Stikkordarkiv: øks

Hjulet

Hjulmaker 1215-25, chartres

Hjulmakeren i Chartres 1215-25. Verktøyet var økser, og en påle med en aksel tilrettela for den siste avrettingen av hjulet etter at akselhull var boret gjennom navet.

Hjulmakeren (eng: wheelwright, fr: Charron) eller vognmakeren (da: karetmager) hadde, som koppmakeren, svarvestolen som ett av sine viktigste verktøy. Det er i seg selv grunn nok til å kikke nærmere på ham i denne lille bloggen. Når også hjulet framstilles ganske så skjematisk på sider for historisk levendegjøring har vi temaet klart for dagens post. Hjulet var utvilsomt i bruk også i vårt veiløse land i middelalderen, selv om det varte til 1700-tallet før det ble vanlig i jordbruket. Det holder å nevne den verdenskjente Osebergvognen, og en billedvev av vogntog i samme funn viser at den ikke var unik. Men hvordan så middelalderens eikede hjul ut? Vi starter ytterst:

Amb. 279.2° Folio 29 verso (Landauer I)

Et velskodd styrthjul i Nürenberg 1542. Landauer Hausbuch.

Jernringen rundt hjulet ble etter romertiden ikke introdusert før på slutten av 1700-tallet. Tidligere ble hjul av og til skodd med kortere jernstykker (eng: strakes, shoes), naglet fast slik at de overlappet skjøtene. De fleste felger hadde ikke jernforsterkning, og man kunne også beskytte mot slitasje ved å sette inn slitetapper eller slitestein i tappehull. Fra eldre jernalder kjenner vi bruk av skinn eller råhud.

Felgkransen ble på bygda i Danmark gjerne laget av grønn bøk. Delene ble holdt sammen av tørre dømlinger skjult i skjøtene. Det er ikke funnet spor etter andre festemåter, selv om senere reparasjoner har etterlatt seg plater forankret med trenagler på tvers. Felg-delene ser ut til å ha blitt økset til av passende emner, men både i antikken og i moderne tid ble trevirke i stedet bøyd på plass.

Amb. 317.2° Folio 10 verso (Mendel I)

Hjulmaker i Nürenberg ca 1425 avretter et styrthjul med langbile. Lite annet enn arbeidsbenken skiller seg fra det følgende århundret. Mendelsher Hausbuch

Eikene, gjerne i eik eller ask, ble laget av kløyvde emner, bearbeidet med en skavl (skjøve, pjål, eng: spokeshave) eller bandkniv (eng: drawknife) for å beholde størst mulig styrke. De ble tappet tørre inn i nav og felg. (Det navløse artillerihjulet er en senere oppfinnelse.) Enten én eller to eiker ble festet til hvert felg-stykke, men aldri i skjøtene. På en del bilder ser man at de stikker helt gjennom felgen, og bidro slik til å redusere slitasje på ubeslåtte hjul. Eikene ble tappet vinkelrett inn i det symmetriske navet. Utovervendte eiker som ga et skålformet hjul, et såkalt styrthjul, ble i Danmark innført omkring 1300, i Tyskland kjent 100 år tidligere og i England innført på 1500-tallet. Den eldre symmetriske typen forble i bruk gjennom middelalderen.

Egehjul med styrt (middelalder)

Middelalderens eikehjul med styrt ( 1. Støtfugene kunne i enkelte tilfeller være vinklede. 2. Avfasingen av innsiden daterer dette hjulet til renessansen. 3. Dømlinger holder felgstykkene sammen. 4. Eike-tappene er gjennomgående i ubeslåtte hjul. 5. Hjulet er asymetrisk (har styrt). 6. Navet er dreid, 7. og 8. Forpipa er lengre og tynnere enn bakpipa. 9. Akselhullet er konisk og videst ved bakpipa. 10. Navet er ofte beslått med to bredringer og 11. to navringer. Jernbøssinger på navets innside motsvares av lang jernmuffe på akslingen. 12. Eikene er av kløvd eik, ofte med rett forside og 13. buet bakside. Witt: Egehjul og vogne s. 77.

Navene ble vanligvis dreid, i England gjerne i alm, i Danmark i bøk. De er ofte avbildet mørke. Kan de ha blitt surret med noe innsatt i bek? I Danmark ble de på bygda bearbeidet grønne, og hull til aksel boret ut etter at hjulet var montert. Skjeboret fulgte veden, noe som var viktig med at navene kunne være over 40 cm brede. Jernringer på hver side av eikene hindret splitting, men jeg er ikke kjent med når de kom i bruk. I eldre middelalder antas det at pipene, utstikkerne på hver side av navet, ble surret med vidjer e.l. På et tidspunkt begynte man også å felle inn et jernrør som sliteflate (bøssing). For nav uten beslag var slitasjen størst ut mot kanten av akselhullet. Effekten av slitasjen ble redusert ved å ha et bredt nav i forhold til hjulbredden, samt god tykkelse på pipene.

Amb. 279.2° Folio 34 recto (Landauer I)

Nürenberg-hjulmaker i arbeid på et styrthjul i 1545 med øks, bandkniv og navar. Kilde: Landauer Hausbuch.

Akslingene var i tre, gjerne bjørk, men sliteflatene var kanskje en bøssing her også? Det er visstnok ingen holdepunkter for at slike jernbøssinger eksisterte i middelalderen. Senere var hele akslingen i jern eller stål. Styrthjulet ble fra omkring 1600 plassert på en nedadrettet aksel. Bruken av grønt virke i nav og felg er et uttrykk for det Schovsbo 1987: 159 kaller «den våde teknik» som han knytter til løvskogområdene i Nordvest-Europa og Sør-Skandinavia. Den kjennetegnes ved at man utnytter treets tilstandsforandring fra ferskt og vått til lagret og tørt virke. Denne teknologien sporer han også i andre produkter som vogner, hus og skip.

Levendegjøring

Postskrift

Det er langt mellom norsk litteratur om feltet, men Nils Jarmann skrev om hjulkjøretøyer i 1971. Hans fokus lå på 17-1800-tallet. Han har bilde av en Phaeton (firehjult åpen personvogn) fra omkring 1790 skodd med jernstykker festet med stiftet framfor hjulringer. (Foto: Norsk Folkemuseum 1958), og han nevner at vogner med tre-aksling ble brukt ennå omkring 1800. «Treakslene måtte smøres ofte, derfor hang alltid en kanne eller dunk med tjære under vognen.» Han hermet videre om plankekjøringen over den bratte Rælingsåsen, da det var som hjula kunne snakke: «Vi kommer itte opp, vi kommer itte opp. […] så måtte kjørekaren ta luntestikka og smøre tjære inn i navet, men hjula fortsatte å skrike […] Vi vil ha meir, vi vil ha meir […] På toppen av bakken gikk det lettere, og nå peip hjula […] Vi kom opp lell, vi kom opp lell.» Styrthjul og hjul uten bøssing og skoning er ikke nevnt.

I 1990 kom Jarmann tilbake til hjulkjøretøy i tidsskriftet Volund. Denne gangen gjaldt det skåkfeste på vogner for steinkjøring, og skjæker laget for skåkfeste mente han å finne spor etter på Osebergvogna (Sigurd Grieg 1928, Osebergfundet II, s. 22 plansje I). Han skrev også en artikkel om bøyd og skåren felg. Todelt, bøyd felg så bedre ut, men var dyrere å lage ettersom den måtte dampbøyes, og da helst i ask. «Det finnes gamle vitnemål om begge slags felg i hjul med eiker, Dejbjergvognene i Danmark fra ca. 200 f. kr har bøyd askefelg i et eneste stykke med 14 eiker. Slik hel felg er enda gjævere enn to halvdeler. Vår Osebergvogn fra ca. 800 e.kr. har skåren felg i 6 deler, to eiker i hver, tilsammen 12 stk. Hjulene er av bøketre.»

Jarmann viser til

  • Trygve Dalseg: Med Moelven-hjul på vei gjennom tiden, Moelv 1966.
  • Sigurd Grieg 1928, Osebergfundet II.
  • Johannes V. Jensen: Danske Køretøjer, København 1949.
  • Nils Jarmann: Hærens hestekjøretøyer, Hærmuseets årbok 1966-70 (1971).

Fagartikler

  • Gjermund Glittfjell 2010, Hjulmakeryrket.
  • Judith A. Weller u. år, «Wagon Construction» i Roman Traction Systems.
  • Torben Witt 1969, «Egehjul og vogne«, artikkel i Kuml (Håndbog for Jysk Arkæologisk Selskab): 111-148, gjengitt av Karetmager.
  • Per Ole Schovsbo 1983, «Hjulmænd på den Jyske Aas«, artikkel i Vendsyssel nu og da, gjengitt av Karetmager. Omtaler 1500-tallshjul etter eldre modell.
  • Per Ole Schovsbo, «Oldtidens vogne«, kapittel 4 i Oldtidens Vogne i Norden, Bangsbomuseet 1987. Gjengitt av Karetmager.
  • Svein Magne Olsen, Hestekjøretøy. Med hjul og meier på norske veier, Landbruksforlaget 2001.
  • Nils Jarmann 1971, «Kjøreveien og hjulredskapen», i Volund 1971, Teknisk museum, s. 49-57.
  • Nils Jarmann 1990, «Vogn med skåkfeste i akseltappen», i Volund, Teknisk museum s. 58-66.
  • Nils Jarmann 1990, «Bøyd felg og skåren felg i vognhjul», i Volund, Teknisk museum s. 67-69.
  • Hjul fra begynnelsen av 1200-tallet. Nå tapt.
schovsbo 1983

Konstruksjon av middelalderhjul. Navet og felg-stykkene behandles grønne, mens eiker og dømlinger er tørre. Navet bankes gradvis inn mens hjulet dreies. Schovsbo 1983: 41

Luttrell psalter 162r (landbrukskjerre)

Svær landsbrukskjerre i Lutrell Psalter (1325-35) fol 162r. Legg merke til knastene i hjulet.

Amb. 317b.2° Folio 40 verso (Mendel II)

Hjulmaker i Nürenberg 1583 i gang med å grovbearbeide en eike. Ettersom navet på hjulet til venstre er asymmetrisk antas hjulet å ha vært et styrthjul. I bakgrunnen er vogna han er i ferd med å lage. Her er flere skjebor, blant annet ligger et stort til å bore ut hull til aksling på gulvet. Husboka Mendel II.

Amb. 317.2° Folio 73 recto (Mendel I)

Hjulmaker 1451, huggestabbe, hjulmakerbenk, bile, langbile, navar, bandkniv og en mal?

Amb. 317.2° Folio 27 verso (Mendel I)

Vognmann Leopold i Nürenberg, ca 1425. Hjulet er uten beslag, med gjennomgående eiketapper, og navet ser nærmest ut til å være bundet med tau. Husboka

Amb. 317b.2° Folio 14 verso (Mendel II)

DSC_3115

Tømrerverktøy i stavkirkenes tid. Smiing ved Øystein Myhre, skaft og foto Trond Oalann. Gjengitt etter tillatelse av Oalann.

I disse dager har en håndfull verktøy tatt turen over til utstilling i Japan. Det var bygningsverntjenesten i Hordaland som hadde fått i oppdrag av Museumssenteret i fylket om å skaffe middelalderverktøy til utstillingen. Det er meningen at verktøyet skal være tidsriktig for tømrere som skal restaurere stavkirkene. Øystein Myhre har smidd, med Roald Renmælmo som konsulent på å finne gode originalverktøy som utgangspunkt for kopiene. Bortsett fra et par økser som er skjeftet av Myhre, er skaftene laget av tømrer Trond Oalann. På grunn av få forelegg la han i stedet vekt på god funksjon og enkel form.

DSC_3117

Forskjellige økser. To skjeggøkser nederst. Første og tredje øks ovenfra har skaftholk, og kan dermed tidfestes til middelalderen. Høgseth 2007: 283 refererer at holk ble vanlig i Norden omkring 1200. De to andre er av langt eldre type og finnes igjen blant øksene som ble brukt til å bygge Osebergskipet. Spor etter slike økser finnes ennå på stavkirkene og vitner om en konservativ redskapsutvikling. Oalann oppgir at den første øksa har falen innfelt i skaftet etter forelegg fra 15-1600-tallet. Foto: Trond Oalann, gjengitt med tillatelse.

DSC_3119

Tre ulike verktøy med gjennomgående tange. Det nederste er et grøypjern for å ta ut not i tiler. Det midterste er en vendbar profilskrape. Det øverste sies å være en pjål, men ulike navn er brukt. Foto: Trond Oalann, gjengitt med tillatelse.

DSC_3122

Nærbilde av den vendbare profilskrapen, kalt båtastryk. «Indeksfingeren» i midten er styrefjær. Foto: Trond Oalann, gjengitt med tillatelse.

DSC_3125

Skjøve, også kalt pjål, skavehøvel, skavejern eller skrape. Skaftet er i ask. Tilsvarende jern kalles på Oldsaksamlingen skjøve og høvel. Foto: Trond Oalann, gjengitt med tillatelse.

DSC_3130

Pjål, brukt til å slette øksespor. Foto: Trond Oalann, gjengitt med tillatelse.

Takk til Trond Oalann for tillatelse til bruk av bildene og Roald Renmælmo som bidro med informasjon. Alle feilene har jeg lagt inn selv.

Litteratur:

  • Oluf Rygh 1885, Norske Oldsager, Cammermeyer, i faksimile fra 1999, Tapir.  billedregister.
  • Jan Petersen 1919, De norske vikingesverd, Kristiania. Rommer typologisering av økseblader fra vikingtid i typene A-M.
  • Sigurd Grieg 1933, Middelalderske byfund fra Bergen og Oslo, Det Norske Videnskaps-akademi i Oslo. Han forholder seg særlig til våpenøkser, men også skjeggøksene.
  • Sigurd Grieg 1943, «Hugg- og stötvåpen fra middelalderen» i Nordens kultur XII:B, Vaaben.
  • Jan Petersen 1951, Vikingetidens redskaper, Oslo.
  • Aslak Liestøl 1976, «Øks», i Finn Hødnebø (red.) KLNM bd 20: 650-59. Liestøl regner et par hovedtyper og forenkler Petersens skjema ned til ni typer a-i. Den ene hovedtypen er tømmerøks (boløx) med en viss tyngde og ikke for bred egg. Den andre er en øks med bred og nokså rett egg (bile) (talgøx) og relativt kort skaft, brukt til sletthogging av flater (hoggmerke i gravkammeret til Gokstadskipet viste en egg på minst 14 cm). Lette og tynne økser med bred egg er trolig kun brukt som våpenøkser. Breiøkser er de gjerne kalt utover middelalderen med egg som kunne bli like lang som bladet. Det er gjerne slike økser som omtales i drapssaker, og det er disse Liestøl antar etterhvert blir kalt bondeøkser. Bilene (Skjeggøksene) deler han i tre typer f-h. De har tyngden fordelt nærmere eggen og lengre bak. Bredden på det smale sidestykket mellom egg og rygg varierer mye, men den gir rom for fingrene når en har behov for å holde øksa rett bak eggen. Det gjelder særlig finarbeid, oftest på skrå langs etter veden, der øksa på en måte blir brukt som et tungt stemjern. En tredje hovedtype er en øks med svært smal egg (i), trolig brukt til køyving og kiling av stokker. Av andre varianter nevnes teksle/tengsel (øks med eggen vinkelrett på skaftet). Liestøl går ikke inn på særskilte nordiske middelaldertyper med skaftholk i sin typologi. Heller ikke er han konkret når det gjelder øksens vekt.
  • Lena Thålin-Bergman 1976, «Sverige och Skåne», under Øks, i Finn Hødnebø (red.) KLNM bd 20: 660-65. Hun understreker at vekten er mer karakteristisk for øksen enn formatet, og at med bladets funksjonelle karakter gjenstår skaftingsmetode som kulturgeografisk og typologiskkronologisk bestemmende, der den fireflikede har hovedsakelig utbredelse i Vest-Sverige, Norge og Danmark, mens den toflikede konsentreres i Øst-Sverige og Gotland. Liestøls skjeggøkser f-h plasserer Thålin-Bergman blant fireflikede bilder med vekt 450-2000 g (Jan Petersens B, D og H – har hun blandet sammen H og E tro?). I motsetning til Liestøl går Thålin-Bergman nærmere inn på middelaldertyper: Et gjennomgående drag er den økende dominans av skafthullspartiet. Flikene utvikles til en forsterking av holkpartiets nedre del, men et klarere bilde av middelalderkronologien venter på pågående utgravninger.
  • Melin, Karl-Magnus & Olof Andersson 2008. «Behugningsteknik i Södra Råda och Hammarö kyrkot. 1300-tals yxor i litteratur och magasin», i Södra Råda gamla kyrka, Förundersökning X. Knadriks Kulturbygg. (Roald Renmælmo var konsulent, og foreslo en skjeggøks med holk (fal) fra Kulturhistorisk museum som bile til rekonstruksjonen av huggspor (oppgitt med nr C52680))
  • Eilert Sundt 1867-8, Om Husfliden i Norge, Kristiania (etter Folkevennen, Bd. 13, 1864, s. 329-350), om skjøve, skavl.
  • [Ed: Og her er Trond Oalanns egen bloggpost om øksene]

Oslo-utgravningene og redskapsdateringer

Rapporten om dagliglivets gjenstander etter utgravningene på 1970-76 finnes her, Erik Schia og Petter Molaug, De arkeologiske utgravninger i Gamleyen, Oslo, bd 7 del 1, 1990. Av tremateriale er det kun unntaksvis funnet materiale fra etter 1350, og på «søndre felt» er det meste fra før 1250. Særlig einer og barlind har vist seg å være motstandsdyktig mot råte. Laggete kar var svært vanlige, men bøkkeryrket var ukjent. Svært få stavbegre var funnet i Oslo i forhold til Bergen, og var importvare. Treskjeer er bearbeidet i bd 8.

Redskaper for lagging omtales nærmere s. 111 ff, med tegning s. 112.

økser osloutgravningene

Økser fra Osloutgravningene. a fra branntrinn 5 ca 1300, b fra branntrinn 9 tidlig 1200-trall, c fra 1500-tallet og d fra 14-1500-tallet. Foto s. 232

Gerd Færden omtaler metallgjenstander. Det ble funnet fire økser i utgravningene, alle med holk. Øks a ligner på Liestøls øks i, men har for spinkelt skafthullsparti til å fungere som kløyv- eller kileøks. Øks b regnes som det i dag omtales som håndøks, som bør ha en vekt under 700 g og lengde under 160 mm. Øksa veier nå 386 g og er 120 mm lang. Øks c framstår som en vanlig vedøks. Også øks d blir for en vanlig arbeidsøks å regne. Fredriksen 1978 viser til vekt for å skille arbeidsøks fra våpenøks.

  • Guro Fredriksen 1978, Redskap for tre. En undersøkelse av redskap for bearbeiding av tre fra yngre jernalder i Norge, magistergradsavhandling i nordisk arkeologi, UiO.
  • Birthe Weber 1990,»Tregjenstander«, i De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo bind 7: Dagliglivets gjenstander del 1, Akademisk forlag.
  • Petter B. Molaug 1991, «Sneller til håndtein«, i De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo bind 8: Dagliglivets gjenstander del 2, Akademisk forlag.