12 norske middelalderbuklere

Det har gått noen år sida vi kikka på middelalderskjoldene, og det er på tide med en oppdatert gjennomgang av de norske buklerne (små rundskjold, også kalt parérskjold). De er sist behandlet av Herbert Schmidt 2016, The book of the buckler. Boka rommer de fire komplette og to fragmenterte i Norge. I tillegg finnes fragmenter av minst tre buklere i Norge og tre norske buklere på Nationalmuseet i København (NatMus). Alle er Schmidt type 1a (rund med flatt tverrsnitt).

I Norge er hovedverket Grieg 1943 (men jeg har vært nødt til å nøye meg med Grieg1933). Enkelte forelda teorier gjentas. Det er ikke grunnlag for å regne buklerne, heller ikke Rike-«skjoldet», som bóndaskildir. Ingen av dem oppfyller landslovens krav til bondeskjold. Alle fyller derimot trolig den taktiske funksjonen til en bukler, selv om Rike-«skjoldet» og DNM 9992 overgår et vilkårlig satt maksimumsmål på 45 og 50 cm diameter. Dette var neppe skjold for fotfolk i linja, verken til lands eller til sjøs. (Skotske targes kunne likne, men var stroppet på en annen måte).

Det heter gjerne at lind var foretrukket materiale i skjoldene. Riktignok er lind oppgitt for to av buklerne, Korsødegården og muligens Rike, men det er så tidlig som i henholdsvis i 1860 og 1840. Før treslaget er bekreftet kan vi ikke se bort fra at de er artsbestemt på grunnlag av skriftlige antydninger til bruk av lind. Derimot er det identifisert eik i to buklere, eik eller bøk i én og muligens bjørk i én. Det gir foreløpig en liten overvekt av hardere og tyngre framfor lettere tresorter. Åmlibukleren er furu.

Grieg 1933 mente Korsødegård-skjoldet var det som utvilsomt stod vikingtidas skjold nærmest, og at det var det eldste. (Dermed ignorerte han at vikingtidskjoldene dekket et 2-3 ganger så stort areal.) Rike var neste, med runeinnskrift datert til c 1100-tallet, og skjoldet litt seinere, sammen med Åmlibukleren ca 1200. Her henviste han til Wallem 1921, og aksepterte hans datering og identifisering av arbeidene som lokale. Så seint som i 2019 ser vi Wallems århundregamle datering gjennom Grieg 1943 bli brukt ukritisk (Martinsen 2019).

Alle skjoldene har pånaglet skjoldbule og jernbeslag. Beslagene har ornamenter med bladfliker, rosetter og prydnagler preget av romansk og tidlig gotisk stilfølelse og har paralleller i jernbeslag på en rekke dører i middelalderkirker. (Molaug 1979) Med unntak av Rike- og Korsødegårdbuklerne er det vel først og fremst stilfølelsen som gjør at buklerne gjerne er datert til 12-1300-tallet. Vi mangler derimot eksplisitt analyse av beslagene. Kunsthistoriske justeringer etter seinere års årrings- og C14-dateringer antyder at vi mer forsiktig sprer dem over 12-1500-tallet. Særlig DNM 870 peker seg ut som sein med sin avvikende pommel, i likhet med DNM 9992. Også Gårdåsbukleren kan være svært sein.

Gruppering

Blant de 12 buklerne finnes flere distinkte grupper. Gimsøy- og Gårdåsbuklerne har ganske like beslag. Begge likner DNM 869 som er mer raffinert i utføringen.

Skjoldbulene på Gårdås-, Eidskog, Rike- og Åmlibuklerne er festet med firflikete prydnagler, og slike finnes også på den ene Foksmyrbukleren og DNM 869. Rike skiller seg ut blant disse 6 ved at flikene, som er av to typer med enkelt og dobbelt kors i midten, er avrundet.

Beslag på 6 av buklene er utstyrt med rekker av «tettsittende prikkornering», små forhøyninger (Rike, Gårdås, DNM 869) eller fordypninger (Åmli, Gimsøy og Eidskog). Fordypningene framstår som funksjonelle, for både Åmli og Gimsøy viser spor at de er formet med spissmeisel(?) etter at beslaget ble satt på skjoldet. Trolig har de bidratt til å forankre beslaget til underlaget. Forhøyningene framstår derimot kun som dekorative, men det at de på alle tre finnes på baksida åpner for at de kan skyldes endringer i buklernes levetid, og opprinnelig har vært funksjonelle fordypninger som på de tre andre. Forhøyningene foran på det todelte kantbeslaget på Gårdåsbukleren peker imidlertid mer mot en opprinnelig dekorativ rolle.

• C23952 Skogsøy 35 cm (?)
• C31924 Eidskog 35 cm
• C1568 Åmli 35,5 cm
• C30707 Gårdås 38 cm
• C126 Gimsøy 38 cm
• DNM 870 38 cm
• DNM 869 39 cm
• C60379 Foksmyra ca 40 cm
• C59112 Foksmyra ca 40 cm (?)
• C9982 Korsødegården 43 cm
• C954 Rike 48 cm
• DNM 9992 52 cm

C126 Gimsøy kloster, Skien, Telemark

C26 Gimsøy kloster. Foto: KHM, Adnan Icagic CC BY-SA 4.0

C26 Gimsøy kloster. Foto: KHM, Adnan Icagic CC BY-SA 4.0

KHM C126: Diameter 381 mm, diameter skjoldbule 127 mm, grepet 380 mm. Tre konsentriske metallringer foran og to bak. To øyenagler for feste av stropper på håndtaket. (Schmidt 2016: 77, 116f) Diameter tidligere oppgitt til 15 tommer (39 cm) i snitt. På baksida ser det ut til å være originale verktøyspor. De to bildene er vridd 90 grader i forhold til hverandre.

Bukleren ble gitt til oldsaksamlingen i 1829, etter at den i lang tid hadde vært oppbevart på herregården Gimsøy kloster sammen med annet våpenutstyr fra seinmiddelalder og tidlig nytid.

• Rekonstruksjon av Vegard Vike.

C954 Rike, Valle, Setesdal

C954 Rike Foto: KHM, Kirsten Helgeland CC BY-SA 4.0

C954 Rike Foto: KHM, Kirsten Helgeland CC BY-SA 4.0

KHM C954: Datert til ca 1200, basert på runeinnskrift. Diameter 482 mm. (Schmidt 2016: 118f). Alternative mål: Diameter gjennomsnittlig 19 tommer (=49,67 cm) (KHM 1840), 51 cm (Grieg 1933), 52 cm (Molaug 1979). Diameter 51 cm, løvtre, muligens lind, håndtaket er tapt, randbeslag og rike prydbeslag av jern. Utstyret vitner om en høyt utviklet og sikker smak for dekorasjon. Stilen er nærmest senromansk og antagelig skriver de sig fra tiden omkring år 1200, altså omtrent samtidige med stavkirkeportalene, men uten rikere sammenlikningsmateriale er det vanskelig å gi en sikker datering. (Wallem 1921: 133)

Skjoldet har en runeinnskrift risset på skjoldbulen med teksten: «kun=nar girþi mik hlhi a mik Gunnarr gerði mik. Helgi á mik.» («Gunnar gjorde meg. Helge eier meg.») Innskriften er datert til 1100-tallet. Skjoldet var lenge innfelt som speil i ei burdør på Rike, innlevert i 1840. Plankene er sagt å være lind.

C1568 Åmli, Valle, Setesdal

C1568 Åmli, Valle, Aust-Agder. Foto: KHM, Adnan Icagic CC BY-SA 4.0

C1568 Åmli, Valle, Aust-Agder. Foto: KHM, Adnan Icagic CC BY-SA 4.0

KHM C1568: Diameter 355 mm. (Schmidt 2016: 77, 120f) Gjennomsnittlig diameter 14 tommer (=36,54) (KHM). Diameter 36 cm, av furu. I følge Wallem utvilsomt hjemlig setesdalsk arbeide fra høymiddelalder. (Wallem 1921: 133) Håndtaket har kramper for stropper.

Motivet på bukleren finner vi igjen på rosesøljer. Formen regnes som romansk og føres tilbake til 1100-tallet. En rosesølje i gullfiligran datert til 1300-tallet er funnet i Danmark, også svenske og finske funn.

Bukleren har vært oppbevart på Åmli i Valle i Setesdal før den ble innlevert i 1850.

• Rekonstruksjon av Øyvind Ottnes for Nils Anderssen. Se også her.

C9982 Korsøgarden, Stange

C9982 Foto: KHM, Ellen C. Holte CC BY-SA 4.0

C9982 kantbeslag, Foto: KHM, Brynjar Sandvoll CC BY-SA 4.0

KHM C9982, skjoldbule og kantbeslag. Diameter skjoldbule 155 mm. (Schmidt 2016: 216f) Bulen har sikksakkmønster i innlagt sølv(?). Opprinnelig var treverket delvis bevart og viste at skjoldet hadde vært 43 cm i diameter.

Datert til ca. 1100 basert på runeinnskrift på sverdet den ble funnet ved. Runeinnskriften ble av Rygh 1880 datert til ca. 1100. Petersen 1919 satte ca. 1050 eller andre halvdel av 1000-tallet. Seip 1929 til etter 1050, men før 1100. Olsen 1941 noterte seg allikevel at «Innskriften har et sterkt individuelt – ikke skole- eller tradisjonsbundet – preg.» Oakeshott ca. 1080-1120, typen tidligere regnet som 200 år seinere.

Levninger af et Skjold, nemlig Stykker af Skjoldbrettet, der har været af Lindetræ, samt Bulen og nogle Beslag af Jern. Skjoldet har været rundt ganske lidet (c. 43 cm. i Tvermaal), Skjoldbrettet 1 cm. tykt. Bulen (afbildet fig. 30) er af meget lav Kalotform, uden den paa Skjoldbulerne fra yngre Jernalder vanlige indknibning ovenfor Randen; Tvermaal med Randen 15.5 cm. Den har havt 8 Nagler med Hoveder i Form af en ret afskaaren Kegle. En af de bevarede Nagler, der maa have gaaet baade gjennem Brettet og Haandtaget, har en Klinkplade paa Enden og en Længde mellem denne og Hovedet af 3.7 cm.; de Øvrige Nagler ere mindre og blot ombøiede i Enden. Noget oppe paa Bulen gaar rundt om den et indlagt Ornament af Sølv, bestaaende af en Zikzaklinie og en ovenover denne gaaende ret Linie. Af Beslagene ere 3 bevarede, alle hørende til Kanten, dannede af en om denne bøiet Jernstrimmel, der paa Forsiden ender i en Roset

«Disse Vaabenstykker fandtes i Marts 1880 ved Arbeidet paa Hedemarksbanen i Nærheden af Korsødegaarden (nå Korsøgarden, eng Korsoygaden) i Tangen Sogn, Stange Pgd., Hedemarkens Amt. De laa under en svær paa den nedre Side noget udoverskydende Sten i en Helding, 12.5 m. ovenfor Jernbanelinien. Under Stenens fremskydende Parti var af Heller dannet et omhyggelig lukket Rum, hvori Vaabnene laa. Hverken Kul eller Ben fandtes. – Oldsagerne kunne med Rimelighed henføres til Tiden omkring 1100 og faa særlig Vigtighed derved, at man sjelden hos os træffer Vaaben fra denne Periode af Middelalderen.- Gave fra Jernbaneanlæggets Bestyrelse ved Sectionschef Didrikson.» (KHM)

C23952 Skogsøy i Møsvatn, Rauland, Telemark

C23952. Foto: KHM, Adnan Icagic, CC BY-SA 4.0

KHM C23952. Skjoldbule og beslag fra bukler angitt med diameter 35 cm, selv om det ytterste beslaget i mine øyne likner mer på et baksidebeslag enn kantbeslag. På flere av de andre buklerne er kantbeslaget svært tynt, og det kan i likhet med deler av skjoldbulen ha rustet vekk. Det innerste beslaget kan riktignok likne på en flat versjon av Gimsøy, Gårdås og DNM869, men er montert med for liten radius. Til høyre ser vi den best bevarte delen av det båndformede prydbeslaget. Vi skulle vente en firedobling av det pluss et tillegg vis a vis håndtaket.

«Formen har i hovedsaken vært den samme, som vi kjenner fra Gimsø-skjoldet, dog med den forskjell at de koncentriske beslag er flate og ikke hvelvete og at kantbeslaget ikke er bøiet over kanten. Skjoldbulen er lav i pullen og har hatt bred krave, hvorav omtrent halvdelen mangler. Det sees at skjoldet har hatt en diameter av 35 cm, altså omtrent som Åmli-skjoldet.» (Grieg 1933)

Det innkom innkom i 1926 til KHM, funnet samme år på Skogsøy i Møsvatn, Møsstrond sogn, Rauland prestegjeld, nå Vinje kommune i Telemark. Fragmentene lå ved Haugastøl, rett overfor gården Hovden og lå rett oppe i dagen, utvasket av vannet. Møsvatn var blitt regulert i åra 1903-6, og var antakelig nedtappet i forbindelse med bygging av Frøystul kraftverk som stod ferdig i 1926.

C30707 Søre Gårdås, Flesberg, Numedal

C30707 Søre Gårdås. Foto: KHM, Adnan Icagic CC BY-SA 4.0

C30707 Søre Gårdås. Foto: KHM, Adnan Icagic CC BY-SA 4.0

KHM C30707: Diameter 375-380 mm, dybde skjoldbule hele 55 mm, tykkelse 9 mm, bredde og tjukkelse skjoldrand 18 og 2 mm. De tre ringbeslagene på forsida er 105, 130 og 155 mm fra senter. De er 6 mm brede og 3 mm tjukke, blomsterformede utflatinger er 20 mm brede. De to ringbeslagene på baksida er 20 mm brede og 1 mm tjukke og har diameter 175 og 172[sic] mm.(Schmidt 2016: 60, 122f) Kantbeslaget er splittet mellom for- og bakside. Utstående nagler på baksida er plugget med vinkorker.

Bukleren ligner svært på den fra Gimsøy kloster. Det har en diameter på 38 cm og tykkelse 0,9 cm. Skjoldbulens diameter er ca. 16 cm og høyde ca. 5,5 cm. Treverket er skåret av ett stykke tre, enten eik eller bøk. På baksida er et bumerke, enten av produsent eller eier. Det har en forholdsvis høy skjoldbule med sekundært hull på det høyeste punkt og er festet med 5 av 6 opprinnelige nagler med firkantete hoder utformet som en firbladet blomst (svært lik C 1568). Randbeslaget har en vulstliknende indre forhøyning og langs ytterkanten en tettsittende prikkornering som er slått opp fra undersiden av jernet. Jernet er festet med 16 nagler med små halvkuleformete hoder. Naglene er flathamret på baksidens randbeslag. En nagle mangler. Mellom skjoldbule og randbeslag er plassert 3 konsentriske prydbeslag i form av 6 smale, halvsirkelformete jern, hvor 2 og 2 utgjør en sirkel. Der hvor disse beslag møtes, dekkes de av 2 tversgående beslag i form av 3 rosetter. Begge disse dekkjern har opprinnelig gått inn under skjoldbulen og utvides til en trekantform om randbeslaget. På baksiden har de festet og dekket trehåndtaket (se C 126), men er her borte sammen med håndtaket. De konsentriske beslag er utvidet til rosetter ved naglefestene midt på og dessuten kombinert med et langstrakt blad på begge sider av tverrbeslagene. Med unntagelse av 4 nagler på tverrbeslagene er alle 24 nagler i behold. De har halvkuleformet hode og er nitet med små jernplater på baksiden eller med baksidens jernbånd slik det er gjort på randbeslaget. En unntagelse danner de to tverrbeslagenes nagler. Den første og siste har gått rett opp i trehåndtaket, mens den midtre sammen med skjoldbulens nagle har endt i hver sin trenagle, som har vært ført inn i trehåndtaket. Den ene av de to skjoldbulenagler er bevart. Den stikker 4 cm ut på baksiden og viser omtrent hvor høyt trehåndtaket har ligget. De 2 bevarte smånagler stikker bare 1,6 cm opp. Skjoldets bakside viser at treverket har vært skåret av ett stykke tre, enten eik eller bøk. Det er skåret ut et sirkelrundt stykke der hvor hånden går inn i skjoldbulen. De 3 konsentriske jernbånd er tynne som jernblikk. Bare på det innerste er deler av den opprinnelige overflate bevart. Kantbeslaget er uornert, mens de to øvrige langs kantene har den oppslåtte knoppornamentikk. Trehåndtaket har dekket jernbåndene, som er rustet bort eller blitt brutt av der hvor dette har ligget. Skjoldets diameter varierer mellom 37,5 og 38 cm og tykkelse 0,9 cm. Skjoldbulens diam. ca. 16 cm og høyde ca. 5,5 cm. Forsidens randbeslag 1,8 cm bredt og 0,2 cm tykt (som skjoldbulens kant). Prydbeslagenes bånd er 0,6 cm brede og 0,3 cm høye, mens rosettene stort sett er 2 cm brede og skjoldbulens naglehoder 0,7 cm i kvadrat. Avstand fra skjoldets midte til prydbeslagene er h.h.v. 10,5, 13 og 15,5 cm. Tverrbeslagenes lengde 11,5 cm og st. bredde 3,7 cm. Utskjæringen på baksiden måler 10,5 cm i diam., som også blir diam. for skjoldbulens bule. Baksidens jernbeslag er ca. 2 cm brede og 0,1 cm tykke. De to indre bånds diam. er 17,5 cm og 17,2 cm.(KHM)

Det er etter min mening flere forhold som skiller seg ut ved Gårdås-bukleren. Kantbeslaget har rullet kant inn mot skjoldplaten, noe som peker mot en sein datering, etter 1400.(Goll 2013:77f) I motsetning til på de fleste andre buklerne består kantbeslaget av separate deler for for- og bakside. En «tettsittende prikkornering» er også brukt på en annen måte enn på de fleste andre buklerne. Skjoldbulen er usedvanlig dyp.

Bukleren hang i generasjoner i stabbursdøra på Søre Gårdås i Flesberg, Numedal, før det ble solgt til KHM i 1962. Det hadde vært innfelt i stabbursdøra og festet med fire spiker som var slått gjennom treverket. Håndtaket ble sannsynligvis fjernet da skjoldet ble festet til døra, for den ene spikeren var en av naglene til skjoldbulen, som hadde gått inn i håndtaket. En 1500-1600 talls dørring (C30713) var festet med krampe gjennom hullet i skjoldbulen inn i døren. Det er mulig hullet er blitt laget for krampen.

C 31924 Matrand, Eidskog, Hedmark

C31924 Eidskog, Foto: KHM, Adnan Icagic CC BY-SA 4.0

C31924 Eidskog. Foto: KHM, Adnan Icagic CC BY-SA 4.0

KHM C31924: Diameter 350 mm, ytre diameter skjoldbule 155 mm, dybde skjoldbule 35-40 mm. Grep er tre og metall. (Schmidt 2016: 246f) Diameter 35 cm (KHM). Treverket er nytt.

Skjoldbule og beslag ble funnet i 1965 under arkeologisk utgravning av gulvet i Eidskog kirke. Slik jeg forstår det ble det funnet i lagene fra den andre kirka på stedet, som ble reist etter en brann etter 1355 (myntfunn) og revet før ny kirke ble bygd på 1660-tallet. Under bukleren ble det funnet en mynt fra 1450, men man regnet med at bukleren nok var eldre. «Trolig var det hengt opp inne i kirken i forbindelse med en begravelse av en person av høy rang. Siden kan den ha funnet veien under gulvet.» (Sørmoen 1990: 34-35)

DNM 869, Norge

DNM 869. Fra Society for Combat Archaeology sin Facebookside. Warming 2018.

DNM 869. Bukler fra ukjent sted i Norge. Av ett stykke eik og jernbeslag. Diameter 39 cm. Datert til 1200- til 1400-tallet. (Blindheim 1972) Alternative mål og datering: Diameter 39,4 cm, tykkelse 0,92 cm, 14-1500-tallet? (Warming 2018)

Beslagene er utformet som pynterosetter. Man antar typen kom i bruk på 1200-tallet. Det er minst ett innskåret bumerke som betegner eiere og/eller produsent. Innkom til NatMus som gave i 1813 fra filologen Skúli Þórðarson Thorlacius. Han hadde overtatt de to etter Peter Frederik Suhm, som muligens hadde dem med fra sin tid i Trondheim (1751-65).

Form og størrelse likner Gårdåsbukleren (Og Gimsøy). Håndtaket er forsterket med flatt jernbeslag, spor etter øyenagle/krampe i én ende og bevart øyenagle/krampe den andre hvor det er festa en spunnet jerntråd, trolig for oppheng i seinere tid. Det er spor etter kutt fra eggvåpen langs både høyre og venstre kant. Et bumerke i form av et st. Julian-kors på baksida kan være fra produsent. Muligens fins det også et annet, irregulært kors. (Warming 2018)

• Grieg 1943 – baserte seg på meddelelse fra NatMus i 1941 hvor nr 869 og 870 og kun stod omtalt som «Et lille rundt Skjold (parma)» og «et do»
• De hadde tidligere tilhørt Suhms samlinger og finnes i auksjonskatalog over dem fra 1800, oppført under «rustninger og gevehrer» som nr 9 og 10: «Et gammeldags Skjold af træ beslaget med jern» og «Et dito, kunstigere udarbejdet».
• Rigsters 3D-rend av DNM 869.

DNM 870, Norge

DNM 870. Fra 3D render av Rigsters, via Warming 2018.

DNM 870. Bukler fra ukjent sted i Norge. Diameter 37 cm. Datert til 1200- til 1400-tallet. (Blindheim 1972) Alternative mål og datering: Diameter 38 cm, tykkelse 1.03 cm, 14-1500-tallet? (Warming 2018) Laget av en enkelt eikeplank.

Også her er det flere innskårne bumerker som betegner eiere og/eller produsent. Innkom til NatMus som gave i 1813 fra Thorlacius, tidligere i Sums eie.

Det er uklart om den irregulære kanten skyldes bevaringsforhold eller er kuttet for å passe beslagene. De komplekse beslagene strekker seg ut fra skjoldbule til kant. Åtte beslag er formet som st. Julian-kors, koblet til hvert sitt sett slangeornament, og gir en sterkt bibelsk symbolisme. Mellom hvert sett er fire dekorative rundnagler og fragmenter av et avlangt beslag. Skjoldbulen skiller seg ut fra de andre ved oppbøyd kant. Den har i likhet med skjoldbulen fra korsødegården metallinnlegg med diagonale linjer. Et rektangulært hull og har omgivelser som antyder at det kan ha vært et ekstra element her originalt, som spiss eller knapp. Håndtaket er tapt. Skjoldbulen har spor etter slag. (Warming 2018)

Spor etter naglehull ved nåværende kant viser at bukleren har hatt ytterligere, nå tapte, beslag. Den oppbøyde eller vinklede kanten har en parallell i rustningsdetaljer som Goll regner for å avgrense seg til 1300-tallet. (Goll 2013: 77)

• Grieg 1943
• Suhms Auktionskatalog nr 10
• Worsaae 1859: 163 (bilde).
• Bilder fra I.33 Sword and Buckler facebookside.
• Rigsters 3D-rend.

DNM 9992 Norge

DNM 9992 Diameter 20 tommer (= 52,4 cm) Parerskjold som etter Kunstkammerets eldre inventarer skal være nedsendt fra Norge i 1729, overført til NatMus i 1848. Det er overtrukket med lær på begge sider og med kantbeslag av jern. På forsida av skjoldbulen av jern finnes en frittstående jernring, som på den indre side er forsynt med små takker. Det likner etter beskrivelsen Wallace Collection A316.

Ringen på skjoldbulen var i følge Grieg bestemt til å fange motstanderens sverd og bryte det. Nedenfor ringen finnes en jernhake, hvori er innslått to ganger et stempel IDARMS. Dette skjold må utvilsomt sammenstilles med de skjold med jernhaker, som er beskrevet av Viollet le Duc 1. c.VIs. 247-48 og som er henført til det 15. århundres midte, det kan neppe antas å være eldre enn de franske eksemplarer og heller ikke stort yngre. (Grieg 1933)

• Ingvald Undset 1878, Norske Oldsager i fremmede Museer, s. 66,
• sl. Antikvk. Tiddskr 1846-48, s. 210
• Norges Historie III,2, s.226. (bilde)

C60379 (og C59112) Foksmyra, Dovre, Innlandet

C60379 Foto: KHM, Vegard Vike CC BY-SA 4.0

C60379 skjoldbule og fire beslag til bukler på ca 40 cm diameter, funnet blant en rekke jerngjenstander på en forhøyning på Fokstumyra i 2016, etter at en annen skjoldbule (C59112) for bukler var funnet samme sted med metallsøker i 2005. Metallurgiske undersøkelser antyder at jernet i skjoldbula var fra sør i det nåværende Sverige. En prøve pirket ut fra et beslag rommet forkullet bjørk, men ikke spor etter ildsted og at jernet var brent. (Martinsen 2019)

Skjoldbula av buklare-typen med 8 naglehull og rester av 7 nagler er lav og avrundet med smal brem, form nærmest som Grieg 1943, fig.4, men smalere brem. Rundt midten er innlegg av annet metall, muligens tinn. Naglene er runde og flate på oversiden. Midt på skjoldbulen er det flere hugg- og støtskader etter nærkamp eller trening, slik at toppen er trykt innover. Mål: Ytre diam: 13 cm, høyde: 2,5 cm, br. brem: 1,3 cm, naglenes diam: 0,8-1,0 cm Vekt: 184,2 gram. Dateres rundt 1200 etter Grieg 1943:68-69.

4 kantbeslag med rund ende med naglehull og dekor på forsiden i form av radiære korte streker langs kanten og rundt naglen. To av dem har sittet ved håndtaket.

4 prydnagler av jern med roplate og stilk, kvadratisk naglehode på 1,2 x 1,2 cm der overflaten er filt til en slags firearmet stjerne/blomst, nærmest Grieg 1943, fig. 4. Stilken har firesidig tverrsnitt der tykkelsen avtar mot roen. Nagle med roplate og stilk. Stilkene er 2-3,8 cm lange. Skal vi tro at de lange stilkene viser at de har vært feste for håndtaket?

Krampe eller beslag med hull, av jern. Formen er tilnærmet rombisk med innoverbøyde ender.

• Julian R.P. Martinsen, 19.02.2019, Rapport arkeologisk utgravning. Etterundersøkelse av funnsteder langs Kongeveien, Fokstugu gård, 2/3 m.fl., Dovre, Oppland.
• Arne Jouttijärvi, 13.12.2018, Fire jerngjenstande fra Kongeveien C60379 Fokstugu 2/3 id. 178042, Dovre k. Oppland. Heimdal-archaeometry, Report 18-07. Metallurgiske analyser

Litteratur

• J.J.A. Worsaae 1859, Nordiske Oldsager i det kongelige Museum i København
• Hjalmar Falk 1914, Altnordische Waffenkunde.
• Fredrik B. Wallem, Minnesmerker fra Middelalderen i Norske Bygder I. Setesdalen, s. 133
• Sigurd Grieg 1933, Middelalderske byfund fra Bergen og Oslo.
• Magnus Olsen 1941, Norges Innskrifter med de yngre runer bd 1, Østfld, Akershus, Oslo, Hedmark, Oppland.
• SIgurd Grieg 1943, «Skjoldene i middelalderen», i Nordisk Kultur bd 12b.
• Martin Blindheim 1972, Middelalderkunst fra Norge i andre land.
• Petter Molaug 1979, «Middelalderskjold», i Fortiden forteller.
• Oddbjørn Sørmoen 1990, «Mer enn syv hundre års kirkehistorie under samme gulv», i Eidskog kirkes 325-årsjubileum.
• Matthias Goll 2013, Iron Documents Interdisciplinary studies on the technology of late medieval European plate armour production between 1350 and 1500, PhD  Heidelberg.
• Herbert Schmidt 2016, The book of the buckler.
• Rolf Warming 2018, «Arms and Armour in 3D: Bucklers«, på nettsida Society for Combat Archaeology, Facebook. Rigsters sketchfab DNM 869, DNM 870.
• Julian R.P. Martinsen 2019, Etterundersøkelse av funnsteder langs Kongeveien, Fokstugu gård 2/3 mfl, Dovre k., Oppland.
• Dimicator, «Dating Surviving Norwegian Bucklers«. – vil plassere dem i en 12-1300-tallskontekst.

Testikkeldolk: Rýtningr og stikknífr

De gamle antikvarene regnet dolker som vanlige fra slutten av 1200-tallet og riktig populære det påfølgende århundret. Siden midten av 1900-tallet har rustningshistorikerne i stedet framhevet en form for kontinuitet. Dolkliknende våpen har alltid spilt en rolle for reisende og krigsmenn, og det var glidende overganger fra stridskniv til dolk. Det skjedde allikevel en endring på 1200-tallet koblet til økende bruk av rustning og tilsvarende behov for et stikkvåpen og som resulterte i at de ble mer populære blant en krigførende elite. Dermed ble de hyppigere avbildet og det utviklet seg flere gjenkjennelige typer. Sammen med strengere våpenlovgivning påvirket det også sivil bruk.

Et 1400-tallsmanuskript til Magnus Erikssons landslag gir en unik kobling av navn og bilde: Tre typer våpenkniver er fra venstre mot høyre kalt stekmets (en kort testikkeldolk), ryting (en lengre dolk) og vedemets (sidekniv). (etter Hellner 1963)

Selve navnet dolk finnes ikke i Skandinavia før etter middelalderen. Det dukker først opp i 1570-åra, avledet av det tidlige 1500-tallets sveitsiske tolch, etter at ordet dagger var introdusert kort etter 1500. Riktignok er det norrøne ordet for nål, dálkr, brukt ett sted for å betegne en dolk, men det er noe annet.(Fms. I, 180). I stedet var en samlebetegnelse på disse våpnene ordet knifr, gjerne med forledd som bryn–, stikk- og saxknífr. Alternativt fantes ordet rýtningr som i Olavssagaen presenteres som et synonym til saxknífr. Stikknífr (mnd. stekemest) kan ha vært en kortere dolk. Det framgår av at mens Bylov og Jonsbok nedla generelt forbud mot rýtningar, ble det for prester på Island ytterligere innskjerpet at de ikke skulle bære hverken toskur [tveeggede?] eller stikknífa. Betegnelsen rýtningr finner vi også i gammelsvensk rytinger og dansk dialekt ryting, og det kan kanskje være grunnlag for igjen å ta den i bruk?

Etymologisk kommer Rýtningr antakelig av middelhøytysk Reitling = «ridderens sidevåpen». Det passet godt til betegnelsen brynknífr. Et fransk og midellengelsk navn er anlas (anelace) og en gammelsvensk term er baslare, trolig en henvisning til «Basel-kniv» som også var vanlig i middelengelsk, middelhøytysk og middelfransk. Historikerne er spes glade i navnet misericord, av latin misericordia, «nåde». Det brukes i tysk språkområde oversatt til gnadgott.

I moderne språkbruk har mange av disse generelle betegnelsene fått mer spesifikke betydninger som quillon, baselard og aunlaz. I likhet med betegnelser som testikkeldolk og rondelldolk og øredolk relaterer de til formen på skjeftet, mens de historiske distinksjonene gjerne kunne relatere til bladets form og lengde.

kristinapsalteret, GKS 1606 4kvarto fol 14r fra Paris ca 1230, viser en tidlig dolk, men typen lar seg ikke fastslå. Her presenteres det ikke som en ridders våpen, men i hendene på en fotsoldat og barnemorder.

Hoffmeyer 1958 regnet de tidligst daterbare dolkene som eneggede med tjukk rygg og spiss odd. De var vanligst ennå på 1300-tallet, mens man fra 1400-tallet oftere møter tveeggede dolker. Knivlignende dolker forble imidlertid i utstrakt bruk, blant annet som det Grieg 1958 beskriver som husverger, «ganske simple knivliknende dolker» fra 13- og 1400-tallet. Det tyder på at vi i stedet kanskje bør vektlegge dette som et funksjonelt skille, uten at vi kan dra det så langt som Larsen 2007 gjorde da han antydet tveeggede som militærdolker og eneggede som jaktdolker.

Larsen 2007 trakk også fram et annet typologisk skille; mellom en avgrenset gruppe av korte dolker med blad på ca 20 cm og lange dolker med blad på ca 30 cm. For en daterende typologi ville han i stedet vektlegge variasjoner i skjeftet, og vi skal ta en nærmere kikk på hvordan dette utarter seg for gruppen av testikkeldolker.

Testikkeldolken

Testikkeldolk, balledolk eller nyredolk er alle moderne navn på dolketypen som var utbredt i Norge i middelalderen. Navnet er lånt fra den engelske historiske termen ballok‐knyf, mens man i andre språkområder ikke ser ut til å ha kjent på behovet for å gjøre konnotasjonen eksplisitt. På svensk så vi at typen på 1400-tallet ganske enkelt ble kalt en stekemets. Hewit 1855 nøyde seg med å beskrive formen som «two knobs«, og foreløpig er det hos Ashdown 1909 jeg har funnet den første omskrivningen til «kidney» dagger. Betegnelsen tilskrev Oakeshott 1960 «[t]he inhibitions of the nineteenth century» før han og enkelte kuratorer reintroduserte navnet ballock dagger. Den er også kalt dudgeon-dagger. På fransk kalles den Dague à rognons (rognon=nyre), på nederlandsk nierdolk, tysk Nierendolch.

Britenes opptatthet av å «ta tilbake» ordet balledolk fra «prudish nineteenth-century antiquaries«, som Blair 1962 kalte det, framstår som litt tøysete med tanke på at det norrøne ordet knífr allerede er et ord for penis. Sammensetningen betyr dermed noe i retning av «ballepikk» – kanskje litt overtydelig for en gjenstand som allerede har svært fallosaktige konnotasjoner. For å forklare den engelske betegnelsen har franskmennene oversatt den med dague á couilettes. Det har igjen ledet de engelsk- og tyskspråklige til å tro at det eksisterer en separat fransk testikulær navnetradisjon. Sistnevnte har oversatt det med Hodendolch, så nå er det vel bare et tidsspørsmål før noen konstruerer også et tysk tilsvarende tradisjon.

Opprinnelse før eller etter år 1300?

Varianter av skjeftet brukes til å datere dolkene typologisk. Etter Larsen 2007 regnes konisk skjefte med store, velformede vulster til de eldste, mens yngre ofte har slankere skjefte og forskjellige former for ornamentale metallbeslag og endeknapper. Vulstene «degenerer» og blir mindre med tiden. Parerplate i metall opptrer først fra 1400-tallet, de eldste er uten.

Oakeshott 1960 skjøv testikkeldolkens opprinnelse fram til omkring 1300, og Blair 1962 mente den var særlig utbredt i Flandern, England og Skottland fram til tidlig 1600-tall. Blair ser altså ikke ut til å ha fått med seg hvor vanlig den var i Skandinavia.

Tidligere hadde man ført testikkeldolkens opprinnelse tilbake til 1200-tallet. Hovedkilden var en miniatyr fra BL Royal MS 20 D I som Hewitt 1855 tidfestet til ca 1280. Kilden ble seinere godtatt uten videre av Ashdown 1909 og Grieg 1933, men er egentlig fra andre kvartal av 1300-tallet.(se også Nøttveit 2006) Av de mange miniatyrene i verket er dette nærmest den eneste som viser en dolk.

• 

  To riddere i strid, den ene med en testikkeldolk på høyre side. Det ble datert til ca 1280, men viser seg å være langt yngre

• 

  Kilden er BL Royal MS. 20, D I, fra andre kvartal av 1300-tallet Sør-Italia (Napoli). fol 359 viser et nattangrep mot Mithridates.

En annen mye brukt kilde er Robert de Shurlands gravbilde, hvor en oppasser er utstyrt med testikkeldolk. Hans død er datert til 1328, og for Oakeshott 1960 og sikkert også Blair, er det den som utgjorde eldste belegg for typen. Fra Skandinavia framheves gjerne gravbildet til hertug Kristoffer (d. 1363) og kalkmaleri av kong Valdemar IV, ca 1375.

En variant finnes på st Mauritius-statuen i Magdeburg fra ca 1250. Den har to vulster ved overgangen til bladet men med en annen type pommel så den må regnes som en hybrid. En dolk i første del av Codex Manesse fra tidlig 1300-tall står nærmere, men også den et hybrid med avvikende knapp.

Nøttveit 2010 gir ikke mulighet for å skille ut slirer og skjeder for testikkeldolker fra andre dolketyper unntatt rondelldolker som ikke ble funnet. Dateringer av materialet fra Bergen byr også på et problem ved at den for oss mest relevante Bryggen periode 5 strekker seg helt fra 1248 til 1332 og dermed ikke egner seg til å tidfeste funn før 1300.

Larsen 2007 presenterte et knippe danske testikkeldolker, ingen av dem datert annet enn typologisk.

For Norges del ser Nøttveit 2000 og 2006 ut til igjen å ha ført testikkeldokenes opprinnelse tilbake til 1200-tallet. Nøttveit knyttet testikkeldolken til en særskilt æreskultur han så i et Norge hvor voldskriminalitet dominerte i langt større grad enn i andre land i forhold til tyveri og eiendomskriminalitet. Jeg har foreløpig ikke kunnet lese noen av tekstene, så jeg kjenner ikke grunnlaget for tilbakedateringen.

Det er i Nøttveits tekster og i rapporter fra de store byutgravningene vi kan regne med å finne eventuelle grunnlag for datering av typen tilbake til 1200-tallet …

Funn

Dolk, 1200-tallet, Visegrad, Ungarn, Kong Matthias-Museum, Visegrad. Enegget dolk med dekorert håndtak av hjortegevir. Det manglende stykket har vært antydet som lær, men kan også ha vært gevir. Avslutningen av håndtaket er et separat båtformet stykke naglet til tangen. Lengde 35 cm, hvorav håndtaket 11,5. Bladets bredde fra 4,9 smalnende til 0,9 cm. Tjukkelse 0,6-1 cm. Funnet innenfor murene i lag keramisk datert til 1200-tallet. kilde.

Dolk, Hameln, ca 1300, restaurert. Datert på grunnlag av keramikk i funnet. Foto ukjent, trolig etter Wolf-Rüdiger Teegen 1993, Ein Nierendolch aus Hameln, Lkdr. Hameln-Pyrmont, i Zeitschrift für Archäologie des Mittelalters, årg. 21, 87–106.

Dolker ukjent type, muligens fra slaget ved Morgarten, Sveits 1315. Via The History Blog.

Dolk Themsen, 1300-tallet, antakelig stilistisk datert. Foto ukjent.

Dolk med skjede 1500-talls theMet 25.188.5a, b

Borremose, testikkeldolk med metallskjede. NatMus 20255, etter Nøttveit 2010.

• Balledolk fra Sørenga, Norsk maritimt museum.
• Balledolk, Sørenga, NIKU.
• Dolkefunn på Akershus – enegget, kort, gjettet på som balledolk.
• Dolk, Royal Armouries 1400-tallet.
• Grieg
  • Eneste funn han kunne føre tilbake til 1200-tallet var en bronseknapp, Alvum i Kråkstad, Akershus (quillon)
  • Rund vulst og rund knapp – enegget, Hedalen, Østre Slidre C23344
  • Oslo Ladegård C314 – tresidig tverrsnitt på bladet, kuleformet knapp av jern og dekorert med langsgående furer, parerstangen har nederst nedadbøiede ender, som avsluttes i knopper – typen henføres til 1500-tallet.
  • Enegget dolk ved Oslo Ladegård, C23734
  • Mindet i Oslo, liten dolk av jern med håndtak av tre, funnet i 1877 C8417.
  • Rondelldolk?: Fra Mariakirken med tynt rundt bronsebeslag C4556.
  • Nyrdolk prestegarden i Holt, Aust-Agder, Arendals museum – jern m bronsehåndtak
  • Nyredolk Nordiska museet, visstnok etter slaget ved Kringen 1612.
• Nøttveit 2006: BRM 0/48700

Kilder

• DN 1345 kniv med sølv «stæinmæzæn ssylfuærbuin«=»knifuæn«.
• DN 1524 Wittenberg – kniv for en konge «knijff«.
• DN 1531 Kiel – kniv med sølv «eyner voreringe eynen brekenfelder mitt suluer besclagenn«.
• DD 1426 I artikel 8 bestemmes det, at enhver, som slår eller sårer en anden mand med et mindre våben såsom en armbrøst, en dolk eller en tveægget kniv eller med et usædvanligt våben, skal bøde dobbelt til offeret samt til herskabet. §. 8. Welk man den anderen sleit edder wundet mit vorlechten wappen, alse mit armborste, mit rütschern^{[rinszcherren, Dreyer l.l.; iensern, Camerer l.l.]} , mit tweschniders effte mit vnwontliken wappen, de schall dat twefoldig betern dem de hone is vnd ock der herschop.
• DD 1433: En drapsmann og hans tjenere får forbud mot å bære sværd eller dolk. swerdh æller stekemæzs.
• Misericord etter Hewitt 1855:
  • Charter of Arras 1221: «Quicumque cultellum cum cuspide, vel curtam sphatulam, vel misericordiam, vel aliqua arma multritoria portaverit,»
  • Guiart 1302: «Plusieurs piétons François ala, Qui pour prisonniers n’ont pas cordes, Mais coutiaux et misericordes, Dont on doit servir en tiex festes.«
  • Guiart 1303: «Fauchons trenchans, espées cleres, Godendas, lances émoulues, Coutiaux, misericordes nues.»
  • Brukt som nådestøt: Thus Jean de Méun i Roman de la Rose:»Pitiez, qui à tous bien s’accorde,| Tenoit une Misericorde| Decourant de plors e de lermes.«
• Memorials of London Life – første «dagger» er 1278: «a certain anelace … inflicting upon him a wound one inch in breadth, and six inches deep.» (i.e. «A knife, or dagger, worn in the girdle, at the side.»)

Litteratur

• John Hewitt 1855, Ancient armour and weapons – , alternativ lenke – Hewitt henviste, med Meyrick, til en dolk i Durham, tilskrevet en av biskop Anthonys menn 1283, jern, 16» blad, innskrift: «Anton: Eps: Dunolm». Den framstår imidlertid som langt yngre.
• W Boeheim 1890, Handbuch der Waffenkunde.
• Hjalmar Falk 1914, Altnordische Waffenkunde, kap VI «Das Messer»
• Sigurd Grieg 1933, Middelalderens byfund – overså de norske kjelehattene!
  • C.H. Ashdown 1909, British and foreign Arms and Armour
  • A. Essenwein 1880, Beiträge aus dem Germanischen Museum zur Geschichte der Bewaffnung im Mittelalter
  • Viollet le Duc, Dictionnaire du Mobilliere Francais
  • Håkonarbok 44, Landsloven IV 14, Norges gl Love II, s. 60, Byloven IV 15, Norges gl. Love II, s. 218.
• Grieg, Sigurd 1943: «Hugg- og stötvåpen fra middelalderen». Nordisk Kultur XII B – Vaaben.
• Sigurd Grieg 1950, «Fra Landsknektdolk til Brudgomskniv«, Viking 14, pl III fig 5.
• Sigurd Grieg 1958, Gudbrandsdalen i mellomalderen. 
  • Ada Bruhn Hoffmeyer 1950, «Glimt av Dolkens Historie», i Købstadmuseet «den gamle by» aarbog, s. 17-20 fig 2-3. (ikke lest)
• Ada Bruhn Hoffmeyer 1958, «Dolk«, i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder 3.
• R. Ewart Oakeshott 1960, The Archaeology of weapons: arms and armour from prehistoric to the age of chivalry.
• Claude Blair 1962, European and American Arms c. 1100–1800.
• Brynjolf Hellner 1963, «Kniv«, i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder 8.
• Ole‐Magne Nøttveit 2000. Middelalderske våpenfunn fra Vestlandet, upublisert hovedoppgave UiB. (ikke lest)
• Ole‐Magne Nøttveit 2006, «The Kidney Dagger as a Symbol of Masculine Identity – The Ballock Dagger in the Scandinavian Context», Tandfonline.
• Ole-Magne Nøttveit 2010, Sheats and Scabbards From Medieval Bergen.
• Lars Krants Larsen 2007, «Thorkild Dahls daggerter«, KUML, alternativ lenke. – katalog over 12 nyredolker, 6 lanseknektdolker og 7 ikke typebestemte – ingen er datert annet enn typologisk. Han ser ut til å feiltolke «dague á couilettes» som historisk term.
• Jason Elrod, «Spotlight: The Ballock Dagger«, Myarmoury.
• Alexi Goranov, «Spotlight: The Rondel Dagger«, Myarmoury.
• Om testikkeldolker på forumet Vikingsword.
• Dolker på 1200-tallet på forumet Tempus Vivit.
• Om «la Testicular» på forumet almolagarves.
• Visegrad-dolken er datert til 1200-tallet – her med rekonstruksjon av Istvan Farkas.

Ffoulkes ordliste

• Alemella, It, kniv/dolk 1300-tallet
• Almarada, Sp, stillettkniv/dolk
• Ameure, dolk.
• Anelace, bredbladet dolk, tidlig 1300-tall
• Bayonet, dolk festet til muskett, ca 1672
• Balloch knife, kniv/dolk med baller framfor quillons, 14-1500-tallet
• Bergaman, O.F. cutlass/dolk fra Bergamo
• Brise-cuirass, Fr. kort, sterk dolk
• Broke, O.F. en slags dolk (R)
• Chinquedea, It. kort, bredbladet dolk for seremoniell bruk, lagd i Venetia og Verona, fem fingre bred ved basen.
• Dague à oreilles, dolk med pommelen formet som to sirkulære vinger
• Dague à rognons, Fr. dolk med nyreformede vulster over parérstanga.
• Dague à ruelle, Fr. dolk med tommelring
• Dolequin, en slags dolk (R)
• Graffe, Fr. liten dolk
• Main gauche, dolk brukt i venstre hånd når høyre holder sverd
• Misericorde, kort dolk brukt til nådestøtet
• Patula, kort sverd/dolk
• Pavade, lang dolk
• Pistolese, stor dolk/kniv (F)
• Poignard, dolk
• Pugio, It. liten dolk
• Pugnale, It. liten dolk
• Seax, dolk
• Thyrtel, O.E. kniv/dolk

Saladins saga – tekstilrustning i 1191

I en serie om enkeltkilder til europeisk tekstilrustning i høymiddelalderen starter vi med Bahāʾ al-Dīn (1145-1234) sin biografi om Saladin og behandlingen av den. Sean Manning har i en bra kildeoversikt på Armour Archive referet hvordan «Frankiske» [i.e. vesteuropeiske] fotsoldater under det tredje korstog bar filtrustning sammen med brynje. Plagget er identifisert med gambeson eller pourpoint, betegnelser som dukket opp i europeiske tekster omkring samme tid. Sitatet vi er mest opptatt av er hentet fra en beskrivelse av Richard I Løvehjertes korsfarere på vei mot Jaffa etter å ha erobret Akko (Acre) i 1191. De ble konstant herjet med av Saladins styrker fram til slaget ved Arsuf. Vi veit ikke om det gjaldt en mindre eller større gruppe av fotsoldater eller riddere til fots. Vi veit heller ikke hvor dekkende ordet filt er for den arabiske ordbruken. Kilden er tidligere brukt av Dan Howard, og vi skal se hvordan svakheter med oversettelsene påvirker tolkningen. Vi starter med oversettelsen Howard brukte:

«The enemy had already formed in order of battle; the infantry, drawn up in front of the cavalry, stood firm as a wall, and every foot-soldier wore a vest of thick felt[note: «See p. 367. This was called the gambison or pourpoint.»] and a coat of mail so dense and strong that our arrows made no impression on them. They shot at us with their great arbalists, wounding the Moslem horses and their riders. I saw some (of the Frank foot- soldiers) with from one to ten arrows sticking in them, and still advancing at their ordinary pace without leaving the ranks.» 

(Life of Saladin 1897, s. 282)

Dan Howard påpekte at det var usikkert hva ordet «vest» var oversatt fra og om plagget ble båret over eller under brynja. Dans instinkt var godt, og den engelske oversettelsen ble slaktet i en anmeldelse i 1899. Det var ikke en direkte oversettelse fra den arabiske teksten, men fra en fransk oversettelse utgitt i serien Recueil des historiens des croisades i 1884. Den finnes også i en latinsk oversettelse. Den engelske oversettelsen var en smule fri og full av feil, og den franske ikke alltid helt rett den heller. Den franske viser imidlertid arabisk og fransk tekst på samme side, så det er en mulighet for kontroll for de som kan begge språkene. I den franske ble det ikke gjort forsøk på å analysere plagget. Der heter det:

 «L’ennemi s’était déjà mis en ordre de bataille: l’infanterie, rangée devant la cavalerie, se tenait ferme comme un mur, et chaque fantassin portait un habit de feutre très-épais et une cotte de mailles tellement large et forte que nos flèches n’y faisaient aucune impression. Ils tiraient sur nous avec de fortes arbalètes, bles- sant les chevaux des Musulmans et leurs cavaliers. J’ai vu (de ces fantassins francs) qui avaient d’une à dix flèches fichées dans le dos (sic) et qui marchaient de leur pas ordinaire sans quitter les rangs.» Anecdotes et Beaux Traits de La Vie du Sultan Youssof (Salâh Ed-Din), s 251.

Her ser vi fotsoldatenes «tjukke filtvest» beskrevet som «et veldig tjukt filtplagg» båret med en «brynje som var så bred og sterk at pilene ikke gjorde inntrykk«. Borte er alle henvisninger til vest, og konkretiseringer av om plagget var over eller under brynja finnes ikke. 

Den persiske kazâghend

Oversetterne knyttet plagget båret av «Frankerne» til en beskrivelse av tekstilrustning på den orientalske siden, og her parafraserer den engelske oversettelsen franskmennenes noter:

«When I reached the position occupied by el-Melek ez-Zaher, I found him with the advanced guard on a tell near the sea. He was sleeping in his coat of mail (yelba), wrapped in his wadded tunic,[note] and armed at all points for the fight.» (s. 367)

«Il dormait, revêtu de sa cotte de mailles (yelba), couvert de sa casaque ouatée[note] et tout préparé pour le combat.» (s. 329)

Ordet forfatteren brukte på det orientalske plagget var det persiske navnet kazâghend/ cazaghend. Den franske oversettelsen (parafrasert av den engelske) ga en kort rekke henvisninger til bruken av betegnelsen:

• Geoffrey de Vinsauf beskrev gazeganz som en lorica consuta. Referansen er hentet fra et manuskript fra tidlig 1200-tall (Regis Ricardi’ ?), trykt i Thomas Gale & Fells, Historiae Anglicanae scriptures, Vol. 2, s. 407. Ikke funnet.
• Geoffroi de Villehardouin (ca 1150–1215), fransk ridder og kronikør som deltok i det fjerde korstog, omtalte plagget i Conquête de Constantinople, s. 40, på s. 39 i samme verk er det samme plagget kalt gamboison. (sidehenvisningene er tydeligvis ikke til 1872-utgaven med fransk oversettelse) Avsnitt 168: «et ne fu armez que d’un gamboison et d’un chapel de fer, son escu à son col«. Moderne fransk: «et il n’était armé que d’une veste rembourrée et d’un chapeau de fer, som écy à son cou«.  Avsnitt 511: «Car il n’avoit de garnison por son cors à cel point ke un seul gasygan«. Moderne fransk : «Líenard […] car il n’avait de d´efense pour son corps à ce moment qu’une simple veste rembourrée«. Gamboison blir altså i likhet med gasygan oversatt med moderne fransk veste rembourrée (norsk: vattert plagg).
• Henry de Valenciennes (1200-tallskronikør) skriver gazygan, som de spør er ekvivalent med det franske casaquin.

Bahāʾ al-Dīns skille mellom frankernes «filtrustning» og el-Melek ez-Zahers «vatterte tunika» er interessant, særlig med tanke på Villehardouins seinere sammenstilling mellom sistnevnte og plagget han kalte gamboison.

Litteratur

• Abu el-Mehasan Yusef ibn-Rafi ibn-Temun el-Asadi (overs.) 1884, Bahāʾ al-Dīn, Anecdotes et Beaux Traits de La Vie du Sultan Youssof (Salâh Ed-Din), i Recueil des historiens des croisades bd 3, s 251.
• Claude Reignier Conder (overs) 1897, Bahāʾ al-Dīn, The Life of Saladin, s. 282.
• Dan Howard u år, «Mail Unchained«, på MyArmoury.

[ed 12.8.2020, språkvask og fikset lenker]

Våpen og rustning i hirdskråen

Her er en liten gjennomgang av våpen- og rustningstermene i Hirdskråen og diskusjonene som har vært rundt dem. Skråen rommer henvisning til lovarbeid utført i Tønsberg i januar-februar 1273, stadfestet i Bergen den påfølgende sommeren. Selv om store deler av den er eldre, dateres skråen som regel til eller rundt dette årstallet. De delene vi har interesse av hører sannsynligvis til de nyere delene.

Den fremste kilden til teksten er manuset AM 322 fol a som ser ut til å være fra omkring 1300 og fra skriver-miljøet tilknyttet Mariakirken i Oslo, basert på et eldre forelegg av en skriver fra Bergensmiljøet. De norrøne tekststykkene i min gjengivelse er hovedsakelig basert på Imsens bruk av 322 fol a, men med sideblikk på Munch og Keyser 1848, i hovedsak basert på det noe yngre manus AM 323 fol. Oversettelsen er justert fra Imsen. 

Kapittel 30 (35) handler om våpenkrav:

Ok af þui viti þat aller menn at þesse æigu skylðar vopn at vera hanðgenginna manna. Lenðom monnum oc syslu monnum ber þui flæiri vopn at eiga sem þeir hava mæiri metorð oc tillogur af kononge en aðrer mænn.	Og derfor skal alle menn vite at disse våpnene er de håndgangne mennene skyldige å eie: Lendmennene og sysslemennene bør eie flere våpen som de har større rang og tilganger fra kongen enn andre menn.
En skutilssuæin huær skal æiga alla oc fulla herneskiu. þat er fyrst spalnðener eða vapntræiu, brynkollo oc bryniu með brynglofum oc brynhosum, hialm eða stalhufu, sværd oc spiot, skiollð uruggan[/goðan] oc plato. all til tøkr er oc buklare oc æigi siðdr annathuart hanðbogæ eða lasbogæ.	Hver en skutilsvein skal eie alle og fullt harnisk. Det er først spaldener eller våpentreyja, brynkolle og brynje med brynjehansker og brynjehoser, hjelm eller stålhue, sverd og spyd, kraftig skjold og plata. Brukbart er også bukler og ikke minst handbue eller låsbue.
Hirdmaðr skal oc æiga vapntræiu oc uttan ivir panzara eða bryniu, þar með stalhufu skiolð goðan, sværd oc spiot, bucklara oc hanðbogha með þrim tylftum broðða.	Hirdmannen skal óg eie våpentreyja, og utenpå panser eller brynje, dertil stålhue og godt skjold, sverd og spyd, bukler og handbue med tre tylvter piler.
Gestir skulu æiga styrka[sterga/goda] vapntræyu, stalhofu oc skiold, sverd oc spiot [oc bucklara], hanðboga með tvæim tylftum broðða. Slik hinn samu vopn skulu kiærtisuæinar æiga sem aðr varo skilð giestom.	Gjestene skal eie sterk våpentreyja, stålhue og skjold, sverd og spyd [og bukler], handbue med to tylvter piler. Kjertesveienene skal ha de samme våpnene som alt er nevnt for gjestene.

Vi tar for oss våpen og rustning del for del:

• Sverd, spyd, bue og låsbue, foruten bukler gir vi ingen nærmere beskrivelse.
• Brynjehansker er mindre entydig enn de framstår. I mange av tekstene er brynjehosene skutt inn mellom dem og brynja så de framstår som separate, men de kan også være integrert. Glofum kan vise både til hansker og votter. Imsen oversatte det med «stålhansker», men det finnes det ingen dekning for.
• Brynkolle (brynjehette) framstår ut fra sammenhengen som separat fra brynja, men behøver ikke nødvendigvis tolkes slik.
• Brynjehosene kunne være av lukket eller åpen type.
• Hjelm er her å forstå som lukket tønnehjelm.
• Stålhue regnes vanligvis for å betegne en åpen hjelm med eller uten brem. Imsens betegnelse stållue framstår som mer avgrensende.
• Skjold, blant de høysete klassene betegnet som kraftig eller godt. Imsen har trolig misforstått i sin kobling av ordet «godt» til sverd for hirdmannen.
• Plata låneord, plagg med pånaglete plater. Ordet skapte problemer for de tidlige rustningshistorikerne. Munch tolka det som parérplate.
• Spaldener framstår ut fra sammenhengen som et slags rustplagg båret isteden for våpentreyja under brynje og plata, Munch 1858 koblet det til middelalder-latinsk Spaldinarium eller Spaldarium, av Spalda, skulder, tilsvarende fransk épaulière av épaule. Imsen tolket det som «en bred skinnkrave til å ha under brynja så den ikke skulle gnage mot skuldre og hals», men det kan like gjerne være av tekstil. Sannsynligvis er det det samme plagget som er henvist i reglementet for tempelordenen § 138:  «l’haubert, les chauces de fer, le heaume, le chapeau de fer, l’épée, l’écu, la lance, la masse turque, le jupon d’arme, les espalières, les souliers d’arme«. Oversatt: «brynje, brynjehoser, hjelm eller stålhue, sverd, skjold, lanse, tyrkisk klubbe, våpentreyja[?] (Upton-Ward (U-W) 1997: surcotte), spaldener (U-W: arming jacket), våpensko[?] (U-W: mail shoes). Fellestrekkene mellom de to teksten er svært interessante og blir utforsket videre i en annen post. Ordet finnes også i bruk på 1400-tallet, men da for å betegne en annen rustningstype av metall. Spaldener er diskutert i en MyArmoury-tråd.
• Våpentreyja er et rustplagg båret under brynje eller panser, eller aleine som sterk våpentreyja. Jeg går inn i meningsinnholdet i en separat post.
• Panser er tekstilrustning båret utenpå våpentreyja som et (rimeligere) alternativ til brynje. De er brukt på samme måte i Landsloven, men da uten krav om separat rustplagg under.

Av spesiell interesse er de nye bestemmelsene fra 1273 som utvidet den profesjonelle, pansrede krigsstyrken (kap 31): Hver sysselmann skulle holde et spesifisert antall krigsmenn utrustet etter den standard som gjaldt for hirdmenn, gjester eller kjertesveiner, finansiert av lensinntektene. Her finner vi altså en direkte henvisning til våpenbestemmelsene i kap 30. I tillegg skulle lendmenn og (andre) veitslemenn holde fem mann med våpen og kost i tre måneder av femten marks veitsle (2 mark var én fullgard), og flere jo større veitsle de hadde – men her uten spesifikke rustningskrav.

Kap 31 – sysslemennenes menn

Skulu huartvæigia halða með slikum vapnnom sem hava hirðmæn, gestir eða kiærtisuæinar …

Skal hver av dem holde (mennene) med slike våpen som hirdmenn, gjester eller kjertesveiner har …

Elementer av våpenkravene gjenspeiles også andre steder i skråen:

§ 27 om kongens væpnede følge:
Fylgðar men skulu hava til fylgðar fagra stalhuvu oc skiolð goðan oc væl sømlegann suærð buit með vmbunaðe ollum goðom eða øxi væl goða i mæira lage.	Følgesmennene skal ha til følget fager stålhue, godt og skikkelig skjold, sverd [imsen: skikkelig sverd] med alt nødvendig godt tilbehør eller ei god og heller stor øks.
§ 28 om Skutilsveinene som har vakthold nærmest kongen:
Uarðhalz menn skulu hava i friði þesse vopn suærd oc buklara stalhufu oc spiot, en i vfriði alvæpne.	Vaktmennnene skal i fredstid ha disse våpnene: Sverd og bukler, stålhue og spyd, men i ufredstid (skal de være) fullvæpnet.
§ 30 … og husk å ta med våpna!
Nu ma sa vðiarflega kræifia sinnar skyllðu af kononge er hann missir þessa vapnna oc þui skal konongr æiga vapnaþing i huerium Jolum oc lata skra jnvirðilega huærir þessara vapna missa. Ero þa oc oftazt margir hanðgengnir menn með kononge. Litil varkynð er ok a þui at hanðgengnir menn have þa æi oll vopn si sin með ser þegar þæir ero með kononge. Er sæint til þæira at taka sem hæima ero huærs sem vlið þarf oc mæira i vart þar sem lif konongs er oc hans goðra ðræingia en vopn þau sem ryðr eða væggia lys eða molr eta hæima.	Men den må fryktsomt kreve sine rettigheter hos kongen hvis han mangler disse våpnene. Derfor skal kongen holde våpenting hver jul, og la føre i bok særskilt dem som mangler disse våpnene. Da er det også som oftest mange håndgangne menn hos kongen. Derfor er det lite medynk å få for de håndgangne mennene som heller ikke har alle våpnene sine med seg når de er hos kongen. Det er seint å ta til dem som hjemme står når det er bruk for dem, og de trengs mer der kongen og hans gode drenger er, våpnene som rust, vegglus eller møll fortærer hjemme.
§ 42 om gjestenes utevakter:
þæir skulu hava til varðar annat huart suærð eða øxi, stalhufu, spiot oc buklara.	De skulle ha til vakttjenesten enten sverd eller øks, stålhue, spyd og bukler.

Litteratur

• Munch og Keyser 848, Norges Gamle Love (NGL) bd 2. Lokalhistoriewiki, NB (og gammel løsning).
• Steinar Imsen 2000, Hirdloven til Norges Konge og hans håndgangne menn. – basert på AM 322 fol og med norsk oversettelse.
• Lawrence Gerhard Berge 1968, Hirðskrá 1-37. A Translation with Notes. University of Wisconsin–Madison, masteroppgave. Basert på NGL, oversetter ‘plato‘ med ‘breastplate‘.
• Plato, hos ONP betegnet foreign. plata, pláta f. -u.
• Reglene for Tempelordenen, oversatt av J.M. Upton-Ward 1997, fra Cruzons 1886-utgave basert på 3 manuskripter (lettere tilgjengelig her). Til sammen er 12 manuskript på fransk og latin identifisert. 11 er omtalt av L. Daillier 1974, «Le plus ancien texte de la Règle du Temple. Le Manuscrit 131 de la Bibliothèque de Bruges«, i Handelingen van het Genootschap voor Geschiedenis gesticht onder de benaming Société d’Emulation te Brugge 111. I tillegg er et manuskript i Walters Art Gallery, W. 132, Baltimore tidfestet til 3. fjerdedel av 1200-tallet. Reglene ble oversatt fra latin til gammelfransk før 1149, men har seinere blitt kontinuerlig oppdatert gjennom 11- og 1200-tallet.

Stålhansker

Visby #1, hanskefragment Visby, Rekkefølgen på platene er byttet om. Historiska Museet, Stockholm 18872. Goll: ref_arm_1340

Hansker med stål eller hvalbarder har vært i bruk siden andre halvdel av 1200-tallet. Hvalbarder er i likhet med horn keratin-basert, men smidigere. Utfordringen for oss er å vite hvordan de så ut, så lenge avbildninger og bevarte hansker først finnes fra seinere tider.

Den framste autoriteten på stålhanskenes tidlige historie er ennå Thordemans (1940) analyse av funnene i massegravene fra 1361 i Visby, først utgitt på tysk sammen med Poul Nörlund. Thordeman beskrev platehansker med plater i varierende antall og størrelse, fra de minste «skjell» til smale bånd og større plater. De kunne være naglet til utsida av hansken eller til innsida av tekstildekket. Han delte dem inn i fire delvis kronologiske grupper. Felles for de fleste Visby-hanskene var at de hadde en enkelt større plate for håndbaken og separat plate for tommelroten, gruppert av Thordeman i gruppe 2. Basert på gravbilder regnet Thordeman gruppen for å kunne føres tilbake til andre kvartal av 1300-tallet. De skilte seg fra det Thordeman tolket som en eldre type (gruppe 1) med små, omtrent jevnstore skjell over det hele. En seinere type enn Visby er timeglass-hanskene (gruppe 4) fra 1370-åra, med en overgangstype (gruppe 3) fra midten av århundret. Med unntak av hanske #10 som tilhørte gruppe 3, plasserte han alle Visby-hanskene i gruppe 2.

Blair 1959 var i hovedsak et ekko av Thordeman, men trakk inn flere engelske gravbilder som illustrasjon. Moffat 2008 har en grundig gjennomgang av kilder til hvalbarde-hansker. Goll 2013 interesserte seg for lite som var eldre enn timeglasshanskene i gruppe 4. Dowen 2017 skjøv introduksjonen av platehansker tilbake mot midten av 1200-tallet, hans eldste kilde var testamentet til Climence Li Faitice fra 1267.

Nettopp koblingen til gravbildene har utgjort en utfordring i tidfestingen av de forskjellige gruppene. Dateringene har gjerne blitt justert i seinere år, uten at rustningshistorikere har registrert det. Også restaureringshistorikken kan være et usikkerhetsmoment. Som vi skal se, får disse justeringene følger for Thordeman og seinere historikeres kronologi.

Skriftlige kilder

Platehansker finnes i skriftlige kilder fra Nord-Europa fra slutten av 1200-tallet. Thordeman framhevet (etter Buttin 1910) en beskrivelse av hvalbardehansker fra 1285 og Parisforordningen 1296. Richardson 2013 fant tre betegnelser i kildene, waynpains (turneringshansker), manifers/main de fer (turneringshansker) og cherothes/  cerotheca/ cothes de platis (av ham identifisert med gruppe 2). På fransk brukes navna fr: main de fer, gantelès de plates, gantelet, gagnepain, tysk: Hentzen og svensk: pansarhandske. I det norrøne språkområdet kan vi sjelden skille mellom platehansker og brynjehansker, som forble i bruk utover 1300-tallet. De finnes omtalt på formene stálhanzki, váphanzki, Járnglofi. eller bortgjemt som hanzki, glófi eller adjektivet glófaðr. 

Les tournois de Chauvency 1285: Diktet nevner hvalbardehansker ‘wans de balainne’. Riktignok framstår de to verselinjene sett i sammenheng som tre gjentakelser av hansker – noe som gjør tolkningen litt suspekt.

Wans de balainne, trumelières,
Brasues, wagnepans, et colières.

Paris-forordningen 1296 er en nøkkelkilde til tidlige platehansker, og regulerer produksjonen av hansker med hvalbarder og jern blant rustmakerne i Paris.

Artikkel 5: ‘baleen gauntlets ‘should not be embroidered [stitched?] if they are not pointed behind save on new cloth and ought to be of good baleen’.

Artikkel 6: «… que nuls ne face gantelez de plates que les plates ne soient estaimées[estemmées] ou vernicées, et que il ne soient pas couvers de basenne noire ne de mesgeiz, et que dessouz les testes de chascun clou ait un rivet d’argent pel ou d’or pel, ou autre rivet quel qu’il soit, et que touz cuissoz de plates et toutes trumelieres de plates soient faites en ceste manière ou en meilleur«. Lespinasse 1892. s. 317f, Marts oversettelse. (Georges Bernard Depping 1837 har en avvikende transkribering. Se også Sean Manning): «Let no one make gauntlets where the plates are not tinned nor varnished, and that they are not covered with black sheep(?) nor with (mesgeiz?), and put each nail to the test wether the rivets (pel) is silver, gold or any other type, and that all your (cuissoz) of plates and (trumelieres) of plates are made in this way, or better.«

Thordeman og seinere Blair identifiserte teksten med skjell-hansker. Dette er åpenbart feil, for de synlige naglene peker mer mot hansker med tekstil utenpå platene, som i gruppe 2.

Våpenkjøp 1295 (eller 1297): I følge Storey 2003 var 751 pairs of gauntlets blant utstyret Fillip IV i 1295 bestilte i Burges til sin planlagte invasjon av England. Moffat et al 2008: 211 la til at det ble presisert at de skulle være av jern eller hvalbard («pere de gantelez que de fer que de baleine«), men daterte bestillingen til 1297 og kunne ikke bestemme seg for om det var 715 eller 751 par. Storey baserte seg på Gaier 1973 og Moffat på Gay 1887 via Buttin 1910.

Oslo-testamente 1331: Fra første halvdel av 1300-tallet er den eneste relativt entydige norrøne kilden korbror Guttorm Håvardsson i Oslos testamente fra 1331 som sier «Sigurdi brodor syni minum suartan gangara plato ok stalhansko» – «Sigurd brorsønn min, [får] den svarte gangeren, plata og stålhanskene». DN 3, 160. 

Skjell-hansker (gruppe 1)

Det finnes ingen funn, så vi har bare avbildninger å bygge på. Thordeman assosierte hvalbard-hansker nevnt 1285 og som nevnt Paris-forordningene fra 1296 med det vi kan kalle skjellhansker (gruppe 1), avbildet i St. Denis-legendariet 1317 og i Bushlingthorpe-gravbildet. Blair la Wimborne Minster-gravbildet til denne gruppa.

Dateringa på begge gravbildene er seinere skjøvet fra slutten av 1200-tallet til andre fjerdedel av 1300-tallet. Når også fokuset på forgylte eller forsølvete nagler i Paris-forordningen etter mitt syn peker mot en annen type hansker, kan vi ikke lenger opprettholde teorien om at gruppe 1 er eldst.

Skjellhansker i St. Denis legendariet 1317. BNF Français 2091, fol.129r

St. Denis-legendariet 1317 har flere representasjoner av skjellhansker. Den mørknede forsølvingen antyder at de skal være av fortinnet jern. Referert av Thordeman.

Wimborne Minster-gravbildet var gravbildet Blair sammenstilte med Paris-forordningen av 1296. Det er i historical Monuments, Dorset 1975 datert til tidlig 1300-tall. (På E&B dateres det til ca 1280, og Roel Renmans daterer det til seint 1200-tall.) Derimot peker surcotten sin ettersittende bol og vide skjørter, samt det lavthengende brede beltet, mer mot andre fjerdedel av 1300-tallet. Skjellene kan være av jern eller hvalbarder og Blair spekulerte på at de tilhørte typen som var «probably no more than ordinary gloves lined or covered with small scales of whalebone«.

Wimborne Minster-gravbildet andre fjerdedel av 1300-tallet. Foto: Her Majesty’s Stationery Office, London, 1975

Richard Buslinghorpe-gravbilde ca 1330, se E&B. Skjell-hansker. På 1800-tallet ble det datert til ca 1310 (bl.a. Boeheim 1890 og Planché). Thordeman gjenga datering til ca 1290, og identifiserte det med gruppe 1 og Paris-forordningen. Seinere er alle engelske gravbilder med bronselinjer (brasses) redatert til 1300-tallet, og dette er redatert til 1320-30-tallet basert på tekst på gravbildet.

Richard de Buslingthorpe (død 1280). Gravbildet er redatert til ca 1320-30. St Michael’s Church, Buslingthorpe, West Yorkshire. Foto: The Medieval Combat Society.

Visby-hansker (Gruppe 2)

Vi finner trolig ikke disse avbildet på gravbilder før tidligst i 1320-åra. Imidlertid er The Queen Mary Apocalypse, BL Royal 19 B XV antakelig eldre, og Paris-forordningen åpner for å skyve typen bakover i tid. De kommer med alle mulige løsninger på fingrene, fra skjell til større lameller eller brynje. Felles for dem er større plater som dekker håndbaken.

Thordeman framhevet de sovende gravvokterne i Freiburgkatedralen ca 1340-50, i Strasbourg ca 1340 og i St. Nikolauskirche zu Hagenau, alle etter B Engel. I tillegg til det noe tidligere Lesnes-gravbildet, Eltham’s gravbilde i Westminster Abbey (d 1337), Ulrich de Werdt, Saint-Guillaume, Strasbourg (d 1344), Albrecht von Hohnelohe-Möchkmühl, Würtemberg (d 1338) og Ash Church, Kent. Levitic pew, Verden 1360-70. I et 1310-20-gravbilde fra Furness Abbey, Lancashire, så Blair at baksiden av hver mansjett var forsterket på utsiden med en «gutter-shaped plate».

Blair: Richard Watton-gravbildet

Gravbilde, Nottinghamshire, Whatton in the Vale. Antakelig 1320-åra. Platehanske. Foto:
jmc4 – Church Explorer 1999, © All rights reserved. Gjengitt etter tillatelse.

Ca. 1330 – eller tidligere? I Whatton Church, Nottinghamshire. E&B. Gravbildet er datert til «tidlig 1300-tall» hos Historic England, som samtidig som et viktoriansk ekko identifiserer det som «cruzader effigy». Blair daterte det til ca 1330, og er vel den som kom nærmest. Håndbaken og de korte tettsittende mansjettene er dekket av horisontale overlappende lameller. Blair mente det var fra denne siste formen timeglass-hanskene ble utviklet.

En inngravert tekst kunne i følge Stothard leses som: «Priez pur l’alme de Sire Richard Whatton Chivaler.» Richard Watton døde en tid etter at han tok i forvaring Thomas Platagenet, 2nd Earl of Lancasters festninger og eiendom etter hans halshugging i 1322.(kilde)

Ytterligere en bevart hanske ble funnet i Hünenberg i 2008. Se Frey 2009.

Halton Holgate-gravbildet

Halton Holegate-gravbildet Foto: Dave Hitchborne © (CC BY-SA 2.0)

fra 1330-åra, Tidligere datert til ca 1320, viser stålhansker. E&B. En informativ diskusjon om stålhanskene på Armour Archive.

Et annet gravbilde er forsøkt rekonstruert her.

Freiburgstatuene

Freiburg im Breisgau-katedralen, Easter Sepulchre ca 1340-50. To av gravvokterne har fulle platehansker som i tillegg til mansjett og håndbak-plater har fingerplater. Begge typer finnes i Visby.  Den ene, den andre, bilde av Roel Renmans.

Lesnes abbey-gravbildet

I V&A-museet. Gode bilder av hanskene av ROEL. Thordeman viste til hvordan mansjettene ikke møtes på innsida, men har en mindre hengslet del som kan åpnes. To mindre plater er mellom håndbak-platen og mansjettene. Her viste han til likhet med Westminster Abbey-gravbildet til prins John av Eltham (d 1337), hvor mansjettene er delt i tre plater, og én plate satt inn under knokene. Mangelen på synlige nagler antyder at platene var festa utenpå.

John av Eltham-gravbildet:

I E&B.

Ulrich de Werdt d 1344

Thordeman så hanskene på Ulrich de Werdts gravbilde som «A rather simpler construction», delvis festa utenpå, delvis naglet til hverandre. Platen på tommelroten er forlenget så den dekker hele insida av håndroten. Egen knokeplate mangler. Han sammenlikner med gravbildet til Albrecht von Hohenlohe-Möckmühl d 1338.

Gravbilde Ash Church, Kent

Thordeman anslo datering til ca 1340, og viste til at hanskene hadde en mer komplisert konstruksjon enn de ovennevnte tyske. Kriteriet var at det hadde et større antall små plater. I sin vurdering av kompleksitet så han altså hverken på hengsler eller artikulasjon. Han sammenliknet den med Visby #2, spes måten mansjetten var inndelt i smale langsgående plater. Tre smale plater er mellom knokeplaten og mansjetten.

Levitic Pew, Verden

Levitenstuhl, Dom zu Verden/Verdener Dom, c 1360. Alternativt bilde her.

Thordeman viste til en ridder på Leviticus-skjermen i Verden som en en videreutvikling: Her hadde håndbaksplaten blitt full størrelse, og mansjetten bestod et sted av to, et annet sted av tre rekker små plater som overlappet og med enkle kurvede fingerplater som på Visby #1. De synlige naglene antydet at platene var på innsida av en myk skinn- eller tekstilhanske, noe han ikke mente å finne i noen av gravbildene.

Thordeman unnlot å nevne at den andre Leviticus-ridderen, som han gjenga fig 316, hadde todelt håndbaksplate – noe som vi, om vi skal følge ham, bør henvise til en eldre type, og som vi kanskje kan regne til Holkham-mellomgruppen (se nedenfor)?

Blair: Furness abbey-gravbildet.

Furness Abbey-gravbilde. Tidlig 1300-tall. Tegning: Cumberland and Westmorland Antiquarian and Archæological Society. 1899.

Furness Abbey, utsnitt fra A bit about Britain.

Alternativt bilde. Blair antydet en datering til 1310-20-tallet, men det er kanskje senere? Jeg er litt usikker på hva Blair mente med  «gutter-shaped plate»

Luttrell psalter

BL, Add MS 42130, 1325-40, Fol 202r. Thordeman nevner det kort note 148 relatert til St Denis-legendariet fra 1317, men bildet viser med all tydelighet at Luttrell-ridderens hansker likner mer på Lessnes Abbey-typen.

Queen Mary apocalypse

Vi kan legge til at Oakeshot i sin Archaeology of Weapons avbildet en tidlig 1300-talls «splinted gauntlet» fra The Queen Mary Apocalypse, BL Royal 19 B XV som nå dateres til første fjerdedel av 1300-tallet. For meg ser dette ut som en Visby-hanske, med synlige nagler. (se diskusjon her)

Proto-timeglass (gruppe 3)

Nok en hanske av typen.

Visby #10

Royal Armouries no. III.4790. Richardsson nevnte Gauntlet cuff of iron, originally within a textile covering, probably English, about 1350. Ukjent opprinnelse, Antakelig løsfunn fra Themsen. Dateringen synes å være hentet fra Thordemans eldste mulige datering av typen og dermed spekulativ. Royal Armouries sammenliknet den med Kugelsburg plate in the British Museum, no. 1896.0617.1, og Boringholm-fragmentene i København (siste fjerdedel av 1300-tallet), og var ikke kjent med andre paraleller.

Kugelsburg plate i British Museum, no. 1896.0617.1, midten av 1300-tallet. «Published in B Thordemann, Armour from the Battle of Wisby, vol. 1, Stockholm, 1939, fig. 209, p. 233, who compares it with the main plates of Wisby gauntlets 2, 3 and 4, and the gauntlet fragment found in 1908 at Lund in Sweden (fig. 210). It is likely that the missing cuff of the Zschille gauntlet was similar in form to Wisby gauntlet 1, with its completely preserved splinted cuff and finger defences.» I motsetning til Royal Armouries, sammenliknet Thordeman den altså med et sett gruppe 2-hansker.

Kugelsburg gauntlet plate © The Trustees of the British Museum

Boringholm-fragmentene, København.

Gruppe 4 – timeglass-hanskene

Grönwald 2011 trekker typens opprinnelse tilbake fra etter 1368 til andre fjerdedel av 1300-tallet: «equestrial statue for the tomb of Cangrande della Scala in Verona († 1330; No. 27) and similar multi-part (segmented) forms appeared in the 2nd quarter of the 14th c.».

Holkham-hanskene – en mellomgruppe?

Høy mot høy og lav mot lav. Holkham-bibelen ca. 1327-35 fol. 40r

.

Holkham-bibelenca. 1327-1335 er i følge British Library produsert i Sørøst-England, antakelig London på oppdrag fra en ukjent dominikansk munk, i første del av Edvard IIIs regjeringstid. Bibliotekets katalog oppgir ikke bakgrunnen for dateringen, og andre steder dateres den til ca. 1320-30 (wikipedia) uten nærmere begrunnelse.

Som kilder til transisjonell rustning er særlig illustrasjonene av høy mot høy og lav mot lav populære, men også andre steder er rustning avbildet i en sosial kontekst.

Som regel er soldatene framstilt uten separate hansker, men med brynje som rekker helt fram til håndflaten, evt også på baksiden av fingerne. I enkelte tilfeller framstilles de med separate hansker, men aldri stridsvotter. Mange har separat kne- og albubeskyttelse. I illustrasjonene av «høy mot høy» og «lav mot lav» finnes de eneste eksemplene i manuskriptet på bruk av separate hanske med forsterkninger.

De viser todelte håndbak-plater. Som vi husker så vi slike todelte plater på Verder Leviticus-plata. Skal vi kalle dette en mellomgruppe mellom Visby og hanskene med mindre plater/skjell?

Konklusjon

«The Wisby gauntlets are, like most gauntlets in group 2, of rather different constructions, and it is tempting to arrange them in a series, according to the number and size of their plates, their attachment on the inside or outside of the soft glove, or the direct connection of their different parts. In the same way gauntlets in the Easter Sepulchres on the Upper Rhine could be arranged in a still more obvious order, in which the gradual covering of the mail with iron plates would indicate the direction of the development. But I do not advise applying such a stereotyped method of speculation. What seems to be an organic development, is, sometimes perhaps, only concurrent or local efforts in different directions. It was a period of experiment in the development of armour and that discovered during the excavations at Wisby bears out this statement.»

Thordemans forsiktighet til tross, ordene bør kanskje trekkes ut over gruppe 2. Vi står igjen med en periode på trekvart århundre hvor vi har opplysninger om platehansker, men er uten gode avbildninger eller bevarte hanskedeler. I dette perspektivet er det vanskelig å opprettholde hans kronologi. I stedet bør vi åpne for at både gruppe 1 og 2 ble brukt parallelt over lengre tid, i tillegg til at det kan ha eksistert mellomtyper så vel som hansker som ikke er representert i bildematerialet.

Litteratur

• W Boeheim 1890, Handbuch der Waffenkunde: Das Waffenwesen in seiner historischen Entwicklung vom Beginn des Mittelalters bis zum Ende des 18. Jahrhunderts, Leipzig.
• Charles Buttin 1910, «Le Guet de Genève au XVme siècle«, Genève Annecy 1910, (Revue Savoisienne 1907-1909. Om hansker fra s. 57.
• Hjalmar Falk 1914, Altnordische Waffenkunde, Dybwad.
• Bernhard Engel 1921, «Laufende Knechte«, (ZHWK 9. Tidligere utgaver.
• Poul Nörløund & Bengt Thordeman 1931, «Panzerhandschuhe aus der Schlacht bei Wisby».
• Bengt Thordeman 1940, Armour from The Battle of Wisby 1361, bd 1, bd 2.
  • Charles Buttin 1910, Le musée Stibberty à Florence (Les Arts, Sept 1910, no 105)
    Charles Buttin 1910, Le Guet de Genève au XVme siècle, Genève Annecy 1910, (Revue Savoisienne 1907-1909
    Charles Buttin 1925, Le tombeau d’Ulrich de Werdt a l’église Saint-Guillaume à Strasbourg, Etude sur l’armement au XIV siècle (Archives Alsaciennes d’historie de l’art)
• Claude Blair 1959, European Armour ca. 1066 to ca. 1700
• The Royal Commission on Historical Monuments of England 1975, An Inventory of the Historical Monuments in Dorset, Volume 5, East.
• Randall Storey 2003, Technology and Military Policy in England c.1250-1350, Phd. Siterer: C. Gaier 1973, L’Industrie et le Commerce des Armes dans les Anciennes Principautés Belges du XIIIme à la fin du XVme Siècle, s. 118.
• Ralph Moffat et. al 2008 «The use of Baleen for Arms, Armour and Heraldic Crests in Medieval Britain», The Antiquaries Journal vol 88.
• Holger Grönwald 2011, «Old Iron Fists and other finds from medieval castle of Cucagna«, i Acta Militaria Mediaevalia VIII. Polen. Om timeglass-hansker. Med katalog.
• Roland Thomas Richardson 2012, The medieval inventories of the Tower armouries 1320–1410, PhD.
• Matthias Goll 2013, Iron Documents Interdisciplinary studies on the technology of late medieval European plate armour production between 1350 and 1500, PhD  Heidelberg.
• Keth Dowen 2017, «The introduction and development of Plate Armour 1250-1350, – ser ut til å være basert på hans master: Dowen K. 2015. An Investigation into the Development of Plate Armour in Europe 1300-1350. Unpublished MA thesis. 
• Jonathan Frey 2009, «Der Neufund eines Panzerhandschuhs aus der Burgruine Hünenberg«, Zeitschrift des Schweizerischen Burgenvereins 14.
• Terra Teutonica.
• Historiska Museet Stockholm, Visbyhansker.

Boeheims ballast

Fig 148. Donator, i blasonert «gambeson», med skulderskjold. Manuskript i biblioteket i Cambrai, flamsk. 1300-tallet. Etter Lounadre, Les arts somptuaires, I.

I tyske Wendelin Boeheims store oversiktsverk fra 1890, Handbuch der Waffenkunde, dukker det opp et spennende bilde av en knelende ridder som illustrerer hvor forsiktige vi må være med de rustningshistoriske klassikerne.

Boeheims bilde viser en ridder i brynje med vide ermer,  våpentreyja under og ytterst en ermeløs syrkot (av Boeheim tolket som gambeson) med heraldisk motiv. Vi ser også skulderskjold og knebeskyttere – den tilsynelatende tjukkpansrede kroppen framstår som uvanlig, og det samme gjør den kuriøse rustningen på beina.

Det het at bildet opprinnelig var av en «donator» fra et flamsk «manuscript der bibliothek zu cambray«, og var hentet fra franske Louandres Les arts somptuaires, bind 1. Det viste seg å være et av disse monumentale plansjeverkene som formet den europeiske historismen innen arkitektur, kunst og design. Verket fra 1858 –  samtidig med Viollet-le-Ducs mer kjente storverk mobilier français – var samtidig blant forskeres viktigste innganger til originalmanuskripter i en tid hvor de var lite tilgjengelig.

De Gamle brydde seg ikke med sidereferanser, men etter en del blaing viste det seg at litografiet var en montasje: Satt på mønstret bakgrunn hentet fra et emaljearbeid i Louvre, var to figurer kledt med våpenskjold. Særlig kvinnen framstod som påfallende anakronistisk med sin fyldige kyrtil med 1400-talls folder. Mannen var allikevel umiskjennelig opphavet til Boeheims tegning, og med de samme detaljene:

Ferdinand Sere et A. Racinet del. et lith. Imp. Hangard Maude, r. Honoré Chevalier 5. «COSTUMES ARMORIÉS» hentet fra «Heures de la Croix de N.D. des Morts et autres«, manuskript på biblioteket i Cambrai. Bakgrunnen etter emalje i Louvre.

Men hvor er kilden? Litt Google-fu og en gammal katalog lot meg  identifisere tideboken som «Heures de la Sainte Croix, de Notre-Dame, des Morts, et autres, quarto, Bibl. de Cambrai, No 88.» Et påkostet manuskript med mange illuminerte sider. Det viste seg at det nå er katalogisert som «Heures à l’usage de Reims», CAMBRAI, Bibliothèque municipale, MS 0087 (0088), og dateres til åra 1296–1311. Mannen viste seg vanskelig å finne, med med velvillig hjelp av Mart Shearer dukket han opp til slutt, gjemt i en initial:

«Heures à l’usage de Reims», CAMBRAI, Bibliothèque municipale, MS 0087 (0088), fol 217r. © 2013 Institut de recherche et d’histoire des textes. CC BY-NC 3.0

Det første som slår oss er den store forskjellen fra de seinere gjengivelsene. Brynjen blir synlig også i halspartiet, under har han en grønn kviltet våpentreyja (aketon), og over blir det enda tydeligere at han bærer en heraldisk syrkot. Beina har identisk tekstur med ermene, skjørtet og halsen, og viser med all tydelighet at han har på konvensjonelle brynjehoser. Rundt ankel og hæl er de festet med en snor. Profilen er slankere og mer bakoverlent.

Moralen er: De Gamle var tilbøyelige til å tegne ut ifra sine egne tolkninger, så løp til kilden!

Etterskrift 1

Også kvinnen, som dukket opp i en marginaltegning, får en helt annen profil i originalen. Her står hun oppreist. Det flortynne sløret kan så vidt skimtes, men er mer synlig på andre miniatyrer. Kappens pelsfor framstår tydelig.

«Heures à l’usage de Reims», CAMBRAI, Bibliothèque municipale, MS 0087 (0088), fol 200v. © 2013 Institut de recherche et d’histoire des textes. CC BY-NC 3.0

Etterskrift 2 – Boeheim om tekstilrustning

Westminster psalter, midten av 1200-tallet, tilskrevet Mathew Paris. Denne avtegningen, hentet fra Hewitt, bruker Boeheim til å illustrere det han feilaktig regner som en «gambeson» båret over brynja.

Boeheim avviker vesentlig fra andre rustningshistorikere i sine definisjoner av rustplagg og tekstilrustning:

På tidlig 1100-tall så han den svært lange hauberken trukket over en lang, «fältigen Waffenrock (bliaud)», et underplagg han regnet som karakteristisk i over et århundre. Fra slutten av 1100-tallet var hauberken blitt kortere, og under den mente han det som regel var silke- eller lin-«Wams (bliaud)», som vi ser på segl.

Det franske ordet gambeson identifiserte Boeheim feilaktig med overkjortelen som ble vanlig over hauberken fra 2. korstog, først et hvitt plagg uten ermer og med splitt nede. I løpet av 1200-tallet blir plagget utstyrt med brukerens farger og våpen. På 1300-tallet kalte han dem «Waffenhemden (cottes d’armes, gambisons)«, og han så de lange plaggene forsvinne omkring 1330, og gi plass til plagg farget silke, dekt med broderi, og applique, selv om «bliaud» forble i bruk i Frankrike .

Ved midten av 1300-tallet så han et overplagg av tjukt lær, snørt bak, komme i bruk. Han identifiserte plagget som «der Lentner«, og så det stadig mindre plagget forsterket med jernplater fra omkring 1360. Mot slutten av århundre så han begynnelsen på plateharnisken.

Boeheims tekstilrustningshistorie avviker svært mye fra øvrige forskeres, både med hensyn til navnebruk og tidfesting av endringer. Teksten er syntetiserende og med svært få henvisninger, og er nærmest ubrukelig for enhver som tar feltet alvorlig.

Litteratur og digresjon

• Charles Louandre et al 1858, Les arts somptuaires : historie du costume et de l’ameublement et des arts et industries qui s’y rattachent, bind 1, plansje 144. Alternativ scann her.
• Wendelin Boeheim 1890, Handbuch der Waffenkunde: Das Waffenwesen in seiner historischen Entwicklung vom Beginn des Mittelalters bis zum Ende des 18. Jahrhunderts, Leipzig.
• Relevant diskusjon på gruppa XIV century European armour.

 

• Hva gildet av rustningmakere i London hadde å si om våpentreyja i 1322, etter Riley 1868 sin oversettelse fra normannerfransk med relevante noter i parentes:

«That a haketon and a gambeson covered with sendale, (A thin kind of silk: fine linen appears to have been also so called.) or with cloth of silk, (seye; possibly, «say,» a fine woollen cloth.) shall be stuffed with new cotton cloth, and with cadaz, (Or cadas; flocks of silk, tow, cotton, or wool.) and with old sendales, and in no other manner. And that white haketons shall be stuffed with old woven cloth, and with cotton, and made of new woven cloth within and without.»

Samme etter dokument på mellomengelsk hos Worshipful Company of Armourers and Brasiers i London, Lib. C, fol. 33, 15 Edw. II. (se Book and Sword), gjengitt etter Fffoulkes 1912, appendiks A:

«[T]hat an Akton and Gambezon covered with sendall or of cloth of Silke be stuffed with new clothe of cotten and of cadar and of oldn sendal and not otherwise.  And that ye wyite acketonnes be stuffed of olde lynnen and of cottone and of new clothe w[i]th in and w[i]th out.»

Knébjǫrg

Kneskjerm, angivelig fra tidlig 1300-tall, men mest sannsynlig seinere, regnes nå som moderne. Brynjefragmentet på venstre bilde skal vel være nedover. I National Museum of Scotland, Edinburgh, Nr 1905.562. Via Savoie Medievale. Fra Goll Ref_arm_2286. 

«hann at hafa goðar brynbʀœcr gorvar mæð lerepti … en þar um utan þarf hann at hafa goðar knebiarger gorvar mæð þiukku iarni. oc mæð stalharðum naddum«. Kongespeilet:  ONP, etter AM 243 b α (c1275)

Gode kneskjermer av jern med stålharde nagler utenpå gode brynbrøker gjort i lerret var påkrevd for en ung stormann fra midten av 1200-tallet. Kneskjermene har mange navn. Engelsk poleyn/ knee-cop, mellomfransk genouillière, mellomhøytysk schinnelier, mellomnedertysk knieling.

Hvordan så disse skjermene ut, og hvordan ble de i praksis festet?

Claude Blair 1958:39 så på kneskjermer som del av transisjonen mot platerustning. De var små først, men «after c. 1270 become large and hemispherical, completely covering the front and sides of the knees.» Han støttet dette med illustrasjoner av 1) en bronseplate av sir John de Creke, ca. 1325-30, Westley Waterless, Cambridgeshire. 2) en bronseplate av sir Robert de Setvans, 1306, Chartham, Kent, med gamboised cuisses, som poleyns er festa til, viser også nedkant av aketon, og 3) bronseplate av sir William Fitzralph, ca. 1323, Pebmarsh, Essex. Skriftlige kilder på dem fant han ikke før slutten av 1200-tallet. Fokuset på bronseplater er ikke tilfeldig, studiene av dem var langt mer tallrike enn av de tidligere engelske gravrelieffene.

Kneskjermene var ifølge Blair festa direkte til tekstilrustninga som dekket låret og lå over brynja. Falk 1914: 189 så dem, mindre sannsynlig, som sammen-nitede jernplater. Etter Blair har det vært vanlig å anta at kneskjermene ble sydd eller naglet til et lær- eller tekstilunderlag, som kan ha vært separat fra tekstilrustninga. Det har også blitt sannsynliggjort at egne felt i opp- og nedkant av kneskjermer på avbildinger ikke er del av stålskjermene, men av et lærunderlag.

H.A. Tummers 1980: 68f har en gjennomgang av kneskjermer på engelske gravrelieffer fra 1200-tallet, som han fant å være ganske konservative i forhold til skriftlige kilder og ha mindre variasjon enn miniatyrer. De tidlige er skjult av lange brynjer, men etter midten av århundret dukket en del opp på synlige knær. Han mente å se cuisses først, ofte laget av hardt materiale, og når bare deler av kneet synes er det ofte ikke klart om det dreier seg om cuisse eller kneskjerm. Tydelige kneskjermer i East Tuddenham (pl 114 no 35 late 13C [pl 114 og 115 er bytta om]) og Wickhampton (pl 115 no 140 late 13C), runde skjermer festet til rustplagg. De er festet rett til brynjehosene i Mavesyn Ridware (pl 25 no 81 1250-60) og Salisbury II (pl 63 no 107 late 13C E&B). Mamble (pl 95 no 79 late 13C) skiller seg med vertikale linjer på cuisses, og doble (?) kneskjermer bestående av firkanta kledestykker og stropper. Tummers mente de som skilte seg fra de runde måtte være laget av ‘cuir bouilli’, ikke metall. Kingsdon (pl 59 no 59 late 13C (muligens Brian de Gouvis III)) er firkanta lærstykker festet bak knærne med stropper. Winchelsea (pl 70 141 late 13C) og Sefton  (pl 93 no 111 late 13C) så han også som laget av lær – om de ikke var del av cuisses. En avansert type fant han i Chaddesleigh Corbett (pl 78 nr 23 late 13C), med en ås i front, men fremdeles heller lær enn metall. Dette ble for Tummers klart når han sammenliknet med entydige metall-kneskjermer som Buslingthorpe, Hawstead og Winteringham, (alle [feilaktig?] datert til tidlig 1300-tall, selv om de bærer bascinet), «which are really made of metal and have pivot joints and rows of little holes for the fastening of the mail.  These devices are not seen on 13th Century effigies.»

Vår eldste kjente illustrasjon av cuisses og kneskjermer, Sveits 1225 i «Reliquary of St. Maurice»/ «Shrine of St. Maurice of Bishop Nantelm»/ «Châsse de l’abbé Nantelme».  © Abbaye de Saint‐Maurice d’Agaune, Jean‐Yves Glassey et Michel Martinez.

Southwick 1989: 57ff så tidligste belegg for kneskjerm i små suppeskålformede plater festa til cuisses over kneskåla. «found engraved on the reliquary of St. Maurice (dated 1225) in the Abbey of St. Maurice, Switzerland». (etter Norman 1971: 224) Han viser videre til Kongespeilet som en «Icelandic saga» 1240-50 med henvisning til jernskjermer. Ved midten av århundret er de illustrert i bruk, og han viser til 3 miniatyrer med skjermen festet til tekstil-cuissses: Bodelain Apocalypse (Oxford, Bodelain MS Auct. D.4.17. fol 9v) ca 1260 (plate 150); Douce Apocalypse (Oxford, Bodelain Ms Douce 180 s. 87 [fol 56r] ca 1270/75; Apocalypse i Paris (Bibl. Nat. MS. Lat. 10474 fol 23v) ca 1270-80 (plate 173-74). Andre steder er det stroppa rundt beinet sammen med plate greaves: Lambeth Apocalypse (Lambeth Palace MS 209, fol 45v og 11v) ca 1260-65 (plate 151-52); Gulbenkian Apocalypse (Lisbon, Museu Calouste Gulbenkian MS LA 139, fol 22r) ca 1260-70 (plate 154). Den såkalte de Bures brass har ornamenterte kneskjermer festa til cuisses med nagler, og med stropper bak kneet (Ffoulkes 1912: 74 daterte den til 1302, seinere skjøvet til 1322).

Plausibel kneskjerm 11 x 14 cm. V:17, nr 18872. Foto: Gabriel Hildebrand 2013, SHMM, CC.BY,2,5.SE.

I Visby er det gjort funn av en plausibel kneskjerm som jf. Erik S. «shows a domed 14cm x 11cm metal plate with a central ridge and scolloped edges [… ,] fitted with 4 rivets which cannot be seen from the outside. The shanks and heads protrude from the back of the poleyn and once held a leather backing or articulation, remains of which are still present. » Han viser trolig til V: 17, som også Thordeman tror er kneskjerm – fire nagler og rester etter mulig lær under dem, 18872.

Matthias Goll 2013: 64 kategoriserer det vi ser etter her som knee protections type I. Han viser til åtte overlevende, ref_arm_2280 til _2286 og _4650 (han har ikke med Visby). De fleste har nagler som viser at det har vært naglet til et lær- eller tekstilunderlag.

Kneskjermer i dette gravrelieff fra St Felix i Felixkirk, North Yorkshire, trolig John de Walkingham d. 1284, gjengitt etter the MCS. Effiegesandbrasses har en illustrasjon av samme relieff hentet fra l’Anson 1927 som daterer det til 1335.

William de Marmion, Normandie, antakelig andre fjerdedel av 1300-tallet (annetsteds datert til ca 1275). Legg merke til hvordan kneskjermens underlag er sydd fast til antatt tekstilrustning nederst. Foto: Ken Jacobs 2011, gjengitt uten tillatelse, se Marmion.

Litteratur og digresjoner

• Matthias Goll 2013, Iron Documents, phd-avhandling.
• Leslie Southwick 1989 Knightly Armour in England in the Age of the Black Prince.
• Harry A. Tummers 1980, Early Secular Effigies in England: The Thirteenth Century. 
• Vesey Norman 1971, The Medieval Soldier. 
• Claude Blair 1959, European Armour ca. 1066 to ca. 1700 – kapitlene til 1300-tallet.
• Hjalmar Falk 1914, Altnordische Waffenkunde.

• Informert Facebookdiskusjon.
• Diskusjon på Armour Archive. Gammal diskusjon.
• Her er de jeg endte opp med, som må modifiseres med naglehull og nagles til et lærunderlag som sys til tekstilrustning.
• Hugh Hastings brass ca 1340. Poleyns with straps and sewing holes on the leather[?] backing.
• Brynjehoser og festing. Myarmoury.
• Mart – kilder til tekstilrustning, 1200-tallet på Armour Archive. bla 1195 henvisning til pourpoint.

Plata – Thordemans type II

Thordeman armour 8 type II, pl. 44.

Her ser vi nærmere på en konkret type av plata (eng: Coat of Plates, Pair of Plates, ty: Plattenrock). Det gjelder Thordemans type II, som regnes som den mest primitive/ eldste fra massegravene ved Visby. Den samsvarer i stor grad med eldre avbildninger som St. Mauritius-statuen i Magdeburg, gravvoktere i Konstanz, en illuminasjon fra Jena-martyrologien, men også de mer hjemlige bildene fra kirkene Södra Råda og Løgumkloster. Men først – til Thordeman!

Visby II 8

• Bengt Thordeman, Armour from The Battle of Wisby 1361, vol 1, vol 2.
• Nye bilder ble tatt i forbindelse med utstillingen «Massakern ved muren«, men tilsynelatende uten ny konservering. De kan funnes på Historiska museets hjemmesider via søkeordet «Wisbyharnesk«.

Av type II-plataene kikker vi nærmere på nr 8. Den ble utgravd av A. Hoff i 1929.  Trolig ble den kastet i graven uten lik, kanskje fordi den var ødelagt. (5 plater mangla på venstre side.) Dette gjelder flere av plataene som er funnet. Midtplaten er identifisert ved at den er lengre enn de andre, avrundet i en ende og har 4 nagler nær de to langsidene, og ikke som de andre med 2 av naglene litt tilbaketrukket fra den ene av sidene.

Visby plata type II nr 8. Midterste plate har glidd litt ned og tuppen har falt av etter konservering. Tre plater oppe, og 23 plater nede. Historiska museet. 536682.

Platene

Midtplaten er 28,5 cm lang, de fire neste på hver side kuttes ned til 18 cm. Videre kuttes de ned til 17 cm. Bakerste plate på begge sider har skrånende langside. Det er 23 plater i nederste rekke. Midtplate + 4 skrå + 7 nesten rette på hver side. Bredde 4,5-6 cm. Den siste skråner fra 6 – 4 cm. En jernløkke går på skrått opp i øvre hjørne, trolig for å feste en stropp for å holde ryggstykket oppe, samt to ekstra nagler for en spenne.

På de andre plataene av typen er framtrer ofte slike løkker på én eller begge sider. Hoas Hantverk har rekonstruert disse løkkene mellom foret og platene.

Til sammenlikning er midtplaten på II 9 30,5 cm, skrånende ned til 19 cm på bakplatene, og nederste rad er 21 plater. Her har begge bakplater løkke mot skjøten.

På alle type II-plataene overlapper nederste rekke over øverste unntatt Nr 13 som har så avvikende form at den burde skilles ut som egen type. Platene på nr 10 framstår som noe bøyd også i lengderetningen.

Det er ikke klart hvor mye overlapp det har vært mellom platene, utover det vi kan lese ut av naglenes plassering. Midterste plate på nedre rekke ligger øverst, overlappende de påfølgende på begge sider. Midterste brystplate ligger under den midterste av de nederste, men over de til høyre og venstre. Dermed er det på det meste fire plater som overlapper.

Naglene

Naglene framstår med store, flate naglehoder. Som regel er det 5 nagler pr plate, to øverst to i bånn og én på midten. Den øverste rekka har tre øverst, to på midten. Midterste øverst har kun én på midten. Det er ekstra nagler til feste bak.

Skiver nevnes sjelden. På type I nr 2 (s. 347) nevnes to skiver svære plassert under naglehodet på utsia av en plate, med spor etter grovt tekstil mellom skiva og plata, enten ytre lag eller foring. Et annet sted heter det at fragmenter av tekstil funnet mellom jernplater og skivene antyder at de var kledt med tekstil også på innsia. Det er altså eksempler på bruk av skiver både på inn- og utside, uten at det er klart om Thordemann har fått dem med seg over alt.

Tekstil

I omtalen av type I nr 2 (s. 347) nevner thordeman også spor etter tekstil mellom skiva og plata, enten som ytre lag eller foring: «As has already been mentioned there is on the ouside of these plates a coating of rust with distinct fabric pattern. Here and there this coating runs below the rivet-heads, and consequently leaves traces of the cover to which the plates had been riveted. In some places on the four lower, horizontal lames the coating runs also round the upper edge and into the upper part of the back of the lames, showing that they had ben pushed together at their lower edge in the grave, when the covering became folded and lay partly squeezed between the lower lame and the one immediately above it. These traces of cloth do not, however, show conclusively that the covering consisted only of cloth, they may also conceivably be the remnants of a cloth lining of a covering of some other material. Actually, some remnants here and there, especially distinct round a rivet on the left breastplate, show that such had been the case, and that the covering itself had consisted of leather.»

Avbildninger

Det er fem kjente grupper av avbildninger som i større eller mindre grad kan kobles til type II:

St Mauritius i Magdeburg – type II

Sankt Mauritius, fotsoldatenes skytshelgen, i Magdeburg fra midten av 1200-tallet. Foto: Chris 73/ Wikimedia Commons, (CC BY-SA 3.0)

Denne ikoniske statuen trenger ingen nærmere presentasjon. Nylig er den godt fotografert av Cité d’Antan. Baksia i relativt høy oppløsning finnes her. Vi nevner bare kjapt at den er av Blair 1958, og senere Goll tentativt re-datert til ca 1300, men uten støtte i kunsthistoriske dateringer. Thordemann kaller den «reinforced surcoat», men den er vel mer for hybrid å regne, med sin poncho-liknende konstruksjon.

Sovende vakter i Mauritius’-rotunden i Konstanz münster – trolig type II 

Tre sovende gravvoktere i den hellige grav i Maurits-rotunden i Konstanz Münster i Sør-tyskland, er ikledt palta med langt «forkle» med splitt som framstår som identisk med Mauritius-statuen over. Se også pinterest. Statuene har rester av polykromi. Den hellige grav ble restaurert på 1960-tallet. Tidligere ble statuene datert til ca 1280 men i senere tid er de skjøvet tilbake til ca 1260. Bussman 2001 skriver at dateringene er uklar, men det må skrive seg fra før gulvet ble ombygd ca 1300. Kurmann 1985 daterte bygget etter Erdmann & Zettler 1977 til ca 1260, mens Hubel 1974 regnet en noe senere byggetid til 1260/70.

• Peter Kurmann, «Das Heilige Grab in Konstanz, Gestalt und Funktion», i Dokumentation. Tagung der Dombaumeister, Münsterbaumeister, Hüttenmeister, Konstanz 1985, S. 71-95. Se rotundaen her. Og flere eldre bilder Landesarkiv Baden-Württemberg. – Se også
• Stephan Bussmann 2001, Das Heilige Grab in Konstanz, diplomoppgave kunsthistorie, der Fachhochschule Köln. – Han har sett nærmere på statuene på ut- og innsiden av monumentet særlig med henblikk på polykromi.

De tre sovende vaktene, alle iført full rustning og plata. Foto: Universität Konstanz, infosite om Mauritzrotunde.

En av de sovende vaktene med lukkemekanismen bakpå plata.

Sødra Råda

Sødra Råda-veggmaleriet, datert til 1323, tapt ved brann i 2003. Referert av Thordeman her. Den viser et svært tydelig slektskap med Magdeburg-st-Mauritius. Til og med den firkanta flappen på brynjehetta finner vi igjen hos sidemannen.

Ridder i Södra Råda gamle kyrka 1323, med type II plata. Beskåret og korrigert. Foto: Sven Rosborn CC BY 3.0, via Wikimedia Commons.

Jena-martyrologien

Fra Jena-martyrologien finnes en avbilding av type II ca 1275, båret over syrkot og tekstilpanser, via Manuscript Miniatures. Den ser ikke ut til å ha vært kjent for Thordemann.

Vi ser tydelig rekken med plater på høykant. Kilde: Jenaer Martyrium fol 83v. Thüringer Universitäts- und Landesbibliothek.

Sankt Mauritius i Løgumskloster kirke – type II-IV

Den i Løgumkloster kirke er også med stående plater, men det er ikke entydig om det er type II, III eller IV (med flere høyder). Det ble av Thordeman og i 1966 datert til ca 1300, ellers ofte til ca 1325. Han regnet det som type IV, men uten å sannsynliggjøre at naglerekkene hørte til separate platerekker.

Etter Thordeman er det ikke én, men to avbildinger av Plata i relikvieskapet i Løgumkloster kirke. Den ene er velkjente sankt Mauritius (eng: st Maurice). Den andre er nest øverst til venstre, sankt Jørgen (eng: st. George) til hest idet han spidder dragen, og er nærmere omtalt på altertavler.dk (søkeord RI.09.11.03) med godt bilde her (slaget på brynjehetta dekker deler av plata). I tillegg er det en plata avbildet på en av barnemorderne i Betlehem på alterfrontalet i kirken, nå i Nationalmuseet i København. Frontalet dateres som litt eldre enn skapet, til første kvartal av 1300-tallet. Natmus’ eget digitale arkiv har foreløpig bare ett bilde fra frontalet her, men det er nærmere omtalt på altertavler.dk (søkeord: RI.09.11.02) med bedre illustrasjon her.

Sankt Mauritius med pelsforet hatt, brynje, plata, krage, knekopper, brynjehoser og sporer, sverd og noe som ser ut som en bukler formet som trekantskjold. Relikvieskap 1300-tall, Løgumkloster kirke, Danmark. By Wolfgang Sauber CC BY-SA 3.0, via Wikimedia Commons.

Den sovende vakten i Wienhausenklosteret – type III

Utenfor vårt fokus faller den sovende vakten i Wienhausen-klosteret fra 1280-90 er type III eller IV med minst en separat rad for skjørt.

• Thordeman I s. 286, referer P. Post som daterer det til 1280-90. – (Note 277: P. Post, «Sitzungsbericht», ZHWK, NF. 2, p. 197, figs. I, 2. Thordeman, Det gotländska folkuppbådet p. 185, fig. 22. pussig nok har ikke T. denne referansen med i bibliografien, hvor han nevner bl.a. «Post, P., «Waffen- und Kostümgesichtliche Ausdeutung der Limburger Chronik«, ZHWK, NF 5, 1936, p. 177. Post har mange artikler i tidsskriftet).
• Muligens omtalt i Babette Hartwieg 1988, «Drei gefasste Holzskulpturen vom Ende des 13. Jahrhunderts in Kloster Wienhausen», i Zeitschrift für Kunsttechnologie und Konservierung, 2:2 (1988) 186-262.
• Trolig er dateringen opprettholdt i H. Leerhoff 1994, «Kloster Wienhausen». i Ulrich Faust (red.), Die Männer- und Frauenklöster der Zisterzienser in Niedersachsen, Schleswig-Holstein und Hamburg, St. Ottilien: EOS Verlag.

Nils Jonsson av Rickebys plata

Er det snakk om en feildatering her? Skjoldet og plaggets innsvingende profil antyder en seinere datering, men dette er en nasjonalhelligdom:

Nils Jonsson av Rickebys plata er nevnt av Thordemann, og er en risset gravstein som (trolig ennå) ligger i gulvet i Mariekirka i Sigtuna. Effigies and Brasses daterte plata til 1316 med henvisning til Sölve Gardell 1937, Gravmonument från Sveriges medeltid, Elander. Som kilde nevnte Gardell bare et testamente fra kona Kristinas hånd 2. februar 1316 i DS III s. 240 nr. 2045, men det gir ingen pekepinn på mannens død.

Gardel viste videre til C.M. Kjellberg 1923, «Wasaättens härstamming från Öland och vasavapnets uppkomst», i Personhistorisk Tidsskrift, årgang 24, s. 127ff [eg. 167ff] som derimot anga Nils Jonssons død til 1316-19. Som enke bortbyttet Kristina Kristiernsdotter nemlig jord 27. august 1319. Hun ble i 1328 gift på ny med Bengt Sigurdsson (människhovud), og igjen i 1338 med væpner Greger Styrbjörnsson (spets från vänster). Hun levde ennå i 1340.

Kjellberg beskrev steinen nærmere på s. 171: «ännu finns i Sigtuna klosterkyrka bevarad den troligen av franska konstnärer utförda vackra gravstenen över Niclis Jonsson i Rickaby och hans hustru samt barn. Den bär inskriften: Hic jacet Nicolaus Jons[son] de Rikkaby et vxor ejvs Cristina cvm qvinq[ue] filiis et qvinq[ue] filiab[us] eour[um], qvor[um] a[n]i[m]e si[n]t in pace, amen. På stenen äro inhuggna bilderna av en man och två kvinneor. Mannen intar mellersta rummet och är klädd i vapenskurd samt håller med båda händerne en stor, trekantig sköld med en 8-uddig stärna, placerad över den balkvis delade skölden. Vid kvinnornas fötter stå vapensköldar. Den högra (hustruns) innehåller samma vapenbild, som forekommer i Kristierns fån Öland sigill, den vänstra (troligen en ogift dotters) visar en åttauddig stjärna utan delad sköld.»

Og videre: «Man finner av gravstenen, att Niclis Jonsson hade 5 söner och 5 döttrar. Av dessa tio barn kan endast en son, Johan Niclisson, identifieras, varför de övrga troligen dött i unga år.» [ref.: Upplands fornminnesförenings tidskrift, bind I, hefte 5, s. 50 [1876, ikke på NB, Runeberg, Googlebooks].]

Trolig er det samme tavle som pryder forsida til Anna Kjellströms 2005 (2014) PhD,  med teksten «Cover illustration: Gravestone from St Mary’s, Sigtuna, in memory of Nils Jonsson, his wife Kristina and daughter Kristern in A.D. 1310», basert på en tegning i ‘Gihl G. 1925. Sigtuna och Norrsunda: tvenne antikvariskt-topografiska manuskript af Martinus Aschaneus. Diss. Uppsala’. Det er ikke klart for meg om det er Gihls egen tegning eller noe han har funnet i Aschaneus’ manuskript fra 1612. Det er altså heller ikke i seinere år satt spørsmålstegn ved dateringen.

Baksida

Baksia av Plata, gjengit på Speculum humanae salvationis – Karlsruhe 3378. Østmellomtyskland, midt 1300-tall

Øvrig litteratur og digresjoner

• Hoas Hantverk har rekonstruksjoner av mange av Visby-plataene her, bl.a. med bidrag til museumsutstillingen.
• Thordeman viser mht til bling-plata nr 7 til en egen studie: A. Hoff og H. Olsson, «Ett praktharnesk från Korsbetningen«, i Fornvännen 1937, s. 215.
• Mye sitert artikkel om en slektning – den senere Jack of Plates: Ian Eaves 1989, «On the remains of a jack of plate excavated from Beeston Castle in Cheshire», Journal of the Arms and Armour Society, 13/2, s. 81–154. Blant annet Richardson baserer seg en del på denne. The Cheshire Jack beskrives nærmere her.
• Mindre sitert er: F.M. Kelley 1930, «Pre-Gothic Cuirasses of Plate», i Apollo (A journal of the Arts) 12, s. 37-43.
• Lech Marek 2008, «Medieval Armour from Szczerba Castle», i Acta Militaria Mediaevalia. 1895-4103. T. 4, s. 87-124.
• Rabovyanov, Dimitrov 2011. Medieval armour from the Royal Palace in the Bulgarian capital Tyrnovgrad. – 1300-talls brigandine
• Alan Williams 2009, «The metallurgy of Brigandines from Szczerba and Kempten«, i Acta Militaria Mediaevalia V.

Khalkis-brigandinen (type II)

Khalkis-brigandinen før restaurering, foto av Ramsay Traquair, gjengitt av Fffoulkes 1911.

Brigandinen slik den framstår hos The Met. Sammenlikn med bildet over for å se hvor kraftig restaurert/rekonstruert den er. Foto the Met (CC0 1.0) Public Domain.

Khalkis-brigandinen finnes på the Met beskrevet som CoP/Brigandine, datert til ca 1400 men svært lik en Visby-brigandin, og bør vel som mye av det andre materialet fra depotfunnet i den venetianske festningen i Khalkis snarere dateres c 1350-1400. Den er fullstendig misrepresentert av Charles Ffoulkes 1911, «Italian Armour from Chalcis in the Ethnological Museum at Athens«, i Archaeologia, or Miscellanous Tracts Relating to Antiquity, 62, nr 2 – Basert på notater av Ramsay Traquair presenterer han den som «Jazeran armour […] probably of Oriental origin» og tolker den opp ned slik at utskjæringene for armene blir utskjæringer for beina.

Det er ikke klart for meg om alle de ekstra platene på nåværende versjon i forhold til Traquairs abilding stammer fra funnet eller om de er seinere reproduksjoner.

Egen rekonstruksjon

«Sword on a stick»

 

C8440 spydspiss av jern, middelalder, Oslo. Lengde 17,7 cm, hvorav bladet er 8,3 cm. 2,7 cm ytre diameter nederst på falen. Formlik med C2369 og C7636 (jernalder), men mer skråttløpende kanter nederst på bladet. Tre opphøyde bånd rett inntil hverandre rett nedenfor bladet. Falen er fullstendig sammensmidd. KHM katalog. Foto: Grieg 1933.

Spydet –  mye brukt men dårlig dokumentert i middelalderens Norge. Funnene er ofte udaterbare og billedmaterialet lite detaljert. Bedre blir det ikke av at de skriftlige kildene er tvetydige.

«betre er eitt spjot i fylkinga på vollen enn to sverd i bardagen»

For Norges del regnet KLNMs egen Hilmar Stigum med at hovedformene fra vikingtiden holdt seg inn i middelalderen, men ofte med mindre odder, bl.a. med en lengdeoppgave fra Gtl 90, der er nomallengda på ei sÞǫnn «så langt man kan spenne fingrene». Stigum mente at når samme betegnelsen holdt seg, «kan det tyde på at bruksmåten, formålet og dermed også forma kan ha vori nokonlunde konstant. I slike høve kunne ein kanskje slutte attover.» Han om det. Han diskuterte betegnelser med usikkert innhold, som kesja, atgeirr, brynþvari og hǫggspjót. Rytterlansen kaltes gjerne glævia.

Skaftet var helst av ask, men svært variert i formen, som et et ordtak fra 900-tallet viser: «allemans spjot er ikkje lett å skjefte». Varierende lengde til tross, ble det brukt som breddemål ved veirydding, der en mann til hest skulle nå med tommelen til falen. (Gtl. 90, NGL I s. 44). I Landslova (NGL II s. 132) skulle skaftet være åtte alner (4 m).

Også i Sverige og Danmark mente man vikingtidens former gikk igjen. Danskene pekte ut tre hovedformer:

1.  Kort, tung odd med rombisk tverrsnitt som går jevnt over i lang fal med stor diameter. Ligner store armbrøstbolter. Fire spydspisser av denne typen er funnet på Næsholm voldsted, presist datert til 1340-tallet.
2. Lansettformet odd av forskjellig bredde og forholdsvis kort fal med liten diameter.
3. Bredt utsvungne egger som gir nesten ruteformet odd. Både lang og kort fal.

Grieg

Grieg 1933 nevnte noen spydspisser som var innafor. Det gjaldt et par fra Oslo, én fra Hamar og én fra Nedre Torvalmenning, Bergen. Bare én av dem er funnet avbildet. Han konkluderte med at de spydspissene som forelå var av så lite distinkte former at noen sikker utskilling av typer ikke lot seg gjennomføre.

C8440 igjen, nå med tverrsnitt. Foto: KLNM 16 pl 7.

1.  C8440 funnet i middelalderlag i Oslo i 1877 på «Mindets» grunn i Gamlebyen, «hadde kort, bredt blad med skarpe egghjørner, hvorav det ene dog nu mangler (fig 268). Falen er videst ved nedre ende og avtar i diamater mot bladets rot. Etter formen å dømme skriver denne spydspiss sig fra 1200-årene.»
2. B7012. «Fra 12. eller 13. århundre er en spydspiss med forholdsvis vid fal, blad med skarpe egghjørner og ophøiet midtribbe, som fantes i 1918 på Nedre Torvalmenning i Bergen. Den fantes meget dypt i lagene.» Ingen bilder. Katalogen:  «En spydspids med flatt, kort blad og vid fal, 23,5 cm. lang; fundet meget dypt i lagene og sandsynligvis fra middelalderen.» (Ref: Oldtiden IX, s. 21 no. 45 (Berg. Mus. tilvekst 1918).)
3. C19903: «Ved gravninger for tomten til Statsbanenes Maskinverksted i Oslo, fantes det en liten spydspiss av jern, hvis blad har ophøiet midtribbe. Ved falens rot er anbragt en liten kobberring, prydet med fordypete skråstreker. Falen tiltar i vidde nedefter, men den nedre del er defekt. Spydspissen er høist sannsynlig fra middelalderen, men kan ikke sikkert tidfestes.» Falen var opprinnelig avsluttet med en lignende ring som den bevarte , og er 2,2 cm. lang. Nåværende lengde 18,8 cm., bladets bredde 2,2 cm.
4. C5551 kan heller ikke tidfestes nærmere enn til middelalderen: «[E]n kastespydspiss av jern, som i 1871 fantes i Hamar domkirkes ruiner og som har forholdsvis kort blad og meget lang fal.» 4 1/2″ lang. (Ref: Ab. 1871, s. 84. no 99.)

Nedstryn-antemensalet ca 1300. Spydspissen er representativ for alle de Grieg henviser til, men er de basert på kunstneriske konvensjoner eller reelle forhold? I dette tilfellet bæres det av antagonister, arkaisert med avleggse hjelmer. Eget foto.

Året etter trakk Grieg tilsynelatende noe mer entydige konklusjoner om 1300-tallet basert på billedmateriale alene, fordi ingen funn av spisser kunne tidfestes til århundret. Kildene hans var:

1. Olavs-antemensalet ca 1300 – kort bredbladet spyd med skarpe egghjørner og opphøyd midtribbe, etter Fett 1917 s. 151) – ruterformet
2. Lignende på Nedstryn-antemensalet fra slutten av 1200-tallet, etter Fett s. 138 – ruterformet
3. Typen også i Dale-antemensalet fra andre halvdel av 1200-tallet, etter Norsk Kultur i samtidige billeder fig 14 – ruterformet
4. Fra framstillingen av Hallvardslegenden i Vang kirke fra ca 1300, etter Fett s. 66 – ruteformet men mer rundet avslutning av eggen. I dette tilfellet svekkes tolkningen av at det bygger på Schiertz’ akvarell fra 1841.

5. 

   Her er originalen til den ene avtegningen Grieg viser til hos Blom 1867, Westminster Psalter. Spydformen er ikke like markert i originalen, men også her ser vi antydning til en ruter-form på spydspissen.

   Fra Engelsk håndskrift ca 1300, etter Blom 1867, s. 72, fig 5, (legg i Westminster psalter, midten av 1200-tallet tilskrevet Matthew Paris) – ruteformet.

6. Fra Engelsk håndskrift ca 1300, etter Blom 1867, s. 79 fig 9.

Verken Griegs illustrasjoner, det avbildede spydfunnet eller de tre danske kategorier kan på på noen måte sies å være dekkende for hva som fantes. Som Stigum var inne på er de snarere suppleringer av de mange formene vi finner fra vikingtiden og bakover, for ikke å snakke om nye former for glaiver og hoggspyd.

Litteratur og digresjoner

• Jan H. Orkisz 2016, «Pole-weapons in the Sagas of Icelanders: a compariosn of literary and archeological sources«, i Acta Periodica Duellatorum 4:1/2016. – ser på höggspjót, atgeirr, kesja, krókspjót, bryntroll og fleinn.
• KLNM 16, Spjut.
• Sigurd Grieg 1933, Middelalderske byfund fra Bergen og Oslo, Det Norske Videnskaps-akademi i Oslo.
• Sigurd Grieg 1934, Skiftet efter Eirik Bukk på Finnen, Dybvad.
• Harry Fett 1917, Norges malerkunst i middelalderen, Cammermeyer. Gjennomillustrert med store svart-hvitt bilder.
• Martin Ellehauge 1945, Træk af Glavindets Oprindelse og Udvikling.
• B. Solberg 1985, Norwegian spearheads from the Merovingian and Viking Periods, upublisert doktorgradsavhandling, UiB.
• Siste gang geirr nevnes er i DN X nr 62, ca 1360 (se også NR nr 1069 ca 1359-65), det klinger poetisk når «Torivil la på mot Grjotgard med geirr gjennom hjelmen».
• om Gullgubber 2010.
• Øyvind Flatnes 2005, Leidangen i operativ tjeneste, Hovedoppgave i historie UiB.
• Otto Blom 1861, Den tidlige Middelalders Vaaben (omtrent 450-1050), Kbh. : Lose & Delblanco, 1861. Særtryk af: Tidsskrift for Krigsvæsen. Litteraturhenvisninger side 57-62. Basert på Keyser et al sin tekstkritiske versjon 1848.
• Otto Blom 1867, «Bemerkninger om Kongespeilets Affattelsestid» s. 72, fig 5 og s. 79 fig 9. Aarbøger for Nordisk oldkyndighed og historie. – tar også her for seg våpenhistorien. Og går bl.a. til rette med P.A. Munch om tolkningen av plata.
• Yvonne Inall 2014, «Spoiling for a fight: Using spear typologies to identify aspects of warrior identity and fighting style in Iron Age South Italy«, i

  Fingerprinting the Iron Age: Approaches to identity in the European Iron Age

• Jan Petersen 1919, De norske vikingesverd.

Stålhua i Farsinberget

Farsinberghjelmen JLM7485, avbildet da den gjestet Nyköpings museum i 2004-05. Hjelmen er sterkt forvitret, og ingen spor etter eventuell brem er bevart. Den ligger allikevel nær de andre «norrøne» stålhuene i stil. Den er naglet sammen av segmenterte jern- eller stålstykker. Fragmentet er 647 g, 195 cm bredt og 170 cm dypt. Foto: Peter Ahlqvist, In Deme Jahre Cristi. Gjengitt etter tillatelse.

Farsinberget, en bratt og blokkrikt høyde over Hornsjön i Östersund kommune i Jemtland, skjuler en grotte. Innenfor en hulegang skal det finnes et rom hvor man en gang fant en spydspiss og en hjelm. De ble avlevert til det som nå er JAMTLI museum i Östersund, et friluftsmuseum som i sin tid ble anlagt etter modell av Maihaugen. Hjelmen er en segmentert stålhue, og kan ha vært av den familien vi har en håndfull norske og et estisk funn av, som jeg skrev om her.

Peter Ahlqvist så hjelmen da den var utstilt i Nyköping. Han bemerket at det bare er en liten del av et kantbånd igjen, og det lar seg ikke gjøre å fastslå om det har vært øvre del av en forsvunnet brem. Pullen viser den karakteristiske hovedformen til de «norrøne» stålhuene med et korsformet stykke der armene er bøyd sammen og danner feste for pullen. Åpningene er dekket innenfra med to fastnaglede jernplater. I dette tilfellet går sidearmen ikke helt ned til kantbåndet, men har i stedet fått en rundet avslutning et par centimeter fra denne.

Når kom hjelmen på museum? Jämtlands läns friluftsmuseum ble innviet i 1912, etter initiativ av Jämtlands läns Fornminnesförening, stiftet 1886, og håndverksforeningen Jämtslöjd, stiftet 1908. Jeg kjenner ikke til dateringen i museets tidligere tilvekstkatalog, men den beskrev fragmentet slik: «Hjälm av järn, sönderrostad, en stor del är borta». Museets fotograf Jan Emil Melander tok et par bilder av hjelmen i 1925, merket «Glasplåt E671 & E681 Melander 1925». Hjelmen er kort beskrevet av Eric Festin i museets veiledning fra 1930, som feilaktig lokaliserer funnstedet til Brunflo, også det i Östersund kommune.

Takk til Anders Helseth Nilsson som satte meg på spor etter hjelmen, Peter Ahlqvist som velvillig delte informasjon og lot meg legge ut bildet, og Jamtli.

• Funnstedet på Riksantikvarieembetet, med registreringsskjema. Objektid: 10254700730001
• Eric Festin 1930, «Vägledning 1930» side 13 (skriver feilaktig Brunflo)
• Register til Jämten 1906-79
• Utdrag[?] av accessionskatalogen er trykt i årboka Jämten. Se f.eks. Lennart Björquist 1932, «Ur accessionskatalogen», s. 93-110.
• Utdrag finnes også i Jämtlands läns fornminnesförenings tidskrift, senere Fornvårdaren, se Blomberg, Carl Gustaf: «Jamtlands lans museums accession 1946». – (FV ;
  bd 9, 1945-48, SO 143-148, 223-227)

St. Martins våpentrøye

St Martins kappe avbildet i Topic Topos (rotert og med justert perspektiv). Vi ser tydelig at det egentlig dreier seg om ermet til en våpentrøye, med lukket hanskedel og underarm, og overarmen brettet ut. Legg merke til hvordan albuen er formet. Vi ser tilskjæringen mot armhullet. Det skal mangle en stripe langs overarmen.

I landsbykirken i vesle Bussy-Saint-Martin i den franske kommunen Seine-et-Marne, ligger restene av en av Vest-Europas eldste bevarte tekstilrustninger, det vi på norsk gjerne kalte våpentrøye eller panser (eng: aketon, gambeson). Fragmentet ble gitt til kirken av en av nonnene fra det avviklede kongelige Chelles-klosteret på begynnelsen av 1800-tallet. Hun hadde gjemt det unna da de franske revolusjonære stormet klostre og kirker og raserte kirkeskatter landet over. Plagget ble helligholdt som relikviet st. Martins kappe (fr: la manche de Saint-Martin).

St. Martins kappe – man føler seg hensatt til et Donald-eventyr bare ved navnet: Plagget var visstnok en berømt relikvie i de frankiske kongenes eie. I følge legenden hadde den romerske soldaten Martin, senere biskop av Tours, delt kappen sin med en trengende i Amiens. Den følgende natten ble kappen hel igjen. (Det forklarer hvorfor relikvien opprinnelig var en hel, ikke oppkuttet, kappe.) St. Martins kappe var en skattet relikvie for merovingerkongene og de etterfølgende karolingerkongene. I følge Holger A. Klein ble den båret av kongen i kamp, og ga både navn til stedet stedet den ble oppbevart (kappell) og til de som passet den (kappellan). Karl den store hadde relikvien i sin samling Achen. Samlingen ble senere fordelt mellom hans arvinger, og kappen forsvinner ut av syne for oss.

«Kappen» dukker opp igjen i kildene i 1271 i katedralen i Auxerre, hvor den angivelig hadde vært oppbevart i uminnelig tid. Kappen ble da delt opp og en større del ble gitt til st Martin-Klosteret i Amiens, bygget over stedet hvor den opprinnelige delingen skulle ha funnet sted.  En annen bit ble gitt bort i 1379, og en tredje del ble gitt til Olivet i 1567. Til sammen er det kjent fem fragmenter som ble fordelt på franske kirkelige institusjoner. To av dem har overlevd til vår tid, og av dem er fragmentet i Bussy-Saint-Martin godt kjent.

Ermet i Bussy-Saint-Martin

Bussy-Saint-Martin-fragmentet ble under et konserveringsarbeid i 1997 C14-datert til 1160-1270, Caroline Piel og Isabelle Bédat, «La manche de Saint-Martin à Bussy-Saint-Martin (Seine et Marne)«. Senest i 2003 ble fragmentet beskrevet av Catherine Lagier i «La relique de l’Eglise de Bussy-Saint-Martin«, i forbindelse med en rekonstruksjon. Disse to artiklene har siden vært grunnlag for de fleste beskrivelser av plagget. Det skal ha vært foretatt en analyse i senere tid også, men jeg er ikke kjent med resultatet.

Kort oppsummert ermet konstruert med en kjerne av 3-4 lag lintøy, mellom to lag bomullsvatt, og på ut- og innside er det mørk silke. Bomullen er dårlig renset og trolig importert fra Egypt eller Spania. Et fint lag med silke-gas er lagt over under restaurering for å holde bomullsvatten på plass. Quilte-sømmene er i brun hamp og øvrige sømmer er i blå lintråd bortsett fra hanskedelen som er sydd i hvit lintråd. Kantene er rullet og holdt på plass av kastesting. Hanskedelen viser spor etter å ha revnet og ble festet på nytt til ermet, sannsynligvis i forbindelse med at gjenstanden ble restaurert og lagt i et relikviegjemme på slutten av 1800-tallet.

Det ser ut til at en stripe av overarmen mangler, men det finnes ingen spor etter at den har vært påsydd. Alternativt kan plagget ha vært åpent her, og holdt sammen av en brynje iført over plagget. Heller ikke det S-formede endestykket viser tegn til å ha revnet eller vært sydd fast til en bol. Dette har gitt støtet til hypoteser om at armen aldri har vært festet til en bol, men har fungert som et separat plagg. Skal vi dømme etter måten avslutningen er klippet til, er det etter mitt syn usannsynlig, og mangelen på spor etter skjøten forklares med at sømmen er sprettet opp snarere enn klippet av og at sømhullene siden er forsvunnet i forbindelse med håndtering av fragmentet.

Plagget har noe bruksslitasje, og utsiden viser spor etter oksidert jern. Tjukkelsen er gradvis avtakende fra skulderen mot handa, for å sikre rørlighet.

Olivet-fragmentet

Jeg nevnte også et annet, mindre kjent fragment som skal ha overlevd til vår tid. Det skal siden 1567 ha befunnet seg i kirken i Olivet, nær Orleans (Eglise catholique Saint Martin). Fragmentet ble reddet fra ødeleggelsen av kirken i 1793 av en familie som i 1859 returnerte det sammen med en del andre kirkeskatter. I den forbindelse ble det beskrevet av abbed Méthivier som en bit av kappen tilhørende st. Martin, biskop av Tours. Méthivier la til at kappen ved donasjonene ble kalt Chlamys eller mantellus, og at chlamyde er antikkens militærkappe.(s. 32) Dessverre bød han ikke på noen nærmere beskrivelse av fragmentets utseende. Skal vi tro at det snart er en beskrivelse på trappene også av dette fragmentet?

Edit 4.12.2016:

3. desember 2016 kom Cité d’ Antan med sine nye undersøkelser av plagget i Bussy-Saint-Martin. De fant ikke spor etter Olivet-fragmentet. Deres arbeider indikerer at ermet er avsluttet nesten helt inne ved halsen (slik Piel og Bédats egen rekonstruksjon gjorde], og korrigerer dermed mine spekulasjoner lengre opp.

Piel og Bédat 1997 mente ermet var satt vilkårlig sammen av tre fragmenter. Hanskedelen er 14 x 24 cm. Det største fragmentet strekker seg 70 cm fra 37 cm bredt s-formet skulderavslutning til 12 cm ved håndleddet. Et mindre fragment på 17 x 27 cm var plassert løst oppå albuen og ved restaureringen plassert med buen i flukt med buen på det store fragmentet.

Et annet sted heter det at Olivet-fragmentet fremdeles finnes i kirken og vises for de troende.

L’église abrite une relique du manteau de saint Martin. Elle provient du trésor de la cathédrale d’Auxerre d’où elle fut envoyée en 1567 par le chanoine Pierre Beaulieu, originaire d’Olivet. Découverte et aussitôt cachée à la Révolution par un ouvrier chargé de supprimer les emblèmes religieux de l’église, elle fut restituée plus tard à la paroisse d’Olivet qui fête l’événement le 8 juillet 1860 (fête de la translation des reliques). En 1890, Maurice Prou émet l’hypothèse que la relique vient d’un habit porté par st Martin et conservé par les fidèles. La châsse est scellée en 1961 dans la chapelle St Joseph. Elle est désormais conservée dans une armoire et donnée à la vénération des fidèles chaque 11 novembre.

Og edit 9. 12. 2016:

I går kom Catherine Lagier (nå Besson) med sin rekonstruksjon fra 2007. Hun opplyser at Olivet-fragmentet av sognepresten i kirka blir sagt å være for lite til å være av interesse, kun én cm kvadrat.

Litteratur og digresjoner

• Abbed Méthivier, Notice historique sur une relique du manteau de St Martin, évêque de Tours, patron de l’église d’Olivet: par M. l’abbé Méthivier (Orlêanais), curé-doyen d’Olivet, 1860 – spørsmål om autentisering av relikvie i Olivet, meldt i Annales Archéologiques nr 20 1860. Det befant seg inni et lite relikvarium. Det ble sagt at Olivet da var den eneste kirken i Frankrike med et fragment av kappen.
  • Jean Lebeuf 1866, Lettres de Abbé Jean Lebeuf, – brev fra 1717 om Olivet-fragmentet, gjengitt av Méthivier.
• Ukjent forfatter 1997, Olivet, L’église Saint-Martin, bok utgitt av A la recherche du passé d’Olivet. – Lokalhistorisk forening. Kort presentasjon av boka.
• Jean Dufour 2009, Le Chartier de la Collége de Saint Martin de Campeaux, Librairie Droz, går så vidt inn på et fragment av kappen; et 1600-tallsmanuskript hevder at et fragment ble skjenket i 1286.
• Jean-Paul Kurtz 2013, Dictionnaire critique des reliques et des images miraculeuses, Volum 2, Books on Demand –
• Manuscrits de Pagès marchand d’Amiens, écrits à la fin du 17e et au …, Volum 1 – Om kappens delinger (oppgir 1270 for 1271) og at «våre» konger av gammelt dro med seg kappen i krig.
• Susie Nash 1999, Between France and Flanders: Manuscript Illumination in Amiens, British Library – s. 64 omtales kappen og tilknytningen til Amiens kort. også hun skriver 1270.
• Paul Fossin 1897, La Cappa ou chape de saint Martin à Bussy-Saint-Martin, Imp. Saint Martin, Ligugé. – presenterte det som ekte relikvie, en del av en slags tunika (birre) som hadde hatt åpninger under overarmen.
• Xavier Barbier de Montault 1899, «Fausse Relique», i Œuvres complètes [samlede verker], bd 13, s. 304ff. – avkledde relikvieteorien og identifiserte det som ermet til en gambeson fra 12- eller 1300-tallet, etter at det først var avvist av abbed Collon.
• Caroline Piel og Isabelle Bédat, «La manche de Saint-Martin à Bussy-Saint-Martin (Seine et Marne)«, i Coré nr 2 (mars 1997), p. 38-43. De foretok en datering av seks prøver av relikviet.
• Kort beskrivelse på Topic Topos.
• Catherine Lagier u år, «La relique de l’Eglise de Bussy-Saint-Martin«, artikkel om fragmentet på Guerrisima. Nåværende plassering er først registrert i 2010, men artikkelen er referert allerede i 2003. Nyutgivelse 2017.
• Tina Anderlini referer i Medieval Clothing and Textiles 11 2015 også kort til Piel og Bédats artikkel når hun nevner drakten i en fotnote i sin artikkel om St-Louis-skjorten.

Egen rekonstruksjon

Vangsskjoldene

Sogneprest Herman Ruges tegning av de to skjoldene i Vang fra 1750. Han bedyrte at de virkelig så slik ut. Skjoldet til venstre er Ruges nr 2, og var 55 x 52 cm, og det framgår ikke hvor det var gjennomkuttet av øks. Skjoldet til høyre var 77 x 50 cm. Etter KLNM bd 16, plansje 2.

Langt sør i Polen i den vesle byen Karpacz står vesle Vang stavkirke, og der har den stått siden 1844. Den vesle kirka skylder maleren Johan Christian Dahl sin fortsatte eksistens, mannen som hadde oppdaget både Håkonshallen i Bergen og stavkirkene. Han forsøkte å redde den da han fikk nyss om at menigheten skulle rive og sette opp en ny kirke, men etter å ha forhørt seg landet rundt, var salg til prøyserkongen Fredrik Wilhelm IV siste utvei. Tapet av kirken tilskyndet etableringen av Fortidsminneforeningen samme år, foreningen som gjennom et halvt århundre skulle fungere som Oldsaksamlingens arkeologiske arm, under myndig ledelse av Nicolay Nicolaysen.

I denne kirka har det hengt to skjold. De var forsvunnet lenge før den ble tatt ned, men har allikevel en omfattende etterhistorie, med et element av fantasi og skapervilje, som gjør det interessant å ta en nærmer kikk på dem.

For vår del begynner det hele med at Iver Hirtzholm (1635 – 93) på slutten av 1600-tallet dokumenterte det ene av skjoldene i sin våpenbok. Vi vet ikke om han selv var til stede eller om han hadde fått opplysningene annetstedsfra, men blant samfunnets elite var interessen for historiske rariteter stor på 1600-tallet, og fra andre steder kjenner vi til at det ble gjort et mer eller mindre systematisk innsamlingsarbeid.

Mot slutten av 1600-tallet nedtegnet Iver Nielssøn Hirtzholm (1635-93) skjoldet til høyre fra Vang kirke i Valdres (nr 184 og 185 kommer vi tilbake til i en annen post). Det vites ikke om Hirtzholm selv var innom kirken. «No. 186. Dette förte Hr: Sevard paa Leerhod paa Walders een aff de beste Rigenß Edlinger i Kong Haagen Magnusens tid og findis i Wrangs Kirche i Choret paa it schiold hvor hand ligger begraffven, bleff slagen aff nogle bönder.» Legg merke til at sverdene her peker nedover mot venstre.

Etter Hirtzholms beskrivelse fikk de to skjoldene, så langt vi vet, få henge i fred inntil sogneprest Hermann Ruge (1706 – 64) nevnte dem i sin innberetning som svar på 43 spørsmål fra kanselliet i 1743:

«Vist er det, at der saavel paa Berge i Vangs gield har boet riddere, effter hvilke jeg har seet 2de skiolde udaf træe, hvoraf jeg endnu erindrer at den eene var grønmalet med een forsølvet løve udi, Saavelsom paa Frigstad her i Slidre effter sigende.»

Dermed var de antikvariske interesser til d’herrer i København vekket, og i brevvekslingen som fulgte ga Ruge i 1750 en utfyllende beskrivelse av skjoldene, uten at han avslørte kjennskap til Hirtzholm eller skjoldenes opphavsmenn. Med brevet fulgte tegninger. Ruge nevnte også andre fornminner, i form av en mengde kannik- eller bispestoler, som skjødesløst ble ødelagt av kirkeeierne i hans tid, og slik gikk det vel også med skjoldene? Da kirken ble revet i 1841, var det i hvert fall ikke spor etter dem. Vi gjengir Ruges brev av 17. mai 1750 til Engelbecht Hesselberg, antakelig for videresending til Jacob Langebek (1710 – 1775), i sin helhet:

«Som en første Grøøde av de Walderske antiqviteter […] sender Jeg indsluttet Avridsning paa de i Wangs Kirke hængende 2de gamle Skjolde. Tægningen er gandske rigtig, skiøndt rudè pencillio [med grov pensel]: Dett Dyr i Skioldet No 1 seer rigtig saadan ud, saavidt det er mueligt at see paa det gamle avslidte. Hvad dett skall kaldes er uvist, men det er vist att nu har ikke Walders saadanne Dyr. Dett er forsølvet, ligesom og de hvide Figurer i denn nederste Avdeling er Sølv. Begge Skioldene ere overtragte med Pergament eller Kalveskind. Malningen er underlagt med Kriid till en god Knivs Backe tyck, og ere de forsynede med hist og her udstaaende Jern-Knuder.

Der er adskillige Sting i dem, hvoraf tree paa Skioldet No 2 er gaaed igiennem, hvilke synes være giorde enten med een tolle-kniv, eller, som kann være slutteligere, av Spidsen paa de gamle Nordske Strids-Øxer, eller saakaldede Halvtydner. Skioldet No 1 er en Alen og 3/16 Deel lang, breedt 3 qv: og 1/6, hvor dett er breedest; dett andett er 3 1/2 qv. lang, og en smal Tomme smalere end langt. Ingen veed Familien, mindre naar de i Kirken ere blevne ophængte, og tviiler vell ingen paa, att de disputere [tevlar med] de Engelske Adels Vaaben deres Ælde, som synes de har giordt dett meeget, naar de kan naa Wilhelmi Cinqvestoris [landvinnaren] Tiider. Paa dett huule, eller indvendige av Skioldene, har en ubekiendt tægnet følgende Vers, som alleene for att giøre Materien ikke allt for mager annføøres:

No 1: Dett Andre prale med, har Norge havt i Eje.
Skiold, Adel, aaben Hielm og hvad deslige er
Hvo veed om nooget Land min Adel kan opveje
I Ælde, gierninger, i Tall og saadant meere
Menn som all Verden er, saa var miin Adels Ære
Forandring underkast. Denn kiender ingen Mand
See her et Adels Skiold, men hvo skall Skioldet Bære?
Mann spørger. Men derom ej Kundskab faaes kann
Jeg gaar til Sunderohl, men ingen miig vill kiende
Til Berge, kiendes ey; til Qvien, Qvien har Ej denn,
som kalde tør denn gamle Erlend Frende
Ja veed ej engang, hvo Erlend Qvidno var –
Lær min Beskuer, Lær, Lær doog att Verdens Ære,
Lær doog att stoore Navn i Glemme Boogen staa
En Bonde Adam var, saa maa og mange være
Som før var Adels mænd, og selv ved Plougen gaae.

No 2: Jeg er et Adels Skiold, men Adelsmanden ikke
Miig kiender, som nu er en graa klæd Bonde-Mand
Lyksalig denn, der siig i skiebnen saa kann skicke
Att hann ej tænker paa Forfædres Ære Stand
Leev ubekiendte Børn fornøjet med Jêr Lykke
Guud signe eders svee, Avkomme, Fæe og Land,
Guud lad ej Hunger, Pest, ej Krigen Eder trykke
Indtil vi samles, hvor ej er forskiel paa Stand.

Jeg troer ikke Versene er gamle, endskiøndt dett første synes att smage av nogle Antiqviteter, i dett mindste har dett giivedt mig Annledning at spørge efter de ommældte Gaarde, da Jeg har fornummett, att Folk endnu per traditionen kann forklare at paa Gaarden Berge og Synderol i Wangs HovedSogn har boedt Riddere. Men Qvien, som nu er Giæstgiever Gaard i Hurums Annex veed ingen at giive mig underretning om, mindre om denn gamle Erlend. Doog maa jeg tænke, att Auctor maa have meent Erlend de Qvidno hos Thorfæum [sogeskrivaren T.T.], hos hvilken Hacon galin skiuldte Hacon Sverrissøns Enke, da hun var misstænkt av de gamle Birkebener for sin Mands Morderinde, vide Thorf: part 4 Lib: 2 Cap 2 pag 81, og hos hvilken Kong Inge Bardssøns Brøødre Guthorm og Skul, bleve opfødde, i deres Forfølgelses Tiid skiuldte, og endeligen av hannem sente fra Walders till Throndheim till Kongen deres Brooder, vid: Thorf: part 4 Lib 3 pag: 89.

Det maa da være nokk denne Gang, for at noogenleedes viise, att jeg icke agter att lyve. De kann nu see, hvad Smag antiqvarius finder udi dette, og om saa er disse Primitiæ [første grøde] Waldrenses finde Biifald, skall tiid efter tiid et større opus [verk] følge. Jeg har ventet fra Hr. Jacob (Langebek) Svar paa mit seeneste Breev, men til Dato har ej været saa lykkelig at see noogett fra hamm. Ikke fordi dett kann just komme derpaa ann, naar Jeg veed hann leever vel, men dett lader saa underligt, saavell for Dem, der ere i Huuset, som for Fremmede, der kann spørge, om jeg har haft Brev fra hamm. Her hilse vi alle med een Mund, og især hanns utvalde Patron Emanuel Victor Augustus.»

Det kan se ut til at teksten på skjoldene selv utgjør et mislykket forsøk på identifisere deres eiere, trolig utført etter at Torfæus’ Historia Rerum Norvegicarum ble utgitt i 1711. Den ukjente forfatteren var kanskje av en av Ruges forgjengere i prestesetet?

Fortia pusles sammen …

Dansk adelslexicons gjengivelse av skjoldet.

Hirtzholms gamle tekst og tegning hadde blitt plukket opp av Dansk Adelslexicon bd. 2 i 1737, og derfra ble koblingen til Sigvat fra Leirhol gjenskapt av generasjon etter generasjon av historikere.

I 1833 utvidet Gerhard Munthe (1795- 1876) historien om Sigvat ved hjelp av diplommateriale. Han sannsynliggjorde at Sigvat var blitt slått til ridder i forbindelse med fredsslutningen med Danmark i 1309, i 1316 ble han beskrevet som sysselmann i Valdres og i 1319 var han med å signere den såkalte valgakten. Munthe mente også å finne en sønn, Torberg Sigvatsson i et valdersk diplom fra 1345. Trolig dette. Munthe gjentok Hirtzholms angivelse av dødsårsak, og så seg ikke i stand til å tidfeste den nærmere.

Skjoldenes videre historie er skjult for oss inntil 1860-tallet, da Fortidsminneforeningens utrettelige Nicolay Nicolaysen grov opp igjen Ruges første innberetning. Han fant aldri Ruges andre beskrivelse, og Hirtzholms skisse ser ut til å ha forblitt ukjent for ham.

Neste brikke i puslespillet falt på plass i 1913, da en anonym fagmann i lokalavisa Valdres  beskrev kirkene i området, og særlig stavkirken i Vang. For første gang ble Hirtzholms skisse sammenstilt med Ruges brev fra 1750, tydeligvis uten at forfatteren har sett Ruges tegning. Fortidsminneforeningens sekretær, Anders Bugge (1889 – 1955), gjenga og utdypet informasjonen tidlig på 1920-tallet. Han presenterte det hele i en artikkel om middelalderkirkene i Valdres til 900-års jubileet i 1923. Året etter trakk han det sammen i en artikkel om gravminner i foreningens årbok. Herfra ble de plukket opp av Sigurd Grieg, og ble allment gods.

Trætteberg åpnet for at Sigvat Leirhols hjelm og våpen er avbildet ved siden av apokalypsen i Vang. Er det her han mener? Tegning fra Harry Fett 1917, s. 68.

Først i 1975 falt ytterligere en brikke på plass, da Hallvard Trætteberg i sin grundige artikkel til Kulturhistorisk Leksikon for Nordisk Middelalder (KLNM) trakk inn avtegningene fra Ruges rapport. Ikke nok med det. For første gang ble også billedmateriale fra den revne stavkirka trukket inn i analysen av skjoldene. Han kunne identifisere våpenmerket med de tre sverdene på en portal. De hadde i 1916 blitt avskrevet av Nordiska Museets Andreas Lindblom som «Satans våpeneffekter».

Basert på formen, daterte Trætteberg sverd-skjoldet til ca. 1325-60. Han regnet det største skjoldet med sine helt rette og parallelle sider for å kunne være fra tida ca. 1420-80. Trætteberg beskrev det som delt vannrett i to felter, øverst en gul gående løve på grå bunn, nederst et geometrisk mønster, enten skjell-mønster eller et sølv-og-blått gråverk. Mens skjellmønster er svært sjeldent, er gråverk vanlig i 12-1300-årenes fransk-britiske heraldikk. Mønsteret var av hvitt og grått i Ruges tegning, hvor det grå vel må bety en avbleket farge og da helst blått. Trætteberg var tydeligvis ikke kjent med, eller la ikke vekt på, at Ruge tidligere omtalte det ene skjoldet som grønt.

… men var det nå egentlig et puslespill?

Det er ikke mye igjen av seglet til Sigvat på Leirhol som hefter ved et diplom i DN 2 nr. 101, datert 36.5.1310. (E.P.)» 1899.

For å få skjold og mann til å henge sammen, var Trætteberg nødt til å trekke inn en ad hoc-hypotese: «[Skjoldet] man hengte over graven må være et nytt og moderne [eksemplar] han skaffet seg som eldre mann.» Vi kjenner ikke til andre kilder til Sigvats død. Det må derfor være skjoldets form alene som har vært brukt til å tidfeste den til ca. 1340.

Den eneste kilden som knyter Sigvat av Leirhol til våpenskjoldet i Vang stavkirke er Hirtzholms våpenbok. Det ble stilt spørsmål ved riktigheten av våpenet slik det var gjengitt i Dansk Adelslexicon allerede da oversiktsverket om Norske Sigiller først ble utgitt fra 1899.

Riktignok har man også funnet en gjenpart av Sigvat av Leirhols segl. Det er bare ett problem: Våpenskjoldet var uleselig!

Derimot viser det seg å være en annen ridder med nærmest identisk våpenskjold i 1343: Harald Nikolasson. Til og med skjoldformen er rett. Ikke nok med det. Han hadde en tilknytning til området ved at han etterfulgte Sigvat som Sysselmann i Nordre Valdres med Hallingdal. Bortsett fra at sverdene ikke er parallelle, og liljene tolkes som stjerner, er det identisk med Ruges avbildning.

To skjold med tre sverd. Skjoldet til venstre tilhørte Harald Nikolasson. Norske Sigiller henholdsvis 1899 og 1948.

Trætteberg avviste muligheten for at skjoldet egentlig har tilhørt Harald Nikolasson som «noe mindre nærliggende». For Trætteberg var det altså mer sannsynlig at Sigvat holdt seg i live til nye skjoldformer ble populære, sikret seg et nytt skjold på sine eldre dager som ble hengt opp i kirka i syslet hans etter at han var blitt tatt av dage av bønder, og at etterfølgeren hadde et identisk våpenskjold, enn at Hirtzholm hadde gjort en feil.

Litt fantasi hører med

Parallelt med den kildebaserte historieskrivningen var det elementer som var villige til å trekke det langt lengre. Folkloristen Andreas Faye dro opp en linje da han i 1833, inspirert av Munthes artikkel, knyttet sagnet om Ridderspranget i Vågå til nettopp Sigvat av Leirhol, «en mægtig Ridder» i tiden under Magnus Smek, hvor «Næveretten gjaldt». Sagnet var kjent siden Schønings referat fra sin reise i 1775, trykt i Budstikkens andre årgang, og Sevat var den eneste ridderen Faye kunne knyte til Valdres.

Sagnet om Valdres-ridderen som hoppet over et gjel under flukt fra Sandbu-ridderen ble et nasjonalklenodium, og en rekke versjoner av det ble utgitt utover 1800-tallet. Da Ivar Kleiven i 1908 utga sin versjon, hadde Valdres-ridderen fått det uvanlige navnet Sigvat, Sigvat på Kvie. Han følte seg også i stand til å tidfeste hendelsene til tia 1230-1300.

I 1908 gjestet den konservative historiker Yngvar Nielsen vestre Slidre med foredrag om Valdres. Han erklærer uten blygsel at «Paa Leirhol […] hadde vi Sigvat av Leirholar, en av de høieste rigsraader i kong Haakons regjeringstid.» Nielsen ville gi både Valdresridderen og Sandbu-ridderen «rang med baroner!» Uten å knyte Sigvat direkte til sagnet, og regnet han det (sikkert med rette) som sannsynlig at det var en forbindelse mellom slektene på Leirhol og Kvien. Han manet valdresingene til å spore sine slektsledd tilbake til disse.

Ridderloftet på Leirhol, gjengitt i avisa Valdres 28. jan. 1913.

Riddarstøga på Leirhol er en annen linje. Stua beskrives under det navnet allerede i 1913, og dateres de fleste steder til 11- og 1300-tallet. Den presenteres som Sigvats sete. Arne Bergs store prosjekt om middelalderske tømmerhus konkluderte i 1990 med at dette var langt fra riktig.

Laftehodene på bygget viser et tydelig skille mellom de to høydene. «I første er det ovale stokkar med ovale hovud. I andre er det flathgne stokkar med firkant-hogne hovud. Dette fortel om en tydeleg aldersskilnad: Andre høgda er sett oppå eit eldre hus som har vore på ei høgd og kanskje fått eit omfar avteke. […] Det er det einhøgda huset som interesserer i vår samanheng. Det har vore ei stove med eit smalt koveparti. […] nye omfar nederst, inkludert syllstokk. Stova må såleis ha vore ombygd alt før ho fekk andre høgd, kanskje ein gong sist i 1600-åra eller først i 1700-åra.»

Allerede den første stua ble tidfestet til etter Sigvats tid. Senere skrev Arne Berg at den enkle forma stua hadde, viser at gården ikke maktet å holde på sin status etter Sigvat.

En variant av våpenskjoldet tilskrevet Sigvat på Leirhol ble valgt som kommunevåpen i Vang i 1987. Her peker sverdene oppover som på Ruges tegning i stedet for nedover som på Hirtzholms.

For å avslutte: Av følgende sitat kan bare to påstander fastslås med noen grad av sikkerhet. «Sigvat på Leirhol (ca. 1270 – 1340) var riksråd og sysselmann for Hallingdal og nordre Valdres. Han har etterlatt seg to håndfaste minner: Ridderstoga på Leirhol og våpenskjoldet som ble kommunevåpen i 1987.» Han var antakelig riksråd og utvilsomt sysselmann. Hvilket våpen han førte er ukjent for oss.

Litteratur og digresjoner

• Arne Berg 1990, Norske tømmerhus frå mellomalderen. 2 : Hus for hus : i Buskerud, Vestfold og Oppland, Landbruksforlaget, s. 277ff.
• Sigurd Grieg 1941, «Skjolder som epitafier i norske kirker«, i UOÅ 1938-40.
  • Han viser også til de to skjoldene i Dale kirke i Luster i Sogn og i Gloppen i Nordfjord. Han tolker de to skjoldene i Vang som «virkelige stridsvåpen og ikke som paradesjold» med henvisning til Olaus Magnus’ beretning om at slike epitafieskjolder var virkelige stridsvåpen.
    ref Bugge i Ab. 1924. s. 35 med henvisninger.
    Røldal-skjoldet nevnes ikke.
• Sigurd Grieg 1934, Skiftet efter Eirik Bukk på Finnen, Dybvad.
  • Basert på bl.a. Anders Bugge 1924, Harry Fett 1917.
• Sigurd Grieg 1933, Middelalderske byfund fra Bergen og Oslo, Det Norske Videnskaps-akademi i Oslo.
• A.W. Brøgger og Asgaut Steinnes 1982, Gammel mål og vekt i Norge. – 1 Kyrlag = 3 lauper smør = 1 forngild mark i første og andre halvdel av 1300-tallet.
• Nicolay Nicolaysen 1862-66, Norske Fornlevninger, Christiania.
  • Om hjelm i Setesdal note 4 s. 258; Om det ene  trekantskjoldet i Vang. s. 116; Om det andre s. 117.
• Nicolay Nicolaysen 1876, «Antikvariske notiser», i  Fortidsminnesmerkeforeningens årsberetning, s. 153.
• Nicolay Nicolaysen, Foreningen til norske fortidsmindesmærkers bevaring 1844-1894, Kristiania : Foreningen, 1894.
• Harry Fett 1917, Norges malerkunst i middelalderen, Cammermeyer. Gjennomillustrert med store svart-hvitt bilder.
• Hjalmar Falk 1914, Altnordische Waffenkunde, Dybwad.
• Valdres 28. jan 1913. om gamle kirker i Valdres. Ukjent forfatter er den første til å nevne Ruges brev med utdyping fra 1750. (neppe Anders Bugge selv).
• H.J. Huitfeldt-Kaas m.fl.: Norske Sigiller fra Middelalderen, Oslo 1899-1950.
  • 336: Harald Nikolassøn, Lagmand. Trekantet, skraveret Skjold, hvori 3 Sværd med Spidserne vendt mod øverste høire Skjoldhjørne. Skjoldrand, belagt med Stjerner. Omskr. S’HARALDI: FILII: NICHOLAI. DN 3 nr 193, 1337 [lagmann i Trondheim], DN 2 nr 257 1343 [sysselmann i Valdres], DN 2 nr 276 1346 [Fehirde i Trondheim], Adelslex. Niclesson, 2 (urigt.). (E.P.). [se også DN 3 nr 167 og 179]
• Anders Bugge 1924, «Vore gamle gravminder«, i Fortidsminnesmerkeforeningens årsberetning – må gås gjennom mht bilder i egen post!
• Anders Bugge 1923, «Kirkene i Valdres», i Valdres 900-aarsskrift, s. 53.
  • – Kilder, personlige undersøkelser, DN, kirkeregnskapsbøker, kirkestoler og bestiktigelsesprotokoller, Ruges opptegnelser i Kallske samling, Kallsbøker. Fetts skrifter om Norges kirker i middelalderen. L. Dietrichson: Norske stavkirker og vore fædres verk. … muntlige meddelelser fra kirkesanger Thorsrud, gårdbruker Peder Berge, prof Magnus Olsen og kons. DOmenico Erdmann, pastor VÆrnes, skolebestyrer Islandsmoen, redaktør Hovi, frk. THora Einang, konservatorer BØe, Lexow, Kielland, Midttun og Mowinckel, arkivarer Brinchmann og Agerholt, hr. Eyvind Hodne, hr. Lars Øie, hr Qvale o.a.
• Sigurd Kolsrud 1955, «Hermann Ruge. Nokre aktstykke.», Tidsskrift for Valdres historielag. Kapittel 2. «Tri brev frå Hermann Ruge», s. 282f
  • – han skriver: Før er utgitt et brev fra 1750 om Thomaskyrkja i Tidsskrift for Valdres Historielag I, s. 35ff, med merknader av Oluf Kolsrud. I samme tidskrift II (1917) er utgjevi hans «Waldresia Reserata», tidligere trykt i Budstikken III (1821-22), s. 254-302. I Tidsskrift for Valdres Historielag, årgang 1927 er trykt «Underdanigst Forklaring over de 43 Poster Slidre Præstegields Beskaffenhed wedkommende Anno 1743», orig. i Kalls manuskriptsamling under nr 205 fol.
• Ivar Kleiven 1908, «Ridder-sprange», i boka I gamle Vaagaa, s. 53-56. Han gjetter på at hendelsene fant sted i tia mellom 1230 og 1300.
• Yngvar Nielsen 1908, «Valdres i gamle dage», referat av foredrag i avisen Valdres 30. juni 1908.
• Andreas Faye 1833, Norske sagn, s. 234-36.
  • Faye anmerker: Heimdalsvatn er endnu bekjendt for sine deilige Ørreder og Heimdalen for sine Græsgange og Jagt. Denne Herlighed hører til det gamle Riddersæde Sandbo, som allerede i Kong Sverres Tid eiedes af Familien Gjæsling, men senere af Familien Iljarn, hvortil den omtalte Ridder skal have hørt. End bevares paa Gaarden Staalhue, et Harnisk og en Deel Vaaben, som de gamle Eiere have brugt. Kilde: Mundtlig, Bud. 2 Aarg. 672, Hjorthøys Beskr. over Gulbrandsdalen 2, 37. Kraft 2, 137.
  • I 1844-utgaven har Faye endret sagn og forklaring, blant annet ved utelatelse av familien Iljarn. Annen versjon av sagnet fra 1860-åra her.
• Gerhard Munthe 1833 «Sighvat af Læirholar«, i Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie, bd 1, s. 155-56.
  • Lexicon over adelige Familier i Danmark, Norge og Hertugdømmerne, bind 2, 1737, s. 166:
  • Herr Sevad til Lehrhod i Valder, en fornem Mand under Kong Haagen Magnussen, blev dræbt af nogle Bønder. I Vangs Kirke-chor hænger hans Vaaben, som er et blaat Skiold, inden i hvilket en Guld Krands, i Form af Skioldet, udvendig besat med 12 Guld Lillier, 3 foroven, 3 paa hver Side, og 3 forneden, inden i denne 3 paa Skraa mod Skioldets nederste høire Hiørne, med Spidserne nedad, over hinanden satte, hældende Guld Kaarder, Paa Hielmen 3 Guld Kaarder, med Spidserne nedad. Tab XXVI, no 91.
• Gerhard Schøning, Reise gjennem Gudbrandsdalen 1775, Hamar 1926, s. 38 – 40
  Angir Sandbufolket og sagnet om «ridderspringet».
• Kristin M. Røgeberg (red.) Norge i 1743. Innberetninger som svar på 43 spørsmål fra Danske kanselli bd 2, Riksarkivet, s. 285; tidligere publisert som Hermann Ruge, «Slidre Prestegjeld», i Tidsskrift for Valdres historielag 6-10. årgang, 2. bind, 1921 – 1930, s. 101-186.
• Iver Nielssøn Hirtzholm ca. 1690, Insignia quædam virorum illustrium in Norvegia quodam habitantium, Nasjonalbiblioteket, MS.4° 597. Se også Vigerust.

Leirhol gnr 62 i Vang

62. Leirol. Udt. lei2ró:£. — a Leirholum NgL. III 148. a
Læirolom, Leirholom, Leirholvm DN. II, s. 87f, 1309; s. 90, 1310. a
Leirolom DN. I 131, 1316; VI s. 89, 1316. Lerull 1578. Leruldt
1592. Lerulld 1604.1/1. Leroll 1667. Leerol 1723.1/1.

NRR: 1295 nr 790; 1309 nr 595; 1309 nr 616; 1319 nr 1129.

Valdressoga nevner ikke Sigvat på Leirol, men men har bilde av «Nøre Leirhol med den gamle Leirholar-stova», bd. 2, s. 699. Heller ikke om Kvien er noe stoff før 1528 nevnt.

Kvien gnr 96 i Vang.

96. Kvien. Udt. kví2é. — a Quidini, til Quidins DN. II 210
211, 1343. Quien 1520. Qujenn 1578. Quienn 1592. 1604.1/1.
1667. Qvien 1723.1/1.

Kviðin, sms. af vin med kviðr m., Bug, Mave. Det sidste Ord har
maaske betegnet nogen Fos i en af de Bække, mellem hvilke Gaarden ligger;
jfr. Fosnavnene Vomb, Vom, under Brandbu GN. 155, og Magalaupet (Bd.
XIV S. 181). Et Gaardnavn Kvien af anden Oprindelse forekommer oftere;
det er best. Form af kví f., Kvægfold.

Det andre skjoldet likner ikke så rent lite på dette, gjør det ikke?

Et våpenskifte på Voss i 1350

Finnesloftet på Voss er  muligens en gildehall oppført kort etter 1295, kanskje i den tiden Peter Bonde (d. 1319) holdt til på Finne. Han ble avløst av sønnen Gudbrand, og etter ham kom hans svoger eller søstersønn Eirik Bukk til gards, og døde her i eller rett etter den store manndauen. Foto: PerPlex, Wikimedia Commons, CC-BY-SA-3.0

På Voss 6. August 1350 ble det holdt et skifte over avdøde Eirik Bukk på Finnen. Skiftet er blant de største våpenskiftene som er bevart fra middelalderens Norge, og det gir et unikt innblikk i våpens verdi og sammensetning for en lokal stormann (ikke storbonde, slik Sigurd Grieg antar) ved inngangen til senmiddelalderen. Litt enkel regning med varepenger må til. Med Asgaut Steinnes kan vi regne 1 Kyrlag = 3 lauper smør = 1 mark forngild i første og andre halvdel av 1300-tallet. En såkalt forngild mark er én mark etter pengeverdien på 1200-tallet, og 1/3 av en mark brent sølv. Den ble oppdelt slik: 1 mark = 8 øre = 24 ertuger = 240 penninger.

Åtte av 31 lotter i skiftet er stridsutstyr, til en samlet verdi av 19 5/6 mark. I tillegg er det nærliggende å anta at noen av de fire kistene i skiftet til en verdi av 4 mark har vært brukt til å oppbevare dem.

• 6 breiøkser = 6 mark
• 7 spyd = 2,5 mark
•  4 sverd, 1 enegget sverd[?], 1 skjold = 4 mark
• 1 skjold = 1 mark
• 1 kjold og 1 bukler = 1/3 mark
• 1 plata = 2/3 mark
• 4 stålhuer, 1 jernhatt og 1 lukket hjelm = 7/3 mark
• 6 bondeskjold og 1 bukler = 3 mark

Dette er hovedsakelig utrustning for en stormann og seks svenner, med noen iøyenfallende mangler. Det er ingen brynje og ingen tekstilrustning. Sigurd Grieg har gått gjennom dem alle, men snubler allerede ved breiøksene (à 1 mark) idet han heller vil bruke skjeggøkser. Spyd (à 5/14 mark = 8,5 ertuger) og sverd (à snaue 1 mark) har andre sagt nok om. Her skal bare nevnes at 24 år tidligere hadde Eiriks forgjenger, Gudbrand på Finne, løst et sverd mot 3 månedsmatbol i en gård. Det tilsvarte en rett til årlig leie tilsvarende 1 mark, og man måtte nok ut med det mangedobbelte for å innløse dèn.

Skjoldene varierer fra 1 mark til under 1/3 mark, og bondeskjold under 1/2 mark. Interessant nok tangerer de lavest prisede skjoldene ny-prisen i Bergen i 1282 på krosskjold og raudan skjold, selv om vi her må forutsette at det har skjedd en teknologisk endring. Det dyreste skjoldet har vel helst blitt kunstferdig utsmykket, slik de to skjoldene Hermann Ruge innbemelte fra Vang stavkirke i 1750.

Bondeskjoldene faller i en annen kategori. Grieg regner med at de er å sammenlikne med det bevarte Rike-skjoldet, men dette ser ikke ut til å ha vært i henhold til landslovens skjoldkrav, og vi må trolig i stedet se oss om etter en for oss ukjent variant.

Buklerne sammenstiller Grieg med bevarte buklere, men han identifiserer også de to på baksiden av Blakarstolen som slike, samt en fotsoldat avbildet i Vang kirke. Han nevner at så sent som i 1426 ble et bondeskjold ansett som god nok betaling for en tomt i Eidsberg.

Beste stålhue skulle i 1282 koste 5 øre, mot fattige 3 øre i snitt for de seks hjelmene i skiftet. Grieg bryter med Falk, og definerer i likhet med Gjessing begge typene som jernhatter med brem, den ene med spanger, den andre med hel pull.

Grieg antok med Falk at plata er til å bære under brynjen som i Kongsspeilet, selv om han åpnet for det motsatte. Han skrev før Thordeman publiserte sitt arbeid om massegraven ved Visby.

Sengetøy

Av andre gjenstander, peker sengetøyet seg ut, «j bædium hægendum (underdyne/teppe/bolster med pute), linlokkum (linlaken) ok sengiar klædom (sengeklær/ sengeteppe)» til en verdi av svimlende 6 mark. Grieg savner andre overbredsler som skinnfell/ dyne eller åkle. Det er mer sengetøy, «æin forfalsz (fortjald, omhegn) brun» for ½ mark, «æin barnshwitil (kvitil/ sengeteppe for barn) ok .j. slitath hanklæde (håndkle)» for 2/3 mark. I følge Grieg omtales også en fullt utstyrt seng i 1368, med to underdyner, tre hodeputer, åtte linlaken og to gode kvitler. DN 2 400.

Skiftet i original

Allum monnum þeim sem þetta bref sia æda hæyra senda Hal-
dor Olafsson, Asskel Øysteins son, Vemundr Siugurdar son Anfinnr
Haldorsson, Besse Þoresson, ok Eilifr Siwgurdar son Q. G. ok sina.
mer wilium ydr kunnight gera, at a midvikudagen nestan eftir Olafs
woku sidare, ok friadagen þar nestan eftir, a þritughta are ok æinu
rikis wars wirduleghs herra. herra Magnusar mæd gudes naad Noreghs
Swia Skane konongs, waro wer enuordom til nemdder af wegna Hal-
steins Josteinssonar halfir, en halfir af annarre holfu a wegnna Jngibiargar
Simunar dottor j vmbode barns sins, þes er dømt var Eriks bokka a
Finnini æruingi barna adrnefs Eriks

1. bonda j bædium hægendum linlokkum ok sengiar klædom firir vi. kyrlogh
2. jtem salun [tekstil] ok kogur [teppe] firirii kyrlogh
3. jtem æin forfalsz brun firir halft kyrlagh
4. jtem æin barnshwitil ok .j. slitath hanklæde firir ii laupa
5. jtem syrkot [overskjortel] ok kaprun [hette] firir iiij laupa
6. jtem j palkledom [pallklede] ok paldynum [palldyne] firir halft iii kyrlagh
7. jtem æin tre. a . . . . . . . . . a ok einar doppor [øredobber?] firir .v. laupa,
8. jtem iii horn, ok ij mattkrifar [matkniver], ok einar wagar skalr mæd mætom [vektskål med lodd] firir halft fimta kyrlagh,
9. jtem iiij kistur firir fiughur kyrlogh,
10. jtem sex breidæxar firir vi kyr,
11. jtem vii spiott firir halft iij kyrlagh,
12. jtem iiii swærd ok ein mækir ein skioldr þar mædr firir iiii kyrlogh,
13. jtem ein skioldr firir sik firir kyr-lag,
14. jtem skioldr ok æin buklare firir laup
15. jtem æin plata forn firir ij laupa
16. jtem iiii stolufur ok æin jarnhattr ok æin luktr hialmr firir vii laupa
17. jtem sex bonda skildir ok æin buklaræ firir iii kyr
18. jtem j .ij.loptom tiold [loftstepper/veggtepper] firir x. kyrlogh
19. jtem ii karlmansz sodlar [herresal] ok æin kuæn-mansz sodull [kvinnesal] mædr beidslu ok ollum tygium [beslag og tøyer] firir halft iii kyrlagh
20. jtem allr æykia ræidi ok iij snidlar [lauvkniver] firir halft annat kyrlaght
21. jtem j nofrum [navar] ægsum [øks] ok sigdum [sigd] ok ollum smidiu tolom [smieverktøy] þeim ær bondom hæva firir iii kyrlogh,
22. jtem ii munlaugar [vaskefat] ok ii waszkalar [vannkrukker for håndvask] firir kyrlogh
23. jtem ii pottar [leirkar] ok æin pundaræ [vekt inntil ett pund] firir kyrlagh
24. jtem ii skippundarar [vekt inntil to skippund] firir halft annat kyrlagh
25. jtem iii hæitukatlar [bryggekjeler] firir atta kyrlogh,
26. jtem diaasn [jomfrukrone] þat ær stændr þrættaan aura gyllt,
27. jtem sylgia [bol-sølje] ær stændr halfan annan æyri
28. jtem æitth fingrgul [fingerring av gull] ær stændr fim peningha wegna,
29. jtem twæn spenls ogyllt [forgylt klesspenne] er standa fim ertoggar
30. jtem æinar tolur [?] firir halft kyrlaght
31. jtem skurn buin ær stendr halfri ertogh fat [beslått eggformet bordkar] i halfan þrættanda æyri.

war þa b.I s.254 æn marg wmætet bede bu ok hæstar ok marght annat ok til sanynda
her wm sættum mer fyrnemdr mæn war jnsigli firir þetta bref er
gort war a dæghi ok aræ sæm fyrsægir.

Litteratur og digresjoner

• Henry Harrod 1870, Report on the Deeds & Records of the Borough of King’s Lynn, s. 59 – Noen priser for utrustning i skip, King’s Lynn mot kongens fiender i Skottland i 1327. Utdrag. 1 pound sterling = 20s (shilling) = 240d (penny, eg. denarius). Dagslønner for mannskap 3d pr dag, for master og constable 6 dpr dag
  • – «pair of plates of iron, value 18d.»
  • – «pair of plates with visor ([bevor?]?), one haqueton, one basinet with ventrail, one pair of iron gauntlets, value 20s.«
  • – «pair of plates value 10s., haqueton 5s., basinet with ventrail 6s.«
  • – «pair of plates of horn value 8s.«
  • – «one haubergion value 4s., one haqueton 2s., one pair of gauntlets 8d., basinet with ventraul.«
  • – «pair of plates 4s.»
    «haqueton value 40d.»
    «springald […] 30s. for the same.«
• Sigurd Grieg 1934, Skiftet efter Eirik Bukk på Finnen, Dybvad.
  • – (Grieg hadde skrevet med om middelalderhjelmene annetsteds, sa han. I byfunn?)
• Anton Espeland 1946, «Skiftet etter Eirik Bukk på Finnen i 1350», i Vossebygderne XXVIII.
• A.W. Brøgger og Asgaut Steinnes 1982, Gammel mål og vekt i Norge. – 1 Kyrlag = 3 lauper smør = 1 forngild mark i første og andre halvdel av 1300-tallet.
• N. Nicolaysen 1862-66, Norske Fornlevninger, Christiania. Om hjelm i Setesdal note 4 s. 258; Om det ene  trekantskjoldet i Vang. s. 116; Om det andre s. 117.
• Hjalmar Falk 1914, Altnordische Waffenkunde, Dybwad.
• Harry Fett 1917, Norges malerkunst i middelalderen, Cammermeyer. Gjennomillustrert med store svart-hvitt bilder.

 

Tingenes verdi: Pristakst for Bergen i 1282

Det gamle lovmaterialet vårt inneholder en del detaljerte bestemmelser rundt verdien av arbeid og varer. De gjør oss i stand til å skimte hva folk kunne ta seg råd til, fordelt på stand og stilling. To retterbøter for Bergen fra 1282 og 1302 er framtredende eksempler. Den siste kommer jeg tilbake til, mens den første er tema her. Den er lett tilgjengelig etter at Sverre Bagge med flere utga den i oversettelse i 1973. (Bagge m.fl. 1973: 172ff, etter NGL bd 3 s. 12)

Det er imidlertid viktig å huske at det finnes avvikende avskrifter av retterboten. NGLs hovedtekst bygger på et avskrift fra midten av 1300-tallet i Lund, men det sammenstilles med en like gammel avskrift i Stockholm (B).

Priser presenteres gjerne på formen 1 mark = 8 øre = 24 ertuger = 240 penninger. I 1282 var det imidlertid litt mer komplisert enn som så. Man preget bare mynt i den minste valøren – penninger – og lav sølvgehalt gjorde at det i praksis skjedde en verdiforskyvning mellom valørene, derav skillet mellom talte og veide penninger. Det får bli tema for en senere post. Her holder det å nevne at ingen av dem forholdt seg til direkte til vekten av rent sølv, og at det i 1282 trolig gikk 2 talte penninger på hver veide penning, i praksis altså: 1 mark = 8 øre = 24 ertuger = 240 veide penninger = 480 talte penninger.

Retterbot Bergen 1282

Skomaker

• De beste nauteskinnshoser 2 øre
• Kvinnestøvler 1 øre
• De beste mannssko 1/2 øre
• De beste forleister for menn 5 penninger 1 ertug
• De beste kvinnesko 1 ertug

Skreddere

• Klesstykke med dobbelt sett ermer 12 veide penninger, inkludert utskifting av ermene
• Klesstykke med ett sett ermer 1/2 ertug

Gullsmeder – 1/2 veid mark pr glattforarbeidet mark som de lager

Skinnberedere

• Berede 40 mårskinn 2 øre.
• Berede 40 hermelinskinn 2 ertuger.
• Berede 40 ekornskinn 1 øre.
• Beste skinnkjortel av norrønt lammeskinn 1/2 mark
• Kjortel av reinkalvskinn 8 ertuger
• Fór av killingskinn 8 ertuger
• Skinnkjortel av det beste engelske lammeskinn 1 mark
• Beste skinn til hette 1 øre
• Fór til mantel eller kappe av gode nakkeskinn 1 mark
• Hettefór av det beste hermelinskinn 7 øre
• Beste lue av ekornskinn 1 mark

Jernsmedene

• Beste stålhue – 5 øre
• Arbeidsøks som veier 10 merker – 2 øre
• Beste skogsøks – 2 1/2 øre
• Beslår de en kiste på tysk vis – 1 øre pr lispund
• Slår de skipssøm av trøndsk eller valdresk jern – 2 ertuger pr lispund
• Søm av jerntråd – 1/2 øre [pr lispund?]
• Beste dreielås – 2 1/2 ertuger
• Utelås, og dørjern og spyd, grev, plogjern, ljåer og sigder, knivblad og alt annet smått smedhåndverk (smasmiði) betales som fra gammelt.

Kjelesmeder for kopper de slår – 2 øre pr lispund

Kistesnekkere for kiste med 2 x 1 alen lokk – 8 ertuger og mindre for mindre

Bøkkere

• Ølkar – 15 veide penninger pr gjord
• 20-askers kjøreler og nedover til små dunker eller såer – 5 veide penninger pr 3 gjorder
• Kjørel som tar èn bolle – 1/2 ertug
• Halv bolles kjørel – 8 veide penninger
• Øsebøtter – 8 veide penninger
• En justes kjørel – 5 veide penninger
• For hvert målekar han merker på bymøte – 1 talt penning

Tømrere

«Tresmiðir skolu taka ϝyrir huert hundrat malz tymbrs er hann teelgir. en han gerrir beðe telgir ok skeϝur skapar kinnunga ok leggr eptir, take a huert hundrat atian aura veghna.

• Pr 120 stokker som telgjes – [?]
• Pr 120 stokker «som han både telgjer [telgir] og skaver [skefur] og lager kinninger og føyer stokkene til hverandre» – 18 veide øre.

Middels dyktige håndverkere [i tre og jern] – 6 veide øre pr mnd

Beste formenn – 9 veide øre pr mnd

Slipere (sliparar)

• For hvert sverd når han utstyrer det med helt ny slire av nautskinn – 1 øre
• For bare pussing – 1 ertug
• Setter lær på en ståøhjelm og vokser den – 1 ertug
• Polerer (skyggir) en hjelm- 1/2 ertug

Skjoldmakere (skjaldara)

• Korsskjold – 8 ertuger [B-håndskriftet sier 3 øre]
• Rødt skjold – 3 øre [B-håndskriftet sier 8 ertuger] [I en retterbot fra 1384 er taksten 6 øre for et rødt skjold (NGL III: 220)]
• Malt bukler – 1/2 øre [B-håndskriftet presiserer at bukleren er tvibyrðt men dropper steint.]

Barberer: Årelating – 1 veid penning

Badekona – 1/2 øre pr halvår

Bakstekona

• Ett spann mel 1/2 ertug
• Fint hvetemel 15 penninger

Møllere

• Ett pund malt – 1/2 ertug
• Ett pund korn – 15 penninger
• Ett pund hvete eller rug – 1 ertug

Kammakere pr 120 kammer 8 ertuger

Arbeidsfolk

• For [transport av] et vinfat eller 20 askers kjørel – 1 øre og mindre for mindre
• For transport bryggene til ende eller i byen pr pund [1 skippund = 185,17 kg eller 1 bismerpund = 5,14 kg? ] eller pr øltønne – 5 veide penninger
• Pr lest fra skip til gårdene – 1/2 øre

Tjæreberedere

• Tjærebre skip eller hus – 2 ertuger pr tønne
• Tjærebre kirke eller spontekte hus eller tårn – 1 øre pr tønne

…

Skreddere skal ta én øre sølv for kjortel og overkappe (kyrtil ok syrkot) om de setter snørebånd på begge ermene og ut på akslen, men for en norrøn kjortel en halv ertug…. Gode engelske luer for halv åttende veid penning, men voksede luer (sirehufa) for en halv veid ertug

….

Lin – 8 veide penninger pr mark [1 mark = 214,32 g]

Silketråd skal selges for 14 øre pundet [1 skålpund = 2 mark = 428,64 g] [I 1302 var taksten økt til 20[?] øre pundet]  Med andre ord skulle silketråd i 1282 være 26 ganger dyrere enn lintråd etter vekt. Til sammenlikning var silketråd kun fem til sju ganger dyrere enn lintråd i de engelske Great Wardrobe accounts fra 1330-åra. (Crowfoot m.fl. 2001: 152) Forskjellen kan antakelig tilskrives avstand både i tid og geografisk.

Tykk silke – 5 penninger og 2 ertuger pr alen [2 øre i 1302]

Tynn silke – 5 penninger og 1 ertug pr alen.

Litteratur

• Sverre Bagge, Synnøve Holstad Smedsdal og Knut Helle 1973, Norske middelalderdokumenter i utvalg, Universitetsforlaget.
• Norges Gamle Lover bd 3 s. 13ff
• Asgaut Steinnes Gamal Skatteskipnad, Nordisk Kultur bd 30: 92
• Elisabeth Crowfott, Frances Pritchard, Kay Staniland 2001, Textiles and Clothing 1150-1450, ny utgave, Boydell Press.

Den norrøne stålhua

Jernhatt  fra Hovland i Ullensvang, Hardanger. Nå på Forsvarsmuseet HAO21092. Foto: Norsk folkemuseum, NF.09750.

Kjelehatt (stålhufu, ty: Eisenhut, eng: Kettle hat, fr: chapel de fer, sv: kittelhatt) hjelm med brem, ofte med forsterkninger. Mange varianter var vanlige i hele Europa gjennom middelalderen. Stålhufu avgrenser seg fra pottehjelmen uten brem, járnhattr, og den lukkede luktr hjálmr, men også fra den eldre spisshjelmen, hvassan hjalm eller peitu hjalmar (hjelm fra Poitiers).

Typen vi ser nærmere på her er særegen for Norge og det er gjort 9 funn av den fra hele landet, inkludert Jemtland. I tillegg er det gjort ett funn i Estland. Ingen av funnene er fra daterbar kontekst, men ut fra billedmateriale er de stilistisk datert fra midten av 1200-tallet til begynnelsen av 1300-tallet. Den er kjennetegnet ved måten den er segmentert på, med en korsformet pull med avrundede panelåpninger.

Jernhatter fra Norge. Den øvreste fra Bejarn i Tromsø museum, de øvrige oppbevares ved Oldsaksamlingen. De to i midten, fra Eiker og Skiptvet, dateres til omkring 1300. Nr 4 fra Ringsaker (C105) er fra 1200-tall mens nr 5 er fra 1400-tallet. Etter Gjessing 1942, plansje 8.

(1, 2) Bejarn-hjelmene (Ts.4222 a) er fra Strand i Bejarn i Nordland. De beskrives som jernhatter med høy rund pull som i toppen løper opp i en liten spiss, og med en lite nedbrettet brem. De sammenliknes med avbildninger fra Olavsantemensalet, selv om disse har lavere, mer konisk pull og smalere, mer nedbrettet brem. Den mest fullstendige hjelmen er klinket sammen av to stykker, der bremmen har en 2,2 cm bred oppstående kant klinket fast til pullens utside. Pullen er smidd av ett stykke, med to sekskantede åpninger på hver side som har vært fylt av tynne jernplater holdt fast av fire nagler i hver åpning. Ytre tverrmål 33, 2 cm, største innvendige tverrmål 21,2 cm. Høyde ca. 20 cm. Ts.4222b er en nærmest sirkelrund hvelvet jernplate som har fylt to åpninger i hjelmen.

Fra Bejarn er det også fragmenter av en hjelm av samme type, begge funnet i 1940.

(3) Eiker-hjelmen (C8) ble funnet i jorda på Eiker prestegård, hvor visstnok også leidangen lagret sitt utstyr. Den er i jern og ble ved registreringen i 1829 beskrevet som omtrent 6 tommer høy, bestående av en korsformet jernplate utfylt med innvendig påklinkede tynnere jernplater. (Et bilde av innsiden viser at en rund plate utfyller to åpninger.) Midt i korset, over issen, er en liten bule. En pånaglet skjerm løper rundt nedre rand, 2 1/2 tommer bred. Den ble av Nicolaysen forsøksvis datert til hedensk eller begynnelsen av kristen tid. Store stykker er fortært av rust. Kjelehatten fra Eiker finnes også omtalt her.

(4) Skiptvet-hjelmen (C84, alternativ lenke her) har ukjent funnsted men hadde vært oppbevart i Skiptvet i lengre tid da den ble innlevert til det som i 1829 ble Oldsaksamlingen. Gjessing anså den svært lik Eiker- og Beiarn-hjelmene, bortsett fra at den hadde to sett à tre riller på bremmen. Den framstår som langt mer slurvete utført enn de andre.

(5) Ringsaker-hjelmen (C105) som ble oppbevart i Ringsaker til den ble innlevert til Oldsaksamlingen avviker noe fra de øvrige hjelmene ved at bremmen er stuttere og tjukkere, knapt en tomme bred. Den er 8 1/2 tommer høy og i snitt 7 1/2» i diameter.

Jernhatt fra Hof i Vestfold, sett fra siden. Den oppbevares ved Historiska Museet i Stockholm. Foto: Historiska Museet.

(6) Hof-hjelmen SHM 119391, inv nr. 23741 fra Vestfold oppbevares fra 1947 ved Historiska Museet i Stockholm, etter å ha blitt kjøpt inn av Nordiska museet i 1899. I Bengt Thordemans registrering fra 1950 het det at den ble funnet i 1896 av Halvor Hovland under graving på en halv alens dyp, og var da full av aske. Innkjøpt hos antikvitetshandel A.J. Enholt, Kristiania. Gjessing overså den i sin gjennomgang. Bremmen er klinket til pullen som er satt sammen av seks deler; fire paneler under to bånd lagt i kors. De fire panelene er antakelig delvis resultat av restaurering tidlig på 1900-tallet. En avbilding fra 1900, før restaurering, viser hull i minst to paneler. Opprinnelig målt til 33 cm lang, 30,5 cm bred, 17,5 cm høy. Den 22.3.1990 målt til 33,3 cm lang, 31 cm bred, 17,0 cm høy, vekt 2037 g. Litt:

• Meddelanden från Nordiska Museet 1899-1900 s. 96: «Under sin resa i Norge i slutet af sommaren 1899 förvärfvade museets styresman för samlingarna en järnhufva, troligen från slutet af medeltiden, hvilken anträffats vid jordarbete i Hof i Jarlsbergs amt (bild 22).»
• Sigurd Grieg et. al. 1943, Arkeologiske Landskapsundersøkelser i Norge, II, Vestfolds Oldtidsminner, s. 129f: Hovland øvre 41/5 «For 30-40 år siden skal det på denne gård være funnet en «hjelm» (mon skjoldbule?), som ble kjøpt av den daværende biskop (mon A. Chr. Bang?). Den ble funnet på (?) en haug som ligger like nordenfor huset. Denne så nærmest ut som en naturlig knaus, men formen kunne vanskelig bestemmes på grunn av en tett bringebærhekk. I den vestre kant var det gravd fram kullblandet jord. Topografiske undersøkelser 1931: Tapt funn: «Hjelm», muligvis skjoldbule. (Eva Nissen Fett.)»

(7) Ullensvang-hjelmen HAO21092 fra Hovland i Ullensvang, Hardanger. Hjelmen ble gitt fra Historisk museum i Bergen til Forsvarsmuseet. Den finnes avbildet i fotosamlingen til Norsk folkemuseum, NF.09750, der datert til 1249-99.

(8) Kodasoo-hjelmen: Funnet i Estland. Den ligner mest på Ringsakerhjelmen av type, og dateres til midten av 1200-tallet på grunnlag av Macieowskibibelen.

(9) hjelm i privat eie, beskrevet av Norheim 1990. Senere solgt til Kingbeil-samlingen, se Goll ref_arm_4314. Hjelmen er muligens den samme som er beskrevet av Nicolaysen tilhørende en privat våpensamling i Valle i Setesdal: «en simpel rundpullet jernhat med nedhængende rand, som formodentlig er fra det 16de hundredaar og maaske ældre end reformationen.» Identifiseringen er usikker, for om Eiker-hjelmen bemerket Nicolaysen den korsformedede bøylen og ga en langt tidligere datering.

(10) Farsinberg-hjelmen. Fragment, Jemtland, se Stålhua i Farsinberget.

Andre jernhatter

Med og uten segmentert pull.

Sveneshjelmen innside. Hjelmen ser ut til å være satt sammen av tre deler. I tillegg til pull og brem går en ring rundt innsiden. Foto: KHM, CC BY-SA 4.0.

Sveneshjelmen utside. Foto KHM, CC By-SA 4.0.

Sveneshjelmen C1261 fra Svenes sogn i Nord-Aurdal kommune er allerede nevnt. Hos Gjessing heter det at den et utlånt til De Sandvigske Samlinger. Den skulle være funnet mellom 1820 og 1830 i ei steinrøys i Svenes sogn i Nord-Aurdal, Valdres og ble innlevert til Oldsaksamlingen i 1846. Pullen er drevet ut i et stykke uten pigg med vid og noe nedhengende brem. Bremmen har diameter på 39,5 cm og pullen er nederst 24 cm. Bremmen er 8,4 cm bred, og hjelmen 23,4 cm høy. Gjessing sammenstiller den med to svenske hjelmer som er praktisk talt identiske hverandre og drevet ut med pull og brem i ett [Det har ikke latt seg gjøre å identifisere begge – er det egentlig bare én?]. Gjessing tidfester alle tre til 1300-tallet på grunnlag av hjelmer i Flatøyboka, men synes å være blind for at typen finnes hyppig i det følgende århundret.

Hornborgasjö-jernhatten inv. 16225, føremålsnr på hms 145759, ble funnet etter senking av Hornborgasjø i Västergötland i 1918, publisert i Fornvännen 1920 s. 4, ill s. 24 under navnet Stormhatt. Den ser ut til å være drevet ut i ett stykke. Bremmen har diameter på 40,6-37,7 cm. . Se alternativt bilde her og her.

Assar Blomberg beskrev funnet nærmere i 1929, trolig i Broddetorps Pastorat, «Sommaren 1918 hittades i Hornborgasjön – där vattenståndet till följd av den senaste sänkningen blivit synnerligen lågt – en s.k. kittelhatt (stormhatt) av järn från 1400-talet. Till skillnad från hjälmen, som tillhörde riddaren, brukades järnhattarna av de menige männen, och de buros som vanliga hattar med obetäckt ansikte. Den imponerande pjäsen väger c:a 2 kg. och har en diameter i brättet av 38-41 cm. samt en höjd av 19 cm».

Linköping-hjelmen er visstnok drevet ut i ett stykke. Den er ikke verifisert. Denne? Gjessing 1942: «Den ene av de svenske jernhatter stammer fra de gamle Antikvitetskollegiets
samlinger. Dit kom den alt i 1600-årene. » Katalog: «Een stormhatt (ännu bevarad), fig. 25, och några gambla wärjor» tillhörde måhända 1400-talet».

Voldsted Å-hjelmen 5221, Nordjyllands historiske museum, Ålborg, på lager. Se også OMNIA. Segmentert jernhatt. Største høyde ca. 16 cm, diamenter underside 30,4 x 25,5 cm. Foto: Eget.

F) Grills hjelm 22424 (5795) Svensk jernhatt fra 1400-tallet eller tidligere. Alternativt bilde her.

G) Det tyske nasjonalmuseet, Stålhuer (Eisenhut), W901, W1273 (u bilde).

H) Rijksmuseum, Nederland. Kjelehatt hevet fra enkel plate, tysk, kjøpt fra H.L. Visser Collection. Se: Eveline Sint Nicolaas, ‘Keuze uit de aanwinsten : de wapenverzameling van H.L. Visser’, Bulletin van het Rijksmuseum 50 (2002) 3, p. 424-439, p. 429 (afb.).

I) The Met –28.99.18 franske eller tyske bacinet-fragmenter ca 1270. Fragment av Pot-Helm før 1271, fransk/ tysk. 28.99.17.

J) Wilnsdorf Eisenhut. Prior to 1233. Flere bilder på Flickr her. 2 deler

K) Marsleben Eisenhut. Artikkel. 4 deler. Også beskrevet i Brandenburg1260. Sammenlikning med andre hjelmer på Livinghistory.cz.

L) London kjelehatten sent 1300-tall. På British museum. Artikkel: Jamie Hood, Joanne Dyer, Janet Lang and Janet Ambers 2011, «Defence and decoration: new findings on a late fourteenth-century ‘kettle-hat’ helmet found in London«, i Technical Research Bulletin nr 5. – Med litteraturliste.

M) Segmentert jernhatt livrustkammaren. Inv. nr. LRK 9751 (33:156) fire deler, forsøksvis datert til 1500-1699.

Andre hjelmer

Åranäshjelmen 15659 Svensk tønnehjelm fra 1200-tallet funnet i 1916.

Ragnhildsholm-hjelmen. Foto: HMS, Victoria Dabir CC BY 2.5 SE.

Ragnhildsholm-hjelmen 115274. Fragment. Høyde 9,5 cm, diameter 22 cm. Beskrevet som bascinet, vel her å forstå i betydningen cervelliere ettersom den dateres til ca 1250 og tiden Ragnhildsholmen var i bruk som festning. Den har 3 naglehull langs nedkanten, men antas opprinnelig å ha hatt seks. Jordfunn fra utgravningene i 1880-82.

Det er nærliggende å spekulere på om de store naglehullene kan være feste for en brem snarere enn linning. Ytterligere et jernstykke, 115275, tolkes som hjelmfragment, men det er lite og uten gjenkjennelige formtrekk.

Hatenboerhjelmen l 1971/11.10, nederlandsk cervelliere. 21 x 18 cm.

Tre segmenter naglet sammen med 2 x 8 nagler. En stripe i midten utvider seg mot for- og bakside. To semisirkulære sidepaneler. 12 kvadratiske hull langs nedkanten tolkes gjerne som oppheng for brynje, men er etter mitt syn vel så sannsynlig rester etter en brem. Den er av museet datert til 1100-tallet, men dateringen bør etter mitt syn utvides til å inkludere 12- og 1300-tallet. Funnsted angitt til landsbyen Hatenboer i byen Roermund i distriktet Limburg, Nederland. Skade er muligens etter slag fra øks eller spade? Det er ikke klart om skaden er fra før eller etter deponering.

Litteratur

• Nicolay Nicolaysen 1862-66, Norske Fornlevninger, Christiania.
  • Om hjelm på garden Rike i Valle, Setesdal note 4 s. 258: «De 9 forskjellig vaabener, som endnu finnes paa gaarden, ere neppe ældre end fra 17de eller 18de hundredaar, med undtagelse af en simpel rundpullet jernhat med nedhængende rand, som formodentlig er fra det 16de hundredaar og maaske ældre end reformationen.» Det er denne samlingen Rike-skjoldet (C954) tilhørte.
• Hjalmar Falk 1914, Altnordische Waffenkunde, Dybwad.
• Guttorm Gjessing 1942, «Stålhuene fra Bejarn og andre norske stålhuer fra mellomalderen», i Viking VI. Oslo. 75-108.
  • Den yngste illustrasjonen av norrøn stålhue er i følge Gjessing den fra «Amnehärads-Råda kirke i Värmland fra 1328» (egentlig  søndre Råde gamle kirke i Värmland fra 1323). Etter Hildebrand, Sveriges Medeltid: Kulturhistorisk skildring, bd. 2, s. 297, fig 95. [Hildebrand skriver forøvrig om hjelmer fra s. 329]
• Bjørn Hougen 1961, Fra samling til museum: Opprinnelsen til samlingen af nordiske oldsager, Universitetets oldsaksamling. Han nevner Skiptvet- og Ringsakerhjelmene kort, og viser til at Skiptvet-hjelmen med sin brede brem er avbildet på «tegninger og miniatyrer fra 1300- og 1400-årene» – en liberal typologisering med andre ord. Ringsakerhjelmen regnes som den eldste, datert til 1200-tallet [etter heddalbenken].
• Per Terje Norheim 1990, «En særpreget norsk middelalderhjelm», i Norsk våpenhistorisk selskap Årbok.
• Arme Emil Christensen 1991, «Norske middelalderhjelmer», i Norsk våpenhistorisk selskap Årbok.
• Anders Helseth Nilsson 2001, «Falk for folket«, kongshirden.no.
• Diskusjon på Historska världar fra 2007.
• Informert diskusjon på Terra Teutonica.
• Svensk soldat fra slaget ved Älvsborg 1502 (annen type jernhatt)
• Bjørn Finnsons gravtavle i Nidarosdomen er gjengitt i David Lindholm et al 2003, Medieval Scandinavian Armies part 1 1100-1300, Osprey. Den viser en glatt pull, og det er litt tvetydig om den har forhøyet topp, som de bevarte hjelmene.
• Leslie Southwick 1989 Knightly Armour in England in the Age of the Black Prince, – «The ‘Ketil-hat’, ‘chapel de fer’ or ‘shapewe’, was an open iron hat with a broad brim first used in the ancient world.199 Its name of ketil-hat presumably came from its resemblance to an inverted cauldron, then known as a ‘ketilæ or kettle, and it is this hat which is probably the vida stálhufa (wide steel hat) of the sagas.200» s. 40a. – har flere billedhenvisninger vår type.
• Matthias Goll 2013, Iron Documents Interdisciplinary studies on the technology of late medieval European plate armour production between 1350 and 1500, PhD  Heidelberg.