The Shaving Horse revisited

Goodman identifies the relief as a cobbler making a wooden last sitting astride a small bench (‘horse’). The workpiece is held firmly on a sort of anvil by means of a strap passing down through the bench top, and held taut with his left foot. (Photo: Goodman 1964, p. 184, Museo di Civilta Romana, E.U.R., Rome. Reproduced without premission citing fair use)

I wrote about the shaving horse in a previous post (in Norwegian) regretting the lack of evidence for its use before the 15th century.

However, further search led to a thread on Tempus Vivit’s forum mentioning a shaving horse on a roman grave relief from Reims. When also St. Thomas Guild mentioned a roman shaving horse in Goodman’s The history of woodworking tools from 1964, I seemed to be onto something.

Most likely the St. Thomas Guild was referring to the text and image of a roman relief on page 184. While the image’s cutline links the relief to Museo di Civilta Romana, Rome, elsewhere it is said to be in the Archaeological Museum at Reims. I’m not sure about the relation between the two locations, but maybe a copy is in play? Either way Goodman seem to be referring to the same relief as the forum post.

What was in Goodman’s book was not as conclusive as anticipated. There is no attempt to identify a shaving horse. Rather Goodman identifies a ‘horse’ holding som sort of anvil with the workpiece held stout by means of a strap passing down through the bench top and around the worker’s left foot. While I’m not sure I agree with Goodman that we are shown the process of making the last (to mee it looks like the cobbler is working on a shoe clamped to the last by the said strap) it is a bit of a stretch to try to identify this with a shaving horse: In my view this cannot be considered proof that any version of the shaving horse is of roman origin.

Se also:

• Peter Follansbee, Introduction to Shaving Horse plans on Jennie Alexander’s Green Woodworking.
• Peter Follansbee 2013, «Shaving Horses Again«, blogpost on Peter Follansbee, Joiner’s Notes.
• Chris Schwartz 2013, «A 17th century Shavehorse?«, blogpost on Lost Art Press.
• Scott Perkins 2013, «My Kingdom for a Horse: An Incomplete History of the Shaving Horse«, blogpost on School of the Renaissance Artisan.
• Roald Renmælmo 2014, «Bandstol frå Sørdalen i Målselv«, blogpost on Hyvelbenk.
• William Louis Goodman 1964, The history of woodworking tools, Bell  and sons, London.

Bandkrakken: Hot or not?

Det eldste kjente entydige bildet av en bandkrakk. Minnebilde etter bøkker Hans Gegenbach som døde i 1485. Bandkrakken ses tydelig, men den er verken utstyrt med bein eller skråplate for bedre arbeidsstilling. Førstnevnte er en åpenbar mangel, men sistnevnte kan være en senere utvikling. Tilsvarende krakk finnes trolig på bildet til en håndverker som døde i 1478. Stadtbibliothek Nürnberg: Mendelsches Hausbuch.

Alle som skriver om historisk trearbeid kommer før eller siden innom spørsmålet om bandkrakken (stavkrakk, eng: shaving horse, ty: Schnitzbank, Schnitzelbank, fr: banc d’âne). Den er populær på markeder, særlig knyttet til bodging i England, hvor den brukes til å forberede grønt trevirke på å bli dreid til stolbein o.l. Kanskje er det derfra den har spredd seg til miljøene for historisk levendegjøring av vikingtid og middelalder, men hvor historisk er den egentlig?

Britene knytter altså krakken først og fremst til bearbeiding av emner for dreiing med bandkniv (eng: drawknife).

Vår egen Birthe Weber (1990:113) nevner at i Dalarne ble en täljbänk [også kalt täljhäst] brukt til å holde fast emner til laggestaver. Alternativ la man emnet an mot et bord man holdt mellom knærne. Også gjordeband kunne bearbeides enten med bandkniv på bandkrakk, eller spikkes til på frihånd. Hun referer at en enklere versjon av täljbänken brukt til både å telje stav og skave bånd kan føres tilbake til middelalderen, med henvisning til Trotzig 1938 og Vilkuna 1932.

Bruken avgrenset seg ikke til laggerhåndverket og stolmakeren. Bandkrakken kunne brukes til taktekkerens (ty: Schindler, schindelmacher, fr: tavaillonneur) bearbeiding av takspon, hjulmakeren (da: kartemager, ty: stellmacher, wagner), rivemakeren og treskomakeren gjorde god nytte av den, og på (danske) gårder var den tilsynelatende uerstattelig. Til slutt må vi presisere at det i Europa var tre, ikke to, forskjellige hovedtyper, den britiske, den kontinentale og denne franske med motanlegg. Men når kom de da i bruk?

Det er så vidt meg bekjent ikke gjort arkeologiske funn knyttet til bandkrakken. De eldste kjente illustrasjonene er et knippe fra den såkalte Husboka fra Nürenberg som avbildet avdøde brødre på et håndverkerhjem. Den første som har en slik krakk avbildet, døde i 1478. I følge St Thomas Guild er et par bandkrakker (ne: schavebancke) nevnt i et inventarium fra 1461 for en snekker i Deventer. Weber har dermed sine ord i behold både med hensyn til middelalderlig opphav og med at typen var enklere – men noe eldre belegg enn senmiddelalderen har vi ikke. Foreløpig.

Så er det spørsmålet om krakken allikevel kan ha vært i bruk. Med den rivende utviklingen som fant sted innenfor snekkerhåndverket i Europa ved overgangen fra høy- til senmiddelalder og framover, kan vi ikke uten videre regne med at bandkrakken strekker seg bak over periodegrensa, langt mindre i den håndverksmessige bakevja Norge ser ut til å ha blitt. Halldor the Viking argumenterer riktignok for at bearbeiding særlig av horn med bandkniv ville være svært vanskelig uten å ha noe som holder det skikkelig fast. I mangel av et bedre alternativ lar han bandkrakken representere dette «noe». Allikevel må konklusjonen bli at så lenge det fantes andre, mindre teknologisk krevende måter å holde emner fast, bør vi vel helst benytte dem.

Litteratur

• Artikkel om bandkrakk. Og her.
• Artikkel om bandstol på bloggen Hyvelbenk.
• Artikkel om bandkrakk på siden til Jennie Alexander i en intro av Peter Follansbee.
• Opplyst diskusjon om kildebelegg på Halldor the Wiking med pussig konklusjon basert på at den passer som hånd i hanske med bandkniven.
• Birthe Weber 1990, «B. Tregjenstander«, i Erik Schia og Petter Molaug, De arkeologiske utgravninger i Gamleyen, Oslo, bd 7 del 1, 1990
• Johan Hopstad 1985, Lagging på gammel og ny måte, Landbruksforlaget.
• Dag Trotzig 1938, «Laggingen på Sollerön», i Gruddbo på Sollerön. En byundersøkning. Nordiska Museets Handlingar 9, Stockholm: 345. Klassiker om en bygd i Dalarne. Anmeldelse.
• Kuusta Vilkuna 1932, «Om Vackafinnarnas forne träkärlsindustri», i Pappers- och Trävarutidskrift för Finland, nr 10 og 11: 395 bild 5.