De gamle antikvarene regnet dolker som vanlige fra slutten av 1200-tallet og riktig populære det påfølgende århundret. Siden midten av 1900-tallet har rustningshistorikerne i stedet framhevet en form for kontinuitet. Dolkliknende våpen har alltid spilt en rolle for reisende og krigsmenn, og det var glidende overganger fra stridskniv til dolk. Det skjedde allikevel en endring på 1200-tallet koblet til økende bruk av rustning og tilsvarende behov for et stikkvåpen og som resulterte i at de ble mer populære blant en krigførende elite. Dermed ble de hyppigere avbildet og det utviklet seg flere gjenkjennelige typer. Sammen med strengere våpenlovgivning påvirket det også sivil bruk.
Selve navnet dolk finnes ikke i Skandinavia før etter middelalderen. Det dukker først opp i 1570-åra, avledet av det tidlige 1500-tallets sveitsiske tolch, etter at ordet dagger var introdusert kort etter 1500. Riktignok er det norrøne ordet for nål, dálkr, brukt ett sted for å betegne en dolk, men det er noe annet.(Fms. I, 180). I stedet var en samlebetegnelse på disse våpnene ordet knifr, gjerne med forledd som bryn–, stikk- og saxknífr. Alternativt fantes ordet rýtningr som i Olavssagaen presenteres som et synonym til saxknífr. Stikknífr (mnd. stekemest) kan ha vært en kortere dolk. Det framgår av at mens Bylov og Jonsbok nedla generelt forbud mot rýtningar, ble det for prester på Island ytterligere innskjerpet at de ikke skulle bære hverken toskur [tveeggede?] eller stikknífa. Betegnelsen rýtningr finner vi også i gammelsvensk rytinger og dansk dialekt ryting, og det kan kanskje være grunnlag for igjen å ta den i bruk?
Etymologisk kommer Rýtningr antakelig av middelhøytysk Reitling = «ridderens sidevåpen». Det passet godt til betegnelsen brynknífr. Et fransk og midellengelsk navn er anlas (anelace) og en gammelsvensk term er baslare, trolig en henvisning til «Basel-kniv» som også var vanlig i middelengelsk, middelhøytysk og middelfransk. Historikerne er spes glade i navnet misericord, av latin misericordia, «nåde». Det brukes i tysk språkområde oversatt til gnadgott.
I moderne språkbruk har mange av disse generelle betegnelsene fått mer spesifikke betydninger som quillon, baselard og aunlaz. I likhet med betegnelser som testikkeldolk og rondelldolk og øredolk relaterer de til formen på skjeftet, mens de historiske distinksjonene gjerne kunne relatere til bladets form og lengde.
Hoffmeyer 1958 regnet de tidligst daterbare dolkene som eneggede med tjukk rygg og spiss odd. De var vanligst ennå på 1300-tallet, mens man fra 1400-tallet oftere møter tveeggede dolker. Knivlignende dolker forble imidlertid i utstrakt bruk, blant annet som det Grieg 1958 beskriver som husverger, «ganske simple knivliknende dolker» fra 13- og 1400-tallet. Det tyder på at vi i stedet kanskje bør vektlegge dette som et funksjonelt skille, uten at vi kan dra det så langt som Larsen 2007 gjorde da han antydet tveeggede som militærdolker og eneggede som jaktdolker.
Larsen 2007 trakk også fram et annet typologisk skille; mellom en avgrenset gruppe av korte dolker med blad på ca 20 cm og lange dolker med blad på ca 30 cm. For en daterende typologi ville han i stedet vektlegge variasjoner i skjeftet, og vi skal ta en nærmere kikk på hvordan dette utarter seg for gruppen av testikkeldolker.
Testikkeldolken
Testikkeldolk, balledolk eller nyredolk er alle moderne navn på dolketypen som var utbredt i Norge i middelalderen. Navnet er lånt fra den engelske historiske termen ballok‐knyf, mens man i andre språkområder ikke ser ut til å ha kjent på behovet for å gjøre konnotasjonen eksplisitt. På svensk så vi at typen på 1400-tallet ganske enkelt ble kalt en stekemets. Hewit 1855 nøyde seg med å beskrive formen som «two knobs«, og foreløpig er det hos Ashdown 1909 jeg har funnet den første omskrivningen til «kidney» dagger. Betegnelsen tilskrev Oakeshott 1960 «[t]he inhibitions of the nineteenth century» før han og enkelte kuratorer reintroduserte navnet ballock dagger. Den er også kalt dudgeon-dagger. På fransk kalles den Dague à rognons (rognon=nyre), på nederlandsk nierdolk, tysk Nierendolch.
Britenes opptatthet av å «ta tilbake» ordet balledolk fra «prudish nineteenth-century antiquaries«, som Blair 1962 kalte det, framstår som litt tøysete med tanke på at det norrøne ordet knífr allerede er et ord for penis. Sammensetningen betyr dermed noe i retning av «ballepikk» – kanskje litt overtydelig for en gjenstand som allerede har svært fallosaktige konnotasjoner. For å forklare den engelske betegnelsen har franskmennene oversatt den med dague á couilettes. Det har igjen ledet de engelsk- og tyskspråklige til å tro at det eksisterer en separat fransk testikulær navnetradisjon. Sistnevnte har oversatt det med Hodendolch, så nå er det vel bare et tidsspørsmål før noen konstruerer også et tysk tilsvarende tradisjon.
Opprinnelse før eller etter år 1300?
Varianter av skjeftet brukes til å datere dolkene typologisk. Etter Larsen 2007 regnes konisk skjefte med store, velformede vulster til de eldste, mens yngre ofte har slankere skjefte og forskjellige former for ornamentale metallbeslag og endeknapper. Vulstene «degenerer» og blir mindre med tiden. Parerplate i metall opptrer først fra 1400-tallet, de eldste er uten.
Oakeshott 1960 skjøv testikkeldolkens opprinnelse fram til omkring 1300, og Blair 1962 mente den var særlig utbredt i Flandern, England og Skottland fram til tidlig 1600-tall. Blair ser altså ikke ut til å ha fått med seg hvor vanlig den var i Skandinavia.
Tidligere hadde man ført testikkeldolkens opprinnelse tilbake til 1200-tallet. Hovedkilden var en miniatyr fra BL Royal MS 20 D I som Hewitt 1855 tidfestet til ca 1280. Kilden ble seinere godtatt uten videre av Ashdown 1909 og Grieg 1933, men er egentlig fra andre kvartal av 1300-tallet.(se også Nøttveit 2006) Av de mange miniatyrene i verket er dette nærmest den eneste som viser en dolk.
To riddere i strid, den ene med en testikkeldolk på høyre side. Det ble datert til ca 1280, men viser seg å være langt yngre 
Kilden er BL Royal MS. 20, D I, fra andre kvartal av 1300-tallet Sør-Italia (Napoli). fol 359 viser et nattangrep mot Mithridates.
En annen mye brukt kilde er Robert de Shurlands gravbilde, hvor en oppasser er utstyrt med testikkeldolk. Hans død er datert til 1328, og for Oakeshott 1960 og sikkert også Blair, er det den som utgjorde eldste belegg for typen. Fra Skandinavia framheves gjerne gravbildet til hertug Kristoffer (d. 1363) og kalkmaleri av kong Valdemar IV, ca 1375.
En variant finnes på st Mauritius-statuen i Magdeburg fra ca 1250. Den har to vulster ved overgangen til bladet men med en annen type pommel så den må regnes som en hybrid. En dolk i første del av Codex Manesse fra tidlig 1300-tall står nærmere, men også den et hybrid med avvikende knapp.
Nøttveit 2010 gir ikke mulighet for å skille ut slirer og skjeder for testikkeldolker fra andre dolketyper unntatt rondelldolker som ikke ble funnet. Dateringer av materialet fra Bergen byr også på et problem ved at den for oss mest relevante Bryggen periode 5 strekker seg helt fra 1248 til 1332 og dermed ikke egner seg til å tidfeste funn før 1300.
Larsen 2007 presenterte et knippe danske testikkeldolker, ingen av dem datert annet enn typologisk.
For Norges del ser Nøttveit 2000 og 2006 ut til igjen å ha ført testikkeldokenes opprinnelse tilbake til 1200-tallet. Nøttveit knyttet testikkeldolken til en særskilt æreskultur han så i et Norge hvor voldskriminalitet dominerte i langt større grad enn i andre land i forhold til tyveri og eiendomskriminalitet. Jeg har foreløpig ikke kunnet lese noen av tekstene, så jeg kjenner ikke grunnlaget for tilbakedateringen.
Det er i Nøttveits tekster og i rapporter fra de store byutgravningene vi kan regne med å finne eventuelle grunnlag for datering av typen tilbake til 1200-tallet …
Funn
- Balledolk fra Sørenga, Norsk maritimt museum.
- Balledolk, Sørenga, NIKU.
- Dolkefunn på Akershus – enegget, kort, gjettet på som balledolk.
- Dolk, Royal Armouries 1400-tallet.
- Grieg
- Eneste funn han kunne føre tilbake til 1200-tallet var en bronseknapp, Alvum i Kråkstad, Akershus (quillon)
- Rund vulst og rund knapp – enegget, Hedalen, Østre Slidre C23344
- Oslo Ladegård C314 – tresidig tverrsnitt på bladet, kuleformet knapp av jern og dekorert med langsgående furer, parerstangen har nederst nedadbøiede ender, som avsluttes i knopper – typen henføres til 1500-tallet.
- Enegget dolk ved Oslo Ladegård, C23734
- Mindet i Oslo, liten dolk av jern med håndtak av tre, funnet i 1877 C8417.
- Rondelldolk?: Fra Mariakirken med tynt rundt bronsebeslag C4556.
- Nyrdolk prestegarden i Holt, Aust-Agder, Arendals museum – jern m bronsehåndtak
- Nyredolk Nordiska museet, visstnok etter slaget ved Kringen 1612.
- Nøttveit 2006: BRM 0/48700
Kilder
- DN 1345 kniv med sølv «stæinmæzæn ssylfuærbuin«=»knifuæn«.
- DN 1524 Wittenberg – kniv for en konge «knijff«.
- DN 1531 Kiel – kniv med sølv «eyner voreringe eynen brekenfelder mitt suluer besclagenn«.
- DD 1426 I artikel 8 bestemmes det, at enhver, som slår eller sårer en anden mand med et mindre våben såsom en armbrøst, en dolk eller en tveægget kniv eller med et usædvanligt våben, skal bøde dobbelt til offeret samt til herskabet. §. 8. Welk man den anderen sleit edder wundet mit vorlechten wappen, alse mit armborste, mit rütschern[rinszcherren, Dreyer l.l.; iensern, Camerer l.l.] , mit tweschniders effte mit vnwontliken wappen, de schall dat twefoldig betern dem de hone is vnd ock der herschop.
- DD 1433: En drapsmann og hans tjenere får forbud mot å bære sværd eller dolk. swerdh æller stekemæzs.
- Misericord etter Hewitt 1855:
- Charter of Arras 1221: «Quicumque cultellum cum cuspide, vel curtam sphatulam, vel misericordiam, vel aliqua arma multritoria portaverit,»
- Guiart 1302: «Plusieurs piétons François ala, Qui pour prisonniers n’ont pas cordes, Mais coutiaux et misericordes, Dont on doit servir en tiex festes.«
- Guiart 1303: «Fauchons trenchans, espées cleres, Godendas, lances émoulues, Coutiaux, misericordes nues.»
- Brukt som nådestøt: Thus Jean de Méun i Roman de la Rose:»Pitiez, qui à tous bien s’accorde,| Tenoit une Misericorde| Decourant de plors e de lermes.«
- Memorials of London Life – første «dagger» er 1278: «a certain anelace … inflicting upon him a wound one inch in breadth, and six inches deep.» (i.e. «A knife, or dagger, worn in the girdle, at the side.»)
Litteratur
- John Hewitt 1855, Ancient armour and weapons – , alternativ lenke – Hewitt henviste, med Meyrick, til en dolk i Durham, tilskrevet en av biskop Anthonys menn 1283, jern, 16» blad, innskrift: «Anton: Eps: Dunolm». Den framstår imidlertid som langt yngre.
- W Boeheim 1890, Handbuch der Waffenkunde.
- Hjalmar Falk 1914, Altnordische Waffenkunde, kap VI «Das Messer»
- Sigurd Grieg 1933, Middelalderens byfund – overså de norske kjelehattene!
- C.H. Ashdown 1909, British and foreign Arms and Armour
- A. Essenwein 1880, Beiträge aus dem Germanischen Museum zur Geschichte der Bewaffnung im Mittelalter
- Viollet le Duc, Dictionnaire du Mobilliere Francais
- Håkonarbok 44, Landsloven IV 14, Norges gl Love II, s. 60, Byloven IV 15, Norges gl. Love II, s. 218.
- Grieg, Sigurd 1943: «Hugg- og stötvåpen fra middelalderen». Nordisk Kultur XII B – Vaaben.
- Sigurd Grieg 1950, «Fra Landsknektdolk til Brudgomskniv«, Viking 14, pl III fig 5.
- Sigurd Grieg 1958, Gudbrandsdalen i mellomalderen.
- Ada Bruhn Hoffmeyer 1950, «Glimt av Dolkens Historie», i Købstadmuseet «den gamle by» aarbog, s. 17-20 fig 2-3. (ikke lest)
- Ada Bruhn Hoffmeyer 1958, «Dolk«, i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder 3.
- R. Ewart Oakeshott 1960, The Archaeology of weapons: arms and armour from prehistoric to the age of chivalry.
- Claude Blair 1962, European and American Arms c. 1100–1800.
- Brynjolf Hellner 1963, «Kniv«, i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder 8.
- Ole‐Magne Nøttveit 2000. Middelalderske våpenfunn fra Vestlandet, upublisert hovedoppgave UiB. (ikke lest)
- Ole‐Magne Nøttveit 2006, «The Kidney Dagger as a Symbol of Masculine Identity – The Ballock Dagger in the Scandinavian Context», Tandfonline.
- Ole-Magne Nøttveit 2010, Sheats and Scabbards From Medieval Bergen.
- Lars Krants Larsen 2007, «Thorkild Dahls daggerter«, KUML, alternativ lenke. – katalog over 12 nyredolker, 6 lanseknektdolker og 7 ikke typebestemte – ingen er datert annet enn typologisk. Han ser ut til å feiltolke «dague á couilettes» som historisk term.
- Jason Elrod, «Spotlight: The Ballock Dagger«, Myarmoury.
- Alexi Goranov, «Spotlight: The Rondel Dagger«, Myarmoury.
- Om testikkeldolker på forumet Vikingsword.
- Dolker på 1200-tallet på forumet Tempus Vivit.
- Om «la Testicular» på forumet almolagarves.
- Visegrad-dolken er datert til 1200-tallet – her med rekonstruksjon av Istvan Farkas.
Ffoulkes ordliste
- Alemella, It, kniv/dolk 1300-tallet
- Almarada, Sp, stillettkniv/dolk
- Ameure, dolk.
- Anelace, bredbladet dolk, tidlig 1300-tall
- Bayonet, dolk festet til muskett, ca 1672
- Balloch knife, kniv/dolk med baller framfor quillons, 14-1500-tallet
- Bergaman, O.F. cutlass/dolk fra Bergamo
- Brise-cuirass, Fr. kort, sterk dolk
- Broke, O.F. en slags dolk (R)
- Chinquedea, It. kort, bredbladet dolk for seremoniell bruk, lagd i Venetia og Verona, fem fingre bred ved basen.
- Dague à oreilles, dolk med pommelen formet som to sirkulære vinger
- Dague à rognons, Fr. dolk med nyreformede vulster over parérstanga.
- Dague à ruelle, Fr. dolk med tommelring
- Dolequin, en slags dolk (R)
- Graffe, Fr. liten dolk
- Main gauche, dolk brukt i venstre hånd når høyre holder sverd
- Misericorde, kort dolk brukt til nådestøtet
- Patula, kort sverd/dolk
- Pavade, lang dolk
- Pistolese, stor dolk/kniv (F)
- Poignard, dolk
- Pugio, It. liten dolk
- Pugnale, It. liten dolk
- Seax, dolk
- Thyrtel, O.E. kniv/dolk
Høvel & hage 