Maling i middelalderen

Ultramarin, pigmentet som lages av lapis lazuli, har i dag en pris på 200 kr pr gram, og er dermed nesten verd sin vekt i gull. Foto: Wikipedia.

Å male på middelaldervis reiser en del praktiske og prinsipielle spørsmål. Det viktigste gjelder HMS. Malingene rommet tungmetaller som bly og kvikksølv, som kunne ha avgjørende betydning for holdbarhet og tørketid. For et forsøksvis barnevennlig hjemmeverksted som mitt, utgår slike bestanddeler. Andre elementer er vanskelige å oppdrive i sin originale form. For å gjenskape er det derfor nødvendig å kompromisse, men hvor skal linja skal dras. Er det for eksempel akseptabelt å bytte til syntetiske bestanddeler som gir lik/liknende sluttresultat i form av farge, tekstur og glans?

Vi har forholdsvis god oversikt over hvordan kunstmaling ble utført. Det tre sider lange islandske manuskriptet Líkneskjusmíð fra 1300-tallet rommer instruksjoner for skulpturmaling i den norrøne kultursfæren. Det samme gjør blant annet 1100-tallsmanuskriptet til Theophilus fra et tysk-italiensk-bysantinsk ståsted, men spredt over hele Europa. Også er det jo hele det profesjonelle feltet med konservering av eksisterende middelaldermalerier og -skulpturer, med denne gjengen på Kulturhistorisk museum i spissen. Eksempler fra de de siste årene er rekonstruksjonen av Tingelstadfrontalet og Birimadonnaen. Av ymse internettbaserte ressurser er pigmenter gjennom tidene, miljø og malingsfarger, en artikkel om middelalderpigment og en illumineringsnettside.

Grunning – kritt

På Tingelstadfrontalet ble det grunnet med kritt (Kalsiumkarbonat) bundet i harelim (hudlim), såkalt gràplastr (krittlim). Birimadonnaen er grunnet i i samme materiale, her beskrevet som kaninlim løst i vann, tilsatt kritt, med mest limsterke lag i bånn, mindre limsterke utover. En alternativ grunning beskrives av Thompson 1956: 31 som «Lime and cheese» (ostelim). Osten smuldres og blandes med kalkstein og litt vann, har en klissete konsistens, tørker steinhardt og påvirkes ikke av fuktighet. Neste lag er gesso, vann med kritt, gips, lesket kalk e.l. med lim eller gelatin som bindemiddel. Thomson gir inntrykk av å ha stor maleteknisk kompetanse, men avslører liten kjemisk innsikt.

Kritt (kalkstein) importert fra området rundt Den engelske kanal var typisk i grunning på Vestlandet og i resten av landet i perioden 1250-1350, mens det senere ble vanlig med kritt fra Kontinentet. (Frøysaker 2003: 33 parafraserer Perth-Nielsen og Plather 1995: 148) I dag benyttes gjerne gips (Kalsiumsulfat) i tavlekritt. Det får stål til å ruste og dermed lite egnet på konstruksjoner som skal romme jern. Eggeskall og kalkstein er hovedsakelig kalsiumkarbonat, mens brent (ulesket) kalk (kalk oppvarmet til 800 grader) er kalsiumoksid – som når det reagerer med vann danner kalsiumhydroksid (kalkvann, kalkmelk), en base, og når det reagerer videre med oksygen dannes kalsiumkarbonat.

Over grundingslaget ble det malt et isolerende lag som skulle redusere absorberingen. Det ble gjerne malt med blyhvitt i linolje.

Ferniss

I konservering ble det til innpå 1980-tallet brukt en blanding av bivoks og kolofonium i blandingsforholdet 3:1 som ble oppvarmet etter påføring for å trenge inn i materialet.

Bindere

Maling handler om to ting, pigment og et materiale som binder det til overflaten. Theophilus nevner en rekke bindemedium; linolje som var noe herk å jobbe med fordi det tørket sent, Det fantes også forskjellige harpikser. Både eggehvite og eggeplomme ble brukt. Eggeplomme gir en hardere finish. Kritt blir bare hvitt når det males med vannbasert bindemiddel, som eggtempera.

Linolje kommer i tre varianter, rå, kokt og standolje. Det vi kaller «Kokt» linolje er oppvarmet og tilsatt oksygen og kjemisk herder.Rå linolje har betydelig lengre herdetid. Standolje er varmebehandlet ved høyere temperatur enn kokt linolje, men uten oksygen. Den herder fortere enn rå linolje, men er mer tyktflytende enn kokt linolje. Tørketid er også avhengig av hva slags pigment som brukes. Bly- og kobberbaserte pigmenter reagerer med linoljen og herder fortere.

Det er forskjellige anbefalinger ute og går med hensyn til hvilken linolje man bør velge. Norges linforening anbefaler at man velger kokt linolje til maling. Motsatt fraråder Carl Plansky kokt linolje, og anbefaler i stedet rå linolje, med standolje som et interessant medium.

Dammarferniss ble brukt på glasurene på rekonstruksjonen av Tingelstadfrontalet.

Azuritt i krystallform. Foto: Eric Hunt/ Wikipedia.

Blått

Ultramarin og Azuritt var de to mineralkildene til fargen blå. Ultramarin ble i høymiddelalderen importert fra Afghanistan og var ekstremt dyrt.

Azuritt (ty: Bergblau, Kupferblau, lat: Armenium) var et kopperbasert mineral som også ble utvunnet i Europa. Gruvedrift ved Lyon ble angivelig gjenopptatt først på 1400-tallet, men i Tyskland ser det ut til å ha vært drift tidligere. Trolig er det Azuritt som har gitt blåfargen på Kristdala-skjoldene. Vanlig Azuritt koster 150 kr for 10 g.

Sinober (vermilion, minium) av cinnabar – et kvikksølvsulfid som også ble utvunnet i middelalderen i Spania og Slovenia. Det er et svært giftig tungmetall. Foto: Staatliches Museum für Naturkunde Karlsruhe, Germany.

Rødt

Sinober (kvikksølv) og blyrødt er begge svært giftige. Samtidige alternativ er jordfargen jernrødt (rød oker, jern(III)oksid) og pigmentert krapp. Blyrødt blandet med linolje som blymønje går mot gulrødt og er brukt i Tingelstadfrontalet. Sinober er ofte funnet i illuminasjoner, og er funnet i de røde detaljene i Kristdala-skjoldene fra slutten av 1300-tallet. Det var en vanlig brukt rødfarge til den ble erstattet av kadmiumrødt på 1900-tallet. Theophilus (1100-tallet kap XX) beskriver bruk av sinober i linolje for rødmalte dører og paneler. Krapprødt løst i alun er brukt som lasur i Tingelstadfrontalet, men tørker svært sakte som oljemaling. Det ble derfor tilsatt blyhvitt. En blanding med blymønje viste seg ikke å herde.

Jern(III)oksid – det ble framstilt syntetisk fra 1700-tallet, men ble tidligere hentet som et jordpigment, oker. Foto: Wikipedia

Derimot er det kanskje jernoksid, blandet med linolje som jernmønje, som ligger oss nærmest? Rød oker var den billigste malingfargen og slik hadde den lav status. Fra tidligmoderne tid var den en hovedbestanddel i Falurødt, utvunnet i Sverige. Fargen kan ha blitt funnet lokalt – røde skiferforekomster finnes blant annet ved Kolsås? Den bidrar ikke til at linolje tørker, så et sikkativ er nødvendig om man ikke har svært god tid – om det da ikke kan brukes en blanding med eggtempera…

Malakitt. Foto lånt fra underlig nettsted.

Grønt

Verdigris (kobber(II)karbonat) oppstår når kobber utsettes for syre. Det finnes også i mineralform, kalt malakitt. Begge ble brukt som malingpigment gjennom middelalderen. Verdigris er forholdsvis fargefast i oljemaling, men degenererer ellers lett til brunt kobberoksid. Verdigris er brukt i rekonstruksjonen av Tingelstadfrontalet og tørket greit i linolje. Malakitt koster 50 kr for 10g.

Svart

Svart hentes gjerne fra tre- eller beinkull. Det har svært dårlige tørkeegenskaper i linolje så i arbeidet med Tingelstadfrontalet ble det tilsatt blyhvitt og blyrødt som sikkativ og for å dempe fargen.

Litteratur

  • Daniel V. Thompson 1956, ny utgave 2012(?), The Materials and Techniques of Medieval Painting,  Courier Dover Publications.
  • Frøysaker, Tine, «Den bemalte og forgylte kalvariegruppen fra 1100-tallet i Urnes stavkirke«, NIKU Rapport 3, 2003.
  • Plahter, Unn. ‘Líkneskjusmíð: 14th Century Instructions for Painting from Iceland’, in Norwegian Medieval Altar Frontals and Related Material, edited by Laszlo Bercelly Magne Malmanger, Signe Fuglesang. Acta, Ad Archaeologiam Et Artivm Historiam Pertinentia, (Roma: Giorgia Bretschneider, 1995) 157-72.
  • Plahter, U., «Líkneskjusmíð: Fourteenth Century Instructions for Painting from Iceland,» in: Zeitschrift für Kunsttechnologie und Konservierung Jahrgang 6, heft 1 (1992): 167-73.
  • Wiik, S.A., «Líkneskjusmíð. Medieval Polychrome Technique in Iceland,» in: Zeitschrift fur Kunsttechnologie und Konservierung Jahrg. 9, no. Heft 2 (1995): 327-36.
  • Hawthorne og Smith 1979, Theophilus: On Divers Arts,
  • Farvetråd på blankvåpenforum.
  • Hovedverk om norske alterfrontalerPainted Altar Frontals of Norway 1250-1350, bd. 1-3. Archetype. (Bind 2: Unn Plather, Materials and Techniques)
  • Farger og pigmenter gjennom tidene – norsk konservatorblogg.
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s