Oppstadvev

Løse notater rundt kommende bloggposter om oppstadveven. Å veve toskaft ser greit ut, men hvordan er oppsettet for treskaft?

Åkle på oppstadvev

«Åkle er et mønstret, vevd teppe. Ordet åkle kommer av det norrøne áklæði og betyr sengeteppe, og ordet er funnet i bruk i norske kilder fra 1300-tallet.» Bokstavelig betydning er «overklede». Til åkleveving er det vanlig, ikke med jevn vev, men at innslaget slås så fast og tett sammen at det dekker renningen.(Halvorsen 1941: 11) Dette kalles innslagseffekt (eng: weft faced weave). I klidene skilles áklæði av og til fra ábreiða eller ábreizl, som også brukes om sengeteppe, uten at vi vet hva distinksjonen består i. Falk (1919, s. 204) ser ut til å ha trodd at de to sistnevnte betegnet et lettere sengeteppe, samtidig som han framhevet førstnevntes høye verdi og ofte utenlandske opprinnelse.

Mens tjukkåkle (rugge) gjerne veves i krokbragd (sv: bunden rosengang) med tre til åtte skaft og er svært vanskelig om man ikke har flatvev, kunne tynnåkleet veves i teknikker man kan bruke på oppstad- eller rammevev.

Smettvev er en teknikk som ble brukt til å veve Åkle på oppstadvev i eldre tid. Den beskrives som lik grenvev.

Grene er et annet navn på åkle og regnes som samisk tradisjonshåndverk. Det veves med ulltråd i både renning og innslag. Det kan vel sies å være en form for smettvev?

Kjerringtann/ innslagsrips kan også veves på oppstadvev. Det er en ren toskafttype.

Vevoppsett

Kilder og litteratur

  • á·klǽði sb. n.  [bokstavlig: overklede] 1. «sengetæppe (ses undertiden at være forsk. fra ábreiða sb. f., ábreizl sb. n.)»
    • sængur tuær slit⟨nar med reykkiv⟩ vodum vondum med brekan ok ꜳb⟨r⟩ei⟨s⟩li. ꜳklædi ⟨s⟩æ⟨m⟩i⟨li⟩ght IslDipl (1392) 10333 [*1392]
    • æin bæd æit hœgende æit par linlaka æit aklæde DN IV (1362) 3333 [●1362]
    • Gefuer ek … jtem Eiriki frænda minum … hudfats bæd min med hofdalæghe ok æit huit aaklæde DN IV (1368) 36423 [1368]
    • hann stïgr nü upp ï sængena, og jafnskiött sem hann þar kemr þä grïpr hann ï burtu koddann undan hfdinu ä sier og äklædid af sænginne, og slïtr nidr fortjallded fra sængenne SigrFrx 6119
  • Marta Hoffmann 1964, The warp-weighted loom. studies in the history and technology of an ancient implement, doktorgradsavhandling – the motherload – hun refererer bl.a. en del 1500-tallskilder til grenvev. Jf Hoffmann forvinner fordelen med natural shed når man vever treskaft (på oppstadvev eg. toskaft), men dette er en kortslutning på hennes side. Oppsett for firskaftvev diagram s. 136.
  • Valtýr Guðmundsson 1889 22;
  • Falk 1919, s. 204, 226;
  • Caroline Halvorsen 1941, Den Norske husflidsforenings håndbok i vevning. (1. utg 1904. – hun nevner skillet «nyttevev» (flatvev) og «kunstvev» (oppstadvev [med to bommer]), men vil i stedet bruke begrepsparet «skyttelvev» og «smettvev». Til sistnevnte fører hun særlig billed- og åklevevningen. [I seinere år brukes «smettvev» i mer avgrenset forstand om en slyngeteknikk med rutemønster, slik at man nå snakker om «biletteknikk» og «smettvevteknikk» som to adskilte teknikker.(Lokalhistoriewiki)] Dobbelvev er også vanlig på flatvev, og brukes til å veve doble bredder, sekker eller mønster.
  • Åkleveving på oppstadgogn, Berta (1921-2016) og mora Olga Liarbø filmet av Marta Hoffmann i 1956. Berta ble gjennom 1900-tallet en viktig tradisjonsbærer for håndverket, og det er fristende å se nettopp Marta Hoffmanns undersøkelse som en viktig inspirasjonskilde, et eksempel på samspillet mellom undersøker og informant. Se også Kåstad 2000 nedenfor.
  • Elsa E. Guðjónsson 1976 «Åklede», i KLNM 20, s. 415-416.
  • Torbjørg Gauslaa og Tove Østby 1977, Åkleboka: Nye mønstre i gamle teknikker – Smette-åklær veves best på oppstadvev, og bruker dokker framfor skytler. Krokbragd er kjennetegna ved kroker, kors og rutenett i skiftende mønster, og krever flatvev?
  • Berit Lund-Iversen 1981, Å veve: Grunnbok i bindingslære.
  • Lillian Erlandsen og Brynhild Petersen 1987, Fell-åklær fra Rana-distriktet  – skriver om mønstrede åklær til saueskinnsfeller, som gikk ut av bruk etter andre verdenskrig. Det var ingen tjukkåklær blant dem. Åkle i tavlebragd ble kalt «Svensk-åkle» i Rana, og «Rana-åkle» på svenskesia. På svensk side ble også tynnåkler vevd i krokbragd. Alt vevd med bomull i renning og bunn, og ull i mønsterinnslaget. Alle var vevd i halv bredde og sammensydd. Tynnåkle ble tilbake til 1800-tallet gjerne vevd i tavlebragd, videreføringen skillbragd eller, fra 1900-tallet, i halvdreiel.
  • Elsa E. Guðjónsson 1985, «Nogle bemærninger om den islandske vægtvev, vefstaður«, By og bygd 30/1983-84, s. 116ff.
  • Anna Østerbø Kåstad 2000, Oppstadveven. – Innføring i oppsetting og veving på oppstadvev på Osterøy museum, med tekniske tegninger. Berta Liarbø brukte gjerne 110 kg kljåsteiner til en åklevev. Dobbel renningstråd i hver maske på fingerheklingen som lages for å skille trådene nederst. Hun flytte gjerne ned kljåsteinene i to omganger på en åklevev med 220 cm renning.
  • Hildur Hákonardóttir m.fl. 2016, Oppstadveven. Klingande steinar. – Utdragsvisning i lenken. Delvis basert på Kåstads bok fra 2000. Om triskjeftsteppe og krokåkle, vevd i krokbragd: «one pick up the shed equivalent to the first and third shaft. You use the natural shed as the second shaft.»Innslaget var ofte i tjukt, mjukt garn, noen ganger 3-tråders. «When the weft is not beaten hard together, the åkle will adapt to your body when using it as a bedspread. But Saa Maata states that these textiles were quite thick, because they were often quite tightly beaten.»The Sami use many threads for each rock, so that the weight is significantly lower than for the traditional åkle in Western Norway. The weight may be lower per thread because wool yarn is used as warp thread. Wool is more elastic than linen, which is used in Western Norway today.» På grenveven bruker de fingra framfor vevsverd, antakelig for å unngå at veven blir for stiv.
  • Film: Lin fra frø til tråd.
  • Marte Hoffmann og Ragnhild Trætteberg 1959, Teglefunnet. –