Stikkordarkiv: skjold

Vangsskjoldene

vang-skjold

Sogneprest Herman Ruges tegning av de to skjoldene i Vang fra 1750. Han bedyrte at de virkelig så slik ut. Skjoldet til venstre er Ruges nr 2, og var 55 x 52 cm, og det framgår ikke hvor det var gjennomkuttet av øks. Skjoldet til høyre var 77 x 50 cm. Etter KLNM bd 16, plansje 2.

Langt sør i Polen i den vesle byen Karpacz står vesle Vang stavkirke, og der har den stått siden 1844. Den vesle kirka skylder maleren Johan Christian Dahl sin fortsatte eksistens, mannen som hadde oppdaget både Håkonshallen i Bergen og stavkirkene. Han forsøkte å redde den da han fikk nyss om at menigheten skulle rive og sette opp en ny kirke, men etter å ha forhørt seg landet rundt, var salg til prøyserkongen Fredrik Wilhelm IV siste utvei. Tapet av kirken tilskyndet etableringen av Fortidsminneforeningen samme år, foreningen som gjennom et halvt århundre skulle fungere som Oldsaksamlingens arkeologiske arm, under myndig ledelse av Nicolay Nicolaysen.

I denne kirka har det hengt to skjold. De var forsvunnet lenge før den ble tatt ned, men har allikevel en omfattende etterhistorie, med et element av fantasi og skapervilje, som gjør det interessant å ta en nærmer kikk på dem.

For vår del begynner det hele med at Iver Hirtzholm (1635 – 93) på slutten av 1600-tallet dokumenterte det ene av skjoldene i sin våpenbok. Vi vet ikke om han selv var til stede eller om han hadde fått opplysningene annetstedsfra, men blant samfunnets elite var interessen for historiske rariteter stor på 1600-tallet, og fra andre steder kjenner vi til at det ble gjort et mer eller mindre systematisk innsamlingsarbeid.

sigvart-pa-leirhol-vapen

Mot slutten av 1600-tallet nedtegnet Iver Nielssøn Hirtzholm (1635-93) skjoldet til høyre fra Vang kirke i Valdres (nr 184 og 185 kommer vi tilbake til i en annen post). Det vites ikke om Hirtzholm selv var innom kirken. «No. 186. Dette förte Hr: Sevard paa Leerhod paa Walders een aff de beste Rigenß Edlinger i Kong Haagen Magnusens tid og findis i Wrangs Kirche i Choret paa it schiold hvor hand ligger begraffven, bleff slagen aff nogle bönder.» Legg merke til at sverdene her peker nedover mot venstre.

Etter Hirtzholms beskrivelse fikk de to skjoldene, så langt vi vet, få henge i fred inntil sogneprest Hermann Ruge (1706 – 64) nevnte dem i sin innberetning som svar på 43 spørsmål fra kanselliet i 1743:

«Vist er det, at der saavel paa Berge i Vangs gield har boet riddere, effter hvilke jeg har seet 2de skiolde udaf træe, hvoraf jeg endnu erindrer at den eene var grønmalet med een forsølvet løve udi, Saavelsom paa Frigstad her i Slidre effter sigende.»

Dermed var de antikvariske interesser til d’herrer i København vekket, og i brevvekslingen som fulgte ga Ruge i 1750 en utfyllende beskrivelse av skjoldene, uten at han avslørte kjennskap til Hirtzholm eller skjoldenes opphavsmenn. Med brevet fulgte tegninger. Ruge nevnte også andre fornminner, i form av en mengde kannik- eller bispestoler, som skjødesløst ble ødelagt av kirkeeierne i hans tid, og slik gikk det vel også med skjoldene? Da kirken ble revet i 1841, var det i hvert fall ikke spor etter dem. Vi gjengir Ruges brev av 17. mai 1750 til Engelbecht Hesselberg, antakelig for videresending til Jacob Langebek (1710 – 1775), i sin helhet:

«Som en første Grøøde av de Walderske antiqviteter […] sender Jeg indsluttet Avridsning paa de i Wangs Kirke hængende 2de gamle Skjolde. Tægningen er gandske rigtig, skiøndt rudè pencillio [med grov pensel]: Dett Dyr i Skioldet No 1 seer rigtig saadan ud, saavidt det er mueligt at see paa det gamle avslidte. Hvad dett skall kaldes er uvist, men det er vist att nu har ikke Walders saadanne Dyr. Dett er forsølvet, ligesom og de hvide Figurer i denn nederste Avdeling er Sølv. Begge Skioldene ere overtragte med Pergament eller Kalveskind. Malningen er underlagt med Kriid till en god Knivs Backe tyck, og ere de forsynede med hist og her udstaaende Jern-Knuder.

Der er adskillige Sting i dem, hvoraf tree paa Skioldet No 2 er gaaed igiennem, hvilke synes være giorde enten med een tolle-kniv, eller, som kann være slutteligere, av Spidsen paa de gamle Nordske Strids-Øxer, eller saakaldede Halvtydner. Skioldet No 1 er en Alen og 3/16 Deel lang, breedt 3 qv: og 1/6, hvor dett er breedest; dett andett er 3 1/2 qv. lang, og en smal Tomme smalere end langt. Ingen veed Familien, mindre naar de i Kirken ere blevne ophængte, og tviiler vell ingen paa, att de disputere [tevlar med] de Engelske Adels Vaaben deres Ælde, som synes de har giordt dett meeget, naar de kan naa Wilhelmi Cinqvestoris [landvinnaren] Tiider. Paa dett huule, eller indvendige av Skioldene, har en ubekiendt tægnet følgende Vers, som alleene for att giøre Materien ikke allt for mager annføøres:

No 1: Dett Andre prale med, har Norge havt i Eje.
Skiold, Adel, aaben Hielm og hvad deslige er
Hvo veed om nooget Land min Adel kan opveje
I Ælde, gierninger, i Tall og saadant meere
Menn som all Verden er, saa var miin Adels Ære
Forandring underkast. Denn kiender ingen Mand
See her et Adels Skiold, men hvo skall Skioldet Bære?
Mann spørger. Men derom ej Kundskab faaes kann
Jeg gaar til Sunderohl, men ingen miig vill kiende
Til Berge, kiendes ey; til Qvien, Qvien har Ej denn,
som kalde tør denn gamle Erlend Frende
Ja veed ej engang, hvo Erlend Qvidno var –
Lær min Beskuer, Lær, Lær doog att Verdens Ære,
Lær doog att stoore Navn i Glemme Boogen staa
En Bonde Adam var, saa maa og mange være
Som før var Adels mænd, og selv ved Plougen gaae.

No 2: Jeg er et Adels Skiold, men Adelsmanden ikke
Miig kiender, som nu er en graa klæd Bonde-Mand
Lyksalig denn, der siig i skiebnen saa kann skicke
Att hann ej tænker paa Forfædres Ære Stand
Leev ubekiendte Børn fornøjet med Jêr Lykke
Guud signe eders svee, Avkomme, Fæe og Land,
Guud lad ej Hunger, Pest, ej Krigen Eder trykke
Indtil vi samles, hvor ej er forskiel paa Stand.

Jeg troer ikke Versene er gamle, endskiøndt dett første synes att smage av nogle Antiqviteter, i dett mindste har dett giivedt mig Annledning at spørge efter de ommældte Gaarde, da Jeg har fornummett, att Folk endnu per traditionen kann forklare at paa Gaarden Berge og Synderol i Wangs HovedSogn har boedt Riddere. Men Qvien, som nu er Giæstgiever Gaard i Hurums Annex veed ingen at giive mig underretning om, mindre om denn gamle Erlend. Doog maa jeg tænke, att Auctor maa have meent Erlend de Qvidno hos Thorfæum [sogeskrivaren T.T.], hos hvilken Hacon galin skiuldte Hacon Sverrissøns Enke, da hun var misstænkt av de gamle Birkebener for sin Mands Morderinde, vide Thorf: part 4 Lib: 2 Cap 2 pag 81, og hos hvilken Kong Inge Bardssøns Brøødre Guthorm og Skul, bleve opfødde, i deres Forfølgelses Tiid skiuldte, og endeligen av hannem sente fra Walders till Throndheim till Kongen deres Brooder, vid: Thorf: part 4 Lib 3 pag: 89.

Det maa da være nokk denne Gang, for at noogenleedes viise, att jeg icke agter att lyve. De kann nu see, hvad Smag antiqvarius finder udi dette, og om saa er disse Primitiæ [første grøde] Waldrenses finde Biifald, skall tiid efter tiid et større opus [verk] følge. Jeg har ventet fra Hr. Jacob (Langebek) Svar paa mit seeneste Breev, men til Dato har ej været saa lykkelig at see noogett fra hamm. Ikke fordi dett kann just komme derpaa ann, naar Jeg veed hann leever vel, men dett lader saa underligt, saavell for Dem, der ere i Huuset, som for Fremmede, der kann spørge, om jeg har haft Brev fra hamm. Her hilse vi alle med een Mund, og især hanns utvalde Patron Emanuel Victor Augustus.»

Det kan se ut til at teksten på skjoldene selv utgjør et mislykket forsøk på identifisere deres eiere, trolig utført etter at Torfæus’ Historia Rerum Norvegicarum ble utgitt i 1711. Den ukjente forfatteren var kanskje av en av Ruges forgjengere i prestesetet?

Fortia pusles sammen …

sverdsegl-adelslex

Dansk adelslexicons gjengivelse av skjoldet.

Hirtzholms gamle tekst og tegning hadde blitt plukket opp av Dansk Adelslexicon bd. 2 i 1737, og derfra ble koblingen til Sigvat fra Leirhol gjenskapt av generasjon etter generasjon av historikere.

I 1833 utvidet Gerhard Munthe (1795- 1876) historien om Sigvat ved hjelp av diplommateriale. Han sannsynliggjorde at Sigvat var blitt slått til ridder i forbindelse med fredsslutningen med Danmark i 1309, i 1316 ble han beskrevet som sysselmann i Valdres og i 1319 var han med å signere den såkalte valgakten. Munthe mente også å finne en sønn, Torberg Sigvatsson i et valdersk diplom fra 1345. Trolig dette. Munthe gjentok Hirtzholms angivelse av dødsårsak, og så seg ikke i stand til å tidfeste den nærmere.

Skjoldenes videre historie er skjult for oss inntil 1860-tallet, da Fortidsminneforeningens utrettelige Nicolay Nicolaysen grov opp igjen Ruges første innberetning. Han fant aldri Ruges andre beskrivelse, og Hirtzholms skisse ser ut til å ha forblitt ukjent for ham.

Neste brikke i puslespillet falt på plass i 1913, da en anonym fagmann i lokalavisa Valdres  beskrev kirkene i området, og særlig stavkirken i Vang. For første gang ble Hirtzholms skisse sammenstilt med Ruges brev fra 1750, tydeligvis uten at forfatteren har sett Ruges tegning. Fortidsminneforeningens sekretær, Anders Bugge (1889 – 1955), gjenga og utdypet informasjonen tidlig på 1920-tallet. Han presenterte det hele i en artikkel om middelalderkirkene i Valdres til 900-års jubileet i 1923. Året etter trakk han det sammen i en artikkel om gravminner i foreningens årbok. Herfra ble de plukket opp av Sigurd Grieg, og ble allment gods.

vang-apokalypse

Trætteberg åpnet for at Sigvat Leirhols hjelm og våpen er avbildet ved siden av apokalypsen i Vang. Er det her han mener? Tegning fra Harry Fett 1917, s. 68.

Først i 1975 falt ytterligere en brikke på plass, da Hallvard Trætteberg i sin grundige artikkel til Kulturhistorisk Leksikon for Nordisk Middelalder (KLNM) trakk inn avtegningene fra Ruges rapport. Ikke nok med det. For første gang ble også billedmateriale fra den revne stavkirka trukket inn i analysen av skjoldene. Han kunne identifisere våpenmerket med de tre sverdene på en portal. De hadde i 1916 blitt avskrevet av Nordiska Museets Andreas Lindblom som «Satans våpeneffekter».

Basert på formen, daterte Trætteberg sverd-skjoldet til ca. 1325-60. Han regnet det største skjoldet med sine helt rette og parallelle sider for å kunne være fra tida ca. 1420-80. Trætteberg beskrev det som delt vannrett i to felter, øverst en gul gående løve på grå bunn, nederst et geometrisk mønster, enten skjell-mønster eller et sølv-og-blått gråverk. Mens skjellmønster er svært sjeldent, er gråverk vanlig i 12-1300-årenes fransk-britiske heraldikk. Mønsteret var av hvitt og grått i Ruges tegning, hvor det grå vel må bety en avbleket farge og da helst blått. Trætteberg var tydeligvis ikke kjent med, eller la ikke vekt på, at Ruge tidligere omtalte det ene skjoldet som grønt.

… men var det nå egentlig et puslespill?

sigvard-pa-leirhol-vapen-2

Det er ikke mye igjen av seglet til Sigvat på Leirhol som hefter ved et diplom i DN 2 nr. 101, datert 36.5.1310. (E.P.)» 1899.

For å få skjold og mann til å henge sammen, var Trætteberg nødt til å trekke inn en ad hoc-hypotese: «[Skjoldet] man hengte over graven må være et nytt og moderne [eksemplar] han skaffet seg som eldre mann.» Vi kjenner ikke til andre kilder til Sigvats død. Det må derfor være skjoldets form alene som har vært brukt til å tidfeste den til ca. 1340.

Den eneste kilden som knyter Sigvat av Leirhol til våpenskjoldet i Vang stavkirke er Hirtzholms våpenbok. Det ble stilt spørsmål ved riktigheten av våpenet slik det var gjengitt i Dansk Adelslexicon allerede da oversiktsverket om Norske Sigiller først ble utgitt fra 1899.

Riktignok har man også funnet en gjenpart av Sigvat av Leirhols segl. Det er bare ett problem: Våpenskjoldet var uleselig!

Derimot viser det seg å være en annen ridder med nærmest identisk våpenskjold i 1343: Harald Nikolasson. Til og med skjoldformen er rett. Ikke nok med det. Han hadde en tilknytning til området ved at han etterfulgte Sigvat som Sysselmann i Nordre Valdres med Hallingdal. Bortsett fra at sverdene ikke er parallelle, og liljene tolkes som stjerner, er det identisk med Ruges avbildning.

sverdsegl

To skjold med tre sverd. Skjoldet til venstre tilhørte Harald Nikolasson. Norske Sigiller henholdsvis 1899 og 1948.

Trætteberg avviste muligheten for at skjoldet egentlig har tilhørt Harald Nikolasson som «noe mindre nærliggende». For Trætteberg var det altså mer sannsynlig at Sigvat holdt seg i live til nye skjoldformer ble populære, sikret seg et nytt skjold på sine eldre dager som ble hengt opp i kirka i syslet hans etter at han var blitt tatt av dage av bønder, og at etterfølgeren hadde et identisk våpenskjold, enn at Hirtzholm hadde gjort en feil.

Litt fantasi hører med

Parallelt med den kildebaserte historieskrivningen var det elementer som var villige til å trekke det langt lengre. Folkloristen Andreas Faye dro opp en linje da han i 1833, inspirert av Munthes artikkel, knyttet sagnet om Ridderspranget i Vågå til nettopp Sigvat av Leirhol, «en mægtig Ridder» i tiden under Magnus Smek, hvor «Næveretten gjaldt». Sagnet var kjent siden Schønings referat fra sin reise i 1775, trykt i Budstikkens andre årgang, og Sevat var den eneste ridderen Faye kunne knyte til Valdres.

Sagnet om Valdres-ridderen som hoppet over et gjel under flukt fra Sandbu-ridderen ble et nasjonalklenodium, og en rekke versjoner av det ble utgitt utover 1800-tallet. Da Ivar Kleiven i 1908 utga sin versjon, hadde Valdres-ridderen fått det uvanlige navnet Sigvat, Sigvat på Kvie. Han følte seg også i stand til å tidfeste hendelsene til tia 1230-1300.

I 1908 gjestet den konservative historiker Yngvar Nielsen vestre Slidre med foredrag om Valdres. Han erklærer uten blygsel at «Paa Leirhol […] hadde vi Sigvat av Leirholar, en av de høieste rigsraader i kong Haakons regjeringstid.» Nielsen ville gi både Valdresridderen og Sandbu-ridderen «rang med baroner!» Uten å knyte Sigvat direkte til sagnet, og regnet han det (sikkert med rette) som sannsynlig at det var en forbindelse mellom slektene på Leirhol og Kvien. Han manet valdresingene til å spore sine slektsledd tilbake til disse.

ridderstuen-pa-leirhol

Ridderloftet på Leirhol, gjengitt i avisa Valdres 28. jan. 1913.

Riddarstøga på Leirhol er en annen linje. Stua beskrives under det navnet allerede i 1913, og dateres de fleste steder til 11- og 1300-tallet. Den presenteres som Sigvats sete. Arne Bergs store prosjekt om middelalderske tømmerhus konkluderte i 1990 med at dette var langt fra riktig.

Laftehodene på bygget viser et tydelig skille mellom de to høydene. «I første er det ovale stokkar med ovale hovud. I andre er det flathgne stokkar med firkant-hogne hovud. Dette fortel om en tydeleg aldersskilnad: Andre høgda er sett oppå eit eldre hus som har vore på ei høgd og kanskje fått eit omfar avteke. […] Det er det einhøgda huset som interesserer i vår samanheng. Det har vore ei stove med eit smalt koveparti. […] nye omfar nederst, inkludert syllstokk. Stova må såleis ha vore ombygd alt før ho fekk andre høgd, kanskje ein gong sist i 1600-åra eller først i 1700-åra.»

Allerede den første stua ble tidfestet til etter Sigvats tid. Senere skrev Arne Berg at den enkle forma stua hadde, viser at gården ikke maktet å holde på sin status etter Sigvat.

standard_vang

En variant av våpenskjoldet tilskrevet Sigvat på Leirhol ble valgt som kommunevåpen i Vang i 1987. Her peker sverdene oppover som på Ruges tegning i stedet for nedover som på Hirtzholms.

For å avslutte: Av følgende sitat kan bare to påstander fastslås med noen grad av sikkerhet. «Sigvat på Leirhol (ca. 1270 – 1340) var riksråd og sysselmann for Hallingdal og nordre Valdres. Han har etterlatt seg to håndfaste minner: Ridderstoga på Leirhol og våpenskjoldet som ble kommunevåpen i 1987.» Han var antakelig riksråd og utvilsomt sysselmann. Hvilket våpen han førte er ukjent for oss.

Litteratur og digresjoner

  • Arne Berg 1990, Norske tømmerhus frå mellomalderen. 2 : Hus for hus : i Buskerud, Vestfold og Oppland, Landbruksforlaget, s. 277ff.
  • Sigurd Grieg 1934, Skiftet efter Eirik Bukk på Finnen, Dybvad.
    • Basert på bl.a. Anders Bugge 1924, Harry Fett 1917.
  • Sigurd Grieg 1933, Middelalderske byfund fra Bergen og Oslo, Det Norske Videnskaps-akademi i Oslo.
  • A.W. Brøgger og Asgaut Steinnes 1982, Gammel mål og vekt i Norge. – 1 Kyrlag = 3 lauper smør = 1 forngild mark i første og andre halvdel av 1300-tallet.
  • Nicolay Nicolaysen 1862-66, Norske Fornlevninger, Christiania.
    • Om hjelm i Setesdal note 4 s. 258; Om det ene  trekantskjoldet i Vang. s. 116; Om det andre s. 117.
  • Nicolay Nicolaysen 1876, «Antikvariske notiser», i  Fortidsminnesmerkeforeningens årsberetning, s. 153.
  • Nicolay Nicolaysen, Foreningen til norske fortidsmindesmærkers bevaring 1844-1894, Kristiania : Foreningen, 1894.
  • Harry Fett 1917, Norges malerkunst i middelalderen, Cammermeyer. Gjennomillustrert med store svart-hvitt bilder.
  • Hjalmar Falk 1914, Altnordische Waffenkunde, Dybwad.
  • Valdres 28. jan 1913. om gamle kirker i Valdres. Ukjent forfatter er den første til å nevne Ruges brev med utdyping fra 1750. (neppe Anders Bugge selv).
  • H.J. Huitfeldt-Kaas m.fl.: Norske Sigiller fra Middelalderen, Oslo 1899-1950.
    • 336: Harald Nikolassøn, Lagmand. Trekantet, skraveret Skjold, hvori 3 Sværd med Spidserne vendt mod øverste høire Skjoldhjørne. Skjoldrand, belagt med Stjerner. Omskr. S’HARALDI: FILII: NICHOLAI. DN 3 nr 193, 1337 [lagmann i Trondheim], DN 2 nr 257 1343 [sysselmann i Valdres], DN 2 nr 276 1346 [Fehirde i Trondheim], Adelslex. Niclesson, 2 (urigt.). (E.P.). [se også DN 3 nr 167 og 179]
  • Anders Bugge 1924, «Vore gamle gravminder«, i Fortidsminnesmerkeforeningens årsberetning – må gås gjennom mht bilder i egen post!
  • Anders Bugge 1923, «Kirkene i Valdres», i Valdres 900-aarsskrift, s. 53.
    • – Kilder, personlige undersøkelser, DN, kirkeregnskapsbøker, kirkestoler og bestiktigelsesprotokoller, Ruges opptegnelser i Kallske samling, Kallsbøker. Fetts skrifter om Norges kirker i middelalderen. L. Dietrichson: Norske stavkirker og vore fædres verk. … muntlige meddelelser fra kirkesanger Thorsrud, gårdbruker Peder Berge, prof Magnus Olsen og kons. DOmenico Erdmann, pastor VÆrnes, skolebestyrer Islandsmoen, redaktør Hovi, frk. THora Einang, konservatorer BØe, Lexow, Kielland, Midttun og Mowinckel, arkivarer Brinchmann og Agerholt, hr. Eyvind Hodne, hr. Lars Øie, hr Qvale o.a.
  • Sigurd Kolsrud 1955, «Hermann Ruge. Nokre aktstykke.», Tidsskrift for Valdres historielag. Kapittel 2. «Tri brev frå Hermann Ruge», s. 282f
    • – han skriver: Før er utgitt et brev fra 1750 om Thomaskyrkja i Tidsskrift for Valdres Historielag I, s. 35ff, med merknader av Oluf Kolsrud. I samme tidskrift II (1917) er utgjevi hans «Waldresia Reserata», tidligere trykt i Budstikken III (1821-22), s. 254-302. I Tidsskrift for Valdres Historielag, årgang 1927 er trykt «Underdanigst Forklaring over de 43 Poster Slidre Præstegields Beskaffenhed wedkommende Anno 1743», orig. i Kalls manuskriptsamling under nr 205 fol.
  • Ivar Kleiven 1908, «Ridder-sprange», i boka I gamle Vaagaa, s. 53-56. Han gjetter på at hendelsene fant sted i tia mellom 1230 og 1300.
  • Yngvar Nielsen 1908, «Valdres i gamle dage», referat av foredrag i avisen Valdres 30. juni 1908.
  • Andreas Faye 1833, Norske sagn, s. 234-36.
    • Faye anmerker: Heimdalsvatn er endnu bekjendt for sine deilige Ørreder og Heimdalen for sine Græsgange og Jagt. Denne Herlighed hører til det gamle Riddersæde Sandbo, som allerede i Kong Sverres Tid eiedes af Familien Gjæsling, men senere af Familien Iljarn, hvortil den omtalte Ridder skal have hørt. End bevares paa Gaarden Staalhue, et Harnisk og en Deel Vaaben, som de gamle Eiere have brugt. Kilde: Mundtlig, Bud. 2 Aarg. 672, Hjorthøys Beskr. over Gulbrandsdalen 2, 37. Kraft 2, 137.
    • I 1844-utgaven har Faye endret sagn og forklaring, blant annet ved utelatelse av familien Iljarn. Annen versjon av sagnet fra 1860-åra her.
  • Gerhard Munthe 1833 «Sighvat af Læirholar«, i Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie, bd 1, s. 155-56.
    • Lexicon over adelige Familier i Danmark, Norge og Hertugdømmerne, bind 2, 1737, s. 166:
    • Herr Sevad til Lehrhod i Valder, en fornem Mand under Kong Haagen Magnussen, blev dræbt af nogle Bønder. I Vangs Kirke-chor hænger hans Vaaben, som er et blaat Skiold, inden i hvilket en Guld Krands, i Form af Skioldet, udvendig besat med 12 Guld Lillier, 3 foroven, 3 paa hver Side, og 3 forneden, inden i denne 3 paa Skraa mod Skioldets nederste høire Hiørne, med Spidserne nedad, over hinanden satte, hældende Guld Kaarder, Paa Hielmen 3 Guld Kaarder, med Spidserne nedad. Tab XXVI, no 91.
  • Gerhard Schøning, Reise gjennem Gudbrandsdalen 1775, Hamar 1926, s. 38 – 40
    Angir Sandbufolket og sagnet om «ridderspringet».
  • Kristin M. Røgeberg (red.) Norge i 1743. Innberetninger som svar på 43 spørsmål fra Danske kanselli bd 2, Riksarkivet, s. 285; tidligere publisert som Hermann Ruge, «Slidre Prestegjeld», i Tidsskrift for Valdres historielag 6-10. årgang, 2. bind, 1921 – 1930, s. 101-186.
  • Iver Nielssøn Hirtzholm ca. 1690, Insignia quædam virorum illustrium in Norvegia quodam habitantium, Nasjonalbiblioteket, MS.4° 597. Se også Vigerust.

Leirhol gnr 62 i Vang

62. Leirol. Udt. lei2ró:£. — a Leirholum NgL. III 148. a
Læirolom, Leirholom, Leirholvm DN. II, s. 87f, 1309s. 90, 1310. a
Leirolom DN. I 131, 1316; VI s. 89, 1316. Lerull 1578. Leruldt
1592. Lerulld 1604.1/1. Leroll 1667. Leerol 1723.1/1.

NRR: 1295 nr 790; 1309 nr 595; 1309 nr 616; 1319 nr 1129.

Valdressoga nevner ikke Sigvat på Leirol, men men har bilde av «Nøre Leirhol med den gamle Leirholar-stova», bd. 2, s. 699. Heller ikke om Kvien er noe stoff før 1528 nevnt.

Kvien gnr 96 i Vang.

96. Kvien. Udt. kví2é. — a Quidini, til Quidins DN. II 210
211, 1343. Quien 1520. Qujenn 1578. Quienn 1592. 1604.1/1.
1667. Qvien 1723.1/1.

Kviðin, sms. af vin med kviðr m., Bug, Mave. Det sidste Ord har
maaske betegnet nogen Fos i en af de Bække, mellem hvilke Gaarden ligger;
jfr. Fosnavnene Vomb, Vom, under Brandbu GN. 155, og Magalaupet (Bd.
XIV S. 181). Et Gaardnavn Kvien af anden Oprindelse forekommer oftere;
det er best. Form af kví f., Kvægfold.

dh-5-82

Det andre skjoldet likner ikke så rent lite på dette, gjør det ikke?

Et våpenskifte på Voss i 1350

800px-finnesloftet002

Finnesloftet på Voss er  muligens en gildehall oppført kort etter 1295, kanskje i den tiden Peter Bonde (d. 1319) holdt til på Finne. Han ble avløst av sønnen Gudbrand, og etter ham kom hans svoger eller søstersønn Eirik Bukk til gards, og døde her i eller rett etter den store manndauen. Foto: PerPlex, Wikimedia Commons, CC-BY-SA-3.0

På Voss 6. August 1350 ble det holdt et skifte over avdøde Eirik Bukk på Finnen. Skiftet er blant de største våpenskiftene som er bevart fra middelalderen, og det gir et unikt innblikk i våpens verdi og sammensetning for en lokal stormann (ikke storbonde, slik Sigurd Grieg antar) ved inngangen til senmiddelalderen. Litt enkel regning med varepenger må til. Med Asgaut Steinnes kan vi regne 1 Kyrlag = 3 lauper smør = 1 mark forngild i første og andre halvdel av 1300-tallet. En såkalt forngild mark er en mark etter pengeverdien på 1200-tallet, og 1/3 av en mark brent sølv den ble oppdelt i 8 mark = 24 ertuger.

Åtte av 31 lotter i skiftet er stridsutstyr, til en samlet verdi av 19 5/6 mark. I tillegg er det nærliggende å anta at noen av de fire kistene i skiftet til en verdi av 4 mark har vært brukt til å oppbevare dem.

  • 6 breiøkser = 6 mark
  • 7 spyd = 2,5 mark
  •  4 sverd, 1 enegget sverd[?], 1 skjold = 4 mark
  • 1 skjold = 1 mark
  • 1 kjold og 1 bukler = 1/3 mark
  • 1 plata = 2/3 mark
  • 4 stålhuer, 1 jernhatt og 1 lukket hjelm = 7/3 mark
  • 6 bondeskjold og 1 bukler = 3 mark

Dette er hovedsakelig utrustning for en stormann og seks svenner, med noen iøyenfallende mangler. Det er ingen brynje og ingen tekstilrustning. Sigurd Grieg har gått gjennom dem alle, men snubler allerede ved breiøksene (à 1 mark) idet han heller vil bruke skjeggøkser. Spyd (à 5/14 mark = 8,5 ertuger) og sverd (à snaue 1 mark) har andre sagt nok om. Her skal bare nevnes at 24 år tidligere hadde Eiriks forgjenger, Gudbrand på Finne, løst et sverd mot 3 månedsmatbol i en gård. Det tilsvarte en rett til årlig leie tilsvarende 1 mark, og man måtte nok ut med det mangedobbelte for å innløse dèn.

Skjoldene varierer fra 1 mark til under 1/3 mark, og bondeskjold under 1/2 mark. Interessant nok tangerer de lavest prisede skjoldene ny-prisen i Bergen i 1282 på krosskjold og raudan skjold, selv om vi her må forutsette at det har skjedd en teknologisk endring. Det dyreste skjoldet har vel helst blitt kunstferdig utsmykket, slik de to skjoldene Hermann Ruge innbemelte fra Vang stavkirke i 1750. Bondeskjoldene faller i en annen kategori, og Grieg regner med at de er å sammenlikne med det bevarte Rike-skjoldet. Buklerne sammenstiller Grieg med bevarte buklere, men han identifiserer også de to på baksiden av Blakarstolen som slike, samt en fotsoldat avbildet i Vang kirke. Han nevner at så sent som i 1426 ble et bondeskjold ansett som god nok betaling for en tomt i Eidsberg.

Beste stålhue skulle i 1282 koste 5 øre, mot fattige 3 øre i snitt for de seks hjelmene i skiftet. Grieg bryter med Falk, og definerer i likhet med Gjessing begge typene som jernhatter med brem, den ene med spanger, den andre med hel pull. Grieg antok med Falk at plata er til å bære under brynjen som i Kongsspeilet, selv om han åpnet for det motsatte. Han skrev før Thordeman publiserte sitt arbeid om massegraven ved Visby.

Sengetøy

Av andre gjenstander, peker sengetøyet seg ut, «j bædium hægendum (underdyne/teppe/bolster med pute), linlokkum (linlaken) ok sengiar klædom (sengeklær/ sengeteppe)» til en verdi av svimlende 6 mark. Grieg savner andre overbredsler som skinnfell/ dyne eller åkle. Det er mer sengetøy, «æin forfalsz (fortjald, omhegn) brun» for ½ mark, «æin barnshwitil (kvitil/ sengeteppe for barn) ok .j. slitath hanklæde (håndkle)» for 2/3 mark. I følge Grieg omtales også en fullt utstyrt seng i 1368, med to underdyner, tre hodeputer, åtte linlaken og to gode kvitler. DN 2 400.

Skiftet i original

Allum monnum þeim sem þetta bref sia æda hæyra senda Hal-
dor Olafsson, Asskel Øysteins son, Vemundr Siugurdar son Anfinnr
Haldorsson, Besse Þoresson, ok Eilifr Siwgurdar son Q. G. ok sina.
mer wilium ydr kunnight gera, at a midvikudagen nestan eftir Olafs
woku sidare, ok friadagen þar nestan eftir, a þritughta are ok æinu
rikis wars wirduleghs herra. herra Magnusar mæd gudes naad Noreghs
Swia Skane konongs, waro wer enuordom til nemdder af wegna Hal-
steins Josteinssonar halfir, en halfir af annarre holfu a wegnna Jngibiargar
Simunar dottor j vmbode barns sins, þes er dømt var Eriks bokka a
Finnini æruingi barna adrnefs Eriks

  1. bonda j bædium hægendum linlokkum ok sengiar klædom firir vi. kyrlogh
  2. jtem salun [tekstil] ok kogur [teppe] firirii kyrlogh
  3. jtem æin forfalsz brun firir halft kyrlagh
  4. jtem æin barnshwitil ok .j. slitath hanklæde firir ii laupa
  5. jtem syrkot [overskjortel] ok kaprun [hette] firir iiij laupa
  6. jtem j palkledom [pallklede] ok paldynum [palldyne] firir halft iii kyrlagh
  7. jtem æin tre. a . . . . . . . . . a ok einar doppor [øredobber?] firir .v. laupa,
  8. jtem iii horn, ok ij mattkrifar [matkniver], ok einar wagar skalr mæd mætom [vektskål med lodd] firir halft fimta kyrlagh,
  9. jtem iiij kistur firir fiughur kyrlogh,
  10. jtem sex breidæxar firir vi kyr,
  11. jtem vii spiott firir halft iij kyrlagh,
  12. jtem iiii swærd ok ein mækir ein skioldr þar mædr firir iiii kyrlogh,
  13. jtem ein skioldr firir sik firir kyr-lag,
  14. jtem skioldr ok æin buklare firir laup
  15. jtem æin plata forn firir ij laupa
  16. jtem iiii stolufur ok æin jarnhattr ok æin luktr hialmr firir vii laupa
  17. jtem sex bonda skildir ok æin buklaræ firir iii kyr
  18. jtem j .ij.loptom tiold [loftstepper/veggtepper] firir x. kyrlogh
  19. jtem ii karlmansz sodlar [herresal] ok æin kuæn-mansz sodull [kvinnesal] mædr beidslu ok ollum tygium [beslag og tøyer] firir halft iii kyrlagh
  20. jtem allr æykia ræidi ok iij snidlar [lauvkniver] firir halft annat kyrlaght
  21. jtem j nofrum [navar] ægsum [øks] ok sigdum [sigd] ok ollum smidiu tolom [smieverktøy] þeim ær bondom hæva firir iii kyrlogh,
  22. jtem ii munlaugar [vaskefat] ok ii waszkalar [vannkrukker for håndvask] firir kyrlogh
  23. jtem ii pottar [leirkar] ok æin pundaræ [vekt inntil ett pund] firir kyrlagh
  24. jtem ii skippundarar [vekt inntil to skippund] firir halft annat kyrlagh
  25. jtem iii hæitukatlar [bryggekjeler] firir atta kyrlogh,
  26. jtem diaasn [jomfrukrone] þat ær stændr þrættaan aura gyllt,
  27. jtem sylgia [bol-sølje] ær stændr halfan annan æyri
  28. jtem æitth fingrgul [fingerring av gull] ær stændr fim peningha wegna,
  29. jtem twæn spenls ogyllt [forgylt klesspenne] er standa fim ertoggar
  30. jtem æinar tolur [?] firir halft kyrlaght
  31. jtem skurn buin ær stendr halfri ertogh fat [beslått eggformet bordkar] i halfan þrættanda æyri.

war þa b.I s.254 æn marg wmætet bede bu ok hæstar ok marght annat ok til sanynda
her wm sættum mer fyrnemdr mæn war jnsigli firir þetta bref er
gort war a dæghi ok aræ sæm fyrsægir.

Litteratur og digresjoner

  • Sigurd Grieg 1934, Skiftet efter Eirik Bukk på Finnen, Dybvad.
    • – (Grieg hadde skrevet med om middelalderhjelmene annetsteds, sa han. I byfunn?)
  • Anton Espeland 1946, «Skiftet etter Eirik Bukk på Finnen i 1350», i Vossebygderne XXVIII.
  • A.W. Brøgger og Asgaut Steinnes 1982, Gammel mål og vekt i Norge. – 1 Kyrlag = 3 lauper smør = 1 forngild mark i første og andre halvdel av 1300-tallet.
  • N. Nicolaysen 1862-66, Norske Fornlevninger, Christiania. Om hjelm i Setesdal note 4 s. 258; Om det ene  trekantskjoldet i Vang. s. 116; Om det andre s. 117.
  • Hjalmar Falk 1914, Altnordische Waffenkunde, Dybwad.
  • Harry Fett 1917, Norges malerkunst i middelalderen, Cammermeyer. Gjennomillustrert med store svart-hvitt bilder.

 

Tingenes verdi: Pristakst for Bergen i 1282

Det gamle lovmaterialet vårt inneholder en del detaljerte bestemmelser rundt verdien av arbeid og varer. De gjør oss i stand til å skimte hva folk kunne ta seg råd til, fordelt på stand og stilling. To retterbøter for Bergen fra 1282 og 1302 er framtredende eksempler. Den siste kommer jeg tilbake til, mens den første er tema her. Den er lett tilgjengelig etter at Sverre Bagge med flere utga den i oversettelse i 1973. (Bagge m.fl. 1973: 172ff, etter NGL bd 3 s. 12)

Det er imidlertid viktig å huske at det finnes avvikende avskrifter av retterboten. NGLs hovedtekst bygger på et avskrift fra midten av 1300-tallet i Lund, men det sammenstilles med en like gammel avskrift i Stockholm (B).

Priser presenteres gjerne på formen 1 mark = 8 øre = 24 ertuger = 240 penninger. I 1282 var det imidlertid litt mer komplisert enn som så. Man preget bare mynt i den minste valøren – penninger – og lav sølvgehalt gjorde at det i praksis skjedde en verdiforskyvning mellom valørene, derav skillet mellom talte og veide penninger. Det får bli tema for en senere post. Her holder det å nevne at ingen av dem forholdt seg til direkte til vekten av rent sølv, og at det i 1282 trolig gikk 2 talte penninger på hver veide penning, i praksis altså: 1 mark = 8 øre = 24 ertuger = 240 veide penninger = 480 talte penninger.

Retterbot Bergen 1282

Skomaker

  • De beste nauteskinnshoser 2 øre
  • Kvinnestøvler 1 øre
  • De beste mannssko 1/2 øre
  • De beste forleister for menn 5 penninger 1 ertug
  • De beste kvinnesko 1 ertug

Skreddere

  • Klesstykke med dobbelt sett ermer 12 veide penninger, inkludert utskifting av ermene
  • Klesstykke med ett sett ermer 1/2 ertug

Gullsmeder – 1/2 veid mark pr glattforarbeidet mark som de lager

Skinnberedere

  • Berede 40 mårskinn 2 øre.
  • Berede 40 hermelinskinn 2 ertuger.
  • Berede 40 ekornskinn 1 øre.
  • Beste skinnkjortel av norrønt lammeskinn 1/2 mark
  • Kjortel av reinkalvskinn 8 ertuger
  • Fór av killingskinn 8 ertuger
  • Skinnkjortel av det beste engelske lammeskinn 1 mark
  • Beste skinn til hette 1 øre
  • Fór til mantel eller kappe av gode nakkeskinn 1 mark
  • Hettefór av det beste hermelinskinn 7 øre
  • Beste lue av ekornskinn 1 mark

Jernsmedene

  • Beste stålhue – 5 øre
  • Arbeidsøks som veier 10 merker – 2 øre
  • Beste skogsøks – 2 1/2 øre
  • Beslår de en kiste på tysk vis – 1 øre pr lispund
  • Slår de skipssøm av trøndsk eller valdresk jern – 2 ertuger pr lispund
  • Søm av jerntråd – 1/2 øre [pr lispund?]
  • Beste dreielås – 2 1/2 ertuger
  • Utelås, og dørjern og spyd, grev, plogjern, ljåer og sigder, knivblad og alt annet smått smedhåndverk (smasmiði) betales som fra gammelt.

Kjelesmeder for kopper de slår – 2 øre pr lispund

Kistesnekkere for kiste med 2 x 1 alen lokk – 8 ertuger og mindre for mindre

Bøkkere

  • Ølkar – 15 veide penninger pr gjord
  • 20-askers kjøreler og nedover til små dunker eller såer – 5 veide penninger pr 3 gjorder
  • Kjørel som tar èn bolle – 1/2 ertug
  • Halv bolles kjørel – 8 veide penninger
  • Øsebøtter – 8 veide penninger
  • En justes kjørel – 5 veide penninger
  • For hvert målekar han merker på bymøte – 1 talt penning

Tømrere

  • Pr 120 stokker som telgjes – [?]
  • Pr 120 stokker «som han både telgjer [telgir] og skaver [skefur] og lager kinninger og føyer stokkene til hverandre» – 18 veide øre.

Middels dyktige håndverkere [i tre og jern] – 6 veide øre pr mnd

Beste formenn – 9 veide øre pr mnd

Slipere (sliparar)

  • For hvert sverd når han utstyrer det med helt ny slire av nautskinn – 1 øre
  • For bare pussing – 1 ertug
  • Setter lær på en ståøhjelm og vokser den – 1 ertug
  • Polerer (skyggir) en hjelm- 1/2 ertug

Skjoldmakere (skjaldara)

  • Korsskjold – 8 ertuger [B-håndskriftet sier 3 øre]
  • Rødt skjold – 3 øre [B-håndskriftet sier 8 ertuger] [I en retterbot fra 1384 er taksten 6 øre for et rødt skjold (NGL III: 220)]
  • Malt bukler – 1/2 øre [B-håndskriftet presiserer at bukleren er tvibyrðt men dropper steint.]

Barberer: Årelating – 1 veid penning

Badekona – 1/2 øre pr halvår

Bakstekona

  • Ett spann mel 1/2 ertug
  • Fint hvetemel 15 penninger

Møllere

  • Ett pund malt – 1/2 ertug
  • Ett pund korn – 15 penninger
  • Ett pund hvete eller rug – 1 ertug

Kammakere pr 120 kammer 8 ertuger

Arbeidsfolk

  • For [transport av] et vinfat eller 20 askers kjørel – 1 øre og mindre for mindre
  • For transport bryggene til ende eller i byen pr pund [1 skippund = 185,17 kg eller 1 bismerpund = 5,14 kg? ] eller pr øltønne – 5 veide penninger
  • Pr lest fra skip til gårdene – 1/2 øre

Tjæreberedere

  • Tjærebre skip eller hus – 2 ertuger pr tønne
  • Tjærebre kirke eller spontekte hus eller tårn – 1 øre pr tønne

Skreddere skal ta én øre sølv for kjortel og overkappe (kyrtil ok syrkot) om de setter snørebånd på begge ermene og ut på akslen, men for en norrøn kjortel en halv ertug…. Gode engelske luer for halv åttende veid penning, men voksede luer (sirehufa) for en halv veid ertug

….

Lin – 8 veide penninger pr mark [1 mark = 214,32 g]

Silketråd skal selges for 14 øre pundet [1 skålpund = 2 mark = 428,64 g] [I 1302 var taksten økt til 20[?] øre pundet]  Med andre ord skulle silketråd i 1282 være 26 ganger dyrere enn lintråd etter vekt. Til sammenlikning var silketråd kun fem til sju ganger dyrere enn lintråd i de engelske Great Wardrobe accounts fra 1330-åra. (Crowfoot m.fl. 2001: 152) Forskjellen kan antakelig tilskrives avstand både i tid og geografisk.

Tykk silke – 5 penninger og 2 ertuger pr alen [2 øre i 1302]

Tynn silke – 5 penninger og 1 ertug pr alen.

Litteratur

Skjold i høymiddelalderen

Rike-Skjoldet fra Valle i Setesdal, nå på Kulturhistorisk museum. Skjoldet er datert til 1200-tallet. Foto: Vikverir. Gjengitt uten tillatelse.

Skjold: Hvordan så de nå egentlig ut i middelalderen?

I LITTERATUREN

Vi begynner med vår innfallsport til alt middelaldersk: KLNM bd 15 og 16 er mest opptatt av skjold i heraldikken, men tar også opp skjold i konkret forstand.

Hilmar Stigum skriver kort om Skjoldmaker (skjaldari).(KLNM bd 15 : 592) Betegnelsen finner vi nevnt i byloven fra Bergen fra 1248, hvor de anvises plass på øvre side av gata fra hjørnet av Mariakirken (ML bylov VI 8). I følge Stigum krevde både landslov og bylov at skjoldmakeren skulle sette et merke på de skjold de leverte for at man skulle finne synderen om det forelå fusk. (NGL II: 42 og 206). En retterbot for Bergen fra 1282 bestemmer følgende pristakst: «Skialdarar fyrir huern krosskjold viij ærthugar. Fyrir rauðan skiold iij aura. Halfan æyri fyrir buclara borð steint» [min tegnsetting]. oversatt til «skal ha åtte ørtuger for et krosskjold [av Helseth oversatt til flere lag på kryss], tre øre for et rødt skjold og en halv øre for en malt buklare [lite skjold].» (NGL III: 15) I en retterbot fra 1384 er taksten seks øre for et rødt skjold (NGL III: 220) Men hvordan så disse skjoldene ut?

  • Krosskjold – 8 ertuger
  • Rødt skjold – 9 ertuger
  • Buklare – 1 1/2 ertuger

Sköld omtales i KLNM XVI: 115ff av Olle Cederlöf. Han går inn på at den norrøne litteraturen viser at ulike farger hadde ulik signifikant betydning. Rauðr skiǫldr eller herskiǫldr anga at bæreren var stridsklar, mens et hvítr skiǫldr eller friðskiǫldr anga fredlige hensikter. Det runde skjoldet skulle overleve inn i middelalderen og så lenge skjold ble brukt i bevæpningen, men ble etterhvert tyngre. Han trekker særlig fram Rike-skjoldet. Det er slike skjold, mener Cederlöf, om enn med beslag i enklere utførelse, som omtales i lovene som folkvåpen. Det er disse som i følge ham Kongespeilet omtaler som «egentlige skjold» med en diameter på 50-60 cm, mens buklere (buklari) var av samme materiale og utførelse men kun 35-40 cm i diameter. En tredje type var et triangulært skjold, langr skiǫldr som finnes her oppe fra 1100-tallet. Cederlöf beskriver det som et utpreget herremannsvåpen i motsetning til bondens rundskjold. Det kunne være hvelvet, som luktr skiǫldr slik det er avbildet på Hyllestadportalen fra ca. 1170-1200. På 1200-tallet ble oversiden rett avskåret som vist på Blakarstolen, og ved begynnelsen av 1300-tallet hadde det fått den formen hvor en likesidet trekant kan innskrives mellom hjørnene. Først med 1400-tallsskjold går han inn på produksjonsmåten med overdratt krittet pergament, lin eller lær som ble bemalt. [kritisk gjennomgang av Cederlöf her. Se også her.]

Anders Helseth omtaler skjold i Falk til folket. Han går inn på bylovens bestemmelser om at menn med en viss eiendom skulle stille med rødt skjold eller en tvibyringr/tvibyrr skjóldr der det siste spiller på antall lag treverk i skjoldet, selv om han viser til at uttrykket er brukt både om skjold med ett og fire lag treverk. Helseth antar at uttrykket krosskjold sikter til det samme med henvisning til retterboten fra 1282 referert over. Han går imidlertid i surr i verdiregningen (regner 1 øre = 8 ertuger, det riktige er 1 øre = 3 ertuger) og konstruerer en stor prisforskjell mellom røde skjold og krosskjold. Med Falk spekulerer Helseth også i om rødt viser til rustende jernbeslag, men viser ellers til lærdekkede skjold. Han går inn på Gulatingsloven som krever tre tverrliggende jernbånd på skjoldet for at det skal bli godkjent: ”gildr skal treskjoldr hverr, er thrjar jarnspengr liggja um thveran”, men åpner for at dette kan forstås som tre sirkler inni hverandre framfor tverrgående bånd. bóndaskildir brukes som betegnelse i et brev fra 1350. [Det er et rikholdig skiftebrev, DN I, nr 321. Seks bondeskjold og en bukler var taksert til tre kyr[lag], mens ett skjold og en bukler var taksert til en laup og ett skjold var taksert til ett kyrlag.]

Skjold er også nærmere omtalt i denne artikkelen i KH1308. Den er velillustrert, blant annet med avbildinger av festeanordningen til trekantskjold.

KILDENE

Hardenbergs codex fol 9v (innleder Landevernsbolken)

Illustrasjon til Landslovens landevernsbolk i Hardenbergs codex (ca 1330-40). Det er ikke mange rundskjold å se her.

Landslovens minstekrav er treskjold med tre jernbeslag og tre håndtak naglet på innsiden. De som eide mer enn 6 veide mark foruten sine klær skulle i stedet ha rødt skjold med jernbeslått rand på begge sider (kalt tvibyrding). Jeg finner ikke spor etter krav om jernbeslått rand i det tvibyrding i stedet kan vise til lagdeling (det brukes også om tvibyrdig kappe, som da vel har hatt to lag stoff) eller det var noe annet enn todeling mellom de som skulle ha basisskjold og de som skulle ha rødt tvibyrdig skjold.

I følge NGL var det 41 bevarte forelegg for utgaven, men tre av dem som grunnlag for teksten og de øvrige dekket gjennom noter. Den som eide mer enn 6 veide mark: «hann skal eiga skiolld rauðan tuibyrðan [rettet fra tuibyrðing som er vanlig brukt form de fleste steder]», alternativt i Eidsivating e-versjonen: «han skal æiga linda skiold og spiot, suerd ok øxi, en sa maðr er a til .vj. marka«. Den som eide 12 veide mark (10 mark jf Gulatings k-versjonen) skulle eie «skiolld«. Gulating d, Frostating a, c og d og Eidsivating c presiserer til «rauðan skiolld«, mens Gulating k, Borgarting c, d og e presiserer til «rauðan tvibyrðan skiolld«. skjold » For de med formue over 18 mark het det «han skal eiga skiolld oc stalhuϝu…«, i Frostating c og d, Eidsivating b og Borgarting f presiserer at det også her dreier seg om «rauðan skiolld«, mens Gulating n presiserer det til «rauðan tvibyrðing skiolld«.

Bestemmelsen om at skjoldmakerne skulle merke skjoldene sine framstår som en generell bestemmelse – trolig rettet mot de røde tvibyrdige skjoldene, mens minimumskravet synes å peke mot de avbildede skjoldene:

«Gilldr skal treskiolldr huer þæma monnum [heimamonnum i Gulating e] er þiarnspengr liggia um [de fleste steder står det i stedet iϝirþueran oc þrir mundriðar [mundar jf Eidsivating b] innan uið oc traustliga [ramliga i Frostating l] negldir.» Det presiseres altså at det dreier seg om tre håndtak. Frostating e presiserer at det dreier seg om tre jernbeslag: «.iij. iarnspangum spængdr huer ok hia annare sem bazt hæver«. (NGL bd 2: 42)

I den nyere bylova NGL bd 2: 206f opptrer også kravet om tre håndtak som skal være naglet fast. «gilldr skal oc treskiolldr huer þæima monnom er spengr þrear liggia iϝir þueran aϝ iarne oc .iij. mundriðar innan við traustlega neglldir.»

Gulatingsloven er bevart i en eneste noenlunde fullstendig codex, neppe yngre enn midten av 1200-tallet. I tillegg finnes bruddstykker som for en del kan være levninger etter en eldre codex, sannsynligvis fra midten av 1100-tallet. «scal maðr hava breiðoxe æda sverd oc spiot oc skiolld þann at versta koste er liggia scolo iarnspengr þirar um þveran oc munðriði senmdr med iarnsaumi.»(NGL bd 1: 101) «Ein mann skal ha breidøks eller sverd, og spjot og skjold som det i verste fall skal liggje tre jarnspenger tvert yver, med handtak som er fastklinka med jernsaum.»(Robberstad 1959: 278)

Frostatingsloven sier om gildt skjold: «Gilldr scal trésciølldr hverr er spengr .iij. liggia yxir þveran oc iárne oc mundriði við innan.«(NGL bd 1 202)

Kongespeilet nevner skjold flere steder. Brøgger 1947: 87 omtaler under våpenlek skjold til hest som holdes i venstre hånd sammen med bissel, og skjold til trening til fots som enten skal være et tungt skjold eller bukler. Hellevik 1943: 114 presiserer at det er et «kvelvd skjold» (lokinn skiǫldr, buet rundt deg, motsatt av åpent skjold, opinn skiǫldr som er et fredsmerke). På skip er brede skjold gode å ha. (Brøgger 1947: 89) rytterutrustning rommet «et godt og tykt skjold hengende om halsen og forsynt med en grei skjoldfetel (Skjaldarfetill, ‘bånd eller rem til å bære skjoldet over skulderen’).(:90) Som vi ser, rommer kongsspeilet ingen indikasjon som støtter Cederlöfs påstand om at det her er rundskjoldet som regnes som det egentlige skjold, tvert imot.

Retterbot for Bergen 1282 etter avskrift fra midten av 1300-tallet i Lund, sammenstilt med like gammel avskrift i Stockholm (B), «Skialdara(r) ϝyrir huern krosskiold .viij. ertugar ϝyrir rauðan skiold .iij. aura. halϝan eyri ϝyrur buclara borð steint.» B-håndskriftet bytter om og setter 3 øre for krosskjold og 8 ertuger for rødskjold, og presiserer at bukleren er tvibyrðt men dropper steint. (NGL bd 3: 15)

Hirdskråen skiller enkelt mellom to typer skjold, foruten bukler. Se kap 31 i Imsens oversettelse 2000. (eg. kap 35!!) (Det spekuleres i om den ene typen er rundskjoldet, men det kan kanskje like gjerne være slik at det skilles mellom rytter- og fot-skjold som begge er trekantet?)  Skutilsvein skulle ha skiolld uruggan/goðan og bucklara. Også hirdmannen skulle har skiold goðan og bucklara. Gjester og kjertesveiner skulle ha skjold (og bukler). (NGL bd 2, Hirdskraa, kap35, s. 426f)

BEVARTE SKJOLD

Rike-skjoldet (C954), et såkalt bóndaskildir fra Valle i Setesdal, har en runeinnskrift risset på skjoldbulen med teksten: «kun=nar girþi mik hlhi a mik Gunnarr gerði mik. Helgi á mik.» («Gunnar gjorde meg. Helge eier meg.») Skjoldet er 19 tommer (51 cm) i diameter i snitt. Håndtaket av tre er borte. Skjoldet var lenge innfelt som speil i ei burdør på Rike. Plankene er sagt å være lind.

Skjold gimsø

Gimsø-bukleren. Foto: Kulturhistorisk museum.

Gimsø-bukleren (C126) fra Gjemsø kloster i Skien er noe mindre enn Rike-skjoldet med sine 15 tommer i diameter i snitt. Tre jernringer løper innenfor hverandre på utsiden og er festet med nagler. På innsiden løper to ringer. På innsiden er det naglet et trestykke beslått med «jernspong» tvers over skjoldbulen.

Skjold gårå

Gårdås-bukleren fra Flesberg, nå i Kulturhistorisk museum. Foto: Kulturhistorisk museum.

Gårdås-bukleren (C30707) hang i stabbursdøra på Gårdås i Flesberg. Skjoldet ligner svært på det fra Gimsø-klosteret. Det har en diameter på 38 cm og tykkelse 0,9 cmSkjoldbulens diameter er ca. 16 cm og høyde ca. 5,5 cm. Treverket er skåret av ett stykke tre, enten eik eller bøk. Beslagene og tykkelsen på godset er nærmere beskrevet i lenken over.

716px-skjold_c1568

Valle-bukleren. Rosetten finnes også igjen i søljer fra Valle. Foto: Kulturhistorisk museum

Valle-bukleren Av øvrige skjold finnes bukleren C1568 fra Omlid i Valle, Setesdal med en diameter på 14 tommer. Det ligner en del på Rike-skjoldet. C31924 er et sett bevarte jernbeslag som har tilhørt en bukler på 35 cm i diameter fra Matrand i Eidskog. 

KONKLUSJON

Den store prisforskjellen mellom skjold og bukler i Bergen i 1282 kan vanskelig sammenstilles med forskjellen mellom de bevarte «bondeskjoldene». Vektforskjellen mellom de to typene kan heller ikke ha vært stor nok til å sannsynliggjøre forskjellig taktisk bruk. Bondeskjoldene står igjen som tunge og upraktiske, lite egnet til å få våpen til å skrense unna men i stedet hekte seg opp. Var de alle akkurat så store at sysselmannen og hans menn sa seg villige til å akseptere dem som minstemål på våpentinget? Motsatt er kanskje ingen av dem «bondeskjold», men buklere uten noen funksjon i leidangsordningen?

Cederlöf angir Kongespeilet som bakgrunn for i sitt skille mellom skjold og bukler, men det angis ikke noen diameter her. Royal Armouries MS I.33 viser da også gjennomgående et svært mye mindre skjold som bukler, på 20-30 cm. Hans avgrensing av trekantskjoldet til et rent herremannskjold framstår som utilstrekkelig begrunnet og reiser spørsmålet: Er det virkelig slik at Kongespeilet regner rundskjold som de «egentlige skjold«?

Vi står igjen med at også de bevarte bondeskjoldene antakelig har avveket vesentlig fra skjoldmakerens korsskjold og og røde skjold i verdi.  Røde skjold, og vel også korsskjold, står dermed igjen som noe ganske annet og høyere verdsatt. Den leidangsmann som hadde formue hadde å stille med et rødt, tvibyrdig skjold og det skjoldet har antakelig liknet mer på de trekantede skjoldene som er så vanlig i samtidige avbildninger.

Annen litteratur

  • Jyske lov, oversatt til dansk. 3. bolk om leding. Se også tekstkritisk her.
  • «Hirdskraa«, i Norges Gamle Love.
  • Hjalmar Falk 1914, Altnordische Waffenkunde, Jacob Dybwad, Kristiania.’
  • SIgurd Grieg 1943, «Skjoldene i middelalderen», Nordisk Kultur bd 12b.
  • Alf Hellevik 1943, Kongsspegelen, Samlaget.
  • A.W. Brøgger 1947, Kongespeilet, Aschehoug.
  • Knut Robberstad 1952, Gulatingslovi, Samlaget.
  • Innlegg på blankvåpen.no.
  • Langskjold i «kryssfinér» funnet i Trondheims bygrunn omtales i Harald Nissen 2000 «Skjold og hjelm i virkelighetens og heraldikkens verden«, SPOR nr 2 2000: 44f.
  • Tyske skjold med våpen i Bildindex. Gå til orte – Deutschland – m – marburg – Öffentliche Sammlungen – Universitätsmuseum – Kunstgewerbe – Waffen, Rüstungen und Schilde -Wappenschilde. Det hevdes at de kun er laget for å henge på veggen, men en del av dem har gjennomgående jernnagler for håndfeste.
  • Informert artikkel om vikingskjold.
  • Artikkel om Kristdala-skjoldene i Fornvennen 1978. Ett av skjoldene er forøvrig del av utstillingen Massakren vid muren fra 27. mars 2014 i Historiska Museet i Stockholm. Konserveringsrapport gjengitt i denne utmerkede tråden: «1300 tal.  Träslag: Trol. Furu. Höjd: 64 cm. Bredd: 62 cm. Skölden består av en bred(?) samt två smalare brädor, sinsemellan sammanfogade med dymlingar, som blivit genomskurna vid bearbetningen av baksidan, som företagits efter sammanfogningen. Brädernas tjocklek är högst 10 mm. På grund av till stor del bevarad ytbehandling kan sköldens träarbete inte med säkerhet bedömas. Grundering och måleri:
    Såväl fram, som baksidan till största delen täckta med grundering. På baksidan har grunden en grov och sandig ytstruktur. Framsidan är försilvrad i glansteknik, samt försedd med vildsvinshuvud målat i svart, vitt, och rött, med omväxlande vita och gröna prickar. Og videre.
  • RIKSANTIKVARIEÄMBETET och STATENS HISTORISKA MUSEER 
    K Tronner/IJ 1984 03 29 Rapport 71/84 ANALYSRAPPORT 
    1. INLEDNING 
    Nio prover tagna på två stycken begravningsvapen från Kristdala kyrka, Småland, inlämnade för analys. Då sköldarna är unika och av stort vetenskapligt intresse befinner de sig nu på Jönköpings läns museums konservatorsateljé. Provtagningen har utförts av konservator Ola Westerudd. […]
    4. RESULTAT […]
    4.1 (12) Vitt grundering[:] Lut löser grunderingens bindemedel liksom saltsyra 1:3, således lim. 
    4.1 (13) Ljusblått pigment på väv[:] Kaliumhydroxid löser pigmentbindemedlet, men ej saltsyra, alltså olja. Våtkemiskt testades på järn och bly, varvid positivt resultat erhölls i bägge fallen. Med hjälp av röntgendiffraktionsanalys (XRD) erhölls följande svar: blyvitt (2 Pb CO3 x Pb (OH)2), krita (Ca Co3) samt kol. Som komplement användes ett scanning elektronmikroskop (JSM-U3). Detta visade också att provet innehöll mycket Pb, Ca, Si samt Al och K. Övriga ämnen som detekterades med mikroskopets hjälp var Cu, Zn, Fe, Mn, P, Cl. Fastän provet innehåller endast spår av koppar är det troligtvis ändå detta ämne som givit pigmentet dess blå färg. [Min kommentar: Azuritt, blandet med blyhvitt og kritt m.a.o]
    4.1 (15) Rött[:] Sulfidtest utfördes, varvid positivt resultat erhölls. Det röda pigmentet visade sig genom XRD vara cinnober (HgS). 
    4.1 (16) Blått[:] Efter att ha studerat provet i mikroskop vill jag kalla detta ett blått pigment istället för grönt. Jag började med att göra en koppartest med hjälp av kaliumferrocyanid, varvid positivt resultat erhölls. Genom XRD-analys framgick att provet var ett dubbelbrytande basiskt kopparkarbonat ( 2 Cu CO3 x Cu (OH) 2) vilket benämns azurit. Genom XRD kunde även konstateras att provet innehöll SiO2, Ca CO3 och Pb3O4 
    4.1 (17) Svart[:] Det svarta pigmentet visade sig genom XRD innehålla krita-gips-sot. 
    4.1 (18) Silvertest gjordes, varvid positivt resultat erhölls. Det fanns inget tenn i provet. Under silvret ligger en kritgrund med en oljeförsilvring. 5. ÖVRIGA KOMMENTARER 
    4.1 (11) På frågan vilket träslag de är gjorda av kan jag ej lämna något svar då denna typ av analyser ej utföres på Tekniska institutionen. Ber härmed få hänvisa till Thomas Bartholin vid kvartärgeologiska institutionen vid Lunds universitet eller till Boutelji vid träforskningsinstitutet i Stockholm. 
    4.1 (14) Analysen har utförts av konservator Eva Lundwall på textilsektionen. En tråd från vardera av den grövsta, den mellersta samt den finaste textilien lades i jodzinkklorid för att därefter studeras i mikroskop. I alla tre fallen rörde det sig om en växtfiber, närmare bestämt hampa. Dukarna är vävda i tuskaft. 
    Kate Tronner 
    (Thomas anm. Det ligger alltså cirka tre lager duk på framsidan samt ett par på baksidan.)

Annet

I retterboten for Bergen nevnes Gullsmiðir og Skinnarar …   her er takster på kistemaking o.l. «Tresmiðir skolu taka ϝyrir huert hundrat malz tymbrs er hann teelgir. en han gerrir beðe telgir ok skeϝur skapar kinnunga ok leggr eptir, take a huert hundrat atian aura veghna. En i mandar leighu taki meðalsmidr .vi. aura veghna. en ϝormenn hinir bæstu .ix. ara veghna.» … Her nevnes også skredder med takster på kyrtill og (NGL bd 3: 12ff)  ðϝþ .

Om å bære våpen – Retterbot fra 1304: Forbud mot å bære våpen i kjøpstedene med enkelte unntak, bl.a. håndgangne menn i Kongens følge, presisering i forhold til retterbot av 1295. Boten var 3 merker sølv når de var båret åpenlyst. Og en hver som bar våpen lønnlig, «með brokabelti sith æða j hosum æða vndir kleðum sinum ok verðr hann at þui sanproϝaðr þa biodum vær gialkyra marum att gripa hann þegar ok i myrka stoϝu att setia ok gialdi .vi. mærkr ok late vapning sæm ϝyr segir» Ikke bær skjulte våpen med andre ord. (NGL bd 3: 68f)

Det skjedde stadig innstramminger mht våpenbæring. i 1335 het det etter et senere sammendrag at alle som red gjennom landet med fullt våpen og verge uten kongens tillatelse, skulle være fredløse. (NGL bd 3: 161)

Takster i 1384: Gullsmeder, skreddere, klippere, skomakere og smeder… smeder skulle ta halv mark for boløxe. tredsmeder, sverdslipere, «Ityem skealdarer firer hwerian raudhan skiold .vj. aura ok fae siælfuer allan tilfanga.» (NGL bd 3: 220) En boløks kostet med andre ord 4 øre, mens skjoldet kostet seks.