Stikkordarkiv: Kiste

The Other Tool-Chest-in-a-Bog

kiste-dublin-rickard

The 14th/15th century Cornaveagh tool chest. Notice the combination of a traditional six-board construction and the use of two end boards. Photo: Rickard Wingård 2016.

A tool chest was found in a bog containing its tools. The history sound familiar? You’re off course thinking of the Mastermyr chest from Gotland. This time it’s  the less well known 14th or 15th century chest found in a bog in the townland of Cornaveagh in the County of Roscommon, now in The National Museum of Ireland in Dublin. The chest contains tools for working wood and stone, but unfortunately I’ve not been able to get my hands on a complete catalogue.

While the chest looks like the traditional six boarded type with slanting end boards, a couple of details make it stand out. The end boards seem to be made from two planks, joined with the help of two small battens placed inside at top and bottom. The bottom batten is visible and I’m guessing it had a second function as rest for the floorboard(s). The top batten is only hinted at by the presence of a peg hole. The second detail is the lid, which is made like the ones we would expect to see on some of the hutch type chests, with horisontal battens on the sides slotted into the front boards.

To some degree we can say that the only reminence of the six boarded chest is the way the side boards are joined together, pegged (or nailed too?) and without mortices. Arches are cut in the leg parts of the the end boards. The chest is a reminder of how the historian’s categories and typologisations fail to grasp the variability of the craft in the past.

A pair of other images of the chest on this blog.

The museum label reads:

«Oak tool chest and tools. This chest, found in a bog, was the toolbox of a medieval craftsman. Some of his tools, such as the spoon bit, are for working with wood but others are for working stone. 14th/15th century. Cornaveagh, Co. Roscommon 1985: 130.»

Litterature and digressions

Hardenbergs codex

Hardenbergs codex fol 1v

Kongen som overrekker folket loven. Fol 1v.

Gjemt mellom to permer på Det kongelige bibliotek i København ligger det som gjerne beskrives som det eldste bevarte norskproduserte illuminerte manuskriptet. Det er litt for hardt beskåret, og bundet inn sammen med andre lovtekster fra 13- til 1500-tallet til boka vi i dag kjenner som Hardenbergs Codex, eller Codex Hardenbergianus (GKS 1154). Håndskriftet er en praktutgave av kong Magnus Lagabøtes Landslov med illuminerte initialer og margtegninger, kolorert og rikelig forgylt.

Manuskriptet er ikke vårt eldste. Det finnes et illuminert lovhåndskrift som er lite referert i kunsthistorien: Codex Reenhielmianus (1305-14) er trolig også skrevet i Norge. Mer om det en annen gang. Det interessante for vår del, er selve illuminasjonene. I første omgang kikker vi litt på hvor og når de er laget gjennom manuskriptets historiografi.

Hardenbergs codex fol 2v

Tronende Jesus med to sverd i munnen gir knelende konge og biskop lovene. (Majestas Domini-motivet med to sverd mot fjeset er ikke unikt , og finnes bl.a. i Livre de Chyrurgie, BL Sloane 1977 f. 9v.) I margen nederst møtes to riddere med lanse. Fol 2v.

Det var i 1817 vi fikk den første tekstkritiske utgaven av Landsloven (vi ser bort fra Hans Paus‘ verk fra 1751).  En mannsalder senere fikk den en ny gjennomgang i storverket Norges gamle love. Da ble manuskriptet datert til andre fjerdedel av 1300-tallet. Til tross for håndskriftets ekstravagante form, ble selve teksten sett på som sekundær i forhold til et knippe manuskripter fra første fjerdedel av 1300-tallet. Gustav Storm regnet det i 1885 som litt eldre enn midten av 1300-tallet. Han mente den rimeligvis var skrevet i Bergen, kanskje for bergensbispen Torstein Eiriksson (biskop 1342 – 49). Katalogførerne ved Det kongelige bibliotek, Chr. Bruun 1890 og Kristian Kålund 1900, daterte håndskriftet mer forsiktig til 1300-tallets Norge.

Harry Fett la seg først tett opp mot tidligere tidfestinger, da han i 1910 daterte manuskriptet til ca 1330 og knyttet det til bergensbispen Håkon Erlingsson (biskop 1332 – 42) og antemensalene fra Årdal og Røldal. Da han igjen gikk inn på skriftet i sitt storverk om middelalderens malekunst fra 1917, skjøv han derimot dateringen fram til Håkon Vs siste tid og koblet det til Osloskolens tilnærming til fransk høygotikk (s. 194). Han hadde lest sin Vitzthum.

Kari Sørsdal tok håndskriftet opp i sin masteroppgave fra 2011. Ut fra hennes gjennomgang (s.12-17) blir det klart at G.T. Flom (1937) sluttet seg til Storms datering og lokalisering. Det samme gjorde Halldór Hermannsson (1935 og 1940), som også åpnet for at forfatteren kunne være en islandsk kunstner med opphold i Norge, Thórarinn. Anne Wichstrøm (1981:274) sveiper bredere når hun daterer det til 1320-50. Magnus Rindal og Knut Berg (1983) mente at det var vanskelig å lokalisere manuskriptet til enten Oslo- eller Bergensmiljøet ettesom det var skrevet etter en nasjonal norm, og fulgte dateringen som opprinnelig ble gitt i NGL. Det samme gjorde Sørsdals veileder, professor Lena Liepe (2003). Berg fjernet seg også fra Harry Fett ved at han argumenterte for at illumineringen bygget på en egen norsk tradisjon, eldre enn landsloven. Illustrasjonene avvek vesentlig fra tilsvarende europeiske lovbøker, het det, selv om de til en viss grad var tilpasset nye trender. Oddafrontalet lå nærmest i stil. Klesdrakten plasserte Berg i sent 1200-tall, tidlig 1300-tall, med foldene ned langs albuene som et romansk trekk i en lokal mote. Bera Nordal (1985) skjøv tidfestingen fram til etter 1350, mens drakthistorikeren Eva Andersson (2006) satte ca 1330-40. Sørsdal sluttet seg til Anderssons tidfesting.

Det er altså en viss spredning i manuskriptets datering og plassering. Utstillingskatalogene Gyldne bøger (København 1952) og Middelalderkunst fra Norge i andre land (1972) gjentar NGLs opprinnelige datering til andre fjerdedel av 1300-tallet. Det kongelige biblioteks hjemmesider gir fremdeles en rundere datering til starten av 1300-tallet. Fetts lokalisering til en egen Oslo-skole ble tilbakevist av Flom (1937) og Berg (1983). Det er teorien om tilhørigheten til en Bergensskole som må sies å stå sterkest til tross for forsøk på å kople verket til Island.

Hardenbergs codex fol 6r

Hardenbergs codex fol 9v (innleder Landevernsbolken)

Hardenbergs codex fol 15v

Hardenbergs codex fol 24r (overskjortel med splitt)

Hardenbergs codex fol 26r (kister og stol, kistene symboliserer arv)

Hardenbergs codex fol 32r (overskjortler med splitt, damer)

Hardenbergs codex fol 35r

Hardenbergs codex fol 51r

Hardenbergs codex fol 57r

Middelalderkiste

NF. 1913-1024

Skrin/ kistil på folkemuseet fra Valle i Setesdal. Kistilen er av furu, satt sammen med treplugger. Skurden bærer preg av ufaglært husflid, med forsøk på karveskurd, palmetter, planteranker, mann mot drage og kors. Kisten ble tidligere antatt å være fra senmiddelalderen, men er datert radiologisk til 1200-45. NF. 1913-1024. Foto: Folkemuseet, hentet via Digitalt museum.

Møbelhåndverkets basiskonstruksjon i middelalderen karakteriseres gjerne som tapp, plugg og sliss der delene ble festet i hverandre med tapper i slisser og forankret med plugger. Først i senmiddelalderen utviklet møbelhåndverket seg mot lettere og mer avanserte konstruksjoner med svalehaleskjøt (eng. dovetail), sinking  o.a. Flatene bød seg fram til skurd og eller maling. Fremragende eksempler i Norge er Tyldaldsstolen fra 1100-tallet i bjørk. Stolpestolene hadde sine paralleller i stolpekistene (eng. Hutch).

Vil man ha opphøyde kister er alternativene for 12-1300-tallet seksplankekister, hvor endeplankene samtidig danner bein, og stolpekister opp til kornbyrene i størrelse. Blant de bevarte kistene finnes det en feilkilde skjult; det var de store stedfaste og kirkelige kistene som ble bevart. Mindre og mer mobile kister gikk føyken. Peter Anker snakker om at de bredbente stolpekistene med flatt lokk fikk innpass på 12-1300-tallet fra Sentral-Europa.

  • Liten (panelt) stolpekiste på Hjerleid.
  • Lise Christie 2011 «Kulturhistoriske gjenstander og naturvitenskaplige metoder«, i By og Bygd nr 44. – Ny datering av en del treskurd ved Folkemuseet.
  • Oppskrift på liten stolpekiste fra tidlig 1200-tall: Mattew Power 1993, «Little Canfield Coffer«, artikkel i Sacred Spaces nr 4 (little i tittelen viser til Canfield, ikke coffer). Se også Fred Roe 1929, Ancient Church Chests and Chairs, ny utgave J.M. Classic editions 2007.
  • Kistetråder på 1308-forumet her og her.
  • Greydragon har en interessant gjennomgang av kistetyper og dekor men missforstår noe. Nettstedet er forholdsvis pessimistisk på vegne av dekoren – med forholdsvis enkle geometriske utskjæringer. Til sammenlikning ser det ut til at samtidig norsk treskjærerkunst stod langt høyere.
  • Eivind S. Engelstad 1944, «De eldste norske kistene«, i Viking XIII. – Det er han som gir middelalderkistene en skjematisk inndeling i kassekister og stolpekister. Han demonstrerer en teknisk innsikt som mangler hos de som senere diskuterer stolpekistene. Han påpeker fordypningen øverst på stolpene for lokkets gavler. Han nevner fals eller list i kortsidene hvor gulvet hviler. Kjekt oppgir han at det er 4 kjente norske kister av typen, som med de svenske dateres til 11-1200-tallet. Det er også 4 kjente svenske kister, idet han eksplisitt utelater Bjuråker-kisten fordi den er av annen konstruksjon. Han tolker dem på grunnlag av mangelen på jernbeslag som saltkister. «At stolpekister er laget og anvendt i nyere tid som korn og melbinger, er en kjent sak; hvorvidt også disse er uten jern kjenner jeg dog intet til. At stolpekistene i middelalderen skulde være anvendt på samme måte, er lite sannsynlig, idet mangelen på jern da er helt uforklarlig.»[s. 228]. Arkeologens drøfting av kistebeinas utvikling er herlig naiv. Sigfrid Svensson 1936 er hans framste forelegg. Oppsummering Engelstad: teknisk god, men historiografisk svak og antropologisk naiv. I samme nummer av Viking diskuteres dendrokronologi! og kortbukser!
  • Gösta von Schoultz 1949, «En grupp nordiska medeltidskistor och deras parallellor«, i Rig, Stockholm. – sammenstilling av informasjon om stolpekister. «Allerede de gamle grekere», begynner han, og bryter dermed tilsynelatende med en evolusjonistisk basert gruppering av kistetypene.  Når det gjelder konstruksjonsmessige detaljer begrenser han seg til stolper og plank, og går dermed glipp av en nærmere nyansering av funnmaterialet. Han sitter igjen med skillene mellom saltak og flatt lokk, mellom not og ikke-not i sidene og mellom brede og smale stolper. Bredden i materialet gjør det allikevel til en meget god oppsummering.
  • Sigurd Grieg 1953, «Kirkekister og brudekister«, i Maihaugen 1950-52, årbok. – Grieg tar et oppgjør med Troels-Lunds evolusjonistiske tilnærming. Han refererer Engelstad om at antikkens kunnskap om panel og sinking og gjæring gikk tapt. Grieg gir en nærmere teknisk beskrivelse av en av oseberg-kistene (nr 189) og nevner andre forekomster av typen kassekiste. Han har lest sin Schoultz, og om Lille Jored-funnet. Han framhever reisekisten i en tid hvor storfolk ikke var bofaste. Så Stolpekista (sv: Standkiste, da: Fodkiste): Så sent som i 1944 (Engelstad) var kun 4 [!] eksemplarer kjent fra Norge. (Telemark (i Nordiska Museet), Heddal (nå Notodden) i Telemark, Berge i Vestre Slidre og Vang i Valdres. Grieg presenterte et femte, også fra Vang i Valdres [for meg ser det ut som han har misforstått og at dette er den Vang-kista Engelstad beskriver. Kanskje trodde han Engelstad viste til Baggetun-kista C33969? Kistene fantes, men de var ikke publisert i kanaler Grieg kjente til.] Han definerte alle som ark-kister. Grieg var kjent med Ullensakerkista, men forklarer ikke hvorfor han ikke regnet den blant kjente stolpekister. Regnet han med at den hadde utenlandsk opphav?
  • Peter Anker 1960, «Kornbyrer fra Trøndelag», i By og bygd XIV. – det skulle gå til 1960 før Peter Anker ga den større klassen av stolpekister litt kjærlighet – kornbyrene. Tre kornbyrer fra Trøndelag på folkemuseet danner en egen gruppe. Hit fører han også noen kornbyrer fra Sverresborg Trøndelag Folkemuseum, deler av en kiste hos Oldsaksamlingen og to litt avvikende kister. Alle har stolper med kvadratisk tverrsnitt stikkende opp over lokket. Blindarker på forsiden og forsenket buefelt på siden.
    1. Løkkekista fra Rennebu [later dated to first half of 13th century],
    2. Nordgårdskista fra Meldal [later dated to second half of 13th century] og
    3. Nyhuskista fra Horg (nå Melhus) [later dated to ca 1300], angivelig opprinnelig fra en forsvunnet kirke i Meldal. Hos Folkemuseet er den registrert på Orkdal, NF.1931-0135]. I NF protokoll heter det: «Skal være kommet fra en kirke som stod i Meldal for 100 år siden på Nyplassen oppe i skogen på samme side som dr. Størens eiendom ligger.» Anker mente det dreide seg om Grutsæter kirke under Løkken gruber, sannsynligvis bygd i andre halvdel av 1600-tallet, innviet 1699, nedlagt 1806 og solgt med inventar på auksjon.
    4. Meldalkista – på Folkemuseet i Trondheim. nærmest identisk ornament med Løkkekista. [enten  FTT 36496 eller FTT 36497, første eller siste halvdel av 1200-tallet]
    5. Kiste fra ukjent sted – på Folkemuseet i Trondheim. Nærmest identisk ornament med Meldal- og Løkkekistene. [enten  FTT 36496 eller FTT 36497, første eller siste halvdel av 1200-tallet]
    6. Dørdalkista – sirkelrunde felt svarer i likhet med de to foregårende til Løkkekista i utforming og håndverksmessig utførelse. [later dated to ca 1300] [Interessant at disse tre kistene også fordeler seg på hele århundret.] Anker påpeker at denne er mer presis i utførelsen enn de andre i subgruppa, og den er også større. Han henlegger den til så sent som til etterreformatorisk tid pga det kompliserte profilverket.
    7. Kistefragment kjøpt i Trondheim nå på KHM [ikke nevnt av Thun og Svarva 2016!] 187 cm lang, 116 cm dyp og 93,2 cm høy.
    8. Bakk-kista [senere datert til første halvdel av 1300-tallet.] Opprinnelig delt i to rom. Med to sirkelornament med kryss i front.
    9. Toskekista fra Toske i Sunndalen [ikke nevnt av Thun og Svarva 2016!] tidligere publisert av Johan Meyer Sunndalen, Fortids kunst i norske bygder 1938 s. 18 og pl XV, feiltegnet venstre side. Skiller seg ut ved flatt (sekundært?) lokk.
  • Anker går videre med å beskrive typen Engelstad og Grieg var innom før ham, men holder på at det dreide seg om fem [ikke fire] norske kister. Kjennetegnet ved brede hjørnestolper med avlangt tverrsnitt, høyt festet bunn og høyt, hvelvet takformet løst lokk, gjerne festet bak med tapper. Som type er den interessant fordi den vedble i bruk i Mellom-Europa inntil 17. og 18. århundre, og på Balkan inntil de siste 10-år. = Ark. Han nevner Oskar Moser som har tilbakedatert typen til Mellom-Europas tidlige jernalderkultur, bl.a. basert på likhet med Svein Molauglaveggshus. En del av disse kistene har trekk som gjør at de avviker for mye fra gruppen. Han setter Heddalskisten fra Sauer i Heddal, nå Notodden, på KHM fra 1100-tall som arketype. (mehehe). Griegs Valdres-kiste med de spisse palmettene dateres av Grieg til før år 1300 mens Anker mener den er yngre enn de tidligere kjente stolpekistene. [Anker mener han her har beskrevet fire nye kister, men utover de to tidligere beskrevet av Grieg o.a. teller jeg bare tre!]
    1. Marstein-kista fra Marstein i Lom er ikke tidligere publisert. På Maihaugen SS 15150, (Datert av Grieg til 13-1400 i brev til Anker av 1. mars 1958) og svarer omtrent til Valdres-kisten med flatt lokk og forsenkede felt på sidene men uten palmetter foran. Marsteinkista er i likhet med Valdreskista avvikende ved smalere hjørnestolper og lavere bunn.
    2. Låekista – Kiste fra Øvre Låe i Ål, nå i Drammens museum hører til den tidligste type og ligger nær opptil Heddalskisten (Notodden) på KHM. 1100-tall. Ikke tidligere publisert.
    3. Kornbyre fra Bondi i Sande, i Vestfold Fylkesmuseum har stiliserte dragehoder og runeinnskrifter som daterer den til 13-1400-årene. Tidligere publisert i Magnus Olsen 1951 «Norges innskrifter med de yngre runder II», s. 157-8 p.g.a. innskriften «Haluoar á mik» (Halvor eier meg). Buet lokk festet til kortsidens overkant som trønderbyrene, og oppstikkende hjørnestolper. [Hybrid!]
  • Trønderkistene har gjennomgående tapping i begge retninger og grunne slisser. Ark-kistene har v-formede dype slisser, gavl- og langsider ført inn uten tapping (unntatt Bjuråker og Låe) [men de er plugget fast i slissen]. Arkkisetne har takformet lokk med bratt skråning og med brede gavlbrett som svinges på tapper i bakstolpene. Han går inn på en europeisk kistetype – Sittenkistene – som har flatt lokk, brede hjørnestolper med avlangt tverrsnitt nærmere beslektet med ark-kistene enn med trønderbyrene, utbredt i Nord-Europa – en forløper til de gotiske kister med brede hjørnestolper og flatt lokk. Ullensakerkista er et norsk eksempel, men trolig produsert i Tyskland ca 1300. To prinsipper for hjørnekonstruksjoner var fremherskende i middelalderen 1) planker lagt mot hverandre i vinkel, av og til med enkel fals og slo jernbånd med spiker eller nagler. 2) stolpekonstruksjonen, der kvadratiske eller runde stolper var dominerende for alle andre møbeltyper enn kisten. «En variant av stolpeprinsippet i sin aller enkleste form er de dreide sprossemøbler, med smale brett eller dreide stolper, som er en dirkete fortsettelse av antikkens dreide møbelformer.»[s. 126]
  • Peter Anker 1975, Kister og Skrin, Huitfeldt.- Han bygger i høy grad på Schoultz, men ser i enda større grad ut til å droppe konstruksjonsdetaljer. Interessant nok har hans kornbyre-datering basert på degenererende romanske elementer vist seg å være snudd på hodet. Den i følge Anker seneste av kistene har den tidligste dendrokronologiske dateringen. (se også kornbyre på digitalt museum.)