende konstruksjon.

Sovende vakter i Mauritius’-rotunden i Konstanz münster – trolig type II 

Tre sovende gravvoktere i den hellige grav i Maurits-rotunden i Konstanz Münster i Sør-tyskland, er ikledt palta med langt «forkle» med splitt som framstår som identisk med Mauritius-statuen over. Se også pinterest. Statuene har rester av polykromi. Den hellige grav ble restaurert på 1960-tallet. Tidligere ble statuene datert til ca 1280 men i senere tid er de skjøvet tilbake til ca 1260. Bussman 2001 skriver at dateringene er uklar, men det må skrive seg fra før gulvet ble ombygd ca 1300. Kurmann 1985 daterte bygget etter Erdmann & Zettler 1977 til ca 1260, mens Hubel 1974 regnet en noe senere byggetid til 1260/70.

  • Peter Kurmann, «Das Heilige Grab in Konstanz, Gestalt und Funktion», i Dokumentation. Tagung der Dombaumeister, Münsterbaumeister, Hüttenmeister, Konstanz 1985, S. 71-95. Se rotundaen her. Og flere eldre bilder Landesarkiv Baden-Württemberg. – Se også
  • Stephan Bussmann 2001, Das Heilige Grab in Konstanz, diplomoppgave kunsthistorie, der Fachhochschule Köln. – Han har sett nærmere på statuene på ut- og innsiden av monumentet særlig med henblikk på polykromi.
grabwaechter

De tre sovende vaktene, alle iført full rustning og plata. Foto: Universität Konstanz, infosite om Mauritzrotunde.

Heiligen grab Mauritzrotunde

En av de sovende vaktene med lukkemekanismen bakpå plata.

Sødra Råda

Sødra Råda-veggmaleriet, datert til 1323, tapt ved brann i 2003. Referert av Thordeman her. Den viser et svært tydelig slektskap med Magdeburg-st-Mauritius. Til og med den firkanta flappen på brynjehetta finner vi igjen hos sidemannen.

Sødra råda

Ridder i Södra Råda gamle kyrka 1323, med type II plata. Beskåret og korrigert. Foto: Sven Rosborn CC BY 3.0, via Wikimedia Commons.

Jena-martyrologien

Fra Jena-martyrologien finnes en avbilding av type II ca 1275, båret over syrkot og tekstilpanser, via Manuscript Miniatures. Den ser ikke ut til å ha vært kjent for Thordemann.

Coat of Plates 1270

Vi ser tydelig rekken med plater på høykant. Kilde: Jenaer Martyrium fol 83v. Thüringer Universitäts- und Landesbibliothek.

Sankt Mauritius i Løgumskloster kirke – type II-IV

Den i Løgumkloster kirke er også med stående plater, men det er ikke entydig om det er type II, III eller IV (med flere høyder). Det ble av Thordeman og i 1966 datert til ca 1300, ellers ofte til ca 1325. Han regnet det som type IV, men uten å sannsynliggjøre at naglerekkene hørte til separate platerekker.

Etter Thordeman er det ikke én, men to avbildinger av Plata i relikvieskapet i Løgumkloster kirke. Den ene er velkjente sankt Mauritius (eng: st Maurice). Den andre er nest øverst til venstre, sankt Jørgen (eng: st. George) til hest idet han spidder dragen, og er nærmere omtalt på altertavler.dk (søkeord RI.09.11.03) med godt bilde her (slaget på brynjehetta dekker deler av plata). I tillegg er det en plata avbildet på en av barnemorderne i Betlehem på alterfrontalet i kirken, nå i Nationalmuseet i København. Frontalet dateres som litt eldre enn skapet, til første kvartal av 1300-tallet. Natmus’ eget digitale arkiv har foreløpig bare ett bilde fra frontalet her, men det er nærmere omtalt på altertavler.dk (søkeord: RI.09.11.02) med bedre illustrasjon her.

lc3b8gumkloster_kirke_-_heiligenschrein_4

Sankt Mauritius med pelsforet hatt, brynje, plata, krage, knekopper, brynjehoser og sporer, sverd og noe som ser ut som en bukler formet som trekantskjold. Relikvieskap 1300-tall, Løgumkloster kirke, Danmark. By Wolfgang Sauber CC BY-SA 3.0, via Wikimedia Commons.

Den sovende vakten i Wienhausenklosteret – type III

Utenfor vårt fokus faller den sovende vakten i Wienhausen-klosteret fra 1280-90 er type III eller IV med minst en separat rad for skjørt.

  • Thordeman I s. 286, referer P. Post som daterer det til 1280-90. – (Note 277: P. Post, «Sitzungsbericht», ZHWK, NF. 2, p. 197, figs. I, 2. Thordeman, Det gotländska folkuppbådet p. 185, fig. 22. pussig nok har ikke T. denne referansen med i bibliografien, hvor han nevner bl.a. «Post, P., «Waffen- und Kostümgesichtliche Ausdeutung der Limburger Chronik«, ZHWK, NF 5, 1936, p. 177. Post har mange artikler i tidsskriftet).

Digresjoner

  • Hoas Hantverk har rekonstruksjoner av mange av Visby-plataene her, bl.a. med bidrag til museumsutstillingen.
  • Thordeman viser mht til bling-plata nr 7 til en egen studie: A. Hoff og H. Olsson, «Ett praktharnesk från Korsbetningen«, i Fornvännen 1937, s. 215.

Nils Jonsson av Rickebys plata

Er det snakk om en feildatering her? Skjoldet og plaggets innsvingende profil antyder en seinere datering, men dette er en nasjonalhelligdom:

Nils Jonsson av Rickebys plata er nevnt av Thordemann, og ligger i Mariekirka i Sigtuna. Effigies and Brasses siterer Gardell, Sölve. 1937. Gravmonument från Sveriges medeltid, Elander, når de daterer plata til 1316. Gardell nevner et testamente fra kona Kristinas hånd 2. februar 1316 i DS III s. 240 nr. 2045 og referer C.M. Kjellberg 1923 i Personhistorisk Tidsskrift, årgang 24, s. 127ff [eg. 167ff] som angir hans død til 1316-19. La oss se hva Kjellberg egentlig skriver i «Wasaättens härstamming från Öland och vasavapnets uppkomst»: Som enke bortbyttet Kristina Kristiernsdotter jord 27. august 1319. Hun ble i 1328 gift på ny med Bengt Sigurdsson (människhovud), og i 1338 igjen gift med væpner Greger Styrbjörnsson (spets från vänster). Hun levde ennå i 1340. S. 171 går han nærmere inn på steinen: «ännu finns i Sigtuna klosterkyrka bevarad den troligen av franska konstnärer utförda vackra gravstenen över Niclis Jonsson i Rickaby och hans hustru samt barn. Den bär inskriften: Hic jacet Nicolaus Jons[son] de Rikkaby et vxor ejvs Cristina cvm qvinq[ue] filiis et qvinq[ue] filiab[us] eour[um], qvor[um] a[n]i[m]e si[n]t in pace, amen. På stenen äro inhuggna bilderna av en man och två kvinneor. Mannen intar mellersta rummet och är klädd i vapenskurd samt håller med båda händerne en stor, trekantig sköld med en 8-uddig stärna, placerad över den balkvis delade skölden. Vid kvinnornas fötter stå vapensköldar. Den högra (hustruns) innehåller samma vapenbild, som forekommer i Kristierns fån Öland sigill, den vänstra (troligen en ogift dotters) visar en åttauddig stjärna utan delad sköld. Man finner av gravstenen, att Niclis Jonsson hade 5 söner och 5 döttrar. Av dessa tio barn kan endast en son, Johan Niclisson, identifieras, varför de övrga troligen dött i unga år.» [ref.: Upplands fornminnesförenings tidskrift, bind I, hefte 5, s. 50 [1876, ikke på NB, Runeberg, Googlebooks].] Trolig er det samme tavle som pryder forsia til Anna Kjellströms 2005 (2014) PhD paper,  med teksten «Cover illustration: Gravestone from St Mary’s, Sigtuna, in memory of Nils Jonsson, his wife Kristina and daughter Kristern in A.D. 1310», basert på en tegning i ‘Gihl G. 1925. Sigtuna och Norrsunda: tvenne antikvariskt-topografiska manuskript af Martinus Aschaneus. Diss. Uppsala’. Det er altså heller ikke i seinere år satt spørsmålstegn ved dateringen.

Thordeman selv viser til kilden her.

Speculum humanae salvationis – Karlsruhe 3378 – bakside av plata, midten av 1300-tallet

Speculum humanae salvationis - Karlsruhe 3378

Baksia av Plata, gjengit på Speculum humanae salvationis – Karlsruhe 3378. Østmellomtyskland, midt 1300-tall

12764561_10153362080676723_7941503982120220534_oDSC_0002 (1)DSC_0007 (1)DSC_0011 (1)DSC_0012 (1)HullmakingDSC_0017 (1)

platagifII

Erkebiskop Rodrigo Jiménez de Radas hoser fra 1247

rodrigos-hoser

Erkebiskop Rodrigos hoser slik de så ut da de ble tatt ut for konservering i 1968. Bildet er lånt fra tohopesate.de. En mindre versjon finnes på kostym.cz.

I jakten på detaljer om erkebiskop Rodrigos etterhvert så berømte hoser, Calzas de Rodrigo Ximénez (Ximeneze/ Jiménez) de Rada, kom jeg over en konserveringsrapport av Adela Martinez m.fl. fra 2006, etter at det på et  seminar i 2005 kom fram at hosene var i ferd med å bli spist opp av sopp, bakterier og insekter. Dessverre er rapporten er knapp mht plaggets sammensetning, som er tema her.

rodrigos-hoser-etter-konservering

Hosene ble etter den første konserveringen, som ble avsluttet i 1970-åra, værende i klosteret og stadig utlånt under ugunstige forhold. Resultatet var – som vi ser av dette bildet som ble tatt rett før siste konservering – ny misfarging av skinnbeltet og nedbryting av det og hosene selv. Foto fra en nedlagt blogg.

Erkebisp Rodrigo Ximénez ble født i 1170 inn i en familie som tilhørte Navarras hoffkretser. Han ble erkebiskop av Toledo i 1209, var rådgiver for kong Ferdinand III og overså byggingen av katedralen i Toledo, som ble ferdig i 1226. Han skrev flere bøker, om spansk og arabisk historie og en katolsk tidebok. Da han døde i Rhone 10. juni 1247 ble kroppen balsamert og ført til Santa Maria de Huerta-klosteret. Graven ble åpnet i 1511, 1558, 1660, 1798, 1865, 1886, 1907 og 1947, før man fant det bryet verd å konservere plaggene i 1968.

Rodrigos hoser er en del av hans ekklesiastiske antrekk. Allikevel har man latt seg overraske over hvor nøkterne hosene framstår. Det antas at resten av antrekket, som til sammenlikning er ekstravagant, er en gave fra emiren av Granada til Ferdinand III, som har donert dem til Rodrigos siste reise. Det kan ha sammenheng med at hoser er å regne som ‘semiundertøy’, som helt eller delvis dekkes av andre klær. De mest luksuriøse hosene ble farget skarlagen eller purpur, de mest ettertraktede rødfargene, så viktige at de ble underlagt konsumpsjonslovgivning på 1200-tallet: Det ble forbudt for jøder å ha purpur og geistlige å ha skarlagen.

Et utdrag fra ekstraksjonsrapporten:

«Below the dawn and at the height of the waist appears a leather strap lined with fabric but without hooks … Under the calyx he wears the dark wool tights, tied with strings to the belts that appear beneath the dawn, already described; They extract by cutting them from behind.»

Om hosene sies det ganske enkelt at de er av ull og mørke. Degraderingen vises som hvite og rødaktige flekker, forårsaket av sopp, bakterier og insekter. Dessverre sies det ikke noe om hvordan stroppene er festet til hosene, men ut fra bildet i artikkelen ser det ut til at snorene går gjennom minst ett relativt stort snorhull.

Beltet har en kjerne av vegetabilsk garvet lær med narven ut. I notatene fra ekstraksjonen neves det linstoff. Det er 3,5 cm bred og 109 cm langt, og holdes sammen av enkle lærstropper som dras gjennom hull. Hosene er festet med snorer som også dras gjennom hull i beltet. Ved første konservering ble et materiale lagt til beltet for å holde fragmentene samlet. Det sammenfaller ikke alltid med originale hull, og enkelt fragmenter er feilplassert og overlapper. Ved den nye konserveringen ble støttematerialet sydd på nytt.

Hosene oppbevares vanligvis sammen med resten av antrekket i Santa María de Huerta-klosteret hvor det ikke er adekvate lagringsforhold. Etter tidligere intervensjoner, har dermed plaggene blitt rekontaminert og nedbrytingen har fortsatt.

Litteratur (delvis oversatt fra spansk til engelsk)

  • Adela Martinez m.fl. 2006, «Las Vestiduras Pontificales del Arzobispo Ximenez de Rada (XIII): Problemas de Conservaión sin Resolver«.
    • Francois Boucher 1996, a History of Costume in the West – den spanske utgaven siteres av Martinez m.fl.: Om hoser via Googrish: «give the lower body covering for the foot and leg. They were short in VIIct, and subjects Taban crisscrossed with ties to the knees. They were evolving as the suits shortened and up the thigh up to the crotch»
    • MARTINEZ MALO, A; PASTRANA GARCIA, P., memory restoration chocks and belt. Center for Restoration and Conservation of Cultural Property, Simancas, 2005 (unpublished).
    • SAIZ JIMENEZ, C .; LAIZ TROBAJO, L., Report on the biodeterioration of the garments pontificals Archbishop Rodrigo Ximenez de Rada (XIII century). Resources Institute Natural and Agricultural Biology, CSIC, Seville, 2006.
    • VV.AA., Trims Pontificales Archbishop Ximenez de Rada. S. XIII, study and restoration, Ministry of Culture, 1995 [eller 1994].
    • In the case filed in the Spanish Historical Heritage Institute, there is a copy of Report drawn up and signed by the notary of the Bishop of Osma-Soria, Mr. Leonides Martinez Aguado, and His Excellency Mr. Don Gratiniano Nieto Gallo, assisting others as the abbot of the Order D. Ignacio Astorga, the Provincial Delegate for Health and Civil Authorities.
    • Rapport fra åpningen av graven i 1558: Manuscript of Fray Luis de Estrada, published by de la Fuente in his op cit., Appendix XVIII, pp 100-101.
  • 7th Meeting of the Thematic Network of Historical and Cultural Heritage. CSIC .
    «Biodeterioration of the pontifical vestments of Archbishop Rodrigo
    Ximérnez Rada (XIII century)» – seminarrapport 2005.

«Sword on a stick»

spyd-8440-oslob

C8440 spydspiss av jern, middelalder, Oslo. Lengde 17,7 cm, hvorav bladet er 8,3 cm. 2,7 cm ytre diameter nederst på falen. Formlik med C2369 og C7636 (jernalder), men mer skråttløpende kanter nederst på bladet. Tre opphøyde bånd rett inntil hverandre rett nedenfor bladet. Falen er fullstendig sammensmidd. KHM katalog. Foto: Grieg 1933.

Spydet –  mye brukt men dårlig dokumentert i middelalderens Norge. Funnene er ofte udaterbare og billedmaterialet lite detaljert. Bedre blir det ikke av at de skriftlige kildene er tvetydige.

«betre er eitt spjot i fylkinga på vollen enn to sverd i bardagen»

For Norges del regnet KLNMs egen Hilmar Stigum med at hovedformene fra vikingtiden holdt seg inn i middelalderen, men ofte med mindre odder, bl.a. med en lengdeoppgave fra Gtl 90, der er nomallengda på ei sÞǫnn «så langt man kan spenne fingrene». Stigum mente at når samme betegnelsen holdt seg, «kan det tyde på at bruksmåten, formålet og dermed også forma kan ha vori nokonlunde konstant. I slike høve kunne ein kanskje slutte attover.» Han om det. Han diskuterte betegnelser med usikkert innhold, som kesja, atgeirr, brynþvari og hǫggspjót. Rytterlansen kaltes gjerne glævia.

Skaftet var helst av ask, men svært variert i formen, som et et ordtak fra 900-tallet viser: «allemans spjot er ikkje lett å skjefte». Varierende lengde til tross, ble det brukt som breddemål ved veirydding, der en mann til hest skulle nå med tommelen til falen. (Gtl. 90, NGL I s. 44). I Landslova (NGL II s. 132) skulle skaftet være åtte alner (4 m).

Også i Sverige og Danmark mente man vikingtidens former gikk igjen, og danskene pekte ut tre hovedformer.

  1.  Kort, tung odd med rombisk tverrsnitt som går jevnt over i lang fal med stor diameter. Ligner store armbrøstbolter. Fire spydspisser av denne typen er funnet på Næsholm voldsted, presist datert til 1340-tallet.
  2. Lansettformet odd av forskjellig bredde og forholdsvis kort fal med liten diameter.
  3. Bredt utsvungne egger som gir nesten ruteformet odd. Både lang og kort fal.

Grieg

Grieg 1933 nevnte noen spydspisser som var innafor. Det gjaldt et par fra Oslo, én fra Hamar og én fra Nedre Torvalmenning, Bergen. Bare én av dem er funnet avbildet. Han konkluderte med at de spydspissene som forelå var av så lite distinkte former at noen sikker utskilling av typer ikke lot seg gjennomføre.

  1.  C8440 funnet i middelalderlag i Oslo i 1877 på «Mindets» grunn i Gamlebyen, «hadde kort, bredt blad med skarpe egghjørner, hvorav det ene dog nu mangler (fig 268). Falen er videst ved nedre ende og avtar i diamater mot bladets rot. Etter formen å dømme skriver denne spydspiss sig fra 1200-årene.»
  2. B7012. «Fra 12. eller 13. århundre er en spydspiss med forholdsvis vid fal, blad med skarpe egghjørner og ophøiet midtribbe, som fantes i 1918 på Nedre Torvalmenning i Bergen. Den fantes meget dypt i lagene.» Katalogen:  «En spydspids med flatt, kort blad og vid fal, 23,5 cm. lang; fundet meget dypt i lagene og sandsynligvis fra middelalderen.» (Ref: Oldtiden IX, s. 21 no. 45 (Berg. Mus. tilvekst 1918).)
  3. C19903: «Ved gravninger for tomten til Statsbanenes Maskinverksted i Oslo, fantes det en liten spydspiss av jern, hvis blad har ophøiet midtribbe. Ved falens rot er anbragt en liten kobberring, prydet med fordypete skråstreker. Falen tiltar i vidde nedefter, men den nedre del er defekt. Spydspissen er høist sannsynlig fra middelalderen, men kan ikke sikkert tidfestes.» Falen var opprinnelig avsluttet med en lignende ring som den bevarte , og er 2,2 cm. lang. Nåværende lengde 18,8 cm., bladets bredde 2,2 cm.
  4. C5551 kan heller ikke tidfestes nærmere enn til middelalderen: «[E]n kastespydspiss av jern, som i 1871 fantes i Hamar domkirkes ruiner og som har forholdsvis kort blad og meget lang fal.» 4 1/2″ lang. (Ref: Ab. 1871, s. 84. no 99.)
nedstryn-spyd

Nedstryn-antemensalet ca 1300. Spydspissen er representativ for alle de Grieg henviser til, men er de basert på kunstneriske konvensjoner eller reelle forhold? I dette tilfellet bæres det av antagonister, arkaisert med avleggse hjelmer. Eget foto.

Året etter trakk Grieg tilsynelatende noe mer entydige konklusjoner om 1300-tallet basert på billedmateriale alene, fordi ingen funn av spisser kunne tidfestes til århundret.

  1. Olavs-antemensalet ca 1300 – kort bredbladet spyd med skarpe egghjørner og opphøyd midtribbe, Fett 1917 s. 151. – ruterformet
  2. Lignende på Nedstryn-antemensalet fra slutten av 1200-tallet, Fett s. 138 – ruterformet
  3. Typen også i Dale-antemensalet fra andre halvdel av 1200-tallet, Norsk Kultur i samtidige billeder fig 14 – ruterformet
  4. Fra framstillinen av Hallvardslegenden i Vang kirke fra ca 1300, Fett s. 66, Grieg – ruteformet men mer rundet avslutning av eggen. I dette tilfellet svekkes tolkningen av at det er Schiertz’ akvarell fra 1841.
  5. Fra Engelsk håndskrift ca 1300, bemerket av Blom 1867, s. 72, fig 5, (avtegning av legg i Westminster psalter fra midten av 1200-tallet tilskrevet Matthew Paris, se nederst) og s. 79 fig 9. – ruteformet. Den første illustrasjonen er et legg i, tilskrevet
Royal 2 A.XXII, f.220

Her er originalen til den ene avtegningen Grieg viser til hos Blom 1867. Spydformen er ikke like markert i originalen, men også her ser vi antydning til en ruter-form på spydspissen. Westminster Psalter.

Hverken Griegs illustrasjoner, det avbildede spydfunnet eller de tre danske kategorier kan på på noen måte sies å være dekkende for hva som fantes. Som Stigum var inne på er de snarere suppleringer av de mange formene vi finner fra vikingtiden og bakover, for ikke å snakke om nye former for glaiver og hoggspyd.

Litteratur og digresjoner

spyd-8440-oslo

C8440 igjen, nå med tverrsnitt. Foto: KLNM 16 pl 7.

Stålhua i Farsinberget

hjalm-1300-tal-och-klubbhuvuden-datering-okand

Farsinberghjelmen JLM7485, avbildet da den gjestet Nyköpings museum i 2004-05. Hjelmen er sterkt forvitret, og ingen spor etter eventuell brem er bevart. Den ligger allikevel nær de andre «norrøne» stålhuene i stil. Den er naglet sammen av segmenterte jern- eller stålstykker. Fragmentet er 647 g, 195 cm bredt og 170 cm dypt. Foto: Peter Ahlqvist, In Deme Jahre Cristi. Gjengitt etter tillatelse.

Farsinberget, en bratt og blokkrikt høyde over Hornsjön i Östersund kommune i Jemtland, skjuler en grotte. Innenfor en hulegang skal det finnes et rom hvor man en gang fant en spydspiss og en hjelm. De ble avlevert til det som nå er JAMTLI museum i Östersund, et friluftsmuseum som i sin tid ble anlagt etter modell av Maihaugen. Hjelmen er en segmentert stålhue, og kan ha vært av den familien vi har en håndfull norske og et estisk funn av, som jeg skrev om her.

Peter Ahlqvist så hjelmen da den var utstilt i Nyköping. Han bemerket at det bare er en liten del av et kantbånd igjen, og det lar seg ikke gjøre å fastslå om det har vært øvre del av en forsvunnet brem. Pullen viser den karakteristiske hovedformen til de «norrøne» stålhuene med et korsformet stykke der armene er bøyd sammen og danner feste for pullen. Åpningene er dekket innenfra med to fastnaglede jernplater. I dette tilfellet går sidearmen ikke helt ned til kantbåndet, men har i stedet fått en rundet avslutning et par centimeter fra denne.

Når kom hjelmen på museum? Jämtlands läns friluftsmuseum ble innviet i 1912, etter initiativ av Jämtlands läns Fornminnesförening, stiftet 1886, og håndverksforeningen Jämtslöjd, stiftet 1908. Jeg kjenner ikke til dateringen i museets tidligere tilvekstkatalog, men den beskrev fragmentet slik: «Hjälm av järn, sönderrostad, en stor del är borta». Museets fotograf Jan Emil Melander tok et par bilder av hjelmen i 1925, merket «Glasplåt E671 & E681 Melander 1925». Hjelmen er kort beskrevet av Eric Festin i museets veiledning fra 1930, som feilaktig lokaliserer funnstedet til Brunflo, også det i Östersund kommune.

Takk til Anders Helseth Nilsson som satte meg på spor etter hjelmen, Peter Ahlqvist som velvillig delte informasjon og lot meg legge ut bildet, og Jamtli.

  • Funnstedet på Riksantikvarieembetet, med registreringsskjema. Objektid: 10254700730001
  • Eric Festin 1930, «Vägledning 1930» side 13 (skriver feilaktig Brunflo)
  • Register til Jämten 1906-79
  • Utdrag[?] av accessionskatalogen er trykt i årboka Jämten. Se f.eks. Lennart Björquist 1932, «Ur accessionskatalogen», s. 93-110.
  • Utdrag finnes også i Jämtlands läns fornminnesförenings tidskrift, senere Fornvårdaren, se Blomberg, Carl Gustaf: «Jamtlands lans museums accession 1946». – (FV ;
    bd 9, 1945-48, SO 143-148, 223-227)

The Other Tool-Chest-in-a-Bog

kiste-dublin-rickard

The 14th/15th century Cornaveagh tool chest. Notice the combination of a traditional six-board construction and the use of two end boards. Photo: Rickard Wingård 2016.

A tool chest was found in a bog containing its tools. The history sound familiar? You’re off course thinking of the Mastermyr chest from Gotland. This time it’s  the less well known 14th or 15th century chest found in a bog in the townland of Cornaveagh in the County of Roscommon, now in The National Museum of Ireland in Dublin. The chest contains tools for working wood and stone, but unfortunately I’ve not been able to get my hands on a complete catalogue.

While the chest looks like the traditional six boarded type with slanting end boards, a couple of details make it stand out. The end boards seem to be made from two planks, joined with the help of two small battens placed inside at top and bottom. The bottom batten is visible and I’m guessing it had a second function as rest for the floorboard(s). The top batten is only hinted at by the presence of a peg hole. The second detail is the lid, which is made like the ones we would expect to see on some of the hutch type chests, with horisontal battens on the sides slotted into the front boards.

To some degree we can say that the only reminence of the six boarded chest is the way the side boards are joined together, pegged (or nailed too?) and without mortices. Arches are cut in the leg parts of the the end boards. The chest is a reminder of how the historian’s categories and typologisations fail to grasp the variability of the craft in the past.

A pair of other images of the chest on this blog.

The museum label reads:

«Oak tool chest and tools. This chest, found in a bog, was the toolbox of a medieval craftsman. Some of his tools, such as the spoon bit, are for working with wood but others are for working stone. 14th/15th century. Cornaveagh, Co. Roscommon 1985: 130.»

Litterature and digressions

St. Martins våpentrøye

bussy-saint-martin2j

St Martins kappe avbildet i Topic Topos (rotert og med justert perspektiv). Vi ser tydelig at det egentlig dreier seg om ermet til en våpentrøye, med lukket hanskedel og underarm, og overarmen brettet ut. Legg merke til hvordan albuen er formet. Vi ser tilskjæringen mot armhullet. Det skal mangle en stripe langs overarmen.

I landsbykirken i vesle Bussy-Saint-Martin i den franske kommunen Seine-et-Marne, ligger restene av en av Vest-Europas eldste bevarte tekstilrustninger, det vi på norsk gjerne kalte våpentrøye eller panser (eng: aketon, gambeson). Fragmentet ble gitt til kirken av en av nonnene fra det avviklede kongelige Chelles-klosteret på begynnelsen av 1800-tallet. Hun hadde gjemt det unna da de franske revolusjonære stormet klostre og kirker og raserte kirkeskatter landet over. Plagget ble helligholdt som relikviet st. Martins kappe (fr: la manche de Saint-Martin).

St. Martins kappe – man føler seg hensatt til et Donald-eventyr bare ved navnet: Plagget var visstnok en berømt relikvie i de frankiske kongenes eie. I følge legenden hadde den romerske soldaten Martin, senere biskop av Tours, delt kappen sin med en trengende i Amiens. Den følgende natten ble kappen hel igjen. (Det forklarer hvorfor relikvien opprinnelig var en hel, ikke oppkuttet, kappe.) St. Martins kappe var en skattet relikvie for merovingerkongene og de etterfølgende karolingerkongene. I følge Holger A. Klein ble den båret av kongen i kamp, og ga både navn til stedet stedet den ble oppbevart (kappell) og til de som passet den (kappellan). Karl den store hadde relikvien i sin samling Achen. Samlingen ble senere fordelt mellom hans arvinger, og kappen forsvinner ut av syne for oss.

«Kappen» dukker opp igjen i kildene i 1271 i katedralen i Auxerre, hvor den angivelig hadde vært oppbevart i uminnelig tid. Kappen ble da delt opp og en større del ble gitt til st Martin-Klosteret i Amiens, bygget over stedet hvor den opprinnelige delingen skulle ha funnet sted.  En annen bit ble gitt bort i 1379, og en tredje del ble gitt til Olivet i 1567. Til sammen er det kjent fem fragmenter som ble fordelt på franske kirkelige institusjoner. To av dem har overlevd til vår tid, og av dem er fragmentet i Bussy-Saint-Martin godt kjent.

Ermet i Bussy-Saint-Martin

Bussy-Saint-Martin-fragmentet ble under et konserveringsarbeid i 1997 C14-datert til 1160-1270, Caroline Piel og Isabelle Bédat, «La manche de Saint-Martin à Bussy-Saint-Martin (Seine et Marne)«. Senest i 2003 ble fragmentet beskrevet av Catherine Lagier i «La relique de l’Eglise de Bussy-Saint-Martin«, i forbindelse med en rekonstruksjon. Disse to artiklene har siden vært grunnlag for de fleste beskrivelser av plagget. Det skal ha vært foretatt en analyse i senere tid også, men jeg er ikke kjent med resultatet.

Kort oppsummert ermet konstruert med en kjerne av 3-4 lag lintøy, mellom to lag bomullsvatt, og på ut- og innside er det mørk silke. Bomullen er dårlig renset og trolig importert fra Egypt eller Spania. Et fint lag med silke-gas er lagt over under restaurering for å holde bomullsvatten på plass. Quilte-sømmene er i brun hamp og øvrige sømmer er i blå lintråd bortsett fra hanskedelen som er sydd i hvit lintråd. Kantene er rullet og holdt på plass av kastesting. Hanskedelen viser spor etter å ha revnet og ble festet på nytt til ermet, sannsynligvis i forbindelse med at gjenstanden ble restaurert og lagt i et relikviegjemme på slutten av 1800-tallet.

Det ser ut til at en stripe av overarmen mangler, men det finnes ingen spor etter at den har vært påsydd. Alternativt kan plagget ha vært åpent her, og holdt sammen av en brynje iført over plagget. Heller ikke det S-formede endestykket viser tegn til å ha revnet eller vært sydd fast til en bol. Dette har gitt støtet til hypoteser om at armen aldri har vært festet til en bol, men har fungert som et separat plagg. Skal vi dømme etter måten avslutningen er klippet til, er det etter mitt syn usannsynlig, og mangelen på spor etter skjøten forklares med at sømmen er sprettet opp snarere enn klippet av og at sømhullene siden er forsvunnet i forbindelse med håndtering av fragmentet.

Plagget har noe bruksslitasje, og utsiden viser spor etter oksidert jern. Tjukkelsen er gradvis avtakende fra skulderen mot handa, for å sikre rørlighet.

Olivet-fragmentet

Jeg nevnte også et annet, mindre kjent fragment som skal ha overlevd til vår tid. Det skal siden 1567 ha befunnet seg i kirken i Olivet, nær Orleans (Eglise catholique Saint Martin). Fragmentet ble reddet fra ødeleggelsen av kirken i 1793 av en familie som i 1859 returnerte det sammen med en del andre kirkeskatter. I den forbindelse ble det beskrevet av abbed Méthivier som en bit av kappen tilhørende st. Martin, biskop av Tours. Méthivier la til at kappen ved donasjonene ble kalt Chlamys eller mantellus, og at chlamyde er antikkens militærkappe.(s. 32) Dessverre bød han ikke på noen nærmere beskrivelse av fragmentets utseende. Skal vi tro at det snart er en beskrivelse på trappene også av dette fragmentet?

Edit 4.12.2016:

3. desember 2016 kom Cité d’ Antan med sine nye undersøkelser av plagget i Bussy-Saint-Martin. Dessverre viste det seg ikke å være spor etter Olivet-fragmentet. Deres arbeider indikerer at ermet er avsluttet nesten helt inne ved halsen (slik Piel og Bédats egen rekonstruksjon gjorde], og korrigerer dermed mine spekulasjoner lengre opp.

Piel og Bédat 1997 mente ermet var satt vilkårlig sammen av tre fragmenter. Hanskedelen er 14 x 24 cm. Det største fragmentet strekker seg 70 cm fra 37 cm bredt s-formet skulderavslutning til 12 cm ved håndleddet. Et mindre fragment på 17 x 27 cm var plassert løst oppå albuen og ved restaureringen plassert med buen i flukt med buen på det store fragmentet.

Et annet sted heter det at Olivet-fragmentet fremdeles finnes i kirken og vises for de troende.

L’église abrite une relique du manteau de saint Martin. Elle provient du trésor de la cathédrale d’Auxerre d’où elle fut envoyée en 1567 par le chanoine Pierre Beaulieu, originaire d’Olivet. Découverte et aussitôt cachée à la Révolution par un ouvrier chargé de supprimer les emblèmes religieux de l’église, elle fut restituée plus tard à la paroisse d’Olivet qui fête l’événement le 8 juillet 1860 (fête de la translation des reliques). En 1890, Maurice Prou émet l’hypothèse que la relique vient d’un habit porté par st Martin et conservé par les fidèles. La châsse est scellée en 1961 dans la chapelle St Joseph. Elle est désormais conservée dans une armoire et donnée à la vénération des fidèles chaque 11 novembre.

Og edit 9. 12. 2016:

I går kom Catherine Lagier (nå Besson) med sin rekonstruksjon fra 2007. Hun opplyser at Olivet-fragmentet av sognepresten i kirka blir sagt å være for lite til å være av interesse, kun én cm kvadrat.

Litteratur og digresjoner