Kategoriarkiv: Tekstil

Erkebiskop Rodrigo Jiménez de Radas hoser fra 1247

rodrigos-hoser

Erkebiskop Rodrigos hoser slik de så ut da de ble tatt ut for konservering i 1968. Bildet er lånt fra tohopesate.de. En mindre versjon finnes på kostym.cz.

I jakten på detaljer om erkebiskop Rodrigos etterhvert så berømte hoser, Calzas de Rodrigo Ximénez (Ximeneze/ Jiménez) de Rada, kom jeg over en konserveringsrapport av Adela Martinez m.fl. fra 2006, etter at det på et  seminar i 2005 kom fram at hosene var i ferd med å bli spist opp av sopp, bakterier og insekter. Dessverre er rapporten er knapp mht plaggets sammensetning, som er tema her.

rodrigos-hoser-etter-konservering

Hosene ble etter den første konserveringen, som ble avsluttet i 1970-åra, værende i klosteret og stadig utlånt under ugunstige forhold. Resultatet var – som vi ser av dette bildet som ble tatt rett før siste konservering – ny misfarging av skinnbeltet og nedbryting av det og hosene selv. Foto fra en nedlagt blogg.

Erkebisp Rodrigo Ximénez ble født i 1170 inn i en familie som tilhørte Navarras hoffkretser. Han ble erkebiskop av Toledo i 1209, var rådgiver for kong Ferdinand III og overså byggingen av katedralen i Toledo, som ble ferdig i 1226. Han skrev flere bøker, om spansk og arabisk historie og en katolsk tidebok. Da han døde i Rhone 10. juni 1247 ble kroppen balsamert og ført til Santa Maria de Huerta-klosteret. Graven ble åpnet i 1511, 1558, 1660, 1798, 1865, 1886, 1907 og 1947, før man fant det bryet verd å konservere plaggene i 1968.

Rodrigos hoser er en del av hans ekklesiastiske antrekk. Allikevel har man latt seg overraske over hvor nøkterne hosene framstår. Det antas at resten av antrekket, som til sammenlikning er ekstravagant, er en gave fra emiren av Granada til Ferdinand III, som har donert dem til Rodrigos siste reise. Det kan ha sammenheng med at hoser er å regne som ‘semiundertøy’, som helt eller delvis dekkes av andre klær. De mest luksuriøse hosene ble farget skarlagen eller purpur, de mest ettertraktede rødfargene, så viktige at de ble underlagt konsumpsjonslovgivning på 1200-tallet: Det ble forbudt for jøder å ha purpur og geistlige å ha skarlagen.

Et utdrag fra ekstraksjonsrapporten:

«Below the dawn and at the height of the waist appears a leather strap lined with fabric but without hooks … Under the calyx he wears the dark wool tights, tied with strings to the belts that appear beneath the dawn, already described; They extract by cutting them from behind.»

Om hosene sies det ganske enkelt at de er av ull og mørke. Degraderingen vises som hvite og rødaktige flekker, forårsaket av sopp, bakterier og insekter. Dessverre sies det ikke noe om hvordan stroppene er festet til hosene, men ut fra bildet i artikkelen ser det ut til at snorene går gjennom minst ett relativt stort snorhull.

Beltet har en kjerne av vegetabilsk garvet lær med narven ut. I notatene fra ekstraksjonen neves det linstoff. Det er 3,5 cm bred og 109 cm langt, og holdes sammen av enkle lærstropper som dras gjennom hull. Hosene er festet med snorer som også dras gjennom hull i beltet. Ved første konservering ble et materiale lagt til beltet for å holde fragmentene samlet. Det sammenfaller ikke alltid med originale hull, og enkelt fragmenter er feilplassert og overlapper. Ved den nye konserveringen ble støttematerialet sydd på nytt.

Hosene oppbevares vanligvis sammen med resten av antrekket i Santa María de Huerta-klosteret hvor det ikke er adekvate lagringsforhold. Etter tidligere intervensjoner, har dermed plaggene blitt rekontaminert og nedbrytingen har fortsatt.

Litteratur (delvis oversatt fra spansk til engelsk)

  • Adela Martinez m.fl. 2006, «Las Vestiduras Pontificales del Arzobispo Ximenez de Rada (XIII): Problemas de Conservaión sin Resolver«.
    • Francois Boucher 1996, a History of Costume in the West – den spanske utgaven siteres av Martinez m.fl.: Om hoser via Googrish: «give the lower body covering for the foot and leg. They were short in VIIct, and subjects Taban crisscrossed with ties to the knees. They were evolving as the suits shortened and up the thigh up to the crotch»
    • MARTINEZ MALO, A; PASTRANA GARCIA, P., memory restoration chocks and belt. Center for Restoration and Conservation of Cultural Property, Simancas, 2005 (unpublished).
    • SAIZ JIMENEZ, C .; LAIZ TROBAJO, L., Report on the biodeterioration of the garments pontificals Archbishop Rodrigo Ximenez de Rada (XIII century). Resources Institute Natural and Agricultural Biology, CSIC, Seville, 2006.
    • VV.AA., Trims Pontificales Archbishop Ximenez de Rada. S. XIII, study and restoration, Ministry of Culture, 1995 [eller 1994].
    • In the case filed in the Spanish Historical Heritage Institute, there is a copy of Report drawn up and signed by the notary of the Bishop of Osma-Soria, Mr. Leonides Martinez Aguado, and His Excellency Mr. Don Gratiniano Nieto Gallo, assisting others as the abbot of the Order D. Ignacio Astorga, the Provincial Delegate for Health and Civil Authorities.
    • Rapport fra åpningen av graven i 1558: Manuscript of Fray Luis de Estrada, published by de la Fuente in his op cit., Appendix XVIII, pp 100-101.
  • 7th Meeting of the Thematic Network of Historical and Cultural Heritage. CSIC .
    «Biodeterioration of the pontifical vestments of Archbishop Rodrigo
    Ximérnez Rada (XIII century)» – seminarrapport 2005.

St. Martins våpentrøye

bussy-saint-martin2j

St Martins kappe avbildet i Topic Topos (rotert og med justert perspektiv). Vi ser tydelig at det egentlig dreier seg om ermet til en våpentrøye, med lukket hanskedel og underarm, og overarmen brettet ut. Legg merke til hvordan albuen er formet. Vi ser tilskjæringen mot armhullet. Det skal mangle en stripe langs overarmen.

I landsbykirken i vesle Bussy-Saint-Martin i den franske kommunen Seine-et-Marne, ligger restene av en av Vest-Europas eldste bevarte tekstilrustninger, det vi på norsk gjerne kalte våpentrøye eller panser (eng: aketon, gambeson). Fragmentet ble gitt til kirken av en av nonnene fra det avviklede kongelige Chelles-klosteret på begynnelsen av 1800-tallet. Hun hadde gjemt det unna da de franske revolusjonære stormet klostre og kirker og raserte kirkeskatter landet over. Plagget ble helligholdt som relikviet st. Martins kappe (fr: la manche de Saint-Martin).

St. Martins kappe – man føler seg hensatt til et Donald-eventyr bare ved navnet: Plagget var visstnok en berømt relikvie i de frankiske kongenes eie. I følge legenden hadde den romerske soldaten Martin, senere biskop av Tours, delt kappen sin med en trengende i Amiens. Den følgende natten ble kappen hel igjen. (Det forklarer hvorfor relikvien opprinnelig var en hel, ikke oppkuttet, kappe.) St. Martins kappe var en skattet relikvie for merovingerkongene og de etterfølgende karolingerkongene. I følge Holger A. Klein ble den båret av kongen i kamp, og ga både navn til stedet stedet den ble oppbevart (kappell) og til de som passet den (kappellan). Karl den store hadde relikvien i sin samling Achen. Samlingen ble senere fordelt mellom hans arvinger, og kappen forsvinner ut av syne for oss.

«Kappen» dukker opp igjen i kildene i 1271 i katedralen i Auxerre, hvor den angivelig hadde vært oppbevart i uminnelig tid. Kappen ble da delt opp og en større del ble gitt til st Martin-Klosteret i Amiens, bygget over stedet hvor den opprinnelige delingen skulle ha funnet sted.  En annen bit ble gitt bort i 1379, og en tredje del ble gitt til Olivet i 1567. Til sammen er det kjent fem fragmenter som ble fordelt på franske kirkelige institusjoner. To av dem har overlevd til vår tid, og av dem er fragmentet i Bussy-Saint-Martin godt kjent.

Ermet i Bussy-Saint-Martin

Bussy-Saint-Martin-fragmentet ble under et konserveringsarbeid i 1997 C14-datert til 1160-1270, Caroline Piel og Isabelle Bédat, «La manche de Saint-Martin à Bussy-Saint-Martin (Seine et Marne)«. Senest i 2003 ble fragmentet beskrevet av Catherine Lagier i «La relique de l’Eglise de Bussy-Saint-Martin«, i forbindelse med en rekonstruksjon. Disse to artiklene har siden vært grunnlag for de fleste beskrivelser av plagget. Det skal ha vært foretatt en analyse i senere tid også, men jeg er ikke kjent med resultatet.

Kort oppsummert ermet konstruert med en kjerne av 3-4 lag lintøy, mellom to lag bomullsvatt, og på ut- og innside er det mørk silke. Bomullen er dårlig renset og trolig importert fra Egypt eller Spania. Et fint lag med silke-gas er lagt over under restaurering for å holde bomullsvatten på plass. Quilte-sømmene er i brun hamp og øvrige sømmer er i blå lintråd bortsett fra hanskedelen som er sydd i hvit lintråd. Kantene er rullet og holdt på plass av kastesting. Hanskedelen viser spor etter å ha revnet og ble festet på nytt til ermet, sannsynligvis i forbindelse med at gjenstanden ble restaurert og lagt i et relikviegjemme på slutten av 1800-tallet.

Det ser ut til at en stripe av overarmen mangler, men det finnes ingen spor etter at den har vært påsydd. Alternativt kan plagget ha vært åpent her, og holdt sammen av en brynje iført over plagget. Heller ikke det S-formede endestykket viser tegn til å ha revnet eller vært sydd fast til en bol. Dette har gitt støtet til hypoteser om at armen aldri har vært festet til en bol, men har fungert som et separat plagg. Skal vi dømme etter måten avslutningen er klippet til, er det etter mitt syn usannsynlig, og mangelen på spor etter skjøten forklares med at sømmen er sprettet opp snarere enn klippet av og at sømhullene siden er forsvunnet i forbindelse med håndtering av fragmentet.

Plagget har noe bruksslitasje, og utsiden viser spor etter oksidert jern. Tjukkelsen er gradvis avtakende fra skulderen mot handa, for å sikre rørlighet.

Olivet-fragmentet

Jeg nevnte også et annet, mindre kjent fragment som skal ha overlevd til vår tid. Det skal siden 1567 ha befunnet seg i kirken i Olivet, nær Orleans (Eglise catholique Saint Martin). Fragmentet ble reddet fra ødeleggelsen av kirken i 1793 av en familie som i 1859 returnerte det sammen med en del andre kirkeskatter. I den forbindelse ble det beskrevet av abbed Méthivier som en bit av kappen tilhørende st. Martin, biskop av Tours. Méthivier la til at kappen ved donasjonene ble kalt Chlamys eller mantellus, og at chlamyde er antikkens militærkappe.(s. 32) Dessverre bød han ikke på noen nærmere beskrivelse av fragmentets utseende. Skal vi tro at det snart er en beskrivelse på trappene også av dette fragmentet?

Edit 4.12.2016:

3. desember 2016 kom Cité d’ Antan med sine nye undersøkelser av plagget i Bussy-Saint-Martin. Dessverre viste det seg ikke å være spor etter Olivet-fragmentet. Deres arbeider indikerer at ermet er avsluttet nesten helt inne ved halsen (slik Piel og Bédats egen rekonstruksjon gjorde], og korrigerer dermed mine spekulasjoner lengre opp.

Piel og Bédat 1997 mente ermet var satt vilkårlig sammen av tre fragmenter. Hanskedelen er 14 x 24 cm. Det største fragmentet strekker seg 70 cm fra 37 cm bredt s-formet skulderavslutning til 12 cm ved håndleddet. Et mindre fragment på 17 x 27 cm var plassert løst oppå albuen og ved restaureringen plassert med buen i flukt med buen på det store fragmentet.

Et annet sted heter det at Olivet-fragmentet fremdeles finnes i kirken og vises for de troende.

L’église abrite une relique du manteau de saint Martin. Elle provient du trésor de la cathédrale d’Auxerre d’où elle fut envoyée en 1567 par le chanoine Pierre Beaulieu, originaire d’Olivet. Découverte et aussitôt cachée à la Révolution par un ouvrier chargé de supprimer les emblèmes religieux de l’église, elle fut restituée plus tard à la paroisse d’Olivet qui fête l’événement le 8 juillet 1860 (fête de la translation des reliques). En 1890, Maurice Prou émet l’hypothèse que la relique vient d’un habit porté par st Martin et conservé par les fidèles. La châsse est scellée en 1961 dans la chapelle St Joseph. Elle est désormais conservée dans une armoire et donnée à la vénération des fidèles chaque 11 novembre.

Og edit 9. 12. 2016:

I går kom Catherine Lagier (nå Besson) med sin rekonstruksjon fra 2007. Hun opplyser at Olivet-fragmentet av sognepresten i kirka blir sagt å være for lite til å være av interesse, kun én cm kvadrat.

Litteratur og digresjoner

Visuelle tekstiler

teppe-andoy-vikingtid

Ts3897h er en bit av Skjoldehamnteppet med utseende som likner på gruppe 3 nedenfor. Det var ikke med i undersøkelsen. Teppet er C14-datert kalibrert til 1180-1280, senere til 936-1023. Foto: Mari Karlstad © 2016 Tromsø Museum, UiT/ CC BY-NC-ND 3.0

«Visual Textiles» er resultatet av et nordisk samarbeid mellom veveren Lena Hammarlund og arkeologene Heini Kirjavainen, Kathrine Vestergård Pedersen og Marianne Vedeler. De sammenstilte tekstiler fra middelalderfunn for å komme fram til en felles typologi basert på de de kalte den fjerde dimensjon – visuelle kriterier som hittil ikke er katalogført i arkeologiske utgravningskataloger. Typologiseringen tar utgangspunkt i den såkalte Pentagon-metoden, hentet fra romersk tekstilforskning.

Dessverre, om enn forståelig nok, turte de ikke koble sine funn opp mot samtidens terminologier. De ser heller ikke ut til å ha dristet seg inn på direkte vurderinger av bearbeiding, kamgarn eller kardegarn. Overraskende er det også at de ikke gikk inn på fiberkvalitet som fiberlengde og -grovhet. Skal vi gjette at det ville tatt for lang tid? Her er parametrene de setter opp:

  • Trådsystemene, er de rette eller irregulære?
  • Garnet – fra fint til grovt (målt i diameter), spinning, bevegelse i veven (tenk krepp).
  • Bindingen, både -type og forskjeller i tråd.
  • Balanse.
  • Overflatefibre – glatt, ullen eller lodden?

Kvartetten begynte sitt arbeid i Lödöse i 2004, reiste videre til Tønsberg og Turku, og sammenliknet og grupperte tekstilfunnene. Vi kan for eksempel feste oss ved en av gruppene av grovere (tykkere) kypertbinding med framtredende diagonallinjer: Gruppe tre hadde slyngende diagonallinjer, forårsaket av løs vev med hardtspunnet renning i finere, jevnere tråd, mens innslagstråden er grovere, mer ujevn og «knobbly», som regel 2/2 twill og z/s-spunnet renning og innslag. Her er det naturlig å gjette hjemmeproduksjon, uten at forfatterne går til et slikt skritt. På den andre siden forbinder de stoffet med klestekstil, også Guddal-kjortelen er vevd av stoff som passer i denne gruppen.  Gruppe 5 beskrives som fine blanke tekstiler, men uten at forfatterne identifiserer dem som kamgarn.

Prosjektet finpusser et lovende verktøy, både i arbeidet med å identifisere arkeologiske tekstiler med reproduserbare stoffer og med å slå bru over gapet mellom arkeologiske tekstiler og historisk tekstilterminologi. Så er det bare å vente i spenning på at noen tar opp stafettpinnen.

Litteratur

Digresjoner

  • Sara Langvik Berge 2015, «Stoff og Stil i Gamlebyen«, fra Nikus arkeologiblogg.  – spennende preliminal beskrivelse av noen tekstilfunn (men ubelagt Frostatingslov-datering).
  • The Dreamsteress 2004 «Terminology: What’s the Difference between Worsted & Woolen Wool Fabrics?«
  • M.L. Ryder 1984, «Medieval Sheep and Wool Types«, i The Agricultural History Review 32. – sammenstiller arkeologiske og moderne ulltyper, men klarte ikke å sammenstille med økonomiske historikeres beskrivelse av tekstilkvaliteter. Shortwools og Longwools er to distinkte saueraser. Konklusjon: middelalderens Coarse = Hairy Medium Wools. Fine = Generalised Medium Wools.
    • Kort kommentar her. «fine«-«coarse» referer her til fiberdiameter. «:

      «Icelandic wool is dual-coated, a more primitive feature that there is some evidence of in medieval textiles. The coarser outercoat has a staple length of 4-18″ and 27-31 microns [diameter]; the softer, wooly undercoat is 2-4» long and 19-22 microns in diameter, definitely a good medieval «fine». Both coats can be spun together or separately. Icelandics exhibit a dizzying variety of colors and patterning, including all-white (a good medieval choice), black, brown, gray, and various patterns including spotted.

       

Nafarskeptr brækr

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Damendorf-buksa fra 100-300-tallet er riktignok like langt fra vårt ord som 80-tallets strekkbukser, men navarskaftet var den. Foto: Bullenwächter, Wikimedia Commons, CC BY 3.0.

Navarskaftet ‘skaftet som en navar’ er et fantastisk ord, er det ikke? Ordet maler et bilde av en svær navar, smidd med en løkke i enden der skaftet kan tres gjennom, slik foten tres gjennom ‘skaftet’ på beinklærne. Jeg kom over det i forbindelse med en bloggpost om navaren og har siden hatt lyst til se nærmere på broken det karakteriserer.

Gode gamle Fritzner spekulerte først i om det var et vevtype han så beskrevet da han i Fornmannasøgur kom over ordet nafarskeptr til ordboka si, som ferskiptr (firskaft):

nafarskeptr, adj. betegner sandsynligvis et eget Slags Vævning i Lighed med fer- skepta; línbrœkr nafarskeptar Fm. VII, 17014.

Annetsteds var Fritzner kommet på bedre tanker. Da tolket han det som en billedlig beskrivelse av såkalte ilbandabrækr som var ‘skaftet som en navar’:

ilbandabrœkr, f. pl. Buxer, Benklæder med Stropper som omgive Fodsaalerne. Hkr. 69321; jvf Fris. 3074;Mork. 19627 som derfor have línbrœkr nafarskeptar.

Kildene

Til tross for de mange henvisningene skal vi se at Fritzner hadde svært begrenset empiri på de to ordene sine. Det viste seg at alle forekomster var hentet fra det samme skriftstykket i kongesagaenes forskjellige redaksjoner. Hans første referanse var til en islandsk skinnbok med et småstykke av Sigurd Jorsalfars saga som jeg antar er Hrokkinskinna-redaksjonen fra ca 1280, basert på Heimskringla og Morkinskinna og trykt i Fornmanna Sögur bd. VII fra 1832. Der het det at morgenen etter et veddemål i fylla mellom Harald Gille og Magnus kongssønn, bød Magnus opp Harald som var kledt i navarskaftet linbrok hengende løst om kneet, han hadde stutt skjorte og mantel over skuldrene og kjepp i handa

Haraldr var í línbrókum nafarskeptum, ok lèt hann leika laust kneït í brókinni; hann hafði stutta skyrtu ok möttul á herðum ok ett kefli í hendi.

I Morkinskinnaredaksjonen fra omkring 1220 (bevart i håndskrift fra ca 1275), og delvis basert på Ryggjastykke, heter det på liknende vis:

Haralldr var i linbrocom navarsceptom oc let kneit leica lavst i brokinne. hann var i stvttri scyrto oc hafþi mottol a herþom oc kefli i hendi.

Heimskringla-redaksjonen ble også nedskrevet på 1220-tallet og baserte seg blant annet på Ryggjastykke og nevnte Morkinskinna. Her avviker stykket noe. Snorre framhevet Haralds irskhet og forklarte at han for det meste gikk kledt som en ire i stutte og lette klær, og valgte å legget til en irsk hatt.  Slik beskrev Snorre klesdrakten den aktuelle morgenen i Oslo: Han hadde skjorte og brok med il-band, ei stutt kappe, ein irsk hatt [eller hette?] paa hovude og eit spjotskaft i handi.

En er hann [Magnus] kom, var hann [Harald] svá búinn: hafði skyrtu ok ilbandabrœkr, stuttan möttul, hött írskan á höfði, spjótskapt í hendi.  

Vi finner stykket i Codex Frisianus, et 1330-talls manuskript. Det er angivelig avskrift av Snorres Heimskringla, men som vi ser ligger vårt utdrag nærmere Morkinskinna:

Haralldr var i linbrokom nafarskeptom, ok let kneit leika lavst i brokinni. hann var i stvttri skyrto. ok mottvi a herðom enn kefli i hendi.

Hverken Àgrip fra ca 1190, gjengitt i Fornmanna Sögur bd X, eller Theodoricus’ Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium fra ca 1280 har med stykket. Også Fagrskinna er for summarisk til å ta opp hendelsen. Vi kan heller ikke vite om tekststykket er hentet fra Eirik Oddsons forsvunnede Ryggjastykke fra ca 1150-60, som altså var forelegg både for Morkinskinna og Heimskringla.

Dermed sitter vi igjen med at en navarskaftet brok er et klesplagg som islendingene beskrev som båret av en ire, kanskje også nettopp med den hensikt å identifisere ham som irsk. Det er samtidig en plaggbeskrivelse som gir mening i en vestnorrøn kontekst på 1220-tallet men som kan være langt eldre, kanskje til og med det plagget Harald gille faktisk bar i Oslo dagen derpå en gang på 1120-tallet?

Forskerne

Eva Andersson, vår favorittforfatter til alt av middelaldertekstil, nevner at «fornisländskan» bruker ordet brok ikke bare om undertøy men også om bukser som ble båret synlig, slik man ellers i Europa bar hoser. Både kvinner og menn skulle i følge sagaene ha båret slike brøker, men av forskjellig type. Eva refererte Jenny Jochens, som mente skillet trolig bestod i at mennene hadde en ekstra kil i skrittet, mens kvinnene hadde åpent skritt.[s. 53, henvisning til Jochens, Jenny: ‘Before the male gaze: The absence of the female body in Old Norse’ i Sex in the Middle Ages, red. Joyce E. Salisbury, New York & London 1991: 9ff] Noe håndfast alternativ til brøker som annet enn lintøy (undertøy) har Eva ikke, men hun leder oss til temaet for en senere post, en gjennomgang av kilder til ordet brók.

brók, f. (G. brókar, N. Pl. brœkr) Brog, Buxe, Klædningsstykke som skjuler Legemet fra Beltestedet over Laarene og nedover Knæet, og bestaar af to Halv- dele, der tilsammen betegnes ved Plur. brœkr, medens derimod hver Halvdel betegnes ved Sing. brók, som dog ofte anvendes enstydigt med brœkr. Eb. 45 (8723 fgg); Fm. VII, 17014 fg; Fbr. 943; Stj. 6324; vera í brókum Laxd. 35 (jvf Grg. II, 4721. 20321); bjarga brókum sínum dvs. lade Buxerne ned, løse dem, for at gjøre sin Nødtørft, Flat. I, 298; kippa brókinni dvs. trække Buxen af en, Eb. 45; kippa upp brókum dvs. trække Buxerne op om sig, Flat. I, 299; aldri var þat frost eða kuldi, at Ólafr fœri í fleiri klæði en eina brók ok skyrtu gyrða í brœkr Háv. 310; Syrpa gerði honum söluváðarbrœkr ok hettu, hana gyrði hann í brœkr niðr Finb. 712; gyrðr í brœkr dvs. havende skyrtu, hettu gyrða í brœkr (modsat hængende udover samme), Sturl. I, 166. 2511; Laxd. 63 (1833); Flat. II, 20723; Ljósv. 2147; Vallalj. 3113. Som Stedsnavn forekommer Brókin EJb. 4225, hvor derved sandsynligvis menes et Jordbrug, som senere er lagt øde, men har været beliggende ved et Vand paa Grænsen af Bratsbergs mod Jarls- berg og Larviks Amt og endnu bærer Navnet Broken,som det synes have faaet af dets Form, der ligner et Par brœkr.

Litteratur

se også

Ettertanke

Leggen, ble den kalt i nyere tid, den delen av navaren som er mellom skjæret og tangen. Er det mulig å bruke det navnet spekulere i en alternativ forståelse, der Snorre har iført Harald Gille et annet plagg enn de eldre sagaskriverne, At Snorres irske ilbandabrœkr er noe annet enn den línbrókum nafarskeptum som Harald Gille lot leika laust kneït í brókinni?Sistnevnte behøver da ikke vise til den sjeldne navarformen fra Gokstadskipet, men den konvensjonelle skaftingen Kai nevner i kommentaren nedenfor, der tangen tres gjennom skaftet slik foten tres gjennom en ettersittende brok? Så får vi heller stanse liknelsen der tangen bøyes og hamres inn igjen i skaftet ovenfra.  Når Harald lot broken leika laust kneït kan det henge sammen med at han ikke hadde viklet leggbåndene. Koblingen til navarens «slire», eller huset, har jeg mindre tro på fordi en slik forklaring ser bort fra den eksplisitte koblingen til skeptr, skaftet, selv om også brok med føtter er kjent fra yngre jernalder.

 

Gardecorps/ gardekors

Pierre tombale de Hugues Libergier

Hugues de Libergier d. 1263, gravstein i domkirken i Reims. Bly og stein. Med utgangspunkt i denne illustrasjonen har Rickard Wingård lansert en teori om at gardecorpsen kunne ha såkalt raglan skjæring der ermene går helt opp til halslinningen.

Gardecorps er en forskerbetegnelse på en spesiell type surcotte (overkjortel) med lange vide ermer og armslisser som finnes avbildet i perioden 1250-1350. Det finnes flere alternative forskerdefinisjoner, samtidig som er det en historisk betegnelse på et overplagg vi ikke riktig klarer å avgrense; blant annet nevnes Gardekors i et norsk testamente fra Kong Eirik IIs regjeringstid (1280-1299) hvor en stormann lover den til en prest sammen med kjortelen sin. Jeg har valgt å følge det som synes å være Eva Anderssons foretrukne avgrensning. Det gir plagget følgende kjennetegn:

  1. Lange og vide ermer med armslisse.
  2. I de fleste tilfellene har plagget integrert hette.
  3. Det ser ofte ut til å være foldelagte overarmer og skuldre helt inn til hetten.
  4. Knepping i halsåpningen dukker opp på 1200-tallet og blir dominerende på 1300-tallet.
  5. Plagget avbildes med og uten for.
Gardecorps bakside Strasbourg.

Den nærmest naturalistiske gotiske steinhuggerkunsten er ofte den beste kilden til 1200-tallets drakthistorie. Her fra Notre-Dame de Strasbourg er en sjelden avbildning av en gardecorps bakfra, iført en kar som hjelper Jesus å løfte korset. Er det byggverkets legendariske arkitekt vi ser ryggen på i rollen som Simon fra Kyrene? Foldeleggingen fortsetter langt bak på ryggen. Fra tympanumet til midtportalen på vestfasaden som ble påbegynt i 1277. Detalj fra foto av Tangopaso på WIkimedia Commons.

Det finnes en mengde billedkilder til plagget. En del er samlet hos Larsdatter som har en litt avvikende avgrensing og også inkluderer en del surcotter med kortere ermer. Plagget finnes bl.a. med foldelagte skuldre og overarmer på mann i Machieowskibibelen, hos K21 CANTICA, HYMNS, ETC, i Codex Manesse og på gravplata til fru Ingeborg Bengtsdotter (død 1314). Sistnevnte tolkes riktignok tilsynelatende av Eva Andersson som et annet plagg, en ermekappe.

Til tross for de mange illustrasjonene med skuldre hvor foldeleggingen forsvinner inn under hetten har mønstre og rekonstruerte gardecorpser det til felles at de benytter en tradisjonell skulderskjæring. Det gjelder også de få som tyr til en eller annen form for foldelegging.

Blant de som åpner for andre skulderskjæringer er Eva Andersson i sin rekonstruksjon basert på snittet til kjortelen til Claire av Assissi. En rekonstruksjon basert på Strasbourg-bildet, skal være beskrevet i Lore Ritgen 1962, «Die Höfische Tracht der Isle de France», i Zeitschrift für waffen- und kostümkunde. Den eneste jeg kjenner til som har begitt seg ut på en raglan rekonstruksjon er Sihame Cornetet med svært vellykket resultat.

Her er lite knippe av diskusjoner og eksempler på rekonstruksjoner.

Nedsydde folder er godt beskrevet hos Dress From Medieval Turku. Også Eva Andersson rynker på gamlemåten her. Alternative måter å foldelegge på her. Katafalk forer en hette her, bruker silketråd i knapphullene etter funn fra London og fester knappene helt på kanten av tøyet. Raglan skjæring finnes det noen rekonstruksjoner av fra senere tid på andre plagg; her en knekteskjortepost med raglan og smokking. En måte å sy sammen ermestykkene der det skal være slisse kan være med spilesøm, beskrevet her og her. De foldelagte ermene sys best til bolen med usynlige sting fra retta. Tips om fylltråd i større knapphull.

Tingenes verdi: Pristakst for Bergen i 1282

Det gamle lovmaterialet vårt inneholder en del detaljerte bestemmelser rundt verdien av arbeid og varer. De gjør oss i stand til å skimte hva folk kunne ta seg råd til, fordelt på stand og stilling. To retterbøter for Bergen fra 1282 og 1302 er framtredende eksempler. Den siste kommer jeg tilbake til, mens den første er tema her. Den er lett tilgjengelig etter at Sverre Bagge med flere utga den i oversettelse i 1973. (Bagge m.fl. 1973: 172ff, etter NGL bd 3 s. 12)

Det er imidlertid viktig å huske at det finnes avvikende avskrifter av retterboten. NGLs hovedtekst bygger på et avskrift fra midten av 1300-tallet i Lund, men det sammenstilles med en like gammel avskrift i Stockholm (B).

Priser presenteres gjerne på formen 1 mark = 8 øre = 24 ertuger = 240 penninger. I 1282 var det imidlertid litt mer komplisert enn som så. Man preget bare mynt i den minste valøren – penninger – og lav sølvgehalt gjorde at det i praksis skjedde en verdiforskyvning mellom valørene, derav skillet mellom talte og veide penninger. Det får bli tema for en senere post. Her holder det å nevne at ingen av dem forholdt seg til direkte til vekten av rent sølv, og at det i 1282 trolig gikk 2 talte penninger på hver veide penning, i praksis altså: 1 mark = 8 øre = 24 ertuger = 240 veide penninger = 480 talte penninger.

Retterbot Bergen 1282

Skomaker

  • De beste nauteskinnshoser 2 øre
  • Kvinnestøvler 1 øre
  • De beste mannssko 1/2 øre
  • De beste forleister for menn 5 penninger 1 ertug
  • De beste kvinnesko 1 ertug

Skreddere

  • Klesstykke med dobbelt sett ermer 12 veide penninger, inkludert utskifting av ermene
  • Klesstykke med ett sett ermer 1/2 ertug

Gullsmeder – 1/2 veid mark pr glattforarbeidet mark som de lager

Skinnberedere

  • Berede 40 mårskinn 2 øre.
  • Berede 40 hermelinskinn 2 ertuger.
  • Berede 40 ekornskinn 1 øre.
  • Beste skinnkjortel av norrønt lammeskinn 1/2 mark
  • Kjortel av reinkalvskinn 8 ertuger
  • Fór av killingskinn 8 ertuger
  • Skinnkjortel av det beste engelske lammeskinn 1 mark
  • Beste skinn til hette 1 øre
  • Fór til mantel eller kappe av gode nakkeskinn 1 mark
  • Hettefór av det beste hermelinskinn 7 øre
  • Beste lue av ekornskinn 1 mark

Jernsmedene

  • Beste stålhue – 5 øre
  • Arbeidsøks som veier 10 merker – 2 øre
  • Beste skogsøks – 2 1/2 øre
  • Beslår de en kiste på tysk vis – 1 øre pr lispund
  • Slår de skipssøm av trøndsk eller valdresk jern – 2 ertuger pr lispund
  • Søm av jerntråd – 1/2 øre [pr lispund?]
  • Beste dreielås – 2 1/2 ertuger
  • Utelås, og dørjern og spyd, grev, plogjern, ljåer og sigder, knivblad og alt annet smått smedhåndverk (smasmiði) betales som fra gammelt.

Kjelesmeder for kopper de slår – 2 øre pr lispund

Kistesnekkere for kiste med 2 x 1 alen lokk – 8 ertuger og mindre for mindre

Bøkkere

  • Ølkar – 15 veide penninger pr gjord
  • 20-askers kjøreler og nedover til små dunker eller såer – 5 veide penninger pr 3 gjorder
  • Kjørel som tar èn bolle – 1/2 ertug
  • Halv bolles kjørel – 8 veide penninger
  • Øsebøtter – 8 veide penninger
  • En justes kjørel – 5 veide penninger
  • For hvert målekar han merker på bymøte – 1 talt penning

Tømrere

  • Pr 120 stokker som telgjes – [?]
  • Pr 120 stokker «som han både telgjer [telgir] og skaver [skefur] og lager kinninger og føyer stokkene til hverandre» – 18 veide øre.

Middels dyktige håndverkere [i tre og jern] – 6 veide øre pr mnd

Beste formenn – 9 veide øre pr mnd

Slipere (sliparar)

  • For hvert sverd når han utstyrer det med helt ny slire av nautskinn – 1 øre
  • For bare pussing – 1 ertug
  • Setter lær på en ståøhjelm og vokser den – 1 ertug
  • Polerer (skyggir) en hjelm- 1/2 ertug

Skjoldmakere (skjaldara)

  • Korsskjold – 8 ertuger [B-håndskriftet sier 3 øre]
  • Rødt skjold – 3 øre [B-håndskriftet sier 8 ertuger] [I en retterbot fra 1384 er taksten 6 øre for et rødt skjold (NGL III: 220)]
  • Malt bukler – 1/2 øre [B-håndskriftet presiserer at bukleren er tvibyrðt men dropper steint.]

Barberer: Årelating – 1 veid penning

Badekona – 1/2 øre pr halvår

Bakstekona

  • Ett spann mel 1/2 ertug
  • Fint hvetemel 15 penninger

Møllere

  • Ett pund malt – 1/2 ertug
  • Ett pund korn – 15 penninger
  • Ett pund hvete eller rug – 1 ertug

Kammakere pr 120 kammer 8 ertuger

Arbeidsfolk

  • For [transport av] et vinfat eller 20 askers kjørel – 1 øre og mindre for mindre
  • For transport bryggene til ende eller i byen pr pund [1 skippund = 185,17 kg eller 1 bismerpund = 5,14 kg? ] eller pr øltønne – 5 veide penninger
  • Pr lest fra skip til gårdene – 1/2 øre

Tjæreberedere

  • Tjærebre skip eller hus – 2 ertuger pr tønne
  • Tjærebre kirke eller spontekte hus eller tårn – 1 øre pr tønne

Skreddere skal ta én øre sølv for kjortel og overkappe (kyrtil ok syrkot) om de setter snørebånd på begge ermene og ut på akslen, men for en norrøn kjortel en halv ertug…. Gode engelske luer for halv åttende veid penning, men voksede luer (sirehufa) for en halv veid ertug

….

Lin – 8 veide penninger pr mark [1 mark = 214,32 g]

Silketråd skal selges for 14 øre pundet [1 skålpund = 2 mark = 428,64 g] [I 1302 var taksten økt til 20[?] øre pundet]  Med andre ord skulle silketråd i 1282 være 26 ganger dyrere enn lintråd etter vekt. Til sammenlikning var silketråd kun fem til sju ganger dyrere enn lintråd i de engelske Great Wardrobe accounts fra 1330-åra. (Crowfoot m.fl. 2001: 152) Forskjellen kan antakelig tilskrives avstand både i tid og geografisk.

Tykk silke – 5 penninger og 2 ertuger pr alen [2 øre i 1302]

Tynn silke – 5 penninger og 1 ertug pr alen.

Litteratur

Ulltøy i Oslo omkring 1300 – hvordan så det ut?

Uten navn

Merk at tre- og firskaft kunne komme med vendinger – som dannet varierende rute- og strekmønstre, blant annet det vi i dag omtaler som diamantkypert.

Binding

«Treskaft kypert!» runger gjerne svaret fra kretser for historisk levendegjøring. Bindingstypen dominerer blant tekstilfunnene fra gamle Oslo, der med 259 av 473 identifiserbare tøystykker var vevd i treskaft med avarter. Dominansen er imidlertid sterkest på 10- til og med 1200-tallet. Når det kommer til branntrinn 6 (ca 1300) og 7 (1287), er det 11 treskaft, ti toskaft, men bare to firskaft, etter at sistnevnte hadde vært den nest største bindingsgruppen på 1200-tallet. Alle de tre typene må dermed regnes som alminnelige omkring år 1300. Et interessant trekk både med hensyn til veving og på andre felt, er hvor liten rolle absolutt symmetri spilte.

Etterbehandling

Men hvordan så de ut i forhold til moderne tekstiler? Det kan være vanskelig å vurdere, for vanligvis dreier det seg om utslitte filler. Tøyets opprinnelige utseende, «fall» og «grep» er kvalitetskriterier Kjellberg og Hoffmann (1991: 16) nevner som vanskelige å gripe i dag. «Var tøyet blankt og skinnende eller var loen kardet [sic] opp slik at bindingen var skjult? Forfatterne nevner Klede som en tekstilkvalitet av toskaft som var stampet (valket), oppruet og overskåret i flere omganger slik at bindingen var skjult, men har ikke klart å identifisere kvaliteten blant funnene i gamle Oslo. Det meste av tøy ble stampet i større eller mindre grad.

Noe under en tredjedel av tøystykkene har spor som tyder på at de ble så  kraftig valket at fibrene har filtret seg skikkelig sammen. Et flertall av toskafttøyene, litt over en fjerdedel av treskaft og litt under halvparten av firskafttøyene er valket. Forfatterne nevner ingen eksempler på pressing, oppruing eller overskjæring, og dem bekjent er ikke sistnevnte teknikk nevnt i landet før etter 1500 (noe tidligere i Sverige og Danmark).

Fiberlengde

Kamgarn var en del brukt i vevingen, særlig i renning, men også i innslag. Kamgarnet bestod av de lengste og sterkeste fibrene, og ga et glatt og sterkt  stoff som i liten grad lot seg påvirke av stamping. Særlige eksempler på slikt glatt tøy med kamgarn både i renning og innslag ble funnet i noe høykvalitets treskaft med skiftende vending. Kamgarn er mye brukt i de foldelagte (plissérte) tekstilene som tolkes som rester etter moteplagg.

Selv om de regnet med at karding ikke ble tatt i bruk i Norge før på 1500-tallet, fant Kjellberg og Hoffmann at de fleste tøyene var vevd av garn med korte fibre, klargjort for spinning på et for dem ukjent vis. Alle kvalitetene ble vevd både med S- og Z-spunnet garn i varierende vekslinger, men det dominerende var at det ble vevd med S-spunnet i én retning og Z-spunnet i den andre.

Et rikere repertoar? 

I dag kalles kamgarn gjerne Worsted, som også er navn på en moderne tekstiltype. Melton er en moderne kvalitet som gjerne anbefales som ekvivalent til tettvevd, hardt stampet og børstet tøy uten synlig binding. Mellom Melton og Worsted ligger et spekter av kvaliteter med mer eller mindre synlig binding, blant annet Kersey. Engelsk broadcloth (no: klede) var vel som regel valket og overskåret toskaft. Men hva i alle dager var kvaliteten say/serge? Midten av 1200-tallet sammenlikner det med den mye kopierte engelske lav- til medium-priskvaliteten worsted-woolens kalt stamfort/stanforte (av lat: stamen forte), med «sterkt, langfibret dobbelspunnet ‘tørr’, worsted renningsgarn og myk, svak, løsspunnet fettet ulltråd i innslag.»(Munro 1998: 3-4) Det dyreste ulltøyet var engelsk skarlagen, farget med kermes. Men hva slags tekstil var det? Var det valket, nuppet og overskåret toskaft, eller var det worsted?

John Munro nevner at senmiddelaldersk klede i det fransk-flamske området skulle ligge på 633,8 g/m2 til 820,5 g/m2, mens de lettere, billigere og grovere variantene som say og stamfort skulle ligge på omkring halvparten, 369,3 g/m2 til 445 g/m2.(1998:11). Kersey plasseres også i de nedre prisgrupper.

Skarlagensklede var aldri innenfor rekkevidden for murermestere i Brugge, den kanskje best betalte håndverkergruppen i det landet i Nordvest-Europa hvor lønnsnivået var høyest. Et stykke (ca 30 m2) klede kostet i løpet av senmiddelalderen aldri mindre enn en drøy årslønn. Også annen flamsk klede var et luksusprodukt forbeholdt de aller rikeste.

Garnet ble gjerne farget før veving, og kunne ved ujevn farging gi et melert preg. [utvides]

En anmerkning rundt toskafttøy i hardtspunnet geiteragg, er at det ennå på 1960-tallet ble brukt til teltduk av syriske beduiner på grunn av sin styrke og vannavstøtende egenskaper.

Eva Andersson bygde i hovedsak på Geijer og Munro i sin oppregning av tekstilkvaliteter. Ull kunne veves så løst at det liknet gasbind eller valkes så hardt at det nærmest stod av seg selv.»Skarlagen» og «klede» (eng: Broadcloth) vevd av fin ull var forbeholdt de rike. Klede ble nuppet og overskåret gjentatte ganger til veven ble skjult og man fikk et perfekt, slett overflate med høy glans. Skarlagen var det mest fornemme og dyrebare kledet og kom i flere farger som i følge Munro hadde det til felles at de rommet kermes. Det ga i utgangspunktet en dyp rød farge, men kunne også brukes i ulike blå, grønne og brune nyanser.

Er det mulig å få tak i så tjukt klede? 26 oz broadcloth på 54» bredde tilsvarer vel 587 g/m2, eller regner man oz/yd2? I så fall blir det 881 g/m2, så jepp.

Litteratur

Postscript