Første testmontering. Det må nok en del korrigering til før strikken kan erstattes med gjordebånd.
Gjeter med treflaske i Holkhambibelen (ca 1327-35) fol 15r. British Library.
Hele flaska utlagt.
Innsiden av stavene er skåret til med et svakt buet treskjærerjern der pjålen ikke kom til.
Laggen er skåret ut ved hjelp av et par jern med de to bunnplatene som sjablong. Ellers er det vanlige å skjære ut laggen etter faste mål og så tilpasse bunnplatene.
Sag hadde man også i høymiddelalderen, om enn kanskje ikke en japansk bakksag fra Clas Ohlson…
Yttersiden og innsiden pjåles til der det er mulig.
En Stanley nr 7 festet i benken gjør tjeneste som strykhøvel for å rette av sidene på stavene.
Av og til må man til pers og teste ut hvordan (re)konstruksjoner basert på innsamlet informasjon fungerer i praksis, men hvorfor ta seg bryet akkurat med lagging? Alt vi egentlig trenger å vite om det står jo i boka til Johan Hopstad, Lagging på gammel og ny måte, fra 1985. Om vi legger på Birthe Webers utmerkede guide til tregjenstandene som ble funnet under utgravningene i Gamlebyen i Oslo fra 1970-tallet av, sitter vi igjen med en oppdatert oversikt over hvilke tekniske løsninger som var særegne for middelalderen.
Problemet er selvsagt at Webers hjemmelsmenn og i høyere grad Hopstad selv bruker moderne framstillingsteknikker og verktøy, og har moderne holdninger til presisjon. Dermed ligger landet åpent for å undersøke om eldre verktøytyper, øyemål og frihånd kan gi et brukbart resultat: Hvor mye kan man avvike fra moderne presisjon og symmetri før det går galt?
Prosjektet er å lagge ei treflaske. Jeg har skrevet litt om bakgrunnen her, og konkret er det snakk om en flaske med en spissoval form som Per Gjærder regner som et alderdommelig trekk. En treflaske avbildet i den såkalte Holkhambibelen (ca 1327-35) har nettopp denne formen.
De to bunnplatene ble laget først av kløyvinger av bjørk. Innsiden ble rettet av med en langhøvel før midten ble hult ut. Tykkelsen langs kanten er 10 mm, pluss-minus et par millimeter. De mangler den skråningen mot kanten som er vanlig i nyere lagg.
De enkelte stavene er kløyvinger av selje. De ble tilpasset én etter én fra tuten og utover, slik at krumming og bredden på laggen passer til de korresponderende delene av de to bunnplatene. Jeg turte ikke å droppe avrettingen av kantene på stavene med en moderne høvel. Riktignok er det funnet høvler i Norge fra middelalderen, men ingen langhøvler.
Følg med i en senere post for å se om dette holder vann!
Litteratur
- Birthe Weber 1990, «B. Tregjenstander«, i Erik Schia og Petter Molaug, De arkeologiske utgravninger i Gamleyen, Oslo, bd 7 del 1, 1990.
- Per Gjærder 1974, Norske drikkekar av tre, Universitetsforlaget.
- Johan Hopstad 1985, Lagging på gammel og ny måte, Landbruksforlaget.
Høvel & hage 