Stikkordarkiv: Kjortel

Hardenbergs codex

Hardenbergs codex fol 1v

Kongen som overrekker folket loven. Fol 1v.

Gjemt mellom to permer på Det kongelige bibliotek i København ligger det som gjerne beskrives som det eldste bevarte norskproduserte illuminerte manuskriptet. Det er litt for hardt beskåret, og bundet inn sammen med andre lovtekster fra 13- til 1500-tallet til boka vi i dag kjenner som Hardenbergs Codex, eller Codex Hardenbergianus (GKS 1154). Håndskriftet er en praktutgave av kong Magnus Lagabøtes Landslov med illuminerte initialer og margtegninger, kolorert og rikelig forgylt.

Manuskriptet er ikke vårt eldste. Det finnes et illuminert lovhåndskrift som er lite referert i kunsthistorien: Codex Reenhielmianus (1305-14) er trolig også skrevet i Norge. Mer om det en annen gang. Det interessante for vår del, er selve illuminasjonene. I første omgang kikker vi litt på hvor og når de er laget gjennom manuskriptets historiografi.

Hardenbergs codex fol 2v

Tronende Jesus med to sverd i munnen gir knelende konge og biskop lovene. (Majestas Domini-motivet med to sverd mot fjeset er ikke unikt , og finnes bl.a. i Livre de Chyrurgie, BL Sloane 1977 f. 9v.) I margen nederst møtes to riddere med lanse. Fol 2v.

Det var i 1817 vi fikk den første tekstkritiske utgaven av Landsloven (vi ser bort fra Hans Paus‘ verk fra 1751).  En mannsalder senere fikk den en ny gjennomgang i storverket Norges gamle love. Da ble manuskriptet datert til andre fjerdedel av 1300-tallet. Til tross for håndskriftets ekstravagante form, ble selve teksten sett på som sekundær i forhold til et knippe manuskripter fra første fjerdedel av 1300-tallet. Gustav Storm regnet det i 1885 som litt eldre enn midten av 1300-tallet. Han mente den rimeligvis var skrevet i Bergen, kanskje for bergensbispen Torstein Eiriksson (biskop 1342 – 49). Katalogførerne ved Det kongelige bibliotek, Chr. Bruun 1890 og Kristian Kålund 1900, daterte håndskriftet mer forsiktig til 1300-tallets Norge.

Harry Fett la seg først tett opp mot tidligere tidfestinger, da han i 1910 daterte manuskriptet til ca 1330 og knyttet det til bergensbispen Håkon Erlingsson (biskop 1332 – 42) og antemensalene fra Årdal og Røldal. Da han igjen gikk inn på skriftet i sitt storverk om middelalderens malekunst fra 1917, skjøv han derimot dateringen fram til Håkon Vs siste tid og koblet det til Osloskolens tilnærming til fransk høygotikk (s. 194). Han hadde lest sin Vitzthum.

Kari Sørsdal tok håndskriftet opp i sin masteroppgave fra 2011. Ut fra hennes gjennomgang (s.12-17) blir det klart at G.T. Flom (1937) sluttet seg til Storms datering og lokalisering. Det samme gjorde Halldór Hermannsson (1935 og 1940), som også åpnet for at forfatteren kunne være en islandsk kunstner med opphold i Norge, Thórarinn. Anne Wichstrøm (1981:274) sveiper bredere når hun daterer det til 1320-50. Magnus Rindal og Knut Berg (1983) mente at det var vanskelig å lokalisere manuskriptet til enten Oslo- eller Bergensmiljøet ettesom det var skrevet etter en nasjonal norm, og fulgte dateringen som opprinnelig ble gitt i NGL. Det samme gjorde Sørsdals veileder, professor Lena Liepe (2003). Berg fjernet seg også fra Harry Fett ved at han argumenterte for at illumineringen bygget på en egen norsk tradisjon, eldre enn landsloven. Illustrasjonene avvek vesentlig fra tilsvarende europeiske lovbøker, het det, selv om de til en viss grad var tilpasset nye trender. Oddafrontalet lå nærmest i stil. Klesdrakten plasserte Berg i sent 1200-tall, tidlig 1300-tall, med foldene ned langs albuene som et romansk trekk i en lokal mote. Bera Nordal (1985) skjøv tidfestingen fram til etter 1350, mens drakthistorikeren Eva Andersson (2006) satte ca 1330-40. Sørsdal sluttet seg til Anderssons tidfesting.

Det er altså en viss spredning i manuskriptets datering og plassering. Utstillingskatalogene Gyldne bøger (København 1952) og Middelalderkunst fra Norge i andre land (1972) gjentar NGLs opprinnelige datering til andre fjerdedel av 1300-tallet. Det kongelige biblioteks hjemmesider gir fremdeles en rundere datering til starten av 1300-tallet. Fetts lokalisering til en egen Oslo-skole ble tilbakevist av Flom (1937) og Berg (1983). Det er teorien om tilhørigheten til en Bergensskole som må sies å stå sterkest til tross for forsøk på å kople verket til Island.

Hardenbergs codex fol 6r

Hardenbergs codex fol 9v (innleder Landevernsbolken)

Hardenbergs codex fol 15v

Hardenbergs codex fol 24r (overskjortel med splitt)

Hardenbergs codex fol 26r (kister og stol, kistene symboliserer arv)

Hardenbergs codex fol 32r (overskjortler med splitt, damer)

Hardenbergs codex fol 35r

Hardenbergs codex fol 51r

Hardenbergs codex fol 57r

Advertisements

Bockstensmannen – et nær komplett middelalderantrekk

 

Brockstensklærne

Funnene av tekstiler fra skandinavisk middelalder er få og fragmentariske. Det var dermed en sentral begivenhet da et fullstendig bevart mannslik ble gravd opp av Bocksten Mose i Halland i 1936. Bockstenfunnet er datert til 1300-tallet og bokstenmannens død er de siste årene nærmere avgrenset til 1350-70. (Han ble spennende nok drept, kastet i et vann og festet til bunnen med påler, hvorav en spiddet hjertet.)

Funnet rommer en full mannsdrakt, med kappe, hetteslag (med strutt), kjortel og hoser. Brok eller annet undertøy ser imidlertid ut til å mangle, kanskje en indikasjon på at det var laget av plantefiber og nedbrutt? Karin Gjøl Hagen nevner at skjortelen (kyrtill, eng. kirtle) er i enkelt snitt uten skuldersøm og med kiler. Til sammenligning er plaggene fra Herjolfsnes (13-1400-tallet) av langt høyere håndverksmessig kvalitet. Funnet er behandlet av Nockert, Margareta (1997). Bockstensmannen och hans Dräkt. Borås. Det er også omtalt av Poul Nørlund (1941), «Klædedragt i oldtid og middelalder», i Nordisk kultur XV: B. Drakt, Stockholm, Oslo, København (digitalisert på NB).

Marianne Vedeler og middelalderklær

Skjorter

Fire skjorter (kofter) med rektangulært snitt, etter Gjessing 1938 og Vedeler 1998. Hentet uten tillatelse fra Vedeler 2006, s. 78.

Marianne Vedeler har doktorgrad fra 2007 på middelalderklær. Arbeidet ble omtalt i Apollon i 2004, Hennes avhandling, Klær og formspråk i norsk middelalder, Kulturhistorisk museum og Universitetet i Oslo 2006[sic], finnes her. Den konsentrerer seg om såkalte livplagg som skjorter, skjortler og kjoler (men nevner at Skjoldehamn-funnet, radiologisk datert til 995-1275, rommer en brok. Se også Løvlid 2009 som daterer funnet til siste halvdel av 1000-tallet).

Det er tre større grupperinger som overlapper tiden rundt år 1300. Plagg med rektangulært snitt finnes gjennom hele perioden, fra 1000-til 1300-tallet, antakelig brukt av menn fra lavere sosiale lag. Plissérte tekstiler med panelsnitt dateres fra siste halvdel av 1000-tallet til 1413, med tyngdepunkt 1150-1250, og er uten kjønnsmarkører men legges til midlere og øvre sosiale lag i byene. Drakter med formtilskåret kilesnitt er datert fra 1200-tallet til 1400, uten kjønnsmarkører og legges også til midlere og øvre sosiale lag.

Blant hovedkonklusjonene (s. 233) er følgende: »Livplaggene fra 11-og 1200-tallet har en sterkere understrekning av vertikale linjer enn de plissérte plaggene fra 1300-tallet. Det er også tiltagende variasjon i materialet på 1300-tallet, og bruk av knapper og frontåpning kan spores i de bevarte livplaggene først i dette århundret. Det er likevel ingen tegn til de store endringene i draktskikken som kommer til uttrykk i europeiske illuminasjoner og skriftlige kilder på midten av 1300-tallet.»

Vedeler går så vidt inn på lovgivning rundt klesbruk (s. 170): »Håkon Magnussøn utsteder i 1314 en forordning som forbyr klær sammensatt av ulikt fargede småstykker samt alle tyske moter, samtidig som metallutsmykning av kjortler og hetter forbeholdes koner og jenter etter gammel skikk (NGLIII: 40, s. 109-110). Kongen gjentar forbudet i 1315, men nevner da spesielt snevre eller trange kjortler som eksempel på tysk klesmote (NGL III: 45, s.116).»

Se også Eva Andersson, Kläderna og Människan i medeltidens Sverige och Norge, Gøteborg 2006, doktorgradsavhandling.