Skriðljós og skons

Looke where an hawke perchith for all nyght..and softe and layserly clymbe to her with a sconce or a lanterne that hath bot oon light in yowre hande and let the light be towarde the hawke so that she se not yowre face. (Book of St. Albans 1486)

Klare råd for haukefangsten her, altså: Når du har fastslått hvor hauken vagler seg skal du klatre opp med ei sconce eller lanterne i handa med lyset vendt mot hauken så den blir blendet og ikke ser fjeset ditt. Men hvorfor i alle dager skiller teksten mellom to lyskilder?

Skriðljós (forsnsvensk Skridhlius) er det vanligste norrøne ordet for lykt, selv om det generiske ljós ofte ble brukt i samme betydning. Ordet lykt dukker først opp langt ut i seinmiddelalderen. Noen variant av gammelfransk lanterne (av latin lanterna, ‘lampe, fakkel’) ser vi ikke ut til å ha sett behov for. Derimot dukker ordet skons (n.) også opp på norrønt, første gang i 1318 og så sporadisk ut 1300-tallet. I likhet med mellomengelsk sconce kom det via gammelfransk esconse av middelalderlatin sconsa (lykt, gjemmested).

Skonset er altså ei lykt som kan skjermes/blendes Dermed kan vi kanskje regne med at den hadde én enkelt lysåpning? Mot denne spesialisten kan vi sette generalisten skridljoset som kan ha hatt én eller flere lysåpninger? Et slikt skille finner vi igjen både blant avbildninger og bevarte lykter.

Til venstre ser vi to eksempler på lykter med enkelt lysåpning (MET 22.24.4 Psalter blad, England ca 1270; Morgan M.60 Book of Hours, Frankrike ca 1300, fol 015v) og til høyre ser vi lykter med flere lysåpninger (Morgan M.183 Psalter-Hours, Liege, Belgia ca 1280-90; Morgan M.638 Maciejowski Bible, Paris ca 1250, fol 13). Begge former opptrådte altså parallelt. Legg merke til at tre av illustrasjonene er av judaskysset, hvor lykter var vanlige rekvisitter. Vi skal være forsiktige med å gjette på materialbruk ut fra slike bilder, men det kan se ut som de to til venstre er av metall og de til høyre av tre, de nederste med tak og fot av metall.

Renssansemalerne gir oss en helt annen grad av naturalisme enn før, og vi kan identifisere både materialer og konstruksjonsmåte. Freske med judaskysset, i Basilica di Sant’Abbondio, Como, Italia ca 1315-1325. Foto: Mattis 2013. Se bedre bilde av Andrea Carloni her.

Partenheim-alteret 1400-tallet, Mainzer Landesmuseum. Foto ukjent.

Bevarte lykter

Bevarte lykter er sjeldne, men finnes i metall (kobberlegeringer eller jern), tre og keramikk. Hornplater eller andre transparente dekker for lysåpninger er svært sjelden bevart. Det sier seg selv at keramikk har størst sjans for å overleve i bakken, fulgt av metall. Derimot har tre og særlig horn dårlige bevaringsegenskaper, og det kan være vanskelig å identifisere fragmenter. I tillegg kan metallyktene gjenbrukes og trelyktene brennes.

Fra London er det funnet perforerte keramikkmugger gjenbrukt som lanterner. Herfra er det også funn av lanterner i kobberlegeringer, og viktigst: Fra Baynard Castle finnes to fragmenter av hornskiver fra 1300-tallslag som antas å være til lykter (MacGregor 1991: 374). (Egan 2010:150-541) MacGregor regnet lykter for å ha vært en hovedavtaker for hornplater gjennom middelalderen, men at etterspørselen økte med utvikling av nye typer på 1600-tallet.

Trelanterner derimot finnes først bevart fra 1400-tallet, i form av Lÿbeck-lykten. Fra Mary Rose som sank i 1545 finnes det et helt knippe av lykter som er påfallende formlike med avbildninger fra 1200-tallet og framover. Vi er mest opptatt av trelanterner, så vi avgrenser oss til å vise bilder av dem.

Lübeck-lykta. 1400-tallet. Foto: ukjent, gjengitt her.

En av de mange lyktene fra Mary Rose som sank i 1545. Den liktner mye på avbildninger av lykter fra 13- og 1400-tallet og antyder en høy grad av kontinuitet når det gjelder akkurat denne typen.

It’s a trap!

Hvorfor messer jeg i veg om disse to typene? Grunnen er at Rune Norberg i sin KLNM-artikkel om emnet satte opp en evolusjonslinje hvor man gikk fra lykter med én til flere lysåpninger, og hvor det først var i seinmiddelalderen man tok i bruk transparente materialer som horn og pergament. Norbergs skisse har siden blitt stående, og er tatt opp igjen og igjen, sist i 2020 av Linda Qviström i sin phd om lys i middelalderhus.

I KLNM beskrives lyktene slik: De var enten helt av tre med lysåpning foran og håndtak bak eller helt av plate med stansede hull. I sma forekom mer effektive typer, av tre, jern eller kobber, med større lysåpninger dekt med hornskiver, dyremembraner eller i beste fall glass. En rekke ornamenterete fragment av plater i kobberlegering fra klosterutgravninger har blitt identifisert som lykter for glass av europeisk standardtype. Formen er sylindrisk med konisk tak, åttekantet, sekskantet eller enklere, feks firkantet.

Jeg mener at Norberg har kjørt seg fast i en forelda evolusjonstenkning. Skillet er funksjonelt, ikke kronologisk. Begrepsskillet skridljos/skons vitner om det. Dessuten finnes det en nær kobling av lyktmakere og hornarbeidere allerede i de eldste kjente europeiske laugsreglene.

Seinere norske lyktetradisjoner

På folkemusea finner vi lykter av tre forma som en smal kasse, åpne framme og med håndtak bak. De er mest som en transportabel hylle å regne, og Steen 1970 regnet dem (med KLNM?) blant de eldste. Det gjelder også de runde blikklyktene. Mer brukbar ble lykta når de satte inn små vinduer av tynne hornskiver, mente Steen. Disse hornlyktene som de ble kalt, var solide og ikke så lette å slå i stykker som glasslyktene. «Typen var vanleg utover heile 1500- og 1600-talet og vart særleg mykje brukt utover på bygdene. … «Tarmskinn og svineblære – i ljore og vindauge – og hver gard hadde skjålykt, laga av tre med tynt gjennomskinnlig skinn spent over spilene i sidene. Lyset festa til ei lita plate som kan dras opp med en pinne. Desse lyktene var òg sikre i bruk, lyste måteleg bra og var billege og lette å lage heime.»

Lyktmakeren som håndverker

Lyktmakeren som yrkesgruppe finner vi flere steder i Europa i middelalderen. I metropolen Paris hadde de egne vedtekter sammen med kammakerne (les lanterniers og les peigniers) fra 1266-75 og framover (og her). Alliansen viser med all tydelighet at horn allerede da var en vesentlig bestanddel i lyktene.

Londons «Worshipful Company of Horners» kan dokumenters tilbake til 1284, og håndverket er langt eldre. Lauget produserte blant annet laminerte hornplater til lykter, i tillegg til arbeid i gevir og bein. Her kalles kammakeren trolig både horner og pinour seint på 1200-tallet, og kanskje var også lyktmakeren skjult bak denne tittelen? I 1510-tallets London var Henry Haymond lanternmaker og cutler.

I Nürenberg, det tysk-romerske imperiets uformelle hovedstad, finner vi en hornavretter tidlig på 1400-tallet, og seinere en Laternenmacher.

Broder Fritz Hornrichter skraper en hornplate til bruk som innsats i lykter. Ved siden av ham ser vi en flere plater som står under press. Die Hausbücher der Nürnberger Zwölfbrüderstiftungen, Mendel I fol 16r, ca 1425. I 1536 er en laternenmarcher avbildet, fol 156r.

lyktvinduene ble laget ved at hornplater ble splittet til tynne flak som ble presset mellom veloljede og oppvarmede jernplater. Deretter ble de smurt inn med olje og varmet over ild.(MacGregor 1991: 374)

Litteratur og digresjoner

• Podcast «lus och belysning, Äterskapat 86 2021. Særlig ved 0:46:00.
• Linda Qviström 2020, Rum utan utsikt. Fönster och ljus i medeltida byggnader, phd – Hovedsakelig basert på arkeologiske funn og lokale avbildninger, få forsøk på å gå inn på tekstlige kilder.
  • «Bland fynden från London finns en del av en cylindrisk lykta av mässingsplåt, genombruten av stora, blomliknande hål, hittad i 1300-talslager. Höjden är 52 cm, bredden 14 cm. Två nästan kompletta lyktor av samma sort, troligen från 1300-talet, finns bevarade i Museum of Londons samlingar. Ett par böjda hornrutor, troligen från liknande lyktor, har också hittats i lager från 1300-talet.»(Qviström 2020: 139). «Rune Norberg menar att det var först under senmedeltiden som genomskinliga material som horn eller pergament kom i bruk i lyktor.» (Qviström 2020: 139f) Blant skandinaviske avbildninger er det særlig typer med lysåpning i én retning.
• Maria 2019, «An unknown medieval lantern from Hälsingland«, blogg Historical textiles – om HM5109 sent 1400-tall.
• Geoff Eagan 2010, «Lanterns», i The Medieval Household, s. 150-51.
  • Lyktefragment (skyvedør) kobberlegering, perforert, ca 1350-1400 Acc No 2354.
  • Lykt, kobberlegering MoL acc no A1366, antatt 1300-tall
  • Lykt, kobberlegering, antatt 1300-tall
  • Lykteramme, rektangulær, kobberlegering, ca 1350-1400.
  • Lykt, kobberlegering 11-tallet. MacGregor 1983:267-70, no 209, fig 99.
  • 2 Hornplater, lett kurvet, BC72 (uten Acc no), ca 1330-1380.
  • 2 mugger, keramikk, seint 1300-tall, gjennomhullet og trolig gjenbrukt som lanterne.
• Arthur MacGregor 1991, «Antler, Bone and Horn», i English Medieval Industries. Dessverre går ingen av de andre artiklene i boka inn på lykter.
• Albert Steen 1970, Med lys og lampe gjennom tidene.
• Arnstein Berntsen 1965, Lys og lysstell gjennom 1000 år : Nils S. Hauff’s gave til de Sandvigske samlinger på Maihaugen
• Rune Norberg 1956, «Belysning«, i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder 1.
• Magnús Már Lárusson 1956, «Belysning: Island», i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder 1.
• F.J. Fischer 1936, A short history of the worshipful company of horners.
• H. G. Rosedale 1912, A Short History of the Worshipful Company of Horners.
• Fredrik B. Wallem 1907, Lys og lysstell i norske kirker og hjem.
• Det engelske ordet lantern er med folkeetymologisk blikk skrevet lanthorn, men det liten grunn til å tro at materialet var så enerådende at virkelig har gitt opphav til navnet.
• Ungarsk tradisjonshandtverk – hornplatemaker. Video.

Kilder, oppskrifter og forhandlere

• Lykt, fortinnet jernblikk NF.1904-0196, 15-1800-tallet.
• Cian of Storvik (SCA), «How to make your own period looking flourescent camping lantern«.
• Diskusjon om lanterner (spansk)
• Handelssted Moyen Art International.
• Handelsstedet Manning Imperial.
• Fornsvenska ordbok: Skridhlius, Lius.
• Dictionary of old norse prose: lýsi (lys), lýsi (tran m.m.).

Testikkeldolk: Rýtningr og stikknífr

De gamle antikvarene regnet dolker som vanlige fra slutten av 1200-tallet og riktig populære det påfølgende århundret. Siden midten av 1900-tallet har rustningshistorikerne i stedet framhevet en form for kontinuitet. Dolkliknende våpen har alltid spilt en rolle for reisende og krigsmenn, og det var glidende overganger fra stridskniv til dolk. Det skjedde allikevel en endring på 1200-tallet koblet til økende bruk av rustning og tilsvarende behov for et stikkvåpen og som resulterte i at de ble mer populære blant en krigførende elite. Dermed ble de hyppigere avbildet og det utviklet seg flere gjenkjennelige typer. Sammen med strengere våpenlovgivning påvirket det også sivil bruk.

Et 1400-tallsmanuskript til Magnus Erikssons landslag gir en unik kobling av navn og bilde: Tre typer våpenkniver er fra venstre mot høyre kalt stekmets (en kort testikkeldolk), ryting (en lengre dolk) og vedemets (sidekniv). (etter Hellner 1963)

Selve navnet dolk finnes ikke i Skandinavia før etter middelalderen. Det dukker først opp i 1570-åra, avledet av det tidlige 1500-tallets sveitsiske tolch, etter at ordet dagger var introdusert kort etter 1500. Riktignok er det norrøne ordet for nål, dálkr, brukt ett sted for å betegne en dolk, men det er noe annet.(Fms. I, 180). I stedet var en samlebetegnelse på disse våpnene ordet knifr, gjerne med forledd som bryn–, stikk- og saxknífr. Alternativt fantes ordet rýtningr som i Olavssagaen presenteres som et synonym til saxknífr. Stikknífr (mnd. stekemest) kan ha vært en kortere dolk. Det framgår av at mens Bylov og Jonsbok nedla generelt forbud mot rýtningar, ble det for prester på Island ytterligere innskjerpet at de ikke skulle bære hverken toskur [tveeggede?] eller stikknífa. Betegnelsen rýtningr finner vi også i gammelsvensk rytinger og dansk dialekt ryting, og det kan kanskje være grunnlag for igjen å ta den i bruk?

Etymologisk kommer Rýtningr antakelig av middelhøytysk Reitling = «ridderens sidevåpen». Det passet godt til betegnelsen brynknífr. Et fransk og midellengelsk navn er anlas (anelace) og en gammelsvensk term er baslare, trolig en henvisning til «Basel-kniv» som også var vanlig i middelengelsk, middelhøytysk og middelfransk. Historikerne er spes glade i navnet misericord, av latin misericordia, «nåde». Det brukes i tysk språkområde oversatt til gnadgott.

I moderne språkbruk har mange av disse generelle betegnelsene fått mer spesifikke betydninger som quillon, baselard og aunlaz. I likhet med betegnelser som testikkeldolk og rondelldolk og øredolk relaterer de til formen på skjeftet, mens de historiske distinksjonene gjerne kunne relatere til bladets form og lengde.

kristinapsalteret, GKS 1606 4kvarto fol 14r fra Paris ca 1230, viser en tidlig dolk, men typen lar seg ikke fastslå. Her presenteres det ikke som en ridders våpen, men i hendene på en fotsoldat og barnemorder.

Hoffmeyer 1958 regnet de tidligst daterbare dolkene som eneggede med tjukk rygg og spiss odd. De var vanligst ennå på 1300-tallet, mens man fra 1400-tallet oftere møter tveeggede dolker. Knivlignende dolker forble imidlertid i utstrakt bruk, blant annet som det Grieg 1958 beskriver som husverger, «ganske simple knivliknende dolker» fra 13- og 1400-tallet. Det tyder på at vi i stedet kanskje bør vektlegge dette som et funksjonelt skille, uten at vi kan dra det så langt som Larsen 2007 gjorde da han antydet tveeggede som militærdolker og eneggede som jaktdolker.

Larsen 2007 trakk også fram et annet typologisk skille; mellom en avgrenset gruppe av korte dolker med blad på ca 20 cm og lange dolker med blad på ca 30 cm. For en daterende typologi ville han i stedet vektlegge variasjoner i skjeftet, og vi skal ta en nærmere kikk på hvordan dette utarter seg for gruppen av testikkeldolker.

Testikkeldolken

Testikkeldolk, balledolk eller nyredolk er alle moderne navn på dolketypen som var utbredt i Norge i middelalderen. Navnet er lånt fra den engelske historiske termen ballok‐knyf, mens man i andre språkområder ikke ser ut til å ha kjent på behovet for å gjøre konnotasjonen eksplisitt. På svensk så vi at typen på 1400-tallet ganske enkelt ble kalt en stekemets. Hewit 1855 nøyde seg med å beskrive formen som «two knobs«, og foreløpig er det hos Ashdown 1909 jeg har funnet den første omskrivningen til «kidney» dagger. Betegnelsen tilskrev Oakeshott 1960 «[t]he inhibitions of the nineteenth century» før han og enkelte kuratorer reintroduserte navnet ballock dagger. Den er også kalt dudgeon-dagger. På fransk kalles den Dague à rognons (rognon=nyre), på nederlandsk nierdolk, tysk Nierendolch.

Britenes opptatthet av å «ta tilbake» ordet balledolk fra «prudish nineteenth-century antiquaries«, som Blair 1962 kalte det, framstår som litt tøysete med tanke på at det norrøne ordet knífr allerede er et ord for penis. Sammensetningen betyr dermed noe i retning av «ballepikk» – kanskje litt overtydelig for en gjenstand som allerede har svært fallosaktige konnotasjoner. For å forklare den engelske betegnelsen har franskmennene oversatt den med dague á couilettes. Det har igjen ledet de engelsk- og tyskspråklige til å tro at det eksisterer en separat fransk testikulær navnetradisjon. Sistnevnte har oversatt det med Hodendolch, så nå er det vel bare et tidsspørsmål før noen konstruerer også et tysk tilsvarende tradisjon.

Opprinnelse før eller etter år 1300?

Varianter av skjeftet brukes til å datere dolkene typologisk. Etter Larsen 2007 regnes konisk skjefte med store, velformede vulster til de eldste, mens yngre ofte har slankere skjefte og forskjellige former for ornamentale metallbeslag og endeknapper. Vulstene «degenerer» og blir mindre med tiden. Parerplate i metall opptrer først fra 1400-tallet, de eldste er uten.

Oakeshott 1960 skjøv testikkeldolkens opprinnelse fram til omkring 1300, og Blair 1962 mente den var særlig utbredt i Flandern, England og Skottland fram til tidlig 1600-tall. Blair ser altså ikke ut til å ha fått med seg hvor vanlig den var i Skandinavia.

Tidligere hadde man ført testikkeldolkens opprinnelse tilbake til 1200-tallet. Hovedkilden var en miniatyr fra BL Royal MS 20 D I som Hewitt 1855 tidfestet til ca 1280. Kilden ble seinere godtatt uten videre av Ashdown 1909 og Grieg 1933, men er egentlig fra andre kvartal av 1300-tallet.(se også Nøttveit 2006) Av de mange miniatyrene i verket er dette nærmest den eneste som viser en dolk.

• 

  To riddere i strid, den ene med en testikkeldolk på høyre side. Det ble datert til ca 1280, men viser seg å være langt yngre

• 

  Kilden er BL Royal MS. 20, D I, fra andre kvartal av 1300-tallet Sør-Italia (Napoli). fol 359 viser et nattangrep mot Mithridates.

En annen mye brukt kilde er Robert de Shurlands gravbilde, hvor en oppasser er utstyrt med testikkeldolk. Hans død er datert til 1328, og for Oakeshott 1960 og sikkert også Blair, er det den som utgjorde eldste belegg for typen. Fra Skandinavia framheves gjerne gravbildet til hertug Kristoffer (d. 1363) og kalkmaleri av kong Valdemar IV, ca 1375.

En variant finnes på st Mauritius-statuen i Magdeburg fra ca 1250. Den har to vulster ved overgangen til bladet men med en annen type pommel så den må regnes som en hybrid. En dolk i første del av Codex Manesse fra tidlig 1300-tall står nærmere, men også den et hybrid med avvikende knapp.

Nøttveit 2010 gir ikke mulighet for å skille ut slirer og skjeder for testikkeldolker fra andre dolketyper unntatt rondelldolker som ikke ble funnet. Dateringer av materialet fra Bergen byr også på et problem ved at den for oss mest relevante Bryggen periode 5 strekker seg helt fra 1248 til 1332 og dermed ikke egner seg til å tidfeste funn før 1300.

Larsen 2007 presenterte et knippe danske testikkeldolker, ingen av dem datert annet enn typologisk.

For Norges del ser Nøttveit 2000 og 2006 ut til igjen å ha ført testikkeldokenes opprinnelse tilbake til 1200-tallet. Nøttveit knyttet testikkeldolken til en særskilt æreskultur han så i et Norge hvor voldskriminalitet dominerte i langt større grad enn i andre land i forhold til tyveri og eiendomskriminalitet. Jeg har foreløpig ikke kunnet lese noen av tekstene, så jeg kjenner ikke grunnlaget for tilbakedateringen.

Det er i Nøttveits tekster og i rapporter fra de store byutgravningene vi kan regne med å finne eventuelle grunnlag for datering av typen tilbake til 1200-tallet …

Funn

Dolk, 1200-tallet, Visegrad, Ungarn, Kong Matthias-Museum, Visegrad. Enegget dolk med dekorert håndtak av hjortegevir. Det manglende stykket har vært antydet som lær, men kan også ha vært gevir. Avslutningen av håndtaket er et separat båtformet stykke naglet til tangen. Lengde 35 cm, hvorav håndtaket 11,5. Bladets bredde fra 4,9 smalnende til 0,9 cm. Tjukkelse 0,6-1 cm. Funnet innenfor murene i lag keramisk datert til 1200-tallet. kilde.

Dolk, Hameln, ca 1300, restaurert. Datert på grunnlag av keramikk i funnet. Foto ukjent, trolig etter Wolf-Rüdiger Teegen 1993, Ein Nierendolch aus Hameln, Lkdr. Hameln-Pyrmont, i Zeitschrift für Archäologie des Mittelalters, årg. 21, 87–106.

Dolker ukjent type, muligens fra slaget ved Morgarten, Sveits 1315. Via The History Blog.

Dolk Themsen, 1300-tallet, antakelig stilistisk datert. Foto ukjent.

Dolk med skjede 1500-talls theMet 25.188.5a, b

Borremose, testikkeldolk med metallskjede. NatMus 20255, etter Nøttveit 2010.

• Balledolk fra Sørenga, Norsk maritimt museum.
• Balledolk, Sørenga, NIKU.
• Dolkefunn på Akershus – enegget, kort, gjettet på som balledolk.
• Dolk, Royal Armouries 1400-tallet.
• Grieg
  • Eneste funn han kunne føre tilbake til 1200-tallet var en bronseknapp, Alvum i Kråkstad, Akershus (quillon)
  • Rund vulst og rund knapp – enegget, Hedalen, Østre Slidre C23344
  • Oslo Ladegård C314 – tresidig tverrsnitt på bladet, kuleformet knapp av jern og dekorert med langsgående furer, parerstangen har nederst nedadbøiede ender, som avsluttes i knopper – typen henføres til 1500-tallet.
  • Enegget dolk ved Oslo Ladegård, C23734
  • Mindet i Oslo, liten dolk av jern med håndtak av tre, funnet i 1877 C8417.
  • Rondelldolk?: Fra Mariakirken med tynt rundt bronsebeslag C4556.
  • Nyrdolk prestegarden i Holt, Aust-Agder, Arendals museum – jern m bronsehåndtak
  • Nyredolk Nordiska museet, visstnok etter slaget ved Kringen 1612.
• Nøttveit 2006: BRM 0/48700

Kilder

• DN 1345 kniv med sølv «stæinmæzæn ssylfuærbuin«=»knifuæn«.
• DN 1524 Wittenberg – kniv for en konge «knijff«.
• DN 1531 Kiel – kniv med sølv «eyner voreringe eynen brekenfelder mitt suluer besclagenn«.
• DD 1426 I artikel 8 bestemmes det, at enhver, som slår eller sårer en anden mand med et mindre våben såsom en armbrøst, en dolk eller en tveægget kniv eller med et usædvanligt våben, skal bøde dobbelt til offeret samt til herskabet. §. 8. Welk man den anderen sleit edder wundet mit vorlechten wappen, alse mit armborste, mit rütschern^{[rinszcherren, Dreyer l.l.; iensern, Camerer l.l.]} , mit tweschniders effte mit vnwontliken wappen, de schall dat twefoldig betern dem de hone is vnd ock der herschop.
• DD 1433: En drapsmann og hans tjenere får forbud mot å bære sværd eller dolk. swerdh æller stekemæzs.
• Misericord etter Hewitt 1855:
  • Charter of Arras 1221: «Quicumque cultellum cum cuspide, vel curtam sphatulam, vel misericordiam, vel aliqua arma multritoria portaverit,»
  • Guiart 1302: «Plusieurs piétons François ala, Qui pour prisonniers n’ont pas cordes, Mais coutiaux et misericordes, Dont on doit servir en tiex festes.«
  • Guiart 1303: «Fauchons trenchans, espées cleres, Godendas, lances émoulues, Coutiaux, misericordes nues.»
  • Brukt som nådestøt: Thus Jean de Méun i Roman de la Rose:»Pitiez, qui à tous bien s’accorde,| Tenoit une Misericorde| Decourant de plors e de lermes.«
• Memorials of London Life – første «dagger» er 1278: «a certain anelace … inflicting upon him a wound one inch in breadth, and six inches deep.» (i.e. «A knife, or dagger, worn in the girdle, at the side.»)

Litteratur

• John Hewitt 1855, Ancient armour and weapons – , alternativ lenke – Hewitt henviste, med Meyrick, til en dolk i Durham, tilskrevet en av biskop Anthonys menn 1283, jern, 16» blad, innskrift: «Anton: Eps: Dunolm». Den framstår imidlertid som langt yngre.
• W Boeheim 1890, Handbuch der Waffenkunde.
• Hjalmar Falk 1914, Altnordische Waffenkunde, kap VI «Das Messer»
• Sigurd Grieg 1933, Middelalderens byfund – overså de norske kjelehattene!
  • C.H. Ashdown 1909, British and foreign Arms and Armour
  • A. Essenwein 1880, Beiträge aus dem Germanischen Museum zur Geschichte der Bewaffnung im Mittelalter
  • Viollet le Duc, Dictionnaire du Mobilliere Francais
  • Håkonarbok 44, Landsloven IV 14, Norges gl Love II, s. 60, Byloven IV 15, Norges gl. Love II, s. 218.
• Grieg, Sigurd 1943: «Hugg- og stötvåpen fra middelalderen». Nordisk Kultur XII B – Vaaben.
• Sigurd Grieg 1950, «Fra Landsknektdolk til Brudgomskniv«, Viking 14, pl III fig 5.
• Sigurd Grieg 1958, Gudbrandsdalen i mellomalderen. 
  • Ada Bruhn Hoffmeyer 1950, «Glimt av Dolkens Historie», i Købstadmuseet «den gamle by» aarbog, s. 17-20 fig 2-3. (ikke lest)
• Ada Bruhn Hoffmeyer 1958, «Dolk«, i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder 3.
• R. Ewart Oakeshott 1960, The Archaeology of weapons: arms and armour from prehistoric to the age of chivalry.
• Claude Blair 1962, European and American Arms c. 1100–1800.
• Brynjolf Hellner 1963, «Kniv«, i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder 8.
• Ole‐Magne Nøttveit 2000. Middelalderske våpenfunn fra Vestlandet, upublisert hovedoppgave UiB. (ikke lest)
• Ole‐Magne Nøttveit 2006, «The Kidney Dagger as a Symbol of Masculine Identity – The Ballock Dagger in the Scandinavian Context», Tandfonline.
• Ole-Magne Nøttveit 2010, Sheats and Scabbards From Medieval Bergen.
• Lars Krants Larsen 2007, «Thorkild Dahls daggerter«, KUML, alternativ lenke. – katalog over 12 nyredolker, 6 lanseknektdolker og 7 ikke typebestemte – ingen er datert annet enn typologisk. Han ser ut til å feiltolke «dague á couilettes» som historisk term.
• Jason Elrod, «Spotlight: The Ballock Dagger«, Myarmoury.
• Alexi Goranov, «Spotlight: The Rondel Dagger«, Myarmoury.
• Om testikkeldolker på forumet Vikingsword.
• Dolker på 1200-tallet på forumet Tempus Vivit.
• Om «la Testicular» på forumet almolagarves.
• Visegrad-dolken er datert til 1200-tallet – her med rekonstruksjon av Istvan Farkas.

Ffoulkes ordliste

• Alemella, It, kniv/dolk 1300-tallet
• Almarada, Sp, stillettkniv/dolk
• Ameure, dolk.
• Anelace, bredbladet dolk, tidlig 1300-tall
• Bayonet, dolk festet til muskett, ca 1672
• Balloch knife, kniv/dolk med baller framfor quillons, 14-1500-tallet
• Bergaman, O.F. cutlass/dolk fra Bergamo
• Brise-cuirass, Fr. kort, sterk dolk
• Broke, O.F. en slags dolk (R)
• Chinquedea, It. kort, bredbladet dolk for seremoniell bruk, lagd i Venetia og Verona, fem fingre bred ved basen.
• Dague à oreilles, dolk med pommelen formet som to sirkulære vinger
• Dague à rognons, Fr. dolk med nyreformede vulster over parérstanga.
• Dague à ruelle, Fr. dolk med tommelring
• Dolequin, en slags dolk (R)
• Graffe, Fr. liten dolk
• Main gauche, dolk brukt i venstre hånd når høyre holder sverd
• Misericorde, kort dolk brukt til nådestøtet
• Patula, kort sverd/dolk
• Pavade, lang dolk
• Pistolese, stor dolk/kniv (F)
• Poignard, dolk
• Pugio, It. liten dolk
• Pugnale, It. liten dolk
• Seax, dolk
• Thyrtel, O.E. kniv/dolk

Spikersmeden

Smiing av spiker kan være en fin inngang til å lære litt om det som skjer i smia. Men når en surfer Youtube blir det raskt klart at det er en smule forskjell på moderne instruksjonsvideoer og virkelig tradisjonshåndverk. Blant de bedre nyere er en demonstrasjon på Colonial WIlliamsburg (som også har et smisted hvor de kan feste spikerloen). Sammenlikn den med tre svenske videoer om tradisjonssmier.

• Spiksmide, Godegårds socken, Adrian Berglund f ca 1866, 1955.
• Spiksmide, Godegårds socken, Baltzar Oskarsson, 1970-tallet?.
• Spiksmide, Lerbäcks socken 1923. Her får man vondt i fingrene av å se plasseringa til hoggtanna. Kenneth Schwarz, mestersmed ved Colonial Williamsburg viser til denne videoen som eksempel.

Alle de fire smir spikeren på en enkelt oppvarming – noe man selvsagt er vanskelig når man samtidig skal være pedagogisk – men legg merke til hvordan alle de tre svenske har ett tett oppsett med smal ambolt uten horn, integrert eller separat hoggtann og fastmontert spikerlo. De fleste andre jeg har sett må hele tiden flytte rundt på både hoggtann og en vellaget konveks lo. Sammenlikningen er selvsagt litt urettferdig, for dette var strengt spesialiserte og effektiviserte moderne håndverkere som konkurrerte med de spesialiserte spikerhammerne som kom på jernverkene omkring 1800. Tilsvarende oppsett som svenskene finner vi hos denne tyskeren i 1908. På Digitalmuseet er det både håndholdte og faste spikerloer.

Men hvordan var det tidligere? La oss se på noen illustrasjoner:

Nürenberg ca 1425: Broder Otto Nagler (d før 1414) sitter og slår en ennå rødglødende spiker inn i spikerloen som han holder over hullet i ambolten mens han har et par jern i ilden. To-kammerbelgene hadde kommet, men han sverger ennå til et oppsett med to enkle. Men hvor er hoggtanna?

I avbildningene av avdøde brødre fra et hjem i Nürenberg er det flere spikersmeder: 100 år seinere hadde broder Jorg Koll skaffet seg en fastmontert spikerlo, men heller ikke hos ham var hoggtanna avbildet. I 1572 er derimot Jorg Flurrer avbildet med hoggtann, men uten spikerlo. Alle håndverkerne satt. Først på 1600-tallet er det avbildet en spikersmed som stod og arbeidet.

Litteratur

• Håvard Bergland 2000, Kunsten å smi.