Hjulnav på vippebenken

Ferdig hjulnav lik dem det er funnet så mange av i myrer i Danmark – nå gjelder det å holde den fuktig og sprekkfri til eiker og felger er klare.

Konstruksjon av middelalderhjul. Navet og felg-stykkene behandles grønne, mens eiker og dømlinger er tørre. Felger, eiker og nav bankes gradvis sammen mens hjulet dreies. Schovsbo 1983: 41

Av og til må man bare ut i hagen og dreie seg et hjulnav. Særlig hvis en vennlig nabo har tatt ned et bøketre. Hjulnav av den formen jeg har dreid her er beskrevet av Per Ole Shovsbo, en av våre største eksperter på middelalderhjul. Jeg har skrevet litt om ham og hjulene hans her. Et hjulnav var noe av første jeg dreide på dreiebenken min tilbake i 2014. Det ble aldri noen bloggpost om det, men resultatet kan skimtes på bildet av trillebåren i logoen øverst på sida.

Den største utfordringen med hjulnav for meg har vært å bore ut hullet til akselen. Det løste seg i fjor da jeg kom over en av Gisle Grimelands navarer på Middelalderverkstedet i Numedal. (Begge anbefales.) Etter litt forboring boret den seg gjennom margveden som en lek, og emnet var klart for plugging og sentrering. Emnet ble litt i største laget for benken så det ble ikke mye plass til spindelen som snora skulle dra rundt,.

Vippa knakk etter kort tid. Den har vært med meg siden vi var på Stiklestad i 2015, så den må kunne sies å gjort nytta si. Takk til Kai som lot meg forsyne meg med en hegg der oppe! Nå er det tilbake til ask, så får vi se hvor lenge det holder.

Et ferskt bøkestykke på vippebenken – er helt i grenseland for hva det er mulig å dreie på den. Vippa i hegg fra 2015 tok kvelden og det ble nødvendig å teste ut et par vipper i fersk ask før jeg fant en som var spenstig nok.

Med et grovrunda stykke er den største jobben gjort, og etter avmerking går det kjapt å dreie seg ned til ønska form.

Det var ikke noe mål å få en plettfri finish på denne her – dette skulle tross alt bli et brukshjul. Det var vanlig med en vulst ytterst på navet for å unngå splitting der, men jeg har nok overdrevet størrelsen litt. Innsnevringa ble også mer markant enn på de bevarte eksemplarene som finnes, men ettersom dette er et langt mindre nav på bare 16 cm i diameter til en håndkjerre er det kanskje ikke så langt unna allikevel.

Til tross for den vesle diameteren håper jeg det går med 12 eiker. Hullene ble kanskje litt i største laget, men jeg ville ha dem koniske og Gisle-navaren er for deilig å jobbe med til å la den ligge.

Ferdig dreid nav i den formen som var vanlig før man begynte med styrthjul og jernbeslag

Etter forboring gir en utsøkt husnavar fra Gisle Grimeland rett konisk form på hulla til eikene

Da blir det spennende å se om jeg rekker å få på plass felger og eiker før navet tørker ut…

Litteratur

• Per Ole Schovsbo 1983, «Hjulmænd på den Jyske Aas«, artikkel i Vendsyssel nu og da, gjengitt av Karetmager.dk. De har flere relevante artikler her.

Nytt fra vippebenken

Tredje forsøk på bolledreiing, denne gangen i fersk selje.

Utover høsten ble det noen økter foran vippebenken jeg satte opp i våres. Oppsettet er for bolledreiing, men det lot seg allikevel gjøre å svarve noen mindre ting. Skulp er ennå ikke på plass, men krokjernet gjør nytten. I tillegg har jeg slått kloa i et skråjern til rette flater og rissing.

Brystbor

Noah med brystboret sitt i Oscott-psalteret ca 1265-70, fol. 10r.

Skaft til brystbor i bjørk. Hoveddelen er dreid i tørt virke.

Brystboret i demontert stand.

Først ut var håndtak til et middelaldersk brystbor. Det baserer seg på flere bor, som jeg har vært innom i tidligere post. Selve bryststykket og grunnkonstruksjonen baserer seg på Schelsvig-funnene. Kroppen ble dreid, mens de andre to delene er formet med navar, øks, hoggjern, kniv og skjøve/pjål. Resultater er så som så, men artig å gå gjennom prosessen med så autentiske verktøy som mulig.

Trådsneller og sylskaft

Trådsneller fra London, datert til ca 1150-1200. Egan 2010: 270.

Så var tiden kommet for de minste tingene. Trådsnelle nr 890 fra Londonfunnene må være verdens mest reproduserte trådsnelle, til tross for at den gjerne blir sett på som for stor og upraktisk. Snella er 113 mm lang, men knekt i begge ender. Etter bildet å dømme, er diameteren 9 mm, skivene 26 mm. Andre har dreid den i hyll og barlind. Jeg forsøkte epletre.

Fra venstre: Rissesyl (opp ned), trådsnelle, moderne liten syl som referanse, generisk lite sylskaft (eller kanskje et filskaft?)

Fra venstre: Skomakersyl model 1346, skomakersyl modell 1500-tallet, generisk lite sylskaft, moderne skomakersyl for sammenlikning.

Snella ble etterfulgt av et knippe syl-håndtak, også de svarvet i epletre. Det meste av bevarte syler fra middelalderen har grovt tillagde håndtak, gjerne spikket. Innimellom finner vi allikevel enkelte dreide skaft. Blant skaftene var en middelaldersk rissesyl fra Oslo (Grieg 1933, fig 316), en spesialisert skomakersyl fra Spania med karakteristisk pinne, og skomakersyler slik vi kjenner dem i dag.

Skomakersyl fra st.Markus’ liv, Manresakatedralen, Spania, av Arnau Bassa 1346.

Referanser

• Marc Carlssons gjennomgang av syler.
• Geoff Egan 2010, The Medieval Household. Daily Living c. 1150-c. 1450, Museum of London.
• Sigurd Grieg 1933, Middelalderske byfund fra Bergen og Oslo, Det Norske Videnskaps-akademi i Oslo.
• Where are the elves – om middelaldersyler.

Brystboret fra Schleswig

Skjebor med bryststykke fra 10-1100-tallet. Archäologisches Landesmuseum Schleswig, KSD 382.010. Illustrasjon fra Vogel 2006: 253

Selv om bor (nor: navar, ty: Löffelbohrer (skjebor)) er blant de største funngruppene av redskaper fra middelalderen er bor med bevart skaft et sjeldent syn. Det vakte derfor en viss oppmerksomhet da det under utgravningene i Schleswig ble funnet et svært godt bevart brystbor (eng: breast auger) i Plessenstrasse i 1976. Funnet ble gjort i lag datert til 10-1100-tallet og skaftet er av en type som har vært i bruk helt opp i vår egen tid.

Brystboret fra Schleswig er blant andre beskrevet av Saggau (2006: 252f), og i 1990 ble det rekonstruert av Karl-Heinz Gloy ved hjelp av verktøy rekonstruert av museumssmed Thomas Nørgård, Ebeltoft (Gloy 2006:305f).

Boret er 235 mm langt og har tre bevarte deler. Grepet i ask (Fraxinus excelsior) er 114 mm langt, med ovalt tverrsnitt med (største?) diameter på 43 mm. En 17 mm høy tapp på toppen passer inn i hullet til et manglende bryststykke. Gjennom grepet går en tverrstokk som er litt tykkere på den ene siden. Selve skjeboret går helt opp til tverrstokken og holder den på plass. Ved rekonstruksjonen ble et halvkuleformet bryststykke lagt til.

1, 2 og 7: Bryststykker. 3: Håndtaket. 4 og 6: Andre håndtaktyper. 5: ukjent håndtaktype. Vogel 2006: 253.

I Schelswig er også flere bryststykker funnet. Den øverste på illustrasjonen (1) er i piletre. Det har en plate på 17 x 8 cm, en 5 cm høy forhøying med hull og er fra sent 1200-tall. Det andre (2) er i bøk og på 20 x 11 cm med 6 cm forhøyning. Også et ovalt stykke i eik kan ha vært et bryststykke (7). Det ble også funnet et par andre skaftetyper: T-formet skaft (4), mulig bor-del (5) og skaft med kuleformet hode fra 1100-tallet (6).

Det finnes et par bevarte avbildninger av brystboret vi er ute etter. Det ene er en illuminasjon av St Leodegard idet han får sine øyne stukket ut med et slikt bor, angivelig fra en billedbibel produsert i Nordvest-Frankrike ca 1200. Sannsynligvis er det samme type som er avbildet i bruk av skipsbyggere på Bayeux-teppet fra ca 1070.

St Leodegar fikk sine øyne stukket ut, i dette tilfellet med et bor av typen vi er ute etter. Bryststykket ligner mest på nr 7 på tegningen over. Bildet skal være fra en nordvest-fransk billedbibel, angivelig fra ca 1200.

Bor med bryststykke i bruk av skipsbygger på Bayeux-teppet, ca 1070.

Deler av brystboret er også funnet i andre utgravninger. Ved Boringholm i Danmark ble det funnet en variant av brystboret, et håndtak som en omvendt T, med tapp for bryststykke, laget av ett stykke naturvokst eik. Det ble også funnet flere rektangulære bryststykker som skråner inn mot forhøyning i midten.(205: 165f)

Typen er ikke funnet i York, men Carole Morris beskriver breast augers som en av tre hovedtyper av augers. (Den andre hovedtypen er enkel tverrstokk, Y eller T-håndtak, bl.a. fra et funn fra Ragnhildsholmen i Sverige, datert ca 1320. Den tredje er en mer avansert type med krank, basert på et funn fra Exeter fra ca. 1300. Morris skiller buedriller fra augers og mener førstnevnte gjennomgående må ha hatt bor med små dimensjoner på grunn av krafttapet forbundet med roteringen. Hun nevner ikke pumpedriller i sin gjennomgang av typer. (Morris 2000: 2112f)

Heller ikke i Osloutgravningene er det gjort funn som er tolket som deler av brystbor. Det ble funnet et par skaft av T-formet type uten anlegg for bryststykke, en del av pumpedrill og motstykker for buedrill.

Motsatt av hva Morris hevder, har forsøk med buedriller i praksis vist seg egnet til å bore også større dimensjoner i konstruksjonen av Saga Oseberg.(muntlig meddelelse)

Litteratur

• Volker Vogel (red.), Ingrid Ulbricht, Hilke Elisabeth Saggau, Karl-Heinz Gloy og Ulrike Mayer-Küster 2006, Ausgrabungen in Schleswig. Berichte und Studien 17. Holzfunde aus dem mittelalterlichen Schleswig, Wachholtz Verlag.
• Jan Kock og Else Roesdahl (red.) 2005, Boringholm – en østjysk træborg fra 1300-årene, Jysk Arkæologisk Selskab.
• Carole A. Morris 2000, «Wood and Woodworking in AngloScandinavian and medieval York«, fra serien The small finds, The Archaeology of York, nr 17.

Oscott-psalteret (Oxford?) ca 1265-70, folio 10r. Noah bruker et brystbor i arbeidet med arken. British Library. (psalteret sammenliknes ofte med the Rutland Psalter (London?))

Etterskrift: Bor eller navar?

I følge Jan Petersen (1951:227ff) var det A.W. Brøgger som i 1914 introduserer den gammelnorske termen navar som fagbetegnelse på skjeboret. Lorange i Bergen vekslet mellom betegnelsene (skje)bor og kjølp, mens Karl Rygh i Trondheim ved enkelte anledninger har benyttet betegnelsen skolp.

Navar (nor: nafarr), var synonym med bor (nor: borr). Brøker med stropp rundt fotsålen, såkalte ilbandabrækr, kunne kalles Nafarskeptr ‘skaftet som en navar’, en antydning til skaftets konvensjonelle utseende?

Hjulet

Hjulmakeren i Chartres 1215-25. Verktøyet var økser, og en påle med en aksel tilrettela for den siste avrettingen av hjulet etter at akselhull var boret gjennom navet.

Hjulmakeren (eng: wheelwright, fr: Charron) eller vognmakeren (da: karetmager) hadde, som koppmakeren, svarvestolen som ett av sine viktigste verktøy. Det er i seg selv grunn nok til å kikke nærmere på ham i denne lille bloggen. Når også hjulet framstilles ganske så skjematisk på sider for historisk levendegjøring har vi temaet klart for dagens post. Hjulet var utvilsomt i bruk også i vårt veiløse land i middelalderen, selv om det varte til 1700-tallet før det ble vanlig i jordbruket. Det holder å nevne den verdenskjente Osebergvognen, og en billedvev av vogntog i samme funn viser at den ikke var unik. Men hvordan så middelalderens eikede hjul ut? Vi starter ytterst:

Et velskodd styrthjul i Nürenberg 1542. Landauer Hausbuch.

Jernfelgen rundt hjulet ble etter romertiden ikke introdusert før på slutten av 1700-tallet. Tidligere ble hjul av og til skodd med kortere jernstykker (eng: strakes, shoes), naglet fast slik at de overlappet skjøtene. De fleste felger hadde ikke jernforsterkning, og man kunne også beskytte mot slitasje ved å sette inn slitetapper eller slitestein i tappehull. Fra eldre jernalder kjenner vi bruk av skinn eller råhud.

Felgkransen ble på bygda i Danmark gjerne laget av grønn bøk. Delene ble holdt sammen av tørre dømlinger skjult i skjøtene. Det er ikke funnet spor etter andre festemåter, selv om senere reparasjoner har etterlatt seg plater forankret med trenagler på tvers. Felg-delene ser ut til å ha blitt økset til av passende emner, men både i antikken og i moderne tid finner vi eksempler på at trevirke i stedet ble bøyd på plass.

Hjulmaker i Nürenberg ca 1425 avretter et styrthjul med langbile. Lite annet enn arbeidsbenken skiller seg fra det følgende århundret. Mendelsher Hausbuch

Eikene, gjerne i eik eller ask, ble laget av kløyvde emner, bearbeidet med en skavl (skjøve, pjål, eng: spokeshave) eller bandkniv (eng: drawknife) for å beholde størst mulig styrke. De ble tappet tørre inn i nav og felg. (Det navløse artillerihjulet er en seinere oppfinnelse.) Enten én eller to eiker ble festet til hvert felg-stykke, men aldri i skjøtene. På en del bilder ser man at de stikker helt gjennom felgen, og bidro slik til å redusere slitasje på ubeslåtte hjul. Eikene ble tappet vinkelrett inn i det symmetriske navet. Utovervendte eiker som ga et skålformet hjul, et såkalt styrthjul, ble i Danmark innført omkring 1300, i Tyskland kjent 100 år tidligere og i England innført på 1500-tallet. Den eldre symmetriske typen forble i bruk gjennom middelalderen.

Middelalderens eikehjul med styrt ( 1. Støtfugene kunne i enkelte tilfeller være vinklede. 2. Avfasingen av innsiden daterer dette hjulet til renessansen. 3. Dømlinger holder felgstykkene sammen. 4. Eike-tappene er gjennomgående i ubeslåtte hjul. 5. Hjulet er asymetrisk (har styrt). 6. Navet er dreid, 7. og 8. Forpipa er lengre og tynnere enn bakpipa. 9. Akselhullet er konisk og videst ved bakpipa. 10. Navet er ofte beslått med to bredringer og 11. to navringer. Jernbøssinger på navets innside motsvares av lang jernmuffe på akslingen. 12. Eikene er av kløvd eik, ofte med rett forside og 13. buet bakside. Witt: Egehjul og vogne s. 77.

Navene ble vanligvis dreid, i England gjerne i alm, i Danmark i bøk.  I Danmark ble de på bygda bearbeidet grønne, og hull til aksel boret ut etter at hjulet var montert. Skjeboret fulgte veden, noe som var viktig med at navene kunne være over 40 cm brede. Jernringer på hver side av eikene hindret splitting, men jeg er ikke kjent med når de kom i bruk. I eldre middelalder antas det at pipene, utstikkerne på hver side av navet, ble surret med vidjer eller liknende. De er ofte avbildet mørke. Kan de ha blitt surret med noe innsatt i bek?

På et tidspunkt begynte man også å felle inn et jernrør som sliteflate (bøssing), men det er visstnok ingen holdepunkter for at slike jernbøssinger eksisterte i middelalderen. For nav uten beslag var slitasjen størst ut mot kanten av akselhullet. Effekten av slitasjen ble redusert ved å ha et bredt nav i forhold til hjulbredden, samt god tjukkelse på pipene.

Nürenberg-hjulmaker i arbeid på et styrthjul i 1545 med øks, bandkniv og navar. Kilde: Landauer Hausbuch.

Akslingene var i tre, gjerne bjørk. Seinere var hele akslingen i jern eller stål. Styrthjulet ble fra omkring 1600 plassert på en nedadrettet aksel.

Bruken av grønt virke i nav og felg er et uttrykk for det Schovsbo (1987: 159) kaller «den våde teknik» som han knytter til løvskogområdene i Nordvest-Europa og Sør-Skandinavia. Den kjennetegnes ved at man utnytter treets tilstandsforandring fra ferskt og vått til lagret og tørt virke. Denne teknologien sporer han også i andre produkter som vogner, hus og skip.

Levendegjøring

• Ressursside om hjulmakeren.
• Rekonstruksjon av hjul.
• Rekonstruksjon av middelalderkjerre.
• Kjerrer og vogner på Larsdatter.
• Ressurstråd på KH1308-forumet.
• Produksjon av bek.

Postskrift

Det er langt mellom norsk litteratur om feltet, men Nils Jarmann skrev om hjulkjøretøyer i 1971. Hans fokus lå på 17-1800-tallet. Han har bilde av en Phaeton (firehjult åpen personvogn) fra omkring 1790 skodd med jernstykker festet med stiftet framfor hjulringer. (Foto: Norsk Folkemuseum 1958), og han nevner at vogner med tre-aksling ble brukt ennå omkring 1800. «Treakslene måtte smøres ofte, derfor hang alltid en kanne eller dunk med tjære under vognen.» Han hermet videre om plankekjøringen over den bratte Rælingsåsen, da det var som hjula kunne snakke: «Vi kommer itte opp, vi kommer itte opp. […] så måtte kjørekaren ta luntestikka og smøre tjære inn i navet, men hjula fortsatte å skrike […] Vi vil ha meir, vi vil ha meir […] På toppen av bakken gikk det lettere, og nå peip hjula […] Vi kom opp lell, vi kom opp lell.» Styrthjul og hjul uten bøssing og skoning er ikke nevnt.

I 1990 kom Jarmann tilbake til hjulkjøretøy i tidsskriftet Volund. Denne gangen gjaldt det skåkfeste på vogner for steinkjøring, og skjæker laget for skåkfeste mente han å finne spor etter på Osebergvogna (Sigurd Grieg 1928, Osebergfundet II, s. 22 plansje I). Han skrev også en artikkel om bøyd og skåren felg. Todelt, bøyd felg så bedre ut, men var dyrere å lage ettersom den måtte dampbøyes, og da helst i ask. «Det finnes gamle vitnemål om begge slags felg i hjul med eiker, Dejbjergvognene i Danmark fra ca. 200 f. kr har bøyd askefelg i et eneste stykke med 14 eiker. Slik hel felg er enda gjævere enn to halvdeler. Vår Osebergvogn fra ca. 800 e.kr. har skåren felg i 6 deler, to eiker i hver, tilsammen 12 stk. Hjulene er av bøketre.»

Jarmann viser til

• Trygve Dalseg: Med Moelven-hjul på vei gjennom tiden, Moelv 1966.
• Sigurd Grieg 1928, Osebergfundet II.
• Johannes V. Jensen: Danske Køretøjer, København 1949.
• Nils Jarmann: Hærens hestekjøretøyer, Hærmuseets årbok 1966-70 (1971).

Fagartikler

• Gjermund Glittfjell 2010, Hjulmakeryrket.
• Judith A. Weller u. år, «Wagon Construction» i Roman Traction Systems.
• Torben Witt 1969, «Egehjul og vogne«, artikkel i Kuml (Håndbog for Jysk Arkæologisk Selskab): 111-148, gjengitt av Karetmager.
• Per Ole Schovsbo 1983, «Hjulmænd på den Jyske Aas«, artikkel i Vendsyssel nu og da, gjengitt av Karetmager. Omtaler 1500-tallshjul etter eldre modell.
• Per Ole Schovsbo, «Oldtidens vogne«, kapittel 4 i Oldtidens Vogne i Norden, Bangsbomuseet 1987. Gjengitt av Karetmager.
• Svein Magne Olsen, Hestekjøretøy. Med hjul og meier på norske veier, Landbruksforlaget 2001.
• Nils Jarmann 1971, «Kjøreveien og hjulredskapen», i Volund 1971, Teknisk museum, s. 49-57.
• Nils Jarmann 1990, «Vogn med skåkfeste i akseltappen», i Volund, Teknisk museum s. 58-66.
• Nils Jarmann 1990, «Bøyd felg og skåren felg i vognhjul», i Volund, Teknisk museum s. 67-69.
• Hjul fra begynnelsen av 1200-tallet. Nå tapt.

Konstruksjon av middelalderhjul. Navet og felg-stykkene behandles grønne, mens eiker og dømlinger er tørre. Navet bankes gradvis inn mens hjulet dreies. Schovsbo 1983: 41

Svær landsbrukskjerre i Lutrell Psalter (1325-35) fol 162r. Legg merke til knastene i hjulet.

Hjulmaker i Nürenberg 1583 i gang med å grovbearbeide en eike. Ettersom navet på hjulet til venstre er asymmetrisk antas hjulet å ha vært et styrthjul. I bakgrunnen er vogna han er i ferd med å lage. Her er flere skjebor, blant annet ligger et stort til å bore ut hull til aksling på gulvet. Husboka Mendel II.

Hjulmaker 1451, huggestabbe, hjulmakerbenk, bile, langbile, navar, bandkniv og en mal?

Vognmann Leopold i Nürenberg, ca 1425. Hjulet er uten beslag, med gjennomgående eiketapper, og navet ser nærmest ut til å være bundet med tau. Husboka