Våpen og rustning i hirdskråen

Her er en liten gjennomgang av våpen- og rustningstermene i Hirdskråen og diskusjonene som har vært rundt dem. Skråen rommer henvisning til lovarbeid utført i Tønsberg i januar-februar 1273, stadfestet i Bergen den påfølgende sommeren. Selv om store deler av den er eldre, dateres skråen som regel til eller rundt dette årstallet. De delene vi har interesse av hører sannsynligvis til de nyere delene.

Den fremste kilden til teksten er manuset AM 322 fol a som ser ut til å være fra omkring 1300 og fra skriver-miljøet tilknyttet Mariakirken i Oslo, basert på et eldre forelegg av en skriver fra Bergensmiljøet. De norrøne tekststykkene i min gjengivelse er hovedsakelig basert på Imsens bruk av 322 fol a, men med sideblikk på Munch og Keyser 1848, i hovedsak basert på det noe yngre manus AM 323 fol. Oversettelsen er justert fra Imsen. 

Kapittel 30 (35) handler om våpenkrav:

Ok af þui viti þat aller menn at þesse æigu skylðar vopn at vera hanðgenginna manna. Lenðom monnum oc syslu monnum ber þui flæiri vopn at eiga sem þeir hava mæiri metorð oc tillogur af kononge en aðrer mænn.	Og derfor skal alle menn vite at disse våpnene er de håndgangne mennene skyldige å eie: Lendmennene og sysslemennene bør eie flere våpen som de har større rang og tilganger fra kongen enn andre menn.
En skutilssuæin huær skal æiga alla oc fulla herneskiu. þat er fyrst spalnðener eða vapntræiu, brynkollo oc bryniu með brynglofum oc brynhosum, hialm eða stalhufu, sværd oc spiot, skiollð uruggan[/goðan] oc plato. all til tøkr er oc buklare oc æigi siðdr annathuart hanðbogæ eða lasbogæ.	Hver en skutilsvein skal eie alle og fullt harnisk. Det er først spaldener eller våpentreyja, brynkolle og brynje med brynjehansker og brynjehoser, hjelm eller stålhue, sverd og spyd, kraftig skjold og plata. Brukbart er også bukler og ikke minst handbue eller låsbue.
Hirdmaðr skal oc æiga vapntræiu oc uttan ivir panzara eða bryniu, þar með stalhufu skiolð goðan, sværd oc spiot, bucklara oc hanðbogha með þrim tylftum broðða.	Hirdmannen skal óg eie våpentreyja, og utenpå panser eller brynje, dertil stålhue og godt skjold, sverd og spyd, bukler og handbue med tre tylvter piler.
Gestir skulu æiga styrka[sterga/goda] vapntræyu, stalhofu oc skiold, sverd oc spiot [oc bucklara], hanðboga með tvæim tylftum broðða. Slik hinn samu vopn skulu kiærtisuæinar æiga sem aðr varo skilð giestom.	Gjestene skal eie sterk våpentreyja, stålhue og skjold, sverd og spyd [og bukler], handbue med to tylvter piler. Kjertesveienene skal ha de samme våpnene som alt er nevnt for gjestene.

Vi tar for oss våpen og rustning del for del:

• Sverd, spyd, bue og låsbue, foruten bukler gir vi ingen nærmere beskrivelse.
• Brynjehansker er mindre entydig enn de framstår. I mange av tekstene er brynjehosene skutt inn mellom dem og brynja så de framstår som separate, men de kan også være integrert. Glofum kan vise både til hansker og votter. Imsen oversatte det med «stålhansker», men det finnes det ingen dekning for.
• Brynkolle (brynjehette) framstår ut fra sammenhengen som separat fra brynja, men behøver ikke nødvendigvis tolkes slik.
• Brynjehosene kunne være av lukket eller åpen type.
• Hjelm er her å forstå som lukket tønnehjelm.
• Stålhue regnes vanligvis for å betegne en åpen hjelm med eller uten brem. Imsens betegnelse stållue framstår som mer avgrensende.
• Skjold, blant de høysete klassene betegnet som kraftig eller godt. Imsen har trolig misforstått i sin kobling av ordet «godt» til sverd for hirdmannen.
• Plata låneord, plagg med pånaglete plater. Ordet skapte problemer for de tidlige rustningshistorikerne. Munch tolka det som parérplate.
• Spaldener framstår ut fra sammenhengen som et slags rustplagg båret isteden for våpentreyja under brynje og plata, Munch 1858 koblet det til middelalder-latinsk Spaldinarium eller Spaldarium, av Spalda, skulder, tilsvarende fransk épaulière av épaule. Imsen tolket det som «en bred skinnkrave til å ha under brynja så den ikke skulle gnage mot skuldre og hals», men det kan like gjerne være av tekstil. Sannsynligvis er det det samme plagget som er henvist i reglementet for tempelordenen § 138:  «l’haubert, les chauces de fer, le heaume, le chapeau de fer, l’épée, l’écu, la lance, la masse turque, le jupon d’arme, les espalières, les souliers d’arme«. Oversatt: «brynje, brynjehoser, hjelm eller stålhue, sverd, skjold, lanse, tyrkisk klubbe, våpentreyja[?] (Upton-Ward (U-W) 1997: surcotte), spaldener (U-W: arming jacket), våpensko[?] (U-W: mail shoes). Fellestrekkene mellom de to teksten er svært interessante og blir utforsket videre i en annen post. Ordet finnes også i bruk på 1400-tallet, men da for å betegne en annen rustningstype av metall. Spaldener er diskutert i en MyArmoury-tråd.
• Våpentreyja er et rustplagg båret under brynje eller panser, eller aleine som sterk våpentreyja. Jeg går inn i meningsinnholdet i en separat post.
• Panser er tekstilrustning båret utenpå våpentreyja som et (rimeligere) alternativ til brynje. De er brukt på samme måte i Landsloven, men da uten krav om separat rustplagg under.

Av spesiell interesse er de nye bestemmelsene fra 1273 som utvidet den profesjonelle, pansrede krigsstyrken (kap 31): Hver sysselmann skulle holde et spesifisert antall krigsmenn utrustet etter den standard som gjaldt for hirdmenn, gjester eller kjertesveiner, finansiert av lensinntektene. Her finner vi altså en direkte henvisning til våpenbestemmelsene i kap 30. I tillegg skulle lendmenn og (andre) veitslemenn holde fem mann med våpen og kost i tre måneder av femten marks veitsle (2 mark var én fullgard), og flere jo større veitsle de hadde – men her uten spesifikke rustningskrav.

Kap 31 – sysslemennenes menn

Skulu huartvæigia halða með slikum vapnnom sem hava hirðmæn, gestir eða kiærtisuæinar …

Skal hver av dem holde (mennene) med slike våpen som hirdmenn, gjester eller kjertesveiner har …

Elementer av våpenkravene gjenspeiles også andre steder i skråen:

§ 27 om kongens væpnede følge:
Fylgðar men skulu hava til fylgðar fagra stalhuvu oc skiolð goðan oc væl sømlegann suærð buit með vmbunaðe ollum goðom eða øxi væl goða i mæira lage.	Følgesmennene skal ha til følget fager stålhue, godt og skikkelig skjold, sverd [imsen: skikkelig sverd] med alt nødvendig godt tilbehør eller ei god og heller stor øks.
§ 28 om Skutilsveinene som har vakthold nærmest kongen:
Uarðhalz menn skulu hava i friði þesse vopn suærd oc buklara stalhufu oc spiot, en i vfriði alvæpne.	Vaktmennnene skal i fredstid ha disse våpnene: Sverd og bukler, stålhue og spyd, men i ufredstid (skal de være) fullvæpnet.
§ 30 … og husk å ta med våpna!
Nu ma sa vðiarflega kræifia sinnar skyllðu af kononge er hann missir þessa vapnna oc þui skal konongr æiga vapnaþing i huerium Jolum oc lata skra jnvirðilega huærir þessara vapna missa. Ero þa oc oftazt margir hanðgengnir menn með kononge. Litil varkynð er ok a þui at hanðgengnir menn have þa æi oll vopn si sin með ser þegar þæir ero með kononge. Er sæint til þæira at taka sem hæima ero huærs sem vlið þarf oc mæira i vart þar sem lif konongs er oc hans goðra ðræingia en vopn þau sem ryðr eða væggia lys eða molr eta hæima.	Men den må fryktsomt kreve sine rettigheter hos kongen hvis han mangler disse våpnene. Derfor skal kongen holde våpenting hver jul, og la føre i bok særskilt dem som mangler disse våpnene. Da er det også som oftest mange håndgangne menn hos kongen. Derfor er det lite medynk å få for de håndgangne mennene som heller ikke har alle våpnene sine med seg når de er hos kongen. Det er seint å ta til dem som hjemme står når det er bruk for dem, og de trengs mer der kongen og hans gode drenger er, våpnene som rust, vegglus eller møll fortærer hjemme.
§ 42 om gjestenes utevakter:
þæir skulu hava til varðar annat huart suærð eða øxi, stalhufu, spiot oc buklara.	De skulle ha til vakttjenesten enten sverd eller øks, stålhue, spyd og bukler.

Litteratur

• Munch og Keyser 848, Norges Gamle Love (NGL) bd 2. Lokalhistoriewiki, NB (og gammel løsning).
• Steinar Imsen 2000, Hirdloven til Norges Konge og hans håndgangne menn. – basert på AM 322 fol og med norsk oversettelse.
• Lawrence Gerhard Berge 1968, Hirðskrá 1-37. A Translation with Notes. University of Wisconsin–Madison, masteroppgave. Basert på NGL, oversetter ‘plato‘ med ‘breastplate‘.
• Plato, hos ONP betegnet foreign. plata, pláta f. -u.
• Reglene for Tempelordenen, oversatt av J.M. Upton-Ward 1997, fra Cruzons 1886-utgave basert på 3 manuskripter (lettere tilgjengelig her). Til sammen er 12 manuskript på fransk og latin identifisert. 11 er omtalt av L. Daillier 1974, «Le plus ancien texte de la Règle du Temple. Le Manuscrit 131 de la Bibliothèque de Bruges«, i Handelingen van het Genootschap voor Geschiedenis gesticht onder de benaming Société d’Emulation te Brugge 111. I tillegg er et manuskript i Walters Art Gallery, W. 132, Baltimore tidfestet til 3. fjerdedel av 1200-tallet. Reglene ble oversatt fra latin til gammelfransk før 1149, men har seinere blitt kontinuerlig oppdatert gjennom 11- og 1200-tallet.

Plata – Thordemans type II

Thordeman armour 8 type II, pl. 44.

Her ser vi nærmere på en konkret type av plata (eng: Coat of Plates, Pair of Plates, ty: Plattenrock). Det gjelder Thordemans type II, som regnes som den mest primitive/ eldste fra massegravene ved Visby. Den samsvarer i stor grad med eldre avbildninger som St. Mauritius-statuen i Magdeburg, gravvoktere i Konstanz, en illuminasjon fra Jena-martyrologien, men også de mer hjemlige bildene fra kirkene Södra Råda og Løgumkloster. Men først – til Thordeman!

Visby II 8

• Bengt Thordeman, Armour from The Battle of Wisby 1361, vol 1, vol 2.
• Nye bilder ble tatt i forbindelse med utstillingen «Massakern ved muren«, men tilsynelatende uten ny konservering. De kan funnes på Historiska museets hjemmesider via søkeordet «Wisbyharnesk«.

Av type II-plataene kikker vi nærmere på nr 8. Den ble utgravd av A. Hoff i 1929.  Trolig ble den kastet i graven uten lik, kanskje fordi den var ødelagt. (5 plater mangla på venstre side.) Dette gjelder flere av plataene som er funnet. Midtplaten er identifisert ved at den er lengre enn de andre, avrundet i en ende og har 4 nagler nær de to langsidene, og ikke som de andre med 2 av naglene litt tilbaketrukket fra den ene av sidene.

Visby plata type II nr 8. Midterste plate har glidd litt ned og tuppen har falt av etter konservering. Tre plater oppe, og 23 plater nede. Historiska museet. 536682.

Platene

Midtplaten er 28,5 cm lang, de fire neste på hver side kuttes ned til 18 cm. Videre kuttes de ned til 17 cm. Bakerste plate på begge sider har skrånende langside. Det er 23 plater i nederste rekke. Midtplate + 4 skrå + 7 nesten rette på hver side. Bredde 4,5-6 cm. Den siste skråner fra 6 – 4 cm. En jernløkke går på skrått opp i øvre hjørne, trolig for å feste en stropp for å holde ryggstykket oppe, samt to ekstra nagler for en spenne.

På de andre plataene av typen er framtrer ofte slike løkker på én eller begge sider. Hoas Hantverk har rekonstruert disse løkkene mellom foret og platene.

Til sammenlikning er midtplaten på II 9 30,5 cm, skrånende ned til 19 cm på bakplatene, og nederste rad er 21 plater. Her har begge bakplater løkke mot skjøten.

På alle type II-plataene overlapper nederste rekke over øverste unntatt Nr 13 som har så avvikende form at den burde skilles ut som egen type. Platene på nr 10 framstår som noe bøyd også i lengderetningen.

Det er ikke klart hvor mye overlapp det har vært mellom platene, utover det vi kan lese ut av naglenes plassering. Midterste plate på nedre rekke ligger øverst, overlappende de påfølgende på begge sider. Midterste brystplate ligger under den midterste av de nederste, men over de til høyre og venstre. Dermed er det på det meste fire plater som overlapper.

Naglene

Naglene framstår med store, flate naglehoder. Som regel er det 5 nagler pr plate, to øverst to i bånn og én på midten. Den øverste rekka har tre øverst, to på midten. Midterste øverst har kun én på midten. Det er ekstra nagler til feste bak.

Skiver nevnes sjelden. På type I nr 2 (s. 347) nevnes to skiver svære plassert under naglehodet på utsia av en plate, med spor etter grovt tekstil mellom skiva og plata, enten ytre lag eller foring. Et annet sted heter det at fragmenter av tekstil funnet mellom jernplater og skivene antyder at de var kledt med tekstil også på innsia. Det er altså eksempler på bruk av skiver både på inn- og utside, uten at det er klart om Thordemann har fått dem med seg over alt.

Tekstil

I omtalen av type I nr 2 (s. 347) nevner thordeman også spor etter tekstil mellom skiva og plata, enten som ytre lag eller foring: «As has already been mentioned there is on the ouside of these plates a coating of rust with distinct fabric pattern. Here and there this coating runs below the rivet-heads, and consequently leaves traces of the cover to which the plates had been riveted. In some places on the four lower, horizontal lames the coating runs also round the upper edge and into the upper part of the back of the lames, showing that they had ben pushed together at their lower edge in the grave, when the covering became folded and lay partly squeezed between the lower lame and the one immediately above it. These traces of cloth do not, however, show conclusively that the covering consisted only of cloth, they may also conceivably be the remnants of a cloth lining of a covering of some other material. Actually, some remnants here and there, especially distinct round a rivet on the left breastplate, show that such had been the case, and that the covering itself had consisted of leather.»

Avbildninger

Det er fem kjente grupper av avbildninger som i større eller mindre grad kan kobles til type II:

St Mauritius i Magdeburg – type II

Sankt Mauritius, fotsoldatenes skytshelgen, i Magdeburg fra midten av 1200-tallet. Foto: Chris 73/ Wikimedia Commons, (CC BY-SA 3.0)

Denne ikoniske statuen trenger ingen nærmere presentasjon. Nylig er den godt fotografert av Cité d’Antan. Baksia i relativt høy oppløsning finnes her. Vi nevner bare kjapt at den er av Blair 1958, og senere Goll tentativt re-datert til ca 1300, men uten støtte i kunsthistoriske dateringer. Thordemann kaller den «reinforced surcoat», men den er vel mer for hybrid å regne, med sin poncho-liknende konstruksjon.

Sovende vakter i Mauritius’-rotunden i Konstanz münster – trolig type II 

Tre sovende gravvoktere i den hellige grav i Maurits-rotunden i Konstanz Münster i Sør-tyskland, er ikledt palta med langt «forkle» med splitt som framstår som identisk med Mauritius-statuen over. Se også pinterest. Statuene har rester av polykromi. Den hellige grav ble restaurert på 1960-tallet. Tidligere ble statuene datert til ca 1280 men i senere tid er de skjøvet tilbake til ca 1260. Bussman 2001 skriver at dateringene er uklar, men det må skrive seg fra før gulvet ble ombygd ca 1300. Kurmann 1985 daterte bygget etter Erdmann & Zettler 1977 til ca 1260, mens Hubel 1974 regnet en noe senere byggetid til 1260/70.

• Peter Kurmann, «Das Heilige Grab in Konstanz, Gestalt und Funktion», i Dokumentation. Tagung der Dombaumeister, Münsterbaumeister, Hüttenmeister, Konstanz 1985, S. 71-95. Se rotundaen her. Og flere eldre bilder Landesarkiv Baden-Württemberg. – Se også
• Stephan Bussmann 2001, Das Heilige Grab in Konstanz, diplomoppgave kunsthistorie, der Fachhochschule Köln. – Han har sett nærmere på statuene på ut- og innsiden av monumentet særlig med henblikk på polykromi.

De tre sovende vaktene, alle iført full rustning og plata. Foto: Universität Konstanz, infosite om Mauritzrotunde.

En av de sovende vaktene med lukkemekanismen bakpå plata.

Sødra Råda

Sødra Råda-veggmaleriet, datert til 1323, tapt ved brann i 2003. Referert av Thordeman her. Den viser et svært tydelig slektskap med Magdeburg-st-Mauritius. Til og med den firkanta flappen på brynjehetta finner vi igjen hos sidemannen.

Ridder i Södra Råda gamle kyrka 1323, med type II plata. Beskåret og korrigert. Foto: Sven Rosborn CC BY 3.0, via Wikimedia Commons.

Jena-martyrologien

Fra Jena-martyrologien finnes en avbilding av type II ca 1275, båret over syrkot og tekstilpanser, via Manuscript Miniatures. Den ser ikke ut til å ha vært kjent for Thordemann.

Vi ser tydelig rekken med plater på høykant. Kilde: Jenaer Martyrium fol 83v. Thüringer Universitäts- und Landesbibliothek.

Sankt Mauritius i Løgumskloster kirke – type II-IV

Den i Løgumkloster kirke er også med stående plater, men det er ikke entydig om det er type II, III eller IV (med flere høyder). Det ble av Thordeman og i 1966 datert til ca 1300, ellers ofte til ca 1325. Han regnet det som type IV, men uten å sannsynliggjøre at naglerekkene hørte til separate platerekker.

Etter Thordeman er det ikke én, men to avbildinger av Plata i relikvieskapet i Løgumkloster kirke. Den ene er velkjente sankt Mauritius (eng: st Maurice). Den andre er nest øverst til venstre, sankt Jørgen (eng: st. George) til hest idet han spidder dragen, og er nærmere omtalt på altertavler.dk (søkeord RI.09.11.03) med godt bilde her (slaget på brynjehetta dekker deler av plata). I tillegg er det en plata avbildet på en av barnemorderne i Betlehem på alterfrontalet i kirken, nå i Nationalmuseet i København. Frontalet dateres som litt eldre enn skapet, til første kvartal av 1300-tallet. Natmus’ eget digitale arkiv har foreløpig bare ett bilde fra frontalet her, men det er nærmere omtalt på altertavler.dk (søkeord: RI.09.11.02) med bedre illustrasjon her.

Sankt Mauritius med pelsforet hatt, brynje, plata, krage, knekopper, brynjehoser og sporer, sverd og noe som ser ut som en bukler formet som trekantskjold. Relikvieskap 1300-tall, Løgumkloster kirke, Danmark. By Wolfgang Sauber CC BY-SA 3.0, via Wikimedia Commons.

Den sovende vakten i Wienhausenklosteret – type III

Utenfor vårt fokus faller den sovende vakten i Wienhausen-klosteret fra 1280-90 er type III eller IV med minst en separat rad for skjørt.

• Thordeman I s. 286, referer P. Post som daterer det til 1280-90. – (Note 277: P. Post, «Sitzungsbericht», ZHWK, NF. 2, p. 197, figs. I, 2. Thordeman, Det gotländska folkuppbådet p. 185, fig. 22. pussig nok har ikke T. denne referansen med i bibliografien, hvor han nevner bl.a. «Post, P., «Waffen- und Kostümgesichtliche Ausdeutung der Limburger Chronik«, ZHWK, NF 5, 1936, p. 177. Post har mange artikler i tidsskriftet).
• Muligens omtalt i Babette Hartwieg 1988, «Drei gefasste Holzskulpturen vom Ende des 13. Jahrhunderts in Kloster Wienhausen», i Zeitschrift für Kunsttechnologie und Konservierung, 2:2 (1988) 186-262.
• Trolig er dateringen opprettholdt i H. Leerhoff 1994, «Kloster Wienhausen». i Ulrich Faust (red.), Die Männer- und Frauenklöster der Zisterzienser in Niedersachsen, Schleswig-Holstein und Hamburg, St. Ottilien: EOS Verlag.

Nils Jonsson av Rickebys plata

Er det snakk om en feildatering her? Skjoldet og plaggets innsvingende profil antyder en seinere datering, men dette er en nasjonalhelligdom:

Nils Jonsson av Rickebys plata er nevnt av Thordemann, og er en risset gravstein som (trolig ennå) ligger i gulvet i Mariekirka i Sigtuna. Effigies and Brasses daterte plata til 1316 med henvisning til Sölve Gardell 1937, Gravmonument från Sveriges medeltid, Elander. Som kilde nevnte Gardell bare et testamente fra kona Kristinas hånd 2. februar 1316 i DS III s. 240 nr. 2045, men det gir ingen pekepinn på mannens død.

Gardel viste videre til C.M. Kjellberg 1923, «Wasaättens härstamming från Öland och vasavapnets uppkomst», i Personhistorisk Tidsskrift, årgang 24, s. 127ff [eg. 167ff] som derimot anga Nils Jonssons død til 1316-19. Som enke bortbyttet Kristina Kristiernsdotter nemlig jord 27. august 1319. Hun ble i 1328 gift på ny med Bengt Sigurdsson (människhovud), og igjen i 1338 med væpner Greger Styrbjörnsson (spets från vänster). Hun levde ennå i 1340.

Kjellberg beskrev steinen nærmere på s. 171: «ännu finns i Sigtuna klosterkyrka bevarad den troligen av franska konstnärer utförda vackra gravstenen över Niclis Jonsson i Rickaby och hans hustru samt barn. Den bär inskriften: Hic jacet Nicolaus Jons[son] de Rikkaby et vxor ejvs Cristina cvm qvinq[ue] filiis et qvinq[ue] filiab[us] eour[um], qvor[um] a[n]i[m]e si[n]t in pace, amen. På stenen äro inhuggna bilderna av en man och två kvinneor. Mannen intar mellersta rummet och är klädd i vapenskurd samt håller med båda händerne en stor, trekantig sköld med en 8-uddig stärna, placerad över den balkvis delade skölden. Vid kvinnornas fötter stå vapensköldar. Den högra (hustruns) innehåller samma vapenbild, som forekommer i Kristierns fån Öland sigill, den vänstra (troligen en ogift dotters) visar en åttauddig stjärna utan delad sköld.»

Og videre: «Man finner av gravstenen, att Niclis Jonsson hade 5 söner och 5 döttrar. Av dessa tio barn kan endast en son, Johan Niclisson, identifieras, varför de övrga troligen dött i unga år.» [ref.: Upplands fornminnesförenings tidskrift, bind I, hefte 5, s. 50 [1876, ikke på NB, Runeberg, Googlebooks].]

Trolig er det samme tavle som pryder forsida til Anna Kjellströms 2005 (2014) PhD,  med teksten «Cover illustration: Gravestone from St Mary’s, Sigtuna, in memory of Nils Jonsson, his wife Kristina and daughter Kristern in A.D. 1310», basert på en tegning i ‘Gihl G. 1925. Sigtuna och Norrsunda: tvenne antikvariskt-topografiska manuskript af Martinus Aschaneus. Diss. Uppsala’. Det er ikke klart for meg om det er Gihls egen tegning eller noe han har funnet i Aschaneus’ manuskript fra 1612. Det er altså heller ikke i seinere år satt spørsmålstegn ved dateringen.

Baksida

Baksia av Plata, gjengit på Speculum humanae salvationis – Karlsruhe 3378. Østmellomtyskland, midt 1300-tall

Øvrig litteratur og digresjoner

• Hoas Hantverk har rekonstruksjoner av mange av Visby-plataene her, bl.a. med bidrag til museumsutstillingen.
• Thordeman viser mht til bling-plata nr 7 til en egen studie: A. Hoff og H. Olsson, «Ett praktharnesk från Korsbetningen«, i Fornvännen 1937, s. 215.
• Mye sitert artikkel om en slektning – den senere Jack of Plates: Ian Eaves 1989, «On the remains of a jack of plate excavated from Beeston Castle in Cheshire», Journal of the Arms and Armour Society, 13/2, s. 81–154. Blant annet Richardson baserer seg en del på denne. The Cheshire Jack beskrives nærmere her.
• Mindre sitert er: F.M. Kelley 1930, «Pre-Gothic Cuirasses of Plate», i Apollo (A journal of the Arts) 12, s. 37-43.
• Lech Marek 2008, «Medieval Armour from Szczerba Castle», i Acta Militaria Mediaevalia. 1895-4103. T. 4, s. 87-124.
• Rabovyanov, Dimitrov 2011. Medieval armour from the Royal Palace in the Bulgarian capital Tyrnovgrad. – 1300-talls brigandine
• Alan Williams 2009, «The metallurgy of Brigandines from Szczerba and Kempten«, i Acta Militaria Mediaevalia V.

Khalkis-brigandinen (type II)

Khalkis-brigandinen før restaurering, foto av Ramsay Traquair, gjengitt av Fffoulkes 1911.

Brigandinen slik den framstår hos The Met. Sammenlikn med bildet over for å se hvor kraftig restaurert/rekonstruert den er. Foto the Met (CC0 1.0) Public Domain.

Khalkis-brigandinen finnes på the Met beskrevet som CoP/Brigandine, datert til ca 1400 men svært lik en Visby-brigandin, og bør vel som mye av det andre materialet fra depotfunnet i den venetianske festningen i Khalkis snarere dateres c 1350-1400. Den er fullstendig misrepresentert av Charles Ffoulkes 1911, «Italian Armour from Chalcis in the Ethnological Museum at Athens«, i Archaeologia, or Miscellanous Tracts Relating to Antiquity, 62, nr 2 – Basert på notater av Ramsay Traquair presenterer han den som «Jazeran armour […] probably of Oriental origin» og tolker den opp ned slik at utskjæringene for armene blir utskjæringer for beina.

Det er ikke klart for meg om alle de ekstra platene på nåværende versjon i forhold til Traquairs abilding stammer fra funnet eller om de er seinere reproduksjoner.

Egen rekonstruksjon