Norge i «Kunnskapens bok…»

Innførselen om Norge. Her bor det menn med hodet rett på brystet!

Takket være Marco Boldrini ble jeg kjent med Libro del Conocimiento de Todos los Reinos, «Kunnskapens bok om alle riker». Det castillanske manuskriptet fra 1400-tallet gjengir en tekst fra tiden rundt 1385 som beskriver land, byer og riksvåpen fra den kjente delen av verden; fra Norge til Etiopia og fra Skottland til Indonesia. Teksten er pedagogisk strukturert som en imaginær reise, og foreligger i en engelsk oversettelse fra 1912. Her dukker det opp en del fremmedartede navn men også enkelte mer kjente. Oversetterens hjelp til tolkning av stedsnavn framstår som en smule tilfeldig, i tillegg til at forfatteren fra starten av ble kritisert for å være fantasifull. Vi kommer inn idet fortellerstemmen nærmer seg Norge:

«Jeg forlot byen RODERIN (Paldiski, tidl Rågervik/Baltiske port i Estland), bordet et skip til en øy de kaller GOTLANDIA (Gotland) som er i den tyske bukt, og på denne øya er det en stor by kalt BISUY (Visby) hvor det er 90 sogn, og øya er vel befolket. Det er en mindre øy kalt OXILIA (Fårø?). Kongen av disse øyene har et flagg med striper i gull og purpur (se pl 4, 15 nedenfor)

Jeg forlot GOTLANDIA og dro til en provins som er mellom SUEVIA (Svealand) og NORUEGA, kalt GOTIA (Götaland). Der fant jeg tre store byer, den første ESTOCOL (Stockholm, regners ellers for å ligge i Svealand), en annen CALMAN (Kalmar) og nok en annen SURDEPINCHE (Sønderköping). Denne byen ESTOCOL ligger ut mot Tyskehavet (Østersjøen), en stor bukt i kysten [inn fra Nordsjøen] hvor det er mange byer. Vannet i gulfen fryser av kulden fra TRASMONTANA (Overs. identifiserer det med Norskefjella, men av sammenhengen framstår det heller som fjell i øst). Folket i dette GOTIA erobret Spania og var herrer over det i lang tid. Merket til dette kongeriket er et gult flagg med to røde løver som står mot hverandre, som for Suevia.

Jeg reiste fra GOTIA og besteg de luftige fjellene i NORUEGA som er et veldig sterkt kongerike med tre (sic) store byer. De kaller den største REGIS (Bergen), hvor de kroner kongene, en annen er NIDROXIA (Nidaros), nok en annen TRONDE (Overs. mente det var Trondheim som han altså skilte fra Nidaros), en annen TRUNBEREC (Tønsberg). I fjellene i dette Norge fødes det mange fugler, Girifaltes, Açores (hønsehauk) og Falcones (falk), også mange beist; hvite javalis (villsvin?) og hvite bjørner. De sier at en prins, sønn av Kongen av NORUEGA, erobret landet Flandern i tiden til Kong Arthur av Britannia. Og det er kjent at dette NORUEGA er ubebodd mot nord, og at året gir én dag på seks måneder, og så seks måneders natt, og det er menn som har hodet satt rett på brystet uten hals i det hele tatt, men jeg så dem ikke. Kongen av dette Noruega har som sitt merke et flagg – gull med svart løve (se pl 4 16).

Jeg forlot Noruega (Egentlig antyder påfølgende beskrivelse at han la ut fra Gotland) på et engelsk skip, og vi tok ut retning mot vest og kom til en øy kalt INSOLA COLA (Öland), så til en de kaller LISTER (Listerby nær Kalskrona) og deretter til INSOLA BONDOLA (Bornholm), og så til en veldig stor øy kalt SALANDA (Sjelland) som er ved inngangen til Den frisiske gulf som allerede er nevnt. Denne øya SALANDIA er svært folkerik og har tre store byer kalt SALANDI (København), RISENT (Ringsted), ESCONDIN (Stor Hedding?) og ALENDA («Lealand»?). Kongen av denne øya har som merke et flagg gull med svart løve, som i NORUEGA.

Jeg forlot øya SALANDA i nevnte skip, og vi gjorde en lang reise før vi landet på en annen øy kalt TILLE (Overs. identifiserte det – trolig feilaktig – med Telemark i Norge) og derfra kom vi til øya ESCOCIA (Skotland), hvor vi fant fire byer, en kalt DONFRES; en annen ENERUIC nok en VERUIC.»

Clements Roberts plansje 4. Henvisningene i teksten over referer hit. Han har gitt en stilisert framstilling av hvert våpenskjold.

Forfatteren opprettholdt altså et skille mellom Svealand og Götaland så seint som ca 1385, selv om de to hadde felles våpen. Norge og Danmark hadde felles våpenskjold – et tegn på at Kalmarunionen var brutt, og at man regnet Håkon eller sønnen Olav som konge. Av de fire byene er Bergen, Nidaros og Tønsberg greie, men hva er Tronde? Det er interessant å se hvor lite interesse man hadde for administrasjonsbyen Oslo i utlandet. 

Det katalanske atlas og byen «Tronde»

Verket ble ikke til i et vakuum, og om det ikke var for de mange avvikende navna og merkene kunne det nærmest leses som en tekstversjon av Det katalanske atlas, verdenskartet fra 1375. De fire bynavna der var Trode, Nidzosia (Nidaros), Bregis (Bergen), Mastranto (Marstrand). Sistnevnte hadde vokst fram som eksportby med sildefisket på 1200-tallet.

Trode/Tronde er kartfestet øst/nord for Nidaros, antakelig vilkårlig. Kan det være senteret for tørrfiskeksport, Vágar i Nordland? Det ser tiktignok ut til å ha utspilt sin rolle etter Den store manndauen. Kan det ha vært et handelssted mellom Trondheim og Bergen: Borgundkaupangen på Møre, Veøya i Romsdal eller Lusakaupang i Sogn?

I atlaset heter det om Norge: 

«Dette området av Norge er veldig ulendt, veldig kaldt, fjellendt, vilt og dekket av skog. Innbyggerne eter mer fisk og kjøtt enn brød, det er ingen overflod av bygg på grunn av kulda. Det er også mange beist, som reinsdyr, isbjørn og jaktfalk.»

Teksten er en god illustrasjon på hvor integrert Norge var i Europa fra et iberisk ståsted.

Utdrag av de nordvestre delene av Det katalanske atlas ca 1375. Nord er orientert nedover på kartet, og det meste av Norge er avtegnet som et utilgjengelig fjelland med fire byer inntegnet. Dette er det første kartet som inkluderer øyene i vest.

• Det mest fullstendige manuskriptet med teksten, på Det spanske nasjonalbiblioteket.
• Clements Robert 1912, Book of Knowledge of all Kingdoms, engelsk oversettelse med stiliserte våpenskjold.

Våpen og rustning i hirdskråen

Her er en liten gjennomgang av våpen- og rustningstermene i Hirdskråen og diskusjonene som har vært rundt dem. Skråen rommer henvisning til lovarbeid utført i Tønsberg i januar-februar 1273, stadfestet i Bergen den påfølgende sommeren. Selv om store deler av den er eldre, dateres skråen som regel til eller rundt dette årstallet. De delene vi har interesse av hører sannsynligvis til de nyere delene.

Den fremste kilden til teksten er manuset AM 322 fol a som ser ut til å være fra omkring 1300 og fra skriver-miljøet tilknyttet Mariakirken i Oslo, basert på et eldre forelegg av en skriver fra Bergensmiljøet. De norrøne tekststykkene i min gjengivelse er hovedsakelig basert på Imsens bruk av 322 fol a, men med sideblikk på Munch og Keyser 1848, i hovedsak basert på det noe yngre manus AM 323 fol. Oversettelsen er justert fra Imsen. 

Kapittel 30 (35) handler om våpenkrav:

Ok af þui viti þat aller menn at þesse æigu skylðar vopn at vera hanðgenginna manna. Lenðom monnum oc syslu monnum ber þui flæiri vopn at eiga sem þeir hava mæiri metorð oc tillogur af kononge en aðrer mænn.	Og derfor skal alle menn vite at disse våpnene er de håndgangne mennene skyldige å eie: Lendmennene og sysslemennene bør eie flere våpen som de har større rang og tilganger fra kongen enn andre menn.
En skutilssuæin huær skal æiga alla oc fulla herneskiu. þat er fyrst spalnðener eða vapntræiu, brynkollo oc bryniu með brynglofum oc brynhosum, hialm eða stalhufu, sværd oc spiot, skiollð uruggan[/goðan] oc plato. all til tøkr er oc buklare oc æigi siðdr annathuart hanðbogæ eða lasbogæ.	Hver en skutilsvein skal eie alle og fullt harnisk. Det er først spaldener eller våpentreyja, brynkolle og brynje med brynjehansker og brynjehoser, hjelm eller stålhue, sverd og spyd, kraftig skjold og plata. Brukbart er også bukler og ikke minst handbue eller låsbue.
Hirdmaðr skal oc æiga vapntræiu oc uttan ivir panzara eða bryniu, þar með stalhufu skiolð goðan, sværd oc spiot, bucklara oc hanðbogha með þrim tylftum broðða.	Hirdmannen skal óg eie våpentreyja, og utenpå panser eller brynje, dertil stålhue og godt skjold, sverd og spyd, bukler og handbue med tre tylvter piler.
Gestir skulu æiga styrka[sterga/goda] vapntræyu, stalhofu oc skiold, sverd oc spiot [oc bucklara], hanðboga með tvæim tylftum broðða. Slik hinn samu vopn skulu kiærtisuæinar æiga sem aðr varo skilð giestom.	Gjestene skal eie sterk våpentreyja, stålhue og skjold, sverd og spyd [og bukler], handbue med to tylvter piler. Kjertesveienene skal ha de samme våpnene som alt er nevnt for gjestene.

Vi tar for oss våpen og rustning del for del:

• Sverd, spyd, bue og låsbue, foruten bukler gir vi ingen nærmere beskrivelse.
• Brynjehansker er mindre entydig enn de framstår. I mange av tekstene er brynjehosene skutt inn mellom dem og brynja så de framstår som separate, men de kan også være integrert. Glofum kan vise både til hansker og votter. Imsen oversatte det med «stålhansker», men det finnes det ingen dekning for.
• Brynkolle (brynjehette) framstår ut fra sammenhengen som separat fra brynja, men behøver ikke nødvendigvis tolkes slik.
• Brynjehosene kunne være av lukket eller åpen type.
• Hjelm er her å forstå som lukket tønnehjelm.
• Stålhue regnes vanligvis for å betegne en åpen hjelm med eller uten brem. Imsens betegnelse stållue framstår som mer avgrensende.
• Skjold, blant de høysete klassene betegnet som kraftig eller godt. Imsen har trolig misforstått i sin kobling av ordet «godt» til sverd for hirdmannen.
• Plata låneord, plagg med pånaglete plater. Ordet skapte problemer for de tidlige rustningshistorikerne. Munch tolka det som parérplate.
• Spaldener framstår ut fra sammenhengen som et slags rustplagg båret isteden for våpentreyja under brynje og plata, Munch 1858 koblet det til middelalder-latinsk Spaldinarium eller Spaldarium, av Spalda, skulder, tilsvarende fransk épaulière av épaule. Imsen tolket det som «en bred skinnkrave til å ha under brynja så den ikke skulle gnage mot skuldre og hals», men det kan like gjerne være av tekstil. Sannsynligvis er det det samme plagget som er henvist i reglementet for tempelordenen § 138:  «l’haubert, les chauces de fer, le heaume, le chapeau de fer, l’épée, l’écu, la lance, la masse turque, le jupon d’arme, les espalières, les souliers d’arme«. Oversatt: «brynje, brynjehoser, hjelm eller stålhue, sverd, skjold, lanse, tyrkisk klubbe, våpentreyja[?] (Upton-Ward (U-W) 1997: surcotte), spaldener (U-W: arming jacket), våpensko[?] (U-W: mail shoes). Fellestrekkene mellom de to teksten er svært interessante og blir utforsket videre i en annen post. Ordet finnes også i bruk på 1400-tallet, men da for å betegne en annen rustningstype av metall. Spaldener er diskutert i en MyArmoury-tråd.
• Våpentreyja er et rustplagg båret under brynje eller panser, eller aleine som sterk våpentreyja. Jeg går inn i meningsinnholdet i en separat post.
• Panser er tekstilrustning båret utenpå våpentreyja som et (rimeligere) alternativ til brynje. De er brukt på samme måte i Landsloven, men da uten krav om separat rustplagg under.

Av spesiell interesse er de nye bestemmelsene fra 1273 som utvidet den profesjonelle, pansrede krigsstyrken (kap 31): Hver sysselmann skulle holde et spesifisert antall krigsmenn utrustet etter den standard som gjaldt for hirdmenn, gjester eller kjertesveiner, finansiert av lensinntektene. Her finner vi altså en direkte henvisning til våpenbestemmelsene i kap 30. I tillegg skulle lendmenn og (andre) veitslemenn holde fem mann med våpen og kost i tre måneder av femten marks veitsle (2 mark var én fullgard), og flere jo større veitsle de hadde – men her uten spesifikke rustningskrav.

Kap 31 – sysslemennenes menn

Skulu huartvæigia halða með slikum vapnnom sem hava hirðmæn, gestir eða kiærtisuæinar …

Skal hver av dem holde (mennene) med slike våpen som hirdmenn, gjester eller kjertesveiner har …

Elementer av våpenkravene gjenspeiles også andre steder i skråen:

§ 27 om kongens væpnede følge:
Fylgðar men skulu hava til fylgðar fagra stalhuvu oc skiolð goðan oc væl sømlegann suærð buit með vmbunaðe ollum goðom eða øxi væl goða i mæira lage.	Følgesmennene skal ha til følget fager stålhue, godt og skikkelig skjold, sverd [imsen: skikkelig sverd] med alt nødvendig godt tilbehør eller ei god og heller stor øks.
§ 28 om Skutilsveinene som har vakthold nærmest kongen:
Uarðhalz menn skulu hava i friði þesse vopn suærd oc buklara stalhufu oc spiot, en i vfriði alvæpne.	Vaktmennnene skal i fredstid ha disse våpnene: Sverd og bukler, stålhue og spyd, men i ufredstid (skal de være) fullvæpnet.
§ 30 … og husk å ta med våpna!
Nu ma sa vðiarflega kræifia sinnar skyllðu af kononge er hann missir þessa vapnna oc þui skal konongr æiga vapnaþing i huerium Jolum oc lata skra jnvirðilega huærir þessara vapna missa. Ero þa oc oftazt margir hanðgengnir menn með kononge. Litil varkynð er ok a þui at hanðgengnir menn have þa æi oll vopn si sin með ser þegar þæir ero með kononge. Er sæint til þæira at taka sem hæima ero huærs sem vlið þarf oc mæira i vart þar sem lif konongs er oc hans goðra ðræingia en vopn þau sem ryðr eða væggia lys eða molr eta hæima.	Men den må fryktsomt kreve sine rettigheter hos kongen hvis han mangler disse våpnene. Derfor skal kongen holde våpenting hver jul, og la føre i bok særskilt dem som mangler disse våpnene. Da er det også som oftest mange håndgangne menn hos kongen. Derfor er det lite medynk å få for de håndgangne mennene som heller ikke har alle våpnene sine med seg når de er hos kongen. Det er seint å ta til dem som hjemme står når det er bruk for dem, og de trengs mer der kongen og hans gode drenger er, våpnene som rust, vegglus eller møll fortærer hjemme.
§ 42 om gjestenes utevakter:
þæir skulu hava til varðar annat huart suærð eða øxi, stalhufu, spiot oc buklara.	De skulle ha til vakttjenesten enten sverd eller øks, stålhue, spyd og bukler.

Litteratur

• Munch og Keyser 848, Norges Gamle Love (NGL) bd 2. Lokalhistoriewiki, NB (og gammel løsning).
• Steinar Imsen 2000, Hirdloven til Norges Konge og hans håndgangne menn. – basert på AM 322 fol og med norsk oversettelse.
• Lawrence Gerhard Berge 1968, Hirðskrá 1-37. A Translation with Notes. University of Wisconsin–Madison, masteroppgave. Basert på NGL, oversetter ‘plato‘ med ‘breastplate‘.
• Plato, hos ONP betegnet foreign. plata, pláta f. -u.
• Reglene for Tempelordenen, oversatt av J.M. Upton-Ward 1997, fra Cruzons 1886-utgave basert på 3 manuskripter (lettere tilgjengelig her). Til sammen er 12 manuskript på fransk og latin identifisert. 11 er omtalt av L. Daillier 1974, «Le plus ancien texte de la Règle du Temple. Le Manuscrit 131 de la Bibliothèque de Bruges«, i Handelingen van het Genootschap voor Geschiedenis gesticht onder de benaming Société d’Emulation te Brugge 111. I tillegg er et manuskript i Walters Art Gallery, W. 132, Baltimore tidfestet til 3. fjerdedel av 1200-tallet. Reglene ble oversatt fra latin til gammelfransk før 1149, men har seinere blitt kontinuerlig oppdatert gjennom 11- og 1200-tallet.

En Villard i England?

Westminster Psalter regnes vanligvis for å være skrevet på begynnelsen av 1200-tallet. Det rommer også et legg med fem helsides miniatyrer fra midten av århundret, muligens fra et annet psalter gitt av Henrik III.

«Kunstneren må være engelsk!» runger det fra de britiske kuratorene, og stilen kobles til engelske[!] Matthew Paris ved St Albans. I senere tid er stilen riktignok gitt en mer distinkt valør, men den regnes ennå som en spesifikk del av Westminster-skolen. Morgan 1988 satte arbeidet i forbindelse med et fragmentert kongehode i Windsor og en skulptur i Westminster Abbey.

Om vi klarer å løfte blikket litt, er det på den andre siden av kanalen en annen kunstner som peker seg ut. Viser ikke bildene en viss likhet med med arbeidene til den reisende håndverkeren Villard de Honnecourt?

Suzanne Lewis sammenlikner Villards tegning stolthet til venstre med en skulptur ved sørporten i Chartres-katedralen og kaller det en neste eksakt kopi.

Suzanne Lewis sammenlikner Paris og Villard, og konkluderer med at de to øser fra samme kilde. Hun tror også Paris har hatt en skissebok lik den Villard har etterlatt.

• Royal 2 A XXII Westminster Psalter.
• Nigel Morgan 1988, Early Gothic Manuscripts, bd 2, i A Survey of Manuscripts Illuminated in the British Isles, London Harvey Miller.
• La Cathedrale et Villard de Honnecourt i Frankrikes nasjonalbibliotek.
• To takpaneler fra Westminster har dukket opp i senere år. Se Michael Liversidge and Paul Binski 1995,
• «Two Ceiling Fragments from the Painted Chamber at Westminster Palace«, i The Burlington Magazine Vol. 137, No. 1109, pp. 491-501.
• Harry Fett, Mattheus af Paris og hans stilling i norsk kunsthistorie, – Kikk også på den franske billedbibelen St Louis-psalteret. (som har liknende penn, men litt annen foldelegging.) Det er av den såkalte Parisskolen, som også Matthew Paris regnes for å utgå fra, selv om Fett mente han var fastere i foldeleggingen. Til denne stilskolen tilskrives også Kristina-psalteret, Paris ca 1230, som utmerker seg ved en naturlig foldelegging og mimikk. Fra Kristina gikk det til Ingebjørg Erlingsdatter (død 1315) gift med kansleren Tore Håkonsson og videre til deres datter Elin Toresdatter som ble gift med riksråd og drottsete Erling Vidkunsson (1292-1355) osv. Hary Fett mente også å gjenfinne stilen i takmaleriet i Torpo stavkirke som han koplet til Mathew Paris’ norgesbesøk. Den samme brytningen finner han i Ulvik- og Heddalsantemensalene og Kinn-lektoriet. Se også Paris’ selvportrett i Historia Anglorum,British Library Royal MS 14 C VII f. 6. se også hans Chronica Majora, Corpus Christi College, Cambride MS 16, diskutert av Suzanne Lewis. Og Book of Additions med bl.a. Life of the Two Offas, British Library Cotton MS Nero DI. Se også Life of st Alban, Trinity College i Dublin, MS 177.

Hardenbergs codex

Kongen som overrekker folket loven. Fol 1v.

Gjemt mellom to permer på Det kongelige bibliotek i København ligger det som gjerne beskrives som det eldste bevarte norskproduserte illuminerte manuskriptet. Det er litt for hardt beskåret, og bundet inn sammen med andre lovtekster fra 13- til 1500-tallet til boka vi i dag kjenner som Hardenbergs Codex, eller Codex Hardenbergianus (GKS 1154). Håndskriftet er en praktutgave av kong Magnus Lagabøtes Landslov med illuminerte initialer og margtegninger, kolorert og rikelig forgylt.

Manuskriptet er ikke vårt eldste. Det finnes et illuminert lovhåndskrift som er lite referert i kunsthistorien: Codex Reenhielmianus (1305-14) er trolig også skrevet i Norge. Mer om det en annen gang. Det interessante for vår del, er selve illuminasjonene. I første omgang kikker vi litt på hvor og når de er laget gjennom manuskriptets historiografi.

Tronende Jesus med to sverd i munnen gir knelende konge og biskop lovene. (Majestas Domini-motivet med to sverd mot fjeset er ikke unikt , og finnes bl.a. i Livre de Chyrurgie, BL Sloane 1977 f. 9v.) I margen nederst møtes to riddere med lanse. Fol 2v.

Det var i 1817 vi fikk den første tekstkritiske utgaven av Landsloven (vi ser bort fra Hans Paus‘ verk fra 1751).  En mannsalder senere fikk den en ny gjennomgang i storverket Norges gamle love. Da ble manuskriptet datert til andre fjerdedel av 1300-tallet. Til tross for håndskriftets ekstravagante form, ble selve teksten sett på som sekundær i forhold til et knippe manuskripter fra første fjerdedel av 1300-tallet. Gustav Storm regnet det i 1885 som litt eldre enn midten av 1300-tallet. Han mente den rimeligvis var skrevet i Bergen, kanskje for bergensbispen Torstein Eiriksson (biskop 1342 – 49). Katalogførerne ved Det kongelige bibliotek, Chr. Bruun 1890 og Kristian Kålund 1900, daterte håndskriftet mer forsiktig til 1300-tallets Norge.

Harry Fett la seg først tett opp mot tidligere tidfestinger, da han i 1910 daterte manuskriptet til ca 1330 og knyttet det til bergensbispen Håkon Erlingsson (biskop 1332 – 42) og antemensalene fra Årdal og Røldal. Da han igjen gikk inn på skriftet i sitt storverk om middelalderens malekunst fra 1917, skjøv han derimot dateringen fram til Håkon Vs siste tid og koblet det til Osloskolens tilnærming til fransk høygotikk (s. 194). Han hadde lest sin Vitzthum.

Kari Sørsdal tok håndskriftet opp i sin masteroppgave fra 2011. Ut fra hennes gjennomgang (s.12-17) blir det klart at G.T. Flom (1937) sluttet seg til Storms datering og lokalisering. Det samme gjorde Halldór Hermannsson (1935 og 1940), som også åpnet for at forfatteren kunne være en islandsk kunstner med opphold i Norge, Thórarinn. Anne Wichstrøm (1981:274) sveiper bredere når hun daterer det til 1320-50. Magnus Rindal og Knut Berg (1983) mente at det var vanskelig å lokalisere manuskriptet til enten Oslo- eller Bergensmiljøet ettesom det var skrevet etter en nasjonal norm, og fulgte dateringen som opprinnelig ble gitt i NGL. Det samme gjorde Sørsdals veileder, professor Lena Liepe (2003). Berg fjernet seg også fra Harry Fett ved at han argumenterte for at illumineringen bygget på en egen norsk tradisjon, eldre enn landsloven. Illustrasjonene avvek vesentlig fra tilsvarende europeiske lovbøker, het det, selv om de til en viss grad var tilpasset nye trender. Oddafrontalet lå nærmest i stil. Klesdrakten plasserte Berg i sent 1200-tall, tidlig 1300-tall, med foldene ned langs albuene som et romansk trekk i en lokal mote. Bera Nordal (1985) skjøv tidfestingen fram til etter 1350, mens drakthistorikeren Eva Andersson (2006) satte ca 1330-40. Sørsdal sluttet seg til Anderssons tidfesting.

Det er altså en viss spredning i manuskriptets datering og plassering. Utstillingskatalogene Gyldne bøger (København 1952) og Middelalderkunst fra Norge i andre land (1972) gjentar NGLs opprinnelige datering til andre fjerdedel av 1300-tallet. Det kongelige biblioteks hjemmesider gir fremdeles en rundere datering til starten av 1300-tallet. Fetts lokalisering til en egen Oslo-skole ble tilbakevist av Flom (1937) og Berg (1983). Det er teorien om tilhørigheten til en Bergensskole som må sies å stå sterkest til tross for forsøk på å kople verket til Island.

• Hardenbergs codex (håndskrift av Landslova og erkebiskop Jons Kristenrett. Bergen? 1330-40-tall).
• J. Erichsens katalog nr 134. (e.g. (Jón Eiriksson, kongelig bibliotekar til sin død i 1787). Trolig vises det til hans store håndskrevne katalog over håndskriftsamlingen som ble grunnlag for Udsigt over den gamle manuscript-samling i det store Kongelige bibliothek, København, N. Møller, 1786.
• Magnúss konongs lagabæters Gulathings laug, Hafniæ 1817: LVII-LX (GKS 1154 er der feilaktig anført som 1158).
• Gustav Storm 1885, Norges Gamle Love indtil 1387, bd 4. Chra.
• Chr. Bruun 1890, De illuminered Haandskrifter fra Middelalderen i det store Kongelige Bibliotek, katalog, Gyldendalens boghandel.
• Harry Fett 1910, Miniatyrer fra islandske haandskrifter, Bergen museums aarbog.
• Harry Fett 1917, Norges Malerkunst i middelalderen, særlig s. 194ff.
• Magnus Rindal og Knut Berg 1983, King Magnus Håkonsson’s Laws of Norway and Other Legal Texts: Gl. Kgl. Saml. 1154 Fol. in The Royal Library, Copenhagen, with introductions …,  Oslo: Selskapet til utgivelse av gamle norske håndskrifter.
• Stefán Karlsson 1987, «Lovskriver i to lande: Codex Hardenbergensis og Codex Belgsdalensis», i Festskrift til Alfred Jakobsen, 166-184. Omtaler enkelte av illuminasjonene.
• Eva Andersson 2006, Kläderna och Människan i medeltidens Sverige och Norge, PhD Göteborg.
• Vilborg Hovet 2011, Den illustrerte boka – Historia om norsk bokillustrasjon, Unipub. – så nær som irrelevant når det kommer til middelaldermanuskript.
• Kari Sørsdal 2011, «Så gi hverandre hånden på det» – Bilder av ekteskap i to nordiske lovhåndskrifter fra middelalderen, masteroppgave i kunsthistorie ved UiO.
• Alison Stones 2014, «Manuscripts illuminated in France 1260-1320 and their patrons», i Wege zum illuminerten Buch, Böhlau, s. 26-44. (s. 43 er illustrasjon av person med lang kjortel og kortere overkjortel, datert til ca 1305-10)
• Lancelot Project.