Stikkordarkiv: Skinn

Mårskinn

Skogsmår (Martes Martes) t.v. og steinmår/husmår (Martes fiona) t.h. Det er den til venstre som var mest ettertraktet for pelsens skyld. Pelsen omtales på tysk wikipedia. Billedkilde: Wikipedia commons.

I Skandinavia var skogsmår (Martes martes, eng: Pine Marten, ty: Baummarder) en høyt skattet landskyld- og handelsvare. Dyret finnes i hele Europa men var mest utbredt i Skandinavia. Pelsen likner en del på sobel, som er noe større. Det var organisert eksport til England på 1300-tallet. Finnskatten ble delvis betalt i mårskinn ennå på 1500-tallet. I tillegg var det landskyldvarer for en del skogsgårder. I middelalderen forekom også mår i diplommaterialet, og i løpet av 1300-tallet ble den high fashion til fortrengsel for ekornskinn.

Mårskinn som skattevare

Finnskatten er belagt allerede i Ottars reiseberetning fra omkring 880, i islandske skrifter fra omkring 1200 om forhold i Norge og Sameland til forskjellige tider mellom ca. 900 og 1115 og i grenseavtalen med Novgorod fra 1326 [NgL III, s. 151-53], men først fra 1500-tallet er skatteregnskaper bevart. Hos Ottar het det etter Arthur Sandveds oversettelse at «[d]en best stilte [samen] må betale femten mårskinn og fem reinskinn og et bjørneskinn og en bjørne- eller oterskinnskofte og to skipstau; hvert skal være seksti alen langt, det ene skal være laget av hvalhud, det andre av selhud.» Det tilsvarte i følge Andreas Holmsen 12 kuer eller leidangsskatten av 10-12 store bondebruk i Trøndelag. Senest på 1100-tallet var finnskatten blitt en kongsrett. «klo-vare» er betegnelse på pelsverk av dyr med klør. Blant samenes inntektskilder var også bever og ekorn, som måren levde på. I Sverige var jakten på «lekatt» (hermelin) regulert i Magnus Erikssons landslag og mår og ekorn var de mest nevnte (omsatte) pelsvarene i Østersjøområdet.

Som landskyldvare finner vi den blant annet i Nordmarka, hvor det i 1364 het at Katnosmarka ga ett mårskinn og to mæler salt ørret i året.(DN 16 nr 25)

Mår i diplom og lover

Fru Hjertrud testamenterte i 1307 sitt «mardskin» til søstera Sigrid Potentiana. (DN 2 nr 85). I 1316 ble det lagt toll på utførsel bl.a. av mårskinn. Tollen var to ertuger pr timmer (40) «mar(d)skinna», det samme som for en deker (10) kuhuder. (NGL 3 nr 47) I 1340 skrev bergensbispen at Ole Helgesen selv skulle sende Kongen en del av hans varer, skrei, rekling, rav, hvitskinn, gråskinn, «mardskin» og falker. (DN 8 nr 135) I 1344 ble kongelig gjeld dekket med blant annet 78 1/2 deker huder, 50 1/2 deker og ett geiteskinn, tolv deker bukkeskinn, 47 1/2 timmer gråskinn, tre timmer «mardskinna», ett timmer hvitskinn og tolv elghuder. Klagemål fra 1388: Rundt mikkelsmesse 1383 ble to lybske skip på reise fra Bergen kapret av flamendere utenfor kysten av Skottland. Skipene fraktet bl.a. 1/2 lest skinn av bever, oter, gråverk, hermelin, mår, dyrefeller, sauefeller og huder til en samlet verdi 298 lybske mark. (DN 4 nr 280) I en retterbot for Bergen fra 1284 het det at skinnberedere kunne kreve 2 øre pr timmer mårskinn, 2 ertuger pr timmer hermelin («huitra skinna«) og ett øre pr timmer gråverk.(NGL 3 nr 2). I 1384 var taksten økt til 3 øre pr timmer mårskinn.(NGL 3 nr 120a)

Mann med steinmårpels. Hans Memling ca 1480. Wikimedia Commons.

Mår i bekledning

Eva Anderssson omtaler mårpels som dominerende for i den ermeløse syrkoten Colobium, vanlig i overplagget corsetum og finnes en gang i en cotehardie.  Kjortler finnes foret med mange forskjellige typer pels, blant annet mår. Pellicium (skinnskjortel?) er der det er kjent foret med mår. Mange kapper var pelsforet, noen med mår. Et par armkapper var foret med mår. Mange hetter var pelsforet, gråverk og hermelin var vanligst, men i Sverige var en del med mår. Gråverk var det vanligste foret i diplommaterialet, dobbelt så vanlig som mår.

På 14-1500-tallet var pelsen av mårdyr med hode og hale i seg selv blitt et populært accsessoir blant overklassens under sobel-navnet zibellino (eng: fur tippet, feilaktig kalt flea fur). Mårdyret og røyskatten var et symbol på seksuell renhet og en forsikring for gravide ettersom alle visste at de fødte gjennom munn og øre og ikke hadde samleie.

Noe om mengden av pels som kunne gå med i en kappe hører vi når hertugen av Berry i 1413 bestilte en kappe foret med ikke mindre enn 447 svarte mårskinn (marten fur). Hertugen finnes også avbildet med en brun pelshatt, men er det bever, sobel eller skogsmår? Men denne moten hører 1400-tallet til, da det var blitt slutt på at kongelige kjøpte opp alt som var av gråverk.

Sobel – hakket finere

Det mest eksklusive av mårdyr var Sobel (Martes zibellina, eng: Sable, it: Zibellino) er et dyr i mårfamilien som tidligere angivelig var vanlig i hele den tempererte sonen, men nå er utryddet vest for Ural. Navnet sobel har slavisk opphav, og vitner om at det tidlig ble importert østfra. Allikevel inkluderer wikipedia skandinavisk Lappland blant områdene hvor Sobel var å finne. Kan det være en misforståelse her?

Jan van Eycks bilde av de nygifte Arnolfini fra 1434, viser mannen med sobelforet (snarere enn skogsmårforet) kappe.

litteratur og digresjoner

  • Mark Chambers og Gale Owen-Crocker 2008, «The History of «Cuff», i Medieval Clothing and Textiles 4 
    • nevner at «Pilche signified a fur garment but not neccessarily the cape that «pelisse» came to mean in Modern English or the loincloth indicated in regional dialects. In earlier centuries a pilece referred to a garment made of skin (in the eleventh century, particularly marten skins).», med referanse til Gale Owen-Crocker, «The Search for Anglo-Saxon Skin Garments and the Documentary Evidence,» i Leather and Fur, Aspects of Early Medieval Trade and Technology, ed. Esther Cameron (London 1998), og Owen Crocker, Dress, s. 239 og 336.
  • Camilla Louise Dahl og Isis Sturtewagen, «The Cap of St. Birgitta», i Medieval Clothing and Textiles 4 
    • – De nevner at hue/huva/hufu var en mye brukt term for hodeplagg i Skandinavia, inkludert pelsluer og linluer. I testamenter er det sjelden med linmateriale, men gjerne dyrere ting som silke og gull. Merkelig nok tolker de voksede linhuer (sirihufur), prissatt i norsk lovmateriale, som bruk til rustning. Lue tolker de som cap (kveiv).
  • Wrapped in furs
    • – God gjennomgang av bilder fra slutten av 1300-tallet og framover uten å identifisere hvilke dyr som er brukt i hvert tilfelle.
  • Elspeth M. Veale 1966, The English Fur Trade in the Later Middle Ages, Clarendon Press.
    • En ny utgave fra 2003 er i det vesentligste uforandret.

 

Advertisements

Lunellum fra Oslo

Skinnkniv Schia

Overlær, syl og to skinnkniver, kaller Erik Schia dem. Den største fra festningen og den minste fra klosteret på Hovedøya. Gjengitt etter Schia 1991. Foto: Eirik Jonsen, KHM.

Som nevnt i forrige post er lunellum et knivblad formet som en halvmåne (derav navnet) ble brukt til å skave råhud til ønsket tykkelse og jevnhet. Formen var for å hindre spisser i å hekte seg opp og lage hull i råhuden som var spent opp i en ramme. Råhud ble brukt i produksjon bl.a. av pergament og saler, derav det alternative navnet salmakerkniv. Vi har bevart et par slike fra Oslo.

Under graving i klosterruinene på Hovedøya sommeren 1890 fant Fortidsminneforeningens representanter en slik kniv blant en del jernskrammel katalogført som C15340. Sakene ble funnet under og i et ca. sju cm tjukt lag av kull i rommet merket V i N. Nicolaysens supplement 3 til årboka fra 1891, Hovedø kloster og dets ruiner, Werner & co.

Senere fant man et tilsvarende men langt større blad på festningen C26501, beskrevet som en halvmåneformet salmakerkniv som muligens var fra middelalderen. «Den ene halvdel av bladet samt eggen er en del forrustet, for øvrig pent bevart. Skaftet er nu avbrutt. Mål over bladets ender 18 cm. Bladets bredde med skaft utgjør 14,5 cm

  • Erik Schia 1991, Oslo innerst i Viken. Liv og virke i middelalderbyen, Aschehoug.

Pergamentmaking

Pergamentmaker selger varene sine. Hamburgbibelen ca 1255, København.

Pergamentmaker selger varene sine. Hamburgbibelen ca 1255, København.

Hvor vanskelig kan det være å lage pergament fra grunnen av? Ikke avskrekkende, om vi skal tro ekspertene. Problemet for oss utenforstående er at det ikke finnes noe åpent marked for ferskt skinn av sau, geit eller kalv. Slakterinæringen er stor og effektiv, underlag regler for transport av animalske biprodukter og uten rom for merkelige forespørsler utenfra. Løsningen? Økologisk gård.

Det første spørsmålet er hvordan membranen konserveres før bruk. I eldre tid var det ønskelig å bearbeide den så raskt som mulig etter slakting for å unngå skjemmende flekker og hull – forråtnelsesprosessen starter umiddelbart. I vår tid kommer vi ikke utenom lagring og det finnes to muligheter – frysing og salting. Jeg er ikke kjent med førstnevnte blant pergamentmakere, men den engelske produsenten William Cowley sverger til saltede membraner.

Avhåring

Fritz Egen var skinnarbeider (weißgerber) og tilhørte tolvbrødrehjemmet i Nürenberg til sin død i 1473. Her er han avbildet mens han avhårer en membran med skav- eller hårjern over en skavestokk (bom) etter at den har ligget i lesket kalk i stampen (i Norge ofte en røitstokk) ved siden av. Mendelscher Hausbüch fol 92r.

Etter rengjøring er avhåring neste trinn i prosessen. Man kunne la råskinnet ligge og råtne til håret løsnet, men det vanligste var å bløtlegge det i et tre- eller steinkar med kalkvann (lesket kalk, Ca(HO)2, kalsiumhydroksid) – Felleskjøpet er en grei og rimelig kilde til lesket kalk. Der skulle det ligge i tre til ti dager, omrørt flere ganger om dagen med en trepåle. Kalveskinnene til W. Cowley hadde vært i kalkbad «quite a few days». Randy Asplund brukte kalkbad i over en uke på sine geite- og saueskinn for å få håret til å løsne.

Deretter legges membranen over en skavestokk og hår, kjøtt- og fettrester skrapes av med et skavjern, en sløv kniv.

Denne prosessen fjerner det meste av det ytterste hudlaget (epidermis) med hårsekker  og pigment, samt det innerste laget (hypodermis) med fett og kjøttrester, slik det blant annet opplyses her.

Kalkbad nr to

Etter avhåring anbefaler blant andre Theophilus at membranen legges tilbake i kalkbad. Det er for at det ytterste laget av lærhuden (dermis) skal løse seg opp og lettere la seg fjerne. Det er nødvendig om pergamentet skal få to like sider.

Det ser ut til å råde en viss forvirring med hensyn til hvilke hudlag man fjerner når i prosessen, men det er altså det ytre laget av dermis man forbereder fjerning av her, ikke epidermis slik man antar i denne bibliotekarbloggen fra Cambridge.

Pergamenteksperten Reed angir visstnok praksisen med to kalkbad som fornuftig fordi epidermis bruker tid for å oppøses. Hvis man kutter tid på kalkbad risikerer man et ujevnt resultat. For lang tid i kalkbad gjør imidlertid at skinnet ikke tåler å bli strukket. Samtidig hevdet Reed at kjøttsiden krever mest arbeid i siste fase, og at hudsiden kun trenger å få fjernet ett og annet hår. Mon det.

Etter kalkbadene heter det noen steder at membranen renses i friskt vann et par dager for å få ut all kalken, mens andre hevder at kalkrester i pergamentet, med tiden omformet til kalsiumkarbonat, bidrar til en hvit overflate med gode skriveegenskaper.

Strekking og skraping

Pergamentmaker i arbeid ca 1425. Hausbuch der Mendelschen Zwölfbrüderstiftung, Band 1. Nürnberg

Etter skylling strekkes membranen i en ramme med kantene festet med renneløkker rundt glatt småstein til vribare plugger i rammen (én plugg pr 15-20 cm?).  Med en lærkniv (lunellum, lunalarium) starter renskrapingen og tynningen av kjøttsiden.

CEU omtaler rigorøs skraping på begge sider etter én runde med kalkbad, avhåring og skylling, men viser til at det særlig er etter tørking at hudsiden skrapes for å få vekk det ytterste laget. Her ser det ut til at målet er identiske sider. William-Cowley opplyser at den uskadde hudsiden blir overflaten til pergamentet[!], og at «sanding» skjer helt til slutt. Dermed kan det virke som det er «ensidig» pergament de omtaler.

Etter tørking ble skinnene gjerne pusset med pimpstein for en siste finish som tok blekk lett.

Litteratur

 

Bokbinding før Gutenberg

Sachsenspiegel – tysk lovhåndskrift fra 1385. Foto: Britta Lauer for Bildarchiv Stadtbibliothek Duisburg, via Wikimedia Commons

Lenge før trykkekunsten ble oppdaget fantes det en mengde måter å binde inn det skrevne ord på til kodekser.

Binding med mykt omslag (eng: Limp binding, ty Koperteinbände) finnes i følge engelsk Wikipedia fra 1300-tallet av, mens tysk Wikipedia påpeker at teknikken er brukt allerede i det irske Faddan More-psalteret fra ca 800. Typen er bl.a. behandlet av svenske Monica Langwe.

Posebøker (eng: girdle book ty: Beutelbuch)  var bundet med et omslag som gjorde at de kunne henge i beltet, beskyttet mot omgivelsene. Engelsk Wikipedia daterer opprinnelsen til 1200-tallet, uten å belegge det nærmere. Smith og Bloxam 2005 opplyser at typen ofte dukker opp i kunsten fra midten av 1400-tallet, og finner den tidligste kjente forløperen på gravrelieffet til Jeanne Brichard, Paris 1312.

Det vanligste var sannsynligvis allikevel innbinding mellom stive permer av tre dekket med skinn eller tekstil. I alle tilfeller ble pergament lagt i legg som ble sydd sydd til permen.

Også var det pergament og vellum da. På vår alles kjære Wikipedia heter det at vellum er et spesielt fint pergamentmateriale av kalvehud, mens pergament gjerne var fra geit eller sau. I følge en artikkel på Sentraleuropeisk universitet brukes betegnelsene om hverandre. Selv om vellum strengt tatt betegner pergament lagd av kalv, er det i praksis svært vanskelig å distingvere. Derfor bruker konservatorer gjerne det nøytrale animal membrane. Historikeren Daniel V. Thompson 1956 påpeker at huden fra kalv ble brukt der det er behov for ekstra store blad, og at ideen om at vellum skal være «finere» enn pergament er fra vår egen tid. [s. 27] Han åpner for at det også kunne lages pergament av huden fra annet vilt, men peker på behovet for en etablert slakterinæring som sørget for at behandlingen av huden skjedde så snart som mulig. Koblingen til en slakterinæring viser han ved at pergament av geit var dominerende i Bologna, mens sau og kalv dominerte i Paris.

Thompson stiller også spørsmål ved oppfatningen om at spesielt fint vellum skulle være laget av dødfødte kalver. Han peker på at den ikke er belagt med noe annet enn at betegnelsen abortivum er brukt en sjelden gang. I tillegg finner han det ikke sannsynliggjort at abortratene skulle være høye nok til å forklare de mange sidene av vellum som tilskrives dødfødte kalver.

Nedenfor er enkelte beskrivelser av produksjonsmåten og annen litteratur.

Svart skinn – en nybegynners bekjennelser

002

Test med vegetabilsk garvet skinn 10 sekunder i en eddik- og stålull-løsning som har stått i 3 uker.

Nettet flommer over av oppskrifter på å sverte skinn ved hjelp av jern som reagerer med tanninet i vegetabilsk garvet skinn. De fleste av dem har det felles med middelalderoppskrifter at de foreviser en fullstendig mangel på forståelse av de kjemiske prosessene som ligger bak. Mange steder snakkes det om at rust (jernoksid) er nødvendig. Enkelte steder hevdes det også feilaktig at jernsulfat (hovedbestanddelen i jernvitriol) dannes i blandingen av jern og eddik (svovel mangler!). Heller dreier det seg om jernsalter dannet av en form for jernacetat som oppstår når jern reagerer med eddiksyre. Jeg har konsentrert meg om oppskrifter som benytter nedsenkning framfor pensling av løsningen.

Et knippe nettoppskrifter

WikiHow har en oppskrift  som ligger nærmest den jeg har testet – fyll et glass med stålull, dekk alt med eddik. Lukk med et luftåpent lokk. La det stå en ukes tid og rør innimellom. Sil væsken av og la skinnet ligge oppi i 2 minutter før det tas ut. Det anbefales også å lage en bakepulver-løsning som skal nøytralisere eddiksyren (CH3COOH) så den ikke ødelegger skinnet over tid.

Fortidsfamilien bløtlegger stålull i en blanding av eddik og vann noen dager før de bløtlegger skinnet i 15 minutter. De hevder at det er jernoksidet som binder seg med garvestoffet og gjør det svart.

Vegard i KH1308 opplyser at det dreier seg om jernioner, jern løst i vann, som reagerer med garvestoffet. Han lar Jern med mye overflate (jernfilspon eller stålull) ligge i vann i noen uker før han legger skinnet nedi løsningen 2-3 dager. Jernvannet kan tilsettes syre/ eddik for å aksellere ioniseringen.

Where are the elves har en interessant artikkel om emnet. Heller ikke her klarer man skillet mellom jernsulfat og jernoksid. Forfatteren er tydelig på at skinnet ikke må utsettes for for mye jern, og løser det ved å samtidig tilsette tannin, som etterpå vaskes ut.

005

Farget belte etter en time i løsning av bakepulver og vann. Skinnet er mykt, men er bleket (og litt skjoldet) etter badet. Kanskje et par minutter hadde vært tilstrekkelig?

Egne eksperimenter

Selv stappet jeg et syltetøyglass fullt med stålull for polering (Jernia), fylte opp med husholdningseddik (5-7 % eddiksyre og resten vann) og lot blandingen stå i tre uker uten røring. Da var væsken ennå klar og stålullen virket uendret men det var et lag svart snerk på toppen. Kort etter at jeg hadde helt væsken over i et nytt glass (tilført oksygen) skyet den til og ble brun-oransje. Den fortsatte å mørkne de følgende timene, antakelig som følge av at en del av jernet i løsningen reagerte med oksygenet og dannet jernoksid.

Jeg la skinnet nedi i 10 sekunder, og etter noen sekunders hvile hadde det fått en fin svartfarge som trakk seg godt inn i læret. Læret ble marginalt stivere.

For å nøytralisere eddiksyren la jeg beltet etter noen timer i et bad av bakepulver og vann. Det bruste en del i starten, men roet seg etter hvert. Beltet lå der i en time, noe som ser ut til å ha vært alt for lenge – det hadde konsistens som overkokt spagetti og den fine svartfargen var blitt kraftig bleket mot grått.

Sko

Stroppsko, deler av overlæret

Rester av Stroppsko funnet i «Oslogate 7», G. 28584, fra De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo, 2 1979, s. 54.

Sko, London midten av 1300-tallet

Sko fra midten av 1300-tallet, antatt tilhørende en fattig person og trolig kjøpt brukt ettersom et hull har blitt kuttet for å få den til å passe. Eieren hadde antakelig liktorn ved stortåa. Museet i London.

Stroppsko (eng. latchet shoe) var den vanligste skotypen i Oslo omkring 1300, og det er den vi konsentrerer oss om her. I KH 1308 sitt draktkompendium omtales den i flere varianter, kjennetegnet ved to fliker som holdes sammen med en stropp, en slags knapp laget av rullet lær. Stroppsko kunne også ha stor åpning på vrista (eksklusivt) eller påsydd pløs. Skoene var sydd med vendsøm (på vrangen). Mange hadde hælkappe og bes (eng. welt) og nesten alle hadde kantebånd.  Bilde av skosåle finnes her og viser et fotnært snitt med innsving. Enkelte bilder fra arbeidsprosessen finnes i bloggen Fortidsfamilien. Tegninger av overlæret finnes på siden Footwear of the Middle Ages, som også har gode instruksjoner for å lage en sko ved hjelp av lest her. Ellers skal visstnok Skoboken være en betydelig ressurs. Skinnforhandler C. Hemsen AS finnes i Nils Juels gate og framheves både i middelaldermiljøet og blant skomakere som den fremste i bransjen i Oslo. Innehaveren er imøtekommende. Sørg for å ha god tid og noen spørsmål. Det ser ut til at sålen festes til bes og overlær med kantsting. Om å farge læret svart med jernsulfat (jernvitriolher. Og i rustbad her. http://www.youtube.com/watch?v=Rzt3wuFCZDU

Impregnering av sko er omtalt flere steder, men uten middelalderreferanse (i arkeologiske funn, som de mange fra London, er voks og farge gjerne gått tapt). Talg (varmebehandlet storfefett) kan vel regnes som basispreparatet. Det beskytter mot vann, gjør læret mykt og styrker det, samtidig som det mørkner skoene. Det anbefales gjerne varmebehandling (hårføner, lett baking i ovn, e.l.) for å få talgen til å trekke inn i læret. Hakket mer avansert er en blanding av talg, voks og olje (eng. Dubbin). Det er uklart hva slags olje som brukes, men ett sted er tran nevnt med mengdeforholdet 30 g talg, 15 g bivoks og 5 g tran. Alternativet nedenfor er vel dermed kanskje det beste? Til skokrem brukes også voks iblandet olje og et løsemiddel (som erstatter behovet for oppvarming). I bloggen Old Leather Shoe opplyses det at planteoljer ikke benyttes, men derimot animalske oljer som talg.  Et vanlig, og tidsriktig, løsemiddel er terpentin, destillert av kvae. Forholdet mellom voks og talg avgjør hvor blank skoen kan bli – jo høyere andel voks, jo blankere spitshine er mulig. Voksen danner et hardt beskyttende skall rundt skoen. Skomakervoks er en annen kategori av preparater som vi ikke vet om ble brukt i middelalderen. Den brukes kun i selve skoproduksjonen og skal være betydelig med klistrete enn vanlig bivoks. I denne bloggen lages svart skomakervoks av kolofonium (eng. rosin, det stoffet som blir igjen når terpentin er destillert bort fra kvae), tjære (eng. pitchtar) og bivoks i mengdeforholdet 3:6:1. I denne skomakerbloggen lages hvit skomakervoks. Begge bygger på Marc Carlsson som har informasjon også om skomakervoks (eng. codecoad), og finner det i bruk tilbake til 1500-tallet. Carlsson referer at tidligste kjente skriftlige kilde er ‘The Leather Act of 1603/4‘ som sier at skomakertråd skal være «…good Thread, well twisted and made, and sufficiently waxed with Wax well rosened, and the stitches hard drawn with Hand Leathers, as hath been accustomed…» Han åpner også for mulige referanser til preparatet fra 1440 og kanskje 1200-tallet.

  • V. Tørhaug 1998, Skomakerhåndverket i Oslo 1050-1300. En undersøkelse av læravfall, sko og skomakerredskap fra Oslogate 6, Hovedoppgave UiO.
  • Blogg, middelalder- og tidligmoderne skomaker.