Damendorf-buksa fra 100-300-tallet er riktignok like langt fra vårt ord som 80-tallets strekkbukser, men navarskaftet var den. Foto: Bullenwächter, Wikimedia Commons, CC BY 3.0.
Navarskaftet ‘skaftet som en navar’ er et fantastisk ord, er det ikke? Ordet maler et bilde av en svær navar, smidd med en løkke i enden der skaftet kan tres gjennom, slik foten tres gjennom ‘skaftet’ på beinklærne. Jeg kom over det i forbindelse med en bloggpost om navaren og har siden hatt lyst til se nærmere på broken det karakteriserer.
Gode gamle Fritzner spekulerte først i om det var et vevtype han så beskrevet da han i Fornmannasøgur kom over ordet nafarskeptr til ordboka si, som ferskiptr (firskaft):
nafarskeptr, adj. betegner sandsynligvis et eget Slags Vævning i Lighed med fer- skepta; línbrœkr nafarskeptar Fm. VII, 17014.
Annetsteds var Fritzner kommet på bedre tanker. Da tolket han det som en billedlig beskrivelse av såkalte ilbandabrækr som var ‘skaftet som en navar’:
ilbandabrœkr, f. pl. Buxer, Benklæder med Stropper som omgive Fodsaalerne. Hkr. 69321; jvf Fris. 3074;Mork. 19627 som derfor have línbrœkr nafarskeptar.
Kildene
Til tross for de mange henvisningene skal vi se at Fritzner hadde svært begrenset empiri på de to ordene sine. Det viste seg at alle forekomster var hentet fra det samme skriftstykket i kongesagaenes forskjellige redaksjoner. Hans første referanse var til en islandsk skinnbok med et småstykke av Sigurd Jorsalfars saga som jeg antar er Hrokkinskinna-redaksjonen fra ca 1280, basert på Heimskringla og Morkinskinna og trykt i Fornmanna Sögur bd. VII fra 1832. Der het det at morgenen etter et veddemål i fylla mellom Harald Gille og Magnus kongssønn, bød Magnus opp Harald som var kledt i navarskaftet linbrok hengende løst om kneet, han hadde stutt skjorte og mantel over skuldrene og kjepp i handa.
Haraldr var í línbrókum nafarskeptum, ok lèt hann leika laust kneït í brókinni; hann hafði stutta skyrtu ok möttul á herðum ok ett kefli í hendi.
I Morkinskinna–redaksjonen fra omkring 1220 (bevart i håndskrift fra ca 1275), og delvis basert på Ryggjastykke, heter det på liknende vis:
Haralldr var i linbrocom navarsceptom oc let kneit leica lavst i brokinne. hann var i stvttri scyrto oc hafþi mottol a herþom oc kefli i hendi.
Heimskringla-redaksjonen ble også nedskrevet på 1220-tallet og baserte seg blant annet på Ryggjastykke og nevnte Morkinskinna. Her avviker stykket noe. Snorre framhevet Haralds irskhet og forklarte at han for det meste gikk kledt som en ire i stutte og lette klær, og valgte å legget til en irsk hatt. Slik beskrev Snorre klesdrakten den aktuelle morgenen i Oslo: Han hadde skjorte og brok med il-band, ei stutt kappe, ein irsk hatt [eller hette?] paa hovude og eit spjotskaft i handi.
En er hann [Magnus] kom, var hann [Harald] svá búinn: hafði skyrtu ok ilbandabrœkr, stuttan möttul, hött írskan á höfði, spjótskapt í hendi.
Vi finner stykket i Codex Frisianus, et 1330-talls manuskript. Det er angivelig avskrift av Snorres Heimskringla, men som vi ser ligger vårt utdrag nærmere Morkinskinna:
Haralldr var i linbrokom nafarskeptom, ok let kneit leika lavst i brokinni. hann var i stvttri skyrto. ok mottvi a herðom enn kefli i hendi.
Hverken Àgrip fra ca 1190, gjengitt i Fornmanna Sögur bd X, eller Theodoricus’ Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium fra ca 1280 har med stykket. Også Fagrskinna er for summarisk til å ta opp hendelsen. Vi kan heller ikke vite om tekststykket er hentet fra Eirik Oddsons forsvunnede Ryggjastykke fra ca 1150-60, som altså var forelegg både for Morkinskinna og Heimskringla.
Dermed sitter vi igjen med at en navarskaftet brok er et klesplagg som islendingene beskrev som båret av en ire, kanskje også nettopp med den hensikt å identifisere ham som irsk. Det er samtidig en plaggbeskrivelse som gir mening i en vestnorrøn kontekst på 1220-tallet men som kan være langt eldre, kanskje til og med det plagget Harald gille faktisk bar i Oslo dagen derpå en gang på 1120-tallet?
Forskerne
Eva Andersson, vår favorittforfatter til alt av middelaldertekstil, nevner at «fornisländskan» bruker ordet brok ikke bare om undertøy men også om bukser som ble båret synlig, slik man ellers i Europa bar hoser. Både kvinner og menn skulle i følge sagaene ha båret slike brøker, men av forskjellig type. Eva refererte Jenny Jochens, som mente skillet trolig bestod i at mennene hadde en ekstra kil i skrittet, mens kvinnene hadde åpent skritt.[s. 53, henvisning til Jochens, Jenny: ‘Before the male gaze: The absence of the female body in Old Norse’ i Sex in the Middle Ages, red. Joyce E. Salisbury, New York & London 1991: 9ff] Noe håndfast alternativ til brøker som annet enn lintøy (undertøy) har Eva ikke, men hun leder oss til temaet for en senere post, en gjennomgang av kilder til ordet brók.
brók, f. (G. brókar, N. Pl. brœkr) Brog, Buxe, Klædningsstykke som skjuler Legemet fra Beltestedet over Laarene og nedover Knæet, og bestaar af to Halv- dele, der tilsammen betegnes ved Plur. brœkr, medens derimod hver Halvdel betegnes ved Sing. brók, som dog ofte anvendes enstydigt med brœkr. Eb. 45 (8723 fgg); Fm. VII, 17014 fg; Fbr. 943; Stj. 6324; vera í brókum Laxd. 35 (jvf Grg. II, 4721. 20321); bjarga brókum sínum dvs. lade Buxerne ned, løse dem, for at gjøre sin Nødtørft, Flat. I, 298; kippa brókinni dvs. trække Buxen af en, Eb. 45; kippa upp brókum dvs. trække Buxerne op om sig, Flat. I, 299; aldri var þat frost eða kuldi, at Ólafr fœri í fleiri klæði en eina brók ok skyrtu gyrða í brœkr Háv. 310; Syrpa gerði honum söluváðarbrœkr ok hettu, hana gyrði hann í brœkr niðr Finb. 712; gyrðr í brœkr dvs. havende skyrtu, hettu gyrða í brœkr (modsat hængende udover samme), Sturl. I, 166. 2511; Laxd. 63 (1833); Flat. II, 20723; Ljósv. 2147; Vallalj. 3113. Som Stedsnavn forekommer Brókin EJb. 4225, hvor derved sandsynligvis menes et Jordbrug, som senere er lagt øde, men har været beliggende ved et Vand paa Grænsen af Bratsbergs mod Jarls- berg og Larviks Amt og endnu bærer Navnet Broken,som det synes have faaet af dets Form, der ligner et Par brœkr.
Litteratur
- Johan Fritzner 1883, ordbog over det gamle norske sprog bd 1, nytt opptrykk av 2. utg 1954.
- Den Arnamagnæanske Kommission, Ordbog over det norrøne prosasprog 1989-.
- Norrøn kildeindeks.
- 1832, Sögur Noregs konúnga frá Magnúsi Berfætta til Magnúss Erlíngssonar, Fornmanna Sögur, bd VII. Seks småsagar om norske konger, hvorav noe er etter Heimskringla.
- Eva Andersson 2006, Kläderna og Människan i medeltidens Sverige och Norge, doktorgradsavhandling, Gøteborg.
se også
- http://urd.priv.no/viking/bukser.html
- https://www.academia.edu/5383533/The_pattern-cutting_of_linen_trousers_in_Late_Antiquity
Ettertanke
Leggen, ble den kalt i nyere tid, den delen av navaren som er mellom skjæret og tangen. Er det mulig å bruke det navnet spekulere i en alternativ forståelse, der Snorre har iført Harald Gille et annet plagg enn de eldre sagaskriverne, At Snorres irske ilbandabrœkr er noe annet enn den línbrókum nafarskeptum som Harald Gille lot leika laust kneït í brókinni?Sistnevnte behøver da ikke vise til den sjeldne navarformen fra Gokstadskipet, men den konvensjonelle skaftingen Kai nevner i kommentaren nedenfor, der tangen tres gjennom skaftet slik foten tres gjennom en ettersittende brok? Så får vi heller stanse liknelsen der tangen bøyes og hamres inn igjen i skaftet ovenfra. Når Harald lot broken leika laust kneït kan det henge sammen med at han ikke hadde viklet leggbåndene. Koblingen til navarens «slire», eller huset, har jeg mindre tro på fordi en slik forklaring ser bort fra den eksplisitte koblingen til skeptr, skaftet, selv om også brok med føtter er kjent fra yngre jernalder.
Høvel & hage 