Belte – belti, lindi, gjord

Da er det dags for et nytt belte. Det gamle er oppløst på grunn av jernet som ble brukt i fargingen. Men hvordan skal det se ut? Hvor høyt opp må man på den middelalderske rangstigen før man kunne smykke seg med pyntebeslag i tinn, kobberlegeringer eller edlere metaller? Kunne håndverkere ha slike beslag? Kunne handelsfruer ha silkebelter? Var sølv det eneste akseptable for riddere? La oss kikke nærmere på de tre elementene – rem, spenne, beslag, men først: Hvor er forskningsfronten?

Forskningsfront

[M]odern re-enactors recreating the Middle Ages often wear plain, undecorated, brownish belts, purses and shoes, propagating a dull, ‘eco’ idea of medieval fashion. This image is belied not only by medieval literature and art, but even more by the large quantities of archaeological finds of late-medieval belt mounts and decorated leather. Willemsen 2012: 172.

Forskningen på beltebeslag blei åpna av Geoff Egan og Frances Pritchard med Dress accessories i 1991. For de seinere åra kan vi framheve Annemaireke Willemsen og  Alexander Kennedy Cassels, og i 2015 utkom en spennende studie av B. Jervis, C. Briggs og M. Tompkins. Egan & Pritchard satte opp en typologi for beslag og fant at beslag i kobberlegering av blikk med hull til separate nagler var det vanligste, også jernblikk ble brukt. Enkelte beslag i kobberlegering ble støpt, og beslag i blytinn ble alltid støpt med integrerte nagler. Deres studie er fremdeles den eneste by-vide med hovedvekt på beslag.

I sitatet lenger opp snakka Annemarieke særlig om 1400-tallet, og tidlig 1300-tall lar seg i liten grad single ut. Hennes studie er basert på museet i Leidens samling av 1500 beslag støpt i bly-tinn og blikk i kobberlegering som imiterte tilsvarende i edlere metaller – laget for «the common man, woman and pet». Selv om enkelte av beslagene er funnet i lag daterbare til første halvdel av 1300-tallet, bruker hun lite tid på å belyse endringer i bruken av slike beslag over tid.

Cassels utkom i 2013 med sin phd om Engelske urbane beslag. Også han postulerte at de ble båret av alle sosiale lag: «The major reason for the ubiquitous nature of these artefacts is the fact that they, and the belts to which they would have been attached, would have been worn by all levels of society, regardless of possible differences in dress associated with gender, age, or status.» Nøkkelen til postulatet synes å ligge i Cassels poststrukturelle perspektiv: «Through an application of post-structuralist theory it is possible to view artefacts as a text, the reading of which allows an interpretation of the social significance of the artefact«.

Jervis, Briggs og Tompkins studie fra 2015 er et forsøk på å identifisere bl.a. forekomsten av draktmetaller i engelske bondehushold fra 1300-tallet. De fant at 226 av 256 arkeologiske funn av beltedeler var spenner, resten var beslag. Tilsvarende var ingen belter nevnt i inventariene, trolig på grunn av at 1) beltebeslagene hadde lav pengeverdi ettersom de ble båret av landsbybeboere eller 2) eieren var forsvunnet med beltet på. Etter mitt syn gir dette lite som taler for bruk av beltebeslag i bondesamfunnet utover et lite mindretall. Så til det konkrete:

Rem

Om vi ser bort fra brok- og sverdbelter var beltet på begynnelsen av 1300-tallet som regel smalt og båret ved den naturlige midjen. Det kunne være langt eller kort, med og uten en knute ved spenna. Både lær og brikkevevd lin, kamgarnsull eller silke finnes brukt i bevarte belter. De fleste Nederlandske beltene er 10-15 mm brede, men 5-25 mm er kjent.

Arbeidsfolk er avbildet med enkle remmer, men vi skal ikke langt opp på rangstigen før vi ser mer komplekse belter i bruk. Motsatt bar Bockstenmannen en enkel rem helt uten endebeslag til tross for at han har levd et liv spart for manuelt arbeid.

Spenne

MIddelalderspenner i Chris Marshall, «Buckles through the Ages».

Spenna var som oftest laget i en kobberlegering og kunne ha spenneplate. De finnes også i jern, sølv og tann eller bein. Forgylling sier noe om status, og det samme gjør hvordan den var bearbeidet. Det finnes spenneplater med svært forseggjort gravering eller annen ornamentering. 

Chris Marshall’s «Bucles Through the Ages» er en mye brukt ressurs i reenactmentkretser på datering av spennetyper. Som det framgår av Southampton- og Dordrechtbeltene med sine trapesformede spenner nedenfor bør aldersspennet på enkelte av typene justeres. 

Beslag

En måte å framheve beltet på kunne være ornamentale beslag, beltestrekkere og endebeslag og spenneplater. Beslagene kunne være laget av tinn, kobberlegeringer eller sølv, avhengig av status. Beslagene kunne være forgylt eller forsølvet, eventuelt med isatte edelsteiner om de var riktig høystatus.  De var festet med niter av sølv, kobberlegering eller tinn.  

Kobberblikk brukt til beslag og spenneplater ble dekorert ved punsing eller gravering. Førstnevnte krevde at blikket ble plassert på en hard, flat overflate (blypute) mens punseverktøy ble hamret mot det for ønsket design. Gravering krevde frihåndsbruk av graveringsjern. Bare spennerammer og avslutningen av endebeslag ble støpt, først mot slutten av middelalderen ble også kobberbeslag støpt.

Some Egan, og andre har vært inne på, skal vi ikke begrense oss til adel og høyere statusklasser når vi ser etter beslåtte belter. Derimot har vel helst sølvbeslåtte, eller gull og steinbelagte belter vært forbeholdt dem. Beslag i kobber- eller tinnlegeringer har kanskje vært bedrestilte håndverkere, handelsmenn og kongens sveiner og gjester til del? Det blir rein spekulasjon hvor grensa dras, uten at vi finner grunnlag for å gå like langt som Willemsen og Cassels i å allmenngjøre bruken av beslåtte belter.  

Kilder

Bevarte belter sier oss som regel lite om den sosiale konteksten de ble brukt i og må derfor suppleres med tekst- og billedkilder.

Fra Norge har vi mest skriftlige kilder fra det mest verdifulle sjiktet av belter. I 1317 ble to prydede belter «tvau bællti buin» i Stavanger taksert til 20 kyr.  DN 4 nr 120 I Bergen ble i 1324 et prydet belte «buit belti» i medgift satt for 3 mark forngild. Paveskatten fra Nidaros i 1327 ble blant annet betalt med 10 sølvprydede belter, ni i lær og ett i silke «9 zonas de corio et 1 de cirico munitas de argento» til en samlet verdi av 21 3/13 forngilde mark. I 1333 ble ett prydet belte «buit bellti» gitt som betaling for en gårdpart på 2 månedsmatbol, altså retten til en årlig avgift tilsvarende 2/3 tønne korn. DN 3 nr 170. Vi kan vel anta at beltene minst var sølvbeslått, som et belte nevnt i 1338 «ein lindi sylfuer buin» etter Sira Narve på Øyestad. DN 4 nr 233. Det var ikke billige belter storfolk gjordet seg med. De var statussymbol og pengeplassering for eliten, uten at noen av dem behøver å ha vært i nærheten av «Erik av Pommerns» belte i prakt.

Sagamaterialet gir større spenn. Falk 1919 snakket om emnet.

Fra England har vi rikere kilder, og mye behandlet er framstøt «the Girdlers of London» i 1327-29 gjorde for å forby belter pyntet med «false work of lead, pewter and tin». En viss effekt ser det ut til å ha hatt, for i 1327 i York ble John Lyllyng dømt for å forsyne byens beltemakere med «false tin» tilsatt bly til dekorasjoner. (Homer 1991: 78) I London gjaldt forbudet garnityren til belter av «silk, wool, leather or linen any metal inferior to laton, battery, iron and steel.» Hvis slik garnityr ble laget i «lead, pewter, tin, or other conterfeit material, they were to be burnt by order of the mayor or wardens of the trade.» Forbudet rammet tinnforhandlerne i Bristol og Devon som krevde frislipp, og seinere ble alle begrensinger på bruk av hvitt metall på belter opphevet. (Smirke 1852) Det er nærliggende å lese dette som at tinn ble brukt i likhet med kobberlegeringer og edelmetaller, og London viser da også den største forekomsten av beslag i blytinn relativt til kobberlegeringer av de engelske byene. Enda vanligere ser blytinn ut til å ha vært i Nederland.

Chaucer bruker beltet til å beskrive en rik sakfører (sergeant-at-law): «rood but hoomly in a medlee cote, girt with a ceint [girdle] of silk with barres smale» – han bar et silkebelte med det som framstår som beltestrekkere på. I følge John av Garland hadde beltemakerne «the corigiaritis» eller «gurdeler» på 1200-tallet enerett ikke bare på å lage «bene memiratas»/»ystodyd», men også «stipata argento», belter barret med sølv.

Gorleston-psalteret fra tidlig 1300-tall har som regel bare belter antydet med en svart strek som er vanlig i så mange manuskripter. Bare i marginalen her, fol 153r, ser vi en veske i beltet. Merk også slissen i lommetyvens syrkot, (se også fol 155v, 179v). via Manuscript Miniatures.
Clovis som stifterfigur, midten av 1200-tallet. Belte med blomsterbeslag (quatrefoil mounts), beltestrekkere (bar mounts) og veskebøyle. Legg merke til at han ikke har knute på den lange belteenden som i stedet henger løst fra spenna. Foto: The Met.

Southamptonbeltet – funksjonelle ringbeslag

Southampton-beltet, katalognr 2156,  med ringbeslag i tinn og spenne i kobberlegering av samme utseende som Dordrecht-beltet, datert til sent 1200-tall. Platt et al 1975. Ringbeslag er den vanligste typen av arkeologiske beslag i England.
Luttrellpsalteret, både plogmannen og hans hjelper har belter med beslag, men belteenden er kort. Andre har smalere brune eller grønne stropper. Fol 170r. Foto: British Library. Beltene likner Southampton-beltet. Vi kan ikke se bort fra at beltet er pimpet for å framstille Luttrells bønder som velstående, men avbildningen og det bevarte beltet antyder at slike beslag kunne bli brukt innenfor bondesamfunnet, altså av de bredere lag av befolkningen.  
Beltemaker Nürnberg ca 1425. Det er seint, men legg merke til at flere belter har samme stil som Southampton-beltet og plogmannens belte i Luttrell-psalteret.

Dordrechtbeltet

Belte fra Dordrecht datert til 13-1325 funnet i brønn, hektet fast i mugge. Det er nærliggende å se for seg at dette er et belte folk flest kunne brukt, bønder, såndverkere, småbrorgere. Via Dordrecht Undergrounds.

«Erik av Pommerns» belte

Maria og Amica skrev i 2018 om «Erik av Pommerns» belte, basert på en artikkel av Viktoria Holmqvist. Beltet ble funnet i Fredensborg slott på slutten av 1700-tallet og ble assosiert med Erik pga av dekorasjon på spenna. Det er brikkevevd i rød, blå og grønn silke på begynnelsen av 1300-tallet eller tidligere. Like gamle er de forgylte beltestrekkerne i sølv med edelsteiner (og trolig veskeopphenget). Bare endebeslaget og spenna er fra midten av 1400-tallet. På grunn av veskeopphenget har det vært spekulert på om det kan være et kvinnebelte, men vi finner også slike på menn, se Clovis over.

Se også Dunn-beltet, beskrevet og rekonstruert av Viktoria Holmqvist her.

«Erik av Pommerns» belte, fra 12- eller tidlig 1300-tall, spenne og endeplate fra midten av 1400-tallet. Foto: Haandkraft.

Litteratur

Digresjoner

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s