Å lage vippebenk på middelaldervis…

Ferdig vippebenk med spindel tappet inn i et bolleemne. Legg merke til at snora burde vært snurret motsatt slik at det blir kortest mulig arm mellom den nedadrettede kraften og motstanden jernet gir.

… er en nærmest umulig oppgave. Men om vi plukker litt her og der er det kanskje mulig å nærme oss?

Her har jeg rasket sammen en benk hovedsakelig basert på arkeologen Carole Morris’ rekonstruksjon, men med et skråblikk til Robin Wood’s kursbenker her. Målet har vært å gjøre det hele så kjapt som mulig og heller høste erfaringer til senere versjoner, basert på teknologi og materialer som var tilgjengelig i 1308. Det betyr øyemål og lave ambisjoner når det gjelder utseende,

Benk med drivsystem. På en firebeint benk med en slisse er to poster er satt ned og forankret under med kiler. Til postene er det festet jernspisser og støtter for anlegg. Rotasjonen drives via et fotbrett forbundet til arbeidsstykket og videre til en fjærende fire meters raie. Det ser spinkelt ut, men gjør jobben.

Morris har levert den mest dyptpløyende analysen av dreierelaterte middealderfunn i Vest-Europa, basert på det unike funnet av et verkstedområde i Coppergate[!] i vikingtidens og middelalderens York som var aktivt i to århundrer. Hun sannsynliggjorde at emner hadde vært grovdreid ute i felt før de kom inn til verkstedet, og med det i tankene rekonstruerte hun en enkel, demonterbar og mobil benk. Den eneste delen som faktisk ble funnet fra en vippebenk, er en støtte for anlegg funnet i lag fra 975-tidlig/midt 1000-tall. (I tillegg ble det funnet ett dreiejern fra samme periode og en mengde dreiekjerner som viser hvordan de har vært festet til spindelen.) Rekonstruksjonen baserte seg på to illustrasjoner fra 12- og 1400-tallet (som vi kikket på i denne posten) samt eksisterende irske husflidbenker.

Etter kvartering (kløyving måtte oppgis på grunn av for mye kvist) starter teljingen med å klamphugge (hugge inn spor med jevne mellomrom).

Etter tre timers arbeid med en liten snekkerøks er stokken nede på 10 x 25 cm. Ikke akkurat spretteljing, men det nærmer seg et brukbart emne.

For selve benken er det valgt et opplegg med fire skråstilte bein tappet rett opp i et bord. Det er et opplegg som var svært vanlig i perioden, se blant annet spinnehjulet i Luttrell Psalter f. 193r (ca 1325-35). Mens poster, bein og anlegg med anleggstøtte er rasket sammen av tilfeldig tørt virke, er selve bordet en klamphugget og teljet kvarting av fersk bjørk. Med veden radialt blir det mindre risiko for oppsplitting, viktig når et lengre stykke hugges ut i midten. Hull til beina er 35 mm og slissen 5 cm bred.

Jernspissene har jeg slipt til av 12 mm armeringsjern. De har en vinkel på ca 75 grader.

De eneste metalldelene til svarvestolen er jernspissene. De er slipt til av 12 mm armeringsjern. I virkeligheten ville de antakelig ha hatt en smalere, kanskje firkantet tang. En del rekonstruerte vippebenker bruker i dag en L-formet tang. Dette er ikke historisk belagt, selv om benken i Bible Moralisée (ca 1233) ser ut til å ha en avansert løsning. Spissene er plassert i forborede hull uten lim og sitter godt. Spissene smøres med talg.

Etter litt eksperimentering vil jeg tro at et 4 mm hampetau burde være tilstrekkelig til å drive herligheten, selv om trådbrudd har vært hyppig. Ett sted anbefales sauetarmer på grunn av fleksibilitet og slitestyrke. Tråden er trukket loddrett ned gjennom slissen i stedet for ut bak arbeidsstykket som er vanlig på nyere benker. Det gjør at kraften virker nedover og øker, framfor å redusere, stabiliteten til benken.

Verktøy

Spindel i halvdreid emne. Den sitter godt i, og holder koken til tross for at jeg hadde valgt kjerneved som sprakk opp etter dreiing. Verktøyet har en tendens til å grave seg inn i emnet, så jeg er ikke helt i mål med teknikken.

Spindel hører med, så vi har noe å snurre snoren rundt når korte og tjukke emner som boller og hjulnav skal dreies. En diameter på 4-5 cm har vist seg å gi passende kraft og antall omdreininger.Her har jeg valgt å bruke en tapp som festeanordning. Det krever at emner for-bores med et navar. En slik løsning var i bruk i York, men var ikke like vanlig som metallpigger og/eller -blad. De må antas å ha vært arbeidsbesparende og kanskje har man brukt gamle knivblad, huggjern eller spiker som festeanordninger? Tilsvarende norske dreiekjerner, blant annet fra Oslo-utgravningene, er så vidt meg bekjent ikke nærmere analysert.

Verktøyene er ferdig slipt og skjeftet, med ett dreid og ett spikket skjefte.

Dreiejern er som nevnt bevart i ett eksemplar fra York. Det var et krokjern med lang fal. Mine egne jern er laget av Øyvind Jørgensen basert på mål fra krokjerna Håvard Bergland smidde til en workshop på Maihaugen i 2012. Berglands jern var igjen basert på verktøy i museets magasiner, og fra tidligere bolledreiere i Telemark.

Verktøysmed Øyvind Jørgensen sjøl i Jørgensens smie AS som blant annet har levert verktøy til årets gjenoppbygging av kalkovn i Asker. Eget foto.

• Per Gjærder 1982, Norske drikkekar av tre, Universitetsforlaget
• Carole A. Morris 2000, Wood and Woodworking in AngloScandinavian and medieval York, fra serien The small finds, The Archaeology of York, nr 17.
• Alternativ oppskrift på å lage vippebenk hos Rob’s green woodwork.
• Og så til noe litt annet.