Treflaska ble ferdig!

Ferdig flaske holder 1,55 liter. Den har bunner i bjørk, staver i selje og band i hassel. Bare det siste treslaget var vanlig til sitt bruk.

For å holde flaska sammen inntil banda kunne trekkes på slo jeg et tau rundt og vrei en pinne rundt til det satt.

Endelig ble treflaska ferdig. Prosessen er nærmere beskrevet i en tidligere post. Det som stod igjen var gjordebandet, og det viste seg å bli en interessant utfordring.

Materialet var dagsfersk hassel-renning, kløyvd og massert rundt en rundstokk med passende diameter for å gi tilstrekkelig bøyelighet. Det ble en god del brukne band før jeg kom i mål og det viste seg snart nødvendig å improvisere en bandhake for å få gjorden på plass.

Vanntett ble det ikke. Etter et døgns trutning sildret det ennå ut vann ved noen unøyaktige lagger nær bunnen. Men det var ikke verre enn at det lot seg løse med litt smeltet bivoks rotert rundt inni oppvarmet flaske. Pass fingrene, for voksen finner veien ut, den som vannet.

Konklusjonen er at en nybegynner kommer ikke helt i mål kvalitetsmessig men det kan ikke ha tatt lang tid å lære seg det grunnleggende i håndverket. Tidkrevende er det allikevel når en ikke har øvde fingre, så arbeidet har vel helst blitt delegert til en som ikke lenger kunne yte like godt i skogen, til sjøs eller på jordet.

• Johan Hopstad 1985, Lagging på gammel og ny måte, Landbruksforlaget.

C2805. Utsnitt. Utgangspunktet for ornamentet var portal I fra forsvunne Hof stavkirke i Solør, fra midten eller første halvdel av 1200-tallet. Foto: Zodiaque, Kulturhistorisk museum, CC BY-NC 3.0

 

 

Å lagge ei treflaske

Første testmontering. Det må nok en del korrigering til før strikken kan erstattes med gjordebånd.

Gjeter med treflaske i Holkhambibelen (ca 1327-35) fol 15r. British Library.

Hele flaska utlagt.

Innsiden av stavene er skåret til med et svakt buet treskjærerjern der pjålen ikke kom til.

Laggen er skåret ut ved hjelp av et par jern med de to bunnplatene som sjablong. Ellers er det vanlige å skjære ut laggen etter faste mål og så tilpasse bunnplatene.

Sag hadde man også i høymiddelalderen, om enn kanskje ikke en japansk bakksag fra Clas Ohlson…

Yttersiden og innsiden pjåles til der det er mulig.

En Stanley nr 7 festet i benken gjør tjeneste som strykhøvel for å rette av sidene på stavene.

Av og til må man til pers og teste ut hvordan (re)konstruksjoner basert på innsamlet informasjon fungerer i praksis, men hvorfor ta seg bryet akkurat med lagging? Alt vi egentlig trenger å vite om det står jo i boka til Johan Hopstad, Lagging på gammel og ny måte, fra 1985. Om vi legger på Birthe Webers utmerkede guide til tregjenstandene som ble funnet under utgravningene i Gamlebyen i Oslo fra 1970-tallet av, sitter vi igjen med en oppdatert oversikt over hvilke tekniske løsninger som var særegne for middelalderen.

Problemet er selvsagt at Webers hjemmelsmenn og i høyere grad Hopstad selv bruker moderne framstillingsteknikker og verktøy, og har moderne holdninger til presisjon. Dermed ligger landet åpent for å undersøke om eldre verktøytyper, øyemål og frihånd kan gi et brukbart resultat: Hvor mye kan man avvike fra moderne presisjon og symmetri før det går galt?

Prosjektet er å lagge ei treflaske. Jeg har skrevet litt om bakgrunnen her, og konkret er det snakk om en flaske med en spissoval form som Per Gjærder regner som et alderdommelig trekk. En treflaske avbildet i den såkalte Holkhambibelen (ca 1327-35) har nettopp denne formen.

De to bunnplatene ble laget først av kløyvinger av bjørk. Innsiden ble rettet av med en langhøvel før midten ble hult ut. Tykkelsen langs kanten er 10 mm, pluss-minus et par millimeter. De mangler den skråningen mot kanten som er vanlig i nyere lagg.

De enkelte stavene er kløyvinger av selje. De ble tilpasset én etter én fra tuten og utover, slik at krumming og bredden på laggen passer til de korresponderende delene av de to bunnplatene. Jeg turte ikke å droppe avrettingen av kantene på stavene med en moderne høvel. Riktignok er det funnet høvler i Norge fra middelalderen, men ingen langhøvler.

Følg med i en senere post for å se om dette holder vann!

Litteratur

• Birthe Weber 1990, «B. Tregjenstander«, i Erik Schia og Petter Molaug, De arkeologiske utgravninger i Gamleyen, Oslo, bd 7 del 1, 1990.
• Per Gjærder 1974, Norske drikkekar av tre, Universitetsforlaget.
• Johan Hopstad 1985, Lagging på gammel og ny måte, Landbruksforlaget.

Flasker i tre

T5588. Drikkeflaske i lær funnet under Håndverks- og industriforeningens gård i Trondheim. Den regnes til før brannen i 1531 men er ellers udatert. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet.

En av måtene å bære med seg væske i middelalderen var i treflasker. Riktignok var antakelig flasker i skinn eller leire vel så vanlige. Middelalderkildene omtaler flasker i skinn og jern, og i Trondheim er det funnet overdelen til en drikkeflaske i lær. Slike drikkeflasker ble impregnert med bivoks eller bek. Treflaskene kunne være lagget eller dreid. Dreide flasker er det ikke funnet spor etter i det nordiske materialet fra middelalderen, men i Tyskland skriver de seg tilbake til 5-600-tallet.

Lagget treflaske fra Stranda på Sunnmøre med årstallet 1730. Gjærder (s. 425f) regner den spissovale formen, ofte med bredsider som skråner mot hverandre, som alderdommelige trekk. Den eldste bevarte flasken med denne formen dateres til 16- eller slutten av 1500-tallet og antas å være et laugsarbeid. Den har tut. Foto: Per Gjærder, Univesitetsmuseet i Bergen. CC BY-NC-ND 3.0.

Laggete flasker finnes bevart fra 16- til 1800-tallet. De er kjennetegnet ved at diameteren er større en lengden på stavene. Det er funnet et fåtall staver etter lukkede kar i utgravningene i Gamlebyen i Oslo, men ingen av dem kan fastslås som del av flasker. Allikevel virket Birthe Weber (1990) rimelig klar for å akseptere typen som eksisterende. Også Per Gjærder (1974) sannsynliggjør at de var i bruk,  selv om de ikke er direkte belagt i skriftlige kilder.

Gjeter med treflaske i Holkhambibelen (ca 1327-35) fol 15r. British Library.

En lagget treflaske med større diameter enn lengde er avbildet i Holkhambibelen (ca 1327-35). Den har en noe flattrykt bunn. Vanligere er små kagger, med større lengde enn diameter og hull i endestykket.

Teknikk Flaskene er satt sammen av to bredsider med karvegger av høvlede staver med utskårne spor (lagger) ved begge ender. Sporenes bredde tilsvarer tykkelsen på bredsidene og stavene settes inntil hverandre slik at de griper om bredsidenes ytterside. Det hele holdes sammen av gjordebånd, spaltede kvister som låses (sveip) før de trekkes omkring stavene. Ved bruk trutner flasken raskt og holder seg tett så lenge den er fuktig (i teorien i det minste). Stavene ble i nyere tid forbundet med plugger (dømlinger), men det var ikke alminnelig i middelalder-Oslo. Kantene i Laggen ble i nyere tid gjerne skåret med en langskaftet kortbladet kniv og innmaten fjernet med et laggejern. Man saget ut bredsidene med grindsag. Kantene ble enten høvlet rette, eller med en viss skråning.

Litteratur

• Birthe Weber 1990, «B. Tregjenstander«, i Erik Schia og Petter Molaug, De arkeologiske utgravninger i Gamleyen, Oslo, bd 7 del 1, 1990
• En oppskrift på drikkeflaske i lær finnes i Katafalks innholdsrike engelskpråklige blogg.
• Per Gjærder 1974, Norske drikkekar av tre, Universitetsforlaget.
• Johan Hopstad 1985, Lagging på gammel og ny måte, Landbruksforlaget.