Stikkordarkiv: bokbinding

Pergamentmaking

Pergamentmaker selger varene sine. Hamburgbibelen ca 1255, København.

Pergamentmaker selger varene sine. Hamburgbibelen ca 1255, København.

Hvor vanskelig kan det være å lage pergament fra grunnen av? Ikke avskrekkende, om vi skal tro ekspertene. Problemet for oss utenforstående er at det ikke finnes noe åpent marked for ferskt skinn av sau, geit eller kalv. Slakterinæringen er stor og effektiv, underlag regler for transport av animalske biprodukter og uten rom for merkelige forespørsler utenfra. Løsningen? Økologisk gård.

Det første spørsmålet er hvordan membranen konserveres før bruk. I eldre tid var det ønskelig å bearbeide den så raskt som mulig etter slakting for å unngå skjemmende flekker og hull – forråtnelsesprosessen starter umiddelbart. I vår tid kommer vi ikke utenom lagring og det finnes to muligheter – frysing og salting. Jeg er ikke kjent med førstnevnte blant pergamentmakere, men den engelske produsenten William Cowley sverger til saltede membraner.

Avhåring

Fritz Egen var skinnarbeider (weißgerber) og tilhørte tolvbrødrehjemmet i Nürenberg til sin død i 1473. Her er han avbildet mens han avhårer en membran med skav- eller hårjern over en skavestokk (bom) etter at den har ligget i lesket kalk i stampen (i Norge ofte en røitstokk) ved siden av. Mendelscher Hausbüch fol 92r.

Etter rengjøring er avhåring neste trinn i prosessen. Man kunne la råskinnet ligge og råtne til håret løsnet, men det vanligste var å bløtlegge det i et tre- eller steinkar med kalkvann (lesket kalk, Ca(HO)2, kalsiumhydroksid) – Felleskjøpet er en grei og rimelig kilde til lesket kalk. Der skulle det ligge i tre til ti dager, omrørt flere ganger om dagen med en trepåle. Kalveskinnene til W. Cowley hadde vært i kalkbad «quite a few days». Randy Asplund brukte kalkbad i over en uke på sine geite- og saueskinn for å få håret til å løsne.

Deretter legges membranen over en skavestokk og hår, kjøtt- og fettrester skrapes av med et skavjern, en sløv kniv.

Denne prosessen fjerner det meste av det ytterste hudlaget (epidermis) med hårsekker  og pigment, samt det innerste laget (hypodermis) med fett og kjøttrester, slik det blant annet opplyses her.

Kalkbad nr to

Etter avhåring anbefaler blant andre Theophilus at membranen legges tilbake i kalkbad. Det er for at det ytterste laget av lærhuden (dermis) skal løse seg opp og lettere la seg fjerne. Det er nødvendig om pergamentet skal få to like sider.

Det ser ut til å råde en viss forvirring med hensyn til hvilke hudlag man fjerner når i prosessen, men det er altså det ytre laget av dermis man forbereder fjerning av her, ikke epidermis slik man antar i denne bibliotekarbloggen fra Cambridge.

Pergamenteksperten Reed angir visstnok praksisen med to kalkbad som fornuftig fordi epidermis bruker tid for å oppøses. Hvis man kutter tid på kalkbad risikerer man et ujevnt resultat. For lang tid i kalkbad gjør imidlertid at skinnet ikke tåler å bli strukket. Samtidig hevdet Reed at kjøttsiden krever mest arbeid i siste fase, og at hudsiden kun trenger å få fjernet ett og annet hår. Mon det.

Etter kalkbadene heter det noen steder at membranen renses i friskt vann et par dager for å få ut all kalken, mens andre hevder at kalkrester i pergamentet, med tiden omformet til kalsiumkarbonat, bidrar til en hvit overflate med gode skriveegenskaper.

Strekking og skraping

Pergamentmaker i arbeid ca 1425. Hausbuch der Mendelschen Zwölfbrüderstiftung, Band 1. Nürnberg

Etter skylling strekkes membranen i en ramme med kantene festet med renneløkker rundt glatt småstein til vribare plugger i rammen (én plugg pr 15-20 cm?).  Med en lærkniv (lunellum, lunalarium) starter renskrapingen og tynningen av kjøttsiden.

CEU omtaler rigorøs skraping på begge sider etter én runde med kalkbad, avhåring og skylling, men viser til at det særlig er etter tørking at hudsiden skrapes for å få vekk det ytterste laget. Her ser det ut til at målet er identiske sider. William-Cowley opplyser at den uskadde hudsiden blir overflaten til pergamentet[!], og at «sanding» skjer helt til slutt. Dermed kan det virke som det er «ensidig» pergament de omtaler.

Etter tørking ble skinnene gjerne pusset med pimpstein for en siste finish som tok blekk lett.

Litteratur

 

Advertisements

Bokbinding før Gutenberg

Sachsenspiegel – tysk lovhåndskrift fra 1385. Foto: Britta Lauer for Bildarchiv Stadtbibliothek Duisburg, via Wikimedia Commons

Lenge før trykkekunsten ble oppdaget fantes det en mengde måter å binde inn det skrevne ord på til kodekser.

Binding med mykt omslag (eng: Limp binding, ty Koperteinbände) finnes i følge engelsk Wikipedia fra 1300-tallet av, mens tysk Wikipedia påpeker at teknikken er brukt allerede i det irske Faddan More-psalteret fra ca 800. Typen er bl.a. behandlet av svenske Monica Langwe.

Posebøker (eng: girdle book ty: Beutelbuch)  var bundet med et omslag som gjorde at de kunne henge i beltet, beskyttet mot omgivelsene. Engelsk Wikipedia daterer opprinnelsen til 1200-tallet, uten å belegge det nærmere. Smith og Bloxam 2005 opplyser at typen ofte dukker opp i kunsten fra midten av 1400-tallet, og finner den tidligste kjente forløperen på gravrelieffet til Jeanne Brichard, Paris 1312.

Det vanligste var sannsynligvis allikevel innbinding mellom stive permer av tre dekket med skinn eller tekstil. I alle tilfeller ble pergament lagt i legg som ble sydd sydd til permen.

Også var det pergament og vellum da. På vår alles kjære Wikipedia heter det at vellum er et spesielt fint pergamentmateriale av kalvehud, mens pergament gjerne var fra geit eller sau. I følge en artikkel på Sentraleuropeisk universitet brukes betegnelsene om hverandre. Selv om vellum strengt tatt betegner pergament lagd av kalv, er det i praksis svært vanskelig å distingvere. Derfor bruker konservatorer gjerne det nøytrale animal membrane. Historikeren Daniel V. Thompson 1956 påpeker at huden fra kalv ble brukt der det er behov for ekstra store blad, og at ideen om at vellum skal være «finere» enn pergament er fra vår egen tid. [s. 27] Han åpner for at det også kunne lages pergament av huden fra annet vilt, men peker på behovet for en etablert slakterinæring som sørget for at behandlingen av huden skjedde så snart som mulig. Koblingen til en slakterinæring viser han ved at pergament av geit var dominerende i Bologna, mens sau og kalv dominerte i Paris.

Thompson stiller også spørsmål ved oppfatningen om at spesielt fint vellum skulle være laget av dødfødte kalver. Han peker på at den ikke er belagt med noe annet enn at betegnelsen abortivum er brukt en sjelden gang. I tillegg finner han det ikke sannsynliggjort at abortratene skulle være høye nok til å forklare de mange sidene av vellum som tilskrives dødfødte kalver.

Nedenfor er enkelte beskrivelser av produksjonsmåten og annen litteratur.