Hardenbergs codex

Kongen som overrekker folket loven. Fol 1v.

Gjemt mellom to permer på Det kongelige bibliotek i København ligger det som gjerne beskrives som det eldste bevarte norskproduserte illuminerte manuskriptet. Det er litt for hardt beskåret, og bundet inn sammen med andre lovtekster fra 13- til 1500-tallet til boka vi i dag kjenner som Hardenbergs Codex, eller Codex Hardenbergianus (GKS 1154). Håndskriftet er en praktutgave av kong Magnus Lagabøtes Landslov med illuminerte initialer og margtegninger, kolorert og rikelig forgylt.

Manuskriptet er ikke vårt eldste. Det finnes et illuminert lovhåndskrift som er lite referert i kunsthistorien: Codex Reenhielmianus (1305-14) er trolig også skrevet i Norge. Mer om det en annen gang. Det interessante for vår del, er selve illuminasjonene. I første omgang kikker vi litt på hvor og når de er laget gjennom manuskriptets historiografi.

Tronende Jesus med to sverd i munnen gir knelende konge og biskop lovene. (Majestas Domini-motivet med to sverd mot fjeset er ikke unikt , og finnes bl.a. i Livre de Chyrurgie, BL Sloane 1977 f. 9v.) I margen nederst møtes to riddere med lanse. Fol 2v.

Det var i 1817 vi fikk den første tekstkritiske utgaven av Landsloven (vi ser bort fra Hans Paus‘ verk fra 1751).  En mannsalder senere fikk den en ny gjennomgang i storverket Norges gamle love. Da ble manuskriptet datert til andre fjerdedel av 1300-tallet. Til tross for håndskriftets ekstravagante form, ble selve teksten sett på som sekundær i forhold til et knippe manuskripter fra første fjerdedel av 1300-tallet. Gustav Storm regnet det i 1885 som litt eldre enn midten av 1300-tallet. Han mente den rimeligvis var skrevet i Bergen, kanskje for bergensbispen Torstein Eiriksson (biskop 1342 – 49). Katalogførerne ved Det kongelige bibliotek, Chr. Bruun 1890 og Kristian Kålund 1900, daterte håndskriftet mer forsiktig til 1300-tallets Norge.

Harry Fett la seg først tett opp mot tidligere tidfestinger, da han i 1910 daterte manuskriptet til ca 1330 og knyttet det til bergensbispen Håkon Erlingsson (biskop 1332 – 42) og antemensalene fra Årdal og Røldal. Da han igjen gikk inn på skriftet i sitt storverk om middelalderens malekunst fra 1917, skjøv han derimot dateringen fram til Håkon Vs siste tid og koblet det til Osloskolens tilnærming til fransk høygotikk (s. 194). Han hadde lest sin Vitzthum.

Kari Sørsdal tok håndskriftet opp i sin masteroppgave fra 2011. Ut fra hennes gjennomgang (s.12-17) blir det klart at G.T. Flom (1937) sluttet seg til Storms datering og lokalisering. Det samme gjorde Halldór Hermannsson (1935 og 1940), som også åpnet for at forfatteren kunne være en islandsk kunstner med opphold i Norge, Thórarinn. Anne Wichstrøm (1981:274) sveiper bredere når hun daterer det til 1320-50. Magnus Rindal og Knut Berg (1983) mente at det var vanskelig å lokalisere manuskriptet til enten Oslo- eller Bergensmiljøet ettesom det var skrevet etter en nasjonal norm, og fulgte dateringen som opprinnelig ble gitt i NGL. Det samme gjorde Sørsdals veileder, professor Lena Liepe (2003). Berg fjernet seg også fra Harry Fett ved at han argumenterte for at illumineringen bygget på en egen norsk tradisjon, eldre enn landsloven. Illustrasjonene avvek vesentlig fra tilsvarende europeiske lovbøker, het det, selv om de til en viss grad var tilpasset nye trender. Oddafrontalet lå nærmest i stil. Klesdrakten plasserte Berg i sent 1200-tall, tidlig 1300-tall, med foldene ned langs albuene som et romansk trekk i en lokal mote. Bera Nordal (1985) skjøv tidfestingen fram til etter 1350, mens drakthistorikeren Eva Andersson (2006) satte ca 1330-40. Sørsdal sluttet seg til Anderssons tidfesting.

Det er altså en viss spredning i manuskriptets datering og plassering. Utstillingskatalogene Gyldne bøger (København 1952) og Middelalderkunst fra Norge i andre land (1972) gjentar NGLs opprinnelige datering til andre fjerdedel av 1300-tallet. Det kongelige biblioteks hjemmesider gir fremdeles en rundere datering til starten av 1300-tallet. Fetts lokalisering til en egen Oslo-skole ble tilbakevist av Flom (1937) og Berg (1983). Det er teorien om tilhørigheten til en Bergensskole som må sies å stå sterkest til tross for forsøk på å kople verket til Island.

• Hardenbergs codex (håndskrift av Landslova og erkebiskop Jons Kristenrett. Bergen? 1330-40-tall).
• J. Erichsens katalog nr 134. (e.g. (Jón Eiriksson, kongelig bibliotekar til sin død i 1787). Trolig vises det til hans store håndskrevne katalog over håndskriftsamlingen som ble grunnlag for Udsigt over den gamle manuscript-samling i det store Kongelige bibliothek, København, N. Møller, 1786.
• Magnúss konongs lagabæters Gulathings laug, Hafniæ 1817: LVII-LX (GKS 1154 er der feilaktig anført som 1158).
• Gustav Storm 1885, Norges Gamle Love indtil 1387, bd 4. Chra.
• Chr. Bruun 1890, De illuminered Haandskrifter fra Middelalderen i det store Kongelige Bibliotek, katalog, Gyldendalens boghandel.
• Harry Fett 1910, Miniatyrer fra islandske haandskrifter, Bergen museums aarbog.
• Harry Fett 1917, Norges Malerkunst i middelalderen, særlig s. 194ff.
• Magnus Rindal og Knut Berg 1983, King Magnus Håkonsson’s Laws of Norway and Other Legal Texts: Gl. Kgl. Saml. 1154 Fol. in The Royal Library, Copenhagen, with introductions …,  Oslo: Selskapet til utgivelse av gamle norske håndskrifter.
• Stefán Karlsson 1987, «Lovskriver i to lande: Codex Hardenbergensis og Codex Belgsdalensis», i Festskrift til Alfred Jakobsen, 166-184. Omtaler enkelte av illuminasjonene.
• Eva Andersson 2006, Kläderna och Människan i medeltidens Sverige och Norge, PhD Göteborg.
• Vilborg Hovet 2011, Den illustrerte boka – Historia om norsk bokillustrasjon, Unipub. – så nær som irrelevant når det kommer til middelaldermanuskript.
• Kari Sørsdal 2011, «Så gi hverandre hånden på det» – Bilder av ekteskap i to nordiske lovhåndskrifter fra middelalderen, masteroppgave i kunsthistorie ved UiO.
• Alison Stones 2014, «Manuscripts illuminated in France 1260-1320 and their patrons», i Wege zum illuminerten Buch, Böhlau, s. 26-44. (s. 43 er illustrasjon av person med lang kjortel og kortere overkjortel, datert til ca 1305-10)
• Lancelot Project.

Bockstensmannen – et nær komplett middelalderantrekk

Funnene av tekstiler fra skandinavisk middelalder er få og fragmentariske. Det var dermed en sentral begivenhet da et fullstendig bevart mannslik ble gravd opp av Bocksten Mose i Halland i 1936. Bockstenfunnet er datert til 1300-tallet og bokstenmannens død er de siste årene nærmere avgrenset til 1350-70. (Han ble spennende nok drept, kastet i et vann og festet til bunnen med påler, hvorav en spiddet hjertet.)

Funnet rommer en full mannsdrakt, med kappe, hetteslag (med strutt), kjortel og hoser. Brok eller annet undertøy ser imidlertid ut til å mangle, kanskje en indikasjon på at det var laget av plantefiber og nedbrutt? Karin Gjøl Hagen nevner at skjortelen (kyrtill, eng. kirtle) er i enkelt snitt uten skuldersøm og med kiler. Til sammenligning er plaggene fra Herjolfsnes (13-1400-tallet) av langt høyere håndverksmessig kvalitet. Funnet er behandlet av Nockert (1997) og omtalt av Nørlund 1941.

Alle tekstilstykkene er firskaft hjemlig produsert ull. Nørlund plasserte en V-formet tøystrimmel i kappens sammensying i skulderen, mens Nockert (trolig på feil grunnlag) flyttet den til hettas frontkile.

• Margareta Nockert 1997. Bockstensmannen och hans Dräkt, Borås.
• Karin Gjøl Hagen 1992, Solplissé : en reminisens av middelalderens draktutvikling? : en komparativ studie i plisserte stoffer fra Birka, Vangsnes, middelalderens Trondheim, Uvdal og Setesdal, Varia.
• Poul Nørlund (1941), «Klædedragt i oldtid og middelalder«, i Nordisk kultur XV: B. Drakt, Stockholm, Oslo, København.

Marianne Vedeler og middelalderklær

Fire skjorter (kofter) med rektangulært snitt, etter Gjessing 1938 og Vedeler 1998. Hentet uten tillatelse fra Vedeler 2006, s. 78.

Marianne Vedeler har doktorgrad fra 2007 på middelalderklær. Arbeidet ble omtalt i Apollon i 2004, Hennes avhandling, Klær og formspråk i norsk middelalder, Kulturhistorisk museum og Universitetet i Oslo 2006[sic], finnes her. Den konsentrerer seg om såkalte livplagg som skjorter, skjortler og kjoler (men nevner at Skjoldehamn-funnet, radiologisk datert til 995-1275, rommer en brok. Se også Løvlid 2009 som daterer funnet til siste halvdel av 1000-tallet).

Det er tre større grupperinger som overlapper tiden rundt år 1300. Plagg med rektangulært snitt finnes gjennom hele perioden, fra 1000-til 1300-tallet, antakelig brukt av menn fra lavere sosiale lag. Plissérte tekstiler med panelsnitt dateres fra siste halvdel av 1000-tallet til 1413, med tyngdepunkt 1150-1250, og er uten kjønnsmarkører men legges til midlere og øvre sosiale lag i byene. Drakter med formtilskåret kilesnitt er datert fra 1200-tallet til 1400, uten kjønnsmarkører og legges også til midlere og øvre sosiale lag.

Blant hovedkonklusjonene (s. 233) er følgende: »Livplaggene fra 11-og 1200-tallet har en sterkere understrekning av vertikale linjer enn de plissérte plaggene fra 1300-tallet. Det er også tiltagende variasjon i materialet på 1300-tallet, og bruk av knapper og frontåpning kan spores i de bevarte livplaggene først i dette århundret. Det er likevel ingen tegn til de store endringene i draktskikken som kommer til uttrykk i europeiske illuminasjoner og skriftlige kilder på midten av 1300-tallet.»

Vedeler går så vidt inn på lovgivning rundt klesbruk (s. 170): »Håkon Magnussøn utsteder i 1314 en forordning som forbyr klær sammensatt av ulikt fargede småstykker samt alle tyske moter, samtidig som metallutsmykning av kjortler og hetter forbeholdes koner og jenter etter gammel skikk (NGLIII: 40, s. 109-110). Kongen gjentar forbudet i 1315, men nevner da spesielt snevre eller trange kjortler som eksempel på tysk klesmote (NGL III: 45, s.116).»

Se også Eva Andersson, Kläderna og Människan i medeltidens Sverige och Norge, Gøteborg 2006, doktorgradsavhandling.