Som nevnt var møbelhåndverket i middelalder, som i vikingtid, karakterisert ved en basiskonstruksjon der delene ble festet i hverandre med tapper i slisser og forankret med plugger. Flatene bød seg fram til skurd og eller maling. Stolpestoler («bysantinske» eller «romanske» stoler) var en utbredt konstruksjon, og stormenns sete. Stolene er kjennetegnet ved at bakbeina fortsetter ubrutt opp i ryggstavene og er bundet sammen med sarger under seteplatene og sprosser lenger nede som er tappet inn i stolpene og forankret med plugger. De har sin parallell i stolpekistene. Fremragende i Norge er Tyldaldsstolen og Blakarstolen, og legger vi til Osebergstolen sitter vi med en langvarig stolbyggetradisjon.
Blakarstolen fra storgården Blakar i Vågå. Utskåret lenestol med fotbrett og kasse i setet. Datert til senest 1200. C1629. Foto: Kulturhistorisk museum.
Blakarstolen er datert til 1200-tallet og skriver seg fra storgården Blakar i Vågå. Sidebrettene er så brede at de danner en lukket kasse med setet som lokk. De er slisset inn i beina og forankret med plugger. Fotbrett mangler. Stolen er laget av furu og bjørk. Løver og drakehoder pryder enden på stolpene mens motivene på sidene er bladranker og fortellende figurframstillinger (antakelig Sigurd Favnesbane på den ene siden, Olavs fall på Stiklestad på den andre og to ryttere i kamp på baksiden). Detaljene i treskurden oppgis i oldsaksamlingens katalog som primitive og klassifiserer stolens produksjon som provinsiell.
Tyldalsstolen fra Tyldal kirke i Østerdalen, nå i Kulturhistorisk museum. Foto: Eirik Irgens Johansen.
Tyldalsstolen er datert til ca 1150-1200. Den er laget i bjørk og har rikholdige treutskjæringer. Hovedmotivene er dyr, skåret i sirkel- og firkantfelt. Treskurden viser nær tilknytning til romanske steinarbeid og kobles til verkstedet ved domkirken i Nidaros. Den regnes som meget presist utført og blant de ypperste møblene fra perioden i europeisk sammenheng. Det kvadratiske korset i ryggen skal angivelig bety at stolen er forbeholdt brukt av geistlige, og den antas da også å ha stått i koret i Tyldal kirke.
Osebergstolen, vikingskimuseet. Foto: Eirik Irgens Johnsen.
Osebergstolen er datert til 800-tallet, men viser den samme basiskonstruksjonen som stolene over. Den er laget av bøk. Det tapte setet skal ha vært av flettet strå, bast eller tauverk. Stolen er påfallende liten og det spekuleres i om den har vært til bruk oppi osebergvogna. Ryggen bærer merker etter å ha vært stoppet. I likhet med Blakarstolen er det kun sidestykkene som er festet med gjennomgående tapper og plugger, mens ryggstykket kun er festet med fals. Stolen har opprinnelig vært prydet med malte dyreornamenter, men de siste restene forsvant da det hele ble kokt i alun.
Gåråstolen, angivelig fra gamle Bø stavkirke i Telemark. Den beskrives som en typisk stolpestol fra middelalderen, har trolig fungert som «tronstol» for en storkar og var et tegn på lov, autoritet og legitim makt. Foto: Kunstindustrimuseet.
Gåråstolen fra 13-1400-tallet kan tas med for å illustrere kontinuiteten i produksjonen av denne typen stolpestol. Utskjæringene viser riddere i kamp, folk i dans, dragehoder og ornamentikk.
Her ses hvordan Tyldalsstolen er tappet sammen. Øverst ses hvordan tappen er styrket med «nakking». (Gjerdi 1976: 19)
Konstruksjonen av stolene har sterke felles trekk. Allerede i Osebergstolen er tappene forskjøvet i forhold til hverandre i stolpene slik at man unngår å svekke konstruksjonen. Tappene ble utformet med en «nakking» for å styrke konstruksjonen.
Stolpestolene fantes også i dreide utgaver, hvor sentrale eksempler er Urnesstolen (1100-tall), Heddalstolen (1200-tall) og Baldisholstolen (nå på Kunstindustrimuseet). Disse får vi komme tilbake til. Vi får også komme tilbake til Jærstolene, som også regnes for å ha sin opprinnelse i middelalderen og ikke må forveksles med pinnestolene. (Gjerdi 1976:21)
- Trond Gjerdi, Møbler i Norge, Gyldendal 1976.
- Sigurd Grieg, Gudbrandsdalen i mellomalderen I, Hamar 1957.
- R. Horgen (red.), Middelaldersalen i Historisk Museum, Oldsaksamlingen 2000, s. 11f.
- Nicolay Nicolaysen, «Om vore stole i middelalderen», Fortidsminneforeningens årbok 1879: 1-20. (Hovedsakelig om Tyldalstolen og med en fabelaktig rekonstruksjon i form av en strektegning etter s. 20. Framstillingen bærer preg av at Osebergstolen ikke var oppdaget ennå.)
- Om stolens elitistiske preg i Frans-Arne Stylegar, «Maktens sete«, i bloggen Arkeologi i nord, 2008.
Hei
I samband med å undersøkje historie til snikkarhandverket i Noreg er desse stolane veldig interessante. Kva er din inngang til dette emnet? Ser du for deg å undersøkje stolane ut frå eit handverksmessig perspektiv?
Hei, hyggelig å ha fagfolk innom. Min inngang til emnet er en personlig interesse for snekkerhåndverket slik det ble drevet før håndverksrevolusjonen i senmiddelalderen. På sikt er målet å få nok kompetanse til å rekonstruere stoltypen og andre gjenstander fra omkring år 1300, i første omgang å få på plass basisferdighetene innenfor håndverket. På et mer historiefaglig plan (jeg er historiker av yrke) er målet en dypere forståelse av middelalderens materielle kultur og «stammespråkene» blant arkeolog- og håndverkermiljøene.
Jeg følger bloggen og prosjektet deres med stor interesse, og gleder meg stort til dere kommer innom de virkelig gamle høvelbenkene som her hos Chris Schwarz: http://www.popularwoodworking.com/workbenches/schwarz-workbenches/the-first-recorded-workbench
Hei, det er klart vi må innom når det er slike spennande emne som er oppe. Det var litt artig at eg kom over bloggen din med dette emnet no sidan eg for nokre dagar sidan har begynt å drøfte stolpekister med nokre andre fagfolk i Trondheim. I dag var vi og såg på nokre av stolpekistene som er i samlinga på Sverresborg Trøndelag folkemuseum. Eg har ikkje gått så djupt inn på desse enda men har fått eit inntrykk. Det er mange snikkartekniske utfordringar med desse. Dei har på ein måte mykje til felles med slik eg kjenner verktøy og arbeidsmåtar frå mellomaldertømring der øks og pjål er verktøyet. Samstundes er det tapp og sliss som er noko av det mest sentrale i snikkarfaget.
Det spørs kor langt tilbake i tid vi kan kome med studiane av høvelbenkar i Noreg og Sverige? Eg trur likevel eg har nokre leietrådar som kan følgjast opp og som kan vere med på å skape ei lenke mellom trearbeid i mellomalderen og det seinare snikkarfaget.