Svarvestol – tredreiing i middelalderen

Tredreieren Leonhard Drechßel fra Nürenberg (død før 1414) i Mendelsches Hausbuch fra ca 1425. (illustrasjonen dateres mange steder til 1300-tallet og 1395, men illustrerer vel håndverket i tegnerens samtid snarere enn da Leonhard levde). Fraværet av anlegg antas å være en utelatelse fra illustratørens side.

Husets spirende snekkerverksted mangler sårt en dreiebenk. Riktignok kan søyleboremaskinen brukes med litt mekking, men hvorfor gjøre det enkelt? Belegg for at man dreide finnes det mange av. Stol med dreiehjul a la rokken fantes ikke ennå, men en fjærdrevet mekanisme er dokumentert, kalt svarvestol eller vippebenk. Dette ser da ikke helt umulig ut. Det er flere nettbaserte rekonstruksjoner

Vippebenken i forskningen
Fra Norge er det få dypere gjennomganger av middelalderens tredreiing, uten at jeg har sett på de siste årenes arkeologiske utgravningsrapporter. Osloutgravningene omtaler riktignok både dreide gjenstander og dreiekjerner fra produksjon, men det gjøres ingen forsøk på nærmere rekonstruksjon av produksjonsverktøy. På Maihaugen var det workshop om dreiing bl.a. med vippebenk i 2012.

Norman 1961

Tegning fra midten av 1200-tallet. [eg. fra la biblée Moralisée ca 1233] Anlegg for dreiejernet vises ikke og kan i følge Norman muligens henge sammen med at dreieren hviler skaftet på brystet og bruker jernet som et skrape- og ikke skjæreverktøy. Norman 1961 s. 58.

Workshopen bygget på en artikkel av Gustav Norman (1961), hvor han streifet innom praksis i Norges middelalder.  Norman hevdet at såkalte vippebenker drevet av fotkraft først kom i bruk på midten av 1200-tallet. Han synes å anta at hånddrevne benker med bue var enerådende tidligere, uten at han reflekterte over forskjellen i hvor store emner de to typene ble brukt til å bearbeide. Innføringen av veivaksen tilskrev han Leonardo da Vinci, men vippebenker forble i bruk inn i 1900-tallet.

Illustrasjon fra midten av 1300-tallet [e.g. Mendelsches Hausbuch ca 1425]. Norman påpeker mangelen på anlegg for dreiejernet i eldre illustrasjoner og i dette tilfellet antar han at illustratøren har utelatt det ved en feil, men åpner for at anlegg ble innført senere. Norman 1961, s. 62.

Normans framstilling er preget av mager kildebruk og lite sekundærlitteratur, men også av en metodisk svakhet idet han forsøker å passe ulike produksjonsmåter inn i et kronologisk rammeverk med en entydig teknologisk utvikling uten å trekke selve gjenstanden som produseres inn i analysen.

Svarvestol på Maihaugen etter Sjur Andersen, far til museumsdirektør Anders Sandvig, som ble betalt i korn for sine treboller, »så meget korn som trebollen kunne romme». Legg merke til støtten for anlegget og den ekstra spindelen som henger på veggen. Norman 1961, s. 63.

Norman setter opp noen dreiebegreper. Dreieren ble i Magnus Lagabøtes bylov kalt kopparer (‘koppmaker’). Senere er han opp til vår tid kalt svarver. [ed. gårdsnavnet Svarverud finnes et par steder, men kan ikke føres tilbake før tidligmoderne tid. Til sammenlikning er gårdsnavnet Kopperud belagt tilbake i middelalderen.] Emnet ble etter å ha blitt grovteljet med en teksle (teljeøks) festet mellom to vanger (dokker) som var utstyrt med hver sin jernspiss (pinol). Ved svarving av lengre emner som stolbein eller eiker ble repet surret rundt emnet, mens kortere emner ble festet til en spindel som repet ble surret rundt.

Rekonstruksjon av vippebenk. Fotbrettet ser av andre bilder og senere mekanismer ut til å ha vært en enkel planke. Både den stasjonære og flyttbare stokken er festet med kile. Mon tro hvordan emnet er festet i spindelen? Andre rekonstruksjoner har enklere jernspisser, mens her har den ene L-form. Foto hentet fra Carole A. Morris 2000, «Wood and Woodworking in AngloScandinavian and medieval York«, fra serien The small finds, The Archaeology of York, nr 17.

Norman regnet i likhet med Robert Kloster håndverket som husflidarbeid som etterhvert utviklet seg til et særskilt bygdehåndverk, uten at han utelukker at det i byene arbeidet dreiere med særlige spesialiteter.

Arkeologisk forskning og rekonstruksjon
Ved analysen av materialet fra Oslo-utgravningene benyttet arkeologen Birthe Weber seg av informanter, men uten at det ser ut til at hun kom særlig vei med hensyn til svarving/dreiing. Til sammenlikning står Carole Morris i en helt annen tradisjon når hun selv rekonstruerer en vippebenk i tillegg til å benytte seg av hjemmelsmenn. Resultatet blir en betydelig dypere analyse av funnene fra York.

Vippebenk i bruk i den såkalte Bible Moralisée (Oxford-Paris-Harley-versjonen), fol. 84 r, en tegneseriebibel produsert for den franske kongefamilien ca 1233, sannsynligvis i Paris. Illustrasjonen finnes i Salomos Høysang. Målet med illustrasjonene var å bidra til å tolke Skriften og de ble ofte kopiert igjen og igjen. Det er derfor god grunn til å anta at motivet representerte veletablert teknologi.

Vippebenk i Toledo-utgaven av Bible Moralisée, den såkalte Bible of st Louis (1226-34). Den finnes ikke hos Warburg Institute, men en kopi fantes hos Colombia University og er gjengitt hos Jean-Michel Tuchscherer 1996, s. 304. Kopien er dårlig, men tegningen framstår allikevel som grovere enn i Oxford-Paris-utgaven. Tuchscherer hevder at Toledo-utgaven, som også sannsynligvis er produsert ved et verksted i Paris, er den opprinnelige av de to.

De eldste illustrasjoner til vippebenker i Europa er fra 1200-tallet. Morris og flere gjengir et glassmaleri i katedralen i Chartres fra år 1205-35 med en nonne som dreier. Oppdatert bilde her. (The St. Caletric Window
Delaporte no. 77, Deremble-Manhes no. 134B Lowest register- Donors- the Turners. Datert til 1205-15, restaurert 1770.) Mer brukt er en illustrasjon som finnes i Sangenes sang (Salomos høysang) i la Bible Moralisée, en tegneseriebibel fra Paris. Bibelen finnes i fire versjoner og gjeldende side er bevart i minst to av dem. De forskjellige forfatterne ser allikevel ut til å kun å ha forholdt seg til Oxford-Paris-London-versjonen.

Materialer Av materialer til svarvestolen selger handelsmann Are gjordbånd av hamp i 35 mm bredde. Jernspissene kan kanskje forenkles noe, På flere illustrasjoner er de kun en spisset tupp i hver ende, ikke en L som på tegningen. Av verktøy brukte man tidligere lengre jern fordi anlegget gjerne lå lengre fra stykket. Grovverktøyet er skulp (huljern). For å dreie innsiden av fat brukte man krokjern.

• G.A. Norman, «Tredreiere og dreiebenker«, Årbok for Maihaugen 1957-60, Lillehammer 1961, s. 51-80.
• Erik Schia og Petter Molaug, De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo, bd 7 del 1, 1990.
• Carole A. Morris 2000, «Wood and Woodworking in AngloScandinavian and medieval York«, fra serien The small finds, The Archaeology of York, nr 17.
• Nettressurs: http://www.historicgames.com/lathes/springpole.html
• Oppskrift på praktisk bruk fra Robin Wood.
• Oppskrift på bygging av enkel vippebenk av Robin Wood.
• Per Storemyr beskriver et rekonstruert vassdrevent dreieverksted for kleberstein (eng. Soapstone), en teknologi i kontinuerlig bruk fra romertiden i Sveits.
• Mulige dreiejern i UNIMUS

Meisel, av N. Nicolaisen angitt som redskap av usikker bestemmelse, «muligens et dreiejern«. Jan Petersen regner det som et lite høvelblad, mens det ellers regnes som en meisel. Foto: KHM (Nylig omtolket som skinnbearbeidingsverktøy?)