Skjøve og skavl fra Oldsaksamlingen etter Sundt 1867.
Som med så mye annet introduserte Eilert Sundt oss for verktøyene skjøve og skavl. I sin gjennomgang om husfliden i Norge publisert i bokform i 1867, kan Sundt fortelle at det først var i 1863 Oldsakssamlingen ble kjent med hvordan en spesiell type jern med krumt blad og tang i begge ender kunne ha vært skaftet. Bare små forskjeller i krummingen skiller jerna som gjerne opptrådte parvis i førkristne gravfunn. [Ed: Boka kom i flere utgaver i 1867-68, avsnittet om «Skjøve og Skavl» foreligger bare i en av dem.]
En forklaring kom da bonden Sander Thomasson Raaen (f. 1816) fra Hol i Hallingdal innleverte verktøy med skaft av type 2 og 3 (se illustrasjon). Den med anlegg ble kalt skavl, mens det var den uten som ble kalt skjøve. De var gått ut av bruk i Hol, «men folk vidste at sige, at de før i tiden havde været brugte til sådanne arbeider, som man nu udfører med høvl, til at jevne og glatte planker og stokke med.» For Sundt var det tydelig at skjøven forholdt seg til skavlen som en skrubbhøvel til en sletthøvel. Begge var altså gått ut av bruk før hjemmelsmannens tid, og Sundt gjettet at både verktøy og navn var nedarvet fra «oldtiden».
R411, skaftet har grepet om begge jernets spisser. Redskapet holdes med én hånd.
R410, høvljern innfelt i et skaft som har hatt framstående spisser i begge ender og som har vært brukt med begge hender, altså som Sundts nr 3.
Oluf Rygh omtalte i 1885 de to typene fra åtte funn ganske enkelt som høvljern for trearbeid, og bortsett fra at han utelot punktet om anlegg, beskrev han dem i overensstemmelse med Sundt. Rygh la til at de fremdeles fantes, men bare ble brukt til å skave bark o.l.
Arkeologen Jan Petersen diskuterte verktøyene nærmere i sin oversikt over vikingtidens verktøy fra 1951. I følge Petersen har Gert Falch Heiberg (mannen bak de Heibergske samlinger) avvist at det kunne dreie seg om verktøy som har kunnet bli brukt som høveljern, bl.a. fordi de ikke kunne stilles inn. Heiberg har i stedet for Sundts skjøve brukt betegnelser som barkskjøve, øseskavl, kjøttkniv og rekkjespa. Petersen vender tilbake til arkeologenes begrepsbruk, som for en stor del ga opp betegnelser som skavl, skav og skavjern til fordel for høvljern. Da var antallet av R410 økt til 14 og R411 til 23, og en tredje type på 7 eksemplarer hadde pekt seg ut. Jan Petersen konkluderte ikke med hensyn til navn og bruk.
Pjål, kaller Trond Oalann verktøyet som han her har skaftet i ask. Foto: Trond Oalann, gjengitt etter tillatelse.
I kretser for tradisjonshåndverk er verktøyet med anlegg som Sundt kalte skavl flittig brukt, og diskusjonen om hva det skal kalles er tatt opp igjen. Mange steder brukes betegnelsen skjøve som Sundt altså brukte på varianten uten anlegg. Skavjarn er nevnt av en informant fra Hadeland. I Trøndelag (og på Osterøy) brukes betegnelsen pjål, som ellers betegner et langskaftet verktøy med sammenfallende bruksområde.
Egen skjøve (skavl, pjål) med blad smidd av Øystein på Stiklastadir og kjapt skaftet i bjørk fritt etter Trond Oalann.
Det er jo egentlig en pjål da, ettersom jernet er smidd i Trøndelag. Men så er jo skaftet økset og spikket på Østlandet…
Litteratur
- Eilert Sundt 1867-8, Om Husfliden i Norge, Kristiania (etter Folkevennen, Bd. 13, 1864, s. 329-350), om skjøve, skavl. [ed: Boka kom i to utgaver i 1867, en selvstendig og en i regi av Folkevennen. Kapitlet om «Skjøve og Skavl» foreligger bare i en av dem, gjengitt i 1975-utgaven]
- Oluf Rygh 1885, Norske Oldsager, Cammermeyer, i faksimile fra 1999, Tapir. billedregister.
- Jan Petersen 1951, Vikingetidens redskaper, Oslo.
[Ed: andre termer på beslektede verktøy, lagt til etter kommentarer]
- Tilsynelatende identisk til Sundts nr 3 er en skavhøvel til bearbeiding av skinn på digitalt museum.
- Paul Sellers om wooden [tanged] spokeshaves (ty: Schabhobel, Schweifhobel) med anlegg, tohåndsskaft og rett blad.
- St. Thomas guild om middelaldersk drawknife (egentlig inshave/ roundshave) uten anlegg, to separate håndtak og med buet blad.
- Svensk trågskav (‘trau-skav’) (eng: inshave), brukes til å hule ut boller, trau og stolseter. Den skiller seg fra varianten over ved at den har har samme U-formet håndtak som det Sundt kaller skjøve (nr 2). For å gjøre forvirringen komplett presenteres den også som eng: scorp. Overordnet type er eng: drawknife.
- Peter Galbert om travisher brukt i produksjon av seter til windsor-stoler, ligger nærmest opp mot det Sundt kaller skavl (nr 3), og dette eksemplaret av tysk kurvet scweifhobel.
- Se også bloggen Hobel und Axt.
- Blant andre har møbelsnekkeren og bloggeren Dennis Laney har tatt en opp interessen for pjålen som aktivt verktøy, og argumenterer for termen hollowing shave.
Ivar Aasen fant navnet Lokar på høvel, særlig langhøvel. Oppslaget Lokarr oversettes i Fritzners ordbok bd 2 med høvel generelt, eller locer, sceaba og lat: runcina. Sistnevnte oversettes tilsynelatende også med greypijarn, skavjarn, et redskap av samme slag som i folkespråket kaltes skavl, skjevla, skjøve. Fritzner identifiserte det med verktøyet Sundt beskrev i Folkevennen 1864: 343-50 gjengitt over. I overført betydning var en skafinn det samme som en lokarr, en som var flink til å skrape til seg.
Høvel & hage 
Sjølv i tida då Sundt heldt på med sine undersøkingar var det ikkje sjølvsagt kva som låg i nemningane skjøve og skavl. Det kan vere like riktig å støtte seg på Rygh sitt «høvljern» sidan det er meir forklarande for folk i dag. Rygh nemner også at slike verktøy då berre var brukt til å skave bark. Slikt verktøy er det vanleg å gi namn etter kva det brukast til. Verbet styrer substantivet, reiskapen til å «skave» bark eller liknande vert då heitande skavl, skave eller skjøve. Det er barken eller «skavet» som er produktet i arbeidet og derfor også dette namnet. Dette er heilt uavhengig av korleis reiskapen ser ut, om den har anlegg, ikkje anlegg, eitt skaft, to skaft, langt skaft eller kort skaft. Sidan reiskapen vart gått ut av bruk til «høvling» på Rygh og Sundt si tid (i store delar av landet) så var det tilknytinga til den då kjende bruken, å skave bark, som gav namn til alle reiskap som hadde eit liknande jarn.
Når det gjeld nemninga pjål som er utbreidd i Trøndelag og nordover så er den knytt til bruken av reiskapen til å pjåle (slette, glatte, jamne)
stokkar eller andre emne. Då er det ikkje skavet som er det primære produktet men overflata på eit emne. Dette er også uavhengig av korleis reiskapen ser ut, om den har to skaft, anlegg, ikkje anlegg, eitt skaft, kort skaft, langt skaft eller liknande. I desse områda har nemninga og bruken av reiskapen halde seg i tradisjon fram til i dag og ein har hatt ein klar distinksjon mellom pjål og skavl ut frå bruken av reiskapen og ikkje utsjånaden. Ordboksartikkelen om pjål kan støtte opp under dette: http://no2014.uio.no/perl/ordbok/no2014.cgi?soek=pj%C3%A5l#ariadne=%5B%5B|339409|,0,|pj%E5l|]]
Eg meiner at nemninga pjål frå Trøndelag og nordover er knytt til ein sikker bruk og er i sikker tradisjon. Det er derfor denne forma som bør nyttast om reiskap brukt til å slette tømmerstokkar eller andre emne.
Reiskapen som vi i dag kallar høvel er så innarbeidd i språket vårt at vi ikkje tenkjer over kva det tyder. Nemninga er truleg av lågtysk opphav og kjem fram ein gong på 14-1500-talet. Språkleg kan det bety «det som jamnar ut, tek bort haugar og toppar». (Olav Brattegard, Um låneord frå Tysk i Norsk handverksterminologi, 1951)
Pjålen er derimot mykje eldre i handverket. I mellomalderen verkar han å ha vore einerådande etter det ein kan sjå av verktøyspor i bygg frå denne tida. I arkeologisk materiale finnast det stål til pjålar frå 300-talet. Eg tenkjer at også namnet pjål kan ha eldre røter enn dei orda som kom inn med det tyske handverket. Eg har gjort nokre søk funnet fram til at på italiensk kallar dei høvel for «pialla» og uttala på nokre dialektar er ganske likt pjål. http://en.wiktionary.org/wiki/pialla#Etymology
Når så etymologien i følgje wiktionary peiker mot det latinske «planus» som betyr flat eller glatt så begynner eg å mistenke ein samanheng. «Planus» er også rota til engelske «plane». I Trondheimsområdet var det utstrakt kontakt mellom handverkarar i England og Noreg på 11-1200-talet. ein ser klare slektskap i steinhogging på Nidarosdomen og engelske kyrkjer frå same tid. Det er eit stort språkleg slektskap mellom Engelsk og Norsk som språk som knyt seg til tida før dette også. Engelsk var på denne tida under sterk påverknad frå andre europeiske språk som fransk, spansk, latin og norsk. Eg tenkjer meg då at pjål kan vere eit ord som er mykje eldre i Noreg enn dei tyske handverksorda som Brattegard var oppteken av.
Når ein så les om sagna sagna som er knytt til fleire av stavkyrkjene våre (m.a. Høyjord) at dei skulle vere bygd av italienarar så kan ein tenkje sitt om korleis ordet pjål er i slekt med latinske planus.
Takk for utfyllende avklaring, Renmælmo. Riktignok ligger det et argument mot for snever tolkning av uttrykket «å skave» i opplysningene Sundt refererte fra en annen hjemmelsmann, båtbyggeren fra Rana i Nordland som snakket om å «skave suen», selv om det var en moderne høvel han brukte i arbeidet med å høvle til kanten på båtbordene. Med det store tilfanget av opplysninger fra hjemmelsmenn som du sitter med, gleder jeg meg stort til de kommer i en samlet presentasjon om pjålen. Gratulerer med interessant publisert artikkel, forresten!
En artig detalj er jo også det William Louis Goodman 1978, The History of Woodworking Tools, s. 123 og 202, skriver at middelalderrusserne bruker navnet «skobel» på verktøyet de brukte for å glatte ut tømmer etter øksing, beskrevet som kurvet eller rett «draw-knife».
Tilbaketråkk: Pjål som tema for samling i faget tradisjonsfagleg fordjuping – Tradisjonelt bygghandverk