Belte – belti, lindi, gjord

Da er det dags for et nytt belte. Det gamle er oppløst på grunn av jernet som ble brukt i fargingen. Men hvordan skal det se ut? Hvor høyt opp må man på den middelalderske rangstigen før man kunne smykke seg med pyntebeslag i tinn, kobberlegeringer eller edlere metaller? Kunne håndverkere ha slike beslag? Kunne handelsfruer ha silkebelter? Var sølv det eneste akseptable for riddere? La oss kikke nærmere på de tre elementene – rem, spenne, beslag, men først: Hvor er forskningsfronten?

Forskningsfront

[M]odern re-enactors recreating the Middle Ages often wear plain, undecorated, brownish belts, purses and shoes, propagating a dull, ‘eco’ idea of medieval fashion. This image is belied not only by medieval literature and art, but even more by the large quantities of archaeological finds of late-medieval belt mounts and decorated leather. Willemsen 2012: 172.

Forskningen på beltebeslag blei åpna av Geoff Egan og Frances Pritchard med Dress accessories i 1991. For de seinere åra kan vi framheve Annemaireke Willemsen og Alexander Kennedy Cassels, og i 2015 utkom en spennende studie av B. Jervis, C. Briggs og M. Tompkins. Egan & Pritchard satte opp en typologi for beslag og fant at beslag i kobberlegering av blikk med hull til separate nagler var det vanligste, også jernblikk ble brukt. Enkelte beslag i kobberlegering ble støpt, og beslag i blytinn ble alltid støpt med integrerte nagler. Deres studie er fremdeles den eneste by-vide med hovedvekt på beslag.

I sitatet lenger opp snakka Willelmsen særlig om 1400-tallet; tidlig 1300-tall lar seg i liten grad single ut. Hennes studie er basert på museet i Leidens samling av 1500 beslag støpt i bly-tinn og blikk i kobberlegering som imiterte tilsvarende i edlere metaller – laget for «the common man, woman and pet». Selv om enkelte av beslagene er funnet i lag daterbare til første halvdel av 1300-tallet, bruker hun lite tid på å belyse endringer i bruken av slike beslag over tid. Vi må derfor regne hennes sitat som et postulat mer enn en empirisk fundert teori.

Cassels utkom i 2013 med sin phd om Engelske urbane beslag. Også han postulerte at de ble båret av alle sosiale lag: «The major reason for the ubiquitous nature of these artefacts is the fact that they, and the belts to which they would have been attached, would have been worn by all levels of society, regardless of possible differences in dress associated with gender, age, or status.» Nøkkelen til postulatet synes å ligge i Cassels poststrukturelle perspektiv: «Through an application of post-structuralist theory it is possible to view artefacts as a text, the reading of which allows an interpretation of the social significance of the artefact«. Det ser ut som Cassels lesning av beslag som tekst frigjorde ham fra å underbygge påstanden.

Jervis, Briggs og Tompkins studie fra 2015 er et forsøk på å identifisere bl.a. forekomsten av draktmetaller i engelske bondehushold fra 1300-tallet. De fant at 226 av 256 arkeologiske funn av beltedeler var spenner, resten var beslag. Tilsvarende var ingen belter nevnt i inventariene, trolig på grunn av at 1) beltebeslagene hadde lav pengeverdi ettersom de ble båret av landsbybeboere eller 2) eieren var forsvunnet med beltet på. Etter mitt syn gir dette lite som taler for bruk av beltebeslag i bondesamfunnet utover et lite mindretall. Så til det konkrete:

Rem

Om vi ser bort fra brok- og sverdbelter var beltet på begynnelsen av 1300-tallet som regel smalt og båret ved den naturlige midjen. Det kunne være langt eller kort. I avbldninger henger beltet som regel rett ned, uten en knute ved spenna, men det finnes eksempler på at enden er dyttet innunder beltet på ulike måter, også med bruk av en knute («reenactor’s knot»). Både lær og brikkevevd lin, kamgarnsull eller silke finnes brukt i bevarte belter. De fleste Nederlandske beltene er 10-15 mm brede, men 5-25 mm er kjent.

Arbeidsfolk er avbildet med enkle remmer, men vi skal ikke langt opp på rangstigen før vi ser mer komplekse belter i bruk. Motsatt bar Bockstenmannen en enkel rem helt uten endebeslag til tross for at han har levd et liv spart for manuelt arbeid.

Spenne

MIddelalderspenner i Chris Marshall, «Buckles through the Ages».

Spenna var som oftest laget i en kobberlegering og kunne ha spenneplate. De finnes også i jern, sølv og tann eller bein. Forgylling sier noe om status, og det samme gjør hvordan den var bearbeidet. Det finnes spenneplater med svært forseggjort gravering eller annen ornamentering. 

Chris Marshall’s «Bucles Through the Ages» er en mye brukt ressurs i reenactmentkretser på datering av spennetyper. Som det framgår av Southampton- og Dordrechtbeltene med sine trapesformede spenner nedenfor bør aldersspennet på enkelte av typene justeres. 

Beslag

En måte å framheve beltet på kunne være ornamentale beslag, beltestrekkere og endebeslag og spenneplater. Beslagene kunne være laget av tinn, kobberlegeringer eller sølv, avhengig av status. Beslagene kunne være forgylt eller forsølvet, eventuelt med isatte edelsteiner om de var riktig høystatus.  De var festet med niter av sølv, kobberlegering eller tinn.  

Kobberblikk brukt til beslag og spenneplater ble dekorert ved punsing eller gravering. Førstnevnte krevde at blikket ble plassert på en hard, flat overflate (blypute) mens punseverktøy ble hamret mot det for ønsket design. Gravering krevde frihåndsbruk av graveringsjern. Bare spennerammer og avslutningen av endebeslag ble støpt, først mot slutten av middelalderen ble også kobberbeslag støpt.

Some Egan, og andre har vært inne på, skal vi ikke begrense oss til adel og høyere statusklasser når vi ser etter beslåtte belter. Derimot har vel helst sølvbeslåtte, eller gull og steinbelagte belter vært forbeholdt dem. Beslag i kobber- eller tinnlegeringer har kanskje vært bedrestilte håndverkere, handelsmenn og kongens sveiner og gjester til del? Det blir rein spekulasjon hvor grensa dras, uten at vi finner grunnlag for å gå like langt som Willemsen og Cassels i å allmenngjøre bruken av beslåtte belter.  

Kilder

Bevarte belter sier oss som regel lite om den sosiale konteksten de ble brukt i og må derfor suppleres med tekst- og billedkilder.

Fra Norge har vi mest skriftlige kilder fra det mest verdifulle sjiktet av belter. I 1317 ble to prydede belter «tvau bællti buin» i Stavanger taksert til 20 kyr.  DN 4 nr 120 I Bergen ble i 1324 et prydet belte «buit belti» i medgift satt for 3 mark forngild. Paveskatten fra Nidaros i 1327 ble blant annet betalt med 10 sølvprydede belter, ni i lær og ett i silke «9 zonas de corio et 1 de cirico munitas de argento» til en samlet verdi av 21 3/13 forngilde mark. I 1333 ble ett prydet belte «buit bellti» gitt som betaling for en gårdpart på 2 månedsmatbol, altså retten til en årlig avgift tilsvarende 2/3 tønne korn. DN 3 nr 170. Vi kan vel anta at beltene minst var sølvbeslått, som et belte nevnt i 1338 «ein lindi sylfuer buin» etter Sira Narve på Øyestad. DN 4 nr 233. Det var ikke billige belter storfolk gjordet seg med. De var statussymbol og pengeplassering for eliten, uten at noen av dem behøver å ha vært i nærheten av «Erik av Pommerns» belte i prakt.

Sagamaterialet gir større spenn. Falk 1919 snakket om emnet.

Fra England har vi rikere kilder, og mye behandlet er framstøt «the Girdlers of London» i 1327-29 gjorde for å forby belter pyntet med «false work of lead, pewter and tin». En viss effekt ser det ut til å ha hatt, for i 1327 i York ble John Lyllyng dømt for å forsyne byens beltemakere med «false tin» tilsatt bly til dekorasjoner. (Homer 1991: 78) I London gjaldt forbudet garnityren til belter av «silk, wool, leather or linen any metal inferior to laton, battery, iron and steel.» Hvis slik garnityr ble laget i «lead, pewter, tin, or other conterfeit material, they were to be burnt by order of the mayor or wardens of the trade.» Forbudet rammet tinnforhandlerne i Bristol og Devon som krevde frislipp, og seinere ble alle begrensinger på bruk av hvitt metall på belter opphevet. (Smirke 1852) Det er nærliggende å lese dette som at tinn ble brukt i likhet med kobberlegeringer og edelmetaller, og London viser da også den største forekomsten av beslag i blytinn relativt til kobberlegeringer av de engelske byene. Enda vanligere ser blytinn ut til å ha vært i Nederland.

Chaucer bruker beltet til å beskrive en rik sakfører (sergeant-at-law): «rood but hoomly in a medlee cote, girt with a ceint [girdle] of silk with barres smale» – han bar et silkebelte med det som framstår som beltestrekkere på. I følge John av Garland hadde beltemakerne «the corigiaritis» eller «gurdeler» på 1200-tallet enerett ikke bare på å lage «bene memiratas»/»ystodyd», men også «stipata argento», belter barret med sølv.

Gorleston-psalteret fra tidlig 1300-tall har som regel bare belter antydet med en svart strek som er vanlig i så mange manuskripter. Bare i marginalen her, fol 153r, ser vi en veske i beltet. Merk også slissen i lommetyvens syrkot, (se også fol 155v, 179v). via Manuscript Miniatures.

Clovis som stifterfigur, midten av 1200-tallet. Belte med blomsterbeslag (quatrefoil mounts), beltestrekkere (bar mounts) og veskebøyle. Legg merke til at han ikke har knute på den lange belteenden som i stedet henger løst fra spenna. Foto: The Met.

Southamptonbeltet – funksjonelle ringbeslag

Southampton-beltet, katalognr 2156,  med ringbeslag i tinn og spenne i kobberlegering av samme utseende som Dordrecht-beltet, datert til sent 1200-tall. Platt et al 1975. Ringbeslag er den vanligste typen av arkeologiske beslag i England.

Luttrellpsalteret, både plogmannen og hans hjelper har belter med beslag, men belteenden er kort. Andre har smalere brune eller grønne stropper. Fol 170r. Foto: British Library. Beltene likner Southampton-beltet. Vi kan ikke se bort fra at beltet er pimpet for å framstille Luttrells bønder som velstående, men avbildningen og det bevarte beltet bekrefter at slike beslag kunne bli brukt innenfor bondesamfunnet, altså av de bredere lag av befolkningen.  

Beltemaker Nürnberg ca 1425. Det er seint, men legg merke til at flere belter har samme stil som Southampton-beltet og plogmannens belte i Luttrell-psalteret.

Dordrechtbeltet

Belte fra Dordrecht datert til 13-1325 funnet i brønn, hektet fast i mugge. Det er nærliggende å se for seg at dette er et belte folk flest kunne brukt, bønder, såndverkere, småbrorgere. Via Dordrecht Undergrounds.

«Erik av Pommerns» belte

Maria og Amica skrev i 2018 om «Erik av Pommerns» belte, basert på en artikkel av Viktoria Holmqvist. Beltet ble funnet i Fredensborg slott på slutten av 1700-tallet og assosiert med Erik pga av dekorasjon på spenna. Det er brikkevevd i rød, blå og grønn silke på begynnelsen av 1300-tallet eller tidligere. Like gamle er de forgylte beltestrekkerne i sølv med edelsteiner (og trolig veskeopphenget). Bare endebeslaget og spenna er fra midten av 1400-tallet. På grunn av veskeopphenget har det vært spekulert på om det kan være et kvinnebelte, men vi finner også slike på menn, se Clovis over.

Se også Dunn-beltet, beskrevet og rekonstruert av Viktoria Holmqvist her.

«Erik av Pommerns» belte, fra 12- eller tidlig 1300-tall, spenne og endeplate fra midten av 1400-tallet. Foto: Haandkraft.

Litteratur

• Viktoria Holmqvist 2010, «A Study of Two Medieval Silk Girdles: Eric of Pommerania’s Belt and the Dune Belt«, i Eva Anderssson m. fl. Norh European Symposeum for Archaeological Textiles X. Alternativ lenke her.
• Ilse Fingerlin 1971, Gürtel des hohen und späten Mittelalters.
• Kongshirden 1308, Mannsdrakt i 1308.
• Ronald f. Homer 1991, «Tin, Lead and Pewter», i English Medieval Industries. Homer viser til E. Smirke, «On the Use of Tin in Girdles in the 14th Century«, i Arch. Jnl ix (1852), 281-4.
• Sarah Thursfield 2001, The Medieval Tailor’s Assistant 1200-1500 (2. utg 2015) – lite konkret.
• Gunnar Pettersen 2013, Priser og verdiforhold i Norge ca. 1280-1500.
• Colin Platt et al (red.) 1975, Excavations in Medieval Southampton 1953-1969 vol 2 The finds – om beltet, s 296 og 298 nr 2156.  
• Chris Marshall, «Buckles through the Ages«. – ikke alltid like etterrettelig på datering.
• Geoff Egan og Frances Pritchard 1991, Dress Accessories c 1150-c 1450. 2. utg 2002.
• Alexander Kennedy Cassels 2013, The social significance of late medieval dress accessories vol 1, phd. 
• S. V. Smith 2009, «Materializing resistant identities among the medieval peasantry: an examination of dress accessories from English rural settlement sites», Journal of Material Culture 14(3): 309-332
• B. Jervis, C. Briggs og M. Tompkins 2015, «Exploring Text and Objects: Escheator’s Inventories and Material Culture in Medieval English Rural Households«, Medieval Archaeology 59, 168-92
• «Medieval chick in metal» – utstiling, National Museum of Antiquities, Leiden.
• Annemarieke Willemsen 2012, «‘Man is a sack of muck girded with silver: Metal Decoration on Late-medieval Leather Belts and Purses from the Netherlands«
• «Bælte» i KLNM bd 2 – Litt underlig artikkel: «Belte kunne være av lær, skinn, tøy eller metall. Til opp mot våre dager har dert vært sterkt utsmykket. Middelalderdiplomer nevner belte både av gull og sølv. Et forgylt sølvbelte hørte ofte med blant festegavene. Hos adelen sto belteprakten på sitt høyeste i tiden mellom 1300 og 1500-årene, men ble så og si avlagt i løpet av det følgende århundret. Bøndene fortsatte å bruke sølvbelte og perlestukne belter til sine festbunader, og i Norge holder en rekke bygder dem i hevd den dag idag.»

Digresjoner

• Prosjekt: Heraldic plaque belt i tinn.
• Prosjekt: rekonstruksjon av brikkeved silkebelte i Kolmar-skatten, trolig nedgravd under Svartedauden.

Mårskinn

Skogsmår (Martes Martes) t.v. og steinmår/husmår (Martes fiona) t.h. Det er den til venstre som var mest ettertraktet for pelsens skyld. Pelsen omtales på tysk wikipedia. Billedkilde: Wikipedia commons.

I Skandinavia var skogsmår (Martes martes, eng: Pine Marten, ty: Baummarder) en høyt skattet landskyld- og handelsvare. Dyret finnes i hele Europa men var mest utbredt i Skandinavia. Pelsen likner en del på sobel, som er noe større. Det var organisert eksport til England på 1300-tallet. Finnskatten ble delvis betalt i mårskinn ennå på 1500-tallet. I tillegg var mårskinn landskyldvarer (leieavgift) for en del skogsgårder. I middelalderen forekom også mår i diplommaterialet, og i løpet av 1300-tallet ble den high fashion til fortrengsel for ekornskinn (gråverk).

Mårskinn som skattevare

Finnskatten er belagt allerede i Ottars reiseberetning fra omkring 880, i islandske skrifter fra omkring 1200 om forhold i Norge og Sameland til forskjellige tider mellom ca. 900 og 1115 og i grenseavtalen med Novgorod fra 1326 (NGL 3 s 151-53), men først fra 1500-tallet er skatteregnskaper bevart. Hos Ottar het det etter Arthur Sandveds oversettelse at «[d]en best stilte [samen] må betale femten mårskinn og fem reinskinn og et bjørneskinn og en bjørne- eller oterskinnskofte og to skipstau; hvert skal være seksti alen langt, det ene skal være laget av hvalhud, det andre av selhud.» Det tilsvarte i følge Andreas Holmsen 12 kuer eller leidangsskatten av 10-12 store bondebruk i Trøndelag. Senest på 1100-tallet var finnskatten blitt en kongsrett. «klo-vare» er betegnelse på pelsverk av dyr med klør. Blant samenes inntektskilder var også bever og ekorn, som måren levde på. I Sverige var jakten på «lekatt» (hermelin) regulert i Magnus Erikssons landslag og mår og ekorn var de mest nevnte (omsatte) pelsvarene i Østersjøområdet.

Som landskyldvare finner vi den blant annet i Nordmarka, hvor det i 1364 het at Katnosmarka ga ett mårskinn og to mæler salt ørret i året.(DN 16 nr 25)

Mår i diplom og lover

Fru Hjertrud testamenterte i 1307 sitt «mardskin» til søstera Sigrid Potentiana. (DN 2 nr 85). I 1316 ble det lagt toll på utførsel bl.a. av mårskinn. Tollen var to ertuger pr timmer (40) «mar(d)skinna», det samme som for en deker (10) kuhuder. (NGL 3 nr 47 s 118ff) I 1340 skrev bergensbispen at Ole Helgesen selv skulle sende Kongen en del av hans varer, skrei, rekling, rav, hvitskinn, gråskinn, «mardskin» og falker. (DN 8 nr 135) I 1344 ble kongelig gjeld dekket med blant annet 78 1/2 deker huder, 50 1/2 deker og ett geiteskinn, tolv deker bukkeskinn, 47 1/2 timmer gråskinn, tre timmer «mardskinna», ett timmer hvitskinn og tolv elghuder. Klagemål fra 1388: Rundt mikkelsmesse 1383 ble to lybske skip på reise fra Bergen kapret av flamendere utenfor kysten av Skottland. Skipene fraktet bl.a. 1/2 lest skinn av bever, oter, gråverk, hermelin, mår, dyrefeller, sauefeller og huder til en samlet verdi 298 lybske mark. (DN 4 nr 280) I en retterbot for Bergen fra 1282 het det at skinnberedere kunne kreve 2 øre pr timmer mårskinn, 2 ertuger pr timmer hermelin («huitra skinna«) og ett øre pr timmer gråverk.(NGL 3 s 12ff). I 1384 var taksten økt til 3 øre pr timmer mårskinn.(NGL 3 s 218ff)

Mann med steinmårpels. Hans Memling ca 1480. Wikimedia Commons.

Mår i bekledning

Eva Anderssson omtaler mårpels som dominerende for i den ermeløse syrkoten Colobium, vanlig i overplagget corsetum og finnes en gang i en cotehardie.  Kjortler finnes foret med mange forskjellige typer pels, blant annet mår. Pellicium (skinnskjortel?) er der det er kjent foret med mår. Mange kapper var pelsforet, noen med mår. Et par armkapper var foret med mår. Mange hetter var pelsforet, gråverk og hermelin var vanligst, men i Sverige var en del med mår. Gråverk var det vanligste foret i diplommaterialet, dobbelt så vanlig som mår.

På 14-1500-tallet var pelsen av mårdyr med hode og hale i seg selv blitt et populært accsessoir blant overklassens under sobel-navnet zibellino (eng: fur tippet, feilaktig kalt flea fur). Mårdyret og røyskatten var et symbol på seksuell renhet og en forsikring for gravide ettersom alle visste at de fødte gjennom munn og øre og ikke hadde samleie.

Noe om mengden av pels som kunne gå med i en kappe hører vi når hertugen av Berry i 1413 bestilte en kappe foret med ikke mindre enn 447 svarte mårskinn (marten fur). Hertugen finnes også avbildet med en brun pelshatt, men er det bever, sobel eller skogsmår? Men denne moten hører 1400-tallet til, da det var blitt slutt på at kongelige kjøpte opp alt som var av gråverk.

Sobel – hakket finere

Det mest eksklusive av mårdyr var Sobel (Martes zibellina, eng: Sable, it: Zibellino) er et dyr i mårfamilien som tidligere angivelig var vanlig i hele den tempererte sonen, men nå er utryddet vest for Ural. Navnet sobel har slavisk opphav, og vitner om at det tidlig ble importert østfra. Allikevel inkluderer wikipedia skandinavisk Lappland blant områdene hvor Sobel var å finne. Kan det være en misforståelse her?

Jan van Eycks bilde av de nygifte Arnolfini fra 1434, viser mannen med sobelforet (snarere enn skogsmårforet) kappe.

litteratur og digresjoner

• For gråverk, se «Hard to come by – the construction of minivair«, i bloggen Tempus est Locundum.
• Mark Chambers og Gale Owen-Crocker 2008, «The History of «Cuff», i Medieval Clothing and Textiles 4 
  • – nevner at «Pilche signified a fur garment but not neccessarily the cape that «pelisse» came to mean in Modern English or the loincloth indicated in regional dialects. In earlier centuries a pilece referred to a garment made of skin (in the eleventh century, particularly marten skins).», med referanse til Gale Owen-Crocker, «The Search for Anglo-Saxon Skin Garments and the Documentary Evidence,» i Leather and Fur, Aspects of Early Medieval Trade and Technology, ed. Esther Cameron (London 1998), og Owen Crocker, Dress, s. 239 og 336.
• Camilla Louise Dahl og Isis Sturtewagen, «The Cap of St. Birgitta», i Medieval Clothing and Textiles 4 
  • – De nevner at hue/huva/hufu var en mye brukt term for hodeplagg i Skandinavia, inkludert pelsluer og linluer. I testamenter er det sjelden med linmateriale, men gjerne dyrere ting som silke og gull. Merkelig nok tolker de voksede linhuer (sirihufur), prissatt i norsk lovmateriale, som bruk til rustning. Lue tolker de som cap (kveiv).
• For eksempler på avbildninger pels, se bloggposten «Wrapped in furs» i bloggen Reinette.
  • – Den har en god gjennomgang av bilder fra slutten av 1300-tallet og framover, men uten å identifisere hvilke dyr som er brukt i hvert tilfelle.
• Elspeth M. Veale 1966, The English Fur Trade in the Later Middle Ages, Clarendon Press.
  • En ny utgave fra 2003 er i det vesentligste uforandret.

 

Pergamentmaking

Pergamentmaker selger varene sine. Hamburgbibelen ca 1255, København.

Hvor vanskelig kan det være å lage pergament fra grunnen av? Ikke avskrekkende, om vi skal tro ekspertene. Problemet for oss utenforstående er at det ikke finnes noe åpent marked for ferskt skinn av sau, geit eller kalv. Slakterinæringen er stor og effektiv, underlag regler for transport av animalske biprodukter og uten rom for merkelige forespørsler utenfra. Løsningen? Økologisk gård.

Det første spørsmålet er hvordan membranen konserveres før bruk. I eldre tid var det ønskelig å bearbeide den så raskt som mulig etter slakting for å unngå skjemmende flekker og hull – forråtnelsesprosessen starter umiddelbart. I vår tid kommer vi ikke utenom lagring og det finnes to muligheter – frysing og salting. Jeg er ikke kjent med førstnevnte blant pergamentmakere, men den engelske produsenten William Cowley sverger til saltede membraner.

Avhåring

Fritz Egen var skinnarbeider (weißgerber) og tilhørte tolvbrødrehjemmet i Nürenberg til sin død i 1473. Her er han avbildet mens han avhårer en membran med skav- eller hårjern over en skavestokk (bom) etter at den har ligget i lesket kalk i stampen (i Norge ofte en røitstokk) ved siden av. Mendelscher Hausbüch fol 92r.

Etter rengjøring er avhåring neste trinn i prosessen. Man kunne la råskinnet ligge og råtne til håret løsnet, men det vanligste var å bløtlegge det i et tre- eller steinkar med kalkvann (lesket kalk, Ca(HO)2, kalsiumhydroksid) – Felleskjøpet er en grei og rimelig kilde til lesket kalk. Der skulle det ligge i tre til ti dager, omrørt flere ganger om dagen med en trepåle. Kalveskinnene til W. Cowley hadde vært i kalkbad «quite a few days». Randy Asplund brukte kalkbad i over en uke på sine geite- og saueskinn for å få håret til å løsne.

Deretter legges membranen over en skavestokk og hår, kjøtt- og fettrester skrapes av med et skavjern, en sløv kniv.

Denne prosessen fjerner det meste av det ytterste hudlaget (epidermis) med hårsekker  og pigment, samt det innerste laget (hypodermis) med fett og kjøttrester, slik det blant annet opplyses her.

Kalkbad nr to

Etter avhåring anbefaler blant andre Theophilus at membranen legges tilbake i kalkbad. Det er for at det ytterste laget av lærhuden (dermis) skal løse seg opp og lettere la seg fjerne. Det er nødvendig om pergamentet skal få to like sider.

Det ser ut til å råde en viss forvirring med hensyn til hvilke hudlag man fjerner når i prosessen, men det er altså det ytre laget av dermis man forbereder fjerning av her, ikke epidermis slik man antar i denne bibliotekarbloggen fra Cambridge.

Pergamenteksperten Reed angir visstnok praksisen med to kalkbad som fornuftig fordi epidermis bruker tid for å oppøses. Hvis man kutter tid på kalkbad risikerer man et ujevnt resultat. For lang tid i kalkbad gjør imidlertid at skinnet ikke tåler å bli strukket. Samtidig hevdet Reed at kjøttsiden krever mest arbeid i siste fase, og at hudsiden kun trenger å få fjernet ett og annet hår. Mon det.

Etter kalkbadene heter det noen steder at membranen renses i friskt vann et par dager for å få ut all kalken, mens andre hevder at kalkrester i pergamentet, med tiden omformet til kalsiumkarbonat, bidrar til en hvit overflate med gode skriveegenskaper.

Strekking og skraping

Pergamentmaker i arbeid ca 1425. Hausbuch der Mendelschen Zwölfbrüderstiftung, Band 1. Nürnberg

Etter skylling strekkes membranen i en ramme med kantene festet med renneløkker rundt glatt småstein til vribare plugger i rammen (én plugg pr 15-20 cm?).  Med en lærkniv (lunellum, lunalarium) starter renskrapingen og tynningen av kjøttsiden.

CEU omtaler rigorøs skraping på begge sider etter én runde med kalkbad, avhåring og skylling, men viser til at det særlig er etter tørking at hudsiden skrapes for å få vekk det ytterste laget. Her ser det ut til at målet er identiske sider. William-Cowley opplyser at den uskadde hudsiden blir overflaten til pergamentet[!], og at «sanding» skjer helt til slutt. Dermed kan det virke som det er «ensidig» pergament de omtaler.

Etter tørking ble skinnene gjerne pusset med pimpstein for en siste finish som tok blekk lett.

Litteratur

 

• The making of a medieval book – utstilling på Paul Getty-museet. Utstillingens video.
• Traveling Scriptorium – Manuskriptblogg fra Yale University – med oppskrift.
• Én kilde til frosne skinn skal visstnok være Granberg garveri.
• BBC-video om hvordan det lages pergament hos William-Cowley.
• Randy Asplunds SCA-oppskrift på pergamentmaking.
• Inden witten Hasewint gir en grundig gjennomgang basert på Theopilus’ oppskrift.
• Intro til pergamentmaking fra Cornell-universitetet, også de med hjelp fra Pergamena.
• Conservation with Ella – konservatorblogg. Også hun hevder bl.a. at hudene ble lagt tilbake i kalkvann etter avhåring.
• Medieval Manuscripts – Enda en blogg.
• Pergamena Iluminata – historisk levendegjøring på tysk.
• Video bl.a av avhåring fra BBCs Edwardian Farm.
• Dreaming Old Books – bokbinderblogg
• God walktrough av Altoonsultan fra kurs holdt av Jesse Meyer fra amerikanske Pergamena.

Bokbinding før Gutenberg

Sachsenspiegel – tysk lovhåndskrift fra 1385. Foto: Britta Lauer for Bildarchiv Stadtbibliothek Duisburg, via Wikimedia Commons

Lenge før trykkekunsten ble oppdaget fantes det en mengde måter å binde inn det skrevne ord på til kodekser.

Binding med mykt omslag (eng: Limp binding, ty Koperteinbände) finnes i følge engelsk Wikipedia fra 1300-tallet av, mens tysk Wikipedia påpeker at teknikken er brukt allerede i det irske Faddan More-psalteret fra ca 800. Typen er bl.a. behandlet av svenske Monica Langwe.

Posebøker (eng: girdle book ty: Beutelbuch)  var bundet med et omslag som gjorde at de kunne henge i beltet, beskyttet mot omgivelsene. Engelsk Wikipedia daterer opprinnelsen til 1200-tallet, uten å belegge det nærmere. Smith og Bloxam 2005 opplyser at typen ofte dukker opp i kunsten fra midten av 1400-tallet, og finner den tidligste kjente forløperen på gravrelieffet til Jeanne Brichard, Paris 1312.

Det vanligste var sannsynligvis allikevel innbinding mellom stive permer av tre dekket med skinn eller tekstil. I alle tilfeller ble pergament lagt i legg som ble sydd sydd til permen.

Også var det pergament og vellum da. På vår alles kjære Wikipedia heter det at vellum er et spesielt fint pergamentmateriale av kalvehud, mens pergament gjerne var fra geit eller sau. I følge en artikkel på Sentraleuropeisk universitet brukes betegnelsene om hverandre. Selv om vellum strengt tatt betegner pergament lagd av kalv, er det i praksis svært vanskelig å distingvere. Derfor bruker konservatorer gjerne det nøytrale animal membrane. Historikeren Daniel V. Thompson 1956 påpeker at huden fra kalv ble brukt der det er behov for ekstra store blad, og at ideen om at vellum skal være «finere» enn pergament er fra vår egen tid. [s. 27] Han åpner for at det også kunne lages pergament av huden fra annet vilt, men peker på behovet for en etablert slakterinæring som sørget for at behandlingen av huden skjedde så snart som mulig. Koblingen til en slakterinæring viser han ved at pergament av geit var dominerende i Bologna, mens sau og kalv dominerte i Paris.

Thompson stiller også spørsmål ved oppfatningen om at spesielt fint vellum skulle være laget av dødfødte kalver. Han peker på at den ikke er belagt med noe annet enn at betegnelsen abortivum er brukt en sjelden gang. I tillegg finner han det ikke sannsynliggjort at abortratene skulle være høye nok til å forklare de mange sidene av vellum som tilskrives dødfødte kalver.

Nedenfor er enkelte beskrivelser av produksjonsmåten og annen litteratur.

• Kopert – Middelaldersk bokbinderside og -blogg.
• Work of the Hand – bokbinderblogg av konservatoren Henry Hérbert
• Striking Falcon Bookbindery – bokbinderblogg.
• The making of a medieval book – utstilling på Paul Getty-museet.
• Middelalderbokproduksjon – Sentraleuropeisk Universitet, Budapest
• Margit Smith og Jim Bloxam 2005, «The Medieval Girdle Book Project«, i The International Journal of the Book, vol 3 nr 4.
• Daniel V. Thompson 1956, The materials and Techniques of Medieval Painting, Dover Publications, ny utgave.

Tingenes verdi: Pristakst for Bergen i 1282

Det gamle lovmaterialet vårt inneholder en del detaljerte bestemmelser rundt verdien av arbeid og varer. De gjør oss i stand til å skimte hva folk kunne ta seg råd til, fordelt på stand og stilling. To retterbøter for Bergen fra 1282 og 1302 er framtredende eksempler. Den siste kommer jeg tilbake til, mens den første er tema her. Den er lett tilgjengelig etter at Sverre Bagge med flere utga den i oversettelse i 1973. (Bagge m.fl. 1973: 172ff, etter NGL bd 3 s. 12)

Det er imidlertid viktig å huske at det finnes avvikende avskrifter av retterboten. NGLs hovedtekst bygger på et avskrift fra midten av 1300-tallet i Lund, men det sammenstilles med en like gammel avskrift i Stockholm (B).

Priser presenteres gjerne på formen 1 mark = 8 øre = 24 ertuger = 240 penninger. I 1282 var det imidlertid litt mer komplisert enn som så. Man preget bare mynt i den minste valøren – penninger – og lav sølvgehalt gjorde at det i praksis skjedde en verdiforskyvning mellom valørene, derav skillet mellom talte og veide penninger. Det får bli tema for en senere post. Her holder det å nevne at ingen av dem forholdt seg til direkte til vekten av rent sølv, og at det i 1282 trolig gikk 2 talte penninger på hver veide penning, i praksis altså: 1 mark = 8 øre = 24 ertuger = 240 veide penninger = 480 talte penninger.

Retterbot Bergen 1282

Skomaker

• De beste nauteskinnshoser 2 øre
• Kvinnestøvler 1 øre
• De beste mannssko 1/2 øre
• De beste forleister for menn 5 penninger 1 ertug
• De beste kvinnesko 1 ertug

Skreddere

• Klesstykke med dobbelt sett ermer 12 veide penninger, inkludert utskifting av ermene
• Klesstykke med ett sett ermer 1/2 ertug

Gullsmeder – 1/2 veid mark pr glattforarbeidet mark som de lager

Skinnberedere

• Berede 40 mårskinn 2 øre.
• Berede 40 hermelinskinn 2 ertuger.
• Berede 40 ekornskinn 1 øre.
• Beste skinnkjortel av norrønt lammeskinn 1/2 mark
• Kjortel av reinkalvskinn 8 ertuger
• Fór av killingskinn 8 ertuger
• Skinnkjortel av det beste engelske lammeskinn 1 mark
• Beste skinn til hette 1 øre
• Fór til mantel eller kappe av gode nakkeskinn 1 mark
• Hettefór av det beste hermelinskinn 7 øre
• Beste lue av ekornskinn 1 mark

Jernsmedene

• Beste stålhue – 5 øre
• Arbeidsøks som veier 10 merker – 2 øre
• Beste skogsøks – 2 1/2 øre
• Beslår de en kiste på tysk vis – 1 øre pr lispund
• Slår de skipssøm av trøndsk eller valdresk jern – 2 ertuger pr lispund
• Søm av jerntråd – 1/2 øre [pr lispund?]
• Beste dreielås – 2 1/2 ertuger
• Utelås, og dørjern og spyd, grev, plogjern, ljåer og sigder, knivblad og alt annet smått smedhåndverk (smasmiði) betales som fra gammelt.

Kjelesmeder for kopper de slår – 2 øre pr lispund

Kistesnekkere for kiste med 2 x 1 alen lokk – 8 ertuger og mindre for mindre

Bøkkere

• Ølkar – 15 veide penninger pr gjord
• 20-askers kjøreler og nedover til små dunker eller såer – 5 veide penninger pr 3 gjorder
• Kjørel som tar èn bolle – 1/2 ertug
• Halv bolles kjørel – 8 veide penninger
• Øsebøtter – 8 veide penninger
• En justes kjørel – 5 veide penninger
• For hvert målekar han merker på bymøte – 1 talt penning

Tømrere

«Tresmiðir skolu taka ϝyrir huert hundrat malz tymbrs er hann teelgir. en han gerrir beðe telgir ok skeϝur skapar kinnunga ok leggr eptir, take a huert hundrat atian aura veghna.

• Pr 120 stokker som telgjes – [?]
• Pr 120 stokker «som han både telgjer [telgir] og skaver [skefur] og lager kinninger og føyer stokkene til hverandre» – 18 veide øre.

Middels dyktige håndverkere [i tre og jern] – 6 veide øre pr mnd

Beste formenn – 9 veide øre pr mnd

Slipere (sliparar)

• For hvert sverd når han utstyrer det med helt ny slire av nautskinn – 1 øre
• For bare pussing – 1 ertug
• Setter lær på en ståøhjelm og vokser den – 1 ertug
• Polerer (skyggir) en hjelm- 1/2 ertug

Skjoldmakere (skjaldara)

• Korsskjold – 8 ertuger [B-håndskriftet sier 3 øre]
• Rødt skjold – 3 øre [B-håndskriftet sier 8 ertuger] [I en retterbot fra 1384 er taksten 6 øre for et rødt skjold (NGL III: 220)]
• Malt bukler – 1/2 øre [B-håndskriftet presiserer at bukleren er tvibyrðt men dropper steint.]

Barberer: Årelating – 1 veid penning

Badekona – 1/2 øre pr halvår

Bakstekona

• Ett spann mel 1/2 ertug
• Fint hvetemel 15 penninger

Møllere

• Ett pund malt – 1/2 ertug
• Ett pund korn – 15 penninger
• Ett pund hvete eller rug – 1 ertug

Kammakere pr 120 kammer 8 ertuger

Arbeidsfolk

• For [transport av] et vinfat eller 20 askers kjørel – 1 øre og mindre for mindre
• For transport bryggene til ende eller i byen pr pund [1 skippund = 185,17 kg eller 1 bismerpund = 5,14 kg? ] eller pr øltønne – 5 veide penninger
• Pr lest fra skip til gårdene – 1/2 øre

Tjæreberedere

• Tjærebre skip eller hus – 2 ertuger pr tønne
• Tjærebre kirke eller spontekte hus eller tårn – 1 øre pr tønne

…

Skreddere skal ta én øre sølv for kjortel og overkappe (kyrtil ok syrkot) om de setter snørebånd på begge ermene og ut på akslen, men for en norrøn kjortel en halv ertug…. Gode engelske luer for halv åttende veid penning, men voksede luer (sirehufa) for en halv veid ertug

….

Lin – 8 veide penninger pr mark [1 mark = 214,32 g]

Silketråd skal selges for 14 øre pundet [1 skålpund = 2 mark = 428,64 g] [I 1302 var taksten økt til 20[?] øre pundet]  Med andre ord skulle silketråd i 1282 være 26 ganger dyrere enn lintråd etter vekt. Til sammenlikning var silketråd kun fem til sju ganger dyrere enn lintråd i de engelske Great Wardrobe accounts fra 1330-åra. (Crowfoot m.fl. 2001: 152) Forskjellen kan antakelig tilskrives avstand både i tid og geografisk.

Tykk silke – 5 penninger og 2 ertuger pr alen [2 øre i 1302]

Tynn silke – 5 penninger og 1 ertug pr alen.

Litteratur

• Sverre Bagge, Synnøve Holstad Smedsdal og Knut Helle 1973, Norske middelalderdokumenter i utvalg, Universitetsforlaget.
• Norges Gamle Lover bd 3 s. 13ff
• Asgaut Steinnes Gamal Skatteskipnad, Nordisk Kultur bd 30: 92
• Elisabeth Crowfott, Frances Pritchard, Kay Staniland 2001, Textiles and Clothing 1150-1450, ny utgave, Boydell Press.

Svart skinn – en nybegynners bekjennelser

Test med vegetabilsk garvet skinn 10 sekunder i en eddik- og stålull-løsning som har stått i 3 uker.

Nettet flommer over av oppskrifter på å sverte skinn ved hjelp av jern som reagerer med tanninet i vegetabilsk garvet skinn. De fleste av dem har det felles med middelalderoppskrifter at de foreviser en fullstendig mangel på forståelse av de kjemiske prosessene som ligger bak. Mange steder snakkes det om at rust (jernoksid) er nødvendig. Enkelte steder hevdes det også feilaktig at jernsulfat (hovedbestanddelen i jernvitriol) dannes i blandingen av jern og eddik (svovel mangler!). Heller dreier det seg om jernsalter dannet av en form for jernacetat som oppstår når jern reagerer med eddiksyre. Jeg har konsentrert meg om oppskrifter som benytter nedsenkning framfor pensling av løsningen.

Et knippe nettoppskrifter

WikiHow har en oppskrift  som ligger nærmest den jeg har testet – fyll et glass med stålull, dekk alt med eddik. Lukk med et luftåpent lokk. La det stå en ukes tid og rør innimellom. Sil væsken av og la skinnet ligge oppi i 2 minutter før det tas ut. Det anbefales også å lage en bakepulver-løsning som skal nøytralisere eddiksyren (CH₃COOH) så den ikke ødelegger skinnet over tid.

Fortidsfamilien bløtlegger stålull i en blanding av eddik og vann noen dager før de bløtlegger skinnet i 15 minutter. De hevder at det er jernoksidet som binder seg med garvestoffet og gjør det svart.

Vegard i KH1308 opplyser at det dreier seg om jernioner, jern løst i vann, som reagerer med garvestoffet. Han lar Jern med mye overflate (jernfilspon eller stålull) ligge i vann i noen uker før han legger skinnet nedi løsningen 2-3 dager. Jernvannet kan tilsettes syre/ eddik for å aksellere ioniseringen.

Where are the elves har en interessant artikkel om emnet. Heller ikke her klarer man skillet mellom jernsulfat og jernoksid. Forfatteren er tydelig på at skinnet ikke må utsettes for for mye jern, og løser det ved å samtidig tilsette tannin, som etterpå vaskes ut.

Farget belte etter en time i løsning av bakepulver og vann. Skinnet er mykt, men er bleket (og litt skjoldet) etter badet. Kanskje et par minutter hadde vært tilstrekkelig?

Egne eksperimenter

Selv stappet jeg et syltetøyglass fullt med stålull for polering (Jernia), fylte opp med husholdningseddik (5-7 % eddiksyre og resten vann) og lot blandingen stå i tre uker uten røring. Da var væsken ennå klar og stålullen virket uendret men det var et lag svart snerk på toppen. Kort etter at jeg hadde helt væsken over i et nytt glass (tilført oksygen) skyet den til og ble brun-oransje. Den fortsatte å mørkne de følgende timene, antakelig som følge av at en del av jernet i løsningen reagerte med oksygenet og dannet jernoksid.

Jeg la skinnet nedi i 10 sekunder, og etter noen sekunders hvile hadde det fått en fin svartfarge som trakk seg godt inn i læret. Læret ble marginalt stivere.

For å nøytralisere eddiksyren la jeg beltet etter noen timer i et bad av bakepulver og vann. Det bruste en del i starten, men roet seg etter hvert. Beltet lå der i en time, noe som ser ut til å ha vært alt for lenge – det hadde konsistens som overkokt spagetti og den fine svartfargen var blitt kraftig bleket mot grått.

Sko

Rester av Stroppsko funnet i «Oslogate 7», G. 28584, fra De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo, 2 1979, s. 54.

Sko fra midten av 1300-tallet, antatt tilhørende en fattig person og trolig kjøpt brukt ettersom et hull har blitt kuttet for å få den til å passe. Eieren hadde antakelig liktorn ved stortåa. Museet i London.

Stroppsko (eng. latchet shoe) var den vanligste skotypen i Oslo omkring 1300, og det er den vi konsentrerer oss om her. I KH 1308 sitt draktkompendium omtales den i flere varianter, kjennetegnet ved to fliker som holdes sammen med en stropp, en slags knapp laget av rullet lær. Stroppsko kunne også ha stor åpning på vrista (eksklusivt) eller påsydd pløs. Skoene var sydd med vendsøm (på vrangen). Mange hadde hælkappe og bes (eng. welt) og nesten alle hadde kantebånd.  Bilde av skosåle finnes her og viser et fotnært snitt med innsving. Enkelte bilder fra arbeidsprosessen finnes i bloggen Fortidsfamilien. Tegninger av overlæret finnes på siden Footwear of the Middle Ages, som også har gode instruksjoner for å lage en sko ved hjelp av lest her. Ellers skal visstnok Skoboken være en betydelig ressurs. Skinnforhandler C. Hemsen AS finnes i Nils Juels gate og framheves både i middelaldermiljøet og blant skomakere som den fremste i bransjen i Oslo. Innehaveren er imøtekommende. Sørg for å ha god tid og noen spørsmål. Det ser ut til at sålen festes til bes og overlær med kantsting. Om å farge læret svart med jernsulfat (jernvitriol) her. Og i rustbad her. http://www.youtube.com/watch?v=Rzt3wuFCZDU

• Se også Skinnblogg.no.

Impregnering av sko er omtalt flere steder, men uten middelalderreferanse (i arkeologiske funn, som de mange fra London, er voks og farge gjerne gått tapt). Talg (varmebehandlet storfefett) kan vel regnes som basispreparatet. Det beskytter mot vann, gjør læret mykt og styrker det, samtidig som det mørkner skoene. Det anbefales gjerne varmebehandling (hårføner, lett baking i ovn, e.l.) for å få talgen til å trekke inn i læret. Hakket mer avansert er en blanding av talg, voks og olje (eng. Dubbin). Det er uklart hva slags olje som brukes, men ett sted er tran nevnt med mengdeforholdet 30 g talg, 15 g bivoks og 5 g tran. Alternativet nedenfor er vel dermed kanskje det beste? Til skokrem brukes også voks iblandet olje og et løsemiddel (som erstatter behovet for oppvarming). I bloggen Old Leather Shoe opplyses det at planteoljer ikke benyttes, men derimot animalske oljer som talg.  Et vanlig, og tidsriktig, løsemiddel er terpentin, destillert av kvae. Forholdet mellom voks og talg avgjør hvor blank skoen kan bli – jo høyere andel voks, jo blankere spitshine er mulig. Voksen danner et hardt beskyttende skall rundt skoen. Skomakervoks er en annen kategori av preparater som vi ikke vet om ble brukt i middelalderen. Den brukes kun i selve skoproduksjonen og skal være betydelig med klistrete enn vanlig bivoks. I denne bloggen lages svart skomakervoks av kolofonium (eng. rosin, det stoffet som blir igjen når terpentin er destillert bort fra kvae), tjære (eng. pitch, tar) og bivoks i mengdeforholdet 3:6:1. I denne skomakerbloggen lages hvit skomakervoks. Begge bygger på Marc Carlsson som har informasjon også om skomakervoks (eng. code, coad), og finner det i bruk tilbake til 1500-tallet. Carlsson referer at tidligste kjente skriftlige kilde er ‘The Leather Act of 1603/4‘ som sier at skomakertråd skal være «…good Thread, well twisted and made, and sufficiently waxed with Wax well rosened, and the stitches hard drawn with Hand Leathers, as hath been accustomed…» Han åpner også for mulige referanser til preparatet fra 1440 og kanskje 1200-tallet.

• V. Tørhaug 1998, Skomakerhåndverket i Oslo 1050-1300. En undersøkelse av læravfall, sko og skomakerredskap fra Oslogate 6, Hovedoppgave UiO.
• Blogg, middelalder- og tidligmoderne skomaker.