Middelalderressurser

Her følger en liten og tilfeldig kompilasjon av ressurser ved levendegjøring av middelalderen. Skal vi kalle det en inspirasjon til kommende innlegg?

Vitenskapelige samlinger og faglitteratur
Kilder og illustrasjoner
Blogger og forum

Håndverk

  • Riksantikvarens Digitale gratisressurser.
  • «Den tradisjonelle verktøykassa«, artikkel på Maihaugen.
  • Tinnstøping fra a til å.
  • Christine Schnack, Mittelalterliche Lederfunde aus Schleswig – Futterale, Riemen, Taschen und andere Objekte, Wachholtz Verlag
    • – «Diese Beschreibung der Leder aus dem mittelalterlichen Schleswig bietet für den an Replikation und Handwerk interessierten Darsteller gut kompremierte Informationen über die Befundlage, und glänzt mit zahlreichen S/W Bildern der Funde, die einen Nachbau in vielen Fällen einfach werden lässt. Die Vielzahl der Objekte des alltäglichen Lebens ist insbesondere für Darsteller eine gute Quelle, gerade und im Vergleich zu bildlichen Darstellungen und anderen Fundkomplexen wie London, Konstanz usw.»
  • Paul T. Craddock (red.) 1998, 2000 Years of Zink and Brass, British Museum.
  • John Blair og Nigel Ramsey (red.) 1991, English Medieval Industries, Hambledon Press.
  • Archaometallurgy – forskerblogg med rekonstruksjon av støpeteknikker. bl.a . Aquamanile i bronse.
  • Emaljering
  • Tønnemaker
  • Verktøy for kløyving av staver og takspon L-formet: no: Klyvjern, Kløyvekniv; se: Klyvekniv; eng: Froe; ty: Schindelmesser; fr: Départoir, se også coutre. Jeg er usikker på hvor langt tilbake verktøyet går. Det selges på enkelte steder for historisk levendegjøring, som Burgbau Friesach. Også tohånds sponkniv (også den kalt kløyvekniv) brukes til kløyving av takspon. Den likner bandkniven men har langt grovere blad og er ikke skarp. Endelig finnes det avbildet kløyveverktøy med ett skaft som ikke står loddrett på bladet.
  • Reproduksjoner av Nils Anderssen – hovedsakelig metallarbeid se også om Snartemosverdet.

Smed- og jernarbeid

  • Kniv- og sliremaking i bokform her.
  • Verktøysmed Øyvind Jørgensen driver Jørgensens smie AS ved Felleskjøpet på Kløfta (uten nettside).
  • Norsk Håndverksinstitutt (NHU) har tre eggsmeder i sitt håndverksregister: Terje Granås – produserer blant annet lafteverktøy som økser, hoggjern
  • Vikingøks fra brødrene Øyo til kun 399 kr.
  • Også våpensmeden Peter Johnsson. Enkelte av sverdene hans kan forhandles på Albion Europe.
  • Hamarbaserte smed Håvard Bergland er den eneste jeg kjenner til som har laget tradisjonelle dreiejern til vippebenk. Han leverte jern til en rekonstruksjon på Maihaugen i 2012.
  • Valdresbaserte Knut Olav Dokken lager verktøy til lafting og båtbygging, låser og beslag. og navarer.
  • Øystein Myhre har Myhresmia AS i Sandefjord og har blant annet rekonstruert eldre øksetyper.
  • Avbildet smie ca 1300 med stor ambolt.

Dreiing

  • Baskisk framstilling av tredreiingens historie – litt upresis, men opphav(?) til myten om at vippebenken ble oppfunnet ca 1250. Nevner ikke stroppebenk, kun buebenk. Spanske sider legger stor vekt på Alfonso X’s spillbrikkedreiere, også nevnt hos st thomas guild.
  • Tysk Wikipedia nevner avbilding av tredreier med bue fra 700-tallet: Aus dem 8. Jahrhundert n. Chr. stammt eine Zeichnung, bei der das Drehteil mit einer in einen Bogen gespannten Schnur (Fiedelbogenantrieb) durch hin- und hergehende Bewegung gedreht wurde. – Trolig dreier det seg egentlig om en miniatur i såkalte „Nürnberger Purpurreliqiuar“, hvor den skrivende evangelisten Matteus sitter ved en skrivepult med dreid bein og også dreide elementer på klappstolen hans.
  • Fritz Spannagel 1940 (1948, 1981), Das Drechslerwerk, Libri Arti. – bibelen.
  • Ulrich Müller 2008, «Drechseln und Böttchern – Holz verarbeitende Handwerke«, i Soester Beitraege zur Archaeologie Band 9
  • «Another variation that I want to try is the style I have only seen in use in the photo’s of the Tixileiros of Asturias in northern Spain. These lathes have a big offset between the plane of the tool rest and the centres, allowing the turner to easily create a deep undercut of the rim of a bowl or box. At least that is one reason for the offset I have hypothesised, it does also help create a good angle for the hook tool to cut at. I have in the past adapted my lathe so it can effectively function in this way for making drinking bowls, but again it would be best to make a lathe specifically to that design in my opinion.»

  • Drechselbank – historie, hovedsakelig basert på Spannagel?

Trearbeid

  • Staffhøvel (profilhøvel), båtastryk (profiljern).
  • Tysk eldre blogg med en del gode rekonstruksjoner av kister og bord.
  • The Debate of the Carpenter’s Tools – dikt fra 14-1500-tallet, gjengitt av Roy Underhill. John Clark avlegger diktet et besøk i 2014. Bloggen Masoret gjør det samme i 2009. Og Edward Wilson i 1987.
  • Green woodworking.
  • The Wood Database
  • Woodland antics blog.
  • Jack waller tree art.
  • Grindbygde hus i Vest-Norge i middelalderen.
  • Stavkirkeportal på Bergen museum
  • Sigurd Grieg, Det norske håndverks historie, Grøndahl & søn 1936, omtaler s. 238 trearbeid og snekkerverktøy, med ikke dreiing.
  • Håndverkerhuset i abbediet st. Gallen i Sveits rommet i 820-åra blant annet rom for en tredreier i følge en plan.
  • Vokstavler fra 1200-tallet nevnes i SPOR nr 2 2007.
  • Treskjerarverkstaden (blogg).
  • Høvelbenk i middelalderen.
  • Trillebår ca 1300 fra Rothschild Canticles.
  • Lim.
  • Hjulmakerhistorie (jernbåndet gikk ut av bruk med romerne og ble først reintrodusert på 1700-tallet)
  • Skje – udatert fra Skien, middelalderskje fra London, fra Lübek, i tinn fra London,
  • Mønsur (eng: Mazer, se: Masur)  – Se Per Gjærder 1974, Norske drikkekar av tre, Universitetsforlaget og Robin Wood.
  • Birthe Weber 1990,»Tregjenstander«, i De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo bind 7: Dagliglivets gjenstander del 1, Akademisk forlag.
  • Wills Medieval woodworking – hjemmeside for SCA-håndverker.
  • Aase Folkvord 2007, Dekorerte tresaker fra folkebibliotekstomta i Trondheim. Beskrivelse, analyse og vurdering, med katalog. Hovedfag i kunsthistorie UiO.
  • Fridstrøm, E. 1984. The Viking Age Wood-carvers. Their Tools and Techniques. Universitetets Oldsaksamlings Skrifter, nr.5.
  • Fuglesang, S. H. 1981. Woodcarvers – Professionals and Amateurs – in Eleventh Century Trondheim. I: Wilson, D. M. & Claygill M. L. (Eds), Occasional Papers, No 30, British Museum, London.
  • Rammesaga: artikkel hos St. Thomas’ guild. Spansk illustrasjon fra 1100-tallet.
  • John International – møbelsnekker på gamlemåten.
  • Video med svarving
  • Rokkmaker i Modum
  • Høeg, Planter og tradisjon, 1974. Bl.a. basert på Norsk Etnografisk Granskning.
  • Hegg – som skaft og til dreiing.
  • Hegg og hassel i norsk natur og tradisjon – se særlig s. 40ff om hegg som virke. Bl.a til rivetinder. Riva: skaft i gran, hode i bjørk og tinder i hegg. Hegg på skogveven.no.  Plakat fra Norsk genressurssenter om Hegg, villeple og søtkirsebær.
  • Woven Communities – om kurvfletting i museumskontekst. «Unlike willow, hazel will not resoak to flexibility so must be used within about eight weeks of cutting.»
  • The incidental woodworker – inaktiv blogg med en del basisprosjekt.
  • Heartwood – god snekkerblogg med en del verktøy- og bokanmeldelser.
  • koppari, m. Fritzener (se oversikt i bd. 1 over hans forkortelser): «Person som forarbeider Kar (koppr). Byl. [Den nyere bylov i NGL bd II s. 245] 6, 85 [Se også Robberstads oversettelse s. 29f: «Men fra de almenninger som der [eg. ytre del av Halvardskirkegården] er nærmest og til Auta- (nu Vetrlids-) almenningen skal være bødkere (laggarar) og kardreiere (kopparar/ koppar/ kapparar) med sine varer baade nedenfor og ovenfor gaten. […] Men nede ved sjøkanten mellem Mariaalmenningen og Autaalmenningen skal der ingen […] kardreiere (koppare) [være] for enhver skal være der som før er sagt.»Bolk 6 kap. 8.] [Med andre ord har kopparene og laggerne hatt sine boder innover mot Vågsbunnen fra Kjøttbasaren og Fløybanens stasjon og til Hallvardskrikens forsvunnede kirkegård, derfra og videre innover holdt de udregelige skomakerne til. Kanskje kan vi vente oss nye utgravninger i området ifb innslaget til Åsane-tunnelen? De øvre delene av [Vetrlids]almenningen ble utgravd i 1991. Se rekonstruksjon her og her og her og kart her og her og her og SNL her og artikkel i Bergen byarkiv her og Bergens byleksikon her, bl.a. med tentativ plassering av Hallvardskirken her. For ikke å nevne 1829-utgaven av Bergens gamle bylov. Kulturminnesøk] fr; deraf Steds- navnene Koppararúð (ogsaa i den for- kortede Form Kopparúð EJb. [Biskop Eysteins Jordebog] 13621. 438) EJb. 15425. 414 fg. 41932; Koppara- vík EJb. 8724.» Avledet av koppr, m. «(G. -s, N. Pl. -ar) 1) Kop, Kar, Fordybning eller Hulhed, hvori man kan samle eller bevare noget. Frost. [eldre Frostatingslov i NGL I] 2, 215; Bp. [Biskupa søgur] I, 64018. 7216; Stj. [Stjórn] 5908; koppar ok ker Gyð. 6230. Kopparen var iðnarmaðr, m. = iðjumaðr   1) foretagsomt, virksomt Menneske; Þ. spurði, hversuÁsmundi segði hugr um sonu sína, hverir iðnarmenn þeir mundu verða Grett. 2818.   2) Haandværker, Haandværksmand, DN. II, 7410; Rb. 757. 11. Eller iðnaðarmaðr, m. Arbeidsmand, Haand- værker, = iðjumaðr 2, iðnarmaðr 2. Hom. 18918. Elleriðjumaðr, m. = iðnarmaðr   1) virksomt, driftigt Menneske. Flat. I, 52128; Eg. 20 (5816).   2) Haandværker, = iðnaðar- maðr, iðnarmaðr 2. Clar. 870. Av iðja, v. (að) forrette, udrette. Ljósv. 55; Fld. I, 712iðja, f. Forretning, Syssel, = iðn. Flat. I, 42232; Bp. I, 8314;Didr. 256; Æf. 959. Eller iðn, f. Gjerning, hvormed man er syssel- sat, = iðja. Flat. II, 7325. 32910; Fm. X, 2335; Vatsd. 22 (3512). 44 (7210).Heilag. II, 3716; sútari at iðn Post. 70432iðna, v. (að) gjøre, udrette, = iðja. Grg. I, 12915; samir jafnan nökkut þat at íhuga ok iðna, er þá geri sjalfa vin- sæla Str. 216; förum vér á brott, ekki munum vér hér iðna at sinni Eg. 57 (12623); at þeir verði (kunde faa solgt) því, er þeir hefði iðnat allt árit út Heilag. II, 5019.
    • Koppare nevnes i svensk diplom fra 1413 angjeldende borgere i Skara, blant andre «Erik Koppare«. Forøvrig nevnes det i betydningen kobber.
    • Svarvare i KHNM (fsv. swaruare) sv. også drejare, da. drejer, no. dreier (fsv. dregere, drager av mlty. dreyer, dreger, lat. tornarius, tornator. Håndverker som arbeider ved svarv[stol] (fsv. svarvostol). Første omtale er den nevnte fra 1413. Flaskesvarver omtales i Stockholm fra siste halvdel av 1400-tallet. Svarverne synes ikke å ha vært tallrike blant svenske byhåndverkere. Svarvstol med trampa synes vara en tid[l]ig medeltida uppfinning, sv. svegsvarv, ty «Wippendrehbank mit Fussantrieb«. John Granlund angir feilaktig at det er en svegsvarv som omtales av Theophilus. Forhistorisk svarv omtales som drevet av bue og rom redskapet brukt til å lage vikingtidens esker, dåser og annet. Litteraturliste. I Danmark: Sweno Swarver omtales i 1345 som fester under Østergård i Middelsom herred, Viborg amt. (DD 3. rk. II nr. 142), og 1476 nevnes tingvitnet Henrich Suaruer. Claws Dreyer var i Vor Frue købmandsgilde i Flensborg, stiftet ca. 1420. Dreieproduktene kalles på lat. tornatile.  Hilmar Stigum, Norge: Kopparar omtales i ML bylov 6,8, senere oversett med kardreier. Fms. V, Kbh. 1830, s. 339 nevner kopparajarn. [men her misforstår Stigum] Han nevner 14 gårdsnavn Kopperud og ett Kopperød, som alle går tilbake på et eldre Koppararúð. Verbet svarfa er ikke belagt i vn. i betydningen «dreie», men ordets bruk i nynorske tialekter tyder på at det har middelaldertradisjon, og at dreie og dreier er senere låneord. Kustaa Vilkuna, Finland: Vanuja betyr svarvede piler, og vanua i betydningen svarve finnes i forndiktning, eldre ordbøker og karelske dialekter. … Framställningen av pilar och sländr kan ha ägt rum med hjälp av bågsvarv, brukt i Østkarelen inn i 1900-tallet kalt vanuntahepo «liten hest». «Enarelapparna hade en ännu enklare svarvstol. I stället för bågen uppvisade den en runt det svarvade föremålet tvinnad läderrem, med vars hjälp den ena av svarvarna med fram- och tilbakagående rörelser fick föremålet i rotation (Itkonen I, s. 461, 465). «Svarvstolen med trampa (fi. sorvi) spred sig från Sv. till Fi. under medeltiden för vilket ovannämnda termer utgör ett belägg.«
    • kopparajárn, n. Jern, Redskab af Jern, som bruges af koppari; «flest tré vóru þar með kopparajárnum rend», Fm.[Fornmanna Søgur] V, 33913. [Raud i Østerdalens saga]Her må Fritzners (og senere Stigums) tolkning være feil. Det handler om beskrivelse av en kongshall og av sammenhengen virker som det menes kobber. I teksten står det: «flest trè vru þar með koppara járnum rend og steint allt ok viða gulllagt.» alternativt «flest trè vru þar með kopar eða járnum slegin pentut allt ok viða gulllagt.«
    • Kopperud(-rød) er gårdsnavn på ikke mindre enn 17 steder i landet, i fylkene rundt Oslo-fjorden Østfold, Akershus og Buskerud, samt ett i Oppland. Margit Harsson 2010, Norske Rud-navn, Novus. refererer til NG [Norske Gaardnavne]I 44; BØ [Kåre Hoel, Bustadnavn i Østfold] VI 113 når hun forklarer koppari som en koppmaker, en som dreier trekopper. «Yrket må ha vore både viktig og vanleg i eldre tid, for mange stadnamn fortel om trekoppmakarar. I samansetning med ruð n finst namnet i Eidsberg, Rødenes, Trøgstad, Våler, Høland, Nannestad (2 gardar), Skedsmo, Frogn, Ullensaker, Vardal, Øvre Eiker, Lier, og forma Kopperød i Aremark og Skjeberg. Kanskje same rud-namn også i Spydeberg (Kaberud), Varteig (Koperud) og Rakkestad (Kopperud)[avvikende uttale peker muligens her på kopperslageryrket] » Til sammenlikning finnes navnet Svarverud ett sted, på Toten i Oppland i 1647. av svarfari.
    • Dreier er en yrkestittel på 26 personer i 1801. 71 var drejer, 1 var svarver. De var alt fra fattiglem, via selveiende bønder til mestere med svenner og læregutter.
    • Manntall nevner enkelte dreiere på 1700-tallet. Det var én utøvende sverfeier i Trondheim i 1736, én hjulmaker, én svarver og blokkmaker. I Bergen var det i 1714 9 dreiere, hvorav 6 blokkmakere og én rokkdreier men ingen hjulmakere. I 1730 var det én skåldreier i Tinn. I Arendal var det to dreiere i 1730. I 1722 var det én dreier i Kristiansand.
  • Vågsbunnen i Bergen er tema for Bergens Historiske forenings skrifter nr 89 1993. Her skriver Jón Viðar Sigurðsson om bosetningen i Vågsbotn «i 1276» hvor Byloven i Robberstads oversettelse siteres: «alle skomakere skal ikke være længer ute i byen med sine varer end til den ytre del av Halvardskirkegaarden, baade ovenfor og likesaa nedenfor gaten. Men fra de almenninger som der er nærmest og til Autaalmenningen skal være bødkere og kardreiere med sine varer baade nedenfor og ovenfor gaten. … Men ut fra Mariaalmenningen og ind fra Autaalmenningen langs hele gaten ovenfor Korskirken paa begge sider av gaten skal være alskens andre kræmmere end de som nu er opregnede.» Sigurðsson mener allmenningen som lå nord for Halvardskirkegården trolig er Øvre Korskirkesmauet, en allmenning som løp i nordkanten av Halvardskirkegården. Her skiller han seg fra de fleste andre som plasserer kirka nord for det samme smuget. Det framgår av sammenhengen, slik Sigurðsson hevder, for «de almenninger som der er nærmest» peker tilbake på «den ytre [altså nordlige] del av Halvardskirkegaarden». Sigurðsson viser til Helles Bergen bys historie I, s. 200 som skriver at «Innenfor Autaalmenning nevner Byloven ytterligere en almenning, men uten navn. Den skulle danne nordgrense for skomakernes område i Vågsbotn og løp etter sammenhengen i nordkant av Halvardskirkegården. Kanskje var den anlagt for å gi atkomst til Halvardskirken fra Sutarestrete.»[Helle trekker altså det samme ut av teksten som Sigurðsson]. (Helle er også tvilende til at Autaalmenning strakte seg så langt inn som dagens Vetrlidsalmenning. Det gjentas av andre, men antakelig har de ikke tatt høyde for bekken rant innenfor allmenningen.) Sigurðsson viser også til Lorentzen 1952: 172f «På bykartet av 1686, som rett nok er unøyaktig for området ved Korskirken, legger man merke til en interessant detalj: Fra Skreddergaten (Kong Oscars gate) skråner det en sidegate halvveis opp mot Lille Øvregate et stykke nordenfor den nåværende Korskirkealmenning. Denne blindgaten fører skjevt inn i kvartalet mellom Vetrlidsalmenning og de tre gatene som nettop er nevnt. Den har altså en annen orientering enn Øvre Korskirkesmauet. I bebyggelsen finner man den dag i dag en skjev byggeretning, slik som antydet av blindgaten på bykartet av 1686, bak Kong Oscars gate nr. 12, hvor en lang bakbygning har en litt annen orientering enn bebyggelsen ellers i dette strøket (bykartet av 1879).» og videre: «Sannsynligheten taler for at det her i sin tid førte en oppgang til Hallvardskirken, som kan ha hatt sin kirkegård nedenfor eiendommene 3,5, 7 og 9 på Lille Øvergaten. Kirken eksisterte til midten av 1500-tallet, og var soknekirke for de tyske håndverkerne på østsiden av Sutare streti i Vågsbotnen. De trengte en oppgang fra gaten. Det dreiet seg ikke om en almenning, iallefall ikke i senere tid – den førte ikke helt opp til Stretet.»[s. 172f] se også note 1 s. 173: «At Halvardskirken lå nedenfor Lille Øvregaten, går bl.a. fram av et eiendomsbrev om Tuft fra 1584. Gården lå «nedenfor St. Halvards kirke på Skredderstredet mot Bryggesporden». Bendixen (Tyske haandverkere etc. s. 74) har gitt både Mikalskirken og Halvardskirken en plasering som ikke stemmer med de skrevne kilder.»
    • Det interessante her er at Sigurðsson i likhet med Helle ikke ser ut til å være bevisste på at deres stedsangivelse av Halvardskirken og dens allmenning basert på Byloven avviker fra Lorentzen og Ertslands, og de går dermed glipp av en interessant drøfting. Sigurðsson viser til Geelkercks kart framfor Lorentzens bykart av 1686, men refererer allikevel at den skrå gatestubben seg nesten hele veien opp til Lille Øvregaten til tross for at den på kartet vitterlig går hele veien opp. Det virker som Sigurðsson blander sammen kartet og Lorentzens beskrivelse basert på 1686-kartet.) – Jón Viðar Sigurðsson 1993, «Skomakerne i Vågsbotn-Gård», i Bergens Historiske forenings skrifter nr 89, s. 27.
    • Ertsland mener Øvre Korskirkesmuget kan ha vært middelalderens Halvardskirkealmenning, og plasserer kirka nord for smuget. Ertsland avtegner dermed kirka rett nord for en almenning ned til Korskirka i sin rekonstruksjon av kartet år 1300, se fig. 1 og 2 s. 9 og 11, basert på bl.a. Geelkercks kart. «Halvardskyrkja […] som ikkje kan plasserast heilt sikkert, men som låg ein stad på nedsida av Lille Øvergate, nord for Øvre Korskirkesmuget. Det siste kan ha vore Halvardskyrkjealmenningen i mellomalderen.»(s. 11). I 1582 ble hele Vågsbotn og store deler av Strandsida ødelagt av brann, og bredere allmenninger utlagt (NRR II, s. 527-31). Det er til denne reguleringen Ertsland og andre daterer etableringen av bl.a. Øvre Korskirkeallmenning. [Da var torg og rådhus for lengst blitt flyttet og bydelen hadde fått en mer sentral rolle enn tidligere] – Geir Atle Ertsland 1993, «Torget og Vågsbotn», i Bergens Historiske forenings skrifter nr 89.
    • Kirsten Engelsen 1993, «Grøftegraving og arkeologi i Vågsbunnen, Førsteantikvar Siri Myrvoll, Riksantikvarens Utgravningskontor, i samtale med Kirsten Engelsen.»  i Bergens Historiske forenings skrifter nr 89. Refererer «de arkeologiske undersøkelsene vi har gjort i Bergen 1980-1992».(s. 85) Grøftene på Vetrlidsalmenningen er C14-datert.
  • Hensynet til kirkens menns ømfintlighet for lukt kan vi kanskje se bort fra? I Oslo ligger garvekummene på geistlighetens dørstokk.
  • Nedre Hamburgersmauet beskrives som et tidligere bekkeleie i nyere rekonstruksjonskart fra Helle 1982, som ikke inkorporerer justeringen av bekkeløpet i Vetrlidsallmenningen etter utgravningene der i 1990-91.
  • Den åpne plassen nedenfor Lille Øvergaten 3-9 har fått navnet Halvardskirkeplassen i nyere tid i tråd med Lorentzens teori. Slik sørger vi uten håndfaste bevis for å konstruere en historisk virkelighet.
  • I sin omtale av kardreierne refererer Helle 1982 ‘Svarvare’ i KLNM 17 og Herteig, Kongers havn, 188.  Han nevner også Gjardere omtalt i 1282, som la gjord om laggete kar. Det var de som fikk jobben med å justere målekar.
  • Siri Myrvoll (red) 1992, N.U.B. (Nytt fra Utgravningskontoret i Bergen), nr 3
  • Kulturminneplan bybanen Bergen.
  • BerGIS – Hus folk og Grunn i Bergen fra 1686-grunnboka og framover. Ersland og Sollied
  • Ersland – eiendomshistorie i Bergen i NIKU tema 14.
  • Utgravningsrapporter, Bergen – Oppdragsgiver er vel som oftest fylket? Eller er det byen selv? Der Bergen Museum har stått for gravingen, også utenfor fylket, ligger rapportene hos UiB. I gravingen i Vetrlidsallmenning 1990-91 virker det som Siri Myrvoll var engasjert i kraft av å arbeide ved Riksantikvarens utgravningskontor i Bergen, fra 1994 omorganisert til NIKUs distriktskontor i Bergen. Byutgravningene ble evaluert av Molaug i 2001. Innberetninger for de enkelte utgravningene kom i serier ved de forskjellige utgravningskontorene. Riksantikvaren Distriktskontor Vest har et topografisk-/saksarkiv.
    • NIKU Oppdragsmeldinger, 061 Arkeologiske undersøkelser i og omkring Kjøttbasaren, Vetrlidsalmenning 2, Bergen 1996-97. Dunlop, A.R. 1999. (Utgått) Også referert etter Bryggens Museums system som BRM 490: Dunlop, A R 1999: Arkeologiske undersøkelser i og omkring Kjøttbasaren, Vetrlidsalmenning 2, Bergen, 1996-97. NIKU Oppdragsmelding 061 Det virker ikke som gravingen ved Fløibanens nedre stasjon er nevnt iNorconsults forarbeider til bybane 2013. Oppdragsmeldingen på nb annet av Dunlops oppdrag i Bergen på slutten av 1990-tallet.
  • hjól, n. Hjul (jvf hvel)
    1) Vognhjul; heið- ingjar höfðu vagna járnvarða, mikinn fjölda, á hjólum at hleypa á fylkingar sínna úvinaFm. VI, 1458; svá segist, at þar (ved Stranden af det røde Hav.) sýnist enn ok tést harðla vissulig merki ok minningar þessarra tíðinda upp á þann hátt, at hjólanna kringlur ok kerrnanna tingjur megi þar sýnast Stj. 2886;hjóla gang ok gnisting ótt- ast þeir (nl. Løverne) nökkutStj. 7116.
    2) Solskiven; sólin hafði sum svá sezt í sjáinn, en sumt hjólit stóð í sama stað þar til, er – (lat. ille (nl. Solen) cum aliqua jam mergi coepisset ex parte, restitit nec prius occubuit quam) Heilag. II, 4169. 27; hér birtist fagrt mið- degi þá, er sólin skínn í hæsta hjóli Post. 48227.
    3) Hjul som Straffered- skab, nemlig fæstet i horisontal Stilling paa en opreist Pæl (stagl, Steile), idet man derpaa henlagde Personens Legeme i udstrakt Stilling, enten a) medens han endnu levede, for derpaa at knuse hans Ben ved Radbrækning, ogsaa efterat man havde knust dem, eller b) efterat han var aflivet ved Hængning eller Halshug- ning (se Du Cange III, 631 fg; Höf. Leb. II, 152); lét V. konungr taka Þétt- leif Eðlarsson ok brjóta í hjóli Fm. XI, 372 (jvf gd. han a thær at brennæ foræ ællær í hjul at brütä Er. sj. L. 2, 15); morð eru hörðum hjólum hegnd SE. II, 2155 (jvf gd. þa mughu þe dœma han a hjul (= lat. in rota districto corpore suspendatur)Sk. L. 7, 15); Hjul anvendt som Straffe- eller Pinsel- redskab paa en anden Maade omtales i Katarinas Legende (i Texten som hvel, i Varianten som hjól)Heilag. I, 416.
    4) se fórnarhjól.
    5) Omvæltning, Forandring, Omskiftelse i Tingenes Stil- ling eller Forholdenes Beskaffenhed (jvf lat. rota fortunæ); leika á hjóli dvs. være ubestandig, underkastet Lykkens Omvex- linger: at yðrar sœmdir mætti eigi á hjóli leika Thom. 4014; háttr er heimsins, at allt leikr á hjóli: annat klífr upp en annat steypist Æf. 4815; mér þykkir á hverfanda hjóli mjök um hans hagi Grett. 9726;er nú þar komit hans tímum, at héðan af lýtr hjólit dvs. at det nu er paa Heldingen, gaar ned ad Bakke, Thom. 33426. Se også hjólvagn, m. Hjulvogn, Kjøreredskab som gaar paa Hjul.Fm. VI, 14528mylnuhjól, n. Møllehjul. Didr. 13110; Klm. 2812fórnarhjól, n.? Thom. 48230 (52715); mon Hostien paa Grund af dens Form? kan neppe være det Du Cange III, 632 nævnte rota tintinnabuli. hamingjuhjól, n. Lykkens Hjul. Fld. III, 4708.

Tekstil

Metallstøp

Bokbinding

Feltutstyr

  • Feltseng – ikke akkurat periode, men utrolig kul, tidsriktige materialer og teknologi.
  • Avbildet tauseng (eng: Rope bed) ca 1380. Diagonale tau.
  • Ofte feildatert bysantinsk tauseng – altertavla er datert til 800-tallet etter senantikk forelegg.
  • Tauseng fra tidlig 1300-tall. Diagnoale tau. Malt av Giotto «St. Francis Appears to Fra Agostino and the Bishop» i Basilica di San Francesco (Assisi).

Våpensmed

Verktøy for å slipe (eller bare polere?) fure i sverdklingen av sverdmakeren ElGur her og her. Hjemmeside.

Rustning

  • Book and Sword – Sean Mannings rustningsressursside.
  • Hjalmar Falk 1914, Altnordische Waffenkunde, Dybwad.
  • Anders Helseth Nilsson 2001, «Falk for folket«, kongshirden.no.
  • Florian Messner [2013?], Clad for Clonflict – nyere tyskspråklig masteroppgave.
  • R. Ewart Oakeshott  1960, The Archaeology of weapons: arms and armour from prehistoric to the age of chivalry, Lutterworth press, London.
  • David Lindholm et al 2003, Medieval Scandinavian Armies part 1 1100-1300, Osprey.
  • David Lindholm et al 2003, Medieval Scandinavian Armies part 2 1300-1500, Osprey.
  • Randall Storey 2003, Technology and Military Policy in England c.1250-1350, Phd. – siterer at the London watch skulle ha både våpentrøye og panser e.l. i 1297.
  • Randall Storey 1998, «The Tower of London and the garderobae armorum» i Royal Armouries Yearbook: 3, Via Sandra Alvarez i de re Militari.
  • Illustrert Rustningshistorie 1842.
  • Tidsskrifter
    • Journal of the Armour Research Society  (uavhengig, 2005 – ?? avsluttet);
    • Journal of the Arms and Armour Society (britisk)
    • Arms & Armour (tidligere Royal Armouries Yearbook) (britisk)
    • Waffen- und Kostumekunde (tysk) Årgangene 1897-1922 med register til 2005 på Wikisource.
    • Gladius (spansk),
    • Acta Militaria Mediaevalia (polsk).
    • Journal of Medieval Military History – utgitt av foreningen De Re Militari.
  • Claude Blair 1959, European Armour ca. 1066 to ca. 1700 – kapitlene til 1300-tallet.
  • Kvantitav analyse av rustningsbruk 1300-1450 i tyske gravplater.
  • Zeitschrift für historische Waffen – und Kostümkunde. 1897-1922, register til 2005.
  • Paul F Walker 2013, History of Armour 1100-1700, Crowood.
  • Gode rekonstruksjoner av Visby gauntlet no. 1, Schutz rekonstruksjon her og Källs her.
  • Harnisk og stålhansker i testamente fra 1331 (og landtelt).
  • Gravmonumenter med rustning.
  • Rekonstruksjon av Konrad von Thüringens skjold.
  • Rekonstruksjon av skjold.
  • Upton Ward 1997, Rule of the Templars – basert på de Curzon 1886 La regle du Temple. Som eksempelet viser er oversettelsen drøy
    • 138: «… et haubers [cotte de mailles avec coiffe enveloppant la tête et ne laissant que le visage découvert] et chauces de fer [Habillement des jambes, d’abord treillissé, puis à mailles comme le haubert], et heaume ou chapeau de fer, espée, escu [Bouclier triangulaire á deux còtés légèrment courbes, en bois couvert de cuir], lance, mace turquese, jupeau d’armer, espalieres, soliers d’armer, III cotiaus d’armes … «
    • 139: «… [en sekk] for his surcoat and arming jacket; and a leather or wire mesh bag in which to put his hauberk …» fransk: » … [en sekk] por lor juipiaus d’armer, et lor espalieres; et I meneor de cuir ou I treslis por mener lor haubers …»
  • Roland Thomas Richardson 2012, The medieval inventories of the Tower armouries 1320–1410, PhD.  – Tre typer skjold: scutum (trekantskjold), targe (rundskjold) og pavise (svært rektangulært skjold). «The targes or targets were circular shields or bucklers, usually associated with infantry.» Løse mail sleeves nevnes allerede i 1325, og før 1340 hadde ikke hauberkene integrert collar. skiftet fra half wedge riveted til fully wedge riveted skytes fra 1400 til 1340.
  • Latin oversetter skjold generelt med Scuta/scutum. Saxo skriver clipeo/clipeus, som oversettes med ovalt eller rundt skjold. Latinsk tekst. Dansk oversettelse.
  • Jan M. Ziolkowski 2008, «Of Arms and the (Ger)man: Literary and Material Culture in the Waltharius», The Long Morning of Medieval Europe. – full tekst på Academia. Om Waltharius-manuskriptet fra ca 900-tall og latinske skjoldtermer i tidlig middelalder.
    • Vincent Van Oeteren 1996, Armes et armures au Moyen Age. Etude à travers les æuvres d’art, Memoires du Cercle historique et folklorique de Barine-le-Château, de Tubize et des régions voisines, 7 (Braine-le Château, 1996), p. 19.
    • Derek Brewer 1979, «The Arming of the Warrior in European Literature and Chaucer», in Edward Vasta and Zacharias P. Thundy (red.), Chaucerian Problems and PErspectives: Essays Presented to Paul E. Beichner, C.S.C.
    • klassisk latin hadde flere termer for skjold, clipeus/ clipeum er rundt homerisk- eller hoplitskjold, ofte av bronse. Parma var det vesle, ofte runde, skjoldet til kavaleri og lett infanteri. Pelta var et lett, ofte halvmåneformet skjold. Scutum/scutus var det store firkantskjoldet av tre brukt av tungt romersk infanteri.
    • I Old High German og English oversettes ordene med «skjold» og «bukler». I eldre germanske språk falt spesialmeningen bort, og ord som pelta måtte presiseres om de ikke bare skulle betegne det generiske «skjold», heller enn «halvskjold» eller «lite skjold». I Waltharius brukes også termen orbis som synonym på skjoldet, fordi de fleste/alle var runde. Germanske skjold var av tre. Det framgår også etymologisk, ettersom den indoeuropeiske roten av ordet «skjold» kommer av «et kløyvd trestykke». Lind var vanlig skjoldmateriale, men framgår sjelden av middelalderlatin, kanskje fordi det latinske navnet for Lind var så langt?
    • Waltharius omtaler 3- og 7-lagsskjold. Skjoldene ble dekket med lær. Karolingernes skjold var ofte 80 cm i diameter, men Walters trolig over én meter.
    • Buklerens etymologiske opphav er fra gammelfransk boucle,som betyr «skjoldbule». Det kommer av det latinske ordet bucca – som betyr noe sånt som «munnhule». Skjoldbulen var en så viktig del av skjoldet at den på latin kunne betegne skjoldet selv umbo. Også skjoldets (metall)rand kunne gi det navn – rand.
    • Skriver også om brynje, men kjenner ikke til Gjermundbu-funnet.
  •  Nickolas Dupras 2012, Armourers and their Workshops The Tools and Techniques of Late Medieval Armour Production, PhD.
  • «Kesja» en spes type spyd i sagalitteraturen.
  • Annen interessant bok om middelalderens konstruksjon av en litterær fortid.

Brynje

Hjelm

  • Jernhatt «iarn haat» og sverd omtales i salgsdokument fra 1358.
  • Jernhatt «iarn hat» omtales med «kraka», «plato» og «pansarai» i dokument fra 1362.
  • God tsjekkisk levendegjøringsside med hjelmanalyse. Litt forvirret mht den norrøne stålhua som på russisk kalles baltisk jernhatt.

Tekstilrustning

  • Edge & Paddock, Arms and Armour of the Medieval Knight, bærer ansvaret for misforståelsen om at Chartres til Charles VIs jupon var fylt med ull: «The Chartres coat armour, or jupon, is in exellent condition and is made of quilted white linen stuffed with wool and covered with crimson silk damask woven with medallions containing heraldic birds and beasts, interspersed with foliage. I is midthich length with a scalloped lower edge, closes at centre front with 25 wooden buttons covered with the same crimson damask and has long, loose sleeves witch taper to the wrist.»
    Ved the Black Prince’s coat armour gjorde de samme feil: It «was lined with satin and padded with wool.» – i denne sammenhengen er wool å forstå som «cotton wool».
  • Harry A. Tummers 1980, Early Secular Effigies in England: The Thirteenth Centurys 69, diskuterer gambeson brukt under brynje på engelske 1200-talls effigier. Han skriver: «On a few 13th century effigies a separate garment was worn beneath the hauberk and occasionally between surcoat and mail. The part shown is mostly the hem, which appears just below the hem of the hauberk, provided that the hauberk and surcoat are short enough, or that the latter has a large enough split. From this it will be clear that this garment is not seen on earlier effigies. The garment meant is very probably the ‘gambeson’,[fotnote 318: Cf. Crossley 1921, English Church Monuments, 239; for the possible difference between ‘aketon’ and ‘gambeson’ see Blair 1958, 32-4.] a padded garment to lighten the pressure of the mail above it.» Han viser til
    1. Draycot Cerne, effigy (sent 1200-tall definerte quilt-linjer – nedslitt skulptur)
    2. Furness I & II, (1200-tall, 3. kvart. her er antatt brynje uten tekstur, og tekstil framstår uten markerte quilts, men brukt av F. 2005.)
    3. Great Has[e]ly I, (definerte quilt-linjer)
    4. Sampford Brett, (ikke funnet)
    5. Tilton, effigy (markerte med slitte quilt-linjer)
    6. Wickhampton effigy (markerte quilt-linjer, datert til 1300)
    7. Temple Church VII (London). (ikke sikker hvilken, men de fleste er her)
    8. Pershore effigy – viser derimot unikt element mellom brynje og syrkot, diskutert og kalt «reinforces surcoat» av Blair 1958:38-9, men det er en annen historie.
      • I sum: I sin omfangsrike studie av effigier presenterer Tummers åtte, hvorav fem er entydige representanter for quiltet tekstilrustning under brynje. Han diskuterer også andre fenomener, som brynjevev som lokaliserings- og dateringskriterium. Om cuisses – kritiserer Blair for å hoppe til konklusjon om at de var gambiosed. Temple church-effigiene er ikke helt til å stole på pga de mange restaureringene. I sum: Dette er den definitive gjennomgangen av engelske effigier. Kritiserer Anderssons dateringer og kriterier.
  • Hewitt Ancient armour and weapons – en interaktiv versjon av manuset på Gutenberg.
  • Cite d’Antnan – st Martin-gambeson artikkelen.
  • ca 1300 sies det at det ikke finnes kilder på gambeson med integrert krage. Jens Börner 2011: «Up to now, the current state of wisedom is, as far as I know, the a textile armour worn underneath maille in the 13th and early 14th century had presumingly a seperate collar.» Det finnes enkelte avbildninger, men det er svært sjelden de dukker opp.
    • Fodstad 2005 sier ikke noe eksplisitt om integrert krage, men påviser ingen eksempler på at den var integrert.
    • Wienhausenstatuen (ca 1280-90) er den mest tvetydige, men også den må regnes som uavklart.
    • Holkham bible er entydig løse krager.
    • Det samme gjelder Codex Manesse og Machieowski-bibelen, selv om sistnevnte ofte tolkes (svært velvillig) som integrert.
    • Blair 1959:33 er uavklart mht om gambesonen hadde integrert krage eller ikke.
  • Tråd med god gjennomgang av kilder til tekstilrustning på Armour Archive.
  • Tasha Kelly 2013, «Martial Beauty: Padding and Quilting One’s Way to a Masculine Ideal in 14th Century France» – Hun etablerer forskningsfront, rydder opp i etymologi, men er kanskje litt for entydig enkelte steder. Hun refererer bl.a. ofte
  • Elbow Hinge er et uttrykk Tasha Kelly bruker om albuen på Charles de Blois pourpoint.
  • The Zen of spiral lacing: Forskjellige snøremåter – sikksakksnøring, stigesnøring, og «Straight lacing».
  • Fief Et Chevalliere – gambesonartikkel fra 2006
  • Fiet Et Chevalliere – gambesonartikkel fra 2005
  • Aketon til salgs hos Steel-Master.
  • Se også denne.
  • Gambeson – diy-blogg.
  • Pædda hoser (eng: gamboised cuisses)
  • Gambeson – YouTube-foredrag om å lage av Carl Nordblom og Gill Edgar.
  • Svertet myk tekstilrustning i Kongsspeilet
    • i båt: «pannzarar […] gorvir af blautum lereptum oc vælsvartaðum«
    • til hest: «at hafa gort sæm pannzara af blotum læræptum oc væl svartaðum [variant: sortudum
    • til rytter: «Goðar hosor oc linar gorvar af blautu læræpti oc væl svartaðu«, Kongsspeilet 1983 s. 61. I norsk oversettelse: «gode og fine hoser gjort av mykt lerret, som er vel svertet», 1947, s. 90.
    • Ev av mange diskusjoner hos Myramoury om emnet, og en annen. Sammenlikn med Lübeck– og Stendal-aketonene (ty: rüstwams) som angivelig er svertet med en blanding av linolje, sot og et tredje element.
    • Basert på Keyser m.fl., nevner Blom at ‘Svertet’ i en versjon er byttet med ‘lukket’ – han snakker om ‘opplukket’ o.l., «blødt og opplukket eller opplydset [opptrevlet] lerret». Han regner denne tolkningnen som mer plausibel enn «svertet». – varianten er sortudum. (ordboka har bare ett oppslag på ordet svarta, flere på sorta, men med samme betydning.)
  • Spaldener – omtales i hirdskråen fra ca 1275 kap 35, angivelig som synonym til vapntræiu i skutilsveinens utrustning: Fritzener: spaldenære eller spaldener, n. udstoppet Beklædning som bares under Panseret, dels ogsaa alene, til Beskyttelse mod Fien- dens Vaaben; mht. spaldenier (SchmellerIII, 559 fg; Mhd. Wb. III, 475a; San Marte zur Waffenkunde des älteren deutschen Mittelalters S. 55; Höf. Leb.II, 335; O. Blom i AnO. 1867 S. 74 Anm.); spaldener eða vápntreyja Hirð-skrá 3513 jvf S. 427 &vl 4; eina plato,eitt spaldenære DN. IV, 1979. Sistnevnte er et 1331 diplom der en brudgom fikk «eina logbok, eina plato, æit spaldenære ok eina sæng». In Fritzner’s Old Norse Dictionary from 1896 the word is linked to the Middle High German word spaldenier which in Lexer’s 1876 dictionary together with Spalier is given the same definition. From the 15th century (if I don’t read too much into the entry, my German is a bit rusty) Lexer connects the word to the french espalde, (ME spaudeler) shoulder (plate) armour as discussed here.  

    • Yep. vapntræyu is well established as the common old norse word for gambeson. Træju is by Fritzener considered to mean the same as kjortel (kirtle/tunic), but from the 13th-14th century sources it seem to be used synonymous with a padded garment by itself. In a mid 13th century kompilation of the Didrik’s saga you even find the term treyjuhosa for arming hose – «ok höggr á hans fótlegg svá hart, at í sundr tók treyjuhosuna ok svá brynhosuna ok svá fótinn». («and he cut his lower leg so hard that he broke both the arming hose and mail hose and his leg too».)The text reads ”spalndener eða vapntræiu”, chapter 35, in other versions spaldenæra -; spalldener. eda -; spaldenera -; spandiner eða -;spanderar edr -; spanderat edr -; skialldmær edr -.The word ‘eða‘ is commonly translated with ‘or’ and apparently the Norwegian and German lingivsts mentioned considered the items to be identical or at least interchangeable. However ‘eða’ could also be translated with ‘and’, opening up for your suggestion, Mart, that the old lingvists were wrong and the word already in the 13th century referring to a padded collar like the espalier linked to.We would expect something like this from 13th century Strassbourg then.
  • Vápntreyja – omtales hos Fritzner som «et slags trøie som hørte med til rustningen og bares under brynjen. Hirdskraa 35, vf AnO 1867 s. 75, Høf. Leb. II, 47fg.» og i Sturlunga saga II 160 og 178 omtales to [vapn]treyjur og brynje; I Fm IX 527,24 goda brynju og styrkja treyju; Aron var í síðri treyju ok góðri stálhúfu Bp. I 624,20 – Biskupa søgur, Arons saga, tradisjonssaga nedskrevet senest 1280: «Aron var í síðri treyju ok góðri stálhúfu, buklara ok saxit Tumanaut í hendi.» (brynja hadde han lagt igjen i skipet). [også i den danske ordboka er det tre henvisninger.]
    • Treyja ser ellers ut til å vise til kjortel – kledt på ut- og innside med rød silke i Bæringssaga 119,4. jvf. 39; treya med kapruni som gravskrud i Magnus Lagabøtes islandske lov i NGL IV 249;og grønn træiu i DN III 160 fra 1331.]
    • Begrepet trøye var blitt så etablert som navn på vattert plagg at det også ble brukt om padda hoser: Treyjuhosa – «høggr a hans fotlegg sva hart at i sundr tekr treyjuhosuna ok sva brynhosuna ok sva fotinn.» Didriks saga kap 206 (egentlig kap. 218ok höggr á hans fótlegg svá hart, at í sundr tók treyjuhosuna ok svá brynhosuna ok svá fótinn,. – [våpen]trøyehosene altså, feilaktig oversatt med «gikk gjennom både våpenkjolen og brynjebuksa».
  • En av Lübeck-jakkene undersøkt av Hammaborg inkludert et par arkeologer og fire drevne levendegjørere. Den er i 2010 beskrevet av Roland Warzecha (Dimicator).
    • Plagget er laget for en liten person og evt. båret utenfor annen rustning. Utvendig er det ikke slitasjespor unntatt rundt halsen og på venstre side hvor sverdbeltet må ha stukket ut. Innvendig er det slitasje.
    • Den mørke fargen på baksiden er påført intensjonelt og nøye, og slitt av i nakken, kanskje på grunn av hjelm, krage eller brynjehette?
    • Utside og innside er av overraskende fint linstoff i fiskebeinsmønster. Anntallet lag var vanskelig å anslå, men antakelig nærmere et halvt dusin enn ti, inkludert minst ett lag tykt, eventuelt filtet ullstoff. De var harde og noe tykkere på rygg og bryst.
    • Lagene var sydd sammen med framsting, ca tre sting pr 2 cm (seks trådhull pr 2 cm).
    • Det har vært ermer som har vært sydd på, overlappende deler av skulderen og trolig åpne i armhulen.
    • Delene ser ut til å ha blitt kviltet først og så sammensydd. Kuttemønsteret er komplekst med noen ekstra sømmer for å minimere avfall.
    • Rundt nedkanten er det rester etter en dekorativ kant.
  • I senere tid er visstnok noen i gang med studie av Lübeck-gambesonen, inkludert ryggmalingen.
  • Gode tips ved Gambesondesign fra Fühlen designs.
  • I følge Didrik Arup Seip (1955: 211) var træya et middelnedertysk låneord («tröye») som ble innført til landet senest på 1200-tallet, men han fører det (feilaktig spør du meg) ikke blant de «ridderlige» låneordene. Etymologisk kommer det av «Jacke, Wams; mittelhochdeutsch treie, troie, wohl nach dem Namen der französischen Stadt Troyes.» Falk 1919: 171f antok at ordet var innført fra tysk språkområde allerede på 1100-tallet, og fant det i gammelsvensk tröia og gammeldansk tröie/tröge.
  • treie, troie, Jacob und Wilhelm Grimm 1971, Deutsches Wörterbuch, bd 16B e. in 32 Teilbänden. ordbokprosjekt – en del tekstreferanser. Disse ordbøkene drar med seg en del gammelt slagg i form av tidligere tolkninger som burde vært falsifisert i lys av oppdatert materiell historie.
  • Panzer kan sannsynligvis, uten av Seip er innom ordet, også identifiseres som et middelnedertysk låneord, i dette tilfellet opprinnelig fra fransk.
    • Middelhøytysk: Etymologisk kommer det av «mittelhochdeutsch panzier = Brustpanzer < altfranzösisch pancier, über das Romanische zu lateinisch pantex  = Wanst.» Av Gammelfransk pance (mage). Også latin pantex/panticis betyr mage, på tysk  wanst (fra mellomhøytysk), som igjen fører oss til wams. På tysk heter det også bauch (no: buk). På mellomhøytysk heter det panzier, panzir, panzer, uten at noen tilknytning til tekstil er presisert. Bør avklares?
    • Middelnedertysk: panser, pansir, pansser, panzer, pantseer, panscher, mnd., N., M.: nhd. Panzer, metallene Rüstung oder Teile davon als Körperschutz bei bewaffneten Auseinandersetzungen, Kettenhemd (brynje), Brünne (brynje), metallener Topfreiniger; Hw.: vgl. mhd. panzier; Q.: SL, Hamb. dt. lat. Gl. (15. Jh.), Harz-Zs. 42 45, Hamb. KR 1633; I.: Lw. frz. pancier; E.: s. frz. pancier, F., Rüstung für den Leib; s. frz. panse, F., Leib, Bauch; s. lat. pantex, M., Wanst, Leib, Gedärme; s. idg. *pank-, *pang-, V., schwellen, Pokorny 789; L.: MndHwb 2, 1372 (panser), Lü 269a (pansêr) – alle foreleggene her er så sene at vi vanskelig kan vektlegge avgrensningen til metallrustning.
    • Gammelfransk: pancier rustning for mageregionen, og derfra til.

Börners argument rebesøkt: «[…] everything textile in armour is considered being «padded»- which is the wrong term. A helmet lining is «padding». An aketon is not, although it might be a secondary attribute. I know of not a single medieval source for combat armour being designed to «padd». Tournament armour, yes. One might say «where isa the difference, both are quilted», but this is not the case. For padding you might use different materials, which stay in shape and do not compress (hoirse hair e.g., or cow, like the liner in the curburg) and do stuffing, while textile armour is constucted with compressed layers and fibres which prevent objects entering the material from goind directly through. Textile armour reduces the energy of pointed objects, such as blades and arrowheads. There are pretty many sources actually emphasizing that from the 13th century onwards. And for the lining of the aventail I’d clearly see the emphasize in that as if not,m you only have two layers of holes between your body and the sky full of arrows in the worst case 😉
Of course: the more layers, the less probabiloty ton get hurt by any other object. Still I highly doubt it would prevent your bone from cracking if you get hit directly from a halbert (which again, means, something has gone terribly wrong from there). And even if, this is bad, but does not kill you. Which is the main goal of armour.
In «buhurt» people get constantly hit on that area just for the reason many other techniques simply cannot be used- here you would like to have something working against blunt force instead of hindering objects from entering your body.
Completly different approach, although solutions may overlap.»

Plata

Armoured surcoat – en meningsløs term?

  • Dan Howard på My Armoury 2007: – «The coat of plates evolved from the armoured surcoat.»
  • Elling svarer: – «Got any desicsive sources for this? Plate chest defences that are worn under the surcote or mail is known from litterary sources from the mid 13th century, the same time armoured surcotes start showing up. […]»
  • Dan Howard – «As usual it comes back to semantics. What defines a coat of plates and what distinguishes it from the armoured surcoat? Is it the cut of the garment or is it the alignment of the plates? Maurice’s armour consists of a surcoat but the plates attached to it are aligned like later coats of plates. IMO an armoured surcoat is a subset of the coat of plates
  • Allikevel ser det ut som flere integrerer stålplater i reell surcoat jf denne tråden.
  • Samtidig defineres Magdeburg-sankt Mauritius (fotsoldatenes skytshelgen) sin CoP som «armoured surcoat».

Plata

  • Etter Thordeman er det ikke én, men to avbildinger av Plata i relikvieskapet i Løgumkloster kirke. Den ene er velkjente sankt Mauritius (st Maurice). Den andre er nest øverst til venstre, sankt Jørgen (st. George) til hest idet han spidder dragen  her og her (utydelig begge steder), og er nærmere omtalt på altertavler.dk (søkeord RI.09.11.03) med godt bilde her. (det ser ut til at brynjehetta dekker deler av plata) I tillegg er det en plata avbildet på en av barnemorderne i Betlehem på alterfrontalet i kirken, nå i Nationalmuseet i København. Frontalet dateres som litt eldre enn skapet, til første kvartal av 1300-tallet. Se bilder her og her. Natmus’ eget digitale arkiv har foreløpig bare ett bilde fra frontalet her, men det er nærmere omtalt på altertavler.dk (søkeord: RI.09.11.02) med illustrasjon her.
  • I denne tråden refereres en del av David & Niolles referanser til plata, trolig størstedelen hentet fra Thordeman. Andre referr til Blair 1958 og Edge & Paddock 1998.

Plata, Brigandine og Jack of plates

Jf Ian Eves 2013 om Jack of Plates: «References to jacks occur as early as the third quarter of the fourteenth century but these relate to quilted jacks. The jack of plate seems not to be recorded before the first quarter of the sixteenth century. Its use remained widespread among the lower classes of English and Scottish soldiery until the end of the century, when its manufacture was evidentrly discontinued.»

Richardson nevner så vidt Brigandine, med henvisning til Eaves 1989: «The pairs of plates were cuirasses formed of iron plates riveted inside textile coats (figure 7). Evidence from brigandines of the fifteenth and sixteenth centuries, where the fabrics survive, suggest that all coats of plate and brigandines had an inner layer of coarse hemp cloth as a foundation for attachment of the iron plates inside, with a second layer of higher-quality cloth outside where it would be seen.»

Both «Coat of Plates» and «Brigandine» must be considered modern terms.

  • Thordeman himself categorized the garment (no 24) with small vertical lames and front opening as a CoP type V. Much can be said about Thordeman’s evolutionistic theories, but to him the type V was «an earlier parallell to the development of the brigandine». In his view, a final transformation to brigandine, as well as to cloth covered breast plate, took place in the two first decades after Visby.
  • Blair describes no 24 as a ‘Coat of Plates’ too, and Southwick (1989 p 124) as a ‘pair of plates’.
  • Remark that Ffoulkes used the term ‘Brigandine’ more extensively.
  • … and to Stone, writing in 1934, the term ‘Brigandine’ had been expanded to encompass all torso armour with iron or steel plates riveted to a canvas garment, in Europe from the 13th to the 15th centuries.
  • «Brigandine» kommer altså som begrep sent inn som Engelsk rustningsfaglig term, og blir kraftig innskrenket etter Thordemans arbeid.

Flekki/a – brynjeskjørt eller våpentrøye?

  • Flekkja – er annet ord for våpentrøye? flekki sb. n. [÷; gen. -ja] (cf. flekka sb. f.), flekka, f. Flekka beskrives av Fritzener som «et slags Klædningsstykke.», mens Flekki klarer han ikke å identifisere nærmere enn som «noget, uvist hvilket, af det som hører med til en fuldstændig Rustning af sammenføiede Jernringe(malivtygh)». Se Falk 1914, s. 186; Hjalmar Falk 1919, Altwestnordische Kleiderkunde mit besonderer Berücksichtigung der Terminologie, Videnskapsselskapets Skrifter : 2. Hist.-Filos. Klasse 1918:3, Kra. 1919, s. 172: «Flekka, flekki war ein Unterkleid der Brünne … diese flekka war somit ein mit Ärmeln versehenes Schliefkleid von Fries» Altså et plagg under brynje, men også en nattkjortel med ermer[!] av tjukt ullstoff. Falk sluttet at flekka bestod av to deler, et bryst- og ryggstykke, og at ordet stammet av middelnedertysk vlecke «Wams (als Rüstungstück)», videre brustvlac «Weste, Brustlatz, rationale». Alle tre steder nevnes den i DN med grúsener og kragi, som sammen ble betegnet som tyg eller maljotyg lyumbartzt.
    1. «hann [Sturla] var i blaárri ólpu [overklede], aaðr enn [førenn?] Hallr Ara son steypti ifir hann mórennðri [stripete]flecku [var. flexu Holm papp 8 4°x “H”, etc. [eg. Cod. Holm. papp. 4:o nr. 8, en avskrift av avskriften fra ca 1635]] ok ermar aa, ok litla bryniu StuIK s. 52411 [c1350-1370] Kr. Kålund (red.) 1911, Sturlunga saga efter membranen Króksfjarðarbók udfyldt efter Reykjarfjarðarbók 1-2, Kbh./Kra. 1906-1911. Fritzeners utgave avviker mht ermer: H. steypti yfir hann mórendri flekku ok erma(laussi) ok lítla brynju. Sturl. I, 374Gudbrand Vigfusson (red.) 1878, Sturlunga saga, Oxford. Julia H. McGrew 1970, Nyere engelsk oversettelse:
    2. «»jtem tuau panzer. ok eit par flekkia. jtem tuær slæfwr. jtem tuau grusnær. jtem æin krakhe.» DN IV (1353), s. 290 nr. 363
    3. «gefuer ek till Bærfœtta brœdra min tygh grusener skyrsill krake ok flækkur ok æin gangare» DN XI (1349) s. 42 nr 40.
    4. «jtem i. par maliotygh Lumbarzt. scilicet vnum par flækkio. vnum par grusænær. vnum skøzel et i. kraghæ.» DN. III (1340) s. 178 nr 202. (the swedes, reffered by Mart, dates it to 1346) Royal stuff presented to Ingemar Ragvaldsson as the new head at Bohus castle: I would translate Lumbarzt with Lombardy. The word «item» denotes a new passage, translating the relevant passage into something like: «further one pair of mail dress [mail armour set?] of the Lombardian kind, that is one pair of flekka, one pair of tabards and one protection(?) and one collar.
  • Wilhelm går i Återskapat (ved 104 min) inn på termen Flekka om midt på 1400-tallet, og spekulerer på om termen er beslektet med praksisen med å bruke «flekker» med brynje festet til tekstiljakka.
  • Maliotyg – Historiskdrakt.
  • Jakob Benediktsson1972, «Sturlunga saga«, i KLNM – bevart i to membraner som begge er defekte men ble avskrevet på 1600-tallet da de ennå var mer komplette. Basert på flere sagaer for perioden 1120-1264 som er slått sammen i ett kronologisk hendelsesløp omkring år 1300. «Red. synes ikke at have omarbejdet de ham foreliggende tekster i noget videre omfang». Litt: G. Vigfússon, B.M. Ólsen, Kr. Kålund, P. Sigurðsson og J. Jóhannesson. En definitiv utgave samles ennå, og særlig er 2.-avskriftet utilstrekkelig utforsket. Kjernen er Islendingasaga.
    1. AM 122a fol. «Króksfjarðarbók», antakelig skrevet i 1360-åra (S. Karlsson 1967:47). Avskrevet ca  1630 av Jón Gissurarson som også brukte 122b som forelegg enkelte steder. – ordlyden kan være noe forkortet, mens i 2. er mer opprinnelig tekst bevart. I følge George Thomas er oversettelsen «careless and confused. He frequently altered or added to his original and left unclear the extent of his borrowings from I and II.»
    2. AM 122b fol. «Reykjafjarðarbók», skrevet i siste kvartal av 1300-tallet. (S. Karlsson 1970: 120-30), avskrevet ca 1635 av Björn Jónsson, og kopier av den er bevart. – er en utvidet versjon ved at også Thorgils saga skarða m.fl. også er inkorporert. «Disse utdvidelser er sandsynligvis foretaget af II’s skriver.»
  • Kålunds utgave. Jf ordbokprosjektet er skriftstedet på s. 524. Kålunds bd. 2 på Bokhylla.no avslutter teksten før s. 427 så det må være bd 1 som er 576 s.
    • Kr Kålund 1906-11, Sturlunga saga efter Membranen Kroksfjardarbok udfyldt efter Reykjarfjardarbok, bd 1.
    • Kr Kålund 1911, Sturlunga saga efter membranen Króksfjarðarbók udfyldt efter Reykjarfjarðarbók, bd 2.
    • Guðbrandur Vigfússon 1878III. Gudbrand Vigfusson (ed.): Sturlunga Saga including the Islendinga Saga of Lawman Sturla Thordsson and other Works 1-2, Oxford 1878.
    • Jakob Benediktsson 1958 [EIM 1]. Jakob Benediktsson (ed. facs.): Sturlunga saga : Manuscript No. 122 A fol. in the Arnamagnæan Collection, EIM 1, Kbh. 1958.
    • Kålund 1904III. Kr. Kålund (transl.): Sturlunga saga i dansk oversættelse 1-2, collab. [carmina transl.] Olaf Hansen, Kbh./Kra. 1904. bl.a. Kr Kålund; Olaf Hansen 1904, Sturlunga saga, bd 1, Gyldendal, 512 s.
  • Gudbrand Vigfusson (red.) 1878, Sturlunga saga, Oxford. Alternativ digitalisering – hovedsakelig basert på manuskript 2, med sammenlikninger. God, men forhastet skrevet (mye småfeil). Flekka nevnes her flere steder!!
    • Kap VII, s.  – flekka som over, men uten ermer.
    • Kap V, s. 170 – þá görðu þeir fleka yfir sér; ok hofðu ljá [lia/ljái] í lang-orfum [lang-orbum] ok kraka, ok krækðu í virkis-garðana, ok brutu svá virkit, ok þeir brenndu hús eitt eðr tvau af virkinu.
  • Hovedoppgaver som behandler Sturlunga saga
  • Vleck(e) i Karl Schiller og August Lübben 1880, Mittelniederdeutsches Wörterbuch, bd 5 Bremen, s. 267, via Wikisource – «Zum herwede soll man geben: zine yseren huven, zine troyen, zine armeleden, zine vlekken, sinen kraghen (1345), Old. Stat. (Brem. Stat.) 825. Gemeint ist wol der brustvlec, Wamms. s. Mhd. WB. 3, 337.»
    • referansen er til Oldenb. stat. in statuta Bremensia 825 Ölrichs. Interessant nok har Grimm deler av sitatet under troie: «(man gibt ihm zur kriegsrüstung) zinen helm ofte ysern hut, zine yseren huven, zine troyen (1345)» – men jeg finner ikke ordet flick/ fleck i vår betydning i den store tyske ordboka ‘der digitaler Grimm’.
    • Se Gerhardo Ölrichs 1767, Glossarium ad Statuta Bremensia antiqua.
    • Faximilie av Statuata Bremensia.
    • According to this piece on medieval maritime law, Oldenburg in 1345 adopted the town laws of Bremen and the other hanse towns. Oldenburgischen Statuten of 1345.
    • Oldenburgische Statuten von 1345. (auf die bremischen gegründet) bei Delrichs Saml. des brem. Gesessb. s. 787. (arkivhenvisning?)
  • Flekka, i Jan de Vries 1957, Altnordisches etymologisches Wörterbuch, bd 1 – baserer seg på Falk 1919.

  • Gerhard Köbler 2014, Mittelniederdeutsches Wörterbuch, 3. A. 2014 – «vlecke (1), mnd.?, Sb.: nhd. ein Teil der Rüstung, Wams; E.: s. vlek?; L.: Lü 483a (vlecke) «

  • Flekkja omtales i Historiska Världer i 2003 av Henrik Summanen med ref til Hildebrant: «Det finns uppgifter på ett plagg kallat «flekkia» som t ex Hildebrant anser vara ett klädeplagg för rustning men inte har någon förklaring på. Finns detta också i norska källor?» Henrik Summanen. og videre: «Jag svarar mig själv ang. «flekkia» ovan:
    PANSAR-FLECKER(1),
    ORDKLASS: sbst.
    pl. ( -flecker 1563. -flicker 1563)
    ETYMOLOGI: [med avs. på efterleden jfr fsv. fläkkia, fnor. flekki, mlt. vlecke, viss del av rustning; jfr äv. mht. vlëc, vlëcke, stycke tyg, lapp, t. fleck (se fläck, sbst.1)]
    BRUK: (†)
    BETYDELSE: om stycken av (ring)pansar som skyddade armhålorna m. m. mellan harnesk o. armtyg; jfr arm-flika, fläckra, sbst. ArkliR 1561, avd. 3 (1563).
    Därs. 1563, avd. 4.
    ***********
    Ur Svenska akademins etymologiska ordbok. Jag har inte stött på en så fullödig förklaring tidigare. Det handlar alltså om vapentröjan som under senmedeltid är försedd med bitar av ringbrynja för att täcka glipor i plåtrustningen.
    /Henrik Summanen» og tilsvar fra Halvor: «Hmmm… Virker som «flekkia» er et uttrykk som först dukker opp på midten av 1300-tallet («. jtem tuau panzer. ok eit par flekkia» 1353, Diplomatarium Norvegiacum), uten at det forklares närmere hva det er snakk om.«
  • Paunce – det samme? –  The Archealogical Journal 1862: Albert Way, «The Armour and Arms belonging to Henry Bowet, Archbishop of York, deceased in 1423; from the Roll of his Executor’s Accounts«, s. 159ff (- i boka finner vi også
    John Hewitt, «Contributions towards the History of Medieval Weapons and Military Appliances in Europe», s. 314ff. – ) Kilden er diskutert på Armour Archive her. Ernst: Et de xx. d. receptis pro uno parvo paunce, maxime debili, de mayle rotund’. = 20d. – a small paunce, greatly weakened, of round mail. (debilitated likely meaning holed and/or with failing rivets.) Albert Way finner altså nevnt en liten «paunce», beskrevet som i «feeble condition», laget av «round mail» og verdsatt til kun 20d. Way mener det utvilsomt dreier seg om magerustning, kalt «panziera» av italienerne, «Panzer» av tyskerne, rusning for «the pancia, in French, panse, the paunch», laget av brynje eller plate. Han henviser til Ducange v. Pancerea, Panseria, Panzeria, &c. I en note s. 160 nevner han; «Mr. Hewitt suggests that the ‘pauncenars’, in the Roll of the Army before Calais in 1346, were so named from the armour they wore, the paunce or panzer.»(anc. Armour, ii. 25.)

    1. Harl. MS. 229, f. 151: Fransk-latinsk ordbok: «Pesse de mael = a paunce.» (korresponderer ikke med nåværende BL Harley MS. 229, som bare har 136 f)
    2. Inventory of Sir Simon Burley, beheaded 1388: «j. pancher de mayl covere de drap noir: j. doublet blane stuffe de un herbergone.«
    3. Testament Edward Duke of York til grandson Edward III, bequeats his «petite cote de maille; le piece de plate que Mons’seignour le Prince ma donna apelle brest-plate; le pance qe fuist a men seignour mon piere, qe Dieu assoil.»(Nichols’ Royal Wills, p. 221.)
    4. «This piece of armour, when formed of polished steel, was probably the ‘paunce de alwite’ (white or bright) mentioned amongst the «armature de optimo» belonging to William Bowes. a merchant of York.
    5. Påkledningsscene for Sir Gawain …, skrevet omkring Richard IIs regjeringstid (konge 1377-99), i sir Frederic Maddens utgivelse: «Fyrst he clad hym in his clothes the colde for to wore, And sythen his other harnays that holdely watz keped, Bothe his paunce and his plates piked ful elene, The rynges rokked of the roust of his riche bruny.» (v. 2015). Teksten i manuskriptet BL Cotton Nero A.x. er i senere tid gjenstand for et eget prosjekt, og er datert til sent 1300-tall. [tegningene er etter mitt syn tidlig 1400-talls, men teksten kan godt være redigert ved midten av 1300-tallet.] I Charles H. Kelly’s 1912- transkipsjon:
      2015   fyrst he clad hym in his cloþez þe colde for to were
      2016   and syþen his oþer harnays þat holdely watz keped
      2017   boþe his paunce and his platez piked ful clene
      2018   þe ryngez rokked of þe roust of his riche bruny
      2019   and al watz fresch as vpon fyrst and he watz fayn þenne
      First he clad him in his clothes, that he might ward off the cold, and then in his other harness that had been faithfully guarded. His coats of mail and his armour-plate all shone with burnishing, and the rings of his rich coat of mail were cleansed of all rust, and were all fresh as at first – oversettelsen halter litt, ettersom «boþe his paunce and his platezhis riche bruny» oversettes med «His coats of mail and his armour-plate».
  • Paunce – Ashdown 1925 tilskriver den «the surcoatless period»: ‘ A paunce ‘ (armour for the body, possibly the taces ; the word is derived from Fr. panse, the abdomen). «Armour for the lower part of the body.» – ingen kildereferanser
  • Paunce – Richardson omtaler ofte følgende sammen: «mail sleeves, paunce and collars». Men han tolker dem slik: «The paunces were most probably either mail skirts or mail trunks. Like the mail sleeves and mail standards these are visible at the periphery of the coat of plate on contemporary brasses. The etymology of the term is unclear; it appears at about the same time as ‘paunch’ for the belly, but it is seductively close to the German term Panzer used throughout the Middle Ages and later for mail armour.» – han avklarer altså ikke om det er mail skirt eller –trunk. Han tør tydeligvis ikke foreta en distinksjon, for han tolker samtidig «mail corsets» som brynjevester. – det virker som Richardson bruker en utvidet definisjon her, hvor andre bruker belly.

Tovestakk

You allways have the Ǫrvar-Odds saga a legendary saga about arrrow-Odd’s exploits around Northern Europe written down in the late 13th century saying: «þeir váru allir í flókastǫkkum, ok beit á engan járn«, something like «They were all in their felted tunic, and no sword would bite«. Be warned though, this is the medieval equivalent of GoT.

you find ’em in Sturlunga saga too, where «þorbiorn var i þófa-stacki, þeim er sverdin þeira bito ecki, þot þeir breiddi a tre; þann hio Hǫgni i svndr bak ok firir.» Originally written in the 12th and 13th century and compiled ca 1300, this beeing a late 14th century copy. – eg Islendingesaga, hvor Urøkja overfalder Odd Åleson: «Torbjörn var iført en filtkofte, som intet sværd bed på, selv om man udbredte den på et stykke træ, den gennemhuggede Högne for og bag.» Kålunds tekstkritiske utgave bd 1 og 2.

Også en del henvisninger til panser.

Og nok en variant av tekstilrustning: 330: «Dufgus huggede nogle gange til Torgils, men våbnet bed ikke, da han var omviklet med lærred.»  – original : «Enn Dugfuss hauggr nokkor havgg til þorgils ok beit ekki aa, þviat hann var uafiðr lereptum

Halsbiorg – aventail

et annet artig sitat i Islendingesaga: «De gik så mod hinanden. Egil var störst og stod i midten; Rögnvald vendte sig mod ham. Rögnvald havde brynje uden overklædning og stålhue med halsdække; Egil sårede ham i det ene ben. … Rögnvald sårede Egil. Da kom Aron til og huggede ham med øksehamren bag under stålhuen, så at den gled ned for ansigtet. Halsdækket løftedes da fra brynjen og halsen derimellem blottedes. Aron vendte da øksen i sin hånd og huggede ham på halsen, så at hovedet skiltes fra kroppen.» og i Kålunds transkripsjon «… hann var berbriyniaðr ok hafði hals-biorg uid stalhufv  oc lavst hann með avxar-hamri aptan vndir stalhufvna, oc steyptiz hufan firir anðlitit. Bar hals-biorgina upp af brynionni oc beraði halsinn aa milli.» – en aventail med andre ord.

Våpenrokk

  • Våpenrokk: I’m drifting a bit now, but here goes. I had a look into a word used for tabard/arming surcoat in Old Norse, vápnrokkr. As opposed to Vápntreyja, it seem to be connected with the secondary meaning of vápn as coat of arms. Johan Fritzner’s Ordbog over Det gamle norske Sprog from 1883 on is still the Standardwerk on the Old Norse language. It defines the word as ‘Trøie som bæres udenpaa Brynjen‘ (a shirt carried over mail). In more recent translations the words ‘våpenkjole‘, ‘våpenfrakk‘ or simply ‘overplagg‘ (‘outer garment‘) are used. Fritzner showed one reference: An Old Norse version of the Legends about Dietrich von Bern, Didrikssagaen.– ok nú er högginn af honum hans hjálmhöttr ok hans vápnrokkr ok söðulklæði, eer af silki var gert, en heill er hans hjálmr ok brynja, hestr er ekki sárr. Fritzner found no version of the word rokkr on its own, which he translated ‘kjortel’ (kirtle) based on definitions from Old- and Middle High German, but found it in the combinations brynjurokkr and skinnrokkr. The first of the two is found in the Karlmagnus saga and the second in the Pamphilus saga. By some searching I was able to obtain a few other uses of the word vápnrokkr, five more in the Didrikssaga and one in the Volsungesaga (Völsunga saga). These are as far as I know the only known uses of combinations of the word rokkr in Old Norse.– sundr sneið brynjurokkin með brynju ok þar með halsinn
    – hann hét mér fornt skinn ok skinnrokk from latin “Promisit ueteres cum pellicia michi pelles”
    He had his coat of arms on merki sínu ok söðli ok vápnrokk
    His coat of arms was on öllum sínum vápnum ok hann hefir merki ok vápnrokk
    Whitepainted skjöld, söðul, vápnrokk, merki, hjálmhött
    Painted a snake with red gold on hjálmhetti, söðli, vápnrokk, merki og skildi
    – hans hjálmhöttr ok hans merki ok hans söðull ok vápnrokkr
    – Hans skjöldr carried the descirbed symbol, as was markaðr hans hjálmr ok söðull ok vápnrokkr (vopnrokkur).And now to the interesting part. All sources can be traced to compilations made around the middle of the 13th century. Furthermore, all relevant sources place the garment as used over mail and in most cases carrying a coat of arms. Except the poetic Pamphilus saga all are written in prose, and the word skinnrokkr has been theorized to be a direct translation from medieval latin. In Old Norse, therefore, the words vápnrokkr and brynjurokkr kan be shown to have only a rather exact meaning as (arming) surcoat in the mid 13th century.

  • Dictionary of Old Norse Prose ved Univ i København har flere referanser:

      2rokkr sb. m. [; dat. -um]

       þeir menn, er ser uauldu sua baulfodu þionustu at bera folkuopn ok herforur i uafning edr rauckum upp ꜳ gard erchibyskupsins Thom2 45725 [●c1400]

    Comp.: brynju-; bryn-; fall-; palt-; skinn-; vápn

    Gloss: ClV 2rokkr; ClVAdd rökkr; Fr 2rokkr; Fischer; deVr 2rokkr; Fr4; NO 2rokkr; ÁBlM 2rokkur

  • Litt.: Falk 1914 183. –
  • hjúpr sb. m. [dat. -i/-]

    1) overdel/skjorte (ofte af silke og båret uden på brynje)

    2) kjortel/skjorte til kvinde

    3) klæde/svøb til barn

    4*) (transl. af lat. conopeus) ?moskitonet

    Comp.: silki-; skikkju-; skinn-; yfir-

    Litt.: Bugge 1905 147; Falk 1914 (Waff) 184 ff.; Falk 1919 169 f.; Finnur Jónsson 1921 (KultSprog) 77;Weiser-Aall 1967 [MM 1967] 65.

    Gloss: ClV; Fr; Fischer; Rím; deVr; Fr4; NO; ÁBlM(1hjúpa)

  • Silkiskyrta – i samme betydning som våpenrokk.

Pels/skinn

Ved kongens bord

  • borðsveinn, m. Tjener, som opvarter ved Bordet. Mag.* 66 [«Magus saga jarls», udtgitt i Gustaf Cederschiöld (red), Fornsögur Suðrlanda, s. 1-42: «Hlaupa nú til borðsveinar, þeir sem þjónuðu, at skilja þá «]. Også i retterboten av 1308; bordsveienene i [kongs]gården fikk rett til vanførepensjon i hospitalet som skulle bygges ved siden av Maria-kirken i Oslo. Ved utnevnelse skal de betale 1 mark, som kjertesveiner og gjester.
  • herbergissveinn, m. Person som opvarter ved Bordet i Kongens herbergi. Rb. [Retterbøter og forordninger i NGL III] 25 (7823. 793); Nornag. 515 ( c. 2;Flat. I, 34732); Flat. II, 2845; Flor. 20; sva- rer til lat.servus Stj. 5181 (2 Sam. 12, 18); Kammertjener: Æf. 222. 8741. 9631. [24 oppslag i Ordbokprosjektet] Også i retterboten av 1308; herbergesveinene i [kongs]gården fikk rett til vanførepensjon i hospitalet som skulle bygges ved siden av Maria-kirken i Oslo. Ved utnevnelse skal de betale 2 mark, som hirdmenn.
  • De av hirden som blir fattige eller vanføre skulle nordenfor Neset komme til Bergen, mens de som er sønnenfor skal komme til Oslo. (1308)
  • herbergisklerkr, m. = heimilisklerkr; Þorbergr h. DN. IV, 1814. 4518.
  • þionostomanna

Skreppehandel og landløp

Større rekonstruksjonsprosjekter

  • Guedelon – rekonstruksjon av 1200-tallsslott i Burgund siden 1997
  • Campus Galli – rekonstruksjon av 800-tallsklosterby i Tyskland siden 2013 etter klosterplanen fra St. Gallen.
  • Middelaldercenteret – museum med rekonstruksjon av 1400-talls by og teknologi på Falster siden 1999.
  • Stiklastadir – rekonstruksjon av middelaldersk gjesteloft i tømmer.

Voks-, vann-, eller gelatinherdet lær (cuir bouilli)

Goodecookery – nettside om middelaldermat.

Kongens garderobe i 1340 (Fischer 1951: 278). Bla langtelt med flere telt. Etter DN 3, nr 202, Utførlig gjengitt av A.W. Brøgger, «Båhus slott og festning», i Göteborgs och Bohusläns Fornminnesförenings Tidskrift 1925, s. 12-15. [Tilsynelatende utgitt i ekspandert form året etter]

Middelalderbyggene på Aga. Lagmansstova til Sigurd Lagmann (død 1303/02). Artikkel på museet. Effigee avtegnet 1624 av Jon Skonvig, gjengitt av Kolltveit 1963 s. 289.etter Erik Moltke, Jon Skonvig og de andre runetegnere, Kbh. 1956.

Fredrik B. Wallem 1905, De legendariske fremstillinger paa Kaupanger-antemensalet, sætrykk av Fortidsminneforeningens årsberetning.

Ludvig IX d. 1270 – helgenkongen med et par skjorter, hårtrøye og siliss. Og et jubileum.

Dirdrikssagaen – samling av europeisk heltesagn nedskrevet i Norge på 1200-tallet. I Norrøn og norsk språkdrakt. Da Samson drap Rodgeir Jarl fikk han ødelagt sin hjálmhöttr, men hjálmr var hel. I kap. 175 heter det at «Viðga [Velentsson]  hafði alla herneskju hvíta at lit, skjöld, söðul, vápnrokk, merki, hjálmhött. Á er markat hans skildi með rauðum steini hamarr ok töng, ok í þeim skildi eru þrír karbúnkúlisteinar, ok þetta mark er eftir eðli föður hans. Hann er smiðr ok allra manna hagastr í veröldunni, en gimsteinar þrír merkja móður hans. Á hans hjálmhetti er skrifaðr ormr af rauðu gulli».Også Sigurd Fåvnesbane (kap 185) hadde hjálmhöttr, oversatt med hjelmhette. Mer utstyr nevnes, men jeg er usikker på i hvor stor grad det ttrykker norsk eller tysk utstyr fra samtiden. Under Attilas samlet kong Erminreks styrker seg i rom, kap 323, «ok þessir eru búnir með stinnum hornbogum ok svörtum hjálmum ok hvítum spangabrynjum.» kap 327 beskrives noe som framstår som [brynje]hette utenpå hjelm: ok höggva til hans á hans hjálmhött ok sundr hjálmhöttinn, ok ekki vætta bítr hjálminn.

Likneskjusmid.

Kyrtil komparasjon.r

Rushes, halm, strå

strá, n. Straa; Sigurðr settist á pallinn, hann tók eitt strá ok dró eptir golfinu; ketlingar vóro á golfinu ok hlupu eptir stráinu þar til, er þeir kómu á hinn sára fót mannsins Fm. VI, 21920 [eg. Fm VII fra «Saga Ínga konúngs Haraldssonar ok bræðra hans» (s. 206-251) kap 9 om Sigurd Slembe. Det vites ikke om strået er fra pallen eller gulvet]; ef hitt er í búri manns, ok ero á vindaugu ok liggr á starru eða strái, þá heitir þat stunga foli Eids. 1, 248[«Eldre eidsivatings kristenrett»,i NGL bd 1, kap 24, s. 383 … om avbilde ligger på starr eller strå i bur med vindu kan man sverge seg fri for ansvar. Vi kan fortsette: Om det ligger under starr og strå og man ikke kan legge det slik utenfra, er bonden utleg.]; engi skal dauðan mann lengr inni hafa en til fimtar, nema nauðsyn liggi við -, þá skal lík fœra í úthús ok hylja með starru eða strái Eids. 1, 513; [s. 392 Lik skal ligge i uthus og hylles i starr eller strå]; flets strá Lok. 46 [Lokasenna i eldre Edda: Loki kvað: 46.«Þęgi þú Byggvir, þú kunnir aldrigi dęila með mǫnnum mat, ok þik í flęts strái finna né mǫ́ttu, þás vǫ́gu verar.» Oversettes med benkehalmen.]; liggja stirðr á strám (jvf líkstrá, nástrá) Sól. 47; er þat sannast at segja, at öll strá vildu oss stanga Jómsv. 7710 jvf Sturl. II, 12210; Fld. III, 2062; smjör drýpr af hverju strái Landn. 1, 2; sér þú eigi, at vatnit keyrir upp ór sér bæði sefin ok strá, en máttgir steinar sökkva til grunna Æf. 5623

Se også Dictionary of Old Norse Prose ved Univ i København. 21 innføringer for strá, og

strá v. (áð) belægge, bedække med Straa; strá golf Ríg. 24; hann lét ok fyrst gera ofnstofur ok strá golf um vetr sem um sumar Hkr. 62920 [Heimskringla: Olav Kyrres saga s. 629 kap 2. Han var den første til å lage ovnsstue og bestrå (straadde) gulvet (strá gólf, ) både vinter og sommer] ( Fris. 25627)[Codex Frisianus ] (jvf eng. lie in the straw = liggja á golfi og tilsvarende ital. Udtryk, se Joh. Storm i Nord. Tidsskr. f. Filol. og Pædagogik n. R. I, 1816 fgg); var stráð golf á Sæbóli af sefinu af Seftjörn Gísl. 279; strá herbergi ilmandi grösum Kgs. 13834; strá bekki Hamh. 22 jvf Grimn. 9.

stráhattr, m. Straahat. DN. V, 83515. [fra 1461, det står «Strahat«]

Se også Trymskvadet vers 22: «Standið upp, jötnar,ok stráið bekki,» (Stå opp, jotner, og [be]strå benkene!). Det er altså ikke rushes på gulvet, slik en engelsk oversettelse antar.

Starr er ikke oppslagsord hos Fritzener, men det er siv/halvgress som kan oversettes med engelsk rush. Sigurd Grieg er innom starr i en artikkel i Viking om «Amuletter og Gudebilder» [søkeord: Starr]: Om avgudsbilde finnes nedlåst i kar eller kiste, i [korn]byre eller ark, dømmes man utlegd.Edv. Bull oversetter starr med høy. Derimot finnes oversettelsen til ‘starrgress’, rush her.


bekkjunautr, m. Person som sidder paa samme Bænk som en (e-s). Nornag. 5212.

bekkjusytre? DN. X, 2166.

bekkklæði, n. Klæder som lægges paa, over de Bænke, hvorpaa man tager Sæde (jvf benkeklæde, benkedynaDN. IV, 457; benkehœgindi Bolt. 166. 168). Fm. VII, 307; Frost. 9, 9; Hák. 75.

bekkr, m. (G. bekks, bekkjar; N. Pl. -ir, A. Pl. -i) Bænk, = pallr 2 (gsv. & gd. bænker). Ghe. 1 fg; Vegt. 6; mods.forsæti Sturl. II, 15719 fg; Nj. 137 (2206. 13); strá bekkiHamh. 22; breiða bekki Alv. 1; sitja útar á bekk Fm. VI, 39015; Sturl. II, 15517; œðri bekkr Vígagl. 646; Laxd. 68 (19717); úœðri bekkr dvs. den ringere, mindre an- selige Bænk ligeover for den fornemste, paa hvis Midte Husbonden havde sit Sæde, saa at hans Øjne vendte mod Solsiden ( Fm. VI, 43916), Fm. VI, 439 &vl 4. 6; Eg. 74 (17811); Fbr. 10117; Gunl. 9 (2354); Vatsd. 24 (402);Laxd. 68 (19718); annarr bekkr d. s. Sturl. II, 10717. 1222;hinn vestri bekkr Sturl. II, 15718; vil ek attu skipir í öndvegi á báða bekki þeim, er þú trúir bezt Mag.* 7027;stiklar nú – með öðrum bekk útarr enn öðrum innarrMag.* 7117; ferr um bekki veðjan þeirra dvs. deres Væddemaal blev bekjendt, om- talt paa Bænkene i Stuen, Fld. II, 26812. Jvf. langbekkr.

bekkr, m. (G. bekks, bekkjar) Bækk (gsv. bækker, ght.pah, eng. beck). Fm. VI, 164. 335. VIII, 8. 217; Landsl. 7, 48; stemmir (dvs. stemmið) heldr í bekkinum en í ánni (i figurlig Betydning, jvf at ósi skal á stemma) DN. III, 75237.

bekkskrautuðr, m. Bænkepryder. Lok. 15.

bekksætr, adj. værdig til at tage Sæde paa Bænken i et Hus? huarket beink- sætter æðær domsætær DN. XI, 12729 fg

The danger of interpreting medieval images.

Armour in the sagas

Åkle på oppstadvev

«Åkle er et mønstret, vevd teppe. Ordet åkle kommer av det norrøne áklæði og betyr sengeteppe, og ordet er funnet i bruk i norske kilder fra 1300-tallet.» Bokstavelig betydning er «overklede». Til åkleveving er det vanlig, ikke med jevn vev, men at innslaget slås så fast og tett sammen at det dekker renningen, i motsetning til en jevn vev.(Halvorsen 1941: 11) Dette er vel, så langt jeg forstår, en slags innslagseffekt (eng: weft faced weave). áklæði skilles av og til fra ábreiða eller ábreizl, som også brukes om sengeteppe, uten at vi vet hva distinksjonen består i. Falk (1919, s. 204) ser ut til å tro at de to sistnevnte betegnet et lettere sengeteppe, samtidig som han framhever førstnevntes høye verdi og ofte utenlandske opprinnelse.

Mens tjukkåkle (rugge) gjerne veves i krokbragd (sv: bunden rosengang) med tre til åtte skaft og er svært vanskelig om man ikke har flatvev, kunne tynnåkleet veves i teknikker man kan bruke på oppstad- eller rammevev.

Smettvev er en teknikk som ble brukt til å veve Åkle på oppstadvev i eldre tid. Den beskrives som lik grenvev.

Grene er et annet navn på åkle og regnes som samisk tradisjonshåndverk. Det veves med ulltråd i både renning og innslag. Det kan vel sies å være en form for smettvev?

Kjerringtann/ innslagsrips kan også veves på oppstadvev. Det er en ren toskafttype.

  • Lillian Erlandsen og Brynhild Petersen 1987, Fell-åklær fra Rana-distriktet (bare norsk IP).  – skriver om mønstrede åklær til saueskinnsfeller, som gikk ut av bruk etter andre verdenskrig. Det var ingen tjukkåklær blant dem. Åkle i tavlebragd ble kalt «Svensk-åkle» i Rana, og «Rana-åkle» på svenskesia. På svensk side ble også tynnåkler vevd i krokbragd. Alt vevd med bomull i renning og bunn, og ull i mønsterinnslaget. Alle var vevd i halv bredde og sammensydd. Tynnåkle ble tilbake til 1800-tallet gjerne vevd i tavlebragd, videreføringen skillbragd eller, fra 1900-tallet, i halvdreiel.
  • Torbjørg Gauslaa og Tove Østby 1977, Åkleboka: Nye mønstre i gamle teknikker – Smette-åklær veves best på oppstadvev, og bruker dokker framfor skytler. Krokbragd er kjennetegna ved kroker, kors og rutenett i skiftende mønster, og krever flatvev?
  • Berit Lund-Iversen 1981, Å veve: Grunnbok i bindingslære.
  • Anna Østerbø Kåstad 2000, Oppstadveven.
  • Caroline Halvorsen 1941, Den Norske husflidsforenings håndbok i vevning. (1. utg 1904. – hun nevner skillet «nyttevev» (flatvev) og «kunstvev» (oppstadvev [med to bommer]), men vil i stedet bruke begrepsparet «skyttelvev» og «smettvev». Til sistnevnte fører hun særlig billed- og åklevevningen. [I seinere år brukes «smettvev» i mer avgrenset forstand om en slyngeteknikk med rutemønster, slik at man nå snakker om «biletteknikk» og «smettvevteknikk» som to adskilte teknikker.(Lokalhistoriewiki)] Dobbelvev er også vanlig på flatvev, og brukes til å veve doble bredder, sekker eller mønster.

á·klǽði sb. n.  [bokstavlig: overklede]

  1. sengetæppe (ses undertiden at være forsk. fra ábreiða sb. f., ábreizl sb. n.)
    • sængur tuær slit⟨nar med reykkiv⟩vodum vondum med brekan ok ꜳb⟨r⟩ei⟨s⟩li. ꜳklædi ⟨s⟩æ⟨m⟩i⟨li⟩ght IslDipl (1392) 10333 [*1392]
    • æin bæd æit hœgende æit par linlaka æit aklæde DN IV (1362) 3333 [●1362]
    • Gefuer ek … jtem Eiriki frænda minum … hudfats bæd min med hofdalæghe ok æit huit aaklæde DN IV (1368) 36423 [1368]
    • hann stïgr nü upp ï sængena, og jafnskiött sem hann þar kemr þä grïpr hann ï burtu koddann undan hfdinu ä sier og äklædid af sænginne, og slïtr nidr fortjallded fra sængenne SigrFrx 6119
  2. et stykke klæde der indgår i kirkeinventar

Litt.: Valtýr Guðmundsson 1889 22; Falk 1919, s. 204, 226; Elsa E. Guðjónsson 1976 [KLNM 20] 415-416.

Advertisements

2 thoughts on “Middelalderressurser

    1. havardkongsrud Innleggsforfatter

      Kult, takk for lenken! Jeg har klart å slå kloa i en utgave av Brøggers oversettelse fra 1925, men den er ikke direkte ord for ord. (p.s. stækæhiælmæ betyr turneringshjelm ;))

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s