Stikkordarkiv: bandkniv

Bandkrakken: Hot or not?

75-Amb-2-317-103-v.tif

Det eldste kjente entydige bildet av en bandkrakk. Minnebilde etter bøkker Hans Gegenbach som døde i 1485. Bandkrakken ses tydelig, men den er verken utstyrt med bein eller skråplate for bedre arbeidsstilling. Førstnevnte er en åpenbar mangel, men sistnevnte kan være en senere utvikling. Tilsvarende krakk finnes trolig på bildet til en håndverker som døde i 1478. Stadtbibliothek Nürnberg: Mendelsches Hausbuch.

Alle som skriver om historisk trearbeid kommer før eller siden innom spørsmålet om bandkrakken (stavkrakk, eng: shaving horse, ty: Schnitzbank, Schnitzelbank, fr: banc d’âne). Den er populær på markeder, særlig knyttet til bodging i England, hvor den brukes til å forberede grønt trevirke på å bli dreid til stolbein o.l. Kanskje er det derfra den har spredd seg til miljøene for historisk levendegjøring av vikingtid og middelalder, men hvor historisk er den egentlig?

Britene knytter altså krakken først og fremst til bearbeiding av emner for dreiing med bandkniv (eng: drawknife).

Vår egen Birthe Weber (1990:113) nevner at i Dalarne ble en täljbänk [også kalt täljhästbrukt til å holde fast emner til laggestaver. Alternativ la man emnet an mot et bord man holdt mellom knærne. Også gjordeband kunne bearbeides enten med bandkniv på bandkrakk, eller spikkes til på frihånd. Hun referer at en enklere versjon av täljbänken brukt til både å telje stav og skave bånd kan føres tilbake til middelalderen, med henvisning til Trotzig 1938 og Vilkuna 1932.

Bruken avgrenset seg ikke til laggerhåndverket og stolmakeren. Bandkrakken kunne brukes til taktekkerens (ty: Schindler, schindelmacher, fr: tavaillonneur) bearbeiding av takspon, hjulmakeren (da: kartemager, ty: stellmacherwagner), rivemakeren og treskomakeren gjorde god nytte av den, og på (danske) gårder var den tilsynelatende uerstattelig. Til slutt må vi presisere at det i Europa var tre, ikke to, forskjellige hovedtyper, den britiske, den kontinentale og denne franske med motanlegg. Men når kom de da i bruk?

Det er så vidt meg bekjent ikke gjort arkeologiske funn knyttet til bandkrakken. De eldste kjente illustrasjonene er et knippe fra den såkalte Husboka fra Nürenberg som avbildet avdøde brødre på et håndverkerhjem. Den første som har en slik krakk avbildet, døde i 1478. I følge St Thomas Guild er et par bandkrakker (ne: schavebancke) nevnt i et inventarium fra 1461 for en snekker i Deventer. Weber har dermed sine ord i behold både med hensyn til middelalderlig opphav og med at typen var enklere – men noe eldre belegg enn senmiddelalderen har vi ikke. Foreløpig.

Så er det spørsmålet om krakken allikevel kan ha vært i bruk. Med den rivende utviklingen som fant sted innenfor snekkerhåndverket i Europa ved overgangen fra høy- til senmiddelalder og framover, kan vi ikke uten videre regne med at bandkrakken strekker seg bak over periodegrensa, langt mindre i den håndverksmessige bakevja Norge ser ut til å ha blitt. Halldor the Viking argumenterer riktignok for at bearbeiding særlig av horn med bandkniv ville være svært vanskelig uten å ha noe som holder det skikkelig fast. I mangel av et bedre alternativ lar han bandkrakken representere dette «noe». Allikevel må konklusjonen bli at så lenge det fantes andre, mindre teknologisk krevende måter å holde emner fast, bør vi vel helst benytte dem.

Litteratur

  • Artikkel om bandkrakk. Og her.
  • Artikkel om bandstol på bloggen Hyvelbenk.
  • Artikkel om bandkrakk på siden til Jennie Alexander i en intro av Peter Follansbee.
  • Opplyst diskusjon om kildebelegg på Halldor the Wiking med pussig konklusjon basert på at den passer som hånd i hanske med bandkniven.
  • Birthe Weber 1990, «B. Tregjenstander«, i Erik Schia og Petter Molaug, De arkeologiske utgravninger i Gamleyen, Oslo, bd 7 del 1, 1990
  • Johan Hopstad 1985, Lagging på gammel og ny måte, Landbruksforlaget.
  • Dag Trotzig 1938, «Laggingen på Sollerön», i Gruddbo på Sollerön. En byundersøkning. Nordiska Museets Handlingar 9, Stockholm: 345. Klassiker om en bygd i Dalarne. Anmeldelse.
  • Kuusta Vilkuna 1932, «Om Vackafinnarnas forne träkärlsindustri», i Pappers- och Trävarutidskrift för Finland, nr 10 og 11: 395 bild 5.
Advertisements

Hjulet

Hjulmaker 1215-25, chartres

Hjulmakeren i Chartres 1215-25. Verktøyet var økser, og en påle med en aksel tilrettela for den siste avrettingen av hjulet etter at akselhull var boret gjennom navet.

Hjulmakeren (eng: wheelwright, fr: Charron) eller vognmakeren (da: karetmager) hadde, som koppmakeren, svarvestolen som ett av sine viktigste verktøy. Det er i seg selv grunn nok til å kikke nærmere på ham i denne lille bloggen. Når også hjulet framstilles ganske så skjematisk på sider for historisk levendegjøring har vi temaet klart for dagens post. Hjulet var utvilsomt i bruk også i vårt veiløse land i middelalderen, selv om det varte til 1700-tallet før det ble vanlig i jordbruket. Det holder å nevne den verdenskjente Osebergvognen, og en billedvev av vogntog i samme funn viser at den ikke var unik. Men hvordan så middelalderens eikede hjul ut? Vi starter ytterst:

Amb. 279.2° Folio 29 verso (Landauer I)

Et velskodd styrthjul i Nürenberg 1542. Landauer Hausbuch.

Jernringen rundt hjulet ble etter romertiden ikke introdusert før på slutten av 1700-tallet. Tidligere ble hjul av og til skodd med kortere jernstykker (eng: strakes, shoes), naglet fast slik at de overlappet skjøtene. De fleste felger hadde ikke jernforsterkning, og man kunne også beskytte mot slitasje ved å sette inn slitetapper eller slitestein i tappehull. Fra eldre jernalder kjenner vi bruk av skinn eller råhud.

Felgkransen ble på bygda i Danmark gjerne laget av grønn bøk. Delene ble holdt sammen av tørre dømlinger skjult i skjøtene. Det er ikke funnet spor etter andre festemåter, selv om senere reparasjoner har etterlatt seg plater forankret med trenagler på tvers. Felg-delene ser ut til å ha blitt økset til av passende emner, men både i antikken og i moderne tid ble trevirke i stedet bøyd på plass.

Amb. 317.2° Folio 10 verso (Mendel I)

Hjulmaker i Nürenberg ca 1425 avretter et styrthjul med langbile. Lite annet enn arbeidsbenken skiller seg fra det følgende århundret. Mendelsher Hausbuch

Eikene, gjerne i eik eller ask, ble laget av kløyvde emner, bearbeidet med en skavl (skjøve, pjål, eng: spokeshave) eller bandkniv (eng: drawknife) for å beholde størst mulig styrke. De ble tappet tørre inn i nav og felg. (Det navløse artillerihjulet er en senere oppfinnelse.) Enten én eller to eiker ble festet til hvert felg-stykke, men aldri i skjøtene. På en del bilder ser man at de stikker helt gjennom felgen, og bidro slik til å redusere slitasje på ubeslåtte hjul. Eikene ble tappet vinkelrett inn i det symmetriske navet. Utovervendte eiker som ga et skålformet hjul, et såkalt styrthjul, ble i Danmark innført omkring 1300, i Tyskland kjent 100 år tidligere og i England innført på 1500-tallet. Den eldre symmetriske typen forble i bruk gjennom middelalderen.

Egehjul med styrt (middelalder)

Middelalderens eikehjul med styrt ( 1. Støtfugene kunne i enkelte tilfeller være vinklede. 2. Avfasingen av innsiden daterer dette hjulet til renessansen. 3. Dømlinger holder felgstykkene sammen. 4. Eike-tappene er gjennomgående i ubeslåtte hjul. 5. Hjulet er asymetrisk (har styrt). 6. Navet er dreid, 7. og 8. Forpipa er lengre og tynnere enn bakpipa. 9. Akselhullet er konisk og videst ved bakpipa. 10. Navet er ofte beslått med to bredringer og 11. to navringer. Jernbøssinger på navets innside motsvares av lang jernmuffe på akslingen. 12. Eikene er av kløvd eik, ofte med rett forside og 13. buet bakside. Witt: Egehjul og vogne s. 77.

Navene ble vanligvis dreid, i England gjerne i alm, i Danmark i bøk. De er ofte avbildet mørke. Kan de ha blitt surret med noe innsatt i bek? I Danmark ble de på bygda bearbeidet grønne, og hull til aksel boret ut etter at hjulet var montert. Skjeboret fulgte veden, noe som var viktig med at navene kunne være over 40 cm brede. Jernringer på hver side av eikene hindret splitting, men jeg er ikke kjent med når de kom i bruk. I eldre middelalder antas det at pipene, utstikkerne på hver side av navet, ble surret med vidjer e.l. På et tidspunkt begynte man også å felle inn et jernrør som sliteflate (bøssing). For nav uten beslag var slitasjen størst ut mot kanten av akselhullet. Effekten av slitasjen ble redusert ved å ha et bredt nav i forhold til hjulbredden, samt god tykkelse på pipene.

Amb. 279.2° Folio 34 recto (Landauer I)

Nürenberg-hjulmaker i arbeid på et styrthjul i 1545 med øks, bandkniv og navar. Kilde: Landauer Hausbuch.

Akslingene var i tre, gjerne bjørk, men sliteflatene var kanskje en bøssing her også? Det er visstnok ingen holdepunkter for at slike jernbøssinger eksisterte i middelalderen. Senere var hele akslingen i jern eller stål. Styrthjulet ble fra omkring 1600 plassert på en nedadrettet aksel. Bruken av grønt virke i nav og felg er et uttrykk for det Schovsbo 1987: 159 kaller «den våde teknik» som han knytter til løvskogområdene i Nordvest-Europa og Sør-Skandinavia. Den kjennetegnes ved at man utnytter treets tilstandsforandring fra ferskt og vått til lagret og tørt virke. Denne teknologien sporer han også i andre produkter som vogner, hus og skip.

Levendegjøring

Postskrift

Det er langt mellom norsk litteratur om feltet, men Nils Jarmann skrev om hjulkjøretøyer i 1971. Hans fokus lå på 17-1800-tallet. Han har bilde av en Phaeton (firehjult åpen personvogn) fra omkring 1790 skodd med jernstykker festet med stiftet framfor hjulringer. (Foto: Norsk Folkemuseum 1958), og han nevner at vogner med tre-aksling ble brukt ennå omkring 1800. «Treakslene måtte smøres ofte, derfor hang alltid en kanne eller dunk med tjære under vognen.» Han hermet videre om plankekjøringen over den bratte Rælingsåsen, da det var som hjula kunne snakke: «Vi kommer itte opp, vi kommer itte opp. […] så måtte kjørekaren ta luntestikka og smøre tjære inn i navet, men hjula fortsatte å skrike […] Vi vil ha meir, vi vil ha meir […] På toppen av bakken gikk det lettere, og nå peip hjula […] Vi kom opp lell, vi kom opp lell.» Styrthjul og hjul uten bøssing og skoning er ikke nevnt.

I 1990 kom Jarmann tilbake til hjulkjøretøy i tidsskriftet Volund. Denne gangen gjaldt det skåkfeste på vogner for steinkjøring, og skjæker laget for skåkfeste mente han å finne spor etter på Osebergvogna (Sigurd Grieg 1928, Osebergfundet II, s. 22 plansje I). Han skrev også en artikkel om bøyd og skåren felg. Todelt, bøyd felg så bedre ut, men var dyrere å lage ettersom den måtte dampbøyes, og da helst i ask. «Det finnes gamle vitnemål om begge slags felg i hjul med eiker, Dejbjergvognene i Danmark fra ca. 200 f. kr har bøyd askefelg i et eneste stykke med 14 eiker. Slik hel felg er enda gjævere enn to halvdeler. Vår Osebergvogn fra ca. 800 e.kr. har skåren felg i 6 deler, to eiker i hver, tilsammen 12 stk. Hjulene er av bøketre.»

Jarmann viser til

  • Trygve Dalseg: Med Moelven-hjul på vei gjennom tiden, Moelv 1966.
  • Sigurd Grieg 1928, Osebergfundet II.
  • Johannes V. Jensen: Danske Køretøjer, København 1949.
  • Nils Jarmann: Hærens hestekjøretøyer, Hærmuseets årbok 1966-70 (1971).

Fagartikler

  • Gjermund Glittfjell 2010, Hjulmakeryrket.
  • Judith A. Weller u. år, «Wagon Construction» i Roman Traction Systems.
  • Torben Witt 1969, «Egehjul og vogne«, artikkel i Kuml (Håndbog for Jysk Arkæologisk Selskab): 111-148, gjengitt av Karetmager.
  • Per Ole Schovsbo 1983, «Hjulmænd på den Jyske Aas«, artikkel i Vendsyssel nu og da, gjengitt av Karetmager. Omtaler 1500-tallshjul etter eldre modell.
  • Per Ole Schovsbo, «Oldtidens vogne«, kapittel 4 i Oldtidens Vogne i Norden, Bangsbomuseet 1987. Gjengitt av Karetmager.
  • Svein Magne Olsen, Hestekjøretøy. Med hjul og meier på norske veier, Landbruksforlaget 2001.
  • Nils Jarmann 1971, «Kjøreveien og hjulredskapen», i Volund 1971, Teknisk museum, s. 49-57.
  • Nils Jarmann 1990, «Vogn med skåkfeste i akseltappen», i Volund, Teknisk museum s. 58-66.
  • Nils Jarmann 1990, «Bøyd felg og skåren felg i vognhjul», i Volund, Teknisk museum s. 67-69.
  • Hjul fra begynnelsen av 1200-tallet. Nå tapt.
schovsbo 1983

Konstruksjon av middelalderhjul. Navet og felg-stykkene behandles grønne, mens eiker og dømlinger er tørre. Navet bankes gradvis inn mens hjulet dreies. Schovsbo 1983: 41

Luttrell psalter 162r (landbrukskjerre)

Svær landsbrukskjerre i Lutrell Psalter (1325-35) fol 162r. Legg merke til knastene i hjulet.

Amb. 317b.2° Folio 40 verso (Mendel II)

Hjulmaker i Nürenberg 1583 i gang med å grovbearbeide en eike. Ettersom navet på hjulet til venstre er asymmetrisk antas hjulet å ha vært et styrthjul. I bakgrunnen er vogna han er i ferd med å lage. Her er flere skjebor, blant annet ligger et stort til å bore ut hull til aksling på gulvet. Husboka Mendel II.

Amb. 317.2° Folio 73 recto (Mendel I)

Hjulmaker 1451, huggestabbe, hjulmakerbenk, bile, langbile, navar, bandkniv og en mal?

Amb. 317.2° Folio 27 verso (Mendel I)

Vognmann Leopold i Nürenberg, ca 1425. Hjulet er uten beslag, med gjennomgående eiketapper, og navet ser nærmest ut til å være bundet med tau. Husboka

Amb. 317b.2° Folio 14 verso (Mendel II)