Kategoriarkiv: Hage

Riva

Mittelrheinischer_Meister_des_13._Jahrhunderts_001

Rive med todelt skaft og buet hode. Typen med splittet skaft er nærmest enerådende i nord-vesteuropeiske middelaldermanuskripter. Utsnitt av et sent 1200- eller tidlig 1300-talls tysk manuskriptfragment av et Jomfruspeil (lat: Speculum Viriginum ty: Jungfrauenspiegel) i Rheinisches Landesmuseum (nr. 15326). Via Wikimedia Commons. På nettet blandes manuskriptfragmentet ofte sammen med det drøyt hundre år eldre såkalte «Trier Jungfrauenspiegel» fra ca. 1190 (Trier bispebiblitek nr. 132).

Ic wiht geseah     in wera burgum
seo þæt feoh fedeð     hafað fela toþa
nebb biþ hyre æt nytte     niþerweard gongeð
hiþeð holdlice     to ham tyhð
wæþeð geond weallas     wyrte seceð
āa heo þa findeð     þa þe fæst ne biþ
læteð hio þa wlitigan     wyrtum fæste
stille stondan     on staþolwonge
beorhte blican     blowan growan

I KHNM heter det at riva (sv: räfsa, lat: rastellum, pecten) i middelalderen først og fremst var et kvinneredskap og i folketradisjonen var den friergave, med den vekten på ornamentering og utførelse som det førte med seg.

Alle kjente forhistoriske rivehoder er rette, med ett tapphull for skaftet (funn fra Käringsjön 2-300-tall f.kr., Vimose 3-400-tall f.kr.). Denne formen finnes brukt opp i moderne tid i Nord-Sverige, Norge, Island og Færøyene, og finnes på Åland og i Finland. En yngre form med bakoverbøyd hode finnes avbildet i middelalderen, bl.a. på korstol fra Lunds domkirke fra siste halvdel av 1300-tallet. [Er det denne, avbildet på bloggen Nutida datid?]

bodl_Liturg.41_roll242.5_frame11

Rive med todelt skaft. Her vises tilsynelatende surringer som antakelig har vært på plass for å hindre at splitten utvider seg. Fransk tidebok fra ca. 1470-80, Bodelain Library MS. Liturg. 41, fol 6r.

Rive med todelt skaft og hver skaftdel selvstendig tappet inn i hodet hadde et nordlig kjerneområdet i Småland, Skåne, Blekinge, Halland, Västergötland, Bohuslän, vestre Värmland og på Øland, Fyn og Jylland. De er belagt fra folkevandringstid (funn fra Store Rørbæk, Ålborg), og er kjent fra Øst-Baltikum, søndre Russland og Tyskland, Sveits og Sør-Europa. Typen er avbildet i England fra og med 1250 og 1400-tallet i tyske[!], italienske, nederlandske og nordfranske manuskript. [Vi kan legge til det tyske sent 1200- eller tidlig 1300-talls manuskriptet avbildet øverst].

En tredje type er vanskeligere å identifisere. Skaftet har bueformede sidestaver som forsterket festet av hodet. Sigurd Erikxon mente den stammet fra sen-middelalderen, med viktigste utbredelsesområde i Danmark med Skåne og knyttet den til skurden i motsetning til de to eldre typene som var slåtteriver.

Rekonstruksjon

Det er de to første av disse typene som er mest relevant for oss, og vi skal se nærmere på typen med todelt, splittet eller forgreinet, skaft ettersom det er den som er enerådende i det samtidige billedmaterialet.

Riva ble i nyere tid gjerne laget med skaft i gran, hode i bjørk og tinder i hegg eller annet seigt virke, om vi skal følge slaattekurs.no. (De er gode på teknisk informasjon, men virker ikke godt kjent med den eldre historien.) Hull for tinder ble boret opp med en tindenavar som ga et konisk hull. Tindene ble gjerne spikket med sigarform, avsluttet med et hode øverst. De ble tappet inn i hullet med hodet først, og når det klakket på plass satt tinda godt.En tinde kunne også brukes til å plugge skaft-tappen i tapphullet.

Litteratur

  • J. Byrkjeland 1950, «Riva», i Årbok for Hordaland landbruksmuseum, Bergen, s. 75f.
  • S. Erixon 1956, Lantbruk och bebyggelse, NK XIII, s. 171ff.
  • «Rive og Høygaffel», på slaattekurs.no.
  • Hegg – som skaft og til dreiing. Hegg og hassel i norsk natur og tradisjon – se særlig s. 40ff om hegg som virke. Se også Hegg på skogveven.no og plakat fra Norsk genressurssenter om hegg, villeple og søtkirsebær.

 

Advertisements

Bunndekke under blodbøken

En (tidligere?) velstelt liten blodbøk er tuntreet i hagen vår. Det er flere større trær, både bjerk og ask, men den vesle blodbøken er sjef. Rundt treet har tidligere eier etterlatt seg et steinsatt båtformet bed, hvor det nå vokser lite annet enn ugras, deilig villbringebær og skummel Parkslirekne. Bedet ser ut til å ha hatt Krypjonsokkoll som bånndekke, men den har krøpet sørøstover og ut i plenen. Også steinsettingen ser ut til å ha dratt seg sørvestover og har ringet inn to mindre felt, bl.a. med noen pistrete roser og langstilkede stauder. Gudene vet hva det er.

Men hva gjør man? Foreløpig plan for våren er å transplantere Krypjonsokkollen tilbake dit den kom fra, etter å ha spadd opp jorda og kastet på litt deilig kompost. Den skal etter sigende være lettstelt, så lettstelt at britene kaller den ugras: Bugleweed. så får framtiden vise hvordan den vil oppføre seg når bedet får nye gjester etterhvert. Første post på bli-kjent-i-hagen-prosjektet er altså: Å gjete Krypjonsokkoll.

Arti’ gammel hageblogg (aktiv 2008-11): Småsnutter fra et ugressparadis …

Husholdningskompost

jarst

Jarst er designet av Leonardo Fortino og Andrea Bartolucci ved italienske Smallnaturedesign men ennå ikke i produksjon.

Nettet svømmer over av panegyriske beskrivelser av innendørs-kompostering og mark-kompostering.  Det skal være luktfritt og de få som nevner det stinkende overskuddsvannet beskriver det bare som fiks ferdig gjødselvann. Beskrivelser av utfordringene er nærmest fraværende: Luftbårne mikrober som mugg og andre allergifremmende sporer, skadedyr, insekter, lukt, skitt og overoppheting er reelle utfordringer. Når de ignoreres sitter man fort demotivert igjen før prosjektet i det hele tatt har kommet i gang. Allikevel: Fordelene er åpenbare så hva med en titt på utfordringene og hvordan de kan overkommes?

Produkter

Wormfactory

Meitemarkkomposten må ikke bli for varm, så den bør holdes godt unna sola. Se opp for lukt, fluer, maur og andre skadedyr.

Jarst ser ut som et spennende konsept, der de angivelig skal kunne filtrere bort vond lukt og bruke vannet direkte.

For meitemarkkompostering framstår Worm Factory et spennende sett på markedet. Tilsvarende Tumbleweed Worm Factory. Kanskje noe å basere et eget bygg på? Problemer de ikke nevner er meitemark som stikker av, lukt og invaderende maur og fluer. En utfordring er å få tak i riktig type meitemark.

For de mer kortvarige innendørs oppholdene før avfallet transporteres ut til virkelig varmkompost har vi beholderne med kullfilter – ikke anbefalt for mer enn én dags oppbevaring og hyppig skylling.

Konkrete tips

Den beste kilden til informasjon om kompostering er Bioforsk. Hageselskapets råd inneholder mye interessant informasjon selv om de går i fella å avvise problemer med lukt, skadedyr og sigevann som en myte:

Indoor Compost Pail For Kitchen Use

Bøtte i rustfritt stål med to kullfiltre skulle dekke behovet for luktfrihet.

«Første regel for å få til en vellykket kompost er at den stadig må tilføres nytt materiale. I en kompostbinge for kjøkkenavfall stopper prosessen opp hvis mikroorganismene har for lite materiale å jobbe med. Hvis nedbrytningsprosessen opphører vil temperaturen synke og omdanningen gå mye saktere. Matrester vil bli liggende og dette vil igjen lukte og tiltrekke seg fluer og rotter.» For å få prosessen i gang igjen må strø eller fuktighet tilføres og blandingen eltes.

Meitemarkkompost sies å skille seg fra andre typer ved at det egner seg for innendørs bruk. Det er i det minste hva Earth911 hevder. De sier at det også krever mindre oppfølging og plass og gir mer næringsrik jord enn andre typer. Sørg for nok strø i form av revet avispapir eller tørre blader så det ikke blir for fuktig. Sørg også for å «mate» komposten minst én gang i uka for å holde meitemarkene i live og unngå frost og overoppheting. I følge Bioforsk er det markene Eisenia fetida og Eisenia andrei som eter kompost. De finnes naturlig i Norge men skiller seg fra vanlig jordmeitemark, Lumbricus terrestris.

For de som vil ha en skikkelig (og dyr) svanemerket binge gir en del kommuner redusert avfallsavgift og supsidierte priser på Kompostbjørn og Biolan. Se også Grønn hverdag.