Fra høymiddelalderens Norge har vi et fåtall bevarte veggmalerier. La oss kikke litt på hvordan de kan leses ved ett av dem.
Åltaket, «Tilfangetakelsen». Peter (rød kjortel og hvit kappe) hogger øret av Malkus (brun kjortel) som holder Jesu hånd. En apostel i hvitt er vitne. Judas (hvit kjortel og mørkerød kappe med stjerner) hilser Jesus (rød kjortel og blå kappe). En vakt i brynje med hette (og en maske/demon på skulderen?) holder Jesu andre hånd og truer med falchion. Jesus og apostlene er barbeint, mens vakten og Malkus har sko. Til høyre ser vi deler av neste scene «Hudflettingen» satt sømløst inn: Jesus er strippet på overkroppen og piskes av fyr i brun kjortel stappet i beltet så broka er synlig. Eirik Irgens Johnsen KHM CC BY-SA 4.0.
Kortaket fra Ål stavkirke ble gitt i gave til Oldsaksamlingen fra Ål kommune i 1881, i forbindelse med at de reiv stavkirka si for å spare noen vedlikeholdskroner. Det viser 23 scener fra Jesu liv og død. Opprinnelig var ikke bare kortaket malt, men også korveggene.
Opprinnelig ble det antatt å være fra ca år 1400, men dateringen er seinere flytta bakover i tid. Roar Hauglid bemerket at sjøl om Åltaket mangler Torpomaleriets strenghet og framstår med slurvete ornamentikk, var det ingen bondemaler (Fett) som stod bak. Det vitnet om komposisjonstalent og fortellerkunst av høy rang. Dessuten ser det ut til at flere hender var i arbeid. Hauglid daterte arbeidet til første del av 1300-tallet. Signe Horn Fuglesangdaterte maleriet til ca 1300. Hun og hennes studenter begrenset seg til å se på bildebruk, så her finnes ingen vurdering av motivenes materialitet. Det var et stort spenn i bildene som ble brukt. Mens scenen med jesu tilfangetagelse kunne føres tilbake til 400-tallet, var scenen der han hudflettes blitt innført på 1200-tallet, parallelt med 12- og 1300-tallets økende fokus på den lidende Kristus. Sigrid og Håkon Christi mente maleriet stilistisk kunne dateres til 1200-tallet, men tok ikke stilling til hudflettingsscenen.
Kortaket er et tønnehvelv med grovhøvla furuplank, festet til et reisverk som hvilte på korets stavleggje. Hvelvdekoren er avhogd og litt avkortet mot feltet med «Nattverden», trolig ifb en reparasjon. Maleriene er laget ved at hovedlinjene ble risset inn i treverket. Deretter ble en tynn krittgrunning påført, og så påmalt med ett strøk i hovedfargen. Bare enkelte steder er det brukt skyggelegging i avvikende farge. Konturene ble malt til slutt, noen svarte og noen mørkt røde. «Fremgangsmåten tyder på en gruppe håndverkere som var vant til å arbeide hurtig og systematisk, men teknikken er enkel og grov, og stilen er provinsiell. Pigmentene er billige, temperaen er proteinlim.» Fuglesang kontrasterte først og fremst Ål-taket med alterfrontalene, med sin omhyggelige teknikk, grundering i mange tynne lag, kostbare farger, olje som bindemiddel og laseringsteknikk. Hun ser uvanlig stort sprang mellom håndlaget til mesteren, som malte de religiøst viktigste figurene, og de andre malerne. «Et iøynefallende trekk er forskjellene i malernes personlige stil» – Fuglesang snakket allikevel om «verkstedhendene» framfor en mer tilfeldig sammenrasket gruppe. Ål-mesteren vil hun helst lokalisere til en av biskopbyene på Østlandet, altså Oslo eller Hamar. Ikonografien beskrev hun som ajour med resten av Europa, og ganske avansert. Den ble overført fra kunstnerhånd til kunstnerhånd via mønsterblad.
Og bildene? De skulle tolkes på flere nivåer, et historisk, analogt/ symbolsk, anagogisk og moralsk.
Men hva er greia med masken? Kanskje representerer den en demon på vaktens skulder? En smådemon finner vi ellers på skulderen til Herodes når han bestemmer seg for å ta livet av alle guttebarn. Av de mange som har analysert bildet er det bare Sigrid og Håkon Christie som har nevnt den. Masken er ikke vanlig i scenen, i stedet er ofte en fakkel eller lykt avbildet.
Harry Fett 1910, En islandsk tegnebog fra middelalderen. – om AM 674 a III 4to, Teiknibókin. – «bogen er fra senmiddelalderen, men den bygger paa ældre arbeider; det er i hovedtræk et erindringsbillede fra høimiddelalderens store stil, saaledes som den blomstrede over i Norge omkring 1300.» «Tegnebogen bærer tydelig præget af tre stilgrupper; en væsentlig ornamental paa grundlag af senromansk og unggotik, en høigotisk og tilslut en sengotisk.»
Tradisjonshåndverkere bruker det til å ta ut grøyp eller not, i gulv- og veggbord, og det kan også brukes i møbler som stoler og kister. Grøypjernet ble seinere avløst av plog-/nothøvelen (eng: Plow plane/grooving plane, ty: Noothobel).
Tre ulike verktøy med gjennomgående tange. Det nederste er et grøypjern for å ta ut not i tiler. De er omtalt nærmere her og her. De er smidd av Øystein Myhre, skafting og foto av Trond Oalann 2014, gjengitt med tillatelse.
Grøypjernet har navn etter funksjon, og forma på jernet varierte etter behovet, fra svære måsåfar til små renner. Å greypa, kalte de det i norrøn tid når de notet eller innfalset bygningsdeler, for eksempel: þu skalt ok gera fialar þær er vppstandi i tialldbudina af triam sithem alnar langar enn halfrar alnar breidar ok greypa hueria vit adra.(Stjórn, 2. mosebok 27). Greypijárn finnes nevnt på Island blant annet snekkerverktøy i 1504 og 1525. Navnet finnes i nyere tid ellers brukt på treskojern, merkejern, rivjern, og meddragskniv. Alternativ betegnelse er notjern. huljern.
Bildet viser en variant som har blitt vanlig blant norske tradisjonshandverkere. Om jeg forstår det rett er det utvikla på grunnlag av gamle verktøyspor? Som vi skal se skiller den seg fra hva vi finner ellers i Europa.
Groping-iron
I Vest-Europa var ploghøvelen i vanlig bruk på 1500-tallet, slik den før hadde hadde vært hos romerne. Men også i tida mellom fantes det verktøy for å kutte grooves. På engelsk finner vi navna grooving iron/groping-iron.
Goodburn 1993 diskuterte groping-iron i lys av nyere engelske utgravninger. Han merket seg at bjelker og planker ofte hadde irregulære eller bølgete notinger i angelsaksisk tid, vikingtiden og middelalderen. Et krokete jern ble brukt til å bryte fibrene i bunnen av grøfta og jevne den ut etter at den først var tatt ut med øks, og han etterlyste hjelp til å identifisere verktøyet.
Blant Jens Snedkers etterlatte verktøy i danske Randers i 1549 var «4 hand høfler, 2 lang strighøfler og en plog» (Norman 1954: 102 og note 14). Var sistnevnte en ploghøvel eller et grøypjern?.
I 1400-tallsdiktet «The Debate of the Carpenter’s Tools» finnes et grooping iren. Vi antar at dette var et grøypjern, sjøl om det også her er en viss fare for sirkelslutning: «However, a Latin vocabulary of 1440 equates “growynge or gravynge yryn” with Latin runcina (which usually means a plane), or scrophina otherwise strophnia (a rare medieval Latin word that a modern dictionary of medieval Latin, in a nice example of circular reference, defines as “grooping-iron, cooper’s gouge”!)»ref. Roy Underhill 2012 foreslo at det kunne være sammenfallende med et sentraleuropeisk verktøy som var i bruk inn i vår egen tid.
En sentraleuropeisk variant
Skjermdump fra hjemmesida til kistemakeren Tamás Gyenes viser ungarsk variant av grøypjernet som har en overfladisk likhet med en engelsk twybil. Han kaller det “hornyoló”.
En sentraleuropeisk variant av grøypjernet kan minne litt om det som på engelsk kalles twybil, men er det ikke. (Det engelske navnet twyvette regnes for å betegne et litt større verktøy, nærmest som en fransk besaiguë. men kan også betegne toblada verktøy generelt. De diskuteres gjerne i relasjon til stikkøks/ mortise axe.)
Ungarsk hornyoló, også kalt zsindelyvőgyelő og Hornyolást fra denne sida. Hver side har et blad med bøyd spiss.
Verktøyet finnes i ungarsk tradisjonshandverk, og brukes av kistemakeren Tamás Gyenes. Peter Follansbee har omtalt Gyenes’ kistemaking og verktøyet hans her og her. Et par gamle videoer viser verktøyet i bruk:
Ungarsk video fra 1955 her (m tysk stemme). (fra Néprajzi múzeum, Etnografisk museum, Budapest), (med seinere ungarsk stemme): Se også Bútormüvesség og Ácsolt láda.
En video fra etnografisk museum i Warsawa 1975 her, fra Subkarpatene, sørøst i Polen. (Den viser produksjon av linbråke, og museet har også lagt ut en mengde andre kule videoer)
Det er åpenbart mer å hente i tysk, polsk og ungarsk litteratur, sikkert også i omkringliggende områder, men det får ligge til neste runde.
Fransk: «Une rainette double pour le rainurage» Skjermdump.
Urainsk: praska (праска)
Russisk: utiug (утюг) (begge brukes ellers om strykejern).
Tsjekkisk: Fugač/fugovník, også brukt til takspon, moderne rekonstruksjon, i 1864 výtah (mange betydninger).
Polsk: Nutownik (arkeologisk term), Pugucz (for kistemaking). Etnologene bruker en rekke andre termer.
Fransk: Rainette double (også betegnelse i skinnhåndverk).
Tysk: Schindelzieheisen. Nuteisen.
Nederlandsk: Snijmes (tolka som rissekniv)
Arkeologiske funn
Franske Mille og Dumontet 2018 kjente til tre europeiske funn fra 1300-tallet, fra Tsjekkia og Polen. Michalik 2022 fant ikke mindre enn seks sikre pluss et par usikre.
Skjermdump fra Michalik 2022.
Plemiętach-jernet, Polen, ble funnet i slutten av 1970-åra og er datert til 12-1300-tallet.
Elbląg-jernet, Polen, er datert til 1240-åra. Det ble funnet i 1990-åra. Det diskuteres nærmere av Michalik 2022.
Szczerba-jernet, Polen.
Sezimovo Ústí-jernet, Tsjekkia.
Klaipeda-jernet, Litauen. her. Funnet i 1400-tallslag og opprinnelig beskrevet som «An iron artefact with no clear purpose».
Dordrecht, Nederland. I likhet med Elbląg-jernet er også det bevart med skaft.
Usikkert funn fra Wieldądz (Wąbrzeski distriktet, Kuyavian-Pomeranian Voivodeship), datert til andre halvdel av 1200-tallet til første halvdel av 1400-tallet.
Usikkert funn fra Puck, Polen, datert til slutten av 1400-tallet til første fjerdedel av 1500-tallet.
Skjermdump fra Michalik 2022.Skjermdump fra Michalik 2022
Litteratur
Petersen, over: enegget hulmeisel. C15828. til venstre: tveegget hulmeisel C9556.
William Louis Goodman 1964, The history of woodworking tools, Bell and sons, London. Virker ikke som han er kjent med verktøyet.
Informert Twyvete-diskusjon på Tools and Trades History Society. Viser bl.a. til Bob Burgess’ artikkel «Mortice Axe or Billhook???» som kommer innpå den ungarske varianten av grøypjern. Burgess har gitt videre hint i kommentar til Follansbee.
Roy Underhill 1986, The Woodwright’s Workbook: Further Explorations in Traditional Woodcraft. beskrev groping iron som «recurved, by which boards are hollowed so that one may be connected with another.» verktøyet var ukjent for ham, men han antok at det var en forløper til det tyske verktøyet for å sammenføye takspon.
Pierre MILLE, 1998, « Ethnoarchéologie du bois : étude d’un coffre daté des environs de l’An Mil, découvert sur le site lacustre de Charavines (Isère) », i Archéologie médiévale, t. 28. – Nøkkeltekst om konstruksjon av kister. Verktøyet avbildet s. 65. Gjør koblinga til Chartres-glassmaleriet, med henvisning til WOLFF P., MAURO M., 1960, Histoire générale du travail, t. 2, L’âge de l’artisanat (Ve-XVIIIe siècle), Paris, Nouvelle librairie de France. Mille sammenliknet funn fra ca år 1000 med etnografisk studie i Budureasa i Transylvania, Romania, hvor Nicolae Oancea f 1918 i 1994 ennå produserte kornkister på gamlemåten.
Jan Petersen 1951, Vikingetidens redskaper. – Det er uklart for meg om noe han beskriver kan tolkes som grøypjern, men det han kaller enegget og tveegget hulmeisel likner skjekniver. Kan de egne seg til formålet?
[Grøypjern i aktivitet på bildet som representerer snekkerlaugets donasjon i Chartreskatedralen, Vindu 47, historia om Noa, 1205-15. avbildet her. Takk for tips, Kai!]
G. ZABIELA, V. BUKANTAITĖ, Ž. ČĖSNA, R KRANIAUSKAS, E. ABROMAVIČIUS, E. UBIS 2011, «Klaipėdos piliavietės pietinė dalis ir kurtinos«, i Archeologiniai tyrinėjimai Lietuvoje 2010 metais. Vilnius: 199-210.
Ryszard Boguwolski 1978, Das Museum in Grudziadz: Ausgrabungsarbeiten 1975 – 1977;Kleine spätmittelalterliche Rittersburg in Plemieta, Gemeinde Gruta, Muzeum w Grudziądzu (funn av nutownik).
Her er et eksempel på dreid stolpestol som tronstol til Maria med jesusbarnet fra sørportalen til danske Ålum kirke ca 1200.
Skällvikstolen er en av de enkleste dreide stolpestolene som er bevart fra middelalderens Skandinavia. Stoltypen er svært vanlig på romanske helgenavbildninger, og dateres gjerne til 11- 1200-tallet.
Skällvik-stolen. Det ene beinet skråner innover, er de i ferd med å gli fra hverandre nederst?
Stolen er ikke helt i lodd og vater akkurat, men for en del skyldes det tidas tann. Beina er parvis omtrent like høye, selv om ornamentene er litt forskjøvet i forhold til hverandre. Beinet til høyre når du sitter på stolen heller utover. Mest sannsynlig skyldes det at beinet på et tidspunkt har blitt slått for langt inn på tappen. Ellers stiver de breie sidebrettene (øvre sarg) godt av.
Gulvflisene kan hjelpe oss å skissere stolens mål. Stolbeinas plassering på flisene viser at setet smalner av bakover. En antakelse om at gulvflisene er 10 x 20 cm gir en avsmalning fra ca 60 cm til ca 55 cm og dybde på ca 60 cm (ytre mål). Setet ser også ut til å være litt høyere bak enn foran, men det kan skyldes ujevn slitasje på stolpene. Særlig høyre stolpe foran virker lav. Setets høyde ser ut til å være ca 50 cm, ryggen ca 100 cm og stolpene foran ca 65 cm.
Skällvikstolen, en biskopstol fra 1200-tallet står i koret på Skällvik kirke. Om vi antar at teglsteinene har standardstørrelse på 11×23 cm kan vi regne ut stolens mål. Bildet er «lånt» fra På Kyrkspaning.
Teknikk
Hugging av tapphull, se denne bloggposten og Peter Sellers’ video. Peter Follansbee gjør det litt annerledes. Darrell LaRue dreide først og tappet etterpå.
Stoltekniske prinsipper
Mål lånt fra Woodmagazine.com
Standard setehøyde 40-45 cm (H: 53 cm) når føttene er i gulvet, standard setedybde 38-45 cm (H: 52 cm). Standard setevidde 40-50 cm i front med 5-8 cm reduksjon til 32-45 (H: 61 cm) bak. Setet kan helle 5–8° bakover for ekstra komfort, men senkes tilsvarende for å hindre undersiden på lår foran til å ta for mye belastning.
Tegning: Woodmagazine.com
Ryggen er 30-40 cm høy for uformell stol, 50 for formell stol. Ryggen heller 5° bakover for formell stol, og opp til 15° for uformell. Sete-ryggvinkel skal være mellom 90° og 100°. For å gi plass til rumpa, sett enten av 8 cm åpent rom mellom sete og nederst på ryggstø, eller avbøy de nederste 10-20 cm av ryggen utover.
Armlene er 18-22 cm over setet, minimum 20 cm lange og 5 cm vide og 48 cm fra hverandre.
Kilder/litteratur
Darrel LaRue har rekonstruert stolen 2016-18. Her er hans samla album med mål.
«Original chair is in a church in Soderkoping Sweden. This is my recreation. Original Specs: Turned parts made of beech and the seat was made of pine boards. The front legs/posts are 910mm tall and diameter 82mm. The back legs/posts are 1220mm [48 in] tall and diameter 82mm [3.2 in] The top spheres are 100mm [4 in] tall and diameter 95mm [3.75 in]. The “necks” under the sphere are at 35mm [1.38 in] diameter. The widths of the seat are 610/560mm [24/22 in] at the widest and 540/460mm [21.25/18 in] at the most narrow part (between the back legs). The depth of the seat is 655mm [26”] The seat is 20mm thick [8/10”] The height of the seat is 570mm [22.5”] The lower front rung is 580x50x25mm [23”x2”x1”] and it is placed 210mm [8 ¼”] above the floor. The side lower side rungs are 520x50x25mm [20 ½”x2”x1”] and they are placed 80mm [3.15”] above the floor. The upper side rungs are 520X120x30mm [20 ½”x4.75”x1.2”] The back lower rung is 465x50x25 [18.3”x2”x1”] and placed down at the floor. The arm rests are turned at 510xdiameter 40mm [20”x1.6”dia] and the vertical parts are also 40mm and 75 mm [3”x1.6”dia] The back rest is turned at 465xdiameter 40mm [18.3”x1.6”dia] and the verticals are 230xdiameter 40mm [9”x1.6”dia]»
Thomasguild laget bloggpost med bilde av stolen nov 2016 (min bloggpost ble påbegynt mars 2016) Se også Marjins undersøkelse av tronstol i Isenhagen-klosteret.
Looke where an hawke perchith for all nyght..and softe and layserly clymbe to her with a sconce or a lanterne that hath bot oon light in yowre hande and let the light be towarde the hawke so that she se not yowre face. (Book of St. Albans 1486)
Klare råd for haukefangsten her, altså: Når du har fastslått hvor hauken vagler seg skal du klatre opp med ei sconce eller lanterne i handa med lyset vendt mot hauken så den blir blendet og ikke ser fjeset ditt. Men hvorfor i alle dager skiller teksten mellom to lyskilder?
Skriðljós (forsnsvensk Skridhlius) er det vanligste norrøne ordet for lykt, selv om det generiske ljós ofte ble brukt i samme betydning. Ordet lyktdukker først opp langt ut i seinmiddelalderen. Noen variant av gammelfransk lanterne (av latin lanterna, ‘lampe, fakkel’) ser vi ikke ut til å ha sett behov for. Derimot dukker ordet skons (n.) også opp på norrønt, første gang i 1318 og så sporadisk ut 1300-tallet. I likhet med mellomengelsk sconce kom det via gammelfransk esconse av middelalderlatin sconsa (lykt, gjemmested).
Skonset er altså ei lykt som kan skjermes/blendes Dermed kan vi kanskje regne med at den hadde én enkelt lysåpning? Mot denne spesialisten kan vi sette generalisten skridljoset som kan ha hatt én eller flere lysåpninger? Et slikt skille finner vi igjen både blant avbildninger og bevarte lykter.
Til venstre ser vi to eksempler på lykter med enkelt lysåpning (MET 22.24.4 Psalter blad, England ca 1270; Morgan M.60 Book of Hours, Frankrike ca 1300, fol 015v) og til høyre ser vi lykter med flere lysåpninger (Morgan M.183 Psalter-Hours, Liege, Belgia ca 1280-90; Morgan M.638 Maciejowski Bible, Paris ca 1250, fol 13). Begge former opptrådte altså parallelt. Legg merke til at tre av illustrasjonene er av judaskysset, hvor lykter var vanlige rekvisitter. Vi skal være forsiktige med å gjette på materialbruk ut fra slike bilder, men det kan se ut som de to til venstre er av metall og de til høyre av tre, de nederste med tak og fot av metall.Renssansemalerne gir oss en helt annen grad av naturalisme enn før, og vi kan identifisere både materialer og konstruksjonsmåte. Freske med judaskysset, i Basilica di Sant’Abbondio, Como, Italia ca 1315-1325. Foto: Mattis 2013. Se bedre bilde av Andrea Carloni her.Partenheim-alteret 1400-tallet, Mainzer Landesmuseum. Foto ukjent.
Bevarte lykter
Bevarte lykter er sjeldne, men finnes i metall (kobberlegeringer eller jern), tre og keramikk. Hornplater eller andre transparente dekker for lysåpninger er svært sjelden bevart. Det sier seg selv at keramikk har størst sjans for å overleve i bakken, fulgt av metall. Derimot har tre og særlig horn dårlige bevaringsegenskaper, og det kan være vanskelig å identifisere fragmenter. I tillegg kan metallyktene gjenbrukes og trelyktene brennes.
Fra London er det funnet perforerte keramikkmugger gjenbrukt som lanterner. Herfra er det også funn av lanterner i kobberlegeringer, og viktigst: Fra Baynard Castle finnes to fragmenter av hornskiver fra 1300-tallslag som antas å være til lykter (MacGregor 1991: 374). (Egan 2010:150-541) MacGregor regnet lykter for å ha vært en hovedavtaker for hornplater gjennom middelalderen, men at etterspørselen økte med utvikling av nye typer på 1600-tallet.
Trelanterner derimot finnes først bevart fra 1400-tallet, i form av Lÿbeck-lykten. Fra Mary Rose som sank i 1545 finnes det et helt knippe av lykter som er påfallende formlike med avbildninger fra 1200-tallet og framover. Vi er mest opptatt av trelanterner, så vi avgrenser oss til å vise bilder av dem.
Lübeck-lykta. 1400-tallet. Foto: ukjent, gjengitt her.En av de mange lyktene fra Mary Rose som sank i 1545. Den liktner mye på avbildninger av lykter fra 13- og 1400-tallet og antyder en høy grad av kontinuitet når det gjelder akkurat denne typen.
It’s a trap!
Hvorfor messer jeg i veg om disse to typene? Grunnen er at Rune Norberg i sin KLNM-artikkel om emnet satte opp en evolusjonslinje hvor man gikk fra lykter med én til flere lysåpninger, og hvor det først var i seinmiddelalderen man tok i bruk transparente materialer som horn og pergament. Norbergs skisse har siden blitt stående, og er tatt opp igjen og igjen, sist i 2020 av Linda Qviström i sin phd om lys i middelalderhus.
I KLNM beskrives lyktene slik: De var enten helt av tre med lysåpning foran og håndtak bak eller helt av plate med stansede hull. I sma forekom mer effektive typer, av tre, jern eller kobber, med større lysåpninger dekt med hornskiver, dyremembraner eller i beste fall glass. En rekke ornamenterete fragment av plater i kobberlegering fra klosterutgravninger har blitt identifisert som lykter for glass av europeisk standardtype. Formen er sylindrisk med konisk tak, åttekantet, sekskantet eller enklere, feks firkantet.
Jeg mener at Norberg har kjørt seg fast i en forelda evolusjonstenkning. Skillet er funksjonelt, ikke kronologisk. Begrepsskillet skridljos/skons vitner om det. Dessuten finnes det en nær kobling av lyktmakere og hornarbeidere allerede i de eldste kjente europeiske laugsreglene.
Seinere norske lyktetradisjoner
På folkemusea finner vi lykter av tre forma som en smal kasse, åpne framme og med håndtak bak. De er mest som en transportabel hylle å regne, og Steen 1970 regnet dem (med KLNM?) blant de eldste. Det gjelder også de runde blikklyktene. Mer brukbar ble lykta når de satte inn små vinduer av tynne hornskiver, mente Steen. Disse hornlyktene som de ble kalt, var solide og ikke så lette å slå i stykker som glasslyktene. «Typen var vanleg utover heile 1500- og 1600-talet og vart særleg mykje brukt utover på bygdene. … «Tarmskinn og svineblære – i ljore og vindauge – og hver gard hadde skjålykt, laga av tre med tynt gjennomskinnlig skinn spent over spilene i sidene. Lyset festa til ei lita plate som kan dras opp med en pinne. Desse lyktene var òg sikre i bruk, lyste måteleg bra og var billege og lette å lage heime.»
Lyktmakeren som håndverker
Lyktmakeren som yrkesgruppe finner vi flere steder i Europa i middelalderen. I metropolen Paris hadde de egne vedtekter sammen med kammakerne (les lanterniers og les peigniers) fra 1266-75 og framover (og her). Alliansen viser med all tydelighet at horn allerede da var en vesentlig bestanddel i lyktene.
Londons «Worshipful Company of Horners» kan dokumenters tilbake til 1284, og håndverket er langt eldre. Lauget produserte blant annet laminerte hornplater til lykter, i tillegg til arbeid i gevir og bein. Her kalles kammakeren trolig både horner og pinourseint på 1200-tallet, og kanskje var også lyktmakeren skjult bak denne tittelen? I 1510-tallets London var Henry Haymondlanternmaker og cutler.
I Nürenberg, det tysk-romerske imperiets uformelle hovedstad, finner vi en hornavretter tidlig på 1400-tallet, og seinere en Laternenmacher.
Broder Fritz Hornrichter skraper en hornplate til bruk som innsats i lykter. Ved siden av ham ser vi en flere plater som står under press. Die Hausbücher der Nürnberger Zwölfbrüderstiftungen, Mendel I fol 16r, ca 1425. I 1536 er en laternenmarcher avbildet, fol 156r.
lyktvinduene ble laget ved at hornplater ble splittet til tynne flak som ble presset mellom veloljede og oppvarmede jernplater. Deretter ble de smurt inn med olje og varmet over ild.(MacGregor 1991: 374)
Litteratur og digresjoner
Podcast «lus och belysning, Äterskapat 86 2021. Særlig ved 0:46:00.
«Bland fynden från London finns en del av en cylindrisk lykta av mässingsplåt, genombruten av stora, blomliknande hål, hittad i 1300-talslager. Höjden är 52 cm, bredden 14 cm. Två nästan kompletta lyktor av samma sort, troligen från 1300-talet, finns bevarade i Museum of Londons samlingar. Ett par böjda hornrutor, troligen från liknande lyktor, har också hittats i lager från 1300-talet.»(Qviström 2020: 139). «Rune Norberg menar att det var först under senmedeltiden som genomskinliga material som horn eller pergament kom i bruk i lyktor.» (Qviström 2020: 139f) Blant skandinaviske avbildninger er det særlig typer med lysåpning i én retning.
Det engelske ordet lantern er med folkeetymologisk blikk skrevet lanthorn, men det liten grunn til å tro at materialet var så enerådende at virkelig har gitt opphav til navnet.
Brøgger’s drawing based on Gustafson’s reconstruction sketch of the wooden frame. Osebergfundet 1: 69. Grieg presented Gustafson’s original sketch in Osebergfundet 2: 265, see below.
Apart from two A-frame tents, the 9th c Oseberg grave held some wooden framework (C55000/181) that is often interpreted as a third tent, refferred to as a «wall tent» or «house tent». Let us have a look at what is said about this structure.
In his first volume on the Oseberg find, published in 1917, Anton Wilhelm Brøgger gave a short description of the structure based on the unpublished 1904 excavation reports, drawings and photos by Gabriel Gustafson and his assistant Haakon Shetelig. After cataloging the find together with Brøgger in 1920-26, Grieg folloved Gustafson’s reconstruction in his more elaborate discussion of the structure, published in 1928. The structure was repackaged and photographed in 2007-09.
Brøgger’s initial description
The two rectangular frames and the rest of the beams in situ above a bed and two sleights in the foreship hull. (Seven fir poles [three of which were joined together in one end with a ring trough holes] beneath the framework found just in front of the mast base, 3 m long and sharpened in one end, was considered not to be related to the structure. Could it be a fourth small tipi-like tent?) Osebergfundet 1, plate 15
The structure was found in the middle of the foreship. According to Brøgger It consisted of two rectangular frames, each made from four beams mortised together. The beams were unevenly heaved, some partly and some fully rectangular. Interpreted as related to these frames were two crossbeams laying across the frames. In addition were two pairs of simple «vindskier» (or rather rafters), a ridge beam and two beams that no longer could be fitted into the puzzle. In his view the remains pointed to some kind of disassembled house, c. 3 m long by 2,5 m wide, 2 m to the ceiling and 3 m to the top of the roof. He noted that the mortises in the frames had been secured by nails. This excluded, in his view, the possibility that this was a tent frame made for daily dismantling. In stead it would have been a more permanent building. (Osebergfundet 1: 68-69)
Judging from the sketch above, Brøgger placed the two mortised frames vertically, forming opposite walls, with two beams acting as joists binding the two frames together. Above this he placed the rafters and ridge beam. He placed the two unidentified beams as framework for a ceiling.
Grieg’s expanded description
Gustafson’s annotated sketched reconstruction of the frame. Osebergfundet 2.
Let us present Grieg’s analysis following Brøgger’s setup:
Part of lower beam 191A with the obround mortise shown, Photo: KHM/Guro Hjulstad 2009 CC BY-SA 4.0 Cropped.
One of the two rectangular frames consisted of a lower beam (191A) 3,40 m long, c. 6 x 4 cm with obround mortises near both ends secured with nails. No ornament. Formerly tenoned into one of these mortises was a fragmented but originally possibly 1,90 m long post (211F) with c. 4 cm square crossection and remains of tenons in both ends. Another post (188H) c. 4 cm square, 1,9 m long and with remains of tenons in both ends was also considered to have been attached to the lower beam. It had line ornament on two opposing sides, not going all the way to the end on one side. On top of the posts were an upper beam (E), 3,45 m long, roughly the same shape as A but with ornamental lines on all sides.
The other rectangular frame consisted of a lower beam (possibly 210C [nails from 210?) fragmented, no nails mentioned but otherwise as A. To this a post (211B) had been tenoned, c 4 cm square and 1,9 m long. Line ornament on tree sides. Another post (238D), fragmented and with remains of tenons in both ends, were 1,9 m long and c 4 cm square. Also with line ornament on three sides. On top of these posts were a fragmented beam (187G) 3,4 m long, square 4,5 cm at the middle and widening to 5,4 by 4,5 at both ends with obround mortises near both ends. No ornament.
Cross beam 224N with rectangular tenons in both ends showing, Photo: KHM/Guro Hjulstad 2009 CC BY-SA 4.0 Cropped.
Joining the two frames were two crossbeams. One (224N) was fragmented but might have been c 2,21 m, rectangular 5 cm broad and c 3 cm thick. Rectangular lapping tenons at both ends. No ornament mentioned. The other (252O) were fragmented but all parts remained and added up to 2,21 m. It had retangular crossection c 5 by 4 cm. Line ornament on one broadside. Rectangular lapping tenons near both ends.
Four rectangular beams 212 (1 and 2) and 307 was presumed to have been two pairs, each pair placed with one end crossing each other and the other fastened to the framework’s crossbeams as «vindskier» (rather rafters). All were supposed to be 1,53 m long and had line ornament on both broad sides. Lower end were hewed on the bias. Upper end had remains of a half circular hole. One was 5 by 2,8 cm at the middle and 5,5 by 4,5 cm at the lower end. The other was 5 by 2,5 cm at the middle and 7,2 by 2,4 cm at the upper end, having at the upper end broad side an iron rivet with washer. Where the two half circular holes met the ridge beam was probably attached.
Two rectangular «rafters» 212 with one end cut on the bias and remains of cirular holes on the other. One has a rivet. Photo: KHM/Guro Hjulstad 2009 CC BY-SA 4.0 Combined.
The ridge beam (213X) from ash with round crossection 5 cm at the centre and 4 cm at the ends were fragmented with 3,27 m remaining, brobably matching the 3,4 m long beams at the sides.
Of the two beams deamed uncertain by Brøgger, (233 K or L) was fragmented with 2,23 m remaining, had half round crossection 5,9 by 3,6 cm in the middle and 4,7 by 2,3 cm at the remaining end. A nail remained in one end. Gustafsen placed it as a middle crossbeam in his reconstruction. The other beam (228P) was 3,4 m long, as opposed to the other parts it was from fir or spruce. Round, 4,5 cm at the middle and flattened from one side at both ends were nail holes were bored trough. No ornament. Grieg noted that it must have been nailed to another piece of wood. Gustafson placed it as a crossbeam in the ceiling.
Grieg mentioned a few more pieces not discussed by Gustafson or Brøgger: 233 a was the fragmented 1,22 m remains of of a flat four sided fragmented ash beam. If this had originally been a crossbeam it would have been 2,21 m. It had rectangular tenons at both ends and a nail hole 1 cm behind one tenon. One side had line ornament. 233 b was 75 cm of remaining fragments from an ash beam, rectangular crossection c. 4 by 2,2 cm. It expanded in width and had a hole near one end. Line ornament. a and b might have been part of the same beam, widening at the middle and at both ends. [Possibly this, now digitally labeled as 233 K or L] 211M was the 2,20 m remaining of a fragmented round ash beam, 4,8-5 cm wide at the center, thinned from one side towards each end. Holes were bored trough near both ends where missing nails had been placed.
A bed canopy? Or something else entirely?
Neither Grig nor Brøgger explained properly how the presumed rafter beams were secured to the rectangular frames and crossbeams. We are left with remains of nails and information of rectangular tenons to make sense of it all. Those of the «rafters» 212 and 307 which seem to have the «upper» ends intact have quarter circular cutouts rather than half circular as stated.
The lower ends of the «rafters» are not consistently placed in Gustafson’s sketch. While Grieg mentioned four sided tenons at the lower ends, none of the beams in the structure are described as having corresponding mortises. Thus, it has not been shown with any degree of certainty that the presumed rafters and ridge beam were part of the same structure as the rectangular frames and crossbeams. The same goes for the remaining beams, and it is a good a guess as any if some of them might’ve been used as diagonal bracing.
It should be noted that the measurements of 1,9 m high by 2,21 m wide opens up for the possibility that the frame with or without the «gabled roof» would fit within the large tent as structure for use as a bed canopy or similar.
Sketch of the large tent, Osebergfundet 1, with the width and height of the structure shown to scale.
Remains of tent cloth?
At Oseberg they found a pile of cloth, ropes and fastening pins that Gustafson thought were the remains of a tent, while Brøgger had a hard time accepting that wool could be used for tents at all.(Osebergfundet 1: 45, 215)
Wool and rope. Possible tent or sail, Oseberg C55000/23. Photo: KHM CC BY-SA 4.0.
Det har gått noen år sida vi kikka på middelalderskjoldene, og det er på tide med en oppdatert gjennomgang av de norske buklerne (små rundskjold, også kalt parérskjold). De er sist behandlet av Herbert Schmidt 2016, The book of the buckler. Boka rommer de fire komplette og to fragmenterte i Norge. I tillegg finnes fragmenter av minst tre buklere i Norge og tre norske buklere på Nationalmuseet i København (NatMus). Alle er Schmidt type 1a (rund med flatt tverrsnitt).
I Norge er hovedverket Grieg 1943 (men jeg har vært nødt til å nøye meg med Grieg1933). Enkelte forelda teorier gjentas. Det er ikke grunnlag for å regne buklerne, heller ikke Rike-«skjoldet», som bóndaskildir. Ingen av dem oppfyller landslovens krav til bondeskjold. Alle fyller derimot trolig den taktiske funksjonen til en bukler, selv om Rike-«skjoldet» og DNM 9992 overgår et vilkårlig satt maksimumsmål på 45 og 50 cm diameter. Dette var neppe skjold for fotfolk i linja, verken til lands eller til sjøs. (Skotske targes kunne likne, men var stroppet på en annen måte).
Det heter gjerne at lind var foretrukket materiale i skjoldene. Riktignok er lind oppgitt for to av buklerne, Korsødegården og muligens Rike, men det er så tidlig som i henholdsvis i 1860 og 1840. Før treslaget er bekreftet kan vi ikke se bort fra at de er artsbestemt på grunnlag av skriftlige antydninger til bruk av lind. Derimot er det identifisert eik i to buklere, eik eller bøk i én og muligens bjørk i én. Det gir foreløpig en liten overvekt av hardere og tyngre framfor lettere tresorter. Åmlibukleren er furu.
Grieg 1933 mente Korsødegård-skjoldet var det som utvilsomt stod vikingtidas skjold nærmest, og at det var det eldste. (Dermed ignorerte han at vikingtidskjoldene dekket et 2-3 ganger så stort areal.) Rike var neste, med runeinnskrift datert til c 1100-tallet, og skjoldet litt seinere, sammen med Åmlibukleren ca 1200. Her henviste han til Wallem 1921, og aksepterte hans datering og identifisering av arbeidene som lokale. Så seint som i 2019 ser vi Wallems århundregamle datering gjennom Grieg 1943 bli brukt ukritisk (Martinsen 2019).
Alle skjoldene har pånaglet skjoldbule og jernbeslag. Beslagene har ornamenter med bladfliker, rosetter og prydnagler preget av romansk og tidlig gotisk stilfølelse og har paralleller i jernbeslag på en rekke dører i middelalderkirker. (Molaug 1979) Med unntak av Rike- og Korsødegårdbuklerne er det vel først og fremst stilfølelsen som gjør at buklerne gjerne er datert til 12-1300-tallet. Vi mangler derimot eksplisitt analyse av beslagene. Kunsthistoriske justeringer etter seinere års årrings- og C14-dateringer antyder at vi mer forsiktig sprer dem over 12-1500-tallet. Særlig DNM 870 peker seg ut som sein med sin avvikende pommel, i likhet med DNM 9992. Også Gårdåsbukleren kan være svært sein.
Gruppering
Blant de 12 buklerne finnes flere distinkte grupper. Gimsøy- og Gårdåsbuklerne har ganske like beslag. Begge likner DNM 869 som er mer raffinert i utføringen.
Skjoldbulene på Gårdås-, Eidskog, Rike- og Åmlibuklerne er festet med firflikete prydnagler, og slike finnes også på den ene Foksmyrbukleren og DNM 869. Rike skiller seg ut blant disse 6 ved at flikene, som er av to typer med enkelt og dobbelt kors i midten, er avrundet.
Beslag på 6 av buklene er utstyrt med rekker av «tettsittende prikkornering», små forhøyninger (Rike, Gårdås, DNM 869) eller fordypninger (Åmli, Gimsøy og Eidskog). Fordypningene framstår som funksjonelle, for både Åmli og Gimsøy viser spor at de er formet med spissmeisel(?) etter at beslaget ble satt på skjoldet. Trolig har de bidratt til å forankre beslaget til underlaget. Forhøyningene framstår derimot kun som dekorative, men det at de på alle tre finnes på baksida åpner for at de kan skyldes endringer i buklernes levetid, og opprinnelig har vært funksjonelle fordypninger som på de tre andre. Forhøyningene foran på det todelte kantbeslaget på Gårdåsbukleren peker imidlertid mer mot en opprinnelig dekorativ rolle.
C23952 Skogsøy 35 cm (?)
C31924 Eidskog 35 cm
C1568 Åmli 35,5 cm
C30707 Gårdås 38 cm
C126 Gimsøy 38 cm
DNM 870 38 cm
DNM 869 39 cm
C60379 Foksmyra ca 40 cm
C59112 Foksmyra ca 40 cm (?)
C9982 Korsødegården 43 cm
C954 Rike 48 cm
DNM 9992 52 cm
C126 Gimsøy kloster, Skien, Telemark
C26 Gimsøy kloster. Foto: KHM, Adnan Icagic CC BY-SA 4.0C26 Gimsøy kloster. Foto: KHM, Adnan Icagic CC BY-SA 4.0
KHM C126: Diameter 381 mm, diameter skjoldbule 127 mm, grepet 380 mm. Tre konsentriske metallringer foran og to bak. To øyenagler for feste av stropper på håndtaket. (Schmidt 2016: 77, 116f) Diameter tidligere oppgitt til 15 tommer (39 cm) i snitt. På baksida ser det ut til å være originale verktøyspor. De to bildene er vridd 90 grader i forhold til hverandre.
Bukleren ble gitt til oldsaksamlingen i 1829, etter at den i lang tid hadde vært oppbevart på herregården Gimsøy kloster sammen med annet våpenutstyr fra seinmiddelalder og tidlig nytid.
C954 Rike Foto: KHM, Kirsten Helgeland CC BY-SA 4.0C954 Rike Foto: KHM, Kirsten Helgeland CC BY-SA 4.0
KHM C954: Datert til ca 1200, basert på runeinnskrift. Diameter 482 mm. (Schmidt 2016: 118f). Alternative mål: Diameter gjennomsnittlig 19 tommer (=49,67 cm) (KHM 1840), 51 cm (Grieg 1933), 52 cm (Molaug 1979). Diameter 51 cm, løvtre, muligens lind, håndtaket er tapt, randbeslag og rike prydbeslag av jern. Utstyret vitner om en høyt utviklet og sikker smak for dekorasjon. Stilen er nærmest senromansk og antagelig skriver de sig fra tiden omkring år 1200, altså omtrent samtidige med stavkirkeportalene, men uten rikere sammenlikningsmateriale er det vanskelig å gi en sikker datering. (Wallem 1921: 133)
Skjoldet har en runeinnskrift risset på skjoldbulen med teksten: «kun=nar girþi mik hlhi a mik Gunnarr gerði mik. Helgi á mik.» («Gunnar gjorde meg. Helge eier meg.») Innskriften er datert til 1100-tallet. Skjoldet var lenge innfelt som speil i ei burdør på Rike, innlevert i 1840. Plankene er sagt å være lind.
KHM C1568: Diameter 355 mm. (Schmidt 2016: 77, 120f) Gjennomsnittlig diameter 14 tommer (=36,54) (KHM). Diameter 36 cm, av furu. I følge Wallem utvilsomt hjemlig setesdalsk arbeide fra høymiddelalder. (Wallem 1921: 133) Håndtaket har kramper for stropper.
Motivet på bukleren finner vi igjen på rosesøljer. Formen regnes som romansk og føres tilbake til 1100-tallet. En rosesølje i gullfiligran datert til 1300-tallet er funnet i Danmark, også svenske og finske funn.
Bukleren har vært oppbevart på Åmli i Valle i Setesdal før den ble innlevert i 1850.
C9982 kantbeslag, Foto: KHM, Brynjar Sandvoll CC BY-SA 4.0
KHM C9982, skjoldbule og kantbeslag. Diameter skjoldbule 155 mm. (Schmidt 2016: 216f) Bulen har sikksakkmønster i innlagt sølv(?). Opprinnelig var treverket delvis bevart og viste at skjoldet hadde vært 43 cm i diameter.
Datert til ca. 1100 basert på runeinnskrift på sverdet den ble funnet ved. Runeinnskriften ble av Rygh 1880 datert til ca. 1100. Petersen 1919 satte ca. 1050 eller andre halvdel av 1000-tallet. Seip 1929 til etter 1050, men før 1100. Olsen 1941 noterte seg allikevel at «Innskriften har et sterkt individuelt – ikke skole- eller tradisjonsbundet – preg.» Oakeshott ca. 1080-1120, typen tidligere regnet som 200 år seinere.
Levninger af et Skjold, nemlig Stykker af Skjoldbrettet, der har været af Lindetræ, samt Bulen og nogle Beslag af Jern. Skjoldet har været rundt ganske lidet (c. 43 cm. i Tvermaal), Skjoldbrettet 1 cm. tykt. Bulen (afbildet fig. 30) er af meget lav Kalotform, uden den paa Skjoldbulerne fra yngre Jernalder vanlige indknibning ovenfor Randen; Tvermaal med Randen 15.5 cm. Den har havt 8 Nagler med Hoveder i Form af en ret afskaaren Kegle. En af de bevarede Nagler, der maa have gaaet baade gjennem Brettet og Haandtaget, har en Klinkplade paa Enden og en Længde mellem denne og Hovedet af 3.7 cm.; de Øvrige Nagler ere mindre og blot ombøiede i Enden. Noget oppe paa Bulen gaar rundt om den et indlagt Ornament af Sølv, bestaaende af en Zikzaklinie og en ovenover denne gaaende ret Linie. Af Beslagene ere 3 bevarede, alle hørende til Kanten, dannede af en om denne bøiet Jernstrimmel, der paa Forsiden ender i en Roset
«Disse Vaabenstykker fandtes i Marts 1880 ved Arbeidet paa Hedemarksbanen i Nærheden af Korsødegaarden (nå Korsøgarden, eng Korsoygaden) i Tangen Sogn, Stange Pgd., Hedemarkens Amt. De laa under en svær paa den nedre Side noget udoverskydende Sten i en Helding, 12.5 m. ovenfor Jernbanelinien. Under Stenens fremskydende Parti var af Heller dannet et omhyggelig lukket Rum, hvori Vaabnene laa. Hverken Kul eller Ben fandtes. – Oldsagerne kunne med Rimelighed henføres til Tiden omkring 1100 og faa særlig Vigtighed derved, at man sjelden hos os træffer Vaaben fra denne Periode af Middelalderen.- Gave fra Jernbaneanlæggets Bestyrelse ved Sectionschef Didrikson.» (KHM)
C23952 Skogsøy i Møsvatn, Rauland, Telemark
C23952. Foto: KHM, Adnan Icagic, CC BY-SA 4.0
KHM C23952. Skjoldbule og beslag fra bukler angitt med diameter 35 cm, selv om det ytterste beslaget i mine øyne likner mer på et baksidebeslag enn kantbeslag. På flere av de andre buklerne er kantbeslaget svært tynt, og det kan i likhet med deler av skjoldbulen ha rustet vekk. Det innerste beslaget kan riktignok likne på en flat versjon av Gimsøy, Gårdås og DNM869, men er montert med for liten radius. Til høyre ser vi den best bevarte delen av det båndformede prydbeslaget. Vi skulle vente en firedobling av det pluss et tillegg vis a vis håndtaket.
«Formen har i hovedsaken vært den samme, som vi kjenner fra Gimsø-skjoldet, dog med den forskjell at de koncentriske beslag er flate og ikke hvelvete og at kantbeslaget ikke er bøiet over kanten. Skjoldbulen er lav i pullen og har hatt bred krave, hvorav omtrent halvdelen mangler. Det sees at skjoldet har hatt en diameter av 35 cm, altså omtrent som Åmli-skjoldet.» (Grieg 1933)
Det innkom innkom i 1926 til KHM, funnet samme år på Skogsøy i Møsvatn, Møsstrond sogn, Rauland prestegjeld, nå Vinje kommune i Telemark. Fragmentene lå ved Haugastøl, rett overfor gården Hovden og lå rett oppe i dagen, utvasket av vannet. Møsvatn var blitt regulert i åra 1903-6, og var antakelig nedtappet i forbindelse med bygging av Frøystul kraftverk som stod ferdig i 1926.
C30707 Søre Gårdås, Flesberg, Numedal
C30707 Søre Gårdås. Foto: KHM, Adnan Icagic CC BY-SA 4.0C30707 Søre Gårdås. Foto: KHM, Adnan Icagic CC BY-SA 4.0
KHM C30707: Diameter 375-380 mm, dybde skjoldbule hele 55 mm, tykkelse 9 mm, bredde og tjukkelse skjoldrand 18 og 2 mm. De tre ringbeslagene på forsida er 105, 130 og 155 mm fra senter. De er 6 mm brede og 3 mm tjukke, blomsterformede utflatinger er 20 mm brede. De to ringbeslagene på baksida er 20 mm brede og 1 mm tjukke og har diameter 175 og 172[sic] mm.(Schmidt 2016: 60, 122f) Kantbeslaget er splittet mellom for- og bakside. Utstående nagler på baksida er plugget med vinkorker.
Bukleren ligner svært på den fra Gimsøy kloster. Det har en diameter på 38 cm og tykkelse 0,9 cm. Skjoldbulens diameter er ca. 16 cm og høyde ca. 5,5 cm. Treverket er skåret av ett stykke tre, enten eik eller bøk. På baksida er et bumerke, enten av produsent eller eier. Det har en forholdsvis høy skjoldbule med sekundært hull på det høyeste punkt og er festet med 5 av 6 opprinnelige nagler med firkantete hoder utformet som en firbladet blomst (svært lik C 1568). Randbeslaget har en vulstliknende indre forhøyning og langs ytterkanten en tettsittende prikkornering som er slått opp fra undersiden av jernet. Jernet er festet med 16 nagler med små halvkuleformete hoder. Naglene er flathamret på baksidens randbeslag. En nagle mangler. Mellom skjoldbule og randbeslag er plassert 3 konsentriske prydbeslag i form av 6 smale, halvsirkelformete jern, hvor 2 og 2 utgjør en sirkel. Der hvor disse beslag møtes, dekkes de av 2 tversgående beslag i form av 3 rosetter. Begge disse dekkjern har opprinnelig gått inn under skjoldbulen og utvides til en trekantform om randbeslaget. På baksiden har de festet og dekket trehåndtaket (se C 126), men er her borte sammen med håndtaket. De konsentriske beslag er utvidet til rosetter ved naglefestene midt på og dessuten kombinert med et langstrakt blad på begge sider av tverrbeslagene. Med unntagelse av 4 nagler på tverrbeslagene er alle 24 nagler i behold. De har halvkuleformet hode og er nitet med små jernplater på baksiden eller med baksidens jernbånd slik det er gjort på randbeslaget. En unntagelse danner de to tverrbeslagenes nagler. Den første og siste har gått rett opp i trehåndtaket, mens den midtre sammen med skjoldbulens nagle har endt i hver sin trenagle, som har vært ført inn i trehåndtaket. Den ene av de to skjoldbulenagler er bevart. Den stikker 4 cm ut på baksiden og viser omtrent hvor høyt trehåndtaket har ligget. De 2 bevarte smånagler stikker bare 1,6 cm opp. Skjoldets bakside viser at treverket har vært skåret av ett stykke tre, enten eik eller bøk. Det er skåret ut et sirkelrundt stykke der hvor hånden går inn i skjoldbulen. De 3 konsentriske jernbånd er tynne som jernblikk. Bare på det innerste er deler av den opprinnelige overflate bevart. Kantbeslaget er uornert, mens de to øvrige langs kantene har den oppslåtte knoppornamentikk. Trehåndtaket har dekket jernbåndene, som er rustet bort eller blitt brutt av der hvor dette har ligget. Skjoldets diameter varierer mellom 37,5 og 38 cm og tykkelse 0,9 cm. Skjoldbulens diam. ca. 16 cm og høyde ca. 5,5 cm. Forsidens randbeslag 1,8 cm bredt og 0,2 cm tykt (som skjoldbulens kant). Prydbeslagenes bånd er 0,6 cm brede og 0,3 cm høye, mens rosettene stort sett er 2 cm brede og skjoldbulens naglehoder 0,7 cm i kvadrat. Avstand fra skjoldets midte til prydbeslagene er h.h.v. 10,5, 13 og 15,5 cm. Tverrbeslagenes lengde 11,5 cm og st. bredde 3,7 cm. Utskjæringen på baksiden måler 10,5 cm i diam., som også blir diam. for skjoldbulens bule. Baksidens jernbeslag er ca. 2 cm brede og 0,1 cm tykke. De to indre bånds diam. er 17,5 cm og 17,2 cm.(KHM)
Det er etter min mening flere forhold som skiller seg ut ved Gårdås-bukleren. Kantbeslaget har rullet kant inn mot skjoldplaten, noe som peker mot en sein datering, etter 1400.(Goll 2013:77f) I motsetning til på de fleste andre buklerne består kantbeslaget av separate deler for for- og bakside. En «tettsittende prikkornering» er også brukt på en annen måte enn på de fleste andre buklerne. Skjoldbulen er usedvanlig dyp.
Bukleren hang i generasjoner i stabbursdøra på Søre Gårdås i Flesberg, Numedal, før det ble solgt til KHM i 1962. Det hadde vært innfelt i stabbursdøra og festet med fire spiker som var slått gjennom treverket. Håndtaket ble sannsynligvis fjernet da skjoldet ble festet til døra, for den ene spikeren var en av naglene til skjoldbulen, som hadde gått inn i håndtaket. En 1500-1600 talls dørring (C30713) var festet med krampe gjennom hullet i skjoldbulen inn i døren. Det er mulig hullet er blitt laget for krampen.
C 31924 Matrand, Eidskog, Hedmark
C31924 Eidskog, Foto: KHM, Adnan Icagic CC BY-SA 4.0C31924 Eidskog. Foto: KHM, Adnan Icagic CC BY-SA 4.0
KHM C31924: Diameter 350 mm, ytre diameter skjoldbule 155 mm, dybde skjoldbule 35-40 mm. Grep er tre og metall. (Schmidt 2016: 246f) Diameter 35 cm (KHM). Treverket er nytt.
Skjoldbule og beslag ble funnet i 1965 under arkeologisk utgravning av gulvet i Eidskog kirke. Slik jeg forstår det ble det funnet i lagene fra den andre kirka på stedet, som ble reist etter en brann etter 1355 (myntfunn) og revet før ny kirke ble bygd på 1660-tallet. Under bukleren ble det funnet en mynt fra 1450, men man regnet med at bukleren nok var eldre. «Trolig var det hengt opp inne i kirken i forbindelse med en begravelse av en person av høy rang. Siden kan den ha funnet veien under gulvet.» (Sørmoen 1990: 34-35)
DNM 869. Bukler fra ukjent sted i Norge. Av ett stykke eik og jernbeslag. Diameter 39 cm. Datert til 1200- til 1400-tallet. (Blindheim 1972) Alternative mål og datering: Diameter 39,4 cm, tykkelse 0,92 cm, 14-1500-tallet? (Warming 2018)
Beslagene er utformet som pynterosetter. Man antar typen kom i bruk på 1200-tallet. Det er minst ett innskåret bumerke som betegner eiere og/eller produsent. Innkom til NatMus som gave i 1813 fra filologen Skúli Þórðarson Thorlacius. Han hadde overtatt de to etter Peter Frederik Suhm, som muligens hadde dem med fra sin tid i Trondheim (1751-65).
Form og størrelse likner Gårdåsbukleren (Og Gimsøy). Håndtaket er forsterket med flatt jernbeslag, spor etter øyenagle/krampe i én ende og bevart øyenagle/krampe den andre hvor det er festa en spunnet jerntråd, trolig for oppheng i seinere tid. Det er spor etter kutt fra eggvåpen langs både høyre og venstre kant. Et bumerke i form av et st. Julian-kors på baksida kan være fra produsent. Muligens fins det også et annet, irregulært kors. (Warming 2018)
Grieg 1943 – baserte seg på meddelelse fra NatMus i 1941 hvor nr 869 og 870 og kun stod omtalt som «Et lille rundt Skjold (parma)» og «et do»
De hadde tidligere tilhørt Suhms samlinger og finnes i auksjonskatalog over dem fra 1800, oppført under «rustninger og gevehrer» som nr 9 og 10: «Et gammeldags Skjold af træ beslaget med jern» og «Et dito, kunstigere udarbejdet».
DNM 870. Fra 3D render av Rigsters, via Warming 2018.
DNM 870. Bukler fra ukjent sted i Norge. Diameter 37 cm. Datert til 1200- til 1400-tallet. (Blindheim 1972) Alternative mål og datering: Diameter 38 cm, tykkelse 1.03 cm, 14-1500-tallet? (Warming 2018) Laget av en enkelt eikeplank.
Også her er det flere innskårne bumerker som betegner eiere og/eller produsent. Innkom til NatMus som gave i 1813 fra Thorlacius, tidligere i Sums eie.
Det er uklart om den irregulære kanten skyldes bevaringsforhold eller er kuttet for å passe beslagene. De komplekse beslagene strekker seg ut fra skjoldbule til kant. Åtte beslag er formet som st. Julian-kors, koblet til hvert sitt sett slangeornament, og gir en sterkt bibelsk symbolisme. Mellom hvert sett er fire dekorative rundnagler og fragmenter av et avlangt beslag. Skjoldbulen skiller seg ut fra de andre ved oppbøyd kant. Den har i likhet med skjoldbulen fra korsødegården metallinnlegg med diagonale linjer. Et rektangulært hull og har omgivelser som antyder at det kan ha vært et ekstra element her originalt, som spiss eller knapp. Håndtaket er tapt. Skjoldbulen har spor etter slag. (Warming 2018)
Spor etter naglehull ved nåværende kant viser at bukleren har hatt ytterligere, nå tapte, beslag. Den oppbøyde eller vinklede kanten har en parallell i rustningsdetaljer som Goll regner for å avgrense seg til 1300-tallet. (Goll 2013: 77)
DNM 9992 Diameter 20 tommer (= 52,4 cm) Parerskjold som etter Kunstkammerets eldre inventarer skal være nedsendt fra Norge i 1729, overført til NatMus i 1848. Det er overtrukket med lær på begge sider og med kantbeslag av jern. På forsida av skjoldbulen av jern finnes en frittstående jernring, som på den indre side er forsynt med små takker. Det likner etter beskrivelsen Wallace Collection A316.
Ringen på skjoldbulen var i følge Grieg bestemt til å fange motstanderens sverd og bryte det. Nedenfor ringen finnes en jernhake, hvori er innslått to ganger et stempel IDARMS. Dette skjold må utvilsomt sammenstilles med de skjold med jernhaker, som er beskrevet av Viollet le Duc 1. c.VIs. 247-48 og som er henført til det 15. århundres midte, det kan neppe antas å være eldre enn de franske eksemplarer og heller ikke stort yngre. (Grieg 1933)
C60379 skjoldbule og fire beslag til bukler på ca 40 cm diameter, funnet blant en rekke jerngjenstander på en forhøyning på Fokstumyra i 2016, etter at en annen skjoldbule (C59112) for bukler var funnet samme sted med metallsøker i 2005. Metallurgiske undersøkelser antyder at jernet i skjoldbula var fra sør i det nåværende Sverige. En prøve pirket ut fra et beslag rommet forkullet bjørk, men ikke spor etter ildsted og at jernet var brent. (Martinsen 2019)
Skjoldbula av buklare-typen med 8 naglehull og rester av 7 nagler er lav og avrundet med smal brem, form nærmest som Grieg 1943, fig.4, men smalere brem. Rundt midten er innlegg av annet metall, muligens tinn. Naglene er runde og flate på oversiden. Midt på skjoldbulen er det flere hugg- og støtskader etter nærkamp eller trening, slik at toppen er trykt innover. Mål: Ytre diam: 13 cm, høyde: 2,5 cm, br. brem: 1,3 cm, naglenes diam: 0,8-1,0 cm Vekt: 184,2 gram. Dateres rundt 1200 etter Grieg 1943:68-69.
4 kantbeslag med rund ende med naglehull og dekor på forsiden i form av radiære korte streker langs kanten og rundt naglen. To av dem har sittet ved håndtaket.
4 prydnagler av jern med roplate og stilk, kvadratisk naglehode på 1,2 x 1,2 cm der overflaten er filt til en slags firearmet stjerne/blomst,nærmest Grieg 1943, fig. 4. Stilken har firesidig tverrsnitt der tykkelsen avtar mot roen. Nagle med roplate og stilk. Stilkene er 2-3,8 cm lange. Skal vi tro at de lange stilkene viser at de har vært feste for håndtaket?
Krampe eller beslag med hull, av jern. Formen er tilnærmet rombisk med innoverbøyde ender.
Arne Jouttijärvi, 13.12.2018, Fire jerngjenstande fra Kongeveien C60379 Fokstugu 2/3 id. 178042, Dovre k. Oppland. Heimdal-archaeometry, Report 18-07. Metallurgiske analyser
På 1950-tallet ble det avdekket en 40 dekar stor boplass litt nord for utløpet av elva Weser i nordvestre Tyskland, mellom småbyene Wremen og Mulsum. Boplassen Feddersen-Wierde var dominert av langhus i tre med lengder på fra 10 til 30 meter og hadde vært bebodd de fem første århundrene av vår tidsregning. Bevart i våtmarksområdet fant teamet ledet av W. Haarnagel blant annet en del uferdige dreide boller.
…
Litteratur og digresjoner
W. Haarnagel 1979. Feddersen Wierde. Die Ergebnisse der Ausgrabungen der vorgeschichtlichen Wurt Feddersen Wierde bei Bremerhaven in den Jahren 1955–1963. Bd. II. Die Grabung Feddersen Wierde. Methode, Hausbau, Siedlungs- und Wirtschaftsformen sowie Sozialstruktur. Wiesbaden.
– Mange ser ut til å referere ham via Schmid, P. 2002. «Feddersen Wierde, Lower Saxony, Germany», i Ch.E. Orser (red.) Encyclopedia of historical archaeology, London: Routledge, s. 200-3
s. 284: – «A good example [av holistisk bilde] is the heap of half-finished lathe-turned wooden bowls found at Feddersen Wierde, Germany (Haarnagel, 1977; Schmid, 2002). The well-preserved bowls show different stages of construction, which allows archaelogist to identify the type of tools used by the Feddersen Wierde craftsmen and, potentially, recreate the artefacts. Moreover, the presence of various workshops in the settlement facilitates comparative analysis of the different styles (of different craftsmen) within the village, shedding light not only on technological characteristics but also on the socio-economic aspects of the entire community.«
Han refererer også: John Coles 1979 opererer med tre nivåer av rekonstruksjon – det laveste, der gjenstanden reproduseres for estetiske hensyn alene, det andre nivået, hvor vekten ligger på produksjonsprosessen og det høyeste nivået, som handler om det antatte eller definitive formålet med gjenstanden. Det kan til og med være et fjerde nivå, som går forbi funksjonell testing og ser på samfunnet som helhet.
s. 316. – Og videre: «In late European prehistory two key technological ‘advances’ appear, wood turning and cooperage, probably somewhere around the latter half of the second millennium BC (e.g. see Earwood 1993: 184-211; Morris 2000; Comey 2010). Tue first allowed for the rapid, powered production of circular wooden otems such [as] bowls or lidded boxes. The second facilitated the production of increasingly large multipart containers that could also be watertight (wet cooperage). Both techniques imply an increasing specialization in producing items. In this respect cooperage in particular, especially when producing large watertight vessels, implies not only extraordinary skill and judgement but also specialized workshops, crossgenerational craft memory, and training.» [s. 314]
Bryony Coles and John M. Coles. 1989. People of the Wetlands: Bogs, Bodies, and Lake-dwellers. New York, N.Y.: Thames & Hudson.
– henvises ofte av engelskspråklige forskere når Feddersen-Wierde omtales. Forfatterne spilte også en sentral rolle i utviklingen av eksperimentell arkeologi som felt.
s. 147f: – «The usage of turnery for the shaping of the object is a bit surprising at first, because a larger lathe for objects longer than 80 centimetres was needed. But the general usage of the lathe for the shaping of wooden objects is probably very much underestimated. There are some finds of turned bowls from settlement sites in the Germanic area (Capelle 1976, pp.31-32; 1983), which demonstrate that this craft was widely known and probably performed locally (cf Haarnagel 1979, pp.289, 294-295). The well-furnished graves from the fourth and fifth century AD discovered in the marsh at Wremen, Niedersachsen, Germany, have shown how elaborated Germanic woodworking techniques in carving and turnery actually were (Schön 2000). The wooden vessels found in Nydam clearly support this impression. An estimate from the different fragments leads us to the conclusion that at least 13 of the more than 20 wooden bowls without handles were not carved but produced by turnery [min utheving].
M.D. Schön 2000, «Germanische Holzmöbel von der Fallward in Niedersachsen», i L. Wamser (red.), Die Römer zwischen Alpen und Nordmeer. Zivilisatorisches Erbe einer europäischen Militärmacht. Mainz, s. 231-235.
Writing the first part of his epic pilgrimage trilogy in the 1330ies Guillaume de Deguileville let his protagonist meet a humble mat-maker (fr: nattier, often wrongly translated with net-maker after the medieval English translation), personifying industriousness.
Deguileville’s protagonist meeting the mat-maker sewing[?] braids together to form a sleeping mat. Illumination c. 1370. From Guillaume de Deguileville’s Le Pèlerinage de Vie Humaine. Paris, Bibl. Sainte-Geneviève, MS. 1130, fol 44r.
When asked by the protagonist why he carried on the humble employment of mat-maker, «Je voi que t’ez mis à natier Qui est vil et povre mestier«, he replied that he ought not to be blamed for so doing. It is not everyone who can make gold crowns:
An honest trade is not to be despised, however humble, provided it is pursued with diligence, since labour is good for its own sake. The protagonist expresses surprise at his answer, saying he had looked upon him as a silly old man. To this the mat-maker replies that it was generally the case that he who did not wear fine clothing was held in little estimation; and that a foolish man, well dressed, was more prized than a poor man with much learning.
Another French MS showing a braided rush sleeping mat. Henri Ferrieres, Livre du roy Modus et de la royne Ratio, qui parle des deduis et de pestilence. BnF, MS fr 12399, fol. 99r. Dated 1379, original written 1354–1376. Via the Medieval Hunt.
This is an extremely rare mention of the craft of mat-maker, a humble and rural craft, found near by where the common club-rush or other rushes grew. While this craft is all but timeless, with 77 000 years old sleeping mats found in Africa and traces of bronze age braided rush matting found in East Bourne in East Sussex, we still have to demonstrate their existence in any given period, and not just assume their presence and kind of use. What, then, was the situation in late medieval Western Europe?
The image of rush weaving is found in the oldest extant versions of Deguileville’s text, dating back second quarter of the 14th century. (Morgan library, MS M.1038 fol. 55v. Northern France). This is the oldest illustration I’ve found of rush sleeping mats in Western Europe. The image is often misidentified, as illustrated by the text accompanying the image in the 1348 Morgan library MS M. 772, probably Flemish: «wearing hood, sits and pulls apart woven mat». fol 42v.
Despite of the lack of images, written sources and Guillaume’s choice demonstrates beyond doubt that mat-making was considered a well established and common craft in France by the time of writing.
Braided rush mats as bedding
Braided rush mats are primarily found as bedding in medieval Europe. Their use in living history circles are sourced by Peter in his posts on sleeping arrangements for munks and sleeping arrangements for soldiers. In The Medieval Hunt, Johan toutches the subject in a post on hiking equipment. But could the mats be put to other uses as well?
Braided rush as floor mats and beyond
‘Chastity’ (with staff) and ‘poverty’ serving the pilgrim by remaking his bed in an infirmary,It is not clear if the use in this instance is part of the infirmary bedding or a floor cover. illumination c. 1370 from Guillaume de Deguileville, Le Pèlerinage de Vie Humaine, Paris, Bibl. Sainte-Geneviève, MS. 1130, fol 83, more floor covers like these are found on fol 86 and 86v. Ironically, in spite of the male coded dress on ‘poverty’, the image is often used to illustrate female work, possibly based on Sally Fox, The Medieval Woman: Illuminated Book of Days.
It is commonly accepted that straw and rushes was strewn on Western European floors in the middle ages. This is supported bu sources: For example, the The Household roll of Edward II(1307–1327) show that some John de Carlford was paid for «a supply of rushes for strewing the Kings chamber». The London council brought «Rushes» in 1332, and during the 14th and 15th centuries the city saw an ever stricter regulation of the trade with rushes: In 1372 it was outlawed to throw «rushes» in the Thames; In 1379 a 2 s fee pt «rush-boat» is mentioned; in 1416 rushes was to be sold by the cartload, and the carts were to be filled on the boats, not on the pier; in 1419 «rush-boats» were confiscated. The London sources point toward toward loose unbraided rushes.
In living history circles, there’s been attempts to postulate an interpretation of ‘rushes’ as ‘rush matting’ among the rich. There is, however, little doubt that a transition from loose straws to rush mats took place, and this transition seem to have happened on the continent before England: When describing the backwardness of England in this matter, Erasmus of Rotterdam (1466-1536) is often cited. According to Thurley 1993 it was only in Tudor times rush mats was starting to replace loose straws in England, «mostly made in Southwark, in strips sewn together and close fitted.»(s. 230).
If we interpret the image from Deguileville correctly, it is the infirmaries, sleeping quarters, we first see this kind of floor covering venturing out from under the beds. By the early 15th century we see them in the continental reception quarters of the extremely rich, as in Les tres riches Heures du Duc de Berry.
Braided rush mats then, went from being sleeping mats for the poor to floor covering for the rich.
Sources and litterature
Rush mat on urban bedroom floor, Jean Mansel, La Fleur des histoires, c. 1450. Paris, BnF, Ms. fr. 297, fol. 1.
«Pilgrim with Industry and Idleness» c. 1370, Guillaume de Deguileville’s Le pèlerinage de la vie humaine, Walters Ms. W.141, f. 48.
«Guillaume de Deguileville et Labeur». The pilgrim speaking with ‘industriousness’. Guillaume de Deguileville, Pèlerinage de vie humaine, 1400-1410. BnF, MS fr. 829, f. 57r.
Saint Bernard‘s sleeping mat, Clairvaux before 1153, see above.
The 17th c. Hampton Court Palace-fragment considered to be Bulrush. – «[in the age of Henry VIII] The rest of the Palace’s floors were covered in scented rushes which were changed every 8-10 days but would still often smell of ‘leakages of men, cats and dogs’. Later in his reign rush matting was used rather than loose rushes«
The mid 17th c. fragment at Haddon Hall has the braids sewn together with straw. Material not identified but looks like True Bulrush. From Hardwick.
Rush floor mat fragment at Haddon Hall museum marked «Hardwick Matting», mid 17th c.. Via Living in the past.
French reconstructed 16th c. lordly bed chamber covered with braided rush, based on the painting a lady in her bath c. 1570.
Dorothy Wright 1977 (1992), «Rush», i The Complete Book of Basketry. – describe braided mats as an ancient tradition, while basketry with rush braids cannot be traced back further than the 19th c. Club Rush is the most common rush used. Juncus Effusus is also used, but does not have as good tensile strength.
Jane Fawseth 1998, Rush Matting. – Mentions sources for rush mats from the Tudor period, citing Christopher Gilbert et. al 1987, Country House Floors, 1650 – 1850. Before the rush mats, they speak of strewn rushes or scented herbs.
Colum Hourihane 2012, The Grove Encyclopedia of Medieval Art and Architecture, – For England floor carpets are mentioned in 1255, when Eleanor of Castilla came to Westminster. «Rushes and sweet herbs» was the most common, while rush matting, plaited and then stitched to the appropriate size, was not uncommon in great households.» Selected bibliography: T.B. James 1990, The Palaces of Medieval England c. 1050 – 1550. J. Scofield 1994, Medieval London Houses. A. Emery 1996, Greater Medieval Houses of England and Wales 1300 – 1500.
Michael Camille 1985, The illustrated manuscripts of Guillaume de Deguileville’s Pèlerinages, 1330-1426, PhD dissertation Cambridge.
Lisa Cooper 2007, «‘Marky … off the Workman’: Heresy, Hagiography, and the Heavens in The Pilgrimage of the Life of Man», i Lydgate Matters: Poetry and Material Culture in the Fifteenth Century – ser nettopp på hvordan håndverkerfigurer oversettes fra fransk til engelsk.
Bibliography on Guillaume de Deguileville, Le Pèlerinage.
Sally Fox, The Medieval Woman: Illuminated Book of Days.
Toni Mount 2015, Everyday Life in Medieval London, via Medievalists: – “The ditty: ‘Good night, sleep tight, don’t let the bed bugs bite’ dates from medieval times. ‘Sleep tight” refers to the ropes beneath the mattress that were strung through the bed frame – they had to be tightened to stop the mattress from sagging. Mattresses could be stuffed with feathers, horsehair, sheep’s wool or rags, with lavender, fleabane or some other bug-repellent herb included between the mattress and the woven mat prevented the mattress from bulging down between the ropes.”
Simon Thurley 1993, The Royal Palaces of Tudor England: Architecture and Court Life, 1460-1547.
Nordic sources and literature
Oseberggraven. nr. 297. Fragmenter av en matte av bast. Den foreligger i en saa daarlig tilstand at den oprindelige form ikke kan angives. Som restene nu foreligger, ser den ut til at ha været ca. 87 cm lang og ca. 28 cm bred, men disse maal kan ikke tillægges nogen stor værdi. Hvordan matten har været flettet, kan ikke angives, men efter de foreliggende rester ser det ut til at den er flettet saavel av langsgaaende som tversgaaende trevler av bast. Den er nu stekt opløst.
Oseberg nr. 58. Det er en rund straafletning og nogen fragmenter av grovere kurvfletning. Det førstnævnte stykke er vel sandsynligvis bunden av en liten kurv eller noget lignende. Det er nu defekt og har antagelig hat en diameter på ca. 10 cm. De øvrige fragmenter er fra 9 cm og nedover. Fandtes in undbrudslaget.
In prehistoric Denmark loose straw is found in burned dwellings: «Et mønster ved brente hus er at det over kullbitene på gulvet ble funnet et lag av strå eller gress».
Possible rush mat production in the transition between late bronse age and pre roman iron age in relation to seed from Juncus Conglomeratus (no: knappsiv) which was popular for mat production.
«Lyssiv» i Sverre Bakkevig 1979, Nyttevekster fra fortid og nåtid, AmS småtrykk. – som lys, og til barns fletting av miniatyrkurver og sivbåter. Han omtaler ikke kurv- eller mattefletting som håndverk og nevner ikke sjøsivaks som er mest utbredt på Østlandet.
«Lyssiv» i Birgitta Carlberg 1980 Nyttevekster i ny og gammel tid, Cappelen. Norsk oversettelse av svensk original. – lys, men også kurver og asker, og til barneleik. Sjøsivaks (Scirpus Lacustris [senere Schoenoplectus lacustris]) beskrives brukt til fletting. Korger flettes hovedsaklig av sjøsivaks.
Erland Borglund 1960, Modeller i halm og siv, norsk oversettelse av svensk original – omtaler fletting i sjøsivaks (Scirpus Lacustris), men nevner at også lyssiv kan brukes.
Ena Lunde 1970, Sivfletting, Fabritius – Omtaler fletting i sjøsivaks. Arbeid med smale og brede fletter. Sistnevnte er gjerne sju-fletter, men ALLTID med oddetall (curses).
On dampening to reduce wear on rush matting – including assumptions on rush mats for the rich and loose straw for the poorer.
Schoenoplectus lacustris No: Sjøsivaks; fr: Jonc des chaisiers, Jonc-des-tonneliers, Scirpe aigu; eng: common club-rush, lakeshore bulrush, true bulrush
Acorus calamus, Sweet Flag, is assumed by some to be used for mat making, depending on whether the plant was introduced in the late 16th century or earlier.
Sjøsivaks (Scirpus Lacustris senere Schoenoplectus lacustris) i artsdatabanken. Blant annet forekomst ved Dæhlivann (landskapsvernområde), Bogstadvannet, Tjernsrudtjernet (2008), Nesøya, Leangen, Semsvannet, Fornebu, Nøklevann i Østmarka.
«Trearbeidverdenens nebbdyr«, kalte Chris Schwarz kistetypen med sin tilsynelatende problematiske konstruksjon. Til tross for at typen bryter med flere grunnprinsipp i håndverket, der plankeender er spikret direkte i plankesider, har den fungert gjennom hundrevis av år.
Seksplankerkista, eller kassekista som den har blitt hetende på norsk (danskene bruker den mer presie men lengre termen falset plankekiste, eng: Six-boardchest, boarded chest, slab-ended chest, ty: Standseitentruhe, Seitstollentruhe, Wangentruhe og ikke minst Steitenwandstollentruhe), er lett den enkleste av kistetypene våre. To endebord på høykant og to liggende sidebord samt lokk og bånn er alt som skal til, og det er lett å overse at fals, tapp og sliss, noting (spor, eng: dado-/housing joint) i endestykkene, er vesentlige deler av konstruksjonen. Delene er festa med jern- eller trenagler. Størrelsen avgrenses av dimensjonen på tilgjengelig tømmer. Det er materialtilgang, bruk og størrelse, mer enn noen forestilt evolusjon, som avgrenser seksplankerkista fra sine samtidige alternativer, stolpekista og stokkista.
KLNM definerer typen som «kiste med falsede hjørner, holdt sammen med jernbeslag.» eller «Kister med falsede hjørner i snekkerteknikk og jernbeslag som forbinder sider og bunn, hviler enten direkte på gulvet eller på ben som dannes ved kortsidenes forlengelse.» De uten bein var også vanlige som transportkister. En del kister hadde ringhanker, festet med snodde jernbånd så de rager over lokket og kan tres på bærestokk. De kan ha plant, rundet eller tresidig lokk. Etter mitt syn kan jernbeslagene neppe regnes som avgjørende for konstruksjonen. De er ikke universelle og finnes ofte enten fordi kistene fungerte som stasjonære «pengeskap» eller som del av seinere reparasjoner.
De skandinaviske kistene ser ut til å beholde elementet med at bunnfjøla er tappet gjennom sideplankene inn i middelalderen. Det heter ofte at dette mangler ellers i Europa, hvor man baserer seg på tverrfals aleine, men som vi skal se finnes det også i enkelte tyske kister. Ellers skjer et skifte fra vikingtidas skråsidede kister (eng: «Norse Sea Chest«) til middelalderens rettsidige, selv om fenomenet finnes igjen i andre kistetyper også seinere.
Bevarte kister
Fra vikingtid og gjennom 1300-tallet har vi bevart enkelte kister. Fra Norge finnes bare én kilde som kan dateres til middelalder, men den har trolig konstruksjon fra 1700-tallet. Fra Danmark finnes én, fra Sverige minst tre, og fra England og Tyskland finnes enkelte.
Lomenkista
Lomenkista etter Engelstad 1944. En tidligmoderne konstruksjon basert på gamle kistematerialer.
Furukiste fra Lomen stavkirke, Valdres. Den er omtalt som kassekiste og runekiste. 129 cm lang, 35 cm bred og 48,5 cm høy, hvorav fotpartiet 17 cm (Olsen 1941). L. 130 cm, br. 37,5 cm, h. 49 cm (Christie et.al). (Se også Engelstad 1944.) Den er grovt sammensatt av rettvinklede stykker, og skiller seg fra andre kister ved at endestykkene er lagt utapå langsidene og bare jernnagler holder delene sammen. Den er utsmykket med et båndmønter bestående av to linjer med en parallell fure imellom som er overskåret av tett rissede små tverrstreker. Lokket har to runeinnskrifter.
Lokket er endret. Det er delt i tre og bare det midterste har ornamentbånd og fiber i kistens lengderetning. De to sidelokkene har ornamentbånd og fiber på tvers. De er festet til langsidene med jernnagler, så bare midtstykket danner det egentlige lokket. Det har to ca 2 cm brede jernbeslag tvers over, og lås innsatt med jernkramper som stikker delvis gjennom lokket. Høyre gavlstykke mangler kant-ornamentering og er muligens av seinere dato’. Det er også bare 3,5 cm tjukt, mens det venstre er 4,5 cm. Runeinnskriften er på de to sidelokkene, og snudd med dem. Den ene er et påbegynt runealfabet, den andre er tydelig men slitt av at lokket er brukt som sete, og er en magisk innskrift.
Magnus Olsen har på telefon til Engelstad antydet at runene «godt kan være fra ca. 1180». Engelstad fant derfor en datering til ca. 1200 naturlig.
Kiste til ornamentene i kirka fikk ny lås 1624-28. I invl. 1732 nevnes en gammal ornamentkiste, men i besikt. 1740 anføres at det ikke finnes noen kiste til ornamentene, og at det vil koste 3 rdr. å anskaffe en.
Christie et al. beskriver den som rått sammenslått av sekundært anvendte middelalderske plankestykker med rilleprofiler langs kantene. For- og bakside samt ett gavlstykke og bunnen består av en planke med rilleprofil langs kantene. Gavlstykkene er forlenget, slik at de samtidig danner ben. Det ene gavlstykket mangler profil og er trolig fornyet. Kisten må være snudd, idet bakstykket har spor etter beslag samt lukket nøkkelhull. Lokket består av tre tverrgående plankestykker, det midtre, som har treets årer i kistens lengderetning, har to tverrgående jernbeslag med nagler formet som korsblomst. De to andre stykkene har treets årer på tvers av kistens lengderetning.
Skal vi følge Christie, har vi å gjøre med kistedeler som er grovt satt sammen på nytt, trolig på 1700-tallet. Lokkdelene og forsida består av plank som enten er tangentialsagd eller halvkløyvd og hogget til, ikke radialkløyvd. Endeveden på lokkdelene framstår som saget, og ligger med vrangsida opp. De er av ulik tjukkelse, med det til høyre som tjukkest og det til venstre tynnest. Antakelig er de snudd for å gi mer strukturell stabilitet som sete. Kistas venstre side er uten ornament, framstår som sagd og er nyere enn de andre synlige plankedelene. Det er plassert med vrangsida inn. Den er kuttet nederst i bakkant, antakelig for å passe fotlist. Det ser ut som en list er plassert på innsida som støtte for bunnbrettet. Høyre side er sagd av i overkant og plassert med vrangsida ut. Det er utfelling for frambrettet. I likhet med venstre er det kuttet nederst i bakkant. Frambrettet har spor etter to beslag.
Ryssbykista (Sverige) 1200-tallet
Fra Ryssby kirke, Småland. SHM 9151. Har ikke latt seg årringsdatere.
Rydaholmkista (Sverige) 1200-tallet
SHM 8963. Public domain.
Statens Historiska Museum, Stockholm, SHM 8963, 74 cm høy, 205 cm lang og 62 cm bred. Fotografisk årringsdatert: Rydaholmkista er laget av furu, for- og bakside og begge gavler er trolig av samme tre. Yngste årring er 1216, og regnes for å ha hatt ytterligere minst 30 årringer – tidligst felt 1246, muligens så seint som ca 1270 (Bartholin 2004). Trolig eldst av de tre kistene (Nordanskog 2006).
Nordanskog 2006 har noen interssante observasjoner rundt Rogslösadøra som stilistisk er knyttet til de tre kistene (Rogslösagruppen). Døras datering er forskjøvet fra 1000-tallet (Hassler 1937) via omkring 1200 (Lennart Karlsson) til omkring 1275. Det er bygningshistoriske og seinere de dendrokronologiske dateringer som har skjøvet alderen framover i tid, stilistisk ville døra ha forblitt på 1100-tallet.
Voxtorpkista (Sverige) 1200-tallet
SHM 4094, med jernband dekorert med zoomorfisk ornament. Den minste av de tre kistene, 146 cm lang, 32 cm bred og 90 cm høy. Fotografisk årringsdatert: Begge gavlplanker er fra samme tre, trolig også for- og bakside, felt tidligst 1182, sannsynlivis så seint som mellom 1240 og 1300 (Bartholin 2004).
Falset plankekiste fra Dallerup i Århus amt, oppgitt som den eneste av sitt slag i Danmark. Såkalte sammenlagte plankekister er derimot vanlige fra 1400-tallet, seinere også sinkede plankekister. Sider og lokk av enkelt planke. Endeplankene danner også bein (trolig forkortet) og er utstemt i sidene for innfelling av langsidene. Kista er datert til ca 1300?, låsen til 1618. Den er 56 cm høy, 170 cm lang og 54 cm bred. Gavlplankene er lett buet og stikker 6,5 cm nedenfor langsidene. Bunnen er festet med en bred gjennomgående tapp gjennom gavlplankene. De er utstemt i sidekantene for innfelling av langsidene.
Salisburykista (England)
Framhevet av Grieg som nærmeste paralell til Osebergkistene.
Richard de Bury-kista (England), ca. 1340
Eik. 635 mm x 1942 mm x 407 mm. Ikke gjennomgående tapp i endene. Hankringer. Trenagler og Jernbeslag. Verktøyspor etter «long-handled pit-saw» og tverrøks. Den har vært kledt innvendig med linstoff.
Burrell-samlingen, Glasgow Art Gallery. Malt med heraldiske skjold og fabeldyr på innsida av lokket. Trolig brukt til å frakte og lagre rustning på slagfeltet og hjemme. Andrea Carloni har bilder på Flikr. Artikkel fra museet.
Winchester-kista (England) 1200-tall
Fra Johnston 1907.
«The second ancient chest (Plate III, No. 2) is difficult to place as to date. It measures 4 feet 1 inch in breadth, 1 foot 8 inches in height, and is almost entirely covered with iron straps and plates in three layers, the lowest being cut into a rude pattern. There is a central lock with a design in diamond and cross lines upon its hasp, in the end of which is a conical stud ; and right and left are two great hasps for padlocks, carried through a massive ring and over the lid to act as hinges. There is a general resemblance between this chest and that preserved in Salisbury cathedral (Plate X, No. 2), which I believe to be of thirteenth-century date. Being practically all of iron, the extraordinarily fresh look of both is hardly a matter for surprise.»
Coburg-kista (Tyskland) ca 1400
Fra et random galleri på nettet. Et alternativt svarthvitt-bilde er merket: «A 13th century chest from the Castle Coburg, Germany.» Anderson, W., The Castles of Europe, Hertfordshire, 1984, p. 99, fig. 115. via Wyley.
Benedictinerkloster, Ebstorf. Planker av halvkløyving/tangentialsagd. Trolig gjengitt i Horst Appuhn 1984, «Mittelalterliche Truhe in Kloster Ebstorf», i Jahrbuch des Museums für Kunst und Gewerbe Hamburg, bd 3, s. 49-62.
Dendrokronologisk datert til etter 1428. Vangene er seinere kuttet og erstattet av fotklosser. Legg merke til at kistebunnen, i likhet med et par av de svenske kistene, ligger under og ikke bak sidebrettene. Fra radialt splittet tømmer.
Det er også nevnt en Standseitentruhe, dendrokronologisk datert til (før?) 1392, fra Evangelisk-Luthersk kirke i Thüringen som ble solgt på auksjon i 2006. Ikke identifisert.
Marburgkista (Tyskland) c 1400
Kiste i Universitetsmuseet i Marburg, etter Rumpf 1957.
Jeg vil anta denne kista seinere er redatert til 1400-tallet. Rumpf anga at kista var av ukjent opprinnelse og tilhørte den eldre samlinga til Hessischen Geschichtvereins, samlet av Dr. Bickell. Den var datert til 1200-tallet. Rumpf nevnte også en «Seitenwandstollentruhe» med alderdommelig inntrykk, datert av Bramm til 11-1200-tallet, i «Heimatmuseum Schotten», som Rumpf antydet kunne være 2-300 år yngre.
Isenhagenkista (Tyskland) ca. 1400
Avbildet hos St. Thomas Guild: TR-NR 111 (ISN Ba 88) av furu, høyde ca 74,5 cm, lengde 151 cm og dybde 61 cm. Bunnen er falset inn i sidene, og spikret i endene. Låsen i plassert ved siden av midten, og trolig er 13 cm av kistas lengde saget vekk.
Ansorge & Rütz 1999 beskrev det som kistelokk fra stolpe- eller kassekiste i eik. Dimensjonen på 90 x 45 cm antyder etter mitt syn at det dreier seg om sistnevnte. Lokket er sparsommelig utsmykket med omløpende linjemønster og hadde opprinnelig fire(!) jernband naglet på som beslag, ref Albrecht 1997, Truhen, Kisten, Laden … .
Vikingtidskister
Hedebykista (1000-tallet, Nord-Tyskland)
Archäologischen Landesmuseums Schleswig-Holstein? Gjennomgang hos Fjellborg og Skjoldmus.
Egentlig er bare kistebeslag bevart av grav 845, bilde på Flickr, nå på museet i Haithabu, Landesmuseum Schleswig.
Osebergkistene (800-tallet)
Det ble funnet flere kister, hvorav to større og en mindre var nesten hele. I tillegg fantes det fragmenter av minst tre andre kister, foruten rygg med lokk til ett skrin og fragmenter av et annet,
C55000 Kiste Oseberg nr 149 Foto: Eirik Irgens Johnsen, KHM. CC BY-SA 4.0.
Kiste 149, eik, frittstående, bunn innfelt i sideplankene. 1,08 m ved overkant og 1,13 ved gulv. Sideplankene 32 cm brede ved gulv, 29 cm øverst. Høide 38 cm. Bunn 16 cm over gulvet. Langsidens bord er 21 cm. Sideplankene 2,3 cm tykke med 13 cm lang fals i midten av hvert stykke som tar imot bunnbordet. Langsidens planker har skåret inn spor for endeplankene og naglet.
C55000 Kiste Oseberg nr 178. Bakfra. Sidebordene har antakelig seget slik at endebordene nå stikker opp over sidebordene. Foto: Eirik Irgens Johnsen, KHM. CC BY-SA 4.0.
Kiste 189: Kiste av eik, 1,13 m lang ved gulvet, 38 cm høy, bunnen står 16 cm over gulvet, hvor det er skåret en ca 13 cm lang fals som tar imot endetappene til bundbordet. På innsida langsidens bord er det skåret inn spor for endeplankene og bunnbord.(Grieg 1953)
Axel L. Romdahl 1914, «Roglösadörren och en grupp romanska smiden«, i Fornvännen 1914, s. 231ff, s. 235 og s. 245 – om de tre svenske kistene. Daterer dem til midten av 1100-tallet.
Otto von Falke 1924, Deutsche Möbel des Mittelalters und der Renaissance.
Sigurd Grieg 1928, Osebergfundet, bd. 2. – om kistene. Det ble funnet kister, hvorav to var nesten hele. I tillegg fantes det en mengde fragmenter av mindre kister. Paralleller: Nærmeste parallell til Osebergkistene er en fra Salisbury-katedralen, opplyst av TH. Petersen til Gustafson. Johnston 1907 beskriver den slik: «Yet another, of oak, crossed with innumerable iron bands and straps, some with scrolled ends, and curious ornamental rivet heads, is certainly of early thirteenth-century date. It retains its three original iron locks, and is altogether a very noteworthy example.» (s. 297-298 pl. x fig. 2). Andre likhetstrekk med Osebergkistene er dens primitive konstruksjon og de tynne båndformede jernbeslag som dekker sider og lokk. Låsen er av yngre type enn på osebergkistene, men Grieg mener den er eldre enn Johnston antyder. Også V&A har fem kister fra 14- og 1500-tallet av samme hovedform som den fra Salisbury. I tillegg er tre svenske kister av samme type, i Statens Historiska Museum i Stockholm (Fornvännen 1914 s. 236-37, fig 3 – 5), særlig Voxtorpkisten, som har beslag i romansk stil. Også Rydaholm og Ryssby. Axel L. Romdahl (Roglösadörren och en grupp romanska smiden, i Fornvännen 1914, s. 231ff, s. 235 og s. 245) daterer dem til midten av 1100-tallet.
Eivind S. Engelstad 1944, «De eldste norske kistene«, i Viking XIII. – Det er han som gir middelalderkistene en skjematisk inndeling i kassekister og stolpekister. Sigfrid Svensson 1936 er hans framste forelegg. Som kassekister nevner han foruten Osebergkistene kun Lomen og de tre svenske.
Jan Petersen 1951, Vikingetidens redskaper. – Fra yngre jernalder er en mengde jerngjenstander fra kister og skrin.
Oseberg: Rygg med lokk til ett skrin og fragmenter av et annet, og tre nesten fullstendige kister og fragmenter av minst 3.
Birka: en mindre kiste, eller rettere et skrin, 40 cm langt oventil og 51 cm nedentil, også med buet lokk, bunnen hevet 2,5 cm over gulvet, også prydet med fortinnede naglehoder i kryssmønster, 3 haspe. Også et annet, mindre skrin av annen type.
Skillet mellom kiste og skrin er skjønnsmessig. Shetelig kalte Veka-funnet for skrin, mens Grieg kalte nr 178 fra Oseberg en kiste, selv om den er adskillig mindre enn Veka-skrinet. Størrelsen får avgjøre: «Utpreget større bæreringer og hengsler og riktig store nøkler får man da regne har hørt til kiste, mens det store flertall er mindre og blir da ansett for å ha tilhørt skrin.»
Hankene: Typen R. 451 med ned- og atter oppbøyde ender utbøyd i spiral. Varierende størrelse fra 5,5-13,3 cm i ytre lengde.
Sigurd Grieg 1953, «Kirkekister og brudekister«, i Maihaugen 1950-52, årbok. – Grieg 1953 regnet Lomenkista som enda mer primitiv enn Osebergkistene. Lokket er noe ombygd og var opprinnelig ett stykke. De nåværende henglsene er neppe opprinnelige. Regner Salisbury-kista og hellige Birgittas kiste fra Roma, og romansk kiste fra Dallerup kirke, Danmark. Han refererte hvordan Gösta påviste at de eldste kistene fra Oseberg, Mästermyr og Birka alle er plankeverks- eller kassekister, men det er ikke helt forståelig hvordan de kan føres tilbake til Lille Jored-funnet fra 400-tallet.
Karl Rumpf 1957, «Frühformen hessischer Truhen«, ZHG 68. – avbilder bl.a. Seitenwandstollentruhe im Univertsitätsmuseum Marburg.
Siterer typologien til Otto Bramm 1941, «Truhentypen», i Volkswerk. Jahrbuch des Staatlichen Museums für Deutsche Volkskunde, Jena , s. 154-186. Blant «Seitenwandtruhen refererte han en av Osebergkistene etter Karlsson 1928.
Eric Mercer 1969, Furniture 700 to 1700, Weidenfeld & Nicolson. Kritiseres i Blood and Sawdust for å være litt nedlatende mot middelalderhåndverkeren, men er vel-illustrert.
Roar Hauglid 1973, Norske stavkirker. Dekor og utstyr, Dreyer. Beskriver vår type som «forholdsvis enkle, slått sammen av hele bord og forsterket med jernbånd i hjørnene.»
Peter Anker 1975, Kister og Skrin, Huitfeldt. – Han bygde i høy grad på von Schoultz, diskuterte ikke seksplankekister annet enn at en av Osebergkistene og «Våxtorp»-kista er avbildet, og hang fast i et evolusjonistisk syn på stokkekista.
Lennart Karlsson 1976, Romansk träornamentik i Sverige, Volum 27 av Acta Universitatis Stockholmiensis.
Penelope Eames 1977, Furniture in England, France and the Netherlands from the Twelfth to the Fifteenth Century, Furniture History Society.
beskrev vår type slik: Slab-ended chests were inherently crude. The end boards were large by design and little could be done to streamline the design. Slab ended chests were sometimes (often?) iron banded.
Eric Mercers anmeldelse i The Antiquaries Journal som kritiserer utelatelsen av nordtyskland i det som i middelalderen konstituerte en samlet møbelprovins. Mercer understreker Earnes’ ensidige? kobling til hofflivet i Burgund, men hyller katalogdelen.
Birthe Weber 1990,»Tregjenstander«, i De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo bind 7: Dagliglivets gjenstander del 1, Akademisk forlag. – nevner en del funn av kistebeslag.
Thorsten Albrecht 1997, Truhen, Kisten, Laden vom Mittelalter bis zur Gegenwart am Beispiel der Lüneburger Heide. – ikke lest.
K.A Wilson 2021, ‘Commerce and Consumers: The Ubiquitous Chest of the Late Middle Ages‘, The Journal of Interdisciplinary History, 51, s. 337-404. – cites ‘The work on surviving medieval English chests by Pickvance, Bridge, and Miles, med dendrokronologisk analyse som gir opphav i Tyskland, Polen, Hviterussland og Baltikum. ‘Parisian guild statutes reveal a careful choice of linguistic terms to identify specialist craftspeople—especially the use of the terms archier and coffrier.’
Christopher G. Pickvance, “The Canterbury Group of Arcaded Gothic Early Medieval Chests: A Dendrochronological and Comparative Study,” Antiquaries Journal, XCVIII (2018), 149;
«Norse Sea Chest by Kate Fox«, Mortise & Tenon mag. Hun har noen interssante teorier knytta til form og konstruksjon. Se også denne videoen for kurset hennes.
Chris Schwarz har god presentasjon av en seinere variant som er overførbar til vår.
Greydragon gjengir en del kister men misforstår kronologi og overforenkler konstruksjon.
«Six Board Chest – a return to basics«, Baroque Pearls. – moderne, forenklet og limt konstruksjon, men blant de få som diskuterer krymping og hvorvidt borda skal plasseres med retta ut eller inn.
Bikkjevått telt etter første regnnatt – men inni var vi tørre. Bortsett fra det som lå inntil teltduken. Og på bakken.
Etter noen års prosjektering og sying var husholdets kjegletelt endelig klart for bruk i tide til Middelalderverkstedet – en uke med kurs i Rollag, midt i Numedal. Flere runder med styrtregn, 40 mm nedbør på ett døgn og regn daglig fra mandag til fredag, satte teltet på en skikkelig våt test.
Etter en uke med fuktig vær hadde områdene som hadde vært beskyttet mot direkte slagregn begynt å få sin egen mikrobiologi: Alger eller bare skit?
Vi hadde valgt ubehandla tettvevd linstoff, og satsa på at takvinkel, spenn og linets hygroskopiske egenskaper (linet sveller når det blir vått) var nok til å gjøre teltet regntett. Mest spente var vi på sømmene – de fleste var med én linje framsting og sømmonnet lagt med kastesting – for de etterlot seg hull som var svært synlige sett innenfra.
Første kveld var det en smuli spennende å se alle hullene etter kastestingene lyse mot oss. Ville det være tett?
Vi var også spent på takvinkelen. Den var planlagt til 55° , men landa av ulike grunner nærmere 50°. Allikevel var det nok til at regnvann ikke stod stille lenge nok til å renne gjennom.
Overflatevann var en annen sak. Etter uhell med vannsøl i telt med plastgulv har vi satsa på å bare ha sivmatter i bånn, selv om det historisk riktigste antakelig hadde vært et lag halm underst. I stedet for å demme opp for vannet, løfter det oss opp over den verste søla. Ting som lå inni teltet men utafor mattene druknet, men påfallende nok var det bare det liggeunderlaget som lå på plast i stedet for rett på en sivmatte som var vått på undersiden da vi pakket sammen.
En ekstra, løs kappe, skål og spir sikra toppen på teltet. Allikevel så vi fuktigheten trekke noen centimeter nedover i teltstanga hver dag.
Ubehandla lin overlever ikke lenge om det ikke tørker opp mellom bygene, og i sivmatter starter nedbrytningsprosessen enda fortere. I bruk gir de allikevel overlegen komfort i forhold til moderne telt med sine kondensplager – også når de er selvsydd.
Trau C37175, G 76505: «Trau av tre. Uthulet med utskåret gripekant på begge kortsidene. Stl: 43,5 cm, Stb: 16,5 cm, Sth: 7,5 cm. «. Funnet Oslo 1987, 88, ikke publisert i Weber 1990. Langs kanten innvendig ser vi spor etter eggverktøy som sannsynligvis var øks framfor teksle: Vi ser at hjørnet på eggen har fulgt en rett, ikke kurvet linje. Det som framstår som verktøyspor på skrå i bunnen av trauet antyder at det ikke er brukt andre verktøy til avsluttende overflatebehandling. Foto: KHM/Ellen C. Holte, CC BY-SA 4.0.
«allir lita i loftið ok sia eina trollkonv riða vargi i loftinv. hon hafði trog i kníam ser fvllt með bloði ok manna lima«.
Da Harald Hardråde ankom England for siste gang, så hans menn ei trollkone ri på en ulv i lufta. Ved knærne hadde hun et trau fylt med blod og mannslemmer. 1200-tallståtten om Heming Aslakson er ikke den eneste sagaen hvor trollkoner bar trau (trog) og de er en del omtalt i middelalderkilder, fra små grauttrau (trygil), til svære vanningstrau (nór/no). Derimot er de sjeldent avbildet.
Trau var blant middelalderens hverdagsgjenstander som har kommet litt i skyggen bak andre kartyper. Der tekslede boller gjerne pynter seg med former lånt fra dreide eller laggete kar, er trauene i langt større grad tilpasset treets form og egenskaper: Ofte har de tynnere sider mens endeveden er tjukkere og med håndtak.
Trau ble brukt til det meste, både til håndverk og i husholdet: I smia til herding og jernbyrd(!), på byggeplassen til stein og kalkmørtel, i tjæreproduksjon, i husholdet til vasking, elting, salting og annen oppbevaring av mat, framsetting av graut og til bortsetting av mjølk, og til smør- og osteproduksjon. Søpla ble båret ut i sóptrog og hlandtrog var for piss.
Funn
De funnene som er gjort bekrefter at størrelsen kunne variere en god del. Vi har funn fra tiden helt tilbake til eldre jernalder/bronsealder. I Osebergskipet lå det fire trau: Det største 220 x 56 x 21 cm med rester av rugmjøl i bunnen, de tre andre var 34 x 17,3 x 5,5 cm, 31,5 x 15,5 x 5 cm og 24,5 x 9 x 5 cm.(KLNM 18: 712)
Byutgravningene har seinere avdekket flere: Erling Skakkes gate i Trondheim ble det i 1972 funnet 3 trau.(Upublisert) I Baglergaten i Tønsberg er det funnet et trau. I Bergen er det blant annet(?) funnet trau i Svensgården. Fra Oslo kjenner vi enkelte større og mindre trau, men de er i liten grad trukket fram i publiserte kataloger, og det har ikke vært mulig å avgrense bruken. Birthe Weber fant kun plass til å spesifisere og avbilde ett dekorert lite fragment av en «mulig øreskål» s. 93, fig 33d, foruten at hun nevner et større trau (tro). Unimus gir i tillegg tre treff fra utgravningene fra 70- og 80-tallet og to fra Follobaneprosjektet, i tillegg til at ett er funnet i seinere år:
Deler av et svært trau, S6895, funnet i Arkeologigropa F03.
Fragment av antatt trau, uten nummer men befant seg under ST23383, Arkeologigropa F03, Drøye 50 cm langt fragment av den ene enden uten bunn.
Funn D1-Vest, Bispegata 12, i 2015: «082) En del av et trau, brannskadd. Fnr: 207228. Mål: L: 13,6 cm. B: 7,1 cm. T: 3,9 cm. Vekt: 188 gram. Strukturnr: SL22917/Flis-, humus- og sandlag.»
Sverige har en del funn, et par fra sein vikingtid fra Thuletomta og ett fra Botulf 1100-tallet i bøk, ca 45 cm langt, alle i Lund. Fra Gama Lödöse er et par enkelt tiløksede på 80-100 cm lengde fra 1100-tallet. Et brønnkar i Visby på 88 x 48 x 30 cm er datert til 1200-tallet. På Stallbacken i Nyköping er et trau fra seinmiddelalder grovt økset på 42 x 23 cm delt i to kamre. Et par større trau er funnet i Uppsala, også de fra seinmiddelalder.(KLNM 18: 712)
I York er det funnet 3 troughs, to av dem rektangulære og ett ovalt. Det største er populus (bl.a. osp), ca 1 m langt, 46 cm bredt, de to mindre er av or. Det ovale er datert til middelalder, de rektangulære til angloskandinavisk tid. Ellers i England foreligger det kun ett funn, fra London datert til 1000-tallet, mens det i Irland og på kontinentet er funnet flere. Også Morris påpekte at formen endret seg lite med århundrene.
Fra Schleswig har vi 48 funn av Tröge i Schild og 11 i Plessenstrasse som var av «middels» størrelse, fra 33 til 84 cm lange og 16 til 40 cm brede. Høyden varierte mellom 5 og 17 cm. 27 var av ask, 17 av or, 4 av eik, 3 av lønn og 2 av bøk. Formene var uendret fra 300-tallet og varierte fra oval til rektangulær, og med skrå utvendige endevegger. I Plessenstrasse var 7 svære trau i furu på 86 til 135 cm lengde og 28 til 35 cm bredde, de fleste med rette endevegger, gjenbrukt som fundament for trebrolegning.(Saggau 2006: 216-22)
Trau T19269, middelalder, Haset nordre, Malvik, Trøndelag: «Traug av tre, noe ufullstendig bevart, i minst 8 deler. Det er avrundet firkantet i formen, vel forarbeidet. På 5 steder ser man at trauget har vært reparert ved surring (med tæger?) gjennom et hull på hver side av sprekker.» Lengde ca 80 cm, største bredde ca 36 cm (oppr. ca. 38 cm), høyde ca. 10,8 cm. Foto: Ole Bjørn Pedersen. CC BY-SA 40.0
Nu, m. Vandkar, Kiste eller Kumme som er dannet ved Udhuling af et heelt Træstykke. Smaalenene, Romerike, Østerdalen, ogsaa Hallingdal. Nogle Steder No, Østerdalen og Nuværende Buskerud (Andre Steder Brydja, el Brya, Kupa og fl.). Jf. Nøla. I svenske Dialekter no. Islandsk nór (nó): et Vandtrug.
Nøla, f. et Slags stort Trug eller udhulet Kar. Hadeland, Østerdalen. Ogsaa Nole (o’), Østerd. Jf. Nu.
Birthe Weber 1990, «Tresaker«, De arkeologiske utgravninger, Gamlebyen Oslo 7
Hilke Elisabeth Saggau 2006, «Gehauene und geschnitzte Holzfunde aus dem mittelalterlichen Schleswig», i Ausgrabungen in Schleswig 17.
Lite trau fra folkevandringstida Grav 168 Neudingen, Hölzerne Backmulde. L 42 cm, B 11 cm, H 9 cm. litt: T. Brendle 2005: «Schemel, Stuhl und Totenbett», i Cum Grano Salis. Festschrift für Volker Bierbrauer, s.162ff, s. 152f. – Formen er den samme vi finner igjen helt inn i moderne tid.
Hiltrud Ast og Georg Winner 2011, «Tröge und Multern«, i Historische Holzverwendung und Waldnutzung in der Schneebergregion. Ausgehöhltes Holz. se Holzverwendung.
Sæbjørg Wallaker Nordeide 1989, «…De beste bønder i kiøbstæden..» en funksjons- og aktivitetsanalyse basert på gjenstandsmaterialet.
De gamle antikvarene regnet dolker som vanlige fra slutten av 1200-tallet og riktig populære det påfølgende århundret. Siden midten av 1900-tallet har rustningshistorikerne i stedet framhevet en form for kontinuitet. Dolkliknende våpen har alltid spilt en rolle for reisende og krigsmenn, og det var glidende overganger fra stridskniv til dolk. Det skjedde allikevel en endring på 1200-tallet koblet til økende bruk av rustning og tilsvarende behov for et stikkvåpen og som resulterte i at de ble mer populære blant en krigførende elite. Dermed ble de hyppigere avbildet og det utviklet seg flere gjenkjennelige typer. Sammen med strengere våpenlovgivning påvirket det også sivil bruk.
Et 1400-tallsmanuskript til Magnus Erikssons landslag gir en unik kobling av navn og bilde: Tre typer våpenkniver er fra venstre mot høyre kalt stekmets (en kort testikkeldolk), ryting (en lengre dolk) og vedemets (sidekniv). (etter Hellner 1963)
Selve navnet dolk finnes ikke i Skandinavia før etter middelalderen. Det dukker først opp i 1570-åra, avledet av det tidlige 1500-tallets sveitsiske tolch, etter at ordet dagger var introdusert kort etter 1500. Riktignok er det norrøne ordet for nål, dálkr, brukt ett sted for å betegne en dolk, men det er noe annet.(Fms. I, 180). I stedet var en samlebetegnelse på disse våpnene ordet knifr, gjerne med forledd som bryn–, stikk-og saxknífr. Alternativt fantes ordet rýtningrsom i Olavssagaen presenteres som et synonym til saxknífr. Stikknífr (mnd. stekemest) kan ha vært en kortere dolk. Det framgår av at mens Bylov og Jonsbok nedla generelt forbud mot rýtningar, ble det for prester på Island ytterligere innskjerpet at de ikke skulle bære hverken toskur [tveeggede?] eller stikknífa. Betegnelsen rýtningr finner vi også i gammelsvensk rytinger og dansk dialekt ryting, og det kan kanskje være grunnlag for igjen å ta den i bruk?
Etymologisk kommer Rýtningr antakelig av middelhøytysk Reitling = «ridderens sidevåpen». Det passet godt til betegnelsen brynknífr. Et fransk og midellengelsk navn er anlas (anelace) og en gammelsvensk term er baslare, trolig en henvisning til «Basel-kniv» som også var vanlig i middelengelsk, middelhøytysk og middelfransk. Historikerne er spes glade i navnet misericord, av latin misericordia, «nåde». Det brukes i tysk språkområde oversatt til gnadgott.
I moderne språkbruk har mange av disse generelle betegnelsene fått mer spesifikke betydninger som quillon, baselard og aunlaz. I likhet med betegnelser som testikkeldolk og rondelldolk og øredolk relaterer de til formen på skjeftet, mens de historiske distinksjonene gjerne kunne relatere til bladets form og lengde.
kristinapsalteret, GKS 1606 4kvarto fol 14r fra Paris ca 1230, viser en tidlig dolk, men typen lar seg ikke fastslå. Her presenteres det ikke som en ridders våpen, men i hendene på en fotsoldat og barnemorder.
Hoffmeyer 1958 regnet de tidligst daterbare dolkene som eneggede med tjukk rygg og spiss odd. De var vanligst ennå på 1300-tallet, mens man fra 1400-tallet oftere møter tveeggede dolker. Knivlignende dolker forble imidlertid i utstrakt bruk, blant annet som det Grieg 1958 beskriver som husverger, «ganske simple knivliknende dolker» fra 13- og 1400-tallet. Det tyder på at vi i stedet kanskje bør vektlegge dette som et funksjonelt skille, uten at vi kan dra det så langt som Larsen 2007 gjorde da han antydet tveeggede som militærdolker og eneggede som jaktdolker.
Larsen 2007 trakk også fram et annet typologisk skille; mellom en avgrenset gruppe av korte dolker med blad på ca 20 cm og lange dolker med blad på ca 30 cm. For en daterende typologi ville han i stedet vektlegge variasjoner i skjeftet, og vi skal ta en nærmere kikk på hvordan dette utarter seg for gruppen av testikkeldolker.
Testikkeldolken
Testikkeldolk, balledolk eller nyredolk er alle moderne navn på dolketypen som var utbredt i Norge i middelalderen. Navnet er lånt fra den engelske historiske termen ballok‐knyf, mens man i andre språkområder ikke ser ut til å ha kjent på behovet for å gjøre konnotasjonen eksplisitt. På svensk så vi at typen på 1400-tallet ganske enkelt ble kalt en stekemets. Hewit 1855 nøyde seg med å beskrive formen som «two knobs«, og foreløpig er det hos Ashdown 1909 jeg har funnet den første omskrivningen til «kidney» dagger. Betegnelsen tilskrev Oakeshott 1960 «[t]he inhibitions of the nineteenth century» før han og enkelte kuratorer reintroduserte navnet ballock dagger. Den er også kalt dudgeon-dagger. På fransk kalles den Dague à rognons (rognon=nyre), på nederlandsk nierdolk, tysk Nierendolch.
Britenes opptatthet av å «ta tilbake» ordet balledolk fra «prudish nineteenth-century antiquaries«, som Blair 1962 kalte det, framstår som litt tøysete med tanke på at det norrøne ordet knífr allerede er et ord for penis. Sammensetningen betyr dermed noe i retning av «ballepikk» – kanskje litt overtydelig for en gjenstand som allerede har svært fallosaktige konnotasjoner. For å forklare den engelske betegnelsen har franskmennene oversatt den med dague á couilettes. Det har igjen ledet de engelsk- og tyskspråklige til å tro at det eksisterer en separat fransk testikulær navnetradisjon. Sistnevnte har oversatt det med Hodendolch, så nå er det vel bare et tidsspørsmål før noen konstruerer også et tysk tilsvarende tradisjon.
Opprinnelse før eller etter år 1300?
Varianter av skjeftet brukes til å datere dolkene typologisk. Etter Larsen 2007 regnes konisk skjefte med store, velformede vulster til de eldste, mens yngre ofte har slankere skjefte og forskjellige former for ornamentale metallbeslag og endeknapper. Vulstene «degenerer» og blir mindre med tiden. Parerplate i metall opptrer først fra 1400-tallet, de eldste er uten.
Oakeshott 1960 skjøv testikkeldolkens opprinnelse fram til omkring 1300, og Blair 1962 mente den var særlig utbredt i Flandern, England og Skottland fram til tidlig 1600-tall. Blair ser altså ikke ut til å ha fått med seg hvor vanlig den var i Skandinavia.
Tidligere hadde man ført testikkeldolkens opprinnelse tilbake til 1200-tallet. Hovedkilden var en miniatyr fra BL Royal MS 20 D I som Hewitt 1855 tidfestet til ca 1280. Kilden ble seinere godtatt uten videre av Ashdown 1909 og Grieg 1933, men er egentlig fra andre kvartal av 1300-tallet.(se også Nøttveit 2006) Av de mange miniatyrene i verket er dette nærmest den eneste som viser en dolk.
To riddere i strid, den ene med en testikkeldolk på høyre side. Det ble datert til ca 1280, men viser seg å være langt yngre
Kilden er BL Royal MS. 20, D I, fra andre kvartal av 1300-tallet Sør-Italia (Napoli). fol 359 viser et nattangrep mot Mithridates.
En annen mye brukt kilde er Robert de Shurlands gravbilde, hvor en oppasser er utstyrt med testikkeldolk. Hans død er datert til 1328, og for Oakeshott 1960 og sikkert også Blair, er det den som utgjorde eldste belegg for typen. Fra Skandinavia framheves gjerne gravbildet til hertug Kristoffer (d. 1363) og kalkmaleri av kong Valdemar IV, ca 1375.
En variant finnes på st Mauritius-statuen i Magdeburg fra ca 1250. Den har to vulster ved overgangen til bladet men med en annen type pommel så den må regnes som en hybrid. En dolk i første del av Codex Manesse fra tidlig 1300-tall står nærmere, men også den et hybrid med avvikende knapp.
Nøttveit 2010 gir ikke mulighet for å skille ut slirer og skjeder for testikkeldolker fra andre dolketyper unntatt rondelldolker som ikke ble funnet. Dateringer av materialet fra Bergen byr også på et problem ved at den for oss mest relevante Bryggen periode 5 strekker seg helt fra 1248 til 1332 og dermed ikke egner seg til å tidfeste funn før 1300.
Larsen 2007 presenterte et knippe danske testikkeldolker, ingen av dem datert annet enn typologisk.
For Norges del ser Nøttveit 2000 og 2006 ut til igjen å ha ført testikkeldokenes opprinnelse tilbake til 1200-tallet. Nøttveit knyttet testikkeldolken til en særskilt æreskultur han så i et Norge hvor voldskriminalitet dominerte i langt større grad enn i andre land i forhold til tyveri og eiendomskriminalitet. Jeg har foreløpig ikke kunnet lese noen av tekstene, så jeg kjenner ikke grunnlaget for tilbakedateringen.
Det er i Nøttveits tekster og i rapporter fra de store byutgravningene vi kan regne med å finne eventuelle grunnlag for datering av typen tilbake til 1200-tallet …
Funn
Dolk, 1200-tallet, Visegrad, Ungarn, Kong Matthias-Museum, Visegrad. Enegget dolk med dekorert håndtak av hjortegevir. Det manglende stykket har vært antydet som lær, men kan også ha vært gevir. Avslutningen av håndtaket er et separat båtformet stykke naglet til tangen. Lengde 35 cm, hvorav håndtaket 11,5. Bladets bredde fra 4,9 smalnende til 0,9 cm. Tjukkelse 0,6-1 cm. Funnet innenfor murene i lag keramisk datert til 1200-tallet. kilde.Dolk, Hameln, ca 1300, restaurert. Datert på grunnlag av keramikk i funnet. Foto ukjent, trolig etter Wolf-Rüdiger Teegen 1993, Ein Nierendolch aus Hameln, Lkdr. Hameln-Pyrmont, i Zeitschrift für Archäologie des Mittelalters, årg. 21, 87–106.Dolker ukjent type, muligens fra slaget ved Morgarten, Sveits 1315. Via The History Blog.Dolk Themsen, 1300-tallet, antakelig stilistisk datert. Foto ukjent.Dolk med skjede 1500-talls theMet 25.188.5a, bBorremose, testikkeldolk med metallskjede. NatMus 20255, etter Nøttveit 2010.
Eneste funn han kunne føre tilbake til 1200-tallet var en bronseknapp, Alvum i Kråkstad, Akershus (quillon)
Rund vulst og rund knapp – enegget, Hedalen, Østre Slidre C23344
Oslo Ladegård C314 – tresidig tverrsnitt på bladet, kuleformet knapp av jern og dekorert med langsgående furer, parerstangen har nederst nedadbøiede ender, som avsluttes i knopper – typen henføres til 1500-tallet.
Enegget dolk ved Oslo Ladegård, C23734
Mindet i Oslo, liten dolk av jern med håndtak av tre, funnet i 1877 C8417.
Rondelldolk?: Fra Mariakirken med tynt rundt bronsebeslag C4556.
Nyrdolk prestegarden i Holt, Aust-Agder, Arendals museum – jern m bronsehåndtak
Nyredolk Nordiska museet, visstnok etter slaget ved Kringen 1612.
Nøttveit 2006: BRM 0/48700
Kilder
DN 1345 kniv med sølv «stæinmæzæn ssylfuærbuin«=»knifuæn«.
DN 1531 Kiel – kniv med sølv «eyner voreringe eynen brekenfelder mitt suluer besclagenn«.
DD 1426 I artikel 8 bestemmes det, at enhver, som slår eller sårer en anden mand med et mindre våben såsom en armbrøst, en dolk eller en tveægget kniv eller med et usædvanligt våben, skal bøde dobbelt til offeret samt til herskabet. §. 8. Welk man den anderen sleit edder wundet mit vorlechten wappen, alse mit armborste, mit rütschern[rinszcherren, Dreyer l.l.; iensern, Camerer l.l.] , mit tweschniders effte mit vnwontliken wappen, de schall dattwefoldig betern dem de hone is vnd ock der herschop.
DD 1433: En drapsmann og hans tjenere får forbud mot å bære sværd eller dolk. swerdhæller stekemæzs.
Misericord etter Hewitt 1855:
Charter of Arras 1221: «Quicumque cultellum cum cuspide, vel curtam sphatulam, vel misericordiam, vel aliqua arma multritoria portaverit,»
Guiart 1302: «Plusieurs piétons François ala, Qui pour prisonniers n’ont pas cordes, Mais coutiaux et misericordes, Dont on doit servir en tiex festes.«
Brukt som nådestøt: Thus Jean de Méun i Roman de la Rose:»Pitiez, qui à tous bien s’accorde,| Tenoit une Misericorde| Decourant de plors e de lermes.«
Memorials of London Life – første «dagger» er 1278: «a certain anelace … inflicting upon him a wound one inch in breadth, and six inches deep.» (i.e. «A knife, or dagger, worn in the girdle, at the side.»)
Litteratur
John Hewitt 1855, Ancient armour and weapons – , alternativ lenke – Hewitt henviste, med Meyrick, til en dolk i Durham, tilskrevet en av biskop Anthonys menn 1283, jern, 16» blad, innskrift: «Anton: Eps: Dunolm». Den framstår imidlertid som langt yngre.
Lars Krants Larsen 2007, «Thorkild Dahls daggerter«, KUML, alternativ lenke. – katalog over 12 nyredolker, 6 lanseknektdolker og 7 ikke typebestemte – ingen er datert annet enn typologisk. Han ser ut til å feiltolke «dague á couilettes» som historisk term.
Forheng (eng: curtains, se: omhängen) til senger var i utstrakt bruk blandt middelalderens bedrestilte. Sammen med madrass og sengetøy var de langt dyrere enn selve sengeramma, og langt dyrere enn det vi kjenner som sengeskap i tre: En vesentlig del av husholdets kapital var bundet opp i sengetekstiler. Senger med forheng kunne ha enten stolper med rammer av tre eller en ramme av tre eller tekstil som hang fra taket. Stolpesengene er antakelig den yngste av de to typene. Forheng ble laget av mange materialer, fra lin og ull til silke, og fra enkel vev til fløyel og damask.
Skal vi se hvordan slike forheng kunne se ut, er Rogier Van den Weydens altertavle fra 1434 et fint sted å starte: Den har en realistisk avbilding av et nederlandsk senmiddelaldersk interiør. Her ser vi et sengeforheng i rødt med svart avslutning. En ramme i tekstil henger i tråder fra taket, men ettersom selve forhenget er dratt til side kan vi slutte oss til at det er festet via ringer eller stropper til en stang, eller snor slik det antydes til venstre. Er forhenget av ull eller silke, mon tro? Forhenget finnes forresten også i Jan van Eyck samtidige blide av Arnolfinis interiør, hvor assosiasjonene går til fløyel. Rødt var en populær farge
Beveger vi oss til første fjerdedel av 1300-tallet blir det lettere å tolke bilder som det nedenfor, der kong Arthur (?) har et hvitt sengeforheng med sydde hemper på tre- eller metallskinne. Forhenget et hvitt. Er det lin?
Estoire del Saint Graal, Frankrike 1300-1325. BL, Royal 14 E III, fol. 32r
Sånn finner vi det i siste fjerdedel av 1200-tallet også: Det samme hvite forhenget. Vi veit ikke om fargen skyldes en forenkling fordi miniatyrene var så små, og det er vel liten grunn til å tro at man unngikk ull, eller silke om man hadde råd.
Memmo di Filippucio, scene of married life ca 1306
Giotto viser tydelig sengeoppheng av trestenger festet til taket ca 1303-5.
Selv om ikke alle avbildede senger hadde forheng, dukker de opp ofte nok til å antyde at de var vanlige blant bedrestilte. Vi kan ikke vite hvor vanlig tradisjonen var i Norge. Det er lite spor etter den i bondehushold, og muligens egnet den seg bedre i klima hvor man ikke baserte seg på varmestråling fra en grue?
I en serie om enkeltkilder til europeisk tekstilrustning i høymiddelalderen starter vi med Bahāʾ al-Dīn (1145-1234) sin biografi om Saladin og behandlingen av den. Sean Manning har i en bra kildeoversikt på Armour Archive referet hvordan «Frankiske» [i.e. vesteuropeiske] fotsoldater under det tredje korstog bar filtrustning sammen med brynje. Plagget er identifisert med gambeson eller pourpoint, betegnelser som dukket opp i europeiske tekster omkring samme tid. Sitatet vi er mest opptatt av er hentet fra en beskrivelse av Richard I Løvehjertes korsfarere på vei mot Jaffa etter å ha erobret Akko (Acre) i 1191. De ble konstant herjet med av Saladins styrker fram til slaget ved Arsuf. Vi veit ikke om det gjaldt en mindre eller større gruppe av fotsoldater eller riddere til fots. Vi veit heller ikke hvor dekkende ordet filt er for den arabiske ordbruken. Kilden er tidligere brukt av Dan Howard, og vi skal se hvordan svakheter med oversettelsene påvirker tolkningen. Vi starter med oversettelsen Howard brukte:
«The enemy had already formed in order of battle; the infantry, drawn up in front of the cavalry, stood firm as a wall, and every foot-soldier wore a vest of thick felt[note: «See p. 367. This was called the gambison or pourpoint.»] and a coat of mail so dense and strong that our arrows made no impression on them. They shot at us with their great arbalists, wounding the Moslem horses and their riders. I saw some (of the Frank foot- soldiers) with from one to ten arrows sticking in them, and still advancing at their ordinary pace without leaving the ranks.»
(Life of Saladin 1897, s. 282)
Dan Howard påpekte at det var usikkert hva ordet «vest» var oversatt fra og om plagget ble båret over eller under brynja. Dans instinkt var godt, og den engelske oversettelsen ble slaktet i en anmeldelse i 1899. Det var ikke en direkte oversettelse fra den arabiske teksten, men fra en fransk oversettelse utgitt i serien Recueil des historiens des croisades i 1884. Den finnes også i en latinsk oversettelse. Den engelske oversettelsen var en smule fri og full av feil, og den franske ikke alltid helt rett den heller. Den franske viser imidlertid arabisk og fransk tekst på samme side, så det er en mulighet for kontroll for de som kan begge språkene. I den franske ble det ikke gjort forsøk på å analysere plagget. Der heter det:
«L’ennemi s’était déjà mis en ordre de bataille: l’infanterie, rangée devant la cavalerie, se tenait ferme comme un mur, et chaque fantassin portait un habit de feutre très-épais et une cotte de mailles tellement large et forte que nos flèches n’y faisaient aucune impression. Ils tiraient sur nous avec de fortes arbalètes, bles- sant les chevaux des Musulmans et leurs cavaliers. J’ai vu (de ces fantassins francs) qui avaient d’une à dix flèches fichées dans le dos (sic) et qui marchaient de leur pas ordinaire sans quitter les rangs.» Anecdotes et Beaux Traits de La Vie du Sultan Youssof (Salâh Ed-Din), s 251.
Her ser vi fotsoldatenes «tjukke filtvest» beskrevet som «et veldig tjukt filtplagg» båret med en «brynje som var så bred og sterk at pilene ikke gjorde inntrykk«. Borte er alle henvisninger til vest, og konkretiseringer av om plagget var over eller under brynja finnes ikke.
Den persiske kazâghend
Oversetterne knyttet plagget båret av «Frankerne» til en beskrivelse av tekstilrustning på den orientalske siden, og her parafraserer den engelske oversettelsen franskmennenes noter:
«When I reached the position occupied by el-Melek ez-Zaher, I found him with the advanced guard on a tell near the sea. He was sleeping in his coat of mail (yelba), wrapped in his wadded tunic,[note] and armed at all points for the fight.» (s. 367)
«Il dormait, revêtu de sa cotte de mailles (yelba), couvert de sa casaque ouatée[note] et tout préparé pour le combat.» (s. 329)
Ordet forfatteren brukte på det orientalske plagget var det persiske navnet kazâghend/ cazaghend. Den franske oversettelsen (parafrasert av den engelske) ga en kort rekke henvisninger til bruken av betegnelsen:
Geoffrey de Vinsauf beskrev gazeganz som en lorica consuta. Referansen er hentet fra et manuskript fra tidlig 1200-tall (Regis Ricardi’ ?), trykt i Thomas Gale & Fells, Historiae Anglicanae scriptures, Vol. 2, s. 407. Ikke funnet.
Geoffroi de Villehardouin (ca 1150–1215), fransk ridder og kronikør som deltok i det fjerde korstog, omtalte plagget i Conquête de Constantinople, s. 40, på s. 39 i samme verk er det samme plagget kalt gamboison. (sidehenvisningene er tydeligvis ikke til 1872-utgaven med fransk oversettelse) Avsnitt 168: «et ne fu armez que d’un gamboison et d’un chapel de fer, son escu à son col«. Moderne fransk: «et il n’était armé que d’une veste rembourrée et d’un chapeau de fer, som écy à son cou«. Avsnitt 511: «Car il n’avoit de garnison por son cors à cel point ke un seul gasygan«. Moderne fransk : «Líenard […] car il n’avait de d´efense pour son corps à ce moment qu’une simple veste rembourrée«. Gamboison blir altså i likhet med gasygan oversatt med moderne fransk veste rembourrée (norsk: vattert plagg).
Henry de Valenciennes (1200-tallskronikør) skriver gazygan, som de spør er ekvivalent med det franske casaquin.
Bahāʾ al-Dīns skille mellom frankernes «filtrustning» og el-Melek ez-Zahers «vatterte tunika» er interessant, særlig med tanke på Villehardouins seinere sammenstilling mellom sistnevnte og plagget han kalte gamboison.
Smiing av spiker kan være en fin inngang til å lære litt om det som skjer i smia. Men når en surfer Youtube blir det raskt klart at det er en smule forskjell på moderne instruksjonsvideoer og virkelig tradisjonshåndverk. Blant de bedre nyere er en demonstrasjon på Colonial WIlliamsburg (som også har et smisted hvor de kan feste spikerloen). Sammenlikn den med tre svenske videoer om tradisjonssmier.
Spiksmide, Lerbäcks socken 1923. Her får man vondt i fingrene av å se plasseringa til hoggtanna. Kenneth Schwarz, mestersmed ved Colonial Williamsburg viser til denne videoen som eksempel.
Alle de fire smir spikeren på en enkelt oppvarming – noe man selvsagt er vanskelig når man samtidig skal være pedagogisk – men legg merke til hvordan alle de tre svenske har ett tett oppsett med smal ambolt uten horn, integrert eller separat hoggtann og fastmontert spikerlo. De fleste andre jeg har sett må hele tiden flytte rundt på både hoggtann og en vellaget konveks lo. Sammenlikningen er selvsagt litt urettferdig, for dette var strengt spesialiserte og effektiviserte moderne håndverkere som konkurrerte med de spesialiserte spikerhammerne som kom på jernverkene omkring 1800. Tilsvarende oppsett som svenskene finner vi hos denne tyskeren i 1908. På Digitalmuseet er det både håndholdte og faste spikerloer.
Men hvordan var det tidligere? La oss se på noen illustrasjoner:
Nürenberg ca 1425: Broder Otto Nagler (d før 1414) sitter og slår en ennå rødglødende spiker inn i spikerloen som han holder over hullet i ambolten mens han har et par jern i ilden. To-kammerbelgene hadde kommet, men han sverger ennå til et oppsett med to enkle. Men hvor er hoggtanna?
I avbildningene av avdøde brødre fra et hjem i Nürenberg er det flere spikersmeder: 100 år seinere hadde broder Jorg Koll skaffet seg en fastmontert spikerlo, men heller ikke hos ham var hoggtanna avbildet. I 1572 er derimot Jorg Flurrer avbildet med hoggtann, men uten spikerlo. Alle håndverkerne satt. Først på 1600-tallet er det avbildet en spikersmed som stod og arbeidet.
På 1950-tallet ble det avdekket en 40 dekar stor boplass litt nord for utløpet av elva Weser i nordvestre Tyskland, mellom småbyene Wremen og Mulsum. Boplassen 
Høvel & hage 
