En Villard i England?

Westminster Psalter regnes vanligvis for å være skrevet på begynnelsen av 1200-tallet. Det rommer også et legg med fem helsides miniatyrer fra midten av århundret, muligens fra et annet psalter gitt av Henrik III.

«Kunstneren må være engelsk!» runger det fra de britiske kuratorene, og stilen kobles til engelske[!] Matthew Paris ved St Albans. I senere tid er stilen riktignok gitt en mer distinkt valør, men den regnes ennå som en spesifikk del av Westminster-skolen. Morgan 1988 satte arbeidet i forbindelse med et fragmentert kongehode i Windsor og en skulptur i Westminster Abbey.

Om vi klarer å løfte blikket litt, er det på den andre siden av kanalen en annen kunstner som peker seg ut. Viser ikke bildene en viss likhet med med arbeidene til den reisende håndverkeren Villard de Honnecourt?

Suzanne Lewis sammenlikner Villards tegning stolthet til venstre med en skulptur ved sørporten i Chartres-katedralen og kaller det en neste eksakt kopi.

Suzanne Lewis sammenlikner Paris og Villard, og konkluderer med at de to øser fra samme kilde. Hun tror også Paris har hatt en skissebok lik den Villard har etterlatt.

• Royal 2 A XXII Westminster Psalter.
• Nigel Morgan 1988, Early Gothic Manuscripts, bd 2, i A Survey of Manuscripts Illuminated in the British Isles, London Harvey Miller.
• La Cathedrale et Villard de Honnecourt i Frankrikes nasjonalbibliotek.
• To takpaneler fra Westminster har dukket opp i senere år. Se Michael Liversidge and Paul Binski 1995,
• «Two Ceiling Fragments from the Painted Chamber at Westminster Palace«, i The Burlington Magazine Vol. 137, No. 1109, pp. 491-501.
• Harry Fett, Mattheus af Paris og hans stilling i norsk kunsthistorie, – Kikk også på den franske billedbibelen St Louis-psalteret. (som har liknende penn, men litt annen foldelegging.) Det er av den såkalte Parisskolen, som også Matthew Paris regnes for å utgå fra, selv om Fett mente han var fastere i foldeleggingen. Til denne stilskolen tilskrives også Kristina-psalteret, Paris ca 1230, som utmerker seg ved en naturlig foldelegging og mimikk. Fra Kristina gikk det til Ingebjørg Erlingsdatter (død 1315) gift med kansleren Tore Håkonsson og videre til deres datter Elin Toresdatter som ble gift med riksråd og drottsete Erling Vidkunsson (1292-1355) osv. Hary Fett mente også å gjenfinne stilen i takmaleriet i Torpo stavkirke som han koplet til Mathew Paris’ norgesbesøk. Den samme brytningen finner han i Ulvik- og Heddalsantemensalene og Kinn-lektoriet. Se også Paris’ selvportrett i Historia Anglorum,British Library Royal MS 14 C VII f. 6. se også hans Chronica Majora, Corpus Christi College, Cambride MS 16, diskutert av Suzanne Lewis. Og Book of Additions med bl.a. Life of the Two Offas, British Library Cotton MS Nero DI. Se også Life of st Alban, Trinity College i Dublin, MS 177.

Hardenbergs codex

Kongen som overrekker folket loven. Fol 1v.

Gjemt mellom to permer på Det kongelige bibliotek i København ligger det som gjerne beskrives som det eldste bevarte norskproduserte illuminerte manuskriptet. Det er litt for hardt beskåret, og bundet inn sammen med andre lovtekster fra 13- til 1500-tallet til boka vi i dag kjenner som Hardenbergs Codex, eller Codex Hardenbergianus (GKS 1154). Håndskriftet er en praktutgave av kong Magnus Lagabøtes Landslov med illuminerte initialer og margtegninger, kolorert og rikelig forgylt.

Manuskriptet er ikke vårt eldste. Det finnes et illuminert lovhåndskrift som er lite referert i kunsthistorien: Codex Reenhielmianus (1305-14) er trolig også skrevet i Norge. Mer om det en annen gang. Det interessante for vår del, er selve illuminasjonene. I første omgang kikker vi litt på hvor og når de er laget gjennom manuskriptets historiografi.

Tronende Jesus med to sverd i munnen gir knelende konge og biskop lovene. (Majestas Domini-motivet med to sverd mot fjeset er ikke unikt , og finnes bl.a. i Livre de Chyrurgie, BL Sloane 1977 f. 9v.) I margen nederst møtes to riddere med lanse. Fol 2v.

Det var i 1817 vi fikk den første tekstkritiske utgaven av Landsloven (vi ser bort fra Hans Paus‘ verk fra 1751).  En mannsalder senere fikk den en ny gjennomgang i storverket Norges gamle love. Da ble manuskriptet datert til andre fjerdedel av 1300-tallet. Til tross for håndskriftets ekstravagante form, ble selve teksten sett på som sekundær i forhold til et knippe manuskripter fra første fjerdedel av 1300-tallet. Gustav Storm regnet det i 1885 som litt eldre enn midten av 1300-tallet. Han mente den rimeligvis var skrevet i Bergen, kanskje for bergensbispen Torstein Eiriksson (biskop 1342 – 49). Katalogførerne ved Det kongelige bibliotek, Chr. Bruun 1890 og Kristian Kålund 1900, daterte håndskriftet mer forsiktig til 1300-tallets Norge.

Harry Fett la seg først tett opp mot tidligere tidfestinger, da han i 1910 daterte manuskriptet til ca 1330 og knyttet det til bergensbispen Håkon Erlingsson (biskop 1332 – 42) og antemensalene fra Årdal og Røldal. Da han igjen gikk inn på skriftet i sitt storverk om middelalderens malekunst fra 1917, skjøv han derimot dateringen fram til Håkon Vs siste tid og koblet det til Osloskolens tilnærming til fransk høygotikk (s. 194). Han hadde lest sin Vitzthum.

Kari Sørsdal tok håndskriftet opp i sin masteroppgave fra 2011. Ut fra hennes gjennomgang (s.12-17) blir det klart at G.T. Flom (1937) sluttet seg til Storms datering og lokalisering. Det samme gjorde Halldór Hermannsson (1935 og 1940), som også åpnet for at forfatteren kunne være en islandsk kunstner med opphold i Norge, Thórarinn. Anne Wichstrøm (1981:274) sveiper bredere når hun daterer det til 1320-50. Magnus Rindal og Knut Berg (1983) mente at det var vanskelig å lokalisere manuskriptet til enten Oslo- eller Bergensmiljøet ettesom det var skrevet etter en nasjonal norm, og fulgte dateringen som opprinnelig ble gitt i NGL. Det samme gjorde Sørsdals veileder, professor Lena Liepe (2003). Berg fjernet seg også fra Harry Fett ved at han argumenterte for at illumineringen bygget på en egen norsk tradisjon, eldre enn landsloven. Illustrasjonene avvek vesentlig fra tilsvarende europeiske lovbøker, het det, selv om de til en viss grad var tilpasset nye trender. Oddafrontalet lå nærmest i stil. Klesdrakten plasserte Berg i sent 1200-tall, tidlig 1300-tall, med foldene ned langs albuene som et romansk trekk i en lokal mote. Bera Nordal (1985) skjøv tidfestingen fram til etter 1350, mens drakthistorikeren Eva Andersson (2006) satte ca 1330-40. Sørsdal sluttet seg til Anderssons tidfesting.

Det er altså en viss spredning i manuskriptets datering og plassering. Utstillingskatalogene Gyldne bøger (København 1952) og Middelalderkunst fra Norge i andre land (1972) gjentar NGLs opprinnelige datering til andre fjerdedel av 1300-tallet. Det kongelige biblioteks hjemmesider gir fremdeles en rundere datering til starten av 1300-tallet. Fetts lokalisering til en egen Oslo-skole ble tilbakevist av Flom (1937) og Berg (1983). Det er teorien om tilhørigheten til en Bergensskole som må sies å stå sterkest til tross for forsøk på å kople verket til Island.

• Hardenbergs codex (håndskrift av Landslova og erkebiskop Jons Kristenrett. Bergen? 1330-40-tall).
• J. Erichsens katalog nr 134. (e.g. (Jón Eiriksson, kongelig bibliotekar til sin død i 1787). Trolig vises det til hans store håndskrevne katalog over håndskriftsamlingen som ble grunnlag for Udsigt over den gamle manuscript-samling i det store Kongelige bibliothek, København, N. Møller, 1786.
• Magnúss konongs lagabæters Gulathings laug, Hafniæ 1817: LVII-LX (GKS 1154 er der feilaktig anført som 1158).
• Gustav Storm 1885, Norges Gamle Love indtil 1387, bd 4. Chra.
• Chr. Bruun 1890, De illuminered Haandskrifter fra Middelalderen i det store Kongelige Bibliotek, katalog, Gyldendalens boghandel.
• Harry Fett 1910, Miniatyrer fra islandske haandskrifter, Bergen museums aarbog.
• Harry Fett 1917, Norges Malerkunst i middelalderen, særlig s. 194ff.
• Magnus Rindal og Knut Berg 1983, King Magnus Håkonsson’s Laws of Norway and Other Legal Texts: Gl. Kgl. Saml. 1154 Fol. in The Royal Library, Copenhagen, with introductions …,  Oslo: Selskapet til utgivelse av gamle norske håndskrifter.
• Stefán Karlsson 1987, «Lovskriver i to lande: Codex Hardenbergensis og Codex Belgsdalensis», i Festskrift til Alfred Jakobsen, 166-184. Omtaler enkelte av illuminasjonene.
• Eva Andersson 2006, Kläderna och Människan i medeltidens Sverige och Norge, PhD Göteborg.
• Vilborg Hovet 2011, Den illustrerte boka – Historia om norsk bokillustrasjon, Unipub. – så nær som irrelevant når det kommer til middelaldermanuskript.
• Kari Sørsdal 2011, «Så gi hverandre hånden på det» – Bilder av ekteskap i to nordiske lovhåndskrifter fra middelalderen, masteroppgave i kunsthistorie ved UiO.
• Alison Stones 2014, «Manuscripts illuminated in France 1260-1320 and their patrons», i Wege zum illuminerten Buch, Böhlau, s. 26-44. (s. 43 er illustrasjon av person med lang kjortel og kortere overkjortel, datert til ca 1305-10)
• Lancelot Project.