Håkon Vs franske segl

Kong Håkons nye segl fra 1305/6 utgjorde et klart brudd med engelske og skotske forelegg og peker i stedet mot Frankrike.

Da Håkon først tiltrådte etter broren i 1299 overtok han ganske enkelt Eriks kongssegl. Hans håndverker flikket litt på det, la inn rankeornamenter på hver side av den store tunge gotiske tronstolen og skiftet sannsynligvis navn – akkurat nok til at det skulle vise at en ny konge hadde overtatt. Men noen år senere skaffet han seg et nytt et…

Harry Fett ble panegyrisk i sin omtale av det nye seglet fra 1306. For Fett var kongens segl et finstemt middel til å bedømme kultur- og stilnyanser, og her så han en konge gjøre kuvending fra det engelske til det franske kulturområdet, en kuvending som alt lenge hadde latt seg merke på det politiske feltet. Det merkelige for Fett er at dette høygotikkens vakreste kongesegl først ble utformet, ikke for den franske men for den norske kongen. Fillip IVs segl hadde samme motiv, men var for Fett enklere og grovere. Først 10 år senere lot den nye franske konge Ludvig X det norske seglet kopiere.

Kong Håkon Vs kongeselg som han overtok etter broren i 1299. Det var et høygotisk segl etter skotske forelegg. Et par ranker ble gravert inn på hver side av den massive tronstolen og sannsynligvis ble navnet endret.

Harry Fett brukte seglet til å knyte sammen en hypotese om nær forbindelse mellom østnorsk og fransk malekunst, men stoppet ikke med det. Håkons historiske bibeloversettelse til norrønt, Stjorn I, var influert av de samme kildene som franskemennenes nye bibeloversettelse fra 1295. Og den måtte vel illustreres i kongens krets? Dermed fikk han konstruert en fiks ferdig skrive- og malerstue i Oslo by uten at ett eneste eksemplar av den opprinnelige bibeloversettelsen er bevart. Sporene etter denne skrive- og malerstua fant han i verk han regnet som kopiert av forelegg produsert her eller på Island.

Seglet til Ludvig X av Frankrike. Wikimedia.

Litteratur og digresjoner

• Harry Fett 1917, Norges malerkunst i middelalderen.
• Chr. Brinkmann 1924, Norske sigiller fra middelalderen bd 2. Kongelige og fyrstelige segl, Kra.
• Stjórn II, analyse av ett av manusene.

Gotikk i skurden

Portal I fra Hemsedal stavkirke C11391. Blant de romanske rankene bryter det fram et gotisk naturalistisk kløverblad. Det gotiske trer også fram i myke, folderike klær. Magerøy daterer portalen til før midten av 1200-tallet. Foto: Kulturhistorisk museum, CC BY-NC 3.0

Så lite gotisk treskurd er bevart i Norge at kunsthistorikeren Ellen Marie Magerøy i 1983 kunne skrive at «Det kan ellers ikke være tvil om at det helst var den romanske stilen som rådde i dekorasjonen på alle slag profant innbo.[…] Ingenting peker i lei av at vi fekk nokor allmenn gotisk bløming i treskurden som kan samanliknast med den rike bløminga som nådde sitt høgste på de romanske stavkyrkjeportalane.»(s. 140) Magerøy har sikkert rett når det gjelder de indre bygdene og husflidsskurden i stavkirkenes skygge. I byene, derimot, gjør mangelen på profant innbo at vi ikke kan vite hvor sterkt gjennomslag gotikken fikk.

Stavkirkeportalene er vår rikeste kilde til middelaldersk treskurd. Fra 1200-tallet ble de eldre ornamentale dyrefigurene for en del avløst av romanske planteranker som sammenbindende elementer. Fra samme århundre får vi også de første spirene (unnskyld ordspillet) til gotiske elementer i planterankene. Det er en av portalene fra Hemsedal, hvor bladflikene er løst fra den strenge romanske formen og har fått naturalistiske avrundede former. (Magerøy 1983: 79)

Portal I fra Hof stavkirke C2805. Midten eller første halvdel av 1200-tallet. De enkle og doble rankene er romanske, men de små bladene er gotiske element. Hauglid vil tilskrive en portal fra Dovre kirke samme mester. Foto: Zodiaque, Kulturhistorisk museum, CC BY-NC 3.0

Også en portal fra Hof stavkirke trekkes fram av Magerøy. Den har tidligere blitt datert til 1400-tallet (Dietrichson 1892), men tidligere riksantikvar Roar Hauglid tilbakedaterte den til midten eller før midten av 1200-tallet. På den ene siden er det romanske doble bladranker, på den andre enkle, men med gotiske detaljer i bladverket. Med innrammingen kaller Hauglid det en ren «stenstil». Se også Kaupangerbaldakinen.

Småbladede planteranker finner vi også som gjennomskåret skurd på det såkalte ciboriet i Hopperstad stavkirke fra omkring 1300. Palmetter og perlerader brukes begge steder, og her er den romanske bladornamentikken blitt «gotifisert».

I likhet med Hopperstad-ciboriet, blir også Kinn-lektoriet sammenliknet med Hof-portalen. Det dateres til midten av 1200-tallet. Se bedre bilder her.

Ciboriet i Hopperstad stavkirke. Omkring 1300. Også her er det enkle ranker på den ene siden og doble på den andre. Foto: Kulturhistorisk museum, CC BY-NC 3.0

Så langt den kirkelige kunsten. Motsatt av hva hva man skulle tro etter å ha lest Magerøy, er det nettopp i den profane utsmykningen vi finner eksempler på den mest renskårne gotiske treskurden. Den profane kløverblad-buede Kvåleportalen fra begynnelsen av 1300-tallet sidestilles med Hoppestad-ciboriet og tilskrives håndverkermiljøet i Bergen. (På baron- og lendmannsgården Kvåle skal det visstnok også ha stått en stavkirke.)

Endelig finnes det på Kulturhistorisk museum et høvre tentativt datert til 1250 – 1300 og fra ukjent sted. Det var opprinnelig del av en sal og er skåret i bjørk i ren gotisk stil, særmerket med planteornamentikk med små blader, i dette tilfellet kløverformede, og myke og vide klær i rike folder. Opprinnelig var høvret polykromert. Museets katalog setter det i forbindelse med den nevnte portalen fra Hemsedal. Se også Kaja Kollansruds blogg. Høvret er diskutert av professor Torstein Sjøvold.

Høvre C35131 fra ukjent sted datert til 1200-tallet. Gotisk planteornamentikk med små blader. Foto: Kaja Kollansrud, Kulturhistorisk museum, CC BY-NC 3.0

Høvre C35131. Framsia med konge med myke folderike klær. Foto: Kaja Kollansrud, Kulturhistorisk museum, CC BY-NC 3.0

Hof stavkirkeportal. Utsnitt av høyre vange. Foto: Riksantikvaren.

Litteratur

• Harry Fett 1909, Norges Kirker i middelalderen, Norsk Folkemuseum.
• Roar Hauglid 1973, Norske stavkirker. Dekor og utstyr, Dreyer.
• Ellen Marie Magerøy 1983, Norsk Treskurd, Samlaget.
• Gotikkens elfenbenskurd 12-1400-tallet på Metropolitan Museum.
• Ny datering av en del treskurd ved Folkemuseet 2011: Lise Christie 2011 «Kulturhistoriske gjenstander og naturvitenskaplige metoder«, i By og Bygd nr 44. (Viser til Terje Thun for dendrokronologisk datering etter foto.)
• R. Horgen (red.), Middelaldersalen i Historisk Museum, Oldsaksamlingen 2000, s. 11f.
• Richard Glazier 1899 (1948-2002), A Manual of Historic Ornament, London: Batsford.
• Alexander Speltz 1959, The Styles of Ornament, Dover.
• Martin Blindheim 1952, Main Trends of East-Norwegian Wooden Figure Sculpture in the second Half of the 13th century, Dybwad.

Hof stavkirke. Venstre vange. Foto: Riksantikvaren.