Theophilus’ dreiebenk – stroppebenken

Theophilus' dreiebenk

Theophilus’ dreiebenk. A er slik jeg forstår teksten. B er med nedjustert størrelse på det andre jernet for mer hensiktsmessig oppsett. C er en alternativ, mer stabil variant med kun ett jern med gjennomgående tange. Egen tegning.

Vi har tidligere kikket nærmere på vippebenken (svarvestolen). Nå skal vi se på en eldre variant. Det gjør vi med et besøk til Theophilus Presbyter, vår fremste kilde til en mengde middelalderske håndverksteknikker. Han skrev tidlig på 1100-tallet, både om det han selv hadde førstehånds kjennskap til og om det han hadde samlet fra andre med varierende sannhetsgehalt. I en beskrivelse av produksjonen av små tinnbeholdere streifet han innom tredreiing.

La oss se på det aktuelle kapitlet i sin helhet. Det er hentet fra Murrays oversettelse fra 1847 med de relevante stykkene uthevet:

[s. 371] Chapter LXXXVII of Tin vials.

Make two irons for yourself the length of the hand and rather thinner than the little finger, which are thicker at one end, at the other extremity graduated more thinly, that they can be drawn out from the mould; and let them have at the thicker part thin projections [caudas tenues] that they may each be forged with handles, which handles must be round; and they must have, at the other end, short round nails [breves clavos rotundos] by which they can be turned. Place clay round these irons, little at first, then more, according to the size you wish. This being dry, make your lathe in the same manner as trenchers and other wooden [s. 373] wessels are turned, so that one column may stand firmly, and the other can be moved, which, however, when it has been adapted, shall be fastened below with a thin nail [inferius clavo tenui firmabitur]. Adjust the mould between the columns and both the nails in their openings, and the strap being placed round the wood, and the boy who draws it being seated, you will turn it as you please, and overlay the wax. This being similarly turned, withdraw the mould from the handle with the iron, and the air-holes being placed on, and clay overlaid and dry, cast out the wax and place it in the furnace to recook, in the above mentioned manner. And when it has quite glowed inside, take it out of the fire, and so allow it to remain until it has become cold, so that it can be held in the hand awhile. And tin being instantly melted in an iron basin, or pot, a little quicksilver is added to it when it has become time for founding, so that, if there is a pound of tin, a fourth part must be (added) of quicksilver; and it must be poured into the mould without delay. When it has become quite cold the clay may be broken outside, and the handle being replaced, it must be again placed in the lathe and be turned smoothly everywhere, but at last it is polished with the rough grass. After this, take a little of the same scrapings of tin and mix with it a little quicksilver, and you will rub it with your fingers until it becomes quite liquid; and thus with a small cloth you anoint it, about the jar, by turning, until it remains dry and fair; the iron being taken out and the inner clay, also, you dig a small hollow in the middle of the tin, about the opening below, in which the iron was, and you join in it a small piece of the same tin, a little thicker than is the vial, and inside, you place a round piece of wood, upon which it may lean so that it may not be bent, and strike it outside with a moderate sized hammer until it is brought into these hollows and can stand firmly. You can also otherwise close this opening. Place the wood into the vial as above, the end of this you wrap in a small cloth; you pour pure melted lead into the opening, wax being also scraped on the same place, and you will thus quockly smooth it with the small hammer.

Vi henter ut det som er direkte relatert til dreiing – emne-jerna og dreiebenken:

Emne-jerna – to håndlange fingertykke koniske jern med tang i den tykke enden og en kort rund spik i den tynne, som emnet kan dreie rundt. Leire legges rundt jerna til ønsket størrelse. Det framgår ikke direkte men av sammenhengen ser det ut til at begge jerna skulle settes i samme runde treskaft, for de to spikene skal stå i hvert sitt stolpehull på dreiebenken og snora slås om skaftet. Ettersom han snakker om en beholder med lokk er det nærliggende å anta at han regner med at de to produseres samtidig på hvert sitt jern.

Dreiebenken – er av samme type som man dreier «asjetter» [scutellæ]  og andre trekar [vasa lignea]. Den har én fast og én bevegelig stolpe med hull. Når den bevegelige stolpen er tilpasset skal den festes under med en tynn spik. Her virker presiseringen av tynn (tenui) litt rar, kan det ha vært ment (teneo) som betyr fastholdende? Altså «festes med en fastholdende spik», en kile? Stroppen slås rundt treskaftet og når gutten som drar stroppen har satt seg på plass, kan du dreie emnet etter ønske.

Vi legger merke til at spissene er festet i emnet, ikke benken. Dette er også det vi utvilsomt kan kalle en stroppebenk (ty: schnurzugbank, eng: strap lathe), en dreiebenk der en hjelpemann – eller -gutt i dette tilfellet – drar snora som får emnet til å dreie rundt. Og ikke minst: Arbeidet foregår sittende. I motsetning til hva eldre teknologihistorikere ser ut til å mene har vi ikke grunn til å anta at dette påvirker kvaliteten på håndverket nevneverdig – en slik forestilling er sjåvinistisk vås.

På Theophilus’ tid var altså vippa ennå ikke kommet i allmenn bruk til erstatning for hjelpemannen. Det hadde den derimot på begynnelsen av 1200-tallet.  Da svarverne i Chartres donerte sitt glassvindu til katedralen der, var teknologien blitt så gjenkjennelig at den ble avbildet i glassvinduet som deres kvittering.

Men var allikevel vippa kjent i deler av Europa også før Theophilus’ tid? Ja det blir ren spekulasjon på tvers av hans vitnesbyrd.

Litteratur

  • J. Muray 1847, Theophili, qui et Rugerus, presbyteri et monachi, libri III. de diversis artibus: seu, Diversarum artium schedula
  • Teophilus Prestbyter 1874, Schedula Diversarum Artium, Volum 1 – med tysk oversettelse (dünnen Nagel) forøvrig oversettes jernpinnen med .
  • Hawthorne, John G. and Smith, Cyril Stanley (overs.) 1979, Theophilus. On Divers Arts. Dover Publications.
  • Theophilus Presbyter, Schedula diversarium artium, tidlig 1100-tall, British Museum MS. Harley 3915.
  • Theophilus’ dreiebenk for kobbervarer beskrives i bloggen Blood and Sawdust etter Hawthorne m.fl. sin oversettelse fra 1979 s. 180: «The other is a pewterer’s lathe, which he describes as «set up in the same way as the one on which platters and other wooden vessels are turned.» This lathe is pulled by «a boy,» presumably pulling back and forth on a cord wrapped around the piece being worked. Such reciprocol motion is charactistic of most early lathes, particularly those used in woodworking.»
  • The Woodturner’s workshop, «A brief History of Woodturning«.
  • Stuart King, «History of the Lathe» – tolker en kjent egyptisk illustrasjon fra ca 300 f.kr. som horisontal, ikke vertikal, dreiebenk. Han forutsetter også at vippebenken ga mer kraft enn stroppebenken og derfor var en forutsetning for å dreie større ting som hjulnav, uten at han underbygger det.
  • Bridget Brennan 2012, «The Ancient Craft of the Pole Lathe Turner» – Irsk ujevn artikkel, særlig med hensyn til å problematisere typen dreiebenk, men grei inngang til noen arkeologiske funn og litteraturliste. Hun sliter med å skille spekulasjon fra empiri.
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s