Bokbinding før Gutenberg

Sachsenspiegel – tysk lovhåndskrift fra 1385. Foto: Britta Lauer for Bildarchiv Stadtbibliothek Duisburg, via Wikimedia Commons

Lenge før trykkekunsten ble oppdaget fantes det en mengde måter å binde inn det skrevne ord på til kodekser.

Binding med mykt omslag (eng: Limp binding, ty Koperteinbände) finnes i følge engelsk Wikipedia fra 1300-tallet av, mens tysk Wikipedia påpeker at teknikken er brukt allerede i det irske Faddan More-psalteret fra ca 800. Typen er bl.a. behandlet av svenske Monica Langwe.

Posebøker (eng: girdle book ty: Beutelbuch)  var bundet med et omslag som gjorde at de kunne henge i beltet, beskyttet mot omgivelsene. Engelsk Wikipedia daterer opprinnelsen til 1200-tallet, uten å belegge det nærmere. Smith og Bloxam 2005 opplyser at typen ofte dukker opp i kunsten fra midten av 1400-tallet, og finner den tidligste kjente forløperen på gravrelieffet til Jeanne Brichard, Paris 1312.

Det vanligste var sannsynligvis allikevel innbinding mellom stive permer av tre dekket med skinn eller tekstil. I alle tilfeller ble pergament lagt i legg som ble sydd sydd til permen.

Også var det pergament og vellum da. På vår alles kjære Wikipedia heter det at vellum er et spesielt fint pergamentmateriale av kalvehud, mens pergament gjerne var fra geit eller sau. I følge en artikkel på Sentraleuropeisk universitet brukes betegnelsene om hverandre. Selv om vellum strengt tatt betegner pergament lagd av kalv, er det i praksis svært vanskelig å distingvere. Derfor bruker konservatorer gjerne det nøytrale animal membrane. Historikeren Daniel V. Thompson 1956 påpeker at huden fra kalv ble brukt der det er behov for ekstra store blad, og at ideen om at vellum skal være «finere» enn pergament er fra vår egen tid. [s. 27] Han åpner for at det også kunne lages pergament av huden fra annet vilt, men peker på behovet for en etablert slakterinæring som sørget for at behandlingen av huden skjedde så snart som mulig. Koblingen til en slakterinæring viser han ved at pergament av geit var dominerende i Bologna, mens sau og kalv dominerte i Paris.

Thompson stiller også spørsmål ved oppfatningen om at spesielt fint vellum skulle være laget av dødfødte kalver. Han peker på at den ikke er belagt med noe annet enn at betegnelsen abortivum er brukt en sjelden gang. I tillegg finner han det ikke sannsynliggjort at abortratene skulle være høye nok til å forklare de mange sidene av vellum som tilskrives dødfødte kalver.

Nedenfor er enkelte beskrivelser av produksjonsmåten og annen litteratur.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s