Stolryggen fra Gålås

104044

Gålås-stolens rygg. De to bakre stolpene, ryggstykket og nede stykke sies å utgjøre den opprinnelige stolen. C26500. Viking 1938 Pl. XIX

Etter et par mannsaldre uten nye funn, kom i 1936 en «ny» middelalderstol dumpende ned hos Oldsaksamlingen. Det fikk Eivind Engelstad til å skrive om «De romanske stoler», en liten gruppe kulturminner fra middelalderen som alltid har vært betraktet med særlig interesse. «Store, tunge og pompøse armstoler, lite skikket til daglig bruk, men sikkert også oprinnelig beregnet til bruk i kirken, dannende sete for bispen eller kanskje endog for kongen.»

En annen stol, Gåra-stolen, hadde vært kjent i museumskretser siden 1837 og hadde endt opp i en privatsamling i Wien. I 1935 ble den så kjøpt hjem til Norge av antikvitetshandler Kaare Berntsen og overdratt til Kunstindustrimuseet. Det var viraken i den forbindelse som gjorde at J.L. Gaalaas på Hamar ble oppmerksom på at han kunne sitte på en virkelig gammel stol, og i 1936 overleverte han den til Oldsaksamlingen. Stolens eier kjente ikke til annet enn at den i uminnelige tider hadde hatt sin plass på Lille Gålås i Furnes. Engelstad antok at den opprinnelig hadde stått i en kirke, og da var Deglum kirke i Furnes den nærmeste.

104124

Baksiden av Blakar-stolen. Merk de utsvingene bakre stolpene. Ryggbrettet med buet topp og formen på avslutningen nederst – begge finnes igjen på Gålås-stolen. Viking 1938 Pl. XVIII

Gålås-stolen er i sin hovedform en mellomting mellom Blakar- og Tyldal-stolene. Den har rygg og bakside som Blakar-stolen men konstruert i åpent spileverk som Tyldal-stolen. De fire konstruktive delene av ryggen samt setet er i furu, det øvrige i bjørk. Engelstad daterte stolen til ca 1200, og mente planterankene på baksiden liknet de på Hof-portalen.

Stolen var blitt kraftig restaurert i 1712. Da ble et forsvunnet spileverk i ryggen med to horistontale og to vertikale ribber erstattet av et grovt andreaskors, men ikke nok med det: Både sidestykker, sete og forside dateres til restaureringen i 1712. De fremre stolpene har i motsetning til de bakre ikke middelalderens system med gjennomgående tapper, men ellers er nye delene utført i et middelaldersk formspråk. Det ble derfor antatt at de utskiftede delene ennå eksisterte ved restaureringen.

Eivind Engelstad brukte de figurative motivene til å plassere de romanske stolene kronologisk. Der rytterfigurer finnes, så Engelstad på Blakar- og Gåra-stolene edle turneringsgangere med nedtrykte, nesten sittende bakben og det ene forbeinet høyt løftet i paradestilling. Til sammenlikning har Heddal-stolen tettbygde bondegamper.

Et sentralt moment for Engelstad var det kunstige skillet han mente var trukket opp mellom i hovedsak konstruksjonsmessig like kasse– og stolpestoler. I stedet ville han dra skille mellom de vertikale stolene – høye stoler med ryggstolper som går opp over ryggbrettet – og horisontale stoler – hvor ryggbrettet avslutter sidestolpene.

104200

Tyldal-stolens rygg. Legg merke til at alle tre har stolper som blir bredere der bein går over i rygg. Viking 1938 Pl. XX.

Engelstad var over seg i begeistring over Blakar-stolen som med sin «spenstige holdning og hele den elegante slankhet som bl.a. karakteriserer engelsk og norsk skulptur i den tidligste gotikk. I særlig grad er dette fremtredende ved Blaker-stolen, som stadig står som de «romanske» stolenes ypperste representant. For å fremheve det spenstige og stigende i linjespillet har kunstneren med beregnet raffinement latt baksidens sidestolper bue lett utover, en virkning som ikke overgås av noen av de øvrige stoler med sine helt rette linjer.» (1938: 104)

Helt fraværende hos Engelstad er vurderingen av Blakar-stolens treskurd som ellers betegnes som provinsiell, og det virker nærmest som han alt har glemt den makeløse Tyldal-stolen til tross for at den ble nevnt som representant for de såkalt horisontale stolene. Engelstads oppvurdering får en til å undres over om ikke den «slurvete» treskurden på Blakar-stolen kan ha vært tilsiktet; en økonomisering med arbeidet på en stol som var ment å skulle nytes på mange meters hold og ikke under kunsthistorikerens lupe. Endelig er det litt overraskende at han ser den vertikale streben som et romansk – ikke gotisk – stiltrekk.

  • Eivind S: Engelstad 1938: «Gålås-stolen», i Viking bd 2.
  • Gisle Jakhelln 1998, «Høgsetet på Borg», i Fortidsminneforeningen Årbok 1997: 101-24. (bl.a. om middelalderstolene)

Se også Lennart Karlsson 1976, Romansk träornamentik i Sverige, Volum 27 av Acta Universitatis Stockholmiensis. Pussig nok figurerer han ikke i Magerøy 1983 sin litteraturliste som nærmest er kjemisk fri for utenlandsk litteratur.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s