Pergamentmaker selger varene sine. Hamburgbibelen ca 1255, København.
Hvor vanskelig kan det være å lage pergament fra grunnen av? Ikke avskrekkende, om vi skal tro ekspertene. Problemet for oss utenforstående er at det ikke finnes noe åpent marked for ferskt skinn av sau, geit eller kalv. Slakterinæringen er stor og effektiv, underlag regler for transport av animalske biprodukter og uten rom for merkelige forespørsler utenfra. Løsningen? Økologisk gård.
Det første spørsmålet er hvordan membranen konserveres før bruk. I eldre tid var det ønskelig å bearbeide den så raskt som mulig etter slakting for å unngå skjemmende flekker og hull – forråtnelsesprosessen starter umiddelbart. I vår tid kommer vi ikke utenom lagring og det finnes to muligheter – frysing og salting. Jeg er ikke kjent med førstnevnte blant pergamentmakere, men den engelske produsenten William Cowley sverger til saltede membraner.
Avhåring
Fritz Egen var skinnarbeider (weißgerber) og tilhørte tolvbrødrehjemmet i Nürenberg til sin død i 1473. Her er han avbildet mens han avhårer en membran med skav- eller hårjern over en skavestokk (bom) etter at den har ligget i lesket kalk i stampen (i Norge ofte en røitstokk) ved siden av. Mendelscher Hausbüch fol 92r.
Etter rengjøring er avhåring neste trinn i prosessen. Man kunne la råskinnet ligge og råtne til håret løsnet, men det vanligste var å bløtlegge det i et tre- eller steinkar med kalkvann (lesket kalk, Ca(HO)2, kalsiumhydroksid) – Felleskjøpet er en grei og rimelig kilde til lesket kalk. Der skulle det ligge i tre til ti dager, omrørt flere ganger om dagen med en trepåle. Kalveskinnene til W. Cowley hadde vært i kalkbad «quite a few days». Randy Asplund brukte kalkbad i over en uke på sine geite- og saueskinn for å få håret til å løsne.
Deretter legges membranen over en skavestokk og hår, kjøtt- og fettrester skrapes av med et skavjern, en sløv kniv.
Denne prosessen fjerner det meste av det ytterste hudlaget (epidermis) med hårsekker og pigment, samt det innerste laget (hypodermis) med fett og kjøttrester, slik det blant annet opplyses her.
Kalkbad nr to
Etter avhåring anbefaler blant andre Theophilus at membranen legges tilbake i kalkbad. Det er for at det ytterste laget av lærhuden (dermis) skal løse seg opp og lettere la seg fjerne. Det er nødvendig om pergamentet skal få to like sider.
Det ser ut til å råde en viss forvirring med hensyn til hvilke hudlag man fjerner når i prosessen, men det er altså det ytre laget av dermis man forbereder fjerning av her, ikke epidermis slik man antar i denne bibliotekarbloggen fra Cambridge.
Pergamenteksperten Reed angir visstnok praksisen med to kalkbad som fornuftig fordi epidermis bruker tid for å oppøses. Hvis man kutter tid på kalkbad risikerer man et ujevnt resultat. For lang tid i kalkbad gjør imidlertid at skinnet ikke tåler å bli strukket. Samtidig hevdet Reed at kjøttsiden krever mest arbeid i siste fase, og at hudsiden kun trenger å få fjernet ett og annet hår. Mon det.
Etter kalkbadene heter det noen steder at membranen renses i friskt vann et par dager for å få ut all kalken, mens andre hevder at kalkrester i pergamentet, med tiden omformet til kalsiumkarbonat, bidrar til en hvit overflate med gode skriveegenskaper.
Strekking og skraping
Etter skylling strekkes membranen i en ramme med kantene festet med renneløkker rundt glatt småstein til vribare plugger i rammen (én plugg pr 15-20 cm?). Med en lærkniv (lunellum, lunalarium) starter renskrapingen og tynningen av kjøttsiden.
CEU omtaler rigorøs skraping på begge sider etter én runde med kalkbad, avhåring og skylling, men viser til at det særlig er etter tørking at hudsiden skrapes for å få vekk det ytterste laget. Her ser det ut til at målet er identiske sider. William-Cowley opplyser at den uskadde hudsiden blir overflaten til pergamentet[!], og at «sanding» skjer helt til slutt. Dermed kan det virke som det er «ensidig» pergament de omtaler.
Etter tørking ble skinnene gjerne pusset med pimpstein for en siste finish som tok blekk lett.
Litteratur
Høvel & hage 