«Sword on a stick»

 

C8440 spydspiss av jern, middelalder, Oslo. Lengde 17,7 cm, hvorav bladet er 8,3 cm. 2,7 cm ytre diameter nederst på falen. Formlik med C2369 og C7636 (jernalder), men mer skråttløpende kanter nederst på bladet. Tre opphøyde bånd rett inntil hverandre rett nedenfor bladet. Falen er fullstendig sammensmidd. KHM katalog. Foto: Grieg 1933.

Spydet –  mye brukt men dårlig dokumentert i middelalderens Norge. Funnene er ofte udaterbare og billedmaterialet lite detaljert. Bedre blir det ikke av at de skriftlige kildene er tvetydige.

«betre er eitt spjot i fylkinga på vollen enn to sverd i bardagen»

For Norges del regnet KLNMs egen Hilmar Stigum med at hovedformene fra vikingtiden holdt seg inn i middelalderen, men ofte med mindre odder, bl.a. med en lengdeoppgave fra Gtl 90, der er nomallengda på ei sÞǫnn «så langt man kan spenne fingrene». Stigum mente at når samme betegnelsen holdt seg, «kan det tyde på at bruksmåten, formålet og dermed også forma kan ha vori nokonlunde konstant. I slike høve kunne ein kanskje slutte attover.» Han om det. Han diskuterte betegnelser med usikkert innhold, som kesja, atgeirr, brynþvari og hǫggspjót. Rytterlansen kaltes gjerne glævia.

Skaftet var helst av ask, men svært variert i formen, som et et ordtak fra 900-tallet viser: «allemans spjot er ikkje lett å skjefte». Varierende lengde til tross, ble det brukt som breddemål ved veirydding, der en mann til hest skulle nå med tommelen til falen. (Gtl. 90, NGL I s. 44). I Landslova (NGL II s. 132) skulle skaftet være åtte alner (4 m).

Også i Sverige og Danmark mente man vikingtidens former gikk igjen. Danskene pekte ut tre hovedformer:

1.  Kort, tung odd med rombisk tverrsnitt som går jevnt over i lang fal med stor diameter. Ligner store armbrøstbolter. Fire spydspisser av denne typen er funnet på Næsholm voldsted, presist datert til 1340-tallet.
2. Lansettformet odd av forskjellig bredde og forholdsvis kort fal med liten diameter.
3. Bredt utsvungne egger som gir nesten ruteformet odd. Både lang og kort fal.

Grieg

Grieg 1933 nevnte noen spydspisser som var innafor. Det gjaldt et par fra Oslo, én fra Hamar og én fra Nedre Torvalmenning, Bergen. Bare én av dem er funnet avbildet. Han konkluderte med at de spydspissene som forelå var av så lite distinkte former at noen sikker utskilling av typer ikke lot seg gjennomføre.

C8440 igjen, nå med tverrsnitt. Foto: KLNM 16 pl 7.

1.  C8440 funnet i middelalderlag i Oslo i 1877 på «Mindets» grunn i Gamlebyen, «hadde kort, bredt blad med skarpe egghjørner, hvorav det ene dog nu mangler (fig 268). Falen er videst ved nedre ende og avtar i diamater mot bladets rot. Etter formen å dømme skriver denne spydspiss sig fra 1200-årene.»
2. B7012. «Fra 12. eller 13. århundre er en spydspiss med forholdsvis vid fal, blad med skarpe egghjørner og ophøiet midtribbe, som fantes i 1918 på Nedre Torvalmenning i Bergen. Den fantes meget dypt i lagene.» Ingen bilder. Katalogen:  «En spydspids med flatt, kort blad og vid fal, 23,5 cm. lang; fundet meget dypt i lagene og sandsynligvis fra middelalderen.» (Ref: Oldtiden IX, s. 21 no. 45 (Berg. Mus. tilvekst 1918).)
3. C19903: «Ved gravninger for tomten til Statsbanenes Maskinverksted i Oslo, fantes det en liten spydspiss av jern, hvis blad har ophøiet midtribbe. Ved falens rot er anbragt en liten kobberring, prydet med fordypete skråstreker. Falen tiltar i vidde nedefter, men den nedre del er defekt. Spydspissen er høist sannsynlig fra middelalderen, men kan ikke sikkert tidfestes.» Falen var opprinnelig avsluttet med en lignende ring som den bevarte , og er 2,2 cm. lang. Nåværende lengde 18,8 cm., bladets bredde 2,2 cm.
4. C5551 kan heller ikke tidfestes nærmere enn til middelalderen: «[E]n kastespydspiss av jern, som i 1871 fantes i Hamar domkirkes ruiner og som har forholdsvis kort blad og meget lang fal.» 4 1/2″ lang. (Ref: Ab. 1871, s. 84. no 99.)

Nedstryn-antemensalet ca 1300. Spydspissen er representativ for alle de Grieg henviser til, men er de basert på kunstneriske konvensjoner eller reelle forhold? I dette tilfellet bæres det av antagonister, arkaisert med avleggse hjelmer. Eget foto.

Året etter trakk Grieg tilsynelatende noe mer entydige konklusjoner om 1300-tallet basert på billedmateriale alene, fordi ingen funn av spisser kunne tidfestes til århundret. Kildene hans var:

1. Olavs-antemensalet ca 1300 – kort bredbladet spyd med skarpe egghjørner og opphøyd midtribbe, etter Fett 1917 s. 151) – ruterformet
2. Lignende på Nedstryn-antemensalet fra slutten av 1200-tallet, etter Fett s. 138 – ruterformet
3. Typen også i Dale-antemensalet fra andre halvdel av 1200-tallet, etter Norsk Kultur i samtidige billeder fig 14 – ruterformet
4. Fra framstillingen av Hallvardslegenden i Vang kirke fra ca 1300, etter Fett s. 66 – ruteformet men mer rundet avslutning av eggen. I dette tilfellet svekkes tolkningen av at det bygger på Schiertz’ akvarell fra 1841.
5. 

   Her er originalen til den ene avtegningen Grieg viser til hos Blom 1867, Westminster Psalter. Spydformen er ikke like markert i originalen, men også her ser vi antydning til en ruter-form på spydspissen.

   Fra Engelsk håndskrift ca 1300, etter Blom 1867, s. 72, fig 5, (legg i Westminster psalter, midten av 1200-tallet tilskrevet Matthew Paris) – ruteformet.

6. Fra Engelsk håndskrift ca 1300, etter Blom 1867, s. 79 fig 9.

Verken Griegs illustrasjoner, det avbildede spydfunnet eller de tre danske kategorier kan på på noen måte sies å være dekkende for hva som fantes. Som Stigum var inne på er de snarere suppleringer av de mange formene vi finner fra vikingtiden og bakover, for ikke å snakke om nye former for glaiver og hoggspyd.

Litteratur og digresjoner

• Jan H. Orkisz 2016, «Pole-weapons in the Sagas of Icelanders: a compariosn of literary and archeological sources«, i Acta Periodica Duellatorum 4:1/2016. – ser på höggspjót, atgeirr, kesja, krókspjót, bryntroll og fleinn.
• KLNM 16, Spjut.
• Sigurd Grieg 1933, Middelalderske byfund fra Bergen og Oslo, Det Norske Videnskaps-akademi i Oslo.
• Sigurd Grieg 1934, Skiftet efter Eirik Bukk på Finnen, Dybvad.
• Harry Fett 1917, Norges malerkunst i middelalderen, Cammermeyer. Gjennomillustrert med store svart-hvitt bilder.
• Martin Ellehauge 1945, Træk af Glavindets Oprindelse og Udvikling.
• B. Solberg 1985, Norwegian spearheads from the Merovingian and Viking Periods, upublisert doktorgradsavhandling, UiB.
• Siste gang geirr nevnes er i DN X nr 62, ca 1360 (se også NR nr 1069 ca 1359-65), det klinger poetisk når «Torivil la på mot Grjotgard med geirr gjennom hjelmen».
• om Gullgubber 2010.
• Øyvind Flatnes 2005, Leidangen i operativ tjeneste, Hovedoppgave i historie UiB.
• Otto Blom 1861, Den tidlige Middelalders Vaaben (omtrent 450-1050), Kbh. : Lose & Delblanco, 1861. Særtryk af: Tidsskrift for Krigsvæsen. Litteraturhenvisninger side 57-62. Basert på Keyser et al sin tekstkritiske versjon 1848.
• Otto Blom 1867, «Bemerkninger om Kongespeilets Affattelsestid» s. 72, fig 5 og s. 79 fig 9. Aarbøger for Nordisk oldkyndighed og historie. – tar også her for seg våpenhistorien. Og går bl.a. til rette med P.A. Munch om tolkningen av plata.
• Yvonne Inall 2014, «Spoiling for a fight: Using spear typologies to identify aspects of warrior identity and fighting style in Iron Age South Italy«, i

  Fingerprinting the Iron Age: Approaches to identity in the European Iron Age

• Jan Petersen 1919, De norske vikingesverd.

Graffiti!

 

Graffitti på planke 3 av nordveggen av koret i Gol stavkirke. En 1200-tallskriger til hest med dråpeskjold, karakteristisk kjelehjelm, spyd og hund. Avbildning av graffitien med strekene utpenslet med hvit vannfarge. Se også plansje XXII. Blindheim 1985

Skipsbauger, dyr, krigere og tekst – tægging har eksistert til alle tider. Stavkrikene våre er nedgriset av dem. Eller, vi ser det vel ikke lenger som griseri. De har i stedet blitt stående som representanter for sann folkelig kunst.

Forskerne ble først klar over fenomenet i de hvitkalkede kirkene på Gotland, og etter et søk gjennom Gol stavkirke på Folkemuseet i 1951 ble det samme ble funnet hos oss. Det tilskyndet Martin Blindheim til å reise land og strand rundt og i 1985 ga han en lengre presentasjon av fenomenet for et engelskspråklig publikum.

Blindheims anliggende var å vise at hovedvekten av graffittier ble utført av de som i sin tid innredet kirkene, og å kartlegge hva som motiverte dem. Her tar vi en titt på arbeidet hans gjennom ett av hans funn.

Plankene i den nordre korveggen på Gol stavkirke hadde siden 1700-tallet gjort tjeneste som himling i koret som da ble ombygd i tømmer. Ved restaureringen av kirka på Folkemuseet på slutten av 1800-tallet kom de tilbake på sin plass, og bak billedfriser fra 1600-tallet viste de seg altså å være ganske så nedrablet.

Blindheim synes det er fristende å identifisere graffitti-kunstneren med treskjæreren fra inngangsportalen – der romanske inspirasjonen trer i bakgrunnen til fordel for det han velger å kalle middelaldersk folkekunst, utviklet uavhengig av internasjonale impulser via havnebyene. «The carvings [are] stiff in style and lacking in fantasy and clearly do not date from the golden age of the great dragon doorways.»

Ridderen identifiserte han som en rik hallingdøl på hest med lang utrimmet hale, bevæpnet med hjelm, dråpeformet skjold av 1100-tallstypen og spyd. Kunstneren var åpenbart hestekjent, mente Blindheim, og hadde til og med vist de runde platene og øvrige detaljer på bisselet.

Jeg mener Blindheim går litt for langt i å nedvurdere den endringen som skjer i treskjærerkunsten på 1200-tallet, og finner mer rimelig at treskjæreren i dette tilfellet har et tegnet forelegg enn at han bare skraverte det han så rundt seg. Alt annet treskjæreren gjør er for formelpreget til det.

• Martin Blindheim 1985, Grafitti in Norwegian Stave Churches c. 1150 – c. 1350, Universitetsforlaget.
• Edvard Bull 1920, Leding : militær- og finansforfatning i Norge i ældre tid, Steenske.