Ressurser

Her følger en liten og tilfeldig kompilasjon av ressurser ved levendegjøring av middelalderen. Skal vi kalle det en inspirasjon til kommende innlegg?

Vitenskapelige samlinger og faglitteratur
Kilder og illustrasjoner
Blogger og forum

Håndverk

Metallarbeid

Smed- og jernarbeid

Dreiing

  • Vårbelgenes kongsemne ca 1190, Vikar, omtales i Historia de profectione danorum in Hierosolymam, (Historien om danenes ferd til Jerusalem) som en dreiersønn fra Danmark. (i Gertz 1918-20, Scriptores minores histoiae danicae medii aevi, 2, s. 478:
    «Sed cum principem, cui posset inniti, non haberet, tornatoris alicuius, ut aiunt, filium a Magno rege mentiuntur generatum.») tornator, tornatoris oversettes som tredreier basert på én senklassisk instans i Lewis & Short, “A Latin Dictionary”, 1879, se også tornatilis, dreid, og tornatura, dreiing, torno, å dreie, tornus, dreiebenk/dreieskive. Det er ikke entydig om det viser til pottemaker eller tredreier. Også på fransk deler de ord, Tour de bois, og Tour de potier (også potier). I bibelen er pottemaker en allegori for gud, men det var antakelig også blant de mer beskjedne håndverkene. I Sverres saga omtales guttungen kun som Magnus Erlingssons sønn, få vintre gammel da han ble drept. – om reiser, se også Skandinavier Unterwegs in Europa 1000-1250.
  • Baskisk framstilling av tredreiingens historie – litt upresis, men opphav(?) til myten om at vippebenken ble oppfunnet ca 1250. Nevner ikke stroppebenk, kun buebenk. Spanske sider legger stor vekt på Alfonso X’s spillbrikkedreiere, også nevnt hos st thomas guild.
  • Tysk Wikipedia nevner avbilding av tredreier med bue fra 700-tallet: Aus dem 8. Jahrhundert n. Chr. stammt eine Zeichnung, bei der das Drehteil mit einer in einen Bogen gespannten Schnur (Fiedelbogenantrieb) durch hin- und hergehende Bewegung gedreht wurde. – Trolig dreier det seg egentlig om en miniatur i såkalte „Nürnberger Purpurreliqiuar“, hvor den skrivende evangelisten Matteus sitter ved en skrivepult med dreid bein og også dreide elementer på klappstolen hans.
  • Fritz Spannagel 1940 (1948, 1981), Das Drechslerwerk, Libri Arti. – bibelen.
  • Ulrich Müller 2008, «Drechseln und Böttchern – Holz verarbeitende Handwerke«, i Soester Beitraege zur Archaeologie Band 9

  • «Another variation that I want to try is the style I have only seen in use in the photo’s of the Tixileiros of Asturias in northern Spain. These lathes have a big offset between the plane of the tool rest and the centres, allowing the turner to easily create a deep undercut of the rim of a bowl or box. At least that is one reason for the offset I have hypothesised, it does also help create a good angle for the hook tool to cut at. I have in the past adapted my lathe so it can effectively function in this way for making drinking bowls, but again it would be best to make a lathe specifically to that design in my opinion.»

Trearbeid

  • Tønnemaker
  • Verktøy for kløyving av staver og takspon L-formet: no: Klyvjern, Kløyvekniv; se: Klyvekniv; eng: Froe; ty: Schindelmesser; fr: Départoir, se også coutre. Jeg er usikker på hvor langt tilbake verktøyet går. Det selges på enkelte steder for historisk levendegjøring, som Burgbau Friesach. Også tohånds sponkniv (også den kalt kløyvekniv) brukes til kløyving av takspon. Den likner bandkniven men har langt grovere blad og er ikke skarp. Endelig finnes det avbildet kløyveverktøy med ett skaft som ikke står loddrett på bladet. Det finnes et romersk funn.
  • Peter Anker 1984, «Retardering eller renessanse» – om folkelig kunsthåndverk på 16- og 1700-tallet, men rommer tekst og bilder om en del middelaldergjenstander.
  • Staffhøvel (profilhøvel), båtastryk (profiljern).
  • Tysk eldre blogg med en del gode rekonstruksjoner av kister og bord.
  • The Debate of the Carpenter’s Tools – dikt fra 14-1500-tallet, gjengitt av Roy Underhill. John Clark avlegger diktet et besøk i 2014. Bloggen Masoret gjør det samme i 2009. Og Edward Wilson i 1987.
  • Green woodworking.
  • The Wood Database
  • Woodland antics blog.
  • Jack waller tree art.
  • Grindbygde hus i Vest-Norge i middelalderen.
  • Stavkirkeportal, Tønjum, på Bergen museum.
  • Sigurd Grieg, Det norske håndverks historie, Grøndahl & søn 1936, omtaler s. 238 trearbeid og snekkerverktøy, med ikke dreiing.
  • Håndverkerhuset i abbediet st. Gallen i Sveits rommet i 820-åra blant annet rom for en tredreier i følge en plan.
  • Vokstavler fra 1200-tallet nevnes i SPOR nr 2 2007.
  • Treskjerarverkstaden (blogg).
  • Høvelbenk i middelalderen.
  • Trillebår ca 1300 fra Rothschild Canticles.
  • Hjulmakerhistorie (jernbåndet gikk ut av bruk med romerne og ble først reintrodusert på 1700-tallet)
  • Skje – udatert fra Skien, middelalderskje fra London, fra Lübek, i tinn fra London,
  • Mønsur (eng: Mazer, se: Masur)  – Se Per Gjærder 1974, Norske drikkekar av tre, Universitetsforlaget og Robin Wood.
  • Rammesaga: artikkel hos St. Thomas’ guild. Spansk illustrasjon fra 1100-tallet.
  • John International – møbelsnekker på gamlemåten.
  • Video med svarving, Leo Singleton.
  • Rokkmaker i Modum
  • Høeg, Planter og tradisjon, 1974. Bl.a. basert på Norsk Etnografisk Granskning.
  • Hegg – som skaft og til dreiing.
  • Hegg og hassel i norsk natur og tradisjon – se særlig s. 40ff om hegg som virke. Bl.a til rivetinder. Riva: skaft i gran, hode i bjørk og tinder i hegg. Hegg på skogveven.no.  Plakat fra Norsk genressurssenter om Hegg, villeple og søtkirsebær.
  • Woven Communities – om kurvfletting i museumskontekst. «Unlike willow, hazel will not resoak to flexibility so must be used within about eight weeks of cutting.»
  • The incidental woodworker – inaktiv blogg med en del basisprosjekt.
  • Heartwood – god snekkerblogg med en del verktøy- og bokanmeldelser.
  • koppari, m. Fritzener (se oversikt i bd. 1 over hans forkortelser): «Person som forarbeider Kar (koppr). Byl. [Den nyere bylov i NGL bd II s. 245] 6, 85 [Se også Robberstads oversettelse s. 29f: «Men fra de almenninger som der [eg. ytre del av Halvardskirkegården] er nærmest og til Auta- (nu Vetrlids-) almenningen skal være bødkere (laggarar) og kardreiere (kopparar/ koppar/ kapparar) med sine varer baade nedenfor og ovenfor gaten. […] Men nede ved sjøkanten mellem Mariaalmenningen og Autaalmenningen skal der ingen […] kardreiere (koppare) [være] for enhver skal være der som før er sagt.»Bolk 6 kap. 8.] [Med andre ord har kopparene og laggerne hatt sine boder innover mot Vågsbunnen fra Kjøttbasaren og Fløybanens stasjon og til Hallvardskrikens forsvunnede kirkegård, derfra og videre innover holdt de udregelige skomakerne til. Kanskje kan vi vente oss nye utgravninger i området ifb innslaget til Åsane-tunnelen? De øvre delene av [Vetrlids]almenningen ble utgravd i 1991. Se rekonstruksjon her og her og her og kart her og her og her og SNL her og artikkel i Bergen byarkiv her og Bergens byleksikon her, bl.a. med tentativ plassering av Hallvardskirken her. For ikke å nevne 1829-utgaven av Bergens gamle bylov. Kulturminnesøk] fr; deraf Steds- navnene Koppararúð (ogsaa i den for- kortede Form Kopparúð EJb. [Biskop Eysteins Jordebog] 13621. 438) EJb. 15425. 414 fg. 41932; Koppara- vík EJb. 8724.» Avledet av koppr, m. «(G. -s, N. Pl. -ar) 1) Kop, Kar, Fordybning eller Hulhed, hvori man kan samle eller bevare noget. Frost. [eldre Frostatingslov i NGL I] 2, 215; Bp. [Biskupa søgur] I, 64018. 7216; Stj. [Stjórn] 5908; koppar ok ker Gyð. 6230. Kopparen var iðnarmaðr, m. = iðjumaðr   1) foretagsomt, virksomt Menneske; Þ. spurði, hversuÁsmundi segði hugr um sonu sína, hverir iðnarmenn þeir mundu verða Grett. 2818.   2) Haandværker, Haandværksmand, DN. II, 7410; Rb. 757. 11. Eller iðnaðarmaðr, m. Arbeidsmand, Haand- værker, = iðjumaðr 2, iðnarmaðr 2. Hom. 18918. Elleriðjumaðr, m. = iðnarmaðr   1) virksomt, driftigt Menneske. Flat. I, 52128; Eg. 20 (5816).   2) Haandværker, = iðnaðar- maðr, iðnarmaðr 2. Clar. 870. Av iðja, v. (að) forrette, udrette. Ljósv. 55; Fld. I, 712. iðja, f. Forretning, Syssel, = iðn. Flat. I, 42232; Bp. I, 8314;Didr. 256; Æf. 959. Eller iðn, f. Gjerning, hvormed man er syssel- sat, = iðja. Flat. II, 7325. 32910; Fm. X, 2335; Vatsd. 22 (3512). 44 (7210).Heilag. II, 3716; sútari at iðn Post. 70432. iðna, v. (að) gjøre, udrette, = iðja. Grg. I, 12915; samir jafnan nökkut þat at íhuga ok iðna, er þá geri sjalfa vin- sæla Str. 216; förum vér á brott, ekki munum vér hér iðna at sinni Eg. 57 (12623); at þeir verði (kunde faa solgt) því, er þeir hefði iðnat allt árit út Heilag. II, 5019.
    • Koppare nevnes i svensk diplom fra 1413 angjeldende borgere i Skara, blant andre «Erik Koppare«. Forøvrig nevnes det i betydningen kobber.
    • Svarvare i KHNM (fsv. swaruare) sv. også drejare, da. drejer, no. dreier (fsv. dregere, drager av mlty. dreyer, dreger, lat. tornarius, tornator. Håndverker som arbeider ved svarv[stol] (fsv. svarvostol). Første omtale er den nevnte fra 1413. Flaskesvarver omtales i Stockholm fra siste halvdel av 1400-tallet. Svarverne synes ikke å ha vært tallrike blant svenske byhåndverkere. Svarvstol med trampa synes vara en tid[l]ig medeltida uppfinning, sv. svegsvarv, ty «Wippendrehbank mit Fussantrieb«. John Granlund angir feilaktig at det er en svegsvarv som omtales av Theophilus. Forhistorisk svarv omtales som drevet av bue og rom redskapet brukt til å lage vikingtidens esker, dåser og annet. Litteraturliste. I Danmark: Sweno Swarver omtales i 1345 som fester under Østergård i Middelsom herred, Viborg amt. (DD 3. rk. II nr. 142), og 1476 nevnes tingvitnet Henrich Suaruer. Claws Dreyer var i Vor Frue købmandsgilde i Flensborg, stiftet ca. 1420. Dreieproduktene kalles på lat. tornatile.  Hilmar Stigum, Norge: Kopparar omtales i ML bylov 6,8, senere oversett med kardreier. Fms. V, Kbh. 1830, s. 339 nevner kopparajarn. [men her misforstår Stigum] Han nevner 14 gårdsnavn Kopperud og ett Kopperød, som alle går tilbake på et eldre Koppararúð. Verbet svarfa er ikke belagt i vn. i betydningen «dreie», men ordets bruk i nynorske tialekter tyder på at det har middelaldertradisjon, og at dreie og dreier er senere låneord. Kustaa Vilkuna, Finland: Vanuja betyr svarvede piler, og vanua i betydningen svarve finnes i forndiktning, eldre ordbøker og karelske dialekter. … Framställningen av pilar och sländr kan ha ägt rum med hjälp av bågsvarv, brukt i Østkarelen inn i 1900-tallet kalt vanuntahepo «liten hest». «Enarelapparna hade en ännu enklare svarvstol. I stället för bågen uppvisade den en runt det svarvade föremålet tvinnad läderrem, med vars hjälp den ena av svarvarna med fram- och tilbakagående rörelser fick föremålet i rotation (Itkonen I, s. 461, 465). «Svarvstolen med trampa (fi. sorvi) spred sig från Sv. till Fi. under medeltiden för vilket ovannämnda termer utgör ett belägg.«
    • kopparajárn, n. Jern, Redskab af Jern, som bruges af koppari; «flest tré vóru þar með kopparajárnum rend», Fm.[Fornmanna Søgur] V, 33913. [Raud i Østerdalens saga]Her må Fritzners (og senere Stigums) tolkning være feil. Det handler om beskrivelse av en kongshall og av sammenhengen virker som det menes kobber. I teksten står det: «flest trè vru þar með koppara járnum rend og steint allt ok viða gulllagt.» alternativt «flest trè vru þar með kopar eða járnum slegin pentut allt ok viða gulllagt.«
    • Kopperud(-rød) er gårdsnavn på ikke mindre enn 17 steder i landet, i fylkene rundt Oslo-fjorden Østfold, Akershus og Buskerud, samt ett i Oppland. Margit Harsson 2010, Norske Rud-navn, Novus. refererer til NG [Norske Gaardnavne]I 44; BØ [Kåre Hoel, Bustadnavn i Østfold] VI 113 når hun forklarer koppari som en koppmaker, en som dreier trekopper. «Yrket må ha vore både viktig og vanleg i eldre tid, for mange stadnamn fortel om trekoppmakarar. I samansetning med ruð n finst namnet i Eidsberg, Rødenes, Trøgstad, Våler, Høland, Nannestad (2 gardar), Skedsmo, Frogn, Ullensaker, Vardal, Øvre Eiker, Lier, og forma Kopperød i Aremark og Skjeberg. Kanskje same rud-namn også i Spydeberg (Kaberud), Varteig (Koperud) og Rakkestad (Kopperud)[avvikende uttale peker muligens her på kopperslageryrket] » Til sammenlikning finnes navnet Svarverud ett sted, på Toten i Oppland i 1647. av svarfari.
    • Dreier er en yrkestittel på 26 personer i 1801. 71 var drejer, 1 var svarver. De var alt fra fattiglem, via selveiende bønder til mestere med svenner og læregutter.
    • Manntall nevner enkelte dreiere på 1700-tallet. Det var én utøvende sverfeier i Trondheim i 1736, én hjulmaker, én svarver og blokkmaker. I Bergen var det i 1714 9 dreiere, hvorav 6 blokkmakere og én rokkdreier men ingen hjulmakere. I 1730 var det én skåldreier i Tinn. I Arendal var det to dreiere i 1730. I 1722 var det én dreier i Kristiansand.
  • Vågsbunnen i Bergen er tema for Bergens Historiske forenings skrifter nr 89 1993. Her skriver Jón Viðar Sigurðsson om bosetningen i Vågsbotn «i 1276» hvor Byloven i Robberstads oversettelse siteres: «alle skomakere skal ikke være længer ute i byen med sine varer end til den ytre del av Halvardskirkegaarden, baade ovenfor og likesaa nedenfor gaten. Men fra de almenninger som der er nærmest og til Autaalmenningen skal være bødkere og kardreiere med sine varer baade nedenfor og ovenfor gaten. … Men ut fra Mariaalmenningen og ind fra Autaalmenningen langs hele gaten ovenfor Korskirken paa begge sider av gaten skal være alskens andre kræmmere end de som nu er opregnede.» Sigurðsson mener allmenningen som lå nord for Halvardskirkegården trolig er Øvre Korskirkesmauet, en allmenning som løp i nordkanten av Halvardskirkegården. Her skiller han seg fra de fleste andre som plasserer kirka nord for det samme smuget. Det framgår av sammenhengen, slik Sigurðsson hevder, for «de almenninger som der er nærmest» peker tilbake på «den ytre [altså nordlige] del av Halvardskirkegaarden». Sigurðsson viser til Helles Bergen bys historie I, s. 200 som skriver at «Innenfor Autaalmenning nevner Byloven ytterligere en almenning, men uten navn. Den skulle danne nordgrense for skomakernes område i Vågsbotn og løp etter sammenhengen i nordkant av Halvardskirkegården. Kanskje var den anlagt for å gi atkomst til Halvardskirken fra Sutarestrete.»[Helle trekker altså det samme ut av teksten som Sigurðsson]. (Helle er også tvilende til at Autaalmenning strakte seg så langt inn som dagens Vetrlidsalmenning. Det gjentas av andre, men antakelig har de ikke tatt høyde for bekken rant innenfor allmenningen.) Sigurðsson viser også til Lorentzen 1952: 172f «På bykartet av 1686, som rett nok er unøyaktig for området ved Korskirken, legger man merke til en interessant detalj: Fra Skreddergaten (Kong Oscars gate) skråner det en sidegate halvveis opp mot Lille Øvregate et stykke nordenfor den nåværende Korskirkealmenning. Denne blindgaten fører skjevt inn i kvartalet mellom Vetrlidsalmenning og de tre gatene som nettop er nevnt. Den har altså en annen orientering enn Øvre Korskirkesmauet. I bebyggelsen finner man den dag i dag en skjev byggeretning, slik som antydet av blindgaten på bykartet av 1686, bak Kong Oscars gate nr. 12, hvor en lang bakbygning har en litt annen orientering enn bebyggelsen ellers i dette strøket (bykartet av 1879).» og videre: «Sannsynligheten taler for at det her i sin tid førte en oppgang til Hallvardskirken, som kan ha hatt sin kirkegård nedenfor eiendommene 3,5, 7 og 9 på Lille Øvergaten. Kirken eksisterte til midten av 1500-tallet, og var soknekirke for de tyske håndverkerne på østsiden av Sutare streti i Vågsbotnen. De trengte en oppgang fra gaten. Det dreiet seg ikke om en almenning, iallefall ikke i senere tid – den førte ikke helt opp til Stretet.»[s. 172f] se også note 1 s. 173: «At Halvardskirken lå nedenfor Lille Øvregaten, går bl.a. fram av et eiendomsbrev om Tuft fra 1584. Gården lå «nedenfor St. Halvards kirke på Skredderstredet mot Bryggesporden». Bendixen (Tyske haandverkere etc. s. 74) har gitt både Mikalskirken og Halvardskirken en plasering som ikke stemmer med de skrevne kilder.»
    • Det interessante her er at Sigurðsson i likhet med Helle ikke ser ut til å være bevisste på at deres stedsangivelse av Halvardskirken og dens allmenning basert på Byloven avviker fra Lorentzen og Ertslands, og de går dermed glipp av en interessant drøfting. Sigurðsson viser til Geelkercks kart framfor Lorentzens bykart av 1686, men refererer allikevel at den skrå gatestubben seg nesten hele veien opp til Lille Øvregaten til tross for at den på kartet vitterlig går hele veien opp. Det virker som Sigurðsson blander sammen kartet og Lorentzens beskrivelse basert på 1686-kartet.) – Jón Viðar Sigurðsson 1993, «Skomakerne i Vågsbotn-Gård», i Bergens Historiske forenings skrifter nr 89, s. 27.
    • Ertsland mener Øvre Korskirkesmuget kan ha vært middelalderens Halvardskirkealmenning, og plasserer kirka nord for smuget. Ertsland avtegner dermed kirka rett nord for en almenning ned til Korskirka i sin rekonstruksjon av kartet år 1300, se fig. 1 og 2 s. 9 og 11, basert på bl.a. Geelkercks kart. «Halvardskyrkja […] som ikkje kan plasserast heilt sikkert, men som låg ein stad på nedsida av Lille Øvergate, nord for Øvre Korskirkesmuget. Det siste kan ha vore Halvardskyrkjealmenningen i mellomalderen.»(s. 11). I 1582 ble hele Vågsbotn og store deler av Strandsida ødelagt av brann, og bredere allmenninger utlagt (NRR II, s. 527-31). Det er til denne reguleringen Ertsland og andre daterer etableringen av bl.a. Øvre Korskirkeallmenning. [Da var torg og rådhus for lengst blitt flyttet og bydelen hadde fått en mer sentral rolle enn tidligere] – Geir Atle Ertsland 1993, «Torget og Vågsbotn», i Bergens Historiske forenings skrifter nr 89.
    • Kirsten Engelsen 1993, «Grøftegraving og arkeologi i Vågsbunnen, Førsteantikvar Siri Myrvoll, Riksantikvarens Utgravningskontor, i samtale med Kirsten Engelsen.»  i Bergens Historiske forenings skrifter nr 89. Refererer «de arkeologiske undersøkelsene vi har gjort i Bergen 1980-1992».(s. 85) Grøftene på Vetrlidsalmenningen er C14-datert.
  • Hensynet til kirkens menns ømfintlighet for lukt kan vi kanskje se bort fra? I Oslo ligger garvekummene på geistlighetens dørstokk.
  • Nedre Hamburgersmauet beskrives som et tidligere bekkeleie i nyere rekonstruksjonskart fra Helle 1982, som ikke inkorporerer justeringen av bekkeløpet i Vetrlidsallmenningen etter utgravningene der i 1990-91.
  • Den åpne plassen nedenfor Lille Øvergaten 3-9 har fått navnet Halvardskirkeplassen i nyere tid i tråd med Lorentzens teori. Slik sørger vi uten håndfaste bevis for å konstruere en historisk virkelighet.
  • I sin omtale av kardreierne refererer Helle 1982 ‘Svarvare’ i KLNM 17 og Herteig, Kongers havn, 188.  Han nevner også Gjardere omtalt i 1282, som la gjord om laggete kar. Det var de som fikk jobben med å justere målekar.
  • Siri Myrvoll (red) 1992, N.U.B. (Nytt fra Utgravningskontoret i Bergen), nr 3
  • Kulturminneplan bybanen Bergen.
  • BerGIS – Hus folk og Grunn i Bergen fra 1686-grunnboka og framover. Ersland og Sollied
  • Ersland – eiendomshistorie i Bergen i NIKU tema 14.
  • Utgravningsrapporter, Bergen – Oppdragsgiver er vel som oftest fylket? Eller er det byen selv? Der Bergen Museum har stått for gravingen, også utenfor fylket, ligger rapportene hos UiB. I gravingen i Vetrlidsallmenning 1990-91 virker det som Siri Myrvoll var engasjert i kraft av å arbeide ved Riksantikvarens utgravningskontor i Bergen, fra 1994 omorganisert til NIKUs distriktskontor i Bergen. Byutgravningene ble evaluert av Molaug i 2001. Innberetninger for de enkelte utgravningene kom i serier ved de forskjellige utgravningskontorene. Riksantikvaren Distriktskontor Vest har et topografisk-/saksarkiv.
    • NIKU Oppdragsmeldinger, 061 Arkeologiske undersøkelser i og omkring Kjøttbasaren, Vetrlidsalmenning 2, Bergen 1996-97. Dunlop, A.R. 1999. (Utgått) Også referert etter Bryggens Museums system som BRM 490: Dunlop, A R 1999: Arkeologiske undersøkelser i og omkring Kjøttbasaren, Vetrlidsalmenning 2, Bergen, 1996-97. NIKU Oppdragsmelding 061 Det virker ikke som gravingen ved Fløibanens nedre stasjon er nevnt iNorconsults forarbeider til bybane 2013. Oppdragsmeldingen på nb annet av Dunlops oppdrag i Bergen på slutten av 1990-tallet.
  • hjól, n. Hjul (jvf hvel)
    1) Vognhjul; heið- ingjar höfðu vagna járnvarða, mikinn fjölda, á hjólum at hleypa á fylkingar sínna úvinaFm. VI, 1458; svá segist, at þar (ved Stranden af det røde Hav.) sýnist enn ok tést harðla vissulig merki ok minningar þessarra tíðinda upp á þann hátt, at hjólanna kringlur ok kerrnanna tingjur megi þar sýnast Stj. 2886;hjóla gang ok gnisting ótt- ast þeir (nl. Løverne) nökkutStj. 7116.
    2) Solskiven; sólin hafði sum svá sezt í sjáinn, en sumt hjólit stóð í sama stað þar til, er – (lat. ille (nl. Solen) cum aliqua jam mergi coepisset ex parte, restitit nec prius occubuit quam) Heilag. II, 4169. 27; hér birtist fagrt mið- degi þá, er sólin skínn í hæsta hjóli Post. 48227.
    3) Hjul som Straffered- skab, nemlig fæstet i horisontal Stilling paa en opreist Pæl (stagl, Steile), idet man derpaa henlagde Personens Legeme i udstrakt Stilling, enten a) medens han endnu levede, for derpaa at knuse hans Ben ved Radbrækning, ogsaa efterat man havde knust dem, eller b) efterat han var aflivet ved Hængning eller Halshug- ning (se Du Cange III, 631 fg; Höf. Leb. II, 152); lét V. konungr taka Þétt- leif Eðlarsson ok brjóta í hjóli Fm. XI, 372 (jvf gd. han a thær at brennæ foræ ællær í hjul at brütä Er. sj. L. 2, 15); morð eru hörðum hjólum hegnd SE. II, 2155 (jvf gd. þa mughu þe dœma han a hjul (= lat. in rota districto corpore suspendatur)Sk. L. 7, 15); Hjul anvendt som Straffe- eller Pinsel- redskab paa en anden Maade omtales i Katarinas Legende (i Texten som hvel, i Varianten som hjól)Heilag. I, 416.
    4) se fórnarhjól.
    5) Omvæltning, Forandring, Omskiftelse i Tingenes Stil- ling eller Forholdenes Beskaffenhed (jvf lat. rota fortunæ); leika á hjóli dvs. være ubestandig, underkastet Lykkens Omvex- linger: at yðrar sœmdir mætti eigi á hjóli leika Thom. 4014; háttr er heimsins, at allt leikr á hjóli: annat klífr upp en annat steypist Æf. 4815; mér þykkir á hverfanda hjóli mjök um hans hagi Grett. 9726;er nú þar komit hans tímum, at héðan af lýtr hjólit dvs. at det nu er paa Heldingen, gaar ned ad Bakke, Thom. 33426. Se også hjólvagn, m. Hjulvogn, Kjøreredskab som gaar paa Hjul.Fm. VI, 14528. mylnuhjól, n. Møllehjul. Didr. 13110; Klm. 2812. fórnarhjól, n.? Thom. 48230 (52715); mon Hostien paa Grund af dens Form? kan neppe være det Du Cange III, 632 nævnte rota tintinnabuli. hamingjuhjól, n. Lykkens Hjul. Fld. III, 4708.

Tekstil

Metallstøp

Bokbinding

Feltutstyr

  • Feltseng – ikke akkurat periode, men utrolig kul, tidsriktige materialer og teknologi.
  • Avbildet tauseng (eng: Rope bed) ca 1380. Diagonale tau.
  • Ofte feildatert bysantinsk tauseng – altertavla er datert til 800-tallet etter senantikk forelegg.
  • Tauseng fra tidlig 1300-tall. Diagnoale tau. Malt av Giotto «St. Francis Appears to Fra Agostino and the Bishop» i Basilica di San Francesco (Assisi).
  • Telt – svært gode bilder av Simone Martinis freske ca 1330.

Våpensmed

Verktøy for å slipe (eller bare polere?) fure i sverdklingen av sverdmakeren ElGur her og her. Hjemmeside.

Rustning

  • God rekonstruksjon hos Historia Vivens: Andreas Bichler 2005, «bevæpning og pansring for en ridder 1280-1320«
  • Erving Edward Beauregard 1944, The free companies in the hundred years war. master, univ of massachusetts
  • Book and Sword – Sean Mannings rustningsressursside.
  • Anders Helseth Nilsson 2001, «Falk for folket«, kongshirden.no.
  • De Re Militarii. The Society for Medieval Military History – kunnskapsbase.
  • Kvantitav analyse av rustningsbruk 1300-1450 i tyske gravplater.
  • Gode rekonstruksjoner av Visby gauntlet no. 1, Schutz rekonstruksjon her og Källs her.
  • Harnisk og stålhansker i testamente fra 1331 (og landtelt).
  • Gravmonumenter med rustning.
  • Rekonstruksjon av Konrad von Thüringens skjold.
  • Rekonstruksjon av skjold.
  • Upton Ward 1997, Rule of the Templars – basert på de Curzon 1886 La regle du Temple. Som eksempelet viser er oversettelsen drøy
    • 138: «… et haubers [cotte de mailles avec coiffe enveloppant la tête et ne laissant que le visage découvert] et chauces de fer [Habillement des jambes, d’abord treillissé, puis à mailles comme le haubert], et heaume ou chapeau de fer, espée, escu [Bouclier triangulaire á deux còtés légèrment courbes, en bois couvert de cuir], lance, mace turquese, jupeau d’armer, espalieres, soliers d’armer, III cotiaus d’armes … «
    • 139: «… [en sekk] for his surcoat and arming jacket; and a leather or wire mesh bag in which to put his hauberk …» fransk: » … [en sekk] por lor juipiaus d’armer, et lor espalieres; et I meneor de cuir ou I treslis por mener lor haubers …»
  • Adrian Boas 2006, Archaeology of the Military Orders: A Survey of the Urban Centres, Rural … – går gjennom ordnenes infrastruktur i levanten. Hovedsakelig om bygningsarkeologi, men gjenstander s. 190ff (ikke tilgjengelig online)
  • Adrian Boas 2005, Crusader Archaeology, – noe om rustning, men litt underlig framstilling av brynjeteknologi, nevner et par ekstante brynjer.
  • Roland Thomas Richardson 2012, The medieval inventories of the Tower armouries 1320–1410, PhD.  – Tre typer skjold: scutum (trekantskjold), targe (rundskjold) og pavise (svært rektangulært skjold). «The targes or targets were circular shields or bucklers, usually associated with infantry.» Løse mail sleeves nevnes allerede i 1325, og før 1340 hadde ikke hauberkene integrert collar. skiftet fra half wedge riveted til fully wedge riveted skytes fra 1400 til 1340.
  • Latin oversetter skjold generelt med Scuta/scutum. Saxo skriver clipeo/clipeus, som oversettes med ovalt eller rundt skjold. Latinsk tekst. Dansk oversettelse.
  • Jan M. Ziolkowski 2008, «Of Arms and the (Ger)man: Literary and Material Culture in the Waltharius», The Long Morning of Medieval Europe. – full tekst på Academia. Om Waltharius-manuskriptet fra ca 900-tall og latinske skjoldtermer i tidlig middelalder.
    • Vincent Van Oeteren 1996, Armes et armures au Moyen Age. Etude à travers les æuvres d’art, Memoires du Cercle historique et folklorique de Barine-le-Château, de Tubize et des régions voisines, 7 (Braine-le Château, 1996), p. 19.
    • Derek Brewer 1979, «The Arming of the Warrior in European Literature and Chaucer», in Edward Vasta and Zacharias P. Thundy (red.), Chaucerian Problems and PErspectives: Essays Presented to Paul E. Beichner, C.S.C.
    • klassisk latin hadde flere termer for skjold, clipeus/ clipeum er rundt homerisk- eller hoplitskjold, ofte av bronse. Parma var det vesle, ofte runde, skjoldet til kavaleri og lett infanteri. Pelta var et lett, ofte halvmåneformet skjold. Scutum/scutus var det store firkantskjoldet av tre brukt av tungt romersk infanteri.
    • I Old High German og English oversettes ordene med «skjold» og «bukler». I eldre germanske språk falt spesialmeningen bort, og ord som pelta måtte presiseres om de ikke bare skulle betegne det generiske «skjold», heller enn «halvskjold» eller «lite skjold». I Waltharius brukes også termen orbis som synonym på skjoldet, fordi de fleste/alle var runde. Germanske skjold var av tre. Det framgår også etymologisk, ettersom den indoeuropeiske roten av ordet «skjold» kommer av «et kløyvd trestykke». Lind var vanlig skjoldmateriale, men framgår sjelden av middelalderlatin, kanskje fordi det latinske navnet for Lind var så langt?
    • Waltharius omtaler 3- og 7-lagsskjold. Skjoldene ble dekket med lær. Karolingernes skjold var ofte 80 cm i diameter, men Walters trolig over én meter.
    • Buklerens etymologiske opphav er fra gammelfransk boucle,som betyr «skjoldbule». Det kommer av det latinske ordet bucca – som betyr noe sånt som «munnhule». Skjoldbulen var en så viktig del av skjoldet at den på latin kunne betegne skjoldet selv umbo. Også skjoldets (metall)rand kunne gi det navn – rand.
    • Skriver også om brynje, men kjenner ikke til Gjermundbu-funnet.
  • «Kesja» en spes type spyd i sagalitteraturen.
  • Annen interessant bok om middelalderens konstruksjon av en litterær fortid.

Brynje

  • Om stansede kontra smidde ringer:
    • Sonia O’Connor 1983 interpreted «whole» rings on the anglo saxon Coppergate helmet as forge welded, based on x-radiography, later confirmed by metallographic analysis. «allthough the detail of the lapped and rivetted links is very lear the only possible indication of a join in the other links is a faint diagonal line which is visible on a few of them.» – excluding butted and soldered wire.» She made no metalographic analysis, though.
    • Henriette Lyngstrøm 2015 experimented with work welding rings. Her experiment was in part based on the assumption that the Thorsbjerg mail had welded rings. This assumption was falsified by Arne Jottijärvi 1996 who remarked that earlier publications often simply assumed that whole rings were forge welded. Metallographic analysis showed that the Thorsbjerg and other iron age mail had the whole rings made by punching.  He explained the results by assuming that making thin sheets and punching rings would be faster and easier than pulling thread and forge welding the rings shut up until the medieval period (i.e. the 14th century).
  • Gjennomgang av ermevev-ressurser.
  • Isak Krogh, Facebook – brynjesmed, se bl.a. her.
  • Vegard Vike 2000, Brynjevev, semesteroppgave i konservering – Alle middelalderske brynjeskjorter har horisontal vev på bolen. «På skjortene fortsetter mønsteret utover armene og skifter ikke ved skuldrene.» [det er ikke dermed sagt at det ikke er lagt inn «idles»] I tillegg har Verdalbrynja (C455 med 27 000 ringer antakelig fra 14-1500-tallet. Bilde s. 20.) fått «bedre bevegelighet i armene ved at mønsteret i brynjeveven er formet spesielt under armhulen. Dette blir som formsydde skuldre på jakker og gensere.» Veven på armene blir dermed vertikal når de henger nedover.
  • WIP med gode bilder av mønster og justering for løse brynjeermer i Armour Archive.
  • Martin Burgess 1953, «Further Research Into the Construction of Mail Garments«, The Antiquaries Journal, via Erik D. Schmids hjemmeside – Revolusjonerende artikkel som åpnet det vitenskapelige studiet av senmiddelaldersk brynje. Han setter opp en metode for å analysere brynjevev. Ved formgiving skiller Burgess mellom frittstående og parret «idle ring» (festet til 3, ikke 4 andre) førstnevnte gir en «bump» (fig. 5) og sistnevnte et «hull» (fig. 6). Sistnevnte egner seg best på trange steder som i armhuler. Tre par løse mail sleeves finnes nevnt allerede i 1325.
  • En av de to Vimose-brynjene: Martijn A. Wijnhowen 2015, «The Iron Tunic from Vimose (Funen, Denmark): Further Research into the Construction of Mail Garments«, i Gladius nr 5 – foreløpig ikke hos Erik D. Scmid. Martijn holder på med doktorgrad på romertids- og jernalderbrynjer. Artikkelen er snitt, ikke teknikk.
  • N. Checksfield, D. Edge og A. Williams 2012. «Examination and Assessment of the Wenceslaus Mail Hauberk», i Acta Militaria Mediaevalia 8: 229–242. – temanummer med flere artikler om Wenceslaus-brynja.
  • Sinigaglia-hauberken. Om detaljer og lenker. Burgess’ artikkel.
  • Lena Grandin, «Ringar från en Ringväv«, rapport fra Tofta-hetta, 1200-tallet.
  • Brynjehoser (åpne bak) – Chausses her og chausse der.
  • Donald LaRocca 1995, «Notes on the Mail Chausse«, Journal of the Arms & Armour society 2/1995 – Chausseartikkel
  • Ringbrynjetråd på my Armoury-forumet. Video her. Alternativ video.
  • M.A.I.L. – brynjemakerforum med begrenset fokus på historisitet.
  • Brynjeartikler referert av Erik D. Schmid.
  • Maille is riveting – en ressursside med gode konkrete råd.
  • Ressursside på illustrasjoner til rustning – gammel men god.
  • Brynjehette – alternativ og velfundert design og oppskrift.
  • Swaging pliers – for rett form på ringen.
  • European Hauberk Construction – Maning Imperial – alternativ vev der ringene går på tvers av, ikke langs ermene.
  • Discussions on veawe.
  • Argument for en transisjonsperiode med alternerende solide og kileformede nagler. – Sparker inn åpne dører.
  • Veldatert funn av brynjefragment 3 mm indre diameter med bare naglete ringer i dendrokronologisk lag 1342-84, Krosna sørøst i Polen. Rundede naglehoder, men opplyses ikke om naglene er kileformet eller runde.
  • Brnirina – Tsjekkisk brynjemakerblogg.
  • Brynjemakerartikkel på Livinghistory – tsjekkisk levendegjøringsside.
  • Mail lining – i Visby m.fl.

Hjelm

  • Jernhatt «iarn haat» og sverd omtales i salgsdokument fra 1358.
  • Jernhatt «iarn hat» omtales med «kraka», «plato» og «pansarai» i dokument fra 1362.
  • God tsjekkisk levendegjøringsside med hjelmanalyse. Litt forvirret mht den norrøne stålhua som på russisk kalles baltisk jernhatt.

Tekstilrustning

  • Lærpanser: Falk 1914, s. 170 nevner (Klm 239(348)) «de var i tykke lærpansere, og brynjehetter lå på hodet»/ «their váru í thykkum ledrpanzarum, ok brynhettur læstar at hofdi.»
  • BBC A stitch in time. Episode om The Black Prince’s jupon.
  • Edge & Paddock, Arms and Armour of the Medieval Knight, bærer ansvaret for misforståelsen om at Chartres til Charles VIs jupon var fylt med ull: «The Chartres coat armour, or jupon, is in exellent condition and is made of quilted white linen stuffed with wool and covered with crimson silk damask woven with medallions containing heraldic birds and beasts, interspersed with foliage. I is midthich length with a scalloped lower edge, closes at centre front with 25 wooden buttons covered with the same crimson damask and has long, loose sleeves witch taper to the wrist.»
    Ved the Black Prince’s coat armour gjorde de samme feil: It «was lined with satin and padded with wool.» – i denne sammenhengen er wool å forstå som «cotton wool».
  • Harry A. Tummers 1980, Early Secular Effigies in England: The Thirteenth Century, s 69, diskuterer gambeson brukt under brynje på engelske 1200-talls effigier. Han skriver: «On a few 13th century effigies a separate garment was worn beneath the hauberk and occasionally between surcoat and mail. The part shown is mostly the hem, which appears just below the hem of the hauberk, provided that the hauberk and surcoat are short enough, or that the latter has a large enough split. From this it will be clear that this garment is not seen on earlier effigies. The garment meant is very probably the ‘gambeson’,[fotnote 318: Cf. Crossley 1921, English Church Monuments, 239; for the possible difference between ‘aketon’ and ‘gambeson’ see Blair 1958, 32-4.] a padded garment to lighten the pressure of the mail above it.» Han viser til
    1. Draycot Cerne, effigy (sent 1200-tall definerte quilt-linjer – nedslitt skulptur)
    2. Furness I & II,
    3. (1200-tall, 3. kvart. her er antatt brynje uten tekstur, og tekstil framstår uten markerte quilts, men brukt av F. 2005.)
    4. Great Has[e]ly I, (definerte quilt-linjer), 1260-70.
    5. Sampford Brett, Sommerset, (ikke funnet), late 13th century.
    6. Tilton, effigy (markerte med slitte quilt-linjer), late 13th century.
    7. Wickhampton effigy (markerte quilt-linjer, datert til 1300)
    8. Temple Church VII (London). (ikke sikker hvilken, men de fleste er her) (praying) 1250-60, men restored.
      1. Tummers, in his standard work on english 13th century effigies considers eight to show a quilted and padded garment worn beneath the hauberk, by him identified as a gambeson: «On a few 13th century effigies a separate garment was worn beneath the hauberk and occasionally between surcoat and mail. The part shown is mostly the hem, which appears just below the hem of the hauberk, provided that the hauberk and surcoat are short enough, or that the latter has a large enough split. From this it will be clear that this garment is not seen on earlier effigies.» I disagree with his inclusion of the two Furness effigies and the one in Temple Church is heavily restored, leaving 5 effigies with the 1260-70 Great Hasely effigy as the oldest. https://www.flickr.com/photos/sheepdog_rex/9758037743/in/photostream/
    1. Pershore effigy – viser derimot unikt element mellom brynje og syrkot, diskutert og kalt «reinforces surcoat» av Blair 1958:38-9, men det er en annen historie.
      • I sum: I sin omfangsrike studie av effigier presenterer Tummers åtte, hvorav fem er entydige representanter for quiltet tekstilrustning under brynje. Han diskuterer også andre fenomener, som brynjevev som lokaliserings- og dateringskriterium. Om cuisses – kritiserer Blair for å hoppe til konklusjon om at de var gambiosed. Temple church-effigiene er ikke helt til å stole på pga de mange restaureringene. I sum: Dette er den definitive gjennomgangen av engelske effigier. Kritiserer Anderssons dateringer og kriterier.
  • Hewitt Ancient armour and weapons – en interaktiv versjon av manuset på Gutenberg.
  • Cite d’Antnan – st Martin-gambeson artikkelen.
  • ca 1300 sies det at det ikke finnes kilder på gambeson med integrert krage. Jens Börner 2011: «Up to now, the current state of wisedom is, as far as I know, the a textile armour worn underneath maille in the 13th and early 14th century had presumingly a seperate collar.» Det finnes enkelte avbildninger, men det er svært sjelden de dukker opp.
    • Fodstad 2005 sier ikke noe eksplisitt om integrert krage, men påviser ingen eksempler på at den var integrert.
    • Wienhausenstatuen (ca 1280-90) er den mest tvetydige, men også den må regnes som uavklart.
    • Holkham bible er entydig løse krager.
    • Det samme gjelder Codex Manesse og Machieowski-bibelen, selv om sistnevnte ofte tolkes (svært velvillig) som integrert.
    • Blair 1959:33 er uavklart mht om gambesonen hadde integrert krage eller ikke.
  • Tråd med god gjennomgang av kilder til tekstilrustning på Armour Archive.
  • Tasha Kelly 2013, «Martial Beauty: Padding and Quilting One’s Way to a Masculine Ideal in 14th Century France» – Hun etablerer forskningsfront, rydder opp i etymologi, men er kanskje litt for entydig enkelte steder. Hun refererer bl.a. ofte
  • Elbow Hinge er et uttrykk Tasha Kelly bruker om albuen på Charles de Blois pourpoint.
  • The Zen of spiral lacing: Forskjellige snøremåter – sikksakksnøring, stigesnøring, og «Straight lacing».
  • Fief Et Chevalliere – gambesonartikkel fra 2006
  • Fiet Et Chevalliere – gambesonartikkel fra 2005
  • Aketon til salgs hos Steel-Master.
  • Se også denne.
  • Gambeson – diy-blogg.
  • Pædda hoser (eng: gamboised cuisses)
  • Gambeson – YouTube-foredrag om å lage av Carl Nordblom og Gill Edgar.
  • Svertet myk tekstilrustning i Kongsspeilet
    • i båt: «pannzarar […] gorvir af blautum lereptum oc vælsvartaðum«
    • til hest: «at hafa gort sæm pannzara af blotum læræptum oc væl svartaðum [variant: sortudum]»
    • til rytter: «Goðar hosor oc linar gorvar af blautu læræpti oc væl svartaðu«, Kongsspeilet 1983 s. 61. I norsk oversettelse: «gode og fine hoser gjort av mykt lerret, som er vel svertet», 1947, s. 90.
    • Ev av mange diskusjoner hos Myramoury om emnet, og en annen. Sammenlikn med Lübeck– og Stendal-aketonene (ty: rüstwams) som angivelig er svertet med en blanding av linolje, sot og et tredje element.
    • Basert på Keyser, Munch & Unger 1848, nevner Blom at ‘Svertet’ i en versjon er byttet med «opplukket eller opplydset [opptrevlet]». Han regner denne tolkningnen som mer plausibel enn «svertet». – en variant er sortudum. (ordboka har bare ett oppslag på ordet svarta, flere på sorta, men med samme betydning.)
      • «[Hesten skal ha] et godt «Kovertur» (id dest: Chabraque eller Dækken) gjort som et Pandser af blødt og vel sværtet (efter en Variant: opplukket) Lærred; thi det er et godt Værn mod alle Slags Vaaben, hvordan det saa end er forsiret udenpaa»(s. 67)
      • «Der er herefter meget, som taler for, at de Haandskrifter af Kongespeilet, som sige, at Pandseret forfærdiges af blødt og opplukket eller opplydset Lærred, gjengive Meningen rigtigere, end de der tale om sværtet Lærred.»(s. 75)
      • Varianten Blom viser til er i Keyser, Munch & Ungers 1848-utgave: «at hafa, gört sem panzari, af blautum léreptum ok vel svörtuðum» [variant: svörtum], hovedsakelig basert på AM 243 ba fol, men med normert rettskrivning, «passende til det norrøne sprog i dets bedste Periode, og ikke heller væsentlig afvigende fra den i de ældste benyttede Haandskrifter.» Varianten referert av Blom er trolig hentet fra AM 243 fol nr. 1, nr 10, nr 5 eller nr 6, samtlige fra 1400-tallets Island.
      • Etter Holm-Olsen 1983 heter det: «at hafa, gort sæm pannzara, af blotum leræptum oc væl svartaðum«, også basert på AM 243 ba fol. Det framgår av ONP at varianten «vel sortudum» er hentet fra 1400-tallsmanuset Kgs AM 243 a fol 24va27]
      • Drev er «tettemateriale, gammelt opptrevlet tauverk, innsatt med tjære (tjæredrev); brukt til tetting av fartøyer.» – vi snakker om lindrev m.a.o.
  • Spaldener – omtales i hirdskråen fra ca 1275 kap 35, angivelig som synonym til vapntræiu i skutilsveinens utrustning: Fritzener: spaldenære eller spaldener, n. udstoppet Beklædning som bares under Panseret, dels ogsaa alene, til Beskyttelse mod Fien- dens Vaaben; mht. spaldenier (SchmellerIII, 559 fg; Mhd. Wb. III, 475a; San Marte zur Waffenkunde des älteren deutschen Mittelalters S. 55; Höf. Leb.II, 335; O. Blom i AnO. 1867 S. 74 Anm.); spaldener eða vápntreyja Hirð-skrá 3513 jvf S. 427 &vl 4; eina plato,eitt spaldenære DN. IV, 1979. Sistnevnte er et 1331 diplom der en brudgom fikk «eina logbok, eina plato, æit spaldenære ok eina sæng». In Fritzner’s Old Norse Dictionary from 1896 the word is linked to the Middle High German word spaldenier which in Lexer’s 1876 dictionary together with Spalier is given the same definition. From the 15th century (if I don’t read too much into the entry, my German is a bit rusty) Lexer connects the word to the french espalde, (ME spaudeler) shoulder (plate) armour as discussed here.  

    • Yep. vapntræyu is well established as a common old norse word for gambeson. Træju is by Fritzener considered to mean the same as kjortel (kirtle/tunic), but from the 13th-14th century sources it seem to be used synonymous with a padded garment by itself. In a mid 13th century kompilation of the Didrik’s saga you even find the term treyjuhosa for arming hose – «ok höggr á hans fótlegg svá hart, at í sundr tók treyjuhosuna ok svá brynhosuna ok svá fótinn». («and he cut his lower leg so hard that he broke both the arming hose and mail hose and his leg too».)The text reads ”spalndener eða vapntræiu”, chapter 35, in other versions spaldenæra -; spalldener. eda -; spaldenera -; spandiner eða -;spanderar edr -; spanderat edr -; skialldmær edr -.The word ‘eða‘ is commonly translated with ‘or’ and apparently the Norwegian and German lingivsts mentioned considered the items to be identical or at least interchangeable. However ‘eða’ could also be translated with ‘and’, opening up for your suggestion, Mart, that the old lingvists were wrong and the word already in the 13th century referring to a padded collar like the espalier linked to.We would expect something like this from 13th century Strassbourg then.
  • Vápntreyja – omtales hos Fritzner som «et slags trøie som hørte med til rustningen og bares under brynjen. Hirdskraa 35, vf AnO 1867 s. 75, Høf. Leb. II, 47fg.» og i Sturlunga saga II 160 og 178 omtales to [vapn]treyjur og brynje; I Fm IX 527,24 goda brynju og styrkja treyju; Aron var í síðri treyju ok góðri stálhúfu Bp. I 624,20 – Biskupa søgur, Arons saga, tradisjonssaga nedskrevet senest 1280: «Aron var í síðri treyju ok góðri stálhúfu, buklara ok saxit Tumanaut í hendi.» (brynja hadde han lagt igjen i skipet). [også i den danske ordboka er det tre henvisninger.]
    • Treyja ser ellers ut til å vise til kjortel – kledt på ut- og innside med rød silke i Bæringssaga 119,4. jvf. 39; treya med kapruni som gravskrud i Magnus Lagabøtes islandske lov i NGL IV 249;og grønn træiu i DN III 160 fra 1331.]
    • Begrepet trøye var blitt så etablert som navn på vattert plagg at det også ble brukt om padda hoser: Treyjuhosa – «høggr a hans fotlegg sva hart at i sundr tekr treyjuhosuna ok sva brynhosuna ok sva fotinn.» Didriks saga kap 206 (egentlig kap. 218, ok höggr á hans fótlegg svá hart, at í sundr tók treyjuhosuna ok svá brynhosuna ok svá fótinn,. – [våpen]trøyehosene altså, feilaktig oversatt med «gikk gjennom både våpenkjolen og brynjebuksa».
  • En av Lübeck-jakkene undersøkt av Hammaborg inkludert et par arkeologer og fire drevne levendegjørere. Den er i 2010 beskrevet av Roland Warzecha (Dimicator).
    • Plagget er laget for en liten person og evt. båret utenfor annen rustning. Utvendig er det ikke slitasjespor unntatt rundt halsen og på venstre side hvor sverdbeltet må ha stukket ut. Innvendig er det slitasje.
    • Den mørke fargen på baksiden er påført intensjonelt og nøye, og slitt av i nakken, kanskje på grunn av hjelm, krage eller brynjehette?
    • Utside og innside er av overraskende fint linstoff i fiskebeinsmønster. Anntallet lag var vanskelig å anslå, men antakelig nærmere et halvt dusin enn ti, inkludert minst ett lag tykt, eventuelt filtet ullstoff. De var harde og noe tykkere på rygg og bryst.
    • Lagene var sydd sammen med framsting, ca tre sting pr 2 cm (seks trådhull pr 2 cm).
    • Det har vært ermer som har vært sydd på, overlappende deler av skulderen og trolig åpne i armhulen.
    • Delene ser ut til å ha blitt kviltet først og så sammensydd. Kuttemønsteret er komplekst med noen ekstra sømmer for å minimere avfall.
    • Rundt nedkanten er det rester etter en dekorativ kant.
  • I senere tid er visstnok noen i gang med studie av Lübeck-gambesonen, inkludert ryggmalingen.
  • Gode tips ved Gambesondesign fra Fühlen designs.
  • I følge Didrik Arup Seip (1955: 211) var træya et middelnedertysk låneord («tröye») som ble innført til landet senest på 1200-tallet, men han fører det (feilaktig spør du meg) ikke blant de «ridderlige» låneordene. Etymologisk kommer det av «Jacke, Wams; mittelhochdeutsch treie, troie, wohl nach dem Namen der französischen Stadt Troyes.» Falk 1919: 171f antok at ordet var innført fra tysk språkområde allerede på 1100-tallet, og fant det i gammelsvensk tröia og gammeldansk tröie/tröge.
  • treie, troie, Jacob und Wilhelm Grimm 1971, Deutsches Wörterbuch, bd 16B e. in 32 Teilbänden. ordbokprosjekt – en del tekstreferanser. Disse ordbøkene drar med seg en del gammelt slagg i form av tidligere tolkninger som burde vært falsifisert i lys av oppdatert materiell historie.
  • Panzer kan sannsynligvis, uten av Seip er innom ordet, også identifiseres som et middelnedertysk låneord, i dette tilfellet opprinnelig fra fransk.
    • Middelhøytysk: Etymologisk kommer det av «mittelhochdeutsch panzier = Brustpanzer < altfranzösisch pancier, über das Romanische zu lateinisch pantex  = Wanst.» Av Gammelfransk pance (mage). Også latin pantex/panticis betyr mage, på tysk  wanst (fra mellomhøytysk), som igjen fører oss til wams. På tysk heter det også bauch (no: buk). På mellomhøytysk heter det panzier, panzir, panzer, uten at noen tilknytning til tekstil er presisert. Bør avklares?
    • Middelnedertysk: panser, pansir, pansser, panzer, pantseer, panscher, mnd., N., M.: nhd. Panzer, metallene Rüstung oder Teile davon als Körperschutz bei bewaffneten Auseinandersetzungen, Kettenhemd (brynje), Brünne (brynje), metallener Topfreiniger; Hw.: vgl. mhd. panzier; Q.: SL, Hamb. dt. lat. Gl. (15. Jh.), Harz-Zs. 42 45, Hamb. KR 1633; I.: Lw. frz. pancier; E.: s. frz. pancier, F., Rüstung für den Leib; s. frz. panse, F., Leib, Bauch; s. lat. pantex, M., Wanst, Leib, Gedärme; s. idg. *pank-, *pang-, V., schwellen, Pokorny 789; L.: MndHwb 2, 1372 (panser), Lü 269a (pansêr) – alle foreleggene her er så sene at vi vanskelig kan vektlegge avgrensningen til metallrustning.
    • Gammelfransk: pancier rustning for mageregionen, og derfra til.

God gambeson-artikkel, nederlandsk. Oversatt til engelsk.

Börners argument rebesøkt: «[…] everything textile in armour is considered being «padded»- which is the wrong term. A helmet lining is «padding». An aketon is not, although it might be a secondary attribute. I know of not a single medieval source for combat armour being designed to «padd». Tournament armour, yes. One might say «where isa the difference, both are quilted», but this is not the case. For padding you might use different materials, which stay in shape and do not compress (hoirse hair e.g., or cow, like the liner in the curburg) and do stuffing, while textile armour is constucted with compressed layers and fibres which prevent objects entering the material from goind directly through. Textile armour reduces the energy of pointed objects, such as blades and arrowheads. There are pretty many sources actually emphasizing that from the 13th century onwards. And for the lining of the aventail I’d clearly see the emphasize in that as if not,m you only have two layers of holes between your body and the sky full of arrows in the worst case 😉
Of course: the more layers, the less probabiloty ton get hurt by any other object. Still I highly doubt it would prevent your bone from cracking if you get hit directly from a halbert (which again, means, something has gone terribly wrong from there). And even if, this is bad, but does not kill you. Which is the main goal of armour.
In «buhurt» people get constantly hit on that area just for the reason many other techniques simply cannot be used- here you would like to have something working against blunt force instead of hindering objects from entering your body.
Completly different approach, although solutions may overlap.

Gambeson – den bysantinske forbindelsen:

Timothy Dawson et al, By the Emperor’s Hand: Military Dress and Court Regalia in the later Romano …

  • Enkelte utviklingstrekk er synlig gjennom bysantinsk litteratur. «The substantive change was the increasing avialability of cotton – vamvax and later vamvakion – for use as padding; this resulted in an even more extenxive use of padded garments as the primary protection for several troop types.[note 195] With this, the teminology shifted, and initially became more specific. […] kavadion came to denote a stand-alone arming garment.»
  • «The observation that vamvakion, the word for cotton as a raw material, entered medieval Latin and French in garbled form as wambasium and gambison respectively has been interpreted as indicating that it may have been used in the vernacular for a garment [note 197] Yet the Arabic word for cotton, al-qutun, did the same thing, becomng akheton, likewise without corroborating evidence of it being used by Arab speakers for a garment. The reassignment of titles as they pass from one language to another is a far-from-rare phenomenon, so in the absence of specific evidence there is no basis for believing that vamvakion or al-qutun were used for garments in their original languages.»
  • Det inngår i en diskusjon om militærplagget kavadion og epilôrikion, som skulle ha ermer med slisser for armen, enten ved albue eller skulder. Avbiledet på Richard Løvehjerte på sin retur fra Levanten.

Piotr Grotowski 2010, Arms and Armour of the Warrior Saints: Tradition and innovation in Byzantine Iconography (843–1261).

  • «This study investigates whether military equipment shown in images of warrior saints reflects items used by the mid-Byzantine Army or repeats Classical forms. This in turn answers questions on the originality of Byzantine art and its reliability as a historical source.»
  • Diskuterer Kabadion.

Plata

Armoured surcoat – en meningsløs term?

  • Dan Howard på My Armoury 2007: – «The coat of plates evolved from the armoured surcoat.»
  • Elling svarer: – «Got any desicsive sources for this? Plate chest defences that are worn under the surcote or mail is known from litterary sources from the mid 13th century, the same time armoured surcotes start showing up. […]»
  • Dan Howard – «As usual it comes back to semantics. What defines a coat of plates and what distinguishes it from the armoured surcoat? Is it the cut of the garment or is it the alignment of the plates? Maurice’s armour consists of a surcoat but the plates attached to it are aligned like later coats of plates. IMO an armoured surcoat is a subset of the coat of plates.»
  • Allikevel ser det ut som flere integrerer stålplater i reell surcoat jf denne tråden.
  • Samtidig defineres Magdeburg-sankt Mauritius (fotsoldatenes skytshelgen) sin CoP som «armoured surcoat».

Plata

  • The King’s Mirror reads «góða brjóstbjörg, görva af góðu jarni», literary translated to «good/strong breast saver/protector made from good/strong iron.» The term ‘-björg’ is singular and the ending ‘-i’ in ‘jarni’ is singular dative. Contrast it to the description of poleyns: «góðar knébjagir, görvar með þykku járni». transl. «good/strong knee savers/protectors made from(with) thick iron». Here plural ‘-bjargir’ is used. The source does not say wether the breast protector is made from one or more bits of iron.The noun later used in old norse is feminine ‘plata’ og masculine ‘plato’, while used in singular they are considered the word for ‘pair of plates’:
    The hird law (c 1273) use the word in the form ‘plato‘ – singular nominative. .A 1350 inventory states: «æin plata forn firir ij laupa», transl. «an old plate (pair of plates) for two [units of butter]» – singular nominative.
  • Udine – cop datert til 1200-tallet, referert av Lorenzo Fornasier her.
  • Etter Thordeman er det ikke én, men to avbildinger av Plata i relikvieskapet i Løgumkloster kirke. Den ene er velkjente sankt Mauritius (st Maurice). Den andre er nest øverst til venstre, sankt Jørgen (st. George) til hest idet han spidder dragen  her og her (utydelig begge steder), og er nærmere omtalt på altertavler.dk (søkeord RI.09.11.03) med godt bilde her. (det ser ut til at brynjehetta dekker deler av plata) I tillegg er det en plata avbildet på en av barnemorderne i Betlehem på alterfrontalet i kirken, nå i Nationalmuseet i København. Frontalet dateres som litt eldre enn skapet, til første kvartal av 1300-tallet. Se bilder her og her. Natmus’ eget digitale arkiv har foreløpig bare ett bilde fra frontalet her, men det er nærmere omtalt på altertavler.dk (søkeord: RI.09.11.02) med illustrasjon her.
  • I denne tråden refereres en del av David & Niolles referanser til plata, trolig størstedelen hentet fra Thordeman. Andre referr til Blair 1958 og Edge & Paddock 1998.

Plata, Brigandine og Jack of plates

Jf Ian Eves 2013 om Jack of Plates: «References to jacks occur as early as the third quarter of the fourteenth century but these relate to quilted jacks. The jack of plate seems not to be recorded before the first quarter of the sixteenth century. Its use remained widespread among the lower classes of English and Scottish soldiery until the end of the century, when its manufacture was evidentrly discontinued.»

Richardson nevner så vidt Brigandine, med henvisning til Eaves 1989: «The pairs of plates were cuirasses formed of iron plates riveted inside textile coats (figure 7). Evidence from brigandines of the fifteenth and sixteenth centuries, where the fabrics survive, suggest that all coats of plate and brigandines had an inner layer of coarse hemp cloth as a foundation for attachment of the iron plates inside, with a second layer of higher-quality cloth outside where it would be seen.»

Both «Coat of Plates» and «Brigandine» must be considered modern terms.

  • Thordeman himself categorized the garment (no 24) with small vertical lames and front opening as a CoP type V. Much can be said about Thordeman’s evolutionistic theories, but to him the type V was «an earlier parallell to the development of the brigandine». In his view, a final transformation to brigandine, as well as to cloth covered breast plate, took place in the two first decades after Visby.
  • Blair describes no 24 as a ‘Coat of Plates’ too, and Southwick (1989 p 124) as a ‘pair of plates’.
  • Remark that Ffoulkes used the term ‘Brigandine’ more extensively.
  • … and to Stone, writing in 1934, the term ‘Brigandine’ had been expanded to encompass all torso armour with iron or steel plates riveted to a canvas garment, in Europe from the 13th to the 15th centuries.
  • «Brigandine» kommer altså som begrep sent inn som Engelsk rustningsfaglig term, og blir kraftig innskrenket etter Thordemans arbeid.

Polsk ekstant brigandine – artikkel.

Flekki/a – brynjeskjørt eller våpentrøye?

  • Flekkja – er annet ord for våpentrøye? flekki sb. n. [÷; gen. -ja] (cf. flekka sb. f.), flekka, f. Flekka beskrives av Fritzener som «et slags Klædningsstykke.», mens Flekki klarer han ikke å identifisere nærmere enn som «noget, uvist hvilket, af det som hører med til en fuldstændig Rustning af sammenføiede Jernringe(malivtygh)». Se Falk 1914, s. 186; Hjalmar Falk 1919, Altwestnordische Kleiderkunde mit besonderer Berücksichtigung der Terminologie, Videnskapsselskapets Skrifter : 2. Hist.-Filos. Klasse 1918:3, Kra. 1919, s. 172: «Flekka, flekki war ein Unterkleid der Brünne … diese flekka war somit ein mit Ärmeln versehenes Schliefkleid von Fries» Altså et plagg under brynje, men også en nattkjortel med ermer[!] av tjukt ullstoff. Falk sluttet at flekka bestod av to deler, et bryst- og ryggstykke, og at ordet stammet av middelnedertysk vlecke «Wams (als Rüstungstück)», videre brustvlac «Weste, Brustlatz, rationale». Alle tre steder nevnes den i DN med grúsener og kragi, som sammen ble betegnet som tyg eller maljotyg lyumbartzt.
    1. «hann [Sturla] var i blaárri ólpu [overklede], aaðr enn [førenn?] Hallr Ara son steypti ifir hann mórennðri [stripete] ⸢flecku [var. flexu Holm papp 8 4°x “H”, etc. [eg. Cod. Holm. papp. 4:o nr. 8, en avskrift av avskriften fra ca 1635]] ok ermar aa, ok litla bryniu StuIK s. 52411 [c1350-1370] Kr. Kålund (red.) 1911, Sturlunga saga efter membranen Króksfjarðarbók udfyldt efter Reykjarfjarðarbók 1-2, Kbh./Kra. 1906-1911. Fritzeners utgave avviker mht ermer: H. steypti yfir hann mórendri flekku ok erma(laussi) ok lítla brynju. Sturl. I, 3741 Gudbrand Vigfusson (red.) 1878, Sturlunga saga, Oxford. Julia H. McGrew 1970, Nyere engelsk oversettelse:
    2. «»jtem tuau panzer. ok eit par flekkia. jtem tuær slæfwr. jtem tuau grusnær. jtem æin krakhe.» DN IV (1353), s. 290 nr. 363
    3. «gefuer ek till Bærfœtta brœdra min tygh grusener skyrsill krake ok flækkur ok æin gangare» DN XI (1349) s. 42 nr 40.
    4. «jtem i. par maliotygh Lumbarzt. scilicet vnum par flækkio. vnum par grusænær. vnum skøzel et i. kraghæ.» DN. III (1340) s. 178 nr 202. (the swedes, reffered by Mart, dates it to 1346) Royal stuff presented to Ingemar Ragvaldsson as the new head at Bohus castle: I would translate Lumbarzt with Lombardy. The word «item» denotes a new passage, translating the relevant passage into something like: «further one pair of mail dress [mail armour set?] of the Lombardian kind, that is one pair of flekka, one pair of tabards and one protection(?) and one collar.
  • Wilhelm går i Återskapat (ved 104 min) inn på termen Flekka om midt på 1400-tallet, og spekulerer på om termen er beslektet med praksisen med å bruke «flekker» med brynje festet til tekstiljakka.
  • Maliotyg – Historiskdrakt.
  • Jakob Benediktsson1972, «Sturlunga saga«, i KLNM – bevart i to membraner som begge er defekte men ble avskrevet på 1600-tallet da de ennå var mer komplette. Basert på flere sagaer for perioden 1120-1264 som er slått sammen i ett kronologisk hendelsesløp omkring år 1300. «Red. synes ikke at have omarbejdet de ham foreliggende tekster i noget videre omfang». Litt: G. Vigfússon, B.M. Ólsen, Kr. Kålund, P. Sigurðsson og J. Jóhannesson. En definitiv utgave samles ennå, og særlig er 2.-avskriftet utilstrekkelig utforsket. Kjernen er Islendingasaga.
    1. AM 122a fol. «Króksfjarðarbók», antakelig skrevet i 1360-åra (S. Karlsson 1967:47). Avskrevet ca  1630 av Jón Gissurarson som også brukte 122b som forelegg enkelte steder. – ordlyden kan være noe forkortet, mens i 2. er mer opprinnelig tekst bevart. I følge George Thomas er oversettelsen «careless and confused. He frequently altered or added to his original and left unclear the extent of his borrowings from I and II.»
    2. AM 122b fol. «Reykjafjarðarbók», skrevet i siste kvartal av 1300-tallet. (S. Karlsson 1970: 120-30), avskrevet ca 1635 av Björn Jónsson, og kopier av den er bevart. – er en utvidet versjon ved at også Thorgils saga skarða m.fl. også er inkorporert. «Disse utdvidelser er sandsynligvis foretaget af II’s skriver.»
  • Kålunds utgave. Jf ordbokprosjektet er skriftstedet på s. 524. Kålunds bd. 2 på Bokhylla.no avslutter teksten før s. 427 så det må være bd 1 som er 576 s.
    • Kr Kålund 1906-11, Sturlunga saga efter Membranen Kroksfjardarbok udfyldt efter Reykjarfjardarbok, bd 1.
    • Kr Kålund 1911, Sturlunga saga efter membranen Króksfjarðarbók udfyldt efter Reykjarfjarðarbók, bd 2.
    • Guðbrandur Vigfússon 1878I–II. Gudbrand Vigfusson (ed.): Sturlunga Saga including the Islendinga Saga of Lawman Sturla Thordsson and other Works 1-2, Oxford 1878.
    • Jakob Benediktsson 1958 [EIM 1]. Jakob Benediktsson (ed. facs.): Sturlunga saga : Manuscript No. 122 A fol. in the Arnamagnæan Collection, EIM 1, Kbh. 1958.
    • Kålund 1904I–II. Kr. Kålund (transl.): Sturlunga saga i dansk oversættelse 1-2, collab. [carmina transl.] Olaf Hansen, Kbh./Kra. 1904. bl.a. Kr Kålund; Olaf Hansen 1904, Sturlunga saga, bd 1, Gyldendal, 512 s.
  • Gudbrand Vigfusson (red.) 1878, Sturlunga saga, Oxford. Alternativ digitalisering – hovedsakelig basert på manuskript 2, med sammenlikninger. God, men forhastet skrevet (mye småfeil). Flekka nevnes her flere steder!!
    • Kap VII, s.  – flekka som over, men uten ermer.
    • Kap V, s. 170 – þá görðu þeir fleka yfir sér; ok hofðu ljá [lia/ljái] í lang-orfum [lang-orbum] ok kraka, ok krækðu í virkis-garðana, ok brutu svá virkit, ok þeir brenndu hús eitt eðr tvau af virkinu.
  • Hovedoppgaver som behandler Sturlunga saga
  • Vleck(e) i Karl Schiller og August Lübben 1880, Mittelniederdeutsches Wörterbuch, bd 5 Bremen, s. 267, via Wikisource – «Zum herwede soll man geben: zine yseren huven, zine troyen, zine armeleden, zine vlekken, sinen kraghen (1345), Old. Stat. (Brem. Stat.) 825. Gemeint ist wol der brustvlec, Wamms. s. Mhd. WB. 3, 337.»
    • referansen er til Oldenb. stat. in statuta Bremensia 825 Ölrichs. Interessant nok har Grimm deler av sitatet under troie: «(man gibt ihm zur kriegsrüstung) zinen helm ofte ysern hut, zine yseren huven, zine troyen (1345)» – men jeg finner ikke ordet flick/ fleck i vår betydning i den store tyske ordboka ‘der digitaler Grimm’.
    • Se Gerhardo Ölrichs 1767, Glossarium ad Statuta Bremensia antiqua.
    • Faximilie av Statuata Bremensia.
    • According to this piece on medieval maritime law, Oldenburg in 1345 adopted the town laws of Bremen and the other hanse towns. Oldenburgischen Statuten of 1345.
    • Oldenburgische Statuten von 1345. (auf die bremischen gegründet) bei Delrichs Saml. des brem. Gesessb. s. 787. (arkivhenvisning?)

  • Flekka, i Jan de Vries 1957, Altnordisches etymologisches Wörterbuch, bd 1 – baserer seg på Falk 1919.

  • Gerhard Köbler 2014, Mittelniederdeutsches Wörterbuch, 3. A. 2014 – «vlecke (1), mnd.?, Sb.: nhd. ein Teil der Rüstung, Wams; E.: s. vlek?; L.: Lü 483a (vlecke) «

  • Flekkja omtales i Historiska Världer i 2003 av Henrik Summanen med ref til Hildebrant: «Det finns uppgifter på ett plagg kallat «flekkia» som t ex Hildebrant anser vara ett klädeplagg för rustning men inte har någon förklaring på. Finns detta också i norska källor?» Henrik Summanen. og videre: «Jag svarar mig själv ang. «flekkia» ovan:
    PANSAR-FLECKER(1),
    ORDKLASS: sbst.
    pl. ( -flecker 1563. -flicker 1563)
    ETYMOLOGI: [med avs. på efterleden jfr fsv. fläkkia, fnor. flekki, mlt. vlecke, viss del av rustning; jfr äv. mht. vlëc, vlëcke, stycke tyg, lapp, t. fleck (se fläck, sbst.1)]
    BRUK: (†)
    BETYDELSE: om stycken av (ring)pansar som skyddade armhålorna m. m. mellan harnesk o. armtyg; jfr arm-flika, fläckra, sbst. ArkliR 1561, avd. 3 (1563).
    Därs. 1563, avd. 4.
    ***********
    Ur Svenska akademins etymologiska ordbok. Jag har inte stött på en så fullödig förklaring tidigare. Det handlar alltså om vapentröjan som under senmedeltid är försedd med bitar av ringbrynja för att täcka glipor i plåtrustningen.
    /Henrik Summanen» og tilsvar fra Halvor: «Hmmm… Virker som «flekkia» er et uttrykk som först dukker opp på midten av 1300-tallet («. jtem tuau panzer. ok eit par flekkia» 1353, Diplomatarium Norvegiacum), uten at det forklares närmere hva det er snakk om.«
  • Paunce – det samme? –  The Archealogical Journal 1862: Albert Way, «The Armour and Arms belonging to Henry Bowet, Archbishop of York, deceased in 1423; from the Roll of his Executor’s Accounts«, s. 159ff (- i boka finner vi også
    John Hewitt, «Contributions towards the History of Medieval Weapons and Military Appliances in Europe», s. 314ff. – ) Kilden er diskutert på Armour Archive her. Ernst: Et de xx. d. receptis pro uno parvo paunce, maxime debili, de mayle rotund’. = 20d. – a small paunce, greatly weakened, of round mail. (debilitated likely meaning holed and/or with failing rivets.) Albert Way finner altså nevnt en liten «paunce», beskrevet som i «feeble condition», laget av «round mail» og verdsatt til kun 20d. Way mener det utvilsomt dreier seg om magerustning, kalt «panziera» av italienerne, «Panzer» av tyskerne, rusning for «the pancia, in French, panse, the paunch», laget av brynje eller plate. Han henviser til Ducange v. Pancerea, Panseria, Panzeria, &c. I en note s. 160 nevner han; «Mr. Hewitt suggests that the ‘pauncenars’, in the Roll of the Army before Calais in 1346, were so named from the armour they wore, the paunce or panzer.»(anc. Armour, ii. 25.)

    1. Harl. MS. 229, f. 151: Fransk-latinsk ordbok: «Pesse de mael = a paunce.» (korresponderer ikke med nåværende BL Harley MS. 229, som bare har 136 f)
    2. Inventory of Sir Simon Burley, beheaded 1388: «j. pancher de mayl covere de drap noir: j. doublet blane stuffe de un herbergone.«
    3. Testament Edward Duke of York til grandson Edward III, bequeats his «petite cote de maille; le piece de plate que Mons’seignour le Prince ma donna apelle brest-plate; le pance qe fuist a men seignour mon piere, qe Dieu assoil.»(Nichols’ Royal Wills, p. 221.)
    4. «This piece of armour, when formed of polished steel, was probably the ‘paunce de alwite’ (white or bright) mentioned amongst the «armature de optimo» belonging to William Bowes. a merchant of York.
    5. Påkledningsscene for Sir Gawain …, skrevet omkring Richard IIs regjeringstid (konge 1377-99), i sir Frederic Maddens utgivelse: «Fyrst he clad hym in his clothes the colde for to wore, And sythen his other harnays that holdely watz keped, Bothe his paunce and his plates piked ful elene, The rynges rokked of the roust of his riche bruny.» (v. 2015). Teksten i manuskriptet BL Cotton Nero A.x. er i senere tid gjenstand for et eget prosjekt, og er datert til sent 1300-tall. [tegningene er etter mitt syn tidlig 1400-talls, men teksten kan godt være redigert ved midten av 1300-tallet.] I Charles H. Kelly’s 1912- transkipsjon:
      2015   fyrst he clad hym in his cloþez þe colde for to were
      2016   and syþen his oþer harnays þat holdely watz keped
      2017   boþe his paunce and his platez piked ful clene
      2018   þe ryngez rokked of þe roust of his riche bruny
      2019   and al watz fresch as vpon fyrst and he watz fayn þenne
      First he clad him in his clothes, that he might ward off the cold, and then in his other harness that had been faithfully guarded. His coats of mail and his armour-plate all shone with burnishing, and the rings of his rich coat of mail were cleansed of all rust, and were all fresh as at first – oversettelsen halter litt, ettersom «boþe his paunce and his platez … his riche bruny» oversettes med «His coats of mail and his armour-plate».
  • Paunce – Ashdown 1925 tilskriver den «the surcoatless period»: ‘ A paunce ‘ (armour for the body, possibly the taces ; the word is derived from Fr. panse, the abdomen). «Armour for the lower part of the body.» – ingen kildereferanser
  • Paunce – Richardson omtaler ofte følgende sammen: «mail sleeves, paunce and collars». Men han tolker dem slik: «The paunces were most probably either mail skirts or mail trunks. Like the mail sleeves and mail standards these are visible at the periphery of the coat of plate on contemporary brasses. The etymology of the term is unclear; it appears at about the same time as ‘paunch’ for the belly, but it is seductively close to the German term Panzer used throughout the Middle Ages and later for mail armour.» – han avklarer altså ikke om det er mail skirt eller –trunk. Han tør tydeligvis ikke foreta en distinksjon, for han tolker samtidig «mail corsets» som brynjevester. – det virker som Richardson bruker en utvidet definisjon her, hvor andre bruker belly.

Tovestakk

You allways have the Ǫrvar-Odds saga a legendary saga about arrrow-Odd’s exploits around Northern Europe written down in the late 13th century saying: «þeir váru allir í flókastǫkkum, ok beit á engan járn«, something like «They were all in their felted tunic, and no sword would bite«. Be warned though, this is the medieval equivalent of GoT.

you find ’em in Sturlunga saga too, where «þorbiorn var i þófa-stacki, þeim er sverdin þeira bito ecki, þot þeir breiddi a tre; þann hio Hǫgni i svndr bak ok firir.» Originally written in the 12th and 13th century and compiled ca 1300, this beeing a late 14th century copy. – eg Islendingesaga, hvor Urøkja overfalder Odd Åleson: «Torbjörn var iført en filtkofte, som intet sværd bed på, selv om man udbredte den på et stykke træ, den gennemhuggede Högne for og bag.» Kålunds tekstkritiske utgave bd 1 og 2.

Også en del henvisninger til panser.

Og nok en variant av tekstilrustning: 330: «Dufgus huggede nogle gange til Torgils, men våbnet bed ikke, da han var omviklet med lærred.»  – original : «Enn Dugfuss hauggr nokkor havgg til þorgils ok beit ekki aa, þviat hann var uafiðr lereptum.»

Halsbiorg – aventail

et annet artig sitat i Islendingesaga: «De gik så mod hinanden. Egil var störst og stod i midten; Rögnvald vendte sig mod ham. Rögnvald havde brynje uden overklædning og stålhue med halsdække; Egil sårede ham i det ene ben. … Rögnvald sårede Egil. Da kom Aron til og huggede ham med øksehamren bag under stålhuen, så at den gled ned for ansigtet. Halsdækket løftedes da fra brynjen og halsen derimellem blottedes. Aron vendte da øksen i sin hånd og huggede ham på halsen, så at hovedet skiltes fra kroppen.» og i Kålunds transkripsjon «… hann var berbriyniaðr ok hafði hals-biorg uid stalhufv … oc lavst hann með avxar-hamri aptan vndir stalhufvna, oc steyptiz hufan firir anðlitit. Bar hals-biorgina upp af brynionni oc beraði halsinn aa milli.» – en aventail med andre ord.

Våpenrokk

  • Våpenrokk: I’m drifting a bit now, but here goes. I had a look into a word used for tabard/arming surcoat in Old Norse, vápnrokkr. As opposed to Vápntreyja, it seem to be connected with the secondary meaning of vápn as coat of arms. Johan Fritzner’s Ordbog over Det gamle norske Sprog from 1883 on is still the Standardwerk on the Old Norse language. It defines the word as ‘Trøie som bæres udenpaa Brynjen‘ (a shirt carried over mail). In more recent translations the words ‘våpenkjole‘, ‘våpenfrakk‘ or simply ‘overplagg‘ (‘outer garment‘) are used. Fritzner showed one reference: An Old Norse version of the Legends about Dietrich von Bern, Didrikssagaen.– ok nú er högginn af honum hans hjálmhöttr ok hans vápnrokkr ok söðulklæði, eer af silki var gert, en heill er hans hjálmr ok brynja, hestr er ekki sárr. Fritzner found no version of the word rokkr on its own, which he translated ‘kjortel’ (kirtle) based on definitions from Old- and Middle High German, but found it in the combinations brynjurokkr and skinnrokkr. The first of the two is found in the Karlmagnus saga and the second in the Pamphilus saga. By some searching I was able to obtain a few other uses of the word vápnrokkr, five more in the Didrikssaga and one in the Volsungesaga (Völsunga saga). These are as far as I know the only known uses of combinations of the word rokkr in Old Norse.– sundr sneið brynjurokkin með brynju ok þar með halsinn
    – hann hét mér fornt skinn ok skinnrokk from latin “Promisit ueteres cum pellicia michi pelles”
    – He had his coat of arms on merki sínu ok söðli ok vápnrokk
    – His coat of arms was on öllum sínum vápnum ok hann hefir merki ok vápnrokk
    – Whitepainted skjöld, söðul, vápnrokk, merki, hjálmhött
    – Painted a snake with red gold on hjálmhetti, söðli, vápnrokk, merki og skildi
    – hans hjálmhöttr ok hans merki ok hans söðull ok vápnrokkr
    – Hans skjöldr carried the descirbed symbol, as was markaðr hans hjálmr ok söðull ok vápnrokkr (vopnrokkur).And now to the interesting part. All sources can be traced to compilations made around the middle of the 13th century. Furthermore, all relevant sources place the garment as used over mail and in most cases carrying a coat of arms. Except the poetic Pamphilus saga all are written in prose, and the word skinnrokkr has been theorized to be a direct translation from medieval latin. In Old Norse, therefore, the words vápnrokkr and brynjurokkr kan be shown to have only a rather exact meaning as (arming) surcoat in the mid 13th century.

  • Dictionary of Old Norse Prose ved Univ i København har flere referanser:

      2rokkr sb. m. [; dat. -um]

       þeir menn, er ser uauldu sua baulfodu þionustu at bera folkuopn ok herforur i uafning edr rauckum upp ꜳ gard erchibyskupsins Thom2 45725 [●c1400]

    Comp.: brynju-; bryn-; fall-; palt-; skinn-; vápn–

    Gloss: ClV 2rokkr; ClVAdd rökkr; Fr 2rokkr; Fischer; deVr 2rokkr; Fr4; NO 2rokkr; ÁBlM 2rokkur

  • Litt.: Falk 1914 183. –
  • hjúpr sb. m. [dat. -i/-]

    1) overdel/skjorte (ofte af silke og båret uden på brynje)

    2) kjortel/skjorte til kvinde

    3) klæde/svøb til barn

    4*) (transl. af lat. conopeus) ?moskitonet

    Comp.: silki-; skikkju-; skinn-; yfir-

    Litt.: Bugge 1905 147; Falk 1914 (Waff) 184 ff.; Falk 1919 169 f.; Finnur Jónsson 1921 (KultSprog) 77;Weiser-Aall 1967 [MM 1967] 65.

    Gloss: ClV; Fr; Fischer; Rím; deVr; Fr4; NO; ÁBlM(1hjúpa)

  • Silkiskyrta – i samme betydning som våpenrokk.

Pels/skinn

Ved kongens bord

  • borðsveinn, m. Tjener, som opvarter ved Bordet. Mag.* 66 [«Magus saga jarls», udtgitt i Gustaf Cederschiöld (red), Fornsögur Suðrlanda, s. 1-42: «Hlaupa nú til borðsveinar, þeir sem þjónuðu, at skilja þá «]. Også i retterboten av 1308; bordsveienene i [kongs]gården fikk rett til vanførepensjon i hospitalet som skulle bygges ved siden av Maria-kirken i Oslo. Ved utnevnelse skal de betale 1 mark, som kjertesveiner og gjester.
  • herbergissveinn, m. Person som opvarter ved Bordet i Kongens herbergi. Rb. [Retterbøter og forordninger i NGL III] 25 (7823. 793); Nornag. 515 ( c. 2;Flat. I, 34732); Flat. II, 2845; Flor. 20; sva- rer til lat.servus Stj. 5181 (2 Sam. 12, 18); Kammertjener: Æf. 222. 8741. 9631. [24 oppslag i Ordbokprosjektet] Også i retterboten av 1308; herbergesveinene i [kongs]gården fikk rett til vanførepensjon i hospitalet som skulle bygges ved siden av Maria-kirken i Oslo. Ved utnevnelse skal de betale 2 mark, som hirdmenn.
  • De av hirden som blir fattige eller vanføre skulle nordenfor Neset komme til Bergen, mens de som er sønnenfor skal komme til Oslo. (1308)
  • herbergisklerkr, m. = heimilisklerkr; Þorbergr h. DN. IV, 1814. 4518.
  • þionostomanna

Skreppehandel og landløp

Større rekonstruksjonsprosjekter

  • Guedelon – rekonstruksjon av 1200-tallsslott i Burgund siden 1997
  • Campus Galli – rekonstruksjon av 800-tallsklosterby i Tyskland siden 2013 etter klosterplanen fra St. Gallen.
  • Middelaldercenteret – museum med rekonstruksjon av 1400-talls by og teknologi på Falster siden 1999.
  • Stiklastadir – rekonstruksjon av middelaldersk gjesteloft i tømmer.

Voks-, vann-, eller gelatinherdet lær (cuir bouilli)

  • Rekonstruksjoner av lærboks fra Armour Archive.
  • grundig artikkel om flere teknikker av Jean Turner.
  • Undersøkende blogginnlegg av Ben Kerr, gelatinherding basert på Jean Turners artikkel.
  • Animalsk gelatinlimproduksjon. Blogg. Også matgelatinproduksjon på NRK😉
  • Gelatinproduksjon i Kairo.
  • Edward Cheshire 2014, «Cuir Bouilli Armour«, i Susanna Harris & André J. Veldmeijer (red.), Why Leather? The Material and Cultural Dimensions of Leather, Sidestone press. – testing av flere typer: vann- og varmebehandlet – ikke vokset. Nevner «koking» i lim som en ny og lovende retning.
  • Expériences sur le cuir «bouilli» – Gelatinherding av eske. Engelsk oversettelse.
  • Elias Ashmole (1617–1692), «Recipes, household», MS ASHMOLE 1389 s. 36, trykt i Index of Middle English Prose, Handlist 9, p 36 [fra Armour archive]:
    For to make a dowblet of fenste.
    Take lether that ys hallf tannyd and dry hym and shaue the flesshe syde and take glue with water and set hyt ower the fyer and melte yt with water and then all hote ly yt apon the lether on the flesshe syde and strawe theron the powder of glaste….
    ….flesshe syde to flesshe syde and nayle hym to the scyllde and lete hym drye and there nother sper nother e3e tole enter theryn.
  • In European Armour Blair identified cuir-bouilli as «Leather hardened by soaking it in heated wax» p 19. However, he provides no reference to this claim. Ffoulkes 1914 p 97 described it as «… hide … boiled in oil or in water, and, when soft, moulded to the required shape.» He too gave no source.
  • Eddie Cheshire 2017, «Cuir Bouilli: Fracture toughness testing of hide-based materials», i Q. Mould (ed.), Leather in Warfare: Attack, Defence and the Unexpected. Leeds, 93-97.
  • Les métiers… Cuir 22, s. 126 (1594). … etuis cousus à ligneul à deux chefs ou autres ouvraiges semblables qui se font de cuir fort et boullu et colle forte, ensemble toutes sortes d’ouvraiges qui se font dudit cuir boullu, soit de beuf, vache ou veau, comme flacons, bouteilles, targes, targettes et autres qui se font dudit cuir fort avec fil et ligneul à deux chefs et colle forte. transl: «cases sewn with coarse thread with two sides or other similar works which are made of strong and «boiled» leather and strong glue, together all kinds of containers which are made from the said «boiled» leather, either of ox, cow or calf, as flasks, bottles, targes, targettes and others which are made of the said strong leather with coarse thread with two sides and strong glue.» [Det nevnes også om trekstilrustningsmakerne er unntatt cuir boullu i 1364]

Goodecookery – nettside om middelaldermat.

Kongens garderobe i 1340 (Fischer 1951: 278). Bla langtelt med flere telt. Etter DN 3, nr 202, Utførlig gjengitt av A.W. Brøgger, «Båhus slott og festning», i Göteborgs och Bohusläns Fornminnesförenings Tidskrift 1925, s. 12-15. [Tilsynelatende utgitt i ekspandert form året etter]

Middelalderbyggene på Aga. Lagmansstova til Sigurd Lagmann (død 1303/02). Artikkel på museet. Effigee avtegnet 1624 av Jon Skonvig, gjengitt av Kolltveit 1963 s. 289.etter Erik Moltke, Jon Skonvig og de andre runetegnere, Kbh. 1956.

Fredrik B. Wallem 1905, De legendariske fremstillinger paa Kaupanger-antemensalet, sætrykk av Fortidsminneforeningens årsberetning.

Ludvig IX d. 1270 – helgenkongen med et par skjorter, hårtrøye og siliss. Og et jubileum.

Dirdrikssagaen – samling av europeisk heltesagn nedskrevet i Norge på 1200-tallet. I Norrøn og norsk språkdrakt. Da Samson drap Rodgeir Jarl fikk han ødelagt sin hjálmhöttr, men hjálmr var hel. I kap. 175 heter det at «Viðga [Velentsson]  hafði alla herneskju hvíta at lit, skjöld, söðul, vápnrokk, merki, hjálmhött. Á er markat hans skildi með rauðum steini hamarr ok töng, ok í þeim skildi eru þrír karbúnkúlisteinar, ok þetta mark er eftir eðli föður hans. Hann er smiðr ok allra manna hagastr í veröldunni, en gimsteinar þrír merkja móður hans. Á hans hjálmhetti er skrifaðr ormr af rauðu gulli».Også Sigurd Fåvnesbane (kap 185) hadde hjálmhöttr, oversatt med hjelmhette. Mer utstyr nevnes, men jeg er usikker på i hvor stor grad det ttrykker norsk eller tysk utstyr fra samtiden. Under Attilas samlet kong Erminreks styrker seg i rom, kap 323, «ok þessir eru búnir með stinnum hornbogum ok svörtum hjálmum ok hvítum spangabrynjum.» kap 327 beskrives noe som framstår som [brynje]hette utenpå hjelm: ok höggva til hans á hans hjálmhött ok sundr hjálmhöttinn, ok ekki vætta bítr hjálminn.

Likneskjusmid.

Kyrtil komparasjon.r

Rushes, halm, strå

strá, n. Straa; Sigurðr settist á pallinn, hann tók eitt strá ok dró eptir golfinu; ketlingar vóro á golfinu ok hlupu eptir stráinu þar til, er þeir kómu á hinn sára fót mannsins Fm. VI, 21920 [eg. Fm VII fra «Saga Ínga konúngs Haraldssonar ok bræðra hans» (s. 206-251) kap 9 om Sigurd Slembe. Det vites ikke om strået er fra pallen eller gulvet]; ef hitt er í búri manns, ok ero á vindaugu ok liggr á starru eða strái, þá heitir þat stunga foli Eids. 1, 248[«Eldre eidsivatings kristenrett»,i NGL bd 1, kap 24, s. 383 … om avbilde ligger på starr eller strå i bur med vindu kan man sverge seg fri for ansvar. Vi kan fortsette: Om det ligger under starr og strå og man ikke kan legge det slik utenfra, er bonden utleg.]; engi skal dauðan mann lengr inni hafa en til fimtar, nema nauðsyn liggi við -, þá skal lík fœra í úthús ok hylja með starru eða strái Eids. 1, 513; [s. 392 Lik skal ligge i uthus og hylles i starr eller strå]; flets strá Lok. 46 [Lokasenna i eldre Edda: Loki kvað: 46.«Þęgi þú Byggvir, þú kunnir aldrigi dęila með mǫnnum mat, ok þik í flęts strái finna né mǫ́ttu, þás vǫ́gu verar.» Oversettes med benkehalmen.]; liggja stirðr á strám (jvf líkstrá, nástrá) Sól. 47; er þat sannast at segja, at öll strá vildu oss stanga Jómsv. 7710 jvf Sturl. II, 12210; Fld. III, 2062; smjör drýpr af hverju strái Landn. 1, 2; sér þú eigi, at vatnit keyrir upp ór sér bæði sefin ok strá, en máttgir steinar sökkva til grunna Æf. 5623

Se også Dictionary of Old Norse Prose ved Univ i København. 21 innføringer for strá, og

strá v. (áð) belægge, bedække med Straa; strá golf Ríg. 24; hann lét ok fyrst gera ofnstofur ok strá golf um vetr sem um sumar Hkr. 62920 [Heimskringla: Olav Kyrres saga s. 629 kap 2. Han var den første til å lage ovnsstue og bestrå (straadde) gulvet (strá gólf, ) både vinter og sommer] ( Fris. 25627)[Codex Frisianus ] (jvf eng. lie in the straw = liggja á golfi og tilsvarende ital. Udtryk, se Joh. Storm i Nord. Tidsskr. f. Filol. og Pædagogik n. R. I, 1816 fgg); var stráð golf á Sæbóli af sefinu af Seftjörn Gísl. 279; strá herbergi ilmandi grösum Kgs. 13834; strá bekki Hamh. 22 jvf Grimn. 9.

stráhattr, m. Straahat. DN. V, 83515. [fra 1461, det står «Strahat«]

Se også Trymskvadet vers 22: «Standið upp, jötnar,ok stráið bekki,» (Stå opp, jotner, og [be]strå benkene!). Det er altså ikke rushes på gulvet, slik en engelsk oversettelse antar.

Starr er ikke oppslagsord hos Fritzener, men det er siv/halvgress som kan oversettes med engelsk rush. Sigurd Grieg er innom starr i en artikkel i Viking om «Amuletter og Gudebilder» [søkeord: Starr]: Om avgudsbilde finnes nedlåst i kar eller kiste, i [korn]byre eller ark, dømmes man utlegd.Edv. Bull oversetter starr med høy. Derimot finnes oversettelsen til ‘starrgress’, rush her.

bekkjunautr, m. Person som sidder paa samme Bænk som en (e-s). Nornag. 5212.

bekkjusytre? DN. X, 2166.

bekkklæði, n. Klæder som lægges paa, over de Bænke, hvorpaa man tager Sæde (jvf benkeklæde, benkedynaDN. IV, 457; benkehœgindi Bolt. 166. 168). Fm. VII, 307; Frost. 9, 9; Hák. 75.

bekkr, m. (G. bekks, bekkjar; N. Pl. -ir, A. Pl. -i) Bænk, = pallr 2 (gsv. & gd. bænker). Ghe. 1 fg; Vegt. 6; mods.forsæti Sturl. II, 15719 fg; Nj. 137 (2206. 13); strá bekkiHamh. 22; breiða bekki Alv. 1; sitja útar á bekk Fm. VI, 39015; Sturl. II, 15517; œðri bekkr Vígagl. 646; Laxd. 68 (19717); úœðri bekkr dvs. den ringere, mindre an- selige Bænk ligeover for den fornemste, paa hvis Midte Husbonden havde sit Sæde, saa at hans Øjne vendte mod Solsiden ( Fm. VI, 43916), Fm. VI, 439 &vl 4. 6; Eg. 74 (17811); Fbr. 10117; Gunl. 9 (2354); Vatsd. 24 (402);Laxd. 68 (19718); annarr bekkr d. s. Sturl. II, 10717. 1222;hinn vestri bekkr Sturl. II, 15718; vil ek attu skipir í öndvegi á báða bekki þeim, er þú trúir bezt Mag.* 7027;stiklar nú – með öðrum bekk útarr enn öðrum innarrMag.* 7117; ferr um bekki veðjan þeirra dvs. deres Væddemaal blev bekjendt, om- talt paa Bænkene i Stuen, Fld. II, 26812. Jvf. langbekkr.

bekkr, m. (G. bekks, bekkjar) Bækk (gsv. bækker, ght.pah, eng. beck). Fm. VI, 164. 335. VIII, 8. 217; Landsl. 7, 48; stemmir (dvs. stemmið) heldr í bekkinum en í ánni (i figurlig Betydning, jvf at ósi skal á stemma) DN. III, 75237.

bekkskrautuðr, m. Bænkepryder. Lok. 15.

bekksætr, adj. værdig til at tage Sæde paa Bænken i et Hus? huarket beink- sætter æðær domsætær DN. XI, 12729 fg

The danger of interpreting medieval images.

Arms and Armour in the sagas – dekker mange kilder, men en del misforståelser og utdaterte tolkninger.

Høsviskhet i Kongespeilet. (og i Percevals saga, oversettelse av Chrétien de Troies original, med ekstremt poshe klær, men ingen nevning av pansar eller treyja)

Stahlhaube og stålhue

Det tyske ordbokprosjektet Digitaler Grimm har forklarer det tyske ordet Stahlhaube f., slik:

  1. altn. stálhúfa Cleasby-Vigfusson 589b, kappe von stahl bei den alten Skandinaviern, ein tiefer hinabgehender helm, s. Weinhold altnord. leben 212—3.Weiss kostümk. 1, 260. vgl.
  2. mhd. stehelîn hûbe Lexer handwb. 1, 1372. Lexer viser til hûbe:  
    1. synonym til helm: ros schilt sper hûbe (var. helm) unde swert machent guoten ritter wert Freid.2 93,6. 
    2. som eiserne kopfbedeckung des gemeinen fussvolkes, pickel-, sturmhaube: sie sluogen durch helm und stehelîn hûben Drach. Casp. 98. [Her dreier det vel seg snarere om siste betydning, hue båret under tønnehjelm?] aller harnasch von bantzern, hûben, hendschuoch etc. Mz. 1,437 (1394), mann mit einer sturmhaube Such. [Østerrisk herolddikter Peter Suchenwirt (1320–1395), ver gjengitt i A. Primisser 1827, Peter Suchenwirt’s Werke aus dem vierzehnten Jahrhunderte: ein Beytrag zur Zeit- und Sittengeschichte. (også i Internet Archive): «Haube» – translated as Sturmhaube, infantry helmet. I don’t know if kettle hat or bascinet is ment, but two instances are presented:
      IX «Von Herrn Puppli von Ellerbach dem Jungen. (erste rede) p 29
      (line 198): Do er sechshundert hauben 
      (line 199): Ubervil und tet den chunt,
      (line 200): Daz maniger ward mit schaden munt,      XIV «Von Herrn Friderich dem Chreuzpeckh» pp 43:
      (line 62): Der komen wol tzwelf hundert 
      (line 63): Hauben durch der wirde schaw
    3. kopfbedeckung der ritter unter dem helme zur abwehr gegen den druck desselben Lanz. Herb. 10359. Alph. 302,1. Sigen. Sch. 69. Chr. 1. 392,8

… og viser videre til haube 1, d, theil 4, 2, 563: d) kriegerische kopfbedeckung von metall oder leder, unterschieden vom helm, der von höherer form ist und den der ritter trägt, während die haube die bedeckung des gemeinen fuszvolks ist; s. DWB beckelhaube, DWB blechhaube, DWB sturmhaube.

  1. da fieng man auch an, der spitzen isenhüt zu machen, die man englisch huben nempt. Tschudi bei Frisch 1, 422b. 
  2. übertragen auf die haubenträger, kriegerische mannschaft: dem komen wol zwelf hundert 
    hauben durch der wirde schaw 
    zu hilf von dem von Mantaw. 
    Suchenwirt 14, 63, s. 44a (vgl. 9, 198, s. 29b).
  3. die ritter führten eine hûbe anderer art unter dem helme, zur abwehr gegen den druck desselben: durch helm und durch hûben hiu er den ritter guot. Alpharts tod 302, 1.
  4. bei späteren wird haube in gleichem sinne mit helm gebraucht: (Geron) beginnt dann stück vor stück 
    sich zu entwaffnen, nimmt die haube ab, 
    und schnallt den harnisch von den schultern. 
    Wieland 18, 60.

PICKELHAUBE, f., mhd. seit dem 13. jahrh. beckenhûbe und mit übergang des nin l beckelhûbe (Lexer 1, 264 und nachtr. 46), mnd. pekelhûve, beckenförmige eisen-, blechhaube der gemeinen kriegsknechte; frühnhd. peckelhawbe voc. 1482 y 4b undpoggelhaub z 4b, nhd. im 16. jahrh. beckelhaube (th. 1, 1215), mit übergang des e in i bickelhaube (th. 1, 1809) und pickelhaube, worunter man jetzt den metallbeschlagenen militärischen lederhelm versteht, bei pickel aber irrig an pickel 1 (‘mit einer spitze versehener helm‘ Schiller-Lübben 3, 314a) oder an picken denkt (‘die gegen den stich schützende haube‘ Jütting bibl. wb. 83, s. Andresen volksetym.3 168): krebs, bickelhaubendie stadtrechte von Arnstadt 64, 10 Michelsen (vom j. 1534); bickelhauben oder eisenhüt.Micyllus Tacit. (1535) 439b; es rührt mich an der pickelhauben. Götz v. Berl. 26 neudruck;die helle ist mit mönchskappen, pfaffenplatten und pickelhauben gepflastert. Peters 2 (1604)Q 5a;

[Bd. 13, Sp. 1839]

verwahre mit dem schwerd die seit, 
das haupt mit einer pickelhauben. 
S. Dach 890 Öst.;

ich band mir die pickelhaube fest. Göthe 42, 244 (Götz 1, 3); weisz daher recht gut, was ein helm und eine pickelhaube ist. Tieck don Quixote 2, 264;

(starker schlag,) der ihn betäubt, sogar die pickelhaube verbogen. 
Alxinger Bliomb. 5, 36;

(der greif) tobt und hackt auf seine pickelhaube 
mit starkem schnabel los. 10, 109;

drei pickelhauben führtest du (Landshut) bis jetzt (im wappen), 
drei ritterhelme hab ich dir gesetzt. 
Uhland (1879) 3, 105;

schwert erglänzt und pickelhaube. 
Freiligrath (1870) 1, 42;

ich leg ans herz, dasz sie’s nicht raube, 
mir eine sturm- und pickelhaube. 
Lenau (1880) 2, 346.

bickel-hûbe swf. (BMZ I. 724a) pickelhaube. die form bickelhûbe ist fürs mhd. nicht zu belegen; das wort hätte sp. 138 als beckenhûbe angesetzt werden sollen: beckenhûbe

gewönlich mit erweichung des n zu l beckelhûbe 

  • Kilde 1: Neidh. 198. [Neidhart von Reuenthal. Hg. von M.Haupt. Leipzig 1858 [Neudr. Stuttgart 1986]. wohl zw. 1210 und 1240 (Pseudoneidharte später) Neidharts Lieder. Hg. von M.Haupt. 2. Aufl. neu bearb. von E.Wießner. Leipzig 1923 [Neudr. Stuttgart 1986].Die Lieder Neidharts. Der Textbestand der Pergament-Hss. und die Melodien. Text und Übertragung […]. [Hg. von] S.Beyschlag. Darmstadt 1975. Die Lieder Neidharts. Hg. von E.Wießner. […]. 4. Aufl. rev. von P.Sappler. Tübingen 1984 (ATB 44). E.Wießner: Vollständiges Wörterbuch zu Neidharts Liedern. Leipzig 1954 [Neudr. Stuttgart 1989].]
  • Kilde 2: j.Tit. 4492. 5826. [Albrecht von Scharfenberg [?]: Der jüngere Titurel. Hg. von K.A.Hahn. Quedlinburg/Leipzig 1842 (BNL 24).[buchstabengetreuer Abdruck der Hs. B (Nr. 2 bei Wolf). Strophenzählung Hahns bei Wolf/ Nyholm rechts in Klammern]1260-1272/73 (Str. 1-5883 H); Rest bald danach Albrechts von Scharfenberg [?] Jüngerer Titurel. Nach den ältesten und besten Hss. hg. von W.Wolf (Bd. 3 von K.Nyholm). 3 Bde. Berlin 1955-1992 (DTM 45. 55. 61. 73. 77).]

beggelhûbe Ms. boggelhûbe Voc. 1482. — zu becke, becken = beckenförmiger helm [bekken/bolle]. 

Bechenhaube betegner i moderne tid bascinet.

  • Bährs Die Gräber der Liven. – Gravfunn fra Livland!
  • Martin Ellehauge 1945, Træk af Glavindets Oprindelse og Udvikling, kbh 1945.
  • Solberg, B. Norwegian spearheads from the Merovingian and Viking Periods. Unpublished PhD thesis, University of Bergen, 1985.
  • Siste gang geirr nevnes er i DN X nr 62, ca 1360 (se også NR nr 1069 ca 1359-65), det klinger poetisk når «Torivil la på mot Grjotgard med geirr gjennom hjelmen».
  • om Gullgubber 2010.
  • Skjoldet og vikingen, master

Ordbok fornsvensk på Spraakbanken. Se for eksempel oppslag på «tröia».

2 tanker om “Ressurser”

    1. havardkongsrud Innleggsforfatter

      Kult, takk for lenken! Jeg har klart å slå kloa i en utgave av Brøggers oversettelse fra 1925, men den er ikke direkte ord for ord. (p.s. stækæhiælmæ betyr turneringshjelm ;))

      Svar ↓

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

Gravatar
WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. ( Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. ( Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. ( Logg ut /  Endre )

Avbryt

Kobler til %s