Stikkordarkiv: Sko

Lunellum fra Oslo

Skinnkniv Schia

Overlær, syl og to skinnkniver, kaller Erik Schia dem. Den største fra festningen og den minste fra klosteret på Hovedøya. Gjengitt etter Schia 1991. Foto: Eirik Jonsen, KHM.

Som nevnt i forrige post er lunellum et knivblad formet som en halvmåne (derav navnet) ble brukt til å skave råhud til ønsket tykkelse og jevnhet. Formen var for å hindre spisser i å hekte seg opp og lage hull i råhuden som var spent opp i en ramme. Råhud ble brukt i produksjon bl.a. av pergament og saler, derav det alternative navnet salmakerkniv. Vi har bevart et par slike fra Oslo.

Under graving i klosterruinene på Hovedøya sommeren 1890 fant Fortidsminneforeningens representanter en slik kniv blant en del jernskrammel katalogført som C15340. Sakene ble funnet under og i et ca. sju cm tjukt lag av kull i rommet merket V i N. Nicolaysens supplement 3 til årboka fra 1891, Hovedø kloster og dets ruiner, Werner & co.

Senere fant man et tilsvarende men langt større blad på festningen C26501, beskrevet som en halvmåneformet salmakerkniv som muligens var fra middelalderen. «Den ene halvdel av bladet samt eggen er en del forrustet, for øvrig pent bevart. Skaftet er nu avbrutt. Mål over bladets ender 18 cm. Bladets bredde med skaft utgjør 14,5 cm

  • Erik Schia 1991, Oslo innerst i Viken. Liv og virke i middelalderbyen, Aschehoug.
Advertisements

Sko

Stroppsko, deler av overlæret

Rester av Stroppsko funnet i «Oslogate 7», G. 28584, fra De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo, 2 1979, s. 54.

Sko, London midten av 1300-tallet

Sko fra midten av 1300-tallet, antatt tilhørende en fattig person og trolig kjøpt brukt ettersom et hull har blitt kuttet for å få den til å passe. Eieren hadde antakelig liktorn ved stortåa. Museet i London.

Stroppsko (eng. latchet shoe) var den vanligste skotypen i Oslo omkring 1300, og det er den vi konsentrerer oss om her. I KH 1308 sitt draktkompendium omtales den i flere varianter, kjennetegnet ved to fliker som holdes sammen med en stropp, en slags knapp laget av rullet lær. Stroppsko kunne også ha stor åpning på vrista (eksklusivt) eller påsydd pløs. Skoene var sydd med vendsøm (på vrangen). Mange hadde hælkappe og bes (eng. welt) og nesten alle hadde kantebånd.  Bilde av skosåle finnes her og viser et fotnært snitt med innsving. Enkelte bilder fra arbeidsprosessen finnes i bloggen Fortidsfamilien. Tegninger av overlæret finnes på siden Footwear of the Middle Ages, som også har gode instruksjoner for å lage en sko ved hjelp av lest her. Ellers skal visstnok Skoboken være en betydelig ressurs. Skinnforhandler C. Hemsen AS finnes i Nils Juels gate og framheves både i middelaldermiljøet og blant skomakere som den fremste i bransjen i Oslo. Innehaveren er imøtekommende. Sørg for å ha god tid og noen spørsmål. Det ser ut til at sålen festes til bes og overlær med kantsting. Om å farge læret svart med jernsulfat (jernvitriolher. Og i rustbad her. http://www.youtube.com/watch?v=Rzt3wuFCZDU

Impregnering av sko er omtalt flere steder, men uten middelalderreferanse (i arkeologiske funn, som de mange fra London, er voks og farge gjerne gått tapt). Talg (varmebehandlet storfefett) kan vel regnes som basispreparatet. Det beskytter mot vann, gjør læret mykt og styrker det, samtidig som det mørkner skoene. Det anbefales gjerne varmebehandling (hårføner, lett baking i ovn, e.l.) for å få talgen til å trekke inn i læret. Hakket mer avansert er en blanding av talg, voks og olje (eng. Dubbin). Det er uklart hva slags olje som brukes, men ett sted er tran nevnt med mengdeforholdet 30 g talg, 15 g bivoks og 5 g tran. Alternativet nedenfor er vel dermed kanskje det beste? Til skokrem brukes også voks iblandet olje og et løsemiddel (som erstatter behovet for oppvarming). I bloggen Old Leather Shoe opplyses det at planteoljer ikke benyttes, men derimot animalske oljer som talg.  Et vanlig, og tidsriktig, løsemiddel er terpentin, destillert av kvae. Forholdet mellom voks og talg avgjør hvor blank skoen kan bli – jo høyere andel voks, jo blankere spitshine er mulig. Voksen danner et hardt beskyttende skall rundt skoen. Skomakervoks er en annen kategori av preparater som vi ikke vet om ble brukt i middelalderen. Den brukes kun i selve skoproduksjonen og skal være betydelig med klistrete enn vanlig bivoks. I denne bloggen lages svart skomakervoks av kolofonium (eng. rosin, det stoffet som blir igjen når terpentin er destillert bort fra kvae), tjære (eng. pitchtar) og bivoks i mengdeforholdet 3:6:1. I denne skomakerbloggen lages hvit skomakervoks. Begge bygger på Marc Carlsson som har informasjon også om skomakervoks (eng. codecoad), og finner det i bruk tilbake til 1500-tallet. Carlsson referer at tidligste kjente skriftlige kilde er ‘The Leather Act of 1603/4‘ som sier at skomakertråd skal være «…good Thread, well twisted and made, and sufficiently waxed with Wax well rosened, and the stitches hard drawn with Hand Leathers, as hath been accustomed…» Han åpner også for mulige referanser til preparatet fra 1440 og kanskje 1200-tallet.

  • V. Tørhaug 1998, Skomakerhåndverket i Oslo 1050-1300. En undersøkelse av læravfall, sko og skomakerredskap fra Oslogate 6, Hovedoppgave UiO.
  • Blogg, middelalder- og tidligmoderne skomaker.