Kategoriarkiv: Tekstil

Innredningstekstil – forheng til senger

Forheng (eng: curtains, se: omhängen) til senger var i utstrakt bruk blandt middelalderens bedrestilte. Sammen med madrass og sengetøy var de langt dyrere enn selve sengeramma, og langt dyrere enn det vi kjenner som sengeskap i tre: En vesentlig del av husholdets kapital var bundet opp i sengetekstiler. Senger med forheng kunne ha enten stolper med rammer av tre eller en ramme av tre eller tekstil som hang fra taket.  Stolpesengene er antakelig den yngste av de to typene. Forheng ble laget av mange materialer, fra lin og ull til silke, og fra enkel vev til fløyel og damask.

Skal vi se hvordan slike forheng kunne se ut, er Rogier Van den Weydens altertavle fra 1434 et fint sted å starte: Den har en realistisk avbilding av et nederlandsk senmiddelaldersk interiør. Her ser vi et sengeforheng i rødt med svart avslutning. En ramme i tekstil henger i tråder fra taket, men ettersom selve forhenget er dratt til side kan vi slutte oss til at det er festet via ringer eller stropper til en stang, eller snor slik det antydes til venstre. Er forhenget av ull eller silke, mon tro? Forhenget finnes forresten også i Jan van Eyck samtidige blide av Arnolfinis interiør, hvor assosiasjonene går til fløyel. Rødt var en populær farge

Rogier Van den Weyden 1434 Annunciation Triptych

Beveger vi oss til første fjerdedel av 1300-tallet  blir det lettere å tolke bilder som det nedenfor, der kong Arthur (?) har et hvitt sengeforheng med sydde hemper på tre- eller metallskinne. Forhenget et hvitt. Er det lin?

Estoire del Saint Graal, Frankrike 1300-1325. BL, Royal 14 E III, fol. 32r

Sånn finner vi det i siste fjerdedel av 1200-tallet også: Det samme hvite forhenget. Vi veit ikke om fargen skyldes en forenkling fordi miniatyrene var så små, og det er vel liten grunn til å tro at man unngikk ull, eller silke om man hadde råd.

Beinecke MS.229 Arthurromanser, fol 267v, 1275-1300.

Også stripete forheng finnes avbildet, som det nedenfor fra andre fjerdedel av 1300-tallet, for ikke å snakke om dette fargede fra ca 1265.

Historisert bibel, Nord-Frankrike ca 1325-50 BnF Français 152.

I Italia demonstrerer de sansen for flerfargede tekstiler. Som her ca 1306 av Memmo di Filippucio, svigerfar til Simone Martini.

Memmo di Filippucio, scene of married life ca 1306

Giotto viser tydelig sengeoppheng av trestenger festet til taket ca 1303-5.

Selv om ikke alle avbildede senger hadde forheng, dukker de opp ofte nok til å antyde at de var vanlige blant bedrestilte. Vi kan ikke vite hvor vanlig tradisjonen var i Norge. Det er lite spor etter den i bondehushold, og muligens egnet den seg bedre i klima hvor man ikke baserte seg på varmestråling fra en grue?

Litteratur

Saladins saga – tekstilrustning i 1191

I en serie om enkeltkilder til europeisk tekstilrustning i høymiddelalderen starter vi med Bahāʾ al-Dīn (1145-1234) sin biografi om Saladin og behandlingen av den. Sean Manning har i en bra kildeoversikt på Armour Archive referet hvordan «Frankiske» [i.e. vesteuropeiske] fotsoldater under det tredje korstog bar filtrustning sammen med brynje. Plagget er identifisert med gambeson eller pourpoint, betegnelser som dukket opp i europeiske tekster omkring samme tid. Sitatet vi er mest opptatt av er hentet fra en beskrivelse av Richard I Løvehjertes korsfarere på vei mot Jaffa etter å ha erobret Akko (Acre) i 1191. De ble konstant herjet med av Saladins styrker fram til slaget ved Arsuf. Vi veit ikke om det gjaldt en mindre eller større gruppe av fotsoldater eller riddere til fots. Vi veit heller ikke hvor dekkende ordet filt er for den arabiske ordbruken. Kilden er tidligere brukt av Dan Howard, og vi skal se hvordan svakheter med oversettelsene påvirker tolkningen. Vi starter med oversettelsen Howard brukte:

«The enemy had already formed in order of battle; the infantry, drawn up in front of the cavalry, stood firm as a wall, and every foot-soldier wore a vest of thick felt[note: «See p. 367. This was called the gambison or pourpoint.»] and a coat of mail so dense and strong that our arrows made no impression on them. They shot at us with their great arbalists, wounding the Moslem horses and their riders. I saw some (of the Frank foot- soldiers) with from one to ten arrows sticking in them, and still advancing at their ordinary pace without leaving the ranks.» 

(Life of Saladin 1897, s. 282)

Dan Howard påpekte at det var usikkert hva ordet «vest» var oversatt fra og om plagget ble båret over eller under brynja. Dans instinkt var godt, og den engelske oversettelsen ble slaktet i en anmeldelse i 1899. Det var ikke en direkte oversettelse fra den arabiske teksten, men fra en fransk oversettelse utgitt i serien Recueil des historiens des croisades i 1884. Den finnes også i en latinsk oversettelse. Den engelske oversettelsen var en smule fri og full av feil, og den franske ikke alltid helt rett den heller. Den franske viser imidlertid arabisk og fransk tekst på samme side, så det er en mulighet for kontroll for de som kan begge språkene. I den franske ble det ikke gjort forsøk på å analysere plagget. Der heter det:

 «L’ennemi s’était déjà mis en ordre de bataille: l’infanterie, rangée devant la cavalerie, se tenait ferme comme un mur, et chaque fantassin portait un habit de feutre très-épais et une cotte de mailles tellement large et forte que nos flèches n’y faisaient aucune impression. Ils tiraient sur nous avec de fortes arbalètes, bles- sant les chevaux des Musulmans et leurs cavaliers. J’ai vu (de ces fantassins francs) qui avaient d’une à dix flèches fichées dans le dos (sic) et qui marchaient de leur pas ordinaire sans quitter les rangs.» Anecdotes et Beaux Traits de La Vie du Sultan Youssof (Salâh Ed-Din), s 251.

Her ser vi fotsoldatenes «tjukke filtvest» beskrevet som «et veldig tjukt filtplagg» båret med en «brynje som var så bred og sterk at pilene ikke gjorde inntrykk«. Borte er alle henvisninger til vest, og konkretiseringer av om plagget var over eller under brynja finnes ikke. 

Den persiske kazâghend

Oversetterne knyttet plagget båret av «Frankerne» til en beskrivelse av tekstilrustning på den orientalske siden, og her parafraserer den engelske oversettelsen franskmennenes noter:

«When I reached the position occupied by el-Melek ez-Zaher, I found him with the advanced guard on a tell near the sea. He was sleeping in his coat of mail (yelba), wrapped in his wadded tunic,[note] and armed at all points for the fight.» (s. 367)

«Il dormait, revêtu de sa cotte de mailles (yelba), couvert de sa casaque ouatée[note] et tout préparé pour le combat.» (s. 329)

Ordet forfatteren brukte på det orientalske plagget var det persiske navnet kazâghend/ cazaghend. Den franske oversettelsen (parafrasert av den engelske) ga en kort rekke henvisninger til bruken av betegnelsen:

  • Geoffrey de Vinsauf beskrev gazeganz som en lorica consuta. Referansen er hentet fra et manuskript fra tidlig 1200-tall (Regis Ricardi’ ?), trykt i Thomas Gale & Fells, Historiae Anglicanae scriptures, Vol. 2, s. 407. Ikke funnet.
  • Geoffroi de Villehardouin (ca 1150–1215), fransk ridder og kronikør som deltok i det fjerde korstog, omtalte plagget i Conquête de Constantinople, s. 40, på s. 39 i samme verk er det samme plagget kalt gamboison. (sidehenvisningene er tydeligvis ikke til 1872-utgaven med fransk oversettelse) Avsnitt 168: «et ne fu armez que d’un gamboison et d’un chapel de fer, son escu à son col«. Moderne fransk: «et il n’était armé que d’une veste rembourrée et d’un chapeau de fer, som écy à son cou«.  Avsnitt 511: «Car il n’avoit de garnison por son cors à cel point ke un seul gasygan«. Moderne fransk : «Líenard […] car il n’avait de d´efense pour son corps à ce moment qu’une simple veste rembourrée«. Gamboison blir altså i likhet med gasygan oversatt med moderne fransk veste rembourrée (norsk: vattert plagg).
  • Henry de Valenciennes (1200-tallskronikør) skriver gazygan, som de spør er ekvivalent med det franske casaquin.

Bahāʾ al-Dīns skille mellom frankernes «filtrustning» og el-Melek ez-Zahers «vatterte tunika» er interessant, særlig med tanke på Villehardouins seinere sammenstilling mellom sistnevnte og plagget han kalte gamboison.

Litteratur

[ed 12.8.2020, språkvask og fikset lenker]

Belte – belti, lindi, gjord

Da er det dags for et nytt belte. Det gamle er oppløst på grunn av jernet som ble brukt i fargingen. Men hvordan skal det se ut? Hvor høyt opp må man på den middelalderske rangstigen før man kunne smykke seg med pyntebeslag i tinn, kobberlegeringer eller edlere metaller? Kunne håndverkere ha slike beslag? Kunne handelsfruer ha silkebelter? Var sølv det eneste akseptable for riddere? La oss kikke nærmere på de tre elementene – rem, spenne, beslag, men først: Hvor er forskningsfronten?

Forskningsfront

[M]odern re-enactors recreating the Middle Ages often wear plain, undecorated, brownish belts, purses and shoes, propagating a dull, ‘eco’ idea of medieval fashion. This image is belied not only by medieval literature and art, but even more by the large quantities of archaeological finds of late-medieval belt mounts and decorated leather. Willemsen 2012: 172.

Forskningen på beltebeslag blei åpna av Geoff Egan og Frances Pritchard med Dress accessories i 1991. For de seinere åra kan vi framheve Annemaireke Willemsen og Alexander Kennedy Cassels, og i 2015 utkom en spennende studie av B. Jervis, C. Briggs og M. Tompkins. Egan & Pritchard satte opp en typologi for beslag og fant at beslag i kobberlegering av blikk med hull til separate nagler var det vanligste, også jernblikk ble brukt. Enkelte beslag i kobberlegering ble støpt, og beslag i blytinn ble alltid støpt med integrerte nagler. Deres studie er fremdeles den eneste by-vide med hovedvekt på beslag.

I sitatet lenger opp snakka Willelmsen særlig om 1400-tallet; tidlig 1300-tall lar seg i liten grad single ut. Hennes studie er basert på museet i Leidens samling av 1500 beslag støpt i bly-tinn og blikk i kobberlegering som imiterte tilsvarende i edlere metaller – laget for «the common man, woman and pet». Selv om enkelte av beslagene er funnet i lag daterbare til første halvdel av 1300-tallet, bruker hun lite tid på å belyse endringer i bruken av slike beslag over tid. Vi må derfor regne hennes sitat som et postulat mer enn en empirisk fundert teori.

Cassels utkom i 2013 med sin phd om Engelske urbane beslag. Også han postulerte at de ble båret av alle sosiale lag: «The major reason for the ubiquitous nature of these artefacts is the fact that they, and the belts to which they would have been attached, would have been worn by all levels of society, regardless of possible differences in dress associated with gender, age, or status.» Nøkkelen til postulatet synes å ligge i Cassels poststrukturelle perspektiv: «Through an application of post-structuralist theory it is possible to view artefacts as a text, the reading of which allows an interpretation of the social significance of the artefact«. Det ser ut som Cassels lesning av beslag som tekst frigjorde ham fra å underbygge påstanden.

Jervis, Briggs og Tompkins studie fra 2015 er et forsøk på å identifisere bl.a. forekomsten av draktmetaller i engelske bondehushold fra 1300-tallet. De fant at 226 av 256 arkeologiske funn av beltedeler var spenner, resten var beslag. Tilsvarende var ingen belter nevnt i inventariene, trolig på grunn av at 1) beltebeslagene hadde lav pengeverdi ettersom de ble båret av landsbybeboere eller 2) eieren var forsvunnet med beltet på. Etter mitt syn gir dette lite som taler for bruk av beltebeslag i bondesamfunnet utover et lite mindretall. Så til det konkrete:

Rem

Om vi ser bort fra brok- og sverdbelter var beltet på begynnelsen av 1300-tallet som regel smalt og båret ved den naturlige midjen. Det kunne være langt eller kort. I avbldninger henger beltet som regel rett ned, uten en knute ved spenna, men det finnes eksempler på at enden er dyttet innunder beltet på ulike måter, også med bruk av en knute («reenactor’s knot»). Både lær og brikkevevd lin, kamgarnsull eller silke finnes brukt i bevarte belter. De fleste Nederlandske beltene er 10-15 mm brede, men 5-25 mm er kjent.

Arbeidsfolk er avbildet med enkle remmer, men vi skal ikke langt opp på rangstigen før vi ser mer komplekse belter i bruk. Motsatt bar Bockstenmannen en enkel rem helt uten endebeslag til tross for at han har levd et liv spart for manuelt arbeid.

Spenne

MIddelalderspenner i Chris Marshall, «Buckles through the Ages».

Spenna var som oftest laget i en kobberlegering og kunne ha spenneplate. De finnes også i jern, sølv og tann eller bein. Forgylling sier noe om status, og det samme gjør hvordan den var bearbeidet. Det finnes spenneplater med svært forseggjort gravering eller annen ornamentering. 

Chris Marshall’s «Bucles Through the Ages» er en mye brukt ressurs i reenactmentkretser på datering av spennetyper. Som det framgår av Southampton- og Dordrechtbeltene med sine trapesformede spenner nedenfor bør aldersspennet på enkelte av typene justeres. 

Beslag

En måte å framheve beltet på kunne være ornamentale beslag, beltestrekkere og endebeslag og spenneplater. Beslagene kunne være laget av tinn, kobberlegeringer eller sølv, avhengig av status. Beslagene kunne være forgylt eller forsølvet, eventuelt med isatte edelsteiner om de var riktig høystatus.  De var festet med niter av sølv, kobberlegering eller tinn.  

Kobberblikk brukt til beslag og spenneplater ble dekorert ved punsing eller gravering. Førstnevnte krevde at blikket ble plassert på en hard, flat overflate (blypute) mens punseverktøy ble hamret mot det for ønsket design. Gravering krevde frihåndsbruk av graveringsjern. Bare spennerammer og avslutningen av endebeslag ble støpt, først mot slutten av middelalderen ble også kobberbeslag støpt.

Some Egan, og andre har vært inne på, skal vi ikke begrense oss til adel og høyere statusklasser når vi ser etter beslåtte belter. Derimot har vel helst sølvbeslåtte, eller gull og steinbelagte belter vært forbeholdt dem. Beslag i kobber- eller tinnlegeringer har kanskje vært bedrestilte håndverkere, handelsmenn og kongens sveiner og gjester til del? Det blir rein spekulasjon hvor grensa dras, uten at vi finner grunnlag for å gå like langt som Willemsen og Cassels i å allmenngjøre bruken av beslåtte belter.  

Kilder

Bevarte belter sier oss som regel lite om den sosiale konteksten de ble brukt i og må derfor suppleres med tekst- og billedkilder.

Fra Norge har vi mest skriftlige kilder fra det mest verdifulle sjiktet av belter. I 1317 ble to prydede belter «tvau bællti buin» i Stavanger taksert til 20 kyr.  DN 4 nr 120 I Bergen ble i 1324 et prydet belte «buit belti» i medgift satt for 3 mark forngild. Paveskatten fra Nidaros i 1327 ble blant annet betalt med 10 sølvprydede belter, ni i lær og ett i silke «9 zonas de corio et 1 de cirico munitas de argento» til en samlet verdi av 21 3/13 forngilde mark. I 1333 ble ett prydet belte «buit bellti» gitt som betaling for en gårdpart på 2 månedsmatbol, altså retten til en årlig avgift tilsvarende 2/3 tønne korn. DN 3 nr 170. Vi kan vel anta at beltene minst var sølvbeslått, som et belte nevnt i 1338 «ein lindi sylfuer buin» etter Sira Narve på Øyestad. DN 4 nr 233. Det var ikke billige belter storfolk gjordet seg med. De var statussymbol og pengeplassering for eliten, uten at noen av dem behøver å ha vært i nærheten av «Erik av Pommerns» belte i prakt.

Sagamaterialet gir større spenn. Falk 1919 snakket om emnet.

Fra England har vi rikere kilder, og mye behandlet er framstøt «the Girdlers of London» i 1327-29 gjorde for å forby belter pyntet med «false work of lead, pewter and tin». En viss effekt ser det ut til å ha hatt, for i 1327 i York ble John Lyllyng dømt for å forsyne byens beltemakere med «false tin» tilsatt bly til dekorasjoner. (Homer 1991: 78) I London gjaldt forbudet garnityren til belter av «silk, wool, leather or linen any metal inferior to laton, battery, iron and steel.» Hvis slik garnityr ble laget i «lead, pewter, tin, or other conterfeit material, they were to be burnt by order of the mayor or wardens of the trade.» Forbudet rammet tinnforhandlerne i Bristol og Devon som krevde frislipp, og seinere ble alle begrensinger på bruk av hvitt metall på belter opphevet. (Smirke 1852) Det er nærliggende å lese dette som at tinn ble brukt i likhet med kobberlegeringer og edelmetaller, og London viser da også den største forekomsten av beslag i blytinn relativt til kobberlegeringer av de engelske byene. Enda vanligere ser blytinn ut til å ha vært i Nederland.

Chaucer bruker beltet til å beskrive en rik sakfører (sergeant-at-law): «rood but hoomly in a medlee cote, girt with a ceint [girdle] of silk with barres smale» – han bar et silkebelte med det som framstår som beltestrekkere på. I følge John av Garland hadde beltemakerne «the corigiaritis» eller «gurdeler» på 1200-tallet enerett ikke bare på å lage «bene memiratas»/»ystodyd», men også «stipata argento», belter barret med sølv.

Gorleston-psalteret fra tidlig 1300-tall har som regel bare belter antydet med en svart strek som er vanlig i så mange manuskripter. Bare i marginalen her, fol 153r, ser vi en veske i beltet. Merk også slissen i lommetyvens syrkot, (se også fol 155v, 179v). via Manuscript Miniatures.
Clovis som stifterfigur, midten av 1200-tallet. Belte med blomsterbeslag (quatrefoil mounts), beltestrekkere (bar mounts) og veskebøyle. Legg merke til at han ikke har knute på den lange belteenden som i stedet henger løst fra spenna. Foto: The Met.

Southamptonbeltet – funksjonelle ringbeslag

Southampton-beltet, katalognr 2156,  med ringbeslag i tinn og spenne i kobberlegering av samme utseende som Dordrecht-beltet, datert til sent 1200-tall. Platt et al 1975. Ringbeslag er den vanligste typen av arkeologiske beslag i England.
Luttrellpsalteret, både plogmannen og hans hjelper har belter med beslag, men belteenden er kort. Andre har smalere brune eller grønne stropper. Fol 170r. Foto: British Library. Beltene likner Southampton-beltet. Vi kan ikke se bort fra at beltet er pimpet for å framstille Luttrells bønder som velstående, men avbildningen og det bevarte beltet bekrefter at slike beslag kunne bli brukt innenfor bondesamfunnet, altså av de bredere lag av befolkningen.  
Beltemaker Nürnberg ca 1425. Det er seint, men legg merke til at flere belter har samme stil som Southampton-beltet og plogmannens belte i Luttrell-psalteret.

Dordrechtbeltet

Belte fra Dordrecht datert til 13-1325 funnet i brønn, hektet fast i mugge. Det er nærliggende å se for seg at dette er et belte folk flest kunne brukt, bønder, såndverkere, småbrorgere. Via Dordrecht Undergrounds.

«Erik av Pommerns» belte

Maria og Amica skrev i 2018 om «Erik av Pommerns» belte, basert på en artikkel av Viktoria Holmqvist. Beltet ble funnet i Fredensborg slott på slutten av 1700-tallet og assosiert med Erik pga av dekorasjon på spenna. Det er brikkevevd i rød, blå og grønn silke på begynnelsen av 1300-tallet eller tidligere. Like gamle er de forgylte beltestrekkerne i sølv med edelsteiner (og trolig veskeopphenget). Bare endebeslaget og spenna er fra midten av 1400-tallet. På grunn av veskeopphenget har det vært spekulert på om det kan være et kvinnebelte, men vi finner også slike på menn, se Clovis over.

Se også Dunn-beltet, beskrevet og rekonstruert av Viktoria Holmqvist her.

«Erik av Pommerns» belte, fra 12- eller tidlig 1300-tall, spenne og endeplate fra midten av 1400-tallet. Foto: Haandkraft.

Litteratur

Digresjoner

Erkebiskop Rodrigo Jiménez de Radas hoser fra 1247

rodrigos-hoser

Erkebiskop Rodrigos hoser slik de så ut da de ble tatt ut for konservering i 1968. Bildet er lånt fra tohopesate.de. En mindre versjon finnes på kostym.cz.

I jakten på detaljer om erkebiskop Rodrigos etterhvert så berømte hoser, Calzas de Rodrigo Ximénez (Ximeneze/ Jiménez) de Rada, kom jeg over en konserveringsrapport av Adela Martinez m.fl. fra 2006, etter at det på et  seminar i 2005 kom fram at hosene var i ferd med å bli spist opp av sopp, bakterier og insekter. Dessverre er rapporten er knapp mht plaggets sammensetning, som er tema her.

rodrigos-hoser-etter-konservering

Hosene ble etter den første konserveringen, som ble avsluttet i 1970-åra, værende i klosteret og stadig utlånt under ugunstige forhold. Resultatet var – som vi ser av dette bildet som ble tatt rett før siste konservering – ny misfarging av skinnbeltet og nedbryting av det og hosene selv. Foto fra en nedlagt blogg.

Erkebisp Rodrigo Ximénez ble født i 1170 inn i en familie som tilhørte Navarras hoffkretser. Han ble erkebiskop av Toledo i 1209, var rådgiver for kong Ferdinand III og overså byggingen av katedralen i Toledo, som ble ferdig i 1226. Han skrev flere bøker, om spansk og arabisk historie og en katolsk tidebok. Da han døde i Rhone 10. juni 1247 ble kroppen balsamert og ført til Santa Maria de Huerta-klosteret. Graven ble åpnet i 1511, 1558, 1660, 1798, 1865, 1886, 1907 og 1947, før man fant det bryet verd å konservere plaggene i 1968.

Rodrigos hoser er en del av hans ekklesiastiske antrekk. Allikevel har man latt seg overraske over hvor nøkterne hosene framstår. Det antas at resten av antrekket, som til sammenlikning er ekstravagant, er en gave fra emiren av Granada til Ferdinand III, som har donert dem til Rodrigos siste reise. Det kan ha sammenheng med at hoser er å regne som ‘semiundertøy’, som helt eller delvis dekkes av andre klær. De mest luksuriøse hosene ble farget skarlagen eller purpur, de mest ettertraktede rødfargene, så viktige at de ble underlagt konsumpsjonslovgivning på 1200-tallet: Det ble forbudt for jøder å ha purpur og geistlige å ha skarlagen.

Et utdrag fra ekstraksjonsrapporten:

«Beneath the dawn and at the height of the waist appears a leather girdle lined with fabric but without buckle … Under the calyx he wears dark wool hose, tied with strings to the girdle that appear beneath the dawn, already described; They extract [the girdle] by cutting it from behind.»

Om hosene sies det ganske enkelt at de er av ull og mørke. Degraderingen vises som hvite og rødaktige flekker, forårsaket av sopp, bakterier og insekter. Dessverre sies det ikke noe om hvordan stroppene er festet til hosene, men ut fra bildet i artikkelen ser det ut til at snorene går gjennom minst ett relativt stort snorhull.

Beltet har en kjerne av vegetabilsk garvet lær med narven ut. I notatene fra ekstraksjonen neves det linstoff. Det er 3,5 cm bred og 109 cm langt, og holdes sammen av enkle lærstropper som dras gjennom hull. Hosene er festet med snorer som også dras gjennom hull i beltet. Ved første konservering ble et materiale lagt til beltet for å holde fragmentene samlet. Det sammenfaller ikke alltid med originale hull, og enkelt fragmenter er feilplassert og overlapper. Ved den nye konserveringen ble støttematerialet sydd på nytt.

Hosene oppbevares vanligvis sammen med resten av antrekket i Santa María de Huerta-klosteret hvor det ikke er adekvate lagringsforhold. Etter tidligere intervensjoner, har dermed plaggene blitt rekontaminert og nedbrytingen har fortsatt.

Litteratur (delvis oversatt fra spansk til engelsk)

  • Adela Martinez m.fl. 2006, «Las Vestiduras Pontificales del Arzobispo Ximenez de Rada (XIII): Problemas de Conservaión sin Resolver«.
    • Francois Boucher 1996, a History of Costume in the West – den spanske utgaven siteres av Martinez m.fl.: Om hoser via Googrish: «give the lower body covering for the foot and leg. They were short in VIIct, and subjects Taban crisscrossed with ties to the knees. They were evolving as the suits shortened and up the thigh up to the crotch»
    • MARTINEZ MALO, A; PASTRANA GARCIA, P., memory restoration chocks and belt. Center for Restoration and Conservation of Cultural Property, Simancas, 2005 (unpublished).
    • SAIZ JIMENEZ, C .; LAIZ TROBAJO, L., Report on the biodeterioration of the garments pontificals Archbishop Rodrigo Ximenez de Rada (XIII century). Resources Institute Natural and Agricultural Biology, CSIC, Seville, 2006.
    • VV.AA., Trims Pontificales Archbishop Ximenez de Rada. S. XIII, study and restoration, Ministry of Culture, 1995 [eller 1994].
    • In the case filed in the Spanish Historical Heritage Institute, there is a copy of Report drawn up and signed by the notary of the Bishop of Osma-Soria, Mr. Leonides Martinez Aguado, and His Excellency Mr. Don Gratiniano Nieto Gallo, assisting others as the abbot of the Order D. Ignacio Astorga, the Provincial Delegate for Health and Civil Authorities.
    • Rapport fra åpningen av graven i 1558: Manuscript of Fray Luis de Estrada, published by de la Fuente in his op cit., Appendix XVIII, pp 100-101.
  • 7th Meeting of the Thematic Network of Historical and Cultural Heritage. CSIC .
    «Biodeterioration of the pontifical vestments of Archbishop Rodrigo
    Ximérnez Rada (XIII century)» – seminarrapport 2005.
  • María Socorro et al 1995, Vestiduras pontificales del Arzobispo Rodrigo Ximénez de Rada, s. XIII (Spanish), by Instituto De Conservación Y Restauración De Bienes Culturales.

St. Martins våpentrøye

bussy-saint-martin2j

St Martins kappe avbildet i Topic Topos (rotert og med justert perspektiv). Vi ser tydelig at det egentlig dreier seg om ermet til en våpentrøye, med lukket hanskedel og underarm, og overarmen brettet ut. Legg merke til hvordan albuen er formet. Vi ser tilskjæringen mot armhullet. Det skal mangle en stripe langs overarmen.

I landsbykirken i vesle Bussy-Saint-Martin i den franske kommunen Seine-et-Marne, ligger restene av en av Vest-Europas eldste bevarte tekstilrustninger, det vi på norsk gjerne kalte våpentrøye eller panser (eng: aketon, gambeson). Fragmentet ble gitt til kirken av en av nonnene fra det avviklede kongelige Chelles-klosteret på begynnelsen av 1800-tallet. Hun hadde gjemt det unna da de franske revolusjonære stormet klostre og kirker og raserte kirkeskatter landet over. Plagget ble helligholdt som relikviet st. Martins kappe (fr: la manche de Saint-Martin).

St. Martins kappe – man føler seg hensatt til et Donald-eventyr bare ved navnet: Plagget var visstnok en berømt relikvie i de frankiske kongenes eie. I følge legenden hadde den romerske soldaten Martin, senere biskop av Tours, delt kappen sin med en trengende i Amiens. Den følgende natten ble kappen hel igjen. (Det forklarer hvorfor relikvien opprinnelig var en hel, ikke oppkuttet, kappe.) St. Martins kappe var en skattet relikvie for merovingerkongene og de etterfølgende karolingerkongene. I følge Holger A. Klein ble den båret av kongen i kamp, og ga både navn til stedet stedet den ble oppbevart (kappell) og til de som passet den (kappellan). Karl den store hadde relikvien i sin samling Achen. Samlingen ble senere fordelt mellom hans arvinger, og kappen forsvinner ut av syne for oss.

«Kappen» dukker opp igjen i kildene i 1271 i katedralen i Auxerre, hvor den angivelig hadde vært oppbevart i uminnelig tid. Kappen ble da delt opp og en større del ble gitt til st Martin-Klosteret i Amiens, bygget over stedet hvor den opprinnelige delingen skulle ha funnet sted.  En annen bit ble gitt bort i 1379, og en tredje del ble gitt til Olivet i 1567. Til sammen er det kjent fem fragmenter som ble fordelt på franske kirkelige institusjoner. To av dem har overlevd til vår tid, og av dem er fragmentet i Bussy-Saint-Martin godt kjent.

Ermet i Bussy-Saint-Martin

Bussy-Saint-Martin-fragmentet ble under et konserveringsarbeid i 1997 C14-datert til 1160-1270, Caroline Piel og Isabelle Bédat, «La manche de Saint-Martin à Bussy-Saint-Martin (Seine et Marne)«. Senest i 2003 ble fragmentet beskrevet av Catherine Lagier i «La relique de l’Eglise de Bussy-Saint-Martin«, i forbindelse med en rekonstruksjon. Disse to artiklene har siden vært grunnlag for de fleste beskrivelser av plagget. Det skal ha vært foretatt en analyse i senere tid også, men jeg er ikke kjent med resultatet.

Kort oppsummert ermet konstruert med en kjerne av 3-4 lag lintøy, mellom to lag bomullsvatt, og på ut- og innside er det mørk silke. Bomullen er dårlig renset og trolig importert fra Egypt eller Spania. Et fint lag med silke-gas er lagt over under restaurering for å holde bomullsvatten på plass. Quilte-sømmene er i brun hamp og øvrige sømmer er i blå lintråd bortsett fra hanskedelen som er sydd i hvit lintråd. Kantene er rullet og holdt på plass av kastesting. Hanskedelen viser spor etter å ha revnet og ble festet på nytt til ermet, sannsynligvis i forbindelse med at gjenstanden ble restaurert og lagt i et relikviegjemme på slutten av 1800-tallet.

Det ser ut til at en stripe av overarmen mangler, men det finnes ingen spor etter at den har vært påsydd. Alternativt kan plagget ha vært åpent her, og holdt sammen av en brynje iført over plagget. Heller ikke det S-formede endestykket viser tegn til å ha revnet eller vært sydd fast til en bol. Dette har gitt støtet til hypoteser om at armen aldri har vært festet til en bol, men har fungert som et separat plagg. Skal vi dømme etter måten avslutningen er klippet til, er det etter mitt syn usannsynlig, og mangelen på spor etter skjøten forklares med at sømmen er sprettet opp snarere enn klippet av og at sømhullene siden er forsvunnet i forbindelse med håndtering av fragmentet.

Plagget har noe bruksslitasje, og utsiden viser spor etter oksidert jern. Tjukkelsen er gradvis avtakende fra skulderen mot handa, for å sikre rørlighet.

Olivet-fragmentet

Jeg nevnte også et annet, mindre kjent fragment som skal ha overlevd til vår tid. Det skal siden 1567 ha befunnet seg i kirken i Olivet, nær Orleans (Eglise catholique Saint Martin). Fragmentet ble reddet fra ødeleggelsen av kirken i 1793 av en familie som i 1859 returnerte det sammen med en del andre kirkeskatter. I den forbindelse ble det beskrevet av abbed Méthivier som en bit av kappen tilhørende st. Martin, biskop av Tours. Méthivier la til at kappen ved donasjonene ble kalt Chlamys eller mantellus, og at chlamyde er antikkens militærkappe.(s. 32) Dessverre bød han ikke på noen nærmere beskrivelse av fragmentets utseende. Skal vi tro at det snart er en beskrivelse på trappene også av dette fragmentet?

Edit 4.12.2016:

3. desember 2016 kom Cité d’ Antan med sine nye undersøkelser av plagget i Bussy-Saint-Martin. De fant ikke spor etter Olivet-fragmentet. Deres arbeider indikerer at ermet er avsluttet nesten helt inne ved halsen (slik Piel og Bédats egen rekonstruksjon gjorde], og korrigerer dermed mine spekulasjoner lengre opp.

Piel og Bédat 1997 mente ermet var satt vilkårlig sammen av tre fragmenter. Hanskedelen er 14 x 24 cm. Det største fragmentet strekker seg 70 cm fra 37 cm bredt s-formet skulderavslutning til 12 cm ved håndleddet. Et mindre fragment på 17 x 27 cm var plassert løst oppå albuen og ved restaureringen plassert med buen i flukt med buen på det store fragmentet.

Et annet sted heter det at Olivet-fragmentet fremdeles finnes i kirken og vises for de troende.

L’église abrite une relique du manteau de saint Martin. Elle provient du trésor de la cathédrale d’Auxerre d’où elle fut envoyée en 1567 par le chanoine Pierre Beaulieu, originaire d’Olivet. Découverte et aussitôt cachée à la Révolution par un ouvrier chargé de supprimer les emblèmes religieux de l’église, elle fut restituée plus tard à la paroisse d’Olivet qui fête l’événement le 8 juillet 1860 (fête de la translation des reliques). En 1890, Maurice Prou émet l’hypothèse que la relique vient d’un habit porté par st Martin et conservé par les fidèles. La châsse est scellée en 1961 dans la chapelle St Joseph. Elle est désormais conservée dans une armoire et donnée à la vénération des fidèles chaque 11 novembre.

Og edit 9. 12. 2016:

I går kom Catherine Lagier (nå Besson) med sin rekonstruksjon fra 2007. Hun opplyser at Olivet-fragmentet av sognepresten i kirka blir sagt å være for lite til å være av interesse, kun én cm kvadrat.

Litteratur og digresjoner

Egen rekonstruksjon

Visuelle tekstiler

teppe-andoy-vikingtid

Ts3897h er en bit av Skjoldehamnteppet med utseende som likner på gruppe 3 nedenfor. Det var ikke med i undersøkelsen. Teppet er C14-datert kalibrert til 1180-1280, senere til 936-1023. Foto: Mari Karlstad © 2016 Tromsø Museum, UiT/ CC BY-NC-ND 3.0

«Visual Textiles» er resultatet av et nordisk samarbeid mellom veveren Lena Hammarlund og arkeologene Heini Kirjavainen, Kathrine Vestergård Pedersen og Marianne Vedeler. De sammenstilte tekstiler fra middelalderfunn for å komme fram til en felles typologi basert på de de kalte den fjerde dimensjon – visuelle kriterier som hittil ikke er katalogført i arkeologiske utgravningskataloger. Typologiseringen tar utgangspunkt i den såkalte Pentagon-metoden, hentet fra romersk tekstilforskning.

Dessverre, om enn forståelig nok, turte de ikke koble sine funn opp mot samtidens terminologier. De ser heller ikke ut til å ha dristet seg inn på direkte vurderinger av bearbeiding, kamgarn eller kardegarn. Overraskende er det også at de ikke gikk inn på fiberkvalitet som fiberlengde og -grovhet. Skal vi gjette at det ville tatt for lang tid? Her er parametrene de setter opp:

  • Trådsystemene, er de rette eller irregulære?
  • Garnet – fra fint til grovt (målt i diameter), spinning, bevegelse i veven (tenk krepp).
  • Bindingen, både -type og forskjeller i tråd.
  • Balanse.
  • Overflatefibre – glatt, ullen eller lodden?

Kvartetten begynte sitt arbeid i Lödöse i 2004, reiste videre til Tønsberg og Turku, og sammenliknet og grupperte tekstilfunnene. Vi kan for eksempel feste oss ved en av gruppene av grovere (tykkere) kypertbinding med framtredende diagonallinjer: Gruppe tre hadde slyngende diagonallinjer, forårsaket av løs vev med hardtspunnet renning i finere, jevnere tråd, mens innslagstråden er grovere, mer ujevn og «knobbly», som regel 2/2 twill og z/s-spunnet renning og innslag. Her er det naturlig å gjette hjemmeproduksjon, uten at forfatterne går til et slikt skritt. På den andre siden forbinder de stoffet med klestekstil, også Guddal-kjortelen er vevd av stoff som passer i denne gruppen.  Gruppe 5 beskrives som fine blanke tekstiler, men uten at forfatterne identifiserer dem som kamgarn.

Prosjektet finpusser et lovende verktøy, både i arbeidet med å identifisere arkeologiske tekstiler med reproduserbare stoffer og med å slå bru over gapet mellom arkeologiske tekstiler og historisk tekstilterminologi. Så er det bare å vente i spenning på at noen tar opp stafettpinnen.

Litteratur

Digresjoner

  • Sara Langvik Berge 2015, «Stoff og Stil i Gamlebyen«, fra Nikus arkeologiblogg.  – spennende preliminal beskrivelse av noen tekstilfunn (men ubelagt Frostatingslov-datering).
  • The Dreamsteress 2004 «Terminology: What’s the Difference between Worsted & Woolen Wool Fabrics?«
  • M.L. Ryder 1984, «Medieval Sheep and Wool Types«, i The Agricultural History Review 32. – sammenstiller arkeologiske og moderne ulltyper, men klarte ikke å sammenstille med økonomiske historikeres beskrivelse av tekstilkvaliteter. Shortwools og Longwools er to distinkte saueraser. Konklusjon: middelalderens Coarse = Hairy Medium Wools. Fine = Generalised Medium Wools.
    • Kort kommentar her. «fine«-«coarse» referer her til fiberdiameter. «:

      «Icelandic wool is dual-coated, a more primitive feature that there is some evidence of in medieval textiles. The coarser outercoat has a staple length of 4-18″ and 27-31 microns [diameter]; the softer, wooly undercoat is 2-4» long and 19-22 microns in diameter, definitely a good medieval «fine». Both coats can be spun together or separately. Icelandics exhibit a dizzying variety of colors and patterning, including all-white (a good medieval choice), black, brown, gray, and various patterns including spotted.

       

Nafarskeptr brækr

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Damendorf-buksa fra 100-300-tallet er riktignok like langt fra vårt ord som 80-tallets strekkbukser, men navarskaftet var den. Foto: Bullenwächter, Wikimedia Commons, CC BY 3.0.

Navarskaftet ‘skaftet som en navar’ er et fantastisk ord, er det ikke? Ordet maler et bilde av en svær navar, smidd med en løkke i enden der skaftet kan tres gjennom, slik foten tres gjennom ‘skaftet’ på beinklærne. Jeg kom over det i forbindelse med en bloggpost om navaren og har siden hatt lyst til se nærmere på broken det karakteriserer.

Gode gamle Fritzner spekulerte først i om det var et vevtype han så beskrevet da han i Fornmannasøgur kom over ordet nafarskeptr til ordboka si, som ferskiptr (firskaft):

nafarskeptr, adj. betegner sandsynligvis et eget Slags Vævning i Lighed med fer- skepta; línbrœkr nafarskeptar Fm. VII, 17014.

Annetsteds var Fritzner kommet på bedre tanker. Da tolket han det som en billedlig beskrivelse av såkalte ilbandabrækr som var ‘skaftet som en navar’:

ilbandabrœkr, f. pl. Buxer, Benklæder med Stropper som omgive Fodsaalerne. Hkr. 69321; jvf Fris. 3074;Mork. 19627 som derfor have línbrœkr nafarskeptar.

Kildene

Til tross for de mange henvisningene skal vi se at Fritzner hadde svært begrenset empiri på de to ordene sine. Det viste seg at alle forekomster var hentet fra det samme skriftstykket i kongesagaenes forskjellige redaksjoner. Hans første referanse var til en islandsk skinnbok med et småstykke av Sigurd Jorsalfars saga som jeg antar er Hrokkinskinna-redaksjonen fra ca 1280, basert på Heimskringla og Morkinskinna og trykt i Fornmanna Sögur bd. VII fra 1832. Der het det at morgenen etter et veddemål i fylla mellom Harald Gille og Magnus kongssønn, bød Magnus opp Harald som var kledt i navarskaftet linbrok hengende løst om kneet, han hadde stutt skjorte og mantel over skuldrene og kjepp i handa

Haraldr var í línbrókum nafarskeptum, ok lèt hann leika laust kneït í brókinni; hann hafði stutta skyrtu ok möttul á herðum ok ett kefli í hendi.

I Morkinskinnaredaksjonen fra omkring 1220 (bevart i håndskrift fra ca 1275), og delvis basert på Ryggjastykke, heter det på liknende vis:

Haralldr var i linbrocom navarsceptom oc let kneit leica lavst i brokinne. hann var i stvttri scyrto oc hafþi mottol a herþom oc kefli i hendi.

Heimskringla-redaksjonen ble også nedskrevet på 1220-tallet og baserte seg blant annet på Ryggjastykke og nevnte Morkinskinna. Her avviker stykket noe. Snorre framhevet Haralds irskhet og forklarte at han for det meste gikk kledt som en ire i stutte og lette klær, og valgte å legget til en irsk hatt.  Slik beskrev Snorre klesdrakten den aktuelle morgenen i Oslo: Han hadde skjorte og brok med il-band, ei stutt kappe, ein irsk hatt [eller hette?] paa hovude og eit spjotskaft i handi.

En er hann [Magnus] kom, var hann [Harald] svá búinn: hafði skyrtu ok ilbandabrœkr, stuttan möttul, hött írskan á höfði, spjótskapt í hendi.  

Vi finner stykket i Codex Frisianus, et 1330-talls manuskript. Det er angivelig avskrift av Snorres Heimskringla, men som vi ser ligger vårt utdrag nærmere Morkinskinna:

Haralldr var i linbrokom nafarskeptom, ok let kneit leika lavst i brokinni. hann var i stvttri skyrto. ok mottvi a herðom enn kefli i hendi.

Hverken Àgrip fra ca 1190, gjengitt i Fornmanna Sögur bd X, eller Theodoricus’ Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium fra ca 1280 har med stykket. Også Fagrskinna er for summarisk til å ta opp hendelsen. Vi kan heller ikke vite om tekststykket er hentet fra Eirik Oddsons forsvunnede Ryggjastykke fra ca 1150-60, som altså var forelegg både for Morkinskinna og Heimskringla.

Dermed sitter vi igjen med at en navarskaftet brok er et klesplagg som islendingene beskrev som båret av en ire, kanskje også nettopp med den hensikt å identifisere ham som irsk. Det er samtidig en plaggbeskrivelse som gir mening i en vestnorrøn kontekst på 1220-tallet men som kan være langt eldre, kanskje til og med det plagget Harald gille faktisk bar i Oslo dagen derpå en gang på 1120-tallet?

Forskerne

Eva Andersson, vår favorittforfatter til alt av middelaldertekstil, nevner at «fornisländskan» bruker ordet brok ikke bare om undertøy men også om bukser som ble båret synlig, slik man ellers i Europa bar hoser. Både kvinner og menn skulle i følge sagaene ha båret slike brøker, men av forskjellig type. Eva refererte Jenny Jochens, som mente skillet trolig bestod i at mennene hadde en ekstra kil i skrittet, mens kvinnene hadde åpent skritt.[s. 53, henvisning til Jochens, Jenny: ‘Before the male gaze: The absence of the female body in Old Norse’ i Sex in the Middle Ages, red. Joyce E. Salisbury, New York & London 1991: 9ff] Noe håndfast alternativ til brøker som annet enn lintøy (undertøy) har Eva ikke, men hun leder oss til temaet for en senere post, en gjennomgang av kilder til ordet brók.

brók, f. (G. brókar, N. Pl. brœkr) Brog, Buxe, Klædningsstykke som skjuler Legemet fra Beltestedet over Laarene og nedover Knæet, og bestaar af to Halv- dele, der tilsammen betegnes ved Plur. brœkr, medens derimod hver Halvdel betegnes ved Sing. brók, som dog ofte anvendes enstydigt med brœkr. Eb. 45 (8723 fgg); Fm. VII, 17014 fg; Fbr. 943; Stj. 6324; vera í brókum Laxd. 35 (jvf Grg. II, 4721. 20321); bjarga brókum sínum dvs. lade Buxerne ned, løse dem, for at gjøre sin Nødtørft, Flat. I, 298; kippa brókinni dvs. trække Buxen af en, Eb. 45; kippa upp brókum dvs. trække Buxerne op om sig, Flat. I, 299; aldri var þat frost eða kuldi, at Ólafr fœri í fleiri klæði en eina brók ok skyrtu gyrða í brœkr Háv. 310; Syrpa gerði honum söluváðarbrœkr ok hettu, hana gyrði hann í brœkr niðr Finb. 712; gyrðr í brœkr dvs. havende skyrtu, hettu gyrða í brœkr (modsat hængende udover samme), Sturl. I, 166. 2511; Laxd. 63 (1833); Flat. II, 20723; Ljósv. 2147; Vallalj. 3113. Som Stedsnavn forekommer Brókin EJb. 4225, hvor derved sandsynligvis menes et Jordbrug, som senere er lagt øde, men har været beliggende ved et Vand paa Grænsen af Bratsbergs mod Jarls- berg og Larviks Amt og endnu bærer Navnet Broken,som det synes have faaet af dets Form, der ligner et Par brœkr.

Litteratur

se også

Ettertanke

Leggen, ble den kalt i nyere tid, den delen av navaren som er mellom skjæret og tangen. Er det mulig å bruke det navnet spekulere i en alternativ forståelse, der Snorre har iført Harald Gille et annet plagg enn de eldre sagaskriverne, At Snorres irske ilbandabrœkr er noe annet enn den línbrókum nafarskeptum som Harald Gille lot leika laust kneït í brókinni?Sistnevnte behøver da ikke vise til den sjeldne navarformen fra Gokstadskipet, men den konvensjonelle skaftingen Kai nevner i kommentaren nedenfor, der tangen tres gjennom skaftet slik foten tres gjennom en ettersittende brok? Så får vi heller stanse liknelsen der tangen bøyes og hamres inn igjen i skaftet ovenfra.  Når Harald lot broken leika laust kneït kan det henge sammen med at han ikke hadde viklet leggbåndene. Koblingen til navarens «slire», eller huset, har jeg mindre tro på fordi en slik forklaring ser bort fra den eksplisitte koblingen til skeptr, skaftet, selv om også brok med føtter er kjent fra yngre jernalder.

 

Ermekappe (før kalt gardecorps/ gardekors)

Pierre tombale de Hugues Libergier

Hugues de Libergier d. 1263, gravstein i domkirken i Reims. Bly og stein. Med utgangspunkt i denne illustrasjonen har Rickard Wingård lansert en teori om at gardecorpsen kunne ha såkalt raglan skjæring der ermene går helt opp til halslinningen.

Gardecorps har siden Viollet-le-Duc betegnet en spesiell type syrkot (overkjortel) med lange vide ermer og armslisser som finnes avbildet i perioden 1250-1350.

Termen finnes historisk, men betegnet sannsynligvis en helt annen type plagg – trolig en ermeløs overkjortel som bare dekket torsoen.

I Norge dukker Gardekors opp i et norsk testamente fra 1290-åra blant gaver til kirkens menn i Trondheim for å sikre stormannens Aslak Jonsson Tviskavens etterliv.

Eva Andersson har antydet den historiske betegnelsen ermekappe på det plagget vi her snakker om. Ordet dukker først opp i et svensk testamente i 1328, da oversatt til middelalderlatin toga (som dermed avvek markert fra den klassiske betydningen av ordet), ”…togam meam dictam aermakapae…”, og nevnt 19 ganger fram til 1371, og båret både av kvinner og menn. Tidligere forekomster av plagget kan i så fall være skjult bak en annen betegnelse, kanskje den mer generelle syrkot?Andersson avgrenser plagget slik:

  1. Lange og vide ermer med armslisse.
  2. I de fleste tilfellene har plagget integrert hette.
  3. Det ser ofte ut til å være foldelagte overarmer og skuldre helt inn til hetten.
  4. Knepping i halsåpningen dukker opp på 1200-tallet og blir dominerende på 1300-tallet.
  5. Plagget avbildes med og uten fór.

Gardecorps bakside Strasbourg.

Den nærmest naturalistiske gotiske steinhuggerkunsten er ofte den beste kilden til 1200-tallets drakthistorie. Her fra Notre-Dame de Strasbourg er en sjelden avbildning av plagget bakfra, iført en kar som hjelper Jesus å løfte korset. Er det byggverkets legendariske arkitekt vi ser ryggen på i rollen som Simon fra Kyrene? Foldeleggingen fortsetter langt bak på ryggen. Fra tympanumet til midtportalen på vestfasaden som ble påbegynt i 1277. Detalj fra foto av Tangopaso på WIkimedia Commons.

Det finnes en mengde billedkilder til plagget. En del er samlet hos Larsdatter som har en litt avvikende avgrensing og også inkluderer en del surcotter med kortere ermer. Plagget finnes bl.a. med foldelagte skuldre og overarmer på mann i Machieowskibibelen, hos K21 CANTICA, HYMNS, ETC, i Codex Manesse og på gravplata til fru Ingeborg Bengtsdotter (død 1314).

Til tross for de mange illustrasjonene med skuldre hvor foldeleggingen forsvinner inn under hetten har mønstre og rekonstruerte gardecorpser det til felles at de benytter en tradisjonell skulderskjæring. Det gjelder også de få som tyr til en eller annen form for foldelegging.

Blant de som åpner for andre skulderskjæringer er Eva Andersson i sin rekonstruksjon basert på snittet til kjortelen til Claire av Assissi. En rekonstruksjon basert på Strasbourg-bildet, skal være beskrevet i Lore Ritgen 1962, «Die Höfische Tracht der Isle de France», i Zeitschrift für waffen- und kostümkunde. Den eneste jeg kjenner til som har begitt seg ut på en raglan rekonstruksjon er Sihame Cornetet med svært vellykket resultat.

Her er lite knippe av diskusjoner og eksempler på rekonstruksjoner.

Nedsydde folder er godt beskrevet hos Dress From Medieval Turku. Også Eva Andersson rynker på gamlemåten her. Alternative måter å foldelegge på her. Katafalk forer en hette her, bruker silketråd i knapphullene etter funn fra London og fester knappene helt på kanten av tøyet. Raglan skjæring finnes det noen rekonstruksjoner av fra senere tid på andre plagg; her en knekteskjortepost med raglan og smokking. En måte å sy sammen ermestykkene der det skal være slisse kan være med spilesøm, beskrevet her og her. De foldelagte ermene sys best til bolen med usynlige sting fra retta. Tips om fylltråd i større knapphull.

[ed. 2.3.2021 med oppdatert  betegnelse]

Falk 1919:173 definerte gardekors (mhd warkus) med Du Cange as a «vestis seu tunica superior, quae pectus constringit et custodit» – overs. «et ettersitende overplagg» og med Weinhold som et jupon- eller jakkeaktig plagg.

Litteratur

Tingenes verdi: Pristakst for Bergen i 1282

Det gamle lovmaterialet vårt inneholder en del detaljerte bestemmelser rundt verdien av arbeid og varer. De gjør oss i stand til å skimte hva folk kunne ta seg råd til, fordelt på stand og stilling. To retterbøter for Bergen fra 1282 og 1302 er framtredende eksempler. Den siste kommer jeg tilbake til, mens den første er tema her. Den er lett tilgjengelig etter at Sverre Bagge med flere utga den i oversettelse i 1973. (Bagge m.fl. 1973: 172ff, etter NGL bd 3 s. 12)

Det er imidlertid viktig å huske at det finnes avvikende avskrifter av retterboten. NGLs hovedtekst bygger på et avskrift fra midten av 1300-tallet i Lund, men det sammenstilles med en like gammel avskrift i Stockholm (B).

Priser presenteres gjerne på formen 1 mark = 8 øre = 24 ertuger = 240 penninger. I 1282 var det imidlertid litt mer komplisert enn som så. Man preget bare mynt i den minste valøren – penninger – og lav sølvgehalt gjorde at det i praksis skjedde en verdiforskyvning mellom valørene, derav skillet mellom talte og veide penninger. Det får bli tema for en senere post. Her holder det å nevne at ingen av dem forholdt seg til direkte til vekten av rent sølv, og at det i 1282 trolig gikk 2 talte penninger på hver veide penning, i praksis altså: 1 mark = 8 øre = 24 ertuger = 240 veide penninger = 480 talte penninger.

Retterbot Bergen 1282

Skomaker

  • De beste nauteskinnshoser 2 øre
  • Kvinnestøvler 1 øre
  • De beste mannssko 1/2 øre
  • De beste forleister for menn 5 penninger 1 ertug
  • De beste kvinnesko 1 ertug

Skreddere

  • Klesstykke med dobbelt sett ermer 12 veide penninger, inkludert utskifting av ermene
  • Klesstykke med ett sett ermer 1/2 ertug

Gullsmeder – 1/2 veid mark pr glattforarbeidet mark som de lager

Skinnberedere

  • Berede 40 mårskinn 2 øre.
  • Berede 40 hermelinskinn 2 ertuger.
  • Berede 40 ekornskinn 1 øre.
  • Beste skinnkjortel av norrønt lammeskinn 1/2 mark
  • Kjortel av reinkalvskinn 8 ertuger
  • Fór av killingskinn 8 ertuger
  • Skinnkjortel av det beste engelske lammeskinn 1 mark
  • Beste skinn til hette 1 øre
  • Fór til mantel eller kappe av gode nakkeskinn 1 mark
  • Hettefór av det beste hermelinskinn 7 øre
  • Beste lue av ekornskinn 1 mark

Jernsmedene

  • Beste stålhue – 5 øre
  • Arbeidsøks som veier 10 merker – 2 øre
  • Beste skogsøks – 2 1/2 øre
  • Beslår de en kiste på tysk vis – 1 øre pr lispund
  • Slår de skipssøm av trøndsk eller valdresk jern – 2 ertuger pr lispund
  • Søm av jerntråd – 1/2 øre [pr lispund?]
  • Beste dreielås – 2 1/2 ertuger
  • Utelås, og dørjern og spyd, grev, plogjern, ljåer og sigder, knivblad og alt annet smått smedhåndverk (smasmiði) betales som fra gammelt.

Kjelesmeder for kopper de slår – 2 øre pr lispund

Kistesnekkere for kiste med 2 x 1 alen lokk – 8 ertuger og mindre for mindre

Bøkkere

  • Ølkar – 15 veide penninger pr gjord
  • 20-askers kjøreler og nedover til små dunker eller såer – 5 veide penninger pr 3 gjorder
  • Kjørel som tar èn bolle – 1/2 ertug
  • Halv bolles kjørel – 8 veide penninger
  • Øsebøtter – 8 veide penninger
  • En justes kjørel – 5 veide penninger
  • For hvert målekar han merker på bymøte – 1 talt penning

Tømrere

«Tresmiðir skolu taka ϝyrir huert hundrat malz tymbrs er hann teelgir. en han gerrir beðe telgir ok skeϝur skapar kinnunga ok leggr eptir, take a huert hundrat atian aura veghna.

  • Pr 120 stokker som telgjes – [?]
  • Pr 120 stokker «som han både telgjer [telgir] og skaver [skefur] og lager kinninger og føyer stokkene til hverandre» – 18 veide øre.

Middels dyktige håndverkere [i tre og jern] – 6 veide øre pr mnd

Beste formenn – 9 veide øre pr mnd

Slipere (sliparar)

  • For hvert sverd når han utstyrer det med helt ny slire av nautskinn – 1 øre
  • For bare pussing – 1 ertug
  • Setter lær på en ståøhjelm og vokser den – 1 ertug
  • Polerer (skyggir) en hjelm- 1/2 ertug

Skjoldmakere (skjaldara)

  • Korsskjold – 8 ertuger [B-håndskriftet sier 3 øre]
  • Rødt skjold – 3 øre [B-håndskriftet sier 8 ertuger] [I en retterbot fra 1384 er taksten 6 øre for et rødt skjold (NGL III: 220)]
  • Malt bukler – 1/2 øre [B-håndskriftet presiserer at bukleren er tvibyrðt men dropper steint.]

Barberer: Årelating – 1 veid penning

Badekona – 1/2 øre pr halvår

Bakstekona

  • Ett spann mel 1/2 ertug
  • Fint hvetemel 15 penninger

Møllere

  • Ett pund malt – 1/2 ertug
  • Ett pund korn – 15 penninger
  • Ett pund hvete eller rug – 1 ertug

Kammakere pr 120 kammer 8 ertuger

Arbeidsfolk

  • For [transport av] et vinfat eller 20 askers kjørel – 1 øre og mindre for mindre
  • For transport bryggene til ende eller i byen pr pund [1 skippund = 185,17 kg eller 1 bismerpund = 5,14 kg? ] eller pr øltønne – 5 veide penninger
  • Pr lest fra skip til gårdene – 1/2 øre

Tjæreberedere

  • Tjærebre skip eller hus – 2 ertuger pr tønne
  • Tjærebre kirke eller spontekte hus eller tårn – 1 øre pr tønne

Skreddere skal ta én øre sølv for kjortel og overkappe (kyrtil ok syrkot) om de setter snørebånd på begge ermene og ut på akslen, men for en norrøn kjortel en halv ertug…. Gode engelske luer for halv åttende veid penning, men voksede luer (sirehufa) for en halv veid ertug

….

Lin – 8 veide penninger pr mark [1 mark = 214,32 g]

Silketråd skal selges for 14 øre pundet [1 skålpund = 2 mark = 428,64 g] [I 1302 var taksten økt til 20[?] øre pundet]  Med andre ord skulle silketråd i 1282 være 26 ganger dyrere enn lintråd etter vekt. Til sammenlikning var silketråd kun fem til sju ganger dyrere enn lintråd i de engelske Great Wardrobe accounts fra 1330-åra. (Crowfoot m.fl. 2001: 152) Forskjellen kan antakelig tilskrives avstand både i tid og geografisk.

Tykk silke – 5 penninger og 2 ertuger pr alen [2 øre i 1302]

Tynn silke – 5 penninger og 1 ertug pr alen.

Litteratur

Ulltøy i Oslo omkring 1300 – hvordan så det ut?

Uten navn

Merk at tre- og firskaft kunne komme med vendinger – som dannet varierende rute- og strekmønstre, blant annet det vi i dag omtaler som diamantkypert.

Binding

«Treskaft kypert!» runger gjerne svaret fra kretser for historisk levendegjøring. Bindingstypen dominerer blant tekstilfunnene fra gamle Oslo, der med 259 av 473 identifiserbare tøystykker var vevd i treskaft med avarter. Dominansen er imidlertid sterkest på 10- til og med 1200-tallet. Når det kommer til branntrinn 6 (ca 1300) og 7 (1287), er det 11 treskaft, ti toskaft, men bare to firskaft, etter at sistnevnte hadde vært den nest største bindingsgruppen på 1200-tallet. Alle de tre typene må dermed regnes som alminnelige omkring år 1300. Et interessant trekk både med hensyn til veving og på andre felt, er hvor liten rolle absolutt symmetri spilte.

Etterbehandling

Men hvordan så de ut i forhold til moderne tekstiler? Det kan være vanskelig å vurdere, for vanligvis dreier det seg om utslitte filler. Tøyets opprinnelige utseende, «fall» og «grep» er kvalitetskriterier Kjellberg og Hoffmann (1991: 16) nevner som vanskelige å gripe i dag. «Var tøyet blankt og skinnende eller var loen kardet [sic] opp slik at bindingen var skjult? Forfatterne nevner Klede som en tekstilkvalitet av toskaft som var stampet (valket), oppruet og overskåret i flere omganger slik at bindingen var skjult, men har ikke klart å identifisere kvaliteten blant funnene i gamle Oslo. Det meste av tøy ble stampet i større eller mindre grad.

Noe under en tredjedel av tøystykkene har spor som tyder på at de ble så  kraftig valket at fibrene har filtret seg skikkelig sammen. Et flertall av toskafttøyene, litt over en fjerdedel av treskaft og litt under halvparten av firskafttøyene er valket. Forfatterne nevner ingen eksempler på pressing, oppruing eller overskjæring, og dem bekjent er ikke sistnevnte teknikk nevnt i landet før etter 1500 (noe tidligere i Sverige og Danmark).

Fiberlengde

Kamgarn var en del brukt i vevingen, særlig i renning, men også i innslag. Kamgarnet bestod av de lengste og sterkeste fibrene, og ga et glatt og sterkt  stoff som i liten grad lot seg påvirke av stamping. Særlige eksempler på slikt glatt tøy med kamgarn både i renning og innslag ble funnet i noe høykvalitets treskaft med skiftende vending. Kamgarn er mye brukt i de foldelagte (plissérte) tekstilene som tolkes som rester etter moteplagg.

Selv om de regnet med at karding ikke ble tatt i bruk i Norge før på 1500-tallet, fant Kjellberg og Hoffmann at de fleste tøyene var vevd av garn med korte fibre, klargjort for spinning på et for dem ukjent vis. Alle kvalitetene ble vevd både med S- og Z-spunnet garn i varierende vekslinger, men det dominerende var at det ble vevd med S-spunnet i én retning og Z-spunnet i den andre.

Et rikere repertoar? 

I dag kalles kamgarn gjerne Worsted, som også er navn på en moderne tekstiltype. Melton er en moderne kvalitet som gjerne anbefales som ekvivalent til tettvevd, hardt stampet og børstet tøy uten synlig binding. Mellom Melton og Worsted ligger et spekter av kvaliteter med mer eller mindre synlig binding, blant annet Kersey. Engelsk broadcloth (no: klede) var vel som regel valket og overskåret toskaft. Men hva i alle dager var kvaliteten say/serge? Midten av 1200-tallet sammenlikner det med den mye kopierte engelske lav- til medium-priskvaliteten worsted-woolens kalt stamfort/stanforte (av lat: stamen forte), med «sterkt, langfibret dobbelspunnet ‘tørr’, worsted renningsgarn og myk, svak, løsspunnet fettet ulltråd i innslag.»(Munro 1998: 3-4) Det dyreste ulltøyet var engelsk skarlagen, farget med kermes. Men hva slags tekstil var det? Var det valket, nuppet og overskåret toskaft, eller var det worsted?

John Munro nevner at senmiddelaldersk klede i det fransk-flamske området skulle ligge på 633,8 g/m2 til 820,5 g/m2, mens de lettere, billigere og grovere variantene som say og stamfort skulle ligge på omkring halvparten, 369,3 g/m2 til 445 g/m2.(1998:11). Kersey plasseres også i de nedre prisgrupper.

Skarlagensklede var aldri innenfor rekkevidden for murermestere i Brugge, den kanskje best betalte håndverkergruppen i det landet i Nordvest-Europa hvor lønnsnivået var høyest. Et stykke (ca 30 m2) klede kostet i løpet av senmiddelalderen aldri mindre enn en drøy årslønn. Også annen flamsk klede var et luksusprodukt forbeholdt de aller rikeste.

Garnet ble gjerne farget før veving, og kunne ved ujevn farging gi et melert preg. [utvides]

En anmerkning rundt toskafttøy i hardtspunnet geiteragg, er at det ennå på 1960-tallet ble brukt til teltduk av syriske beduiner på grunn av sin styrke og vannavstøtende egenskaper.

Eva Andersson bygde i hovedsak på Geijer og Munro i sin oppregning av tekstilkvaliteter. Ull kunne veves så løst at det liknet gasbind eller valkes så hardt at det nærmest stod av seg selv.»Skarlagen» og «klede» (eng: Broadcloth) vevd av fin ull var forbeholdt de rike. Klede ble nuppet og overskåret gjentatte ganger til veven ble skjult og man fikk et perfekt, slett overflate med høy glans. Skarlagen var det mest fornemme og dyrebare kledet og kom i flere farger som i følge Munro hadde det til felles at de rommet kermes. Det ga i utgangspunktet en dyp rød farge, men kunne også brukes i ulike blå, grønne og brune nyanser.

Er det mulig å få tak i så tjukt klede? 26 oz broadcloth på 54» bredde tilsvarer vel 587 g/m2, eller regner man oz/yd2? I så fall blir det 881 g/m2, så jepp.

Litteratur

Postscript

Brikkevevd kanting

Brikkevev var mye brukt i middelalderen, også som kanting på klesplagg. På plaggene som ble funnet på Grønland (Woven into the Earth 2006, Medieval Garments Reconstructed 2010) var det vanlig, i funnene i London var det mindre vanlig men også en teknikk i bruk. To gode blogginnlegg går innpå temaet:

A most Peculiar Mademoiselle (Sarah) brukte brikkevev-kanting i en hettetest. Hun gikk ikke nærmere inn på teknikken, men brukte tre brikker med fire tråder i hver. Garnet var fint, three strand wool yarn. Hun benyttet samme teknikk som i Medieval Garments, med å sy gjennom plagget, gjennom veven, gjennom plagget, gjennom veven. Derimot brukte hun en langt bredere vev med sine 12 tråder der Medieval Garments beskrev en vev med to brikker med to tråder i hver. Sarah forsøkte også en alternativ teknikk der hun sydde gjennom det ene av to lag, gjennom veven, gjennom det andre av to lag, gjennom veven, osv. slik at lagene ikke var festet direkte sammen, en teknikk som kunne egne seg til å sy sammen en allmisseveske.

I en senere post gikk Sarah inn på brikkevev på ermer, denne gangen begrenset til to brikker med fire tråder i hver og med teknikken beskrevet av Katafalk (Cathrin) nedenfor. Hun fant det på sin plass å advare om at brikkevevd kanting var blitt svært vanlig i miljøet for levendegjøring,

Katafalk gir en utfyllende beskrivelse av en tredje teknikk, foruten hvordan man legger opp en brikkevev. Hun begrenser seg til to brikker med fire tråder i hver. I stedet for å sy gjennom plagget hver gang hun går gjennom veven, gikk hun gjennom veven, vred brikkene, og så tilbake gjennom veven før hun sydde gjennom plagget. Slik stikker veven ut som en fortsettelse av plagget framfor å ligge inntil det. Sytråden blir imidlertid mer synlig innerst ved plagget.

Bockstensmannen – et nær komplett middelalderantrekk

 

Brockstensklærne

Funnene av tekstiler fra skandinavisk middelalder er få og fragmentariske. Det var dermed en sentral begivenhet da et fullstendig bevart mannslik ble gravd opp av Bocksten Mose i Halland i 1936. Bockstenfunnet er datert til 1300-tallet og bokstenmannens død er de siste årene nærmere avgrenset til 1350-70. (Han ble spennende nok drept, kastet i et vann og festet til bunnen med påler, hvorav en spiddet hjertet.)

Funnet rommer en full mannsdrakt, med kappe, hetteslag (med strutt), kjortel og hoser. Brok eller annet undertøy ser imidlertid ut til å mangle, kanskje en indikasjon på at det var laget av plantefiber og nedbrutt? Karin Gjøl Hagen nevner at skjortelen (kyrtill, eng. kirtle) er i enkelt snitt uten skuldersøm og med kiler. Til sammenligning er plaggene fra Herjolfsnes (13-1400-tallet) av langt høyere håndverksmessig kvalitet. Funnet er behandlet av Nockert, Margareta (1997). Bockstensmannen och hans Dräkt. Borås. Det er også omtalt av Poul Nørlund (1941), «Klædedragt i oldtid og middelalder», i Nordisk kultur XV: B. Drakt, Stockholm, Oslo, København (digitalisert på NB).

Brok, braier


Skal man levendegjøre middelalderen må man ha brok (braier, fr. braies, eng. breeks eller breeches), dette underplagget som får bestemors unevnelige til å framstå som minimalistiske. Det er flere måter å angripe plagget på, men som lærestykke for mitt første syprosjekt har jeg valgt å ta utgangspunkt i KH 1308 sin brokplan. Andre tilnærminger til plagget finnes i denne artikkelen om undertøy i Maciejowskibibelen (Morganbibelen) fra Paris ca 1240.

Hoser

Brok fra forskjellige vinkler i Maciejowskibibelen. Alle avbildingene ser ut til å være av samme type.

Bivoks er nødvendig om du skal sy med lintråd. Denne klumpen er laget fra et lysmakersett fra Panduro.

Ubleket linlerret ble innkjøpt til prosjektet hos Panduro og lintråd i en syforretning. Stoffet er egentlig litt i groveste laget for et undertøy, men hva gjør man ikke for å komme i gang.

Etter snaue to ukers arbeid og 9 meter søm synes jeg det gikk greit for en nybegynner. Jeg startet med litt lite stoff, og et midtstykke på kun 105 cm er litt i snaueste laget. Det ble delvis oppveid ved at løpegangen kun ble 6 cm (og slissene 5 cm). Slissene havnet også litt høyt opp på grunn av at jeg ikke hadde regnet med sømmonn. Neste gang tror jeg det er bedre å satse på 115 cm langt midtstykke for en på min høyde (190 cm). Anbefalt bredde på midtstykket framstod med sine 50 cm som vel mye, men fungerte overraskende bra når jeg fikk plagget på. Jeg tror allikevel en reduksjon til 30-40 cm vil gå greit.

To typer skjøt sett fra vranga. Øverst er sømmonnet lagt samme vei, og sydd med kastesting. Nederst er sømmonet lagt hver sin vei og tråklet ned med framsting mens de to stykkene holdes sammen med skjulte attersting.

Når tøystykker skal lappes sammen anbefales det gjerne å legge de overlappende endene (sømmonnet) samme vei. Det ga en litt vel klumpete overgang mellom skritt og bein, så i stedet la jeg sømmonnet i beinet hver sin vei, holdt sammen med attersting i midten.

Liten 3/8'' D-spenne fra

Beltespenne fra amerikanske Thorthors hammer, for tiden for 5 $.

Brokbelte

For å holde det hele oppe trengs et belte. Snor anbefales ikke fordi det gnager. Beltespenne til brokbelte kan finnes til en rimelig penge hos amerikanske Thorthor’s Hammer.

Fot i hose

Hose fra Grønland. Kilde: Herjolfsnes 88, I. Marc Carlson, Copyright 1997.

Mest populær blant middelalderens beinklær var hosene. De endret seg en del i løpet av 1300-tallet.

På nettet er det flere gode ressurssider. En av dem er Greydragon, en side viet til levendegjøring av livet på 1300-tallet aktiv 2005-2009. De viser videre til Marc Carlsons kompilasjon fra 1996-2006. Også er det KH1308 sitt gamle kompendium. For praktisk sying er denne en fin inngang, riktignok fokusert på sent 1300-tall.

Skal man gestalte en håndverker har det konsekvenser for fargevalg og kvalitet. Rødvinsrød utelukkes. I stedet er kanskje olivengrønt tillatt?

Marianne Vedeler og middelalderklær

Skjorter

Fire skjorter (kofter) med rektangulært snitt, etter Gjessing 1938 og Vedeler 1998. Hentet uten tillatelse fra Vedeler 2006, s. 78.

Marianne Vedeler har doktorgrad fra 2007 på middelalderklær. Arbeidet ble omtalt i Apollon i 2004, Hennes avhandling, Klær og formspråk i norsk middelalder, Kulturhistorisk museum og Universitetet i Oslo 2006[sic], finnes her. Den konsentrerer seg om såkalte livplagg som skjorter, skjortler og kjoler (men nevner at Skjoldehamn-funnet, radiologisk datert til 995-1275, rommer en brok. Se også Løvlid 2009 som daterer funnet til siste halvdel av 1000-tallet).

Det er tre større grupperinger som overlapper tiden rundt år 1300. Plagg med rektangulært snitt finnes gjennom hele perioden, fra 1000-til 1300-tallet, antakelig brukt av menn fra lavere sosiale lag. Plissérte tekstiler med panelsnitt dateres fra siste halvdel av 1000-tallet til 1413, med tyngdepunkt 1150-1250, og er uten kjønnsmarkører men legges til midlere og øvre sosiale lag i byene. Drakter med formtilskåret kilesnitt er datert fra 1200-tallet til 1400, uten kjønnsmarkører og legges også til midlere og øvre sosiale lag.

Blant hovedkonklusjonene (s. 233) er følgende: »Livplaggene fra 11-og 1200-tallet har en sterkere understrekning av vertikale linjer enn de plissérte plaggene fra 1300-tallet. Det er også tiltagende variasjon i materialet på 1300-tallet, og bruk av knapper og frontåpning kan spores i de bevarte livplaggene først i dette århundret. Det er likevel ingen tegn til de store endringene i draktskikken som kommer til uttrykk i europeiske illuminasjoner og skriftlige kilder på midten av 1300-tallet.»

Vedeler går så vidt inn på lovgivning rundt klesbruk (s. 170): »Håkon Magnussøn utsteder i 1314 en forordning som forbyr klær sammensatt av ulikt fargede småstykker samt alle tyske moter, samtidig som metallutsmykning av kjortler og hetter forbeholdes koner og jenter etter gammel skikk (NGLIII: 40, s. 109-110). Kongen gjentar forbudet i 1315, men nevner da spesielt snevre eller trange kjortler som eksempel på tysk klesmote (NGL III: 45, s.116).»

Se også Eva Andersson, Kläderna og Människan i medeltidens Sverige och Norge, Gøteborg 2006, doktorgradsavhandling.