Stikkordarkiv: pjål

Å lagge ei treflaske

021

Første testmontering. Det må nok en del korrigering til før strikken kan erstattes med gjordebånd.

Holkham bible fol 15r

Gjeter med treflaske i Holkhambibelen (ca 1327-35) fol 15r. British Library.

Hele flaska utlagt.

Hele flaska utlagt.

008

Innsiden av stavene er skåret til med et svakt buet treskjærerjern der pjålen ikke kom til.

010

Laggen er skåret ut ved hjelp av et par jern med de to bunnplatene som sjablong. Ellers er det vanlige å skjære ut laggen etter faste mål og så tilpasse bunnplatene.

012

Sag hadde man også i høymiddelalderen, om enn kanskje ikke en japansk bakksag fra Clas Ohlson…

014

Yttersiden og innsiden pjåles til der det er mulig.

018

En Stanley nr 7 festet i benken gjør tjeneste som strykhøvel for å rette av sidene på stavene.

Av og til må man til pers og teste ut hvordan (re)konstruksjoner basert på innsamlet informasjon fungerer i praksis, men hvorfor ta seg bryet akkurat med lagging? Alt vi egentlig trenger å vite om det står jo i boka til Johan Hopstad, Lagging på gammel og ny måte, fra 1985. Om vi legger på Birthe Webers utmerkede guide til tregjenstandene som ble funnet under utgravningene i Gamlebyen i Oslo fra 1970-tallet av, sitter vi igjen med en oppdatert oversikt over hvilke tekniske løsninger som var særegne for middelalderen.

Problemet er selvsagt at Webers hjemmelsmenn og i høyere grad Hopstad selv bruker moderne framstillingsteknikker og verktøy, og har moderne holdninger til presisjon. Dermed ligger landet åpent for å undersøke om eldre verktøytyper, øyemål og frihånd kan gi et brukbart resultat: Hvor mye kan man avvike fra moderne presisjon og symmetri før det går galt?

Prosjektet er å lagge ei treflaske. Jeg har skrevet litt om bakgrunnen her, og konkret er det snakk om en flaske med en spissoval form som Per Gjærder regner som et alderdommelig trekk. En treflaske avbildet i den såkalte Holkhambibelen (ca 1327-35) har nettopp denne formen.

De to bunnplatene ble laget først av kløyvinger av bjørk. Innsiden ble rettet av med en langhøvel før midten ble hult ut. Tykkelsen langs kanten er 10 mm, pluss-minus et par millimeter. De mangler den skråningen mot kanten som er vanlig i nyere lagg.

De enkelte stavene er kløyvinger av selje. De ble tilpasset én etter én fra tuten og utover, slik at krumming og bredden på laggen passer til de korresponderende delene av de to bunnplatene. Jeg turte ikke å droppe avrettingen av kantene på stavene med en moderne høvel. Riktignok er det funnet høvler i Norge fra middelalderen, men ingen langhøvler.

Følg med i en senere post for å se om dette holder vann!

Litteratur

Skjøve, skavl, pjål – kjært barn har mange navn

Skjøve og skavl fra Oldsaksamlingen etter Sundt 1867.

Som med så mye annet introduserer  Eilert Sundt oss for verktøyene skjøve og skavl. I sin gjennomgang om husfliden i Norge publisert i bokform i 1867, kan Sundt fortelle at det først var i 1863 Oldsakssamlingen ble kjent med hvordan en spesiell type jern med krumt blad og tang i begge ender kunne ha vært skaftet. Bare små forskjeller i krummingen skiller jerna som gjerne opptrådte parvis i førkristne gravfunn.

En forklaring kom da bonden Sander Thomasson Raaen (f. 1816) fra Hol i Hallingdal innleverte verktøy med skaft av type 2 og 3 (se illustrasjon). Den med anlegg ble kalt skavl, mens det var den uten som ble kalt skjøve. De var gått ut av bruk i Hol, «men folk vidste at sige, at de før i tiden havde været brugte til sådanne arbeider, som man nu udfører med høvl, til at jevne og glatte planker og stokke med.» For Sundt var det tydelig at skjøven forholdt seg til skavlen som en skrubbhøvel til en sletthøvel. Begge var altså gått ut av bruk før hjemmelsmannens tid, og Sundt gjettet at både verktøy og navn var nedarvet fra «oldtiden».

R411, skaftet har grepet om begge jernets spisser. Redskapet holdes med én hånd.

R410, høvljern innfelt i et skaft som har hatt framstående spisser i begge ender og som har vært brukt med begge hender, altså som Sundts nr 3.

Oluf Rygh omtalte i 1885 de to typene fra åtte funn ganske enkelt som høvljern for trearbeid, og bortsett fra at han utelot punktet om anlegg, beskrev han dem i overensstemmelse med Sundt. Rygh la til at de fremdeles fantes, men bare ble brukt til å skave bark o.l.

Arkeologen Jan Petersen diskuterte verktøyene nærmere i sin oversikt over vikingtidens verktøy fra 1951. I følge Petersen har Gert Falch Heiberg (mannen bak de Heibergske samlinger) avvist at det kunne dreie seg om verktøy som har kunnet bli brukt som høveljern, bl.a. fordi de ikke kunne stilles inn. Heiberg har i stedet for Sundts skjøve brukt betegnelser som barkskjøve, øseskavl, kjøttkniv og rekkjespa. Petersen vender tilbake til arkeologenes begrepsbruk, som for en stor del ga opp betegnelser som skavl, skav og skavjern til fordel for høvljern. Da var antallet av R410 økt til 14 og R411 til 23, og en tredje type på 7 eksemplarer hadde pekt seg ut. Jan Petersen konkluderte ikke med hensyn til navn og bruk.

DSC_3125

Pjål, kaller Trond Oalann verktøyet som han her har skaftet i ask. Foto: Trond Oalann, gjengitt etter tillatelse.

I kretser for tradisjonshåndverk er verktøyet med anlegg som Sundt kalte skavl flittig brukt, og diskusjonen om hva det skal kalles er tatt opp igjen. Mange steder brukes betegnelsen skjøve som Sundt altså brukte på varianten uten anlegg. Skavjarn er nevnt av en informant fra Hadeland. I Trøndelag (og på Osterøy) brukes betegnelsen pjål, som ellers betegner et langskaftet verktøy med sammenfallende bruksområde.

005

Egen skjøve (skavl, pjål) med blad smidd av Øystein på Stiklastadir og kjapt skaftet i bjørk fritt etter Trond Oalann.

002

Det er jo egentlig en pjål da, ettersom jernet er smidd i Trøndelag. Men så er jo skaftet økset og spikket på Østlandet…

Litteratur

[Ed: andre termer på beslektede verktøy, lagt til etter kommentarer]

  • Tilsynelatende identisk til Sundts nr 3 er en skavhøvel til bearbeiding av skinn på digitalt museum.
  • Paul Sellers om wooden [tanged] spokeshaves (ty: Schabhobel, Schweifhobel) med anlegg, tohåndsskaft og rett blad.
  • St. Thomas guild om middelaldersk drawknife (egentlig inshave/ roundshave) uten anlegg, to separate håndtak og med buet blad.
  • Svensk trågskav (‘trau-skav’) (eng: inshave), brukes til å hule ut boller, trau og stolseter. Den skiller seg fra varianten over ved at den har har samme U-formet håndtak som det Sundt kaller skjøve (nr 2). For å gjøre forvirringen komplett presenteres den også som eng: scorp. Overordnet type er eng: drawknife.
  • Peter Galbert om travisher brukt i produksjon av seter til windsor-stoler, ligger nærmest opp mot det Sundt kaller skavl (nr 3), og dette eksemplaret av tysk kurvet scweifhobel.
  • Se også bloggen Hobel und Axt.
  • Blant andre har møbelsnekkeren og bloggeren Dennis Laney har tatt en opp interessen for pjålen som aktivt verktøy, og argumenterer for termen hollowing shave.

Ivar Aasen fant navnet Lokar på høvel, særlig langhøvel. Oppslaget Lokarr oversettes i Fritzners ordbok bd 2 med høvel generelt, eller locer, sceaba og lat: runcina. Sistnevnte oversettes tilsynelatende også med greypijarn, skavjarn, et redskap av samme slag som i folkespråket kaltes skavl, skjevla, skjøve. Fritzner identifiserte det med verktøyet Sundt beskrev i Folkevennen 1864: 343-50 gjengitt over. I overført betydning var en skafinn det samme som en lokarr, en som var flink til å skrape til seg.

DSC_3115

Tømrerverktøy i stavkirkenes tid. Smiing ved Øystein Myhre, skaft og foto Trond Oalann. Gjengitt etter tillatelse av Oalann.

I disse dager har en håndfull verktøy tatt turen over til utstilling i Japan. Det var bygningsverntjenesten i Hordaland som hadde fått i oppdrag av Museumssenteret i fylket om å skaffe middelalderverktøy til utstillingen. Det er meningen at verktøyet skal være tidsriktig for tømrere som skal restaurere stavkirkene. Øystein Myhre har smidd, med Roald Renmælmo som konsulent på å finne gode originalverktøy som utgangspunkt for kopiene. Bortsett fra et par økser som er skjeftet av Myhre, er skaftene laget av tømrer Trond Oalann. På grunn av få forelegg la han i stedet vekt på god funksjon og enkel form.

DSC_3117

Forskjellige økser. To skjeggøkser nederst. Første og tredje øks ovenfra har skaftholk, og kan dermed tidfestes til middelalderen. Høgseth 2007: 283 refererer at holk ble vanlig i Norden omkring 1200. De to andre er av langt eldre type og finnes igjen blant øksene som ble brukt til å bygge Osebergskipet. Spor etter slike økser finnes ennå på stavkirkene og vitner om en konservativ redskapsutvikling. Oalann oppgir at den første øksa har falen innfelt i skaftet etter forelegg fra 15-1600-tallet. Foto: Trond Oalann, gjengitt med tillatelse.

DSC_3119

Tre ulike verktøy med gjennomgående tange. Det nederste er et grøypjern for å ta ut not i tiler. Det midterste er en vendbar profilskrape. Det øverste sies å være en pjål, men ulike navn er brukt. Foto: Trond Oalann, gjengitt med tillatelse.

DSC_3122

Nærbilde av den vendbare profilskrapen, kalt båtastryk. «Indeksfingeren» i midten er styrefjær. Foto: Trond Oalann, gjengitt med tillatelse.

DSC_3125

Skjøve, også kalt pjål, skavehøvel, skavejern eller skrape. Skaftet er i ask. Tilsvarende jern kalles på Oldsaksamlingen skjøve og høvel. Foto: Trond Oalann, gjengitt med tillatelse.

DSC_3130

Pjål, brukt til å slette øksespor. Foto: Trond Oalann, gjengitt med tillatelse.

Takk til Trond Oalann for tillatelse til bruk av bildene og Roald Renmælmo som bidro med informasjon. Alle feilene har jeg lagt inn selv.

Litteratur:

  • Oluf Rygh 1885, Norske Oldsager, Cammermeyer, i faksimile fra 1999, Tapir.  billedregister.
  • Jan Petersen 1919, De norske vikingesverd, Kristiania. Rommer typologisering av økseblader fra vikingtid i typene A-M.
  • Sigurd Grieg 1933, Middelalderske byfund fra Bergen og Oslo, Det Norske Videnskaps-akademi i Oslo. Han forholder seg særlig til våpenøkser, men også skjeggøksene.
  • Sigurd Grieg 1943, «Hugg- og stötvåpen fra middelalderen» i Nordens kultur XII:B, Vaaben.
  • Jan Petersen 1951, Vikingetidens redskaper, Oslo.
  • Aslak Liestøl 1976, «Øks», i Finn Hødnebø (red.) KLNM bd 20: 650-59. Liestøl regner et par hovedtyper og forenkler Petersens skjema ned til ni typer a-i. Den ene hovedtypen er tømmerøks (boløx) med en viss tyngde og ikke for bred egg. Den andre er en øks med bred og nokså rett egg (bile) (talgøx) og relativt kort skaft, brukt til sletthogging av flater (hoggmerke i gravkammeret til Gokstadskipet viste en egg på minst 14 cm). Lette og tynne økser med bred egg er trolig kun brukt som våpenøkser. Breiøkser er de gjerne kalt utover middelalderen med egg som kunne bli like lang som bladet. Det er gjerne slike økser som omtales i drapssaker, og det er disse Liestøl antar etterhvert blir kalt bondeøkser. Bilene (Skjeggøksene) deler han i tre typer f-h. De har tyngden fordelt nærmere eggen og lengre bak. Bredden på det smale sidestykket mellom egg og rygg varierer mye, men den gir rom for fingrene når en har behov for å holde øksa rett bak eggen. Det gjelder særlig finarbeid, oftest på skrå langs etter veden, der øksa på en måte blir brukt som et tungt stemjern. En tredje hovedtype er en øks med svært smal egg (i), trolig brukt til køyving og kiling av stokker. Av andre varianter nevnes teksle/tengsel (øks med eggen vinkelrett på skaftet). Liestøl går ikke inn på særskilte nordiske middelaldertyper med skaftholk i sin typologi. Heller ikke er han konkret når det gjelder øksens vekt.
  • Lena Thålin-Bergman 1976, «Sverige och Skåne», under Øks, i Finn Hødnebø (red.) KLNM bd 20: 660-65. Hun understreker at vekten er mer karakteristisk for øksen enn formatet, og at med bladets funksjonelle karakter gjenstår skaftingsmetode som kulturgeografisk og typologiskkronologisk bestemmende, der den fireflikede har hovedsakelig utbredelse i Vest-Sverige, Norge og Danmark, mens den toflikede konsentreres i Øst-Sverige og Gotland. Liestøls skjeggøkser f-h plasserer Thålin-Bergman blant fireflikede bilder med vekt 450-2000 g (Jan Petersens B, D og H – har hun blandet sammen H og E tro?). I motsetning til Liestøl går Thålin-Bergman nærmere inn på middelaldertyper: Et gjennomgående drag er den økende dominans av skafthullspartiet. Flikene utvikles til en forsterking av holkpartiets nedre del, men et klarere bilde av middelalderkronologien venter på pågående utgravninger.
  • Melin, Karl-Magnus & Olof Andersson 2008. «Behugningsteknik i Södra Råda och Hammarö kyrkot. 1300-tals yxor i litteratur och magasin», i Södra Råda gamla kyrka, Förundersökning X. Knadriks Kulturbygg. (Roald Renmælmo var konsulent, og foreslo en skjeggøks med holk (fal) fra Kulturhistorisk museum som bile til rekonstruksjonen av huggspor (oppgitt med nr C52680))
  • Eilert Sundt 1867-8, Om Husfliden i Norge, Kristiania (etter Folkevennen, Bd. 13, 1864, s. 329-350), om skjøve, skavl.
  • [Ed: Og her er Trond Oalanns egen bloggpost om øksene]