Kategoriarkiv: Våpen og rustning

Plata

Thordeman II 8

Thordeman armour 8 type II, pl. 44.

Her ser vi nærmere på en konkret type av plata (eng: Coat of Plates, Pair of Plates, ty: Plattenrock). Det gjelder Thordemans type II, som regnes som den mest primitive fra massegravene ved Visby. Som vi skal se, samsvarer typen i stor grad med eldre avbildninger i form av St. Mauritius-statuen i Bamberg, gravvoktere i Konstanz, illuminasjon fra Jena-martyrologien, men også de mer hjemlige bildene fra kirkene Södra Råda og Løgumkloster. Men først – til Thordeman!

Visby II 8

  • Bengt Thordeman, Armour from The Battle of Wisby 1361, vol 1, vol 2.
  • Nye bilder ble tatt i forbindelse med utstillingen «Massakern ved muren«, men tilsynelatende uten ny konservering. De kan funnes på Historiska museets hjemmesider via søkeordet «Wisbyharnesk«.

Av type II-plataene kikker vi nærmere på nr 8. Den ble utgravd av A. Hoff i 1929.  Trolig ble den kastet i graven uten lik, kanskje fordi den var ødelagt. (5 plater mangla på venstre side.) Dette gjelder flere av plataene som er funnet. Midtplaten er identifisert ved at den er lengre enn de andre, avrundet i en ende og har 4 nagler nær de to langsidene, og ikke som de andre med 2 av naglene litt tilbaketrukket fra den ene av sidene.

Visby II 8

Visby plata type II nr 8. Midterste plate har glidd litt ned og tuppen har falt av etter konservering. Tre plater oppe, og 23 plater nede. Historiska museet. 536682.

Platene

Midtplaten er 28,5 cm lang, de fire neste på hver side kuttes ned til 18 cm. Videre kuttes de ned til 17 cm. Bakerste plate på begge sider har skrånende langside. Det er 23 plater i nederste rekke. Midtplate + 4 skrå + 7 nesten rette på hver side. Bredde 4,5-6 cm. Den siste skråner fra 6 – 4 cm. En jernløkke går på skrått opp i øvre hjørne, trolig for å feste en stropp for å holde ryggstykket oppe, samt to ekstra nagler for en spenne.

På de andre plataene av typen er framtrer ofte slike løkker på én eller begge sider. Hoas Hantverk har rekonstruert disse løkkene mellom foret og platene.

Til sammenlikning er midtplaten på II 9 30,5 cm, skrånende ned til 19 cm på bakplatene, og nederste rad er 21 plater. Her har begge bakplater løkke mot skjøten.

På alle type II-plataene overlapper nederste rekke over øverste unntatt Nr 13 som har så avvikende form at den burde skilles ut som egen type. Platene på nr 10 framstår som noe bøyd også i lengderetningen.

Det er ikke klart hvor mye overlapp det har vært mellom platene, utover det vi kan lese ut av naglenes plassering. Midterste plate på nedre rekke ligger øverst, overlappende de påfølgende på begge sider. Midterste brystplate ligger under den midterste av de nederste, men over de til høyre og venstre. Dermed er det på det meste fire plater som overlapper.

Naglene

Naglene framstår med store, flate naglehoder. Som regel er det 5 nagler pr plate, to øverst to i bånn og én på midten. Den øverste rekka har tre øverst, to på midten. Midterste øverst har kun én på midten. Det er ekstra nagler til feste bak.

Skiver nevnes sjelden. På type I nr 2 (s. 347) nevnes to skiver svære plassert under naglehodet på utsia av en plate, med spor etter grovt tekstil mellom skiva og plata, enten ytre lag eller foring. Et annet sted heter det at fragmenter av tekstil funnet mellom jernplater og skivene antyder at de var kledt med tekstil også på innsia. Det er altså eksempler på bruk av skiver både på inn- og utside, uten at det er klart om Thordemann har fått dem med seg over alt.

Tekstil

I omtalen av type I nr 2 (s. 347) nevner thordeman også spor etter tekstil mellom skiva og plata, enten som ytre lag eller foring: «As has already been mentioned there is on the ouside of these plates a coating of rust with distinct fabric pattern. Here and there this coating runs below the rivet-heads, and consequently leaves traces of the cover to which the plates had been riveted. In some places on the four lower, horizontal lames the coating runs also round the upper edge and into the upper part of the back of the lames, showing that they had ben pushed together at their lower edge in the grave, when the covering became folded and lay partly squeezed between the lower lame and the one immediately above it. These traces of cloth do not, however, show conclusively that the covering consisted only of cloth, they may also conceivably be the remnants of a cloth lining of a covering of some other material. Actually, some remnants here and there, especially distinct round a rivet on the left breastplate, show that such had been the case, and that the covering itself had consisted of leather.»

 

Avbildninger

Det er fem kjente grupper av avbildninger som i større eller mindre grad kan kobles til type II:

St Mauritius i Magdeburg:

Denne ikoniske statuen trenger ingen nærmere presentasjon. Nylig er den godt fotografert av Cité d’Antan. Baksia i relativt høy oppløsning finnes her. Vi nevner bare kjapt at den er av Blair 1958, og senere Goll tentativt re-datert til ca 1300, men uten støtte i kunsthistoriske dateringer. Thordemann kaller den «reinforced surcoat», men den er vel mer for hybrid å regne, med sin poncho-liknende konstruksjon.

Sovende vakter i Mauritius’-rotunden i Konstanz münster

Tre sovende gravvoktere i den hellige grav i Maurits-rotunden i Konstanz Münster i Sør-tyskland, er ikledt palta med langt «forkle» med splitt som framstår som identisk med Mauritius-statuen over. Se også pinterest. Statuene har rester av polykromi. Den hellige grav ble restaurert på 1960-tallet. Tidligere ble statuene datert til ca 1280 men i senere tid er de skjøvet tilbake til ca 1260. Bussman 2001 skriver at dateringene er uklar, men det må skrive seg fra før gulvet ble ombygd ca 1300. Kurmann 1985 daterte bygget etter Erdmann & Zettler 1977 til ca 1260, mens Hubel 1974 regnet en noe senere byggetid til 1260/70.

  • Peter Kurmann, «Das Heilige Grab in Konstanz, Gestalt und Funktion», i Dokumentation. Tagung der Dombaumeister, Münsterbaumeister, Hüttenmeister, Konstanz 1985, S. 71-95. Se rotundaen her. Og flere eldre bilder Landesarkiv Baden-Württemberg. – Se også
  • Stephan Bussmann 2001, Das Heilige Grab in Konstanz, diplomoppgave kunsthistorie, der Fachhochschule Köln. – Han har sett nærmere på statuene på ut- og innsiden av monumentet særlig med henblikk på polykromi.
grabwaechter

De tre sovende vaktene, alle iført full rustning og plata. Foto: Universität Konstanz, infosite om Mauritzrotunde.

Heiligen grab Mauritzrotunde

En av de sovende vaktene med lukkemekanismen bakpå plata.

Sødra Råda

Sødra Råda-veggmaleriet, datert til 1323, tapt ved brann i 2003. Referert av Thordeman her. Den viser et svært tydelig slektskap med Magdeburg-st-Mauritius. Til og med den firkanta flappen på brynjehetta finner vi igjen hos sidemannen.

Sødra råda

Ridder i Södra Råda gamle kyrka 1323, med type II plata. Beskåret og korrigert. Foto: Sven Rosborn CC BY 3.0, via Wikimedia Commons.

Jena-martyrologien

Fra Jena-martyrologien finnes en avbilding av type II ca 1275, båret over syrkot og tekstilpanser, via Manuscript Miniatures. Den ser ikke ut til å ha vært kjent for Thordemann.

Coat of Plates 1270

Vi ser tydelig rekken med plater på høykant. Kilde: Jenaer Martyrium fol 83v. Thüringer Universitäts- und Landesbibliothek.

Løgumskloster kirke type II-IV

Den i Løgumkloster kirke er også med stående plater, men det er ikke entydig om det er type II, III eller IV (med flere høyder). Det ble av Thordeman og i 1966 datert til ca 1300, ellers ofte til ca 1325. Han regnet det som type IV, men uten å sannsynliggjøre at naglerekkene hørte til separate platerekker.

Etter Thordeman er det ikke én, men to avbildinger av Plata i relikvieskapet i Løgumkloster kirke. Den ene er velkjente sankt Mauritius (st Maurice). Den andre er nest øverst til venstre, sankt Jørgen (st. George) til hest idet han spidder dragen, og er nærmere omtalt på altertavler.dk (søkeord RI.09.11.03) med godt bilde her (slaget på brynjehetta dekker deler av plata). I tillegg er det en plata avbildet på en av barnemorderne i Betlehem på alterfrontalet i kirken, nå i Nationalmuseet i København. Frontalet dateres som litt eldre enn skapet, til første kvartal av 1300-tallet. Se bilder her og her. Natmus’ eget digitale arkiv har foreløpig bare ett bilde fra frontalet her, men det er nærmere omtalt på altertavler.dk (søkeord: RI.09.11.02) med illustrasjon her.

lc3b8gumkloster_kirke_-_heiligenschrein_4

Relikvieskap 1300-tall, Løgumkloster kirke, Danmark. By Wolfgang Sauber (Own work) CC BY-SA 3.0, via Wikimedia Commons.

Wienhausenklosteret type III

den sovende vakten i Wienhausen-klosteret fra 1280-90 er type III eller IV med minst en separat rad for skjørt.

  • Thordeman I s. 286, referer P. Post som daterer det til 1280-90. – (Note 277: P. Post, «Sitzungsbericht», ZHWK, NF. 2, p. 197, figs. I, 2. Thordeman, Det gotländska folkuppbådet p. 185, fig. 22. pussig nok har ikke T. denne referansen med i bibliografien, hvor han nevner bl.a. «Post, P., «Waffen- und Kostümgesichtliche Ausdeutung der Limburger Chronik«, ZHWK, NF 5, 1936, p. 177. Post har mange artikler i tidsskriftet).

Digresjoner

  • Hoas Hantverk har rekonstruksjoner av mange av Visby-plataene her, bl.a. med bidrag til museumsutstillingen.
  • Thordeman viser mht til bling-plata nr 7 til en egen studie: A. Hoff og H. Olsson, «Ett praktharnesk från Korsbetningen«, i Fornvännen 1937, s. 215.

Nils Jonsson av Rickebys plata

Er det snakk om en feildatering her? Skjoldet og plaggets innsvingende profil antyder en seinere datering, men dette er en nasjonalhelligdom:

Nils Jonsson av Rickebys plata er nevnt av Thordemann, og ligger i Mariekirka i Sigtuna. Effigies and Brasses siterer Gardell, Sölve. 1937. Gravmonument från Sveriges medeltid, Elander, når de daterer plata til 1316. Gardell nevner et testamente fra kona Kristinas hånd 2. februar 1316 i DS III s. 240 nr. 2045 og referer C.M. Kjellberg 1923 i Personhistorisk Tidsskrift, årgang 24, s. 127ff [eg. 167ff] som angir hans død til 1316-19. La oss se hva Kjellberg egentlig skriver i «Wasaättens härstamming från Öland och vasavapnets uppkomst»: Som enke bortbyttet Kristina Kristiernsdotter jord 27. august 1319. Hun ble i 1328 gift på ny med Bengt Sigurdsson (människhovud), og i 1338 igjen gift med væpner Greger Styrbjörnsson (spets från vänster). Hun levde ennå i 1340. S. 171 går han nærmere inn på steinen: «ännu finns i Sigtuna klosterkyrka bevarad den troligen av franska konstnärer utförda vackra gravstenen över Niclis Jonsson i Rickaby och hans hustru samt barn. Den bär inskriften: Hic jacet Nicolaus Jons[son] de Rikkaby et vxor ejvs Cristina cvm qvinq[ue] filiis et qvinq[ue] filiab[us] eour[um], qvor[um] a[n]i[m]e si[n]t in pace, amen. På stenen äro inhuggna bilderna av en man och två kvinneor. Mannen intar mellersta rummet och är klädd i vapenskurd samt håller med båda händerne en stor, trekantig sköld med en 8-uddig stärna, placerad över den balkvis delade skölden. Vid kvinnornas fötter stå vapensköldar. Den högra (hustruns) innehåller samma vapenbild, som forekommer i Kristierns fån Öland sigill, den vänstra (troligen en ogift dotters) visar en åttauddig stjärna utan delad sköld. Man finner av gravstenen, att Niclis Jonsson hade 5 söner och 5 döttrar. Av dessa tio barn kan endast en son, Johan Niclisson, identifieras, varför de övrga troligen dött i unga år.» [ref.: Upplands fornminnesförenings tidskrift, bind I, hefte 5, s. 50 [1876, ikke på NB, Runeberg, Googlebooks].] Trolig er det samme tavle som pryder forsia til Anna Kjellströms 2005 (2014) PhD paper,  med teksten «Cover illustration: Gravestone from St Mary’s, Sigtuna, in memory of Nils Jonsson, his wife Kristina and daughter Kristern in A.D. 1310», basert på en tegning i ‘Gihl G. 1925. Sigtuna och Norrsunda: tvenne antikvariskt-topografiska manuskript af Martinus Aschaneus. Diss. Uppsala’. Det er altså heller ikke i seinere år satt spørsmålstegn ved dateringen.

 

Thordeman selv viser til kilden her.

Speculum humanae salvationis – Karlsruhe 3378 – bakside av plata, midten av 1300-tallet

Speculum humanae salvationis - Karlsruhe 3378

Baksia av Plata, gjengit på Speculum humanae salvationis – Karlsruhe 3378. Østmellomtyskland, midt 1300-tall

12764561_10153362080676723_7941503982120220534_oDSC_0002 (1)DSC_0007 (1)DSC_0011 (1)DSC_0012 (1)HullmakingDSC_0017 (1)

«Sword on a stick»

spyd-8440-oslob

C8440 spydspiss av jern, middelalder, Oslo. Lengde 17,7 cm, hvorav bladet er 8,3 cm. 2,7 cm ytre diameter nederst på falen. Formlik med C2369 og C7636 (jernalder), men mer skråttløpende kanter nederst på bladet. Tre opphøyde bånd rett inntil hverandre rett nedenfor bladet. Falen er fullstendig sammensmidd. KHM katalog. Foto: Grieg 1933.

Spydet –  mye brukt men dårlig dokumentert i middelalderens Norge. Funnene er ofte udaterbare og billedmaterialet lite detaljert. Bedre blir det ikke av at de skriftlige kildene er tvetydige.

«betre er eitt spjot i fylkinga på vollen enn to sverd i bardagen»

For Norges del regnet KLNMs egen Hilmar Stigum med at hovedformene fra vikingtiden holdt seg inn i middelalderen, men ofte med mindre odder, bl.a. med en lengdeoppgave fra Gtl 90, der er nomallengda på ei sÞǫnn «så langt man kan spenne fingrene». Stigum mente at når samme betegnelsen holdt seg, «kan det tyde på at bruksmåten, formålet og dermed også forma kan ha vori nokonlunde konstant. I slike høve kunne ein kanskje slutte attover.» Han om det. Han diskuterte betegnelser med usikkert innhold, som kesja, atgeirr, brynþvari og hǫggspjót. Rytterlansen kaltes gjerne glævia.

Skaftet var helst av ask, men svært variert i formen, som et et ordtak fra 900-tallet viser: «allemans spjot er ikkje lett å skjefte». Varierende lengde til tross, ble det brukt som breddemål ved veirydding, der en mann til hest skulle nå med tommelen til falen. (Gtl. 90, NGL I s. 44). I Landslova (NGL II s. 132) skulle skaftet være åtte alner (4 m).

Også i Sverige og Danmark mente man vikingtidens former gikk igjen, og danskene pekte ut tre hovedformer.

  1.  Kort, tung odd med rombisk tverrsnitt som går jevnt over i lang fal med stor diameter. Ligner store armbrøstbolter. Fire spydspisser av denne typen er funnet på Næsholm voldsted, presist datert til 1340-tallet.
  2. Lansettformet odd av forskjellig bredde og forholdsvis kort fal med liten diameter.
  3. Bredt utsvungne egger som gir nesten ruteformet odd. Både lang og kort fal.

Grieg

Grieg 1933 nevnte noen spydspisser som var innafor. Det gjaldt et par fra Oslo, én fra Hamar og én fra Nedre Torvalmenning, Bergen. Bare én av dem er funnet avbildet. Han konkluderte med at de spydspissene som forelå var av så lite distinkte former at noen sikker utskilling av typer ikke lot seg gjennomføre.

  1.  C8440 funnet i middelalderlag i Oslo i 1877 på «Mindets» grunn i Gamlebyen, «hadde kort, bredt blad med skarpe egghjørner, hvorav det ene dog nu mangler (fig 268). Falen er videst ved nedre ende og avtar i diamater mot bladets rot. Etter formen å dømme skriver denne spydspiss sig fra 1200-årene.»
  2. B7012. «Fra 12. eller 13. århundre er en spydspiss med forholdsvis vid fal, blad med skarpe egghjørner og ophøiet midtribbe, som fantes i 1918 på Nedre Torvalmenning i Bergen. Den fantes meget dypt i lagene.» Katalogen:  «En spydspids med flatt, kort blad og vid fal, 23,5 cm. lang; fundet meget dypt i lagene og sandsynligvis fra middelalderen.» (Ref: Oldtiden IX, s. 21 no. 45 (Berg. Mus. tilvekst 1918).)
  3. C19903: «Ved gravninger for tomten til Statsbanenes Maskinverksted i Oslo, fantes det en liten spydspiss av jern, hvis blad har ophøiet midtribbe. Ved falens rot er anbragt en liten kobberring, prydet med fordypete skråstreker. Falen tiltar i vidde nedefter, men den nedre del er defekt. Spydspissen er høist sannsynlig fra middelalderen, men kan ikke sikkert tidfestes.» Falen var opprinnelig avsluttet med en lignende ring som den bevarte , og er 2,2 cm. lang. Nåværende lengde 18,8 cm., bladets bredde 2,2 cm.
  4. C5551 kan heller ikke tidfestes nærmere enn til middelalderen: «[E]n kastespydspiss av jern, som i 1871 fantes i Hamar domkirkes ruiner og som har forholdsvis kort blad og meget lang fal.» 4 1/2″ lang. (Ref: Ab. 1871, s. 84. no 99.)
nedstryn-spyd

Nedstryn-antemensalet ca 1300. Spydspissen er representativ for alle de Grieg henviser til, men er de basert på kunstneriske konvensjoner eller reelle forhold? I dette tilfellet bæres det av antagonister, arkaisert med avleggse hjelmer. Eget foto.

Året etter trakk Grieg tilsynelatende noe mer entydige konklusjoner om 1300-tallet basert på billedmateriale alene, fordi ingen funn av spisser kunne tidfestes til århundret.

  1. Olavs-antemensalet ca 1300 – kort bredbladet spyd med skarpe egghjørner og opphøyd midtribbe, Fett 1917 s. 151. – ruterformet
  2. Lignende på Nedstryn-antemensalet fra slutten av 1200-tallet, Fett s. 138 – ruterformet
  3. Typen også i Dale-antemensalet fra andre halvdel av 1200-tallet, Norsk Kultur i samtidige billeder fig 14 – ruterformet
  4. Fra framstillinen av Hallvardslegenden i Vang kirke fra ca 1300, Fett s. 66, Grieg – ruteformet men mer rundet avslutning av eggen. I dette tilfellet svekkes tolkningen av at det er Schiertz’ akvarell fra 1841.
  5. Fra Engelsk håndskrift ca 1300, bemerket av Blom 1867, s. 72, fig 5, (avtegning av legg i Westminster psalter fra midten av 1200-tallet tilskrevet Matthew Paris, se nederst) og s. 79 fig 9. – ruteformet. Den første illustrasjonen er et legg i, tilskrevet
Royal 2 A.XXII, f.220

Her er originalen til den ene avtegningen Grieg viser til hos Blom 1867. Spydformen er ikke like markert i originalen, men også her ser vi antydning til en ruter-form på spydspissen. Westminster Psalter.

Hverken Griegs illustrasjoner, det avbildede spydfunnet eller de tre danske kategorier kan på på noen måte sies å være dekkende for hva som fantes. Som Stigum var inne på er de snarere suppleringer av de mange formene vi finner fra vikingtiden og bakover, for ikke å snakke om nye former for glaiver og hoggspyd.

Litteratur og digresjoner

spyd-8440-oslo

C8440 igjen, nå med tverrsnitt. Foto: KLNM 16 pl 7.

Stålhua i Farsinberget

hjalm-1300-tal-och-klubbhuvuden-datering-okand

Farsinberghjelmen JLM7485, avbildet da den gjestet Nyköpings museum i 2004-05. Hjelmen er sterkt forvitret, og ingen spor etter eventuell brem er bevart. Den ligger allikevel nær de andre «norrøne» stålhuene i stil. Den er naglet sammen av segmenterte jern- eller stålstykker. Fragmentet er 647 g, 195 cm bredt og 170 cm dypt. Foto: Peter Ahlqvist, In Deme Jahre Cristi. Gjengitt etter tillatelse.

Farsinberget, en bratt og blokkrikt høyde over Hornsjön i Östersund kommune i Jemtland, skjuler en grotte. Innenfor en hulegang skal det finnes et rom hvor man en gang fant en spydspiss og en hjelm. De ble avlevert til det som nå er JAMTLI museum i Östersund, et friluftsmuseum som i sin tid ble anlagt etter modell av Maihaugen. Hjelmen er en segmentert stålhue, og kan ha vært av den familien vi har en håndfull norske og et estisk funn av, som jeg skrev om her.

Peter Ahlqvist så hjelmen da den var utstilt i Nyköping. Han bemerket at det bare er en liten del av et kantbånd igjen, og det lar seg ikke gjøre å fastslå om det har vært øvre del av en forsvunnet brem. Pullen viser den karakteristiske hovedformen til de «norrøne» stålhuene med et korsformet stykke der armene er bøyd sammen og danner feste for pullen. Åpningene er dekket innenfra med to fastnaglede jernplater. I dette tilfellet går sidearmen ikke helt ned til kantbåndet, men har i stedet fått en rundet avslutning et par centimeter fra denne.

Når kom hjelmen på museum? Jämtlands läns friluftsmuseum ble innviet i 1912, etter initiativ av Jämtlands läns Fornminnesförening, stiftet 1886, og håndverksforeningen Jämtslöjd, stiftet 1908. Jeg kjenner ikke til dateringen i museets tidligere tilvekstkatalog, men den beskrev fragmentet slik: «Hjälm av järn, sönderrostad, en stor del är borta». Museets fotograf Jan Emil Melander tok et par bilder av hjelmen i 1925, merket «Glasplåt E671 & E681 Melander 1925». Hjelmen er kort beskrevet av Eric Festin i museets veiledning fra 1930, som feilaktig lokaliserer funnstedet til Brunflo, også det i Östersund kommune.

Takk til Anders Helseth Nilsson som satte meg på spor etter hjelmen, Peter Ahlqvist som velvillig delte informasjon og lot meg legge ut bildet, og Jamtli.

  • Funnstedet på Riksantikvarieembetet, med registreringsskjema. Objektid: 10254700730001
  • Eric Festin 1930, «Vägledning 1930» side 13 (skriver feilaktig Brunflo)
  • Register til Jämten 1906-79
  • Utdrag[?] av accessionskatalogen er trykt i årboka Jämten. Se f.eks. Lennart Björquist 1932, «Ur accessionskatalogen», s. 93-110.
  • Utdrag finnes også i Jämtlands läns fornminnesförenings tidskrift, senere Fornvårdaren, se Blomberg, Carl Gustaf: «Jamtlands lans museums accession 1946». – (FV ;
    bd 9, 1945-48, SO 143-148, 223-227)

St. Martins våpentrøye

bussy-saint-martin2j

St Martins kappe avbildet i Topic Topos (rotert og med justert perspektiv). Vi ser tydelig at det egentlig dreier seg om ermet til en våpentrøye, med lukket hanskedel og underarm, og overarmen brettet ut. Legg merke til hvordan albuen er formet. Vi ser tilskjæringen mot armhullet. Det skal mangle en stripe langs overarmen.

I landsbykirken i vesle Bussy-Saint-Martin i den franske kommunen Seine-et-Marne, ligger restene av en av Vest-Europas eldste bevarte tekstilrustninger, det vi på norsk gjerne kalte våpentrøye eller panser (eng: aketon, gambeson). Fragmentet ble gitt til kirken av en av nonnene fra det avviklede kongelige Chelles-klosteret på begynnelsen av 1800-tallet. Hun hadde gjemt det unna da de franske revolusjonære stormet klostre og kirker og raserte kirkeskatter landet over. Plagget ble helligholdt som relikviet st. Martins kappe (fr: la manche de Saint-Martin).

St. Martins kappe – man føler seg hensatt til et Donald-eventyr bare ved navnet: Plagget var visstnok en berømt relikvie i de frankiske kongenes eie. I følge legenden hadde den romerske soldaten Martin, senere biskop av Tours, delt kappen sin med en trengende i Amiens. Den følgende natten ble kappen hel igjen. (Det forklarer hvorfor relikvien opprinnelig var en hel, ikke oppkuttet, kappe.) St. Martins kappe var en skattet relikvie for merovingerkongene og de etterfølgende karolingerkongene. I følge Holger A. Klein ble den båret av kongen i kamp, og ga både navn til stedet stedet den ble oppbevart (kappell) og til de som passet den (kappellan). Karl den store hadde relikvien i sin samling Achen. Samlingen ble senere fordelt mellom hans arvinger, og kappen forsvinner ut av syne for oss.

«Kappen» dukker opp igjen i kildene i 1271 i katedralen i Auxerre, hvor den angivelig hadde vært oppbevart i uminnelig tid. Kappen ble da delt opp og en større del ble gitt til st Martin-Klosteret i Amiens, bygget over stedet hvor den opprinnelige delingen skulle ha funnet sted.  En annen bit ble gitt bort i 1379, og en tredje del ble gitt til Olivet i 1567. Til sammen er det kjent fem fragmenter som ble fordelt på franske kirkelige institusjoner. To av dem har overlevd til vår tid, og av dem er fragmentet i Bussy-Saint-Martin godt kjent.

Ermet i Bussy-Saint-Martin

Bussy-Saint-Martin-fragmentet ble under et konserveringsarbeid i 1997 C14-datert til 1160-1270, Caroline Piel og Isabelle Bédat, «La manche de Saint-Martin à Bussy-Saint-Martin (Seine et Marne)«. Senest i 2003 ble fragmentet beskrevet av Catherine Lagier i «La relique de l’Eglise de Bussy-Saint-Martin«, i forbindelse med en rekonstruksjon. Disse to artiklene har siden vært grunnlag for de fleste beskrivelser av plagget. Det skal ha vært foretatt en analyse i senere tid også, men jeg er ikke kjent med resultatet.

Kort oppsummert ermet konstruert med en kjerne av 3-4 lag lintøy, mellom to lag bomullsvatt, og på ut- og innside er det mørk silke. Bomullen er dårlig renset og trolig importert fra Egypt eller Spania. Et fint lag med silke-gas er lagt over under restaurering for å holde bomullsvatten på plass. Quilte-sømmene er i brun hamp og øvrige sømmer er i blå lintråd bortsett fra hanskedelen som er sydd i hvit lintråd. Kantene er rullet og holdt på plass av kastesting. Hanskedelen viser spor etter å ha revnet og ble festet på nytt til ermet, sannsynligvis i forbindelse med at gjenstanden ble restaurert og lagt i et relikviegjemme på slutten av 1800-tallet.

Det ser ut til at en stripe av overarmen mangler, men det finnes ingen spor etter at den har vært påsydd. Alternativt kan plagget ha vært åpent her, og holdt sammen av en brynje iført over plagget. Heller ikke det S-formede endestykket viser tegn til å ha revnet eller vært sydd fast til en bol. Dette har gitt støtet til hypoteser om at armen aldri har vært festet til en bol, men har fungert som et separat plagg. Skal vi dømme etter måten avslutningen er klippet til, er det etter mitt syn usannsynlig, og mangelen på spor etter skjøten forklares med at sømmen er sprettet opp snarere enn klippet av og at sømhullene siden er forsvunnet i forbindelse med håndtering av fragmentet.

Plagget har noe bruksslitasje, og utsiden viser spor etter oksidert jern. Tjukkelsen er gradvis avtakende fra skulderen mot handa, for å sikre rørlighet.

Olivet-fragmentet

Jeg nevnte også et annet, mindre kjent fragment som skal ha overlevd til vår tid. Det skal siden 1567 ha befunnet seg i kirken i Olivet, nær Orleans (Eglise catholique Saint Martin). Fragmentet ble reddet fra ødeleggelsen av kirken i 1793 av en familie som i 1859 returnerte det sammen med en del andre kirkeskatter. I den forbindelse ble det beskrevet av abbed Méthivier som en bit av kappen tilhørende st. Martin, biskop av Tours. Méthivier la til at kappen ved donasjonene ble kalt Chlamys eller mantellus, og at chlamyde er antikkens militærkappe.(s. 32) Dessverre bød han ikke på noen nærmere beskrivelse av fragmentets utseende. Skal vi tro at det snart er en beskrivelse på trappene også av dette fragmentet?

Edit 4.12.2016:

3. desember 2016 kom Cité d’ Antan med sine nye undersøkelser av plagget i Bussy-Saint-Martin. Dessverre viste det seg ikke å være spor etter Olivet-fragmentet. Deres arbeider indikerer at ermet er avsluttet nesten helt inne ved halsen (slik Piel og Bédats egen rekonstruksjon gjorde], og korrigerer dermed mine spekulasjoner lengre opp.

Piel og Bédat 1997 mente ermet var satt vilkårlig sammen av tre fragmenter. Hanskedelen er 14 x 24 cm. Det største fragmentet strekker seg 70 cm fra 37 cm bredt s-formet skulderavslutning til 12 cm ved håndleddet. Et mindre fragment på 17 x 27 cm var plassert løst oppå albuen og ved restaureringen plassert med buen i flukt med buen på det store fragmentet.

Et annet sted heter det at Olivet-fragmentet fremdeles finnes i kirken og vises for de troende.

L’église abrite une relique du manteau de saint Martin. Elle provient du trésor de la cathédrale d’Auxerre d’où elle fut envoyée en 1567 par le chanoine Pierre Beaulieu, originaire d’Olivet. Découverte et aussitôt cachée à la Révolution par un ouvrier chargé de supprimer les emblèmes religieux de l’église, elle fut restituée plus tard à la paroisse d’Olivet qui fête l’événement le 8 juillet 1860 (fête de la translation des reliques). En 1890, Maurice Prou émet l’hypothèse que la relique vient d’un habit porté par st Martin et conservé par les fidèles. La châsse est scellée en 1961 dans la chapelle St Joseph. Elle est désormais conservée dans une armoire et donnée à la vénération des fidèles chaque 11 novembre.

Og edit 9. 12. 2016:

I går kom Catherine Lagier (nå Besson) med sin rekonstruksjon fra 2007. Hun opplyser at Olivet-fragmentet av sognepresten i kirka blir sagt å være for lite til å være av interesse, kun én cm kvadrat.

Litteratur og digresjoner

Vangsskjoldene

vang-skjold

Sogneprest Herman Ruges tegning av de to skjoldene i Vang fra 1750. Han bedyrte at de virkelig så slik ut. Skjoldet til venstre er Ruges nr 2, og var 55 x 52 cm, og det framgår ikke hvor det var gjennomkuttet av øks. Skjoldet til høyre var 77 x 50 cm. Etter KLNM bd 16, plansje 2.

Langt sør i Polen i den vesle byen Karpacz står vesle Vang stavkirke, og der har den stått siden 1844. Den vesle kirka skylder maleren Johan Christian Dahl sin fortsatte eksistens, mannen som hadde oppdaget både Håkonshallen i Bergen og stavkirkene. Han forsøkte å redde den da han fikk nyss om at menigheten skulle rive og sette opp en ny kirke, men etter å ha forhørt seg landet rundt, var salg til prøyserkongen Fredrik Wilhelm IV siste utvei. Tapet av kirken tilskyndet etableringen av Fortidsminneforeningen samme år, foreningen som gjennom et halvt århundre skulle fungere som Oldsaksamlingens arkeologiske arm, under myndig ledelse av Nicolay Nicolaysen.

I denne kirka har det hengt to skjold. De var forsvunnet lenge før den ble tatt ned, men har allikevel en omfattende etterhistorie, med et element av fantasi og skapervilje, som gjør det interessant å ta en nærmer kikk på dem.

For vår del begynner det hele med at Iver Hirtzholm (1635 – 93) på slutten av 1600-tallet dokumenterte det ene av skjoldene i sin våpenbok. Vi vet ikke om han selv var til stede eller om han hadde fått opplysningene annetstedsfra, men blant samfunnets elite var interessen for historiske rariteter stor på 1600-tallet, og fra andre steder kjenner vi til at det ble gjort et mer eller mindre systematisk innsamlingsarbeid.

sigvart-pa-leirhol-vapen

Mot slutten av 1600-tallet nedtegnet Iver Nielssøn Hirtzholm (1635-93) skjoldet til høyre fra Vang kirke i Valdres (nr 184 og 185 kommer vi tilbake til i en annen post). Det vites ikke om Hirtzholm selv var innom kirken. «No. 186. Dette förte Hr: Sevard paa Leerhod paa Walders een aff de beste Rigenß Edlinger i Kong Haagen Magnusens tid og findis i Wrangs Kirche i Choret paa it schiold hvor hand ligger begraffven, bleff slagen aff nogle bönder.» Legg merke til at sverdene her peker nedover mot venstre.

Etter Hirtzholms beskrivelse fikk de to skjoldene, så langt vi vet, få henge i fred inntil sogneprest Hermann Ruge (1706 – 64) nevnte dem i sin innberetning som svar på 43 spørsmål fra kanselliet i 1743:

«Vist er det, at der saavel paa Berge i Vangs gield har boet riddere, effter hvilke jeg har seet 2de skiolde udaf træe, hvoraf jeg endnu erindrer at den eene var grønmalet med een forsølvet løve udi, Saavelsom paa Frigstad her i Slidre effter sigende.»

Dermed var de antikvariske interesser til d’herrer i København vekket, og i brevvekslingen som fulgte ga Ruge i 1750 en utfyllende beskrivelse av skjoldene, uten at han avslørte kjennskap til Hirtzholm eller skjoldenes opphavsmenn. Med brevet fulgte tegninger. Ruge nevnte også andre fornminner, i form av en mengde kannik- eller bispestoler, som skjødesløst ble ødelagt av kirkeeierne i hans tid, og slik gikk det vel også med skjoldene? Da kirken ble revet i 1841, var det i hvert fall ikke spor etter dem. Vi gjengir Ruges brev av 17. mai 1750 til Engelbecht Hesselberg, antakelig for videresending til Jacob Langebek (1710 – 1775), i sin helhet:

«Som en første Grøøde av de Walderske antiqviteter […] sender Jeg indsluttet Avridsning paa de i Wangs Kirke hængende 2de gamle Skjolde. Tægningen er gandske rigtig, skiøndt rudè pencillio [med grov pensel]: Dett Dyr i Skioldet No 1 seer rigtig saadan ud, saavidt det er mueligt at see paa det gamle avslidte. Hvad dett skall kaldes er uvist, men det er vist att nu har ikke Walders saadanne Dyr. Dett er forsølvet, ligesom og de hvide Figurer i denn nederste Avdeling er Sølv. Begge Skioldene ere overtragte med Pergament eller Kalveskind. Malningen er underlagt med Kriid till en god Knivs Backe tyck, og ere de forsynede med hist og her udstaaende Jern-Knuder.

Der er adskillige Sting i dem, hvoraf tree paa Skioldet No 2 er gaaed igiennem, hvilke synes være giorde enten med een tolle-kniv, eller, som kann være slutteligere, av Spidsen paa de gamle Nordske Strids-Øxer, eller saakaldede Halvtydner. Skioldet No 1 er en Alen og 3/16 Deel lang, breedt 3 qv: og 1/6, hvor dett er breedest; dett andett er 3 1/2 qv. lang, og en smal Tomme smalere end langt. Ingen veed Familien, mindre naar de i Kirken ere blevne ophængte, og tviiler vell ingen paa, att de disputere [tevlar med] de Engelske Adels Vaaben deres Ælde, som synes de har giordt dett meeget, naar de kan naa Wilhelmi Cinqvestoris [landvinnaren] Tiider. Paa dett huule, eller indvendige av Skioldene, har en ubekiendt tægnet følgende Vers, som alleene for att giøre Materien ikke allt for mager annføøres:

No 1: Dett Andre prale med, har Norge havt i Eje.
Skiold, Adel, aaben Hielm og hvad deslige er
Hvo veed om nooget Land min Adel kan opveje
I Ælde, gierninger, i Tall og saadant meere
Menn som all Verden er, saa var miin Adels Ære
Forandring underkast. Denn kiender ingen Mand
See her et Adels Skiold, men hvo skall Skioldet Bære?
Mann spørger. Men derom ej Kundskab faaes kann
Jeg gaar til Sunderohl, men ingen miig vill kiende
Til Berge, kiendes ey; til Qvien, Qvien har Ej denn,
som kalde tør denn gamle Erlend Frende
Ja veed ej engang, hvo Erlend Qvidno var –
Lær min Beskuer, Lær, Lær doog att Verdens Ære,
Lær doog att stoore Navn i Glemme Boogen staa
En Bonde Adam var, saa maa og mange være
Som før var Adels mænd, og selv ved Plougen gaae.

No 2: Jeg er et Adels Skiold, men Adelsmanden ikke
Miig kiender, som nu er en graa klæd Bonde-Mand
Lyksalig denn, der siig i skiebnen saa kann skicke
Att hann ej tænker paa Forfædres Ære Stand
Leev ubekiendte Børn fornøjet med Jêr Lykke
Guud signe eders svee, Avkomme, Fæe og Land,
Guud lad ej Hunger, Pest, ej Krigen Eder trykke
Indtil vi samles, hvor ej er forskiel paa Stand.

Jeg troer ikke Versene er gamle, endskiøndt dett første synes att smage av nogle Antiqviteter, i dett mindste har dett giivedt mig Annledning at spørge efter de ommældte Gaarde, da Jeg har fornummett, att Folk endnu per traditionen kann forklare at paa Gaarden Berge og Synderol i Wangs HovedSogn har boedt Riddere. Men Qvien, som nu er Giæstgiever Gaard i Hurums Annex veed ingen at giive mig underretning om, mindre om denn gamle Erlend. Doog maa jeg tænke, att Auctor maa have meent Erlend de Qvidno hos Thorfæum [sogeskrivaren T.T.], hos hvilken Hacon galin skiuldte Hacon Sverrissøns Enke, da hun var misstænkt av de gamle Birkebener for sin Mands Morderinde, vide Thorf: part 4 Lib: 2 Cap 2 pag 81, og hos hvilken Kong Inge Bardssøns Brøødre Guthorm og Skul, bleve opfødde, i deres Forfølgelses Tiid skiuldte, og endeligen av hannem sente fra Walders till Throndheim till Kongen deres Brooder, vid: Thorf: part 4 Lib 3 pag: 89.

Det maa da være nokk denne Gang, for at noogenleedes viise, att jeg icke agter att lyve. De kann nu see, hvad Smag antiqvarius finder udi dette, og om saa er disse Primitiæ [første grøde] Waldrenses finde Biifald, skall tiid efter tiid et større opus [verk] følge. Jeg har ventet fra Hr. Jacob (Langebek) Svar paa mit seeneste Breev, men til Dato har ej været saa lykkelig at see noogett fra hamm. Ikke fordi dett kann just komme derpaa ann, naar Jeg veed hann leever vel, men dett lader saa underligt, saavell for Dem, der ere i Huuset, som for Fremmede, der kann spørge, om jeg har haft Brev fra hamm. Her hilse vi alle med een Mund, og især hanns utvalde Patron Emanuel Victor Augustus.»

Det kan se ut til at teksten på skjoldene selv utgjør et mislykket forsøk på identifisere deres eiere, trolig utført etter at Torfæus’ Historia Rerum Norvegicarum ble utgitt i 1711. Den ukjente forfatteren var kanskje av en av Ruges forgjengere i prestesetet?

Fortia pusles sammen …

sverdsegl-adelslex

Dansk adelslexicons gjengivelse av skjoldet.

Hirtzholms gamle tekst og tegning hadde blitt plukket opp av Dansk Adelslexicon bd. 2 i 1737, og derfra ble koblingen til Sigvat fra Leirhol gjenskapt av generasjon etter generasjon av historikere.

I 1833 utvidet Gerhard Munthe (1795- 1876) historien om Sigvat ved hjelp av diplommateriale. Han sannsynliggjorde at Sigvat var blitt slått til ridder i forbindelse med fredsslutningen med Danmark i 1309, i 1316 ble han beskrevet som sysselmann i Valdres og i 1319 var han med å signere den såkalte valgakten. Munthe mente også å finne en sønn, Torberg Sigvatsson i et valdersk diplom fra 1345. Trolig dette. Munthe gjentok Hirtzholms angivelse av dødsårsak, og så seg ikke i stand til å tidfeste den nærmere.

Skjoldenes videre historie er skjult for oss inntil 1860-tallet, da Fortidsminneforeningens utrettelige Nicolay Nicolaysen grov opp igjen Ruges første innberetning. Han fant aldri Ruges andre beskrivelse, og Hirtzholms skisse ser ut til å ha forblitt ukjent for ham.

Neste brikke i puslespillet falt på plass i 1913, da en anonym fagmann i lokalavisa Valdres  beskrev kirkene i området, og særlig stavkirken i Vang. For første gang ble Hirtzholms skisse sammenstilt med Ruges brev fra 1750, tydeligvis uten at forfatteren har sett Ruges tegning. Fortidsminneforeningens sekretær, Anders Bugge (1889 – 1955), gjenga og utdypet informasjonen tidlig på 1920-tallet. Han presenterte det hele i en artikkel om middelalderkirkene i Valdres til 900-års jubileet i 1923. Året etter trakk han det sammen i en artikkel om gravminner i foreningens årbok. Herfra ble de plukket opp av Sigurd Grieg, og ble allment gods.

vang-apokalypse

Trætteberg åpnet for at Sigvat Leirhols hjelm og våpen er avbildet ved siden av apokalypsen i Vang. Er det her han mener? Tegning fra Harry Fett 1917, s. 68.

Først i 1975 falt ytterligere en brikke på plass, da Hallvard Trætteberg i sin grundige artikkel til Kulturhistorisk Leksikon for Nordisk Middelalder (KLNM) trakk inn avtegningene fra Ruges rapport. Ikke nok med det. For første gang ble også billedmateriale fra den revne stavkirka trukket inn i analysen av skjoldene. Han kunne identifisere våpenmerket med de tre sverdene på en portal. De hadde i 1916 blitt avskrevet av Nordiska Museets Andreas Lindblom som «Satans våpeneffekter».

Basert på formen, daterte Trætteberg sverd-skjoldet til ca. 1325-60. Han regnet det største skjoldet med sine helt rette og parallelle sider for å kunne være fra tida ca. 1420-80. Trætteberg beskrev det som delt vannrett i to felter, øverst en gul gående løve på grå bunn, nederst et geometrisk mønster, enten skjell-mønster eller et sølv-og-blått gråverk. Mens skjellmønster er svært sjeldent, er gråverk vanlig i 12-1300-årenes fransk-britiske heraldikk. Mønsteret var av hvitt og grått i Ruges tegning, hvor det grå vel må bety en avbleket farge og da helst blått. Trætteberg var tydeligvis ikke kjent med, eller la ikke vekt på, at Ruge tidligere omtalte det ene skjoldet som grønt.

… men var det nå egentlig et puslespill?

sigvard-pa-leirhol-vapen-2

Det er ikke mye igjen av seglet til Sigvat på Leirhol som hefter ved et diplom i DN 2 nr. 101, datert 36.5.1310. (E.P.)» 1899.

For å få skjold og mann til å henge sammen, var Trætteberg nødt til å trekke inn en ad hoc-hypotese: «[Skjoldet] man hengte over graven må være et nytt og moderne [eksemplar] han skaffet seg som eldre mann.» Vi kjenner ikke til andre kilder til Sigvats død. Det må derfor være skjoldets form alene som har vært brukt til å tidfeste den til ca. 1340.

Den eneste kilden som knyter Sigvat av Leirhol til våpenskjoldet i Vang stavkirke er Hirtzholms våpenbok. Det ble stilt spørsmål ved riktigheten av våpenet slik det var gjengitt i Dansk Adelslexicon allerede da oversiktsverket om Norske Sigiller først ble utgitt fra 1899.

Riktignok har man også funnet en gjenpart av Sigvat av Leirhols segl. Det er bare ett problem: Våpenskjoldet var uleselig!

Derimot viser det seg å være en annen ridder med nærmest identisk våpenskjold i 1343: Harald Nikolasson. Til og med skjoldformen er rett. Ikke nok med det. Han hadde en tilknytning til området ved at han etterfulgte Sigvat som Sysselmann i Nordre Valdres med Hallingdal. Bortsett fra at sverdene ikke er parallelle, og liljene tolkes som stjerner, er det identisk med Ruges avbildning.

sverdsegl

To skjold med tre sverd. Skjoldet til venstre tilhørte Harald Nikolasson. Norske Sigiller henholdsvis 1899 og 1948.

Trætteberg avviste muligheten for at skjoldet egentlig har tilhørt Harald Nikolasson som «noe mindre nærliggende». For Trætteberg var det altså mer sannsynlig at Sigvat holdt seg i live til nye skjoldformer ble populære, sikret seg et nytt skjold på sine eldre dager som ble hengt opp i kirka i syslet hans etter at han var blitt tatt av dage av bønder, og at etterfølgeren hadde et identisk våpenskjold, enn at Hirtzholm hadde gjort en feil.

Litt fantasi hører med

Parallelt med den kildebaserte historieskrivningen var det elementer som var villige til å trekke det langt lengre. Folkloristen Andreas Faye dro opp en linje da han i 1833, inspirert av Munthes artikkel, knyttet sagnet om Ridderspranget i Vågå til nettopp Sigvat av Leirhol, «en mægtig Ridder» i tiden under Magnus Smek, hvor «Næveretten gjaldt». Sagnet var kjent siden Schønings referat fra sin reise i 1775, trykt i Budstikkens andre årgang, og Sevat var den eneste ridderen Faye kunne knyte til Valdres.

Sagnet om Valdres-ridderen som hoppet over et gjel under flukt fra Sandbu-ridderen ble et nasjonalklenodium, og en rekke versjoner av det ble utgitt utover 1800-tallet. Da Ivar Kleiven i 1908 utga sin versjon, hadde Valdres-ridderen fått det uvanlige navnet Sigvat, Sigvat på Kvie. Han følte seg også i stand til å tidfeste hendelsene til tia 1230-1300.

I 1908 gjestet den konservative historiker Yngvar Nielsen vestre Slidre med foredrag om Valdres. Han erklærer uten blygsel at «Paa Leirhol […] hadde vi Sigvat av Leirholar, en av de høieste rigsraader i kong Haakons regjeringstid.» Nielsen ville gi både Valdresridderen og Sandbu-ridderen «rang med baroner!» Uten å knyte Sigvat direkte til sagnet, og regnet han det (sikkert med rette) som sannsynlig at det var en forbindelse mellom slektene på Leirhol og Kvien. Han manet valdresingene til å spore sine slektsledd tilbake til disse.

ridderstuen-pa-leirhol

Ridderloftet på Leirhol, gjengitt i avisa Valdres 28. jan. 1913.

Riddarstøga på Leirhol er en annen linje. Stua beskrives under det navnet allerede i 1913, og dateres de fleste steder til 11- og 1300-tallet. Den presenteres som Sigvats sete. Arne Bergs store prosjekt om middelalderske tømmerhus konkluderte i 1990 med at dette var langt fra riktig.

Laftehodene på bygget viser et tydelig skille mellom de to høydene. «I første er det ovale stokkar med ovale hovud. I andre er det flathgne stokkar med firkant-hogne hovud. Dette fortel om en tydeleg aldersskilnad: Andre høgda er sett oppå eit eldre hus som har vore på ei høgd og kanskje fått eit omfar avteke. […] Det er det einhøgda huset som interesserer i vår samanheng. Det har vore ei stove med eit smalt koveparti. […] nye omfar nederst, inkludert syllstokk. Stova må såleis ha vore ombygd alt før ho fekk andre høgd, kanskje ein gong sist i 1600-åra eller først i 1700-åra.»

Allerede den første stua ble tidfestet til etter Sigvats tid. Senere skrev Arne Berg at den enkle forma stua hadde, viser at gården ikke maktet å holde på sin status etter Sigvat.

standard_vang

En variant av våpenskjoldet tilskrevet Sigvat på Leirhol ble valgt som kommunevåpen i Vang i 1987. Her peker sverdene oppover som på Ruges tegning i stedet for nedover som på Hirtzholms.

For å avslutte: Av følgende sitat kan bare to påstander fastslås med noen grad av sikkerhet. «Sigvat på Leirhol (ca. 1270 – 1340) var riksråd og sysselmann for Hallingdal og nordre Valdres. Han har etterlatt seg to håndfaste minner: Ridderstoga på Leirhol og våpenskjoldet som ble kommunevåpen i 1987.» Han var antakelig riksråd og utvilsomt sysselmann. Hvilket våpen han førte er ukjent for oss.

Litteratur og digresjoner

  • Arne Berg 1990, Norske tømmerhus frå mellomalderen. 2 : Hus for hus : i Buskerud, Vestfold og Oppland, Landbruksforlaget, s. 277ff.
  • Sigurd Grieg 1934, Skiftet efter Eirik Bukk på Finnen, Dybvad.
    • Basert på bl.a. Anders Bugge 1924, Harry Fett 1917.
  • Sigurd Grieg 1933, Middelalderske byfund fra Bergen og Oslo, Det Norske Videnskaps-akademi i Oslo.
  • A.W. Brøgger og Asgaut Steinnes 1982, Gammel mål og vekt i Norge. – 1 Kyrlag = 3 lauper smør = 1 forngild mark i første og andre halvdel av 1300-tallet.
  • Nicolay Nicolaysen 1862-66, Norske Fornlevninger, Christiania.
    • Om hjelm i Setesdal note 4 s. 258; Om det ene  trekantskjoldet i Vang. s. 116; Om det andre s. 117.
  • Nicolay Nicolaysen 1876, «Antikvariske notiser», i  Fortidsminnesmerkeforeningens årsberetning, s. 153.
  • Nicolay Nicolaysen, Foreningen til norske fortidsmindesmærkers bevaring 1844-1894, Kristiania : Foreningen, 1894.
  • Harry Fett 1917, Norges malerkunst i middelalderen, Cammermeyer. Gjennomillustrert med store svart-hvitt bilder.
  • Hjalmar Falk 1914, Altnordische Waffenkunde, Dybwad.
  • Valdres 28. jan 1913. om gamle kirker i Valdres. Ukjent forfatter er den første til å nevne Ruges brev med utdyping fra 1750. (neppe Anders Bugge selv).
  • H.J. Huitfeldt-Kaas m.fl.: Norske Sigiller fra Middelalderen, Oslo 1899-1950.
    • 336: Harald Nikolassøn, Lagmand. Trekantet, skraveret Skjold, hvori 3 Sværd med Spidserne vendt mod øverste høire Skjoldhjørne. Skjoldrand, belagt med Stjerner. Omskr. S’HARALDI: FILII: NICHOLAI. DN 3 nr 193, 1337 [lagmann i Trondheim], DN 2 nr 257 1343 [sysselmann i Valdres], DN 2 nr 276 1346 [Fehirde i Trondheim], Adelslex. Niclesson, 2 (urigt.). (E.P.). [se også DN 3 nr 167 og 179]
  • Anders Bugge 1924, «Vore gamle gravminder«, i Fortidsminnesmerkeforeningens årsberetning – må gås gjennom mht bilder i egen post!
  • Anders Bugge 1923, «Kirkene i Valdres», i Valdres 900-aarsskrift, s. 53.
    • – Kilder, personlige undersøkelser, DN, kirkeregnskapsbøker, kirkestoler og bestiktigelsesprotokoller, Ruges opptegnelser i Kallske samling, Kallsbøker. Fetts skrifter om Norges kirker i middelalderen. L. Dietrichson: Norske stavkirker og vore fædres verk. … muntlige meddelelser fra kirkesanger Thorsrud, gårdbruker Peder Berge, prof Magnus Olsen og kons. DOmenico Erdmann, pastor VÆrnes, skolebestyrer Islandsmoen, redaktør Hovi, frk. THora Einang, konservatorer BØe, Lexow, Kielland, Midttun og Mowinckel, arkivarer Brinchmann og Agerholt, hr. Eyvind Hodne, hr. Lars Øie, hr Qvale o.a.
  • Sigurd Kolsrud 1955, «Hermann Ruge. Nokre aktstykke.», Tidsskrift for Valdres historielag. Kapittel 2. «Tri brev frå Hermann Ruge», s. 282f
    • – han skriver: Før er utgitt et brev fra 1750 om Thomaskyrkja i Tidsskrift for Valdres Historielag I, s. 35ff, med merknader av Oluf Kolsrud. I samme tidskrift II (1917) er utgjevi hans «Waldresia Reserata», tidligere trykt i Budstikken III (1821-22), s. 254-302. I Tidsskrift for Valdres Historielag, årgang 1927 er trykt «Underdanigst Forklaring over de 43 Poster Slidre Præstegields Beskaffenhed wedkommende Anno 1743», orig. i Kalls manuskriptsamling under nr 205 fol.
  • Ivar Kleiven 1908, «Ridder-sprange», i boka I gamle Vaagaa, s. 53-56. Han gjetter på at hendelsene fant sted i tia mellom 1230 og 1300.
  • Yngvar Nielsen 1908, «Valdres i gamle dage», referat av foredrag i avisen Valdres 30. juni 1908.
  • Andreas Faye 1833, Norske sagn, s. 234-36.
    • Faye anmerker: Heimdalsvatn er endnu bekjendt for sine deilige Ørreder og Heimdalen for sine Græsgange og Jagt. Denne Herlighed hører til det gamle Riddersæde Sandbo, som allerede i Kong Sverres Tid eiedes af Familien Gjæsling, men senere af Familien Iljarn, hvortil den omtalte Ridder skal have hørt. End bevares paa Gaarden Staalhue, et Harnisk og en Deel Vaaben, som de gamle Eiere have brugt. Kilde: Mundtlig, Bud. 2 Aarg. 672, Hjorthøys Beskr. over Gulbrandsdalen 2, 37. Kraft 2, 137.
    • I 1844-utgaven har Faye endret sagn og forklaring, blant annet ved utelatelse av familien Iljarn. Annen versjon av sagnet fra 1860-åra her.
  • Gerhard Munthe 1833 «Sighvat af Læirholar«, i Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie, bd 1, s. 155-56.
    • Lexicon over adelige Familier i Danmark, Norge og Hertugdømmerne, bind 2, 1737, s. 166:
    • Herr Sevad til Lehrhod i Valder, en fornem Mand under Kong Haagen Magnussen, blev dræbt af nogle Bønder. I Vangs Kirke-chor hænger hans Vaaben, som er et blaat Skiold, inden i hvilket en Guld Krands, i Form af Skioldet, udvendig besat med 12 Guld Lillier, 3 foroven, 3 paa hver Side, og 3 forneden, inden i denne 3 paa Skraa mod Skioldets nederste høire Hiørne, med Spidserne nedad, over hinanden satte, hældende Guld Kaarder, Paa Hielmen 3 Guld Kaarder, med Spidserne nedad. Tab XXVI, no 91.
  • Gerhard Schøning, Reise gjennem Gudbrandsdalen 1775, Hamar 1926, s. 38 – 40
    Angir Sandbufolket og sagnet om «ridderspringet».
  • Kristin M. Røgeberg (red.) Norge i 1743. Innberetninger som svar på 43 spørsmål fra Danske kanselli bd 2, Riksarkivet, s. 285; tidligere publisert som Hermann Ruge, «Slidre Prestegjeld», i Tidsskrift for Valdres historielag 6-10. årgang, 2. bind, 1921 – 1930, s. 101-186.
  • Iver Nielssøn Hirtzholm ca. 1690, Insignia quædam virorum illustrium in Norvegia quodam habitantium, Nasjonalbiblioteket, MS.4° 597. Se også Vigerust.

Leirhol gnr 62 i Vang

62. Leirol. Udt. lei2ró:£. — a Leirholum NgL. III 148. a
Læirolom, Leirholom, Leirholvm DN. II, s. 87f, 1309s. 90, 1310. a
Leirolom DN. I 131, 1316; VI s. 89, 1316. Lerull 1578. Leruldt
1592. Lerulld 1604.1/1. Leroll 1667. Leerol 1723.1/1.

NRR: 1295 nr 790; 1309 nr 595; 1309 nr 616; 1319 nr 1129.

Valdressoga nevner ikke Sigvat på Leirol, men men har bilde av «Nøre Leirhol med den gamle Leirholar-stova», bd. 2, s. 699. Heller ikke om Kvien er noe stoff før 1528 nevnt.

Kvien gnr 96 i Vang.

96. Kvien. Udt. kví2é. — a Quidini, til Quidins DN. II 210
211, 1343. Quien 1520. Qujenn 1578. Quienn 1592. 1604.1/1.
1667. Qvien 1723.1/1.

Kviðin, sms. af vin med kviðr m., Bug, Mave. Det sidste Ord har
maaske betegnet nogen Fos i en af de Bække, mellem hvilke Gaarden ligger;
jfr. Fosnavnene Vomb, Vom, under Brandbu GN. 155, og Magalaupet (Bd.
XIV S. 181). Et Gaardnavn Kvien af anden Oprindelse forekommer oftere;
det er best. Form af kví f., Kvægfold.

dh-5-82

Det andre skjoldet likner ikke så rent lite på dette, gjør det ikke?

Et våpenskifte på Voss i 1350

800px-finnesloftet002

Finnesloftet på Voss er  muligens en gildehall oppført kort etter 1295, kanskje i den tiden Peter Bonde (d. 1319) holdt til på Finne. Han ble avløst av sønnen Gudbrand, og etter ham kom hans svoger eller søstersønn Eirik Bukk til gards, og døde her i eller rett etter den store manndauen. Foto: PerPlex, Wikimedia Commons, CC-BY-SA-3.0

På Voss 6. August 1350 ble det holdt et skifte over avdøde Eirik Bukk på Finnen. Skiftet er blant de største våpenskiftene som er bevart fra middelalderen, og det gir et unikt innblikk i våpens verdi og sammensetning for en lokal stormann (ikke storbonde, slik Sigurd Grieg antar) ved inngangen til senmiddelalderen. Litt enkel regning med varepenger må til. Med Asgaut Steinnes kan vi regne 1 Kyrlag = 3 lauper smør = 1 mark forngild i første og andre halvdel av 1300-tallet. En såkalt forngild mark er en mark etter pengeverdien på 1200-tallet, og 1/3 av en mark brent sølv den ble oppdelt i 8 mark = 24 ertuger.

Åtte av 31 lotter i skiftet er stridsutstyr, til en samlet verdi av 19 5/6 mark. I tillegg er det nærliggende å anta at noen av de fire kistene i skiftet til en verdi av 4 mark har vært brukt til å oppbevare dem.

  • 6 breiøkser = 6 mark
  • 7 spyd = 2,5 mark
  •  4 sverd, 1 enegget sverd[?], 1 skjold = 4 mark
  • 1 skjold = 1 mark
  • 1 kjold og 1 bukler = 1/3 mark
  • 1 plata = 2/3 mark
  • 4 stålhuer, 1 jernhatt og 1 lukket hjelm = 7/3 mark
  • 6 bondeskjold og 1 bukler = 3 mark

Dette er hovedsakelig utrustning for en stormann og seks svenner, med noen iøyenfallende mangler. Det er ingen brynje og ingen tekstilrustning. Sigurd Grieg har gått gjennom dem alle, men snubler allerede ved breiøksene (à 1 mark) idet han heller vil bruke skjeggøkser. Spyd (à 5/14 mark = 8,5 ertuger) og sverd (à snaue 1 mark) har andre sagt nok om. Her skal bare nevnes at 24 år tidligere hadde Eiriks forgjenger, Gudbrand på Finne, løst et sverd mot 3 månedsmatbol i en gård. Det tilsvarte en rett til årlig leie tilsvarende 1 mark, og man måtte nok ut med det mangedobbelte for å innløse dèn.

Skjoldene varierer fra 1 mark til under 1/3 mark, og bondeskjold under 1/2 mark. Interessant nok tangerer de lavest prisede skjoldene ny-prisen i Bergen i 1282 på krosskjold og raudan skjold, selv om vi her må forutsette at det har skjedd en teknologisk endring. Det dyreste skjoldet har vel helst blitt kunstferdig utsmykket, slik de to skjoldene Hermann Ruge innbemelte fra Vang stavkirke i 1750. Bondeskjoldene faller i en annen kategori, og Grieg regner med at de er å sammenlikne med det bevarte Rike-skjoldet. Buklerne sammenstiller Grieg med bevarte buklere, men han identifiserer også de to på baksiden av Blakarstolen som slike, samt en fotsoldat avbildet i Vang kirke. Han nevner at så sent som i 1426 ble et bondeskjold ansett som god nok betaling for en tomt i Eidsberg.

Beste stålhue skulle i 1282 koste 5 øre, mot fattige 3 øre i snitt for de seks hjelmene i skiftet. Grieg bryter med Falk, og definerer i likhet med Gjessing begge typene som jernhatter med brem, den ene med spanger, den andre med hel pull. Grieg antok med Falk at plata er til å bære under brynjen som i Kongsspeilet, selv om han åpnet for det motsatte. Han skrev før Thordeman publiserte sitt arbeid om massegraven ved Visby.

Sengetøy

Av andre gjenstander, peker sengetøyet seg ut, «j bædium hægendum (underdyne/teppe/bolster med pute), linlokkum (linlaken) ok sengiar klædom (sengeklær/ sengeteppe)» til en verdi av svimlende 6 mark. Grieg savner andre overbredsler som skinnfell/ dyne eller åkle. Det er mer sengetøy, «æin forfalsz (fortjald, omhegn) brun» for ½ mark, «æin barnshwitil (kvitil/ sengeteppe for barn) ok .j. slitath hanklæde (håndkle)» for 2/3 mark. I følge Grieg omtales også en fullt utstyrt seng i 1368, med to underdyner, tre hodeputer, åtte linlaken og to gode kvitler. DN 2 400.

Skiftet i original

Allum monnum þeim sem þetta bref sia æda hæyra senda Hal-
dor Olafsson, Asskel Øysteins son, Vemundr Siugurdar son Anfinnr
Haldorsson, Besse Þoresson, ok Eilifr Siwgurdar son Q. G. ok sina.
mer wilium ydr kunnight gera, at a midvikudagen nestan eftir Olafs
woku sidare, ok friadagen þar nestan eftir, a þritughta are ok æinu
rikis wars wirduleghs herra. herra Magnusar mæd gudes naad Noreghs
Swia Skane konongs, waro wer enuordom til nemdder af wegna Hal-
steins Josteinssonar halfir, en halfir af annarre holfu a wegnna Jngibiargar
Simunar dottor j vmbode barns sins, þes er dømt var Eriks bokka a
Finnini æruingi barna adrnefs Eriks

  1. bonda j bædium hægendum linlokkum ok sengiar klædom firir vi. kyrlogh
  2. jtem salun [tekstil] ok kogur [teppe] firirii kyrlogh
  3. jtem æin forfalsz brun firir halft kyrlagh
  4. jtem æin barnshwitil ok .j. slitath hanklæde firir ii laupa
  5. jtem syrkot [overskjortel] ok kaprun [hette] firir iiij laupa
  6. jtem j palkledom [pallklede] ok paldynum [palldyne] firir halft iii kyrlagh
  7. jtem æin tre. a . . . . . . . . . a ok einar doppor [øredobber?] firir .v. laupa,
  8. jtem iii horn, ok ij mattkrifar [matkniver], ok einar wagar skalr mæd mætom [vektskål med lodd] firir halft fimta kyrlagh,
  9. jtem iiij kistur firir fiughur kyrlogh,
  10. jtem sex breidæxar firir vi kyr,
  11. jtem vii spiott firir halft iij kyrlagh,
  12. jtem iiii swærd ok ein mækir ein skioldr þar mædr firir iiii kyrlogh,
  13. jtem ein skioldr firir sik firir kyr-lag,
  14. jtem skioldr ok æin buklare firir laup
  15. jtem æin plata forn firir ij laupa
  16. jtem iiii stolufur ok æin jarnhattr ok æin luktr hialmr firir vii laupa
  17. jtem sex bonda skildir ok æin buklaræ firir iii kyr
  18. jtem j .ij.loptom tiold [loftstepper/veggtepper] firir x. kyrlogh
  19. jtem ii karlmansz sodlar [herresal] ok æin kuæn-mansz sodull [kvinnesal] mædr beidslu ok ollum tygium [beslag og tøyer] firir halft iii kyrlagh
  20. jtem allr æykia ræidi ok iij snidlar [lauvkniver] firir halft annat kyrlaght
  21. jtem j nofrum [navar] ægsum [øks] ok sigdum [sigd] ok ollum smidiu tolom [smieverktøy] þeim ær bondom hæva firir iii kyrlogh,
  22. jtem ii munlaugar [vaskefat] ok ii waszkalar [vannkrukker for håndvask] firir kyrlogh
  23. jtem ii pottar [leirkar] ok æin pundaræ [vekt inntil ett pund] firir kyrlagh
  24. jtem ii skippundarar [vekt inntil to skippund] firir halft annat kyrlagh
  25. jtem iii hæitukatlar [bryggekjeler] firir atta kyrlogh,
  26. jtem diaasn [jomfrukrone] þat ær stændr þrættaan aura gyllt,
  27. jtem sylgia [bol-sølje] ær stændr halfan annan æyri
  28. jtem æitth fingrgul [fingerring av gull] ær stændr fim peningha wegna,
  29. jtem twæn spenls ogyllt [forgylt klesspenne] er standa fim ertoggar
  30. jtem æinar tolur [?] firir halft kyrlaght
  31. jtem skurn buin ær stendr halfri ertogh fat [beslått eggformet bordkar] i halfan þrættanda æyri.

war þa b.I s.254 æn marg wmætet bede bu ok hæstar ok marght annat ok til sanynda
her wm sættum mer fyrnemdr mæn war jnsigli firir þetta bref er
gort war a dæghi ok aræ sæm fyrsægir.

Litteratur og digresjoner

  • Sigurd Grieg 1934, Skiftet efter Eirik Bukk på Finnen, Dybvad.
    • – (Grieg hadde skrevet med om middelalderhjelmene annetsteds, sa han. I byfunn?)
  • Anton Espeland 1946, «Skiftet etter Eirik Bukk på Finnen i 1350», i Vossebygderne XXVIII.
  • A.W. Brøgger og Asgaut Steinnes 1982, Gammel mål og vekt i Norge. – 1 Kyrlag = 3 lauper smør = 1 forngild mark i første og andre halvdel av 1300-tallet.
  • N. Nicolaysen 1862-66, Norske Fornlevninger, Christiania. Om hjelm i Setesdal note 4 s. 258; Om det ene  trekantskjoldet i Vang. s. 116; Om det andre s. 117.
  • Hjalmar Falk 1914, Altnordische Waffenkunde, Dybwad.
  • Harry Fett 1917, Norges malerkunst i middelalderen, Cammermeyer. Gjennomillustrert med store svart-hvitt bilder.

 

Tingenes verdi: Pristakst for Bergen i 1282

Det gamle lovmaterialet vårt inneholder en del detaljerte bestemmelser rundt verdien av arbeid og varer. De gjør oss i stand til å skimte hva folk kunne ta seg råd til, fordelt på stand og stilling. To retterbøter for Bergen fra 1282 og 1302 er framtredende eksempler. Den siste kommer jeg tilbake til, mens den første er tema her. Den er lett tilgjengelig etter at Sverre Bagge med flere utga den i oversettelse i 1973. (Bagge m.fl. 1973: 172ff, etter NGL bd 3 s. 12)

Det er imidlertid viktig å huske at det finnes avvikende avskrifter av retterboten. NGLs hovedtekst bygger på et avskrift fra midten av 1300-tallet i Lund, men det sammenstilles med en like gammel avskrift i Stockholm (B).

Priser presenteres gjerne på formen 1 mark = 8 øre = 24 ertuger = 240 penninger. I 1282 var det imidlertid litt mer komplisert enn som så. Man preget bare mynt i den minste valøren – penninger – og lav sølvgehalt gjorde at det i praksis skjedde en verdiforskyvning mellom valørene, derav skillet mellom talte og veide penninger. Det får bli tema for en senere post. Her holder det å nevne at ingen av dem forholdt seg til direkte til vekten av rent sølv, og at det i 1282 trolig gikk 2 talte penninger på hver veide penning, i praksis altså: 1 mark = 8 øre = 24 ertuger = 240 veide penninger = 480 talte penninger.

Retterbot Bergen 1282

Skomaker

  • De beste nauteskinnshoser 2 øre
  • Kvinnestøvler 1 øre
  • De beste mannssko 1/2 øre
  • De beste forleister for menn 5 penninger 1 ertug
  • De beste kvinnesko 1 ertug

Skreddere

  • Klesstykke med dobbelt sett ermer 12 veide penninger, inkludert utskifting av ermene
  • Klesstykke med ett sett ermer 1/2 ertug

Gullsmeder – 1/2 veid mark pr glattforarbeidet mark som de lager

Skinnberedere

  • Berede 40 mårskinn 2 øre.
  • Berede 40 hermelinskinn 2 ertuger.
  • Berede 40 ekornskinn 1 øre.
  • Beste skinnkjortel av norrønt lammeskinn 1/2 mark
  • Kjortel av reinkalvskinn 8 ertuger
  • Fór av killingskinn 8 ertuger
  • Skinnkjortel av det beste engelske lammeskinn 1 mark
  • Beste skinn til hette 1 øre
  • Fór til mantel eller kappe av gode nakkeskinn 1 mark
  • Hettefór av det beste hermelinskinn 7 øre
  • Beste lue av ekornskinn 1 mark

Jernsmedene

  • Beste stålhue – 5 øre
  • Arbeidsøks som veier 10 merker – 2 øre
  • Beste skogsøks – 2 1/2 øre
  • Beslår de en kiste på tysk vis – 1 øre pr lispund
  • Slår de skipssøm av trøndsk eller valdresk jern – 2 ertuger pr lispund
  • Søm av jerntråd – 1/2 øre [pr lispund?]
  • Beste dreielås – 2 1/2 ertuger
  • Utelås, og dørjern og spyd, grev, plogjern, ljåer og sigder, knivblad og alt annet smått smedhåndverk (smasmiði) betales som fra gammelt.

Kjelesmeder for kopper de slår – 2 øre pr lispund

Kistesnekkere for kiste med 2 x 1 alen lokk – 8 ertuger og mindre for mindre

Bøkkere

  • Ølkar – 15 veide penninger pr gjord
  • 20-askers kjøreler og nedover til små dunker eller såer – 5 veide penninger pr 3 gjorder
  • Kjørel som tar èn bolle – 1/2 ertug
  • Halv bolles kjørel – 8 veide penninger
  • Øsebøtter – 8 veide penninger
  • En justes kjørel – 5 veide penninger
  • For hvert målekar han merker på bymøte – 1 talt penning

Tømrere

«Tresmiðir skolu taka ϝyrir huert hundrat malz tymbrs er hann teelgir. en han gerrir beðe telgir ok skeϝur skapar kinnunga ok leggr eptir, take a huert hundrat atian aura veghna.

  • Pr 120 stokker som telgjes – [?]
  • Pr 120 stokker «som han både telgjer [telgir] og skaver [skefur] og lager kinninger og føyer stokkene til hverandre» – 18 veide øre.

Middels dyktige håndverkere [i tre og jern] – 6 veide øre pr mnd

Beste formenn – 9 veide øre pr mnd

Slipere (sliparar)

  • For hvert sverd når han utstyrer det med helt ny slire av nautskinn – 1 øre
  • For bare pussing – 1 ertug
  • Setter lær på en ståøhjelm og vokser den – 1 ertug
  • Polerer (skyggir) en hjelm- 1/2 ertug

Skjoldmakere (skjaldara)

  • Korsskjold – 8 ertuger [B-håndskriftet sier 3 øre]
  • Rødt skjold – 3 øre [B-håndskriftet sier 8 ertuger] [I en retterbot fra 1384 er taksten 6 øre for et rødt skjold (NGL III: 220)]
  • Malt bukler – 1/2 øre [B-håndskriftet presiserer at bukleren er tvibyrðt men dropper steint.]

Barberer: Årelating – 1 veid penning

Badekona – 1/2 øre pr halvår

Bakstekona

  • Ett spann mel 1/2 ertug
  • Fint hvetemel 15 penninger

Møllere

  • Ett pund malt – 1/2 ertug
  • Ett pund korn – 15 penninger
  • Ett pund hvete eller rug – 1 ertug

Kammakere pr 120 kammer 8 ertuger

Arbeidsfolk

  • For [transport av] et vinfat eller 20 askers kjørel – 1 øre og mindre for mindre
  • For transport bryggene til ende eller i byen pr pund [1 skippund = 185,17 kg eller 1 bismerpund = 5,14 kg? ] eller pr øltønne – 5 veide penninger
  • Pr lest fra skip til gårdene – 1/2 øre

Tjæreberedere

  • Tjærebre skip eller hus – 2 ertuger pr tønne
  • Tjærebre kirke eller spontekte hus eller tårn – 1 øre pr tønne

Skreddere skal ta én øre sølv for kjortel og overkappe (kyrtil ok syrkot) om de setter snørebånd på begge ermene og ut på akslen, men for en norrøn kjortel en halv ertug…. Gode engelske luer for halv åttende veid penning, men voksede luer (sirehufa) for en halv veid ertug

….

Lin – 8 veide penninger pr mark [1 mark = 214,32 g]

Silketråd skal selges for 14 øre pundet [1 skålpund = 2 mark = 428,64 g] [I 1302 var taksten økt til 20[?] øre pundet]  Med andre ord skulle silketråd i 1282 være 26 ganger dyrere enn lintråd etter vekt. Til sammenlikning var silketråd kun fem til sju ganger dyrere enn lintråd i de engelske Great Wardrobe accounts fra 1330-åra. (Crowfoot m.fl. 2001: 152) Forskjellen kan antakelig tilskrives avstand både i tid og geografisk.

Tykk silke – 5 penninger og 2 ertuger pr alen [2 øre i 1302]

Tynn silke – 5 penninger og 1 ertug pr alen.

Litteratur