Å rekonstruere Skällvik-stolen

Her er et eksempel på dreid stolpestol som tronstol til Maria med jesusbarnet fra sørportalen til danske Ålum kirke ca 1200.

Skällvikstolen er en av de enkleste dreide stolpestolene som er bevart fra middelalderens Skandinavia. Stoltypen er svært vanlig på romanske helgenavbildninger, og dateres gjerne til 11- 1200-tallet.

Skällvik-stolen. Det ene beinet skråner innover, er de i ferd med å gli fra hverandre nederst?

Stolen er ikke helt i lodd og vater akkurat, men for en del skyldes det tidas tann. Beina er parvis omtrent like høye, selv om ornamentene er litt forskjøvet i forhold til hverandre. Beinet til høyre når du sitter på stolen heller utover. Mest sannsynlig skyldes det at beinet på et tidspunkt har blitt slått for langt inn på tappen. Ellers stiver de breie sidebrettene (øvre sarg) godt av.

Gulvflisene kan hjelpe oss å skissere stolens mål. Stolbeinas plassering på flisene viser at setet smalner av bakover. En antakelse om at gulvflisene er 10 x 20 cm gir en avsmalning fra ca 60 cm til ca 55 cm og dybde på ca 60 cm (ytre mål).  Setet ser også ut til å være litt høyere bak enn foran, men det kan skyldes ujevn slitasje på stolpene. Særlig høyre stolpe foran virker lav. Setets høyde ser ut til å være ca 50 cm, ryggen ca 100 cm og stolpene foran ca 65 cm.

Skällvikstolen, en biskopstol fra 1200-tallet står i koret på Skällvik kirke. Om vi antar at teglsteinene har standardstørrelse på 11×23 cm kan vi regne ut stolens mål. Bildet er «lånt» fra På Kyrkspaning.

Teknikk

Hugging av tapphull, se denne bloggposten og Peter Sellers’ video. Peter Follansbee gjør det litt annerledes. Darrell LaRue dreide først og tappet etterpå.

Stoltekniske prinsipper

Mål lånt fra Woodmagazine.com

Standard setehøyde 40-45 cm (H: 53 cm) når føttene er i gulvet, standard setedybde 38-45 cm (H: 52 cm). Standard setevidde 40-50 cm i front med 5-8 cm reduksjon til 32-45 (H: 61 cm) bak. Setet kan helle 5–8° bakover for ekstra komfort, men senkes tilsvarende for å hindre undersiden på lår foran til å ta for mye belastning.

Tegning: Woodmagazine.com

Ryggen er 30-40 cm høy for uformell stol, 50 for formell stol. Ryggen heller 5° bakover for formell stol, og opp til 15° for uformell. Sete-ryggvinkel skal være mellom 90° og 100°. For å gi plass til rumpa, sett enten av 8 cm åpent rom mellom sete og nederst på ryggstø, eller avbøy de nederste 10-20 cm av ryggen utover.
Armlene er 18-22 cm over setet, minimum 20 cm lange og 5 cm vide og 48 cm fra hverandre.

Kilder/litteratur

• Darrel LaRue har rekonstruert stolen 2016-18. Her er hans samla album med mål.
  • «Original chair is in a church in Soderkoping Sweden. This is my recreation. Original Specs: Turned parts made of beech and the seat was made of pine boards. The front legs/posts are 910mm tall and diameter 82mm. The back legs/posts are 1220mm [48 in] tall and diameter 82mm [3.2 in] The top spheres are 100mm [4 in] tall and diameter 95mm [3.75 in]. The “necks” under the sphere are at 35mm [1.38 in] diameter. The widths of the seat are 610/560mm [24/22 in] at the widest and 540/460mm [21.25/18 in] at the most narrow part (between the back legs). The depth of the seat is 655mm [26”] The seat is 20mm thick [8/10”] The height of the seat is 570mm [22.5”] The lower front rung is 580x50x25mm [23”x2”x1”] and it is placed 210mm [8 ¼”] above the floor. The side lower side rungs are 520x50x25mm [20 ½”x2”x1”] and they are placed 80mm [3.15”] above the floor. The upper side rungs are 520X120x30mm [20 ½”x4.75”x1.2”] The back lower rung is 465x50x25 [18.3”x2”x1”] and placed down at the floor. The arm rests are turned at 510xdiameter 40mm [20”x1.6”dia] and the vertical parts are also 40mm and 75 mm [3”x1.6”dia] The back rest is turned at 465xdiameter 40mm [18.3”x1.6”dia] and the verticals are 230xdiameter 40mm [9”x1.6”dia]»
• Thomasguild laget bloggpost med bilde av stolen nov 2016 (min bloggpost ble påbegynt mars 2016) Se også Marjins undersøkelse av tronstol i Isenhagen-klosteret.

Foldestol til hytta

Dette bildet er lånt fra modernity.se, men ikke lenger tilgjengelig der, og referer til en ikke navngitt dansk designer.

Det vrimler av betegnelser på denne stolen på nettet. Skal man lage en versjon er det greit å forsøke å finne ut av hvem som kan stå bak designet:

I USA beskrives den gjerne som «Kentucky Stick Chair» eller bare «Folding Stick/Slat Chair». Den har blitt lansert som «Panamericana Chair«, basert på en folkelig type funnet forskjellige steder i Sør-Amerika. Den selges også av en produsent som «Pioneer Folding Chair», og markedsføres av en annen som «GloDea Chair».

I England finner vi stolen som «Swedish Folding Chair», og enkelte steder omtales den som «Scandinavian» eller «Nordic». Sannsynligvis skyldes koplingen skandinaviske EcoFurn, som har lansert den som sitt eget design under navnet «EcoChair», angivelig med røtter i Sverige og Finland. Ett sted beskrives den som «Hans Wegner style folding chair» uten at tilknytningen til den ikoniske danske designeren lar seg verifisere, et annet sted som «1960s Danish Modern Teak Folding Slat Side Chair» – merkelappen «Dansk design» selger! Koplingene til Skandinavia virker uansett spekulative, mest sannsynlig har den vel et folkelig opphav i Sør-, Mellom- og Nord-Amerika?

Stolen virker usedvanlig enkel å lage, satt sammen av pinner i samme dimensjon festet med tau eller wire. Enkelte modeller har breiere bakbein for mindre helling på setet.

Noen oppskrifter

Oppskriftene der ute varierer en del på størrelse og på hvordan rygg og sete griper i hverandre. Noen har også breiere bakbein for mer horisontalt sete.

Grei oppskrift på Instructables.com. Nederlandsk «Garden Chair» av 45 x 28 mm sløyfer.
8 Setestykker: 6 x 395 og 2 x 840 mm. Hull på 30 og 350 mm.
9 Midtstykker: 9 x 200 mm. Hull på 40 og 160 mm.
8 Ryggstykker: 4 x 810, 2 x 1090 og 2 x 765 mm. Hull på 45 og 700 mm.

En amerikansk Folding Stick Chair bruker 45 x 33 mm stykker og samme forenklede skjema som den nederlandske.
8 Setestykker: 6 x 375 og 2 x 875 mm. Hull på 37 og 300 mm.
9 Midtstykker: 9 x 228 mm. Hull på 31 og 166 mm.
8 Ryggstykker: 4 x 787, 2 x 1050 og 2 x 745 mm. Hull på 37 og 625 mm.

Kappliste og dimensjonering for EcoChair her. EcoChair har flere biter og litt mer komplekse lengdeforskjeller som gjør at rygg og sete griper bedre i hverandre, evt kan stilles i to posisjoner:
10 Setestykker: 6 x 400, 2 x 380 og 2 x 950 mm.
11 Midtstykker: 11 x 200 mm.
10 Ryggstykker: 6 x 950 mm, 2 x 920 og 2 x 1250 mm.

Danskspråklig instruksjon. Dansk morgenkaffe-stol av 45 x 22 mm sløyfer. Like kompleks lengdeforskjell som EcoChair, men målgivningen virker litt vilkårlig.
10 setestykker: 6 x 370, 2 x 350 og 2 x 880 mm. Hull på 25 og 300 mm.
11 midtstykker: 11 x 180 mm. Hull på 24 og 156 mm.
10 ryggstykker: 6 x 890, 2 x 900 mm og 2 x 1250 mm. Hull på 20 og 800 mm.

Folding Cedar Lawn Chair på Instructables med breie bakbein, 38 og 140 x 25 mm.
Enkel, men et spes avvik i konstruksjonen gir behov for å lime på to 2 » lange stoppstykker på bakbeina i tillegg til de oppgitt nedenfor. Ellers er det ingen støtte for ryggstykket bortsett fra på sidene.
10 setestykker: 8 x 305 og 2 x 610 mm. Hull på 20 og 250 mm.
11 midtstykker: 11 x 152 mm. Hull på 20 og 132 mm.
10 ryggstykker: 6 x 700, og 2 x 1016 mm. Hull på 20 og 680 mm.

Pioneer Chairs har en annen variant, med oddetal i sete og rygg, og flere anlegg for rygg og sete (kompleks)
9 setestykker: 4 korte, 3 lange og 2 bakbein.
10 midtstykker: 10 like.
9 ryggstykker: 5 korte, 2 lange og 2 forbein.

Stolryggen fra Gålås

Gålås-stolens rygg. De to bakre stolpene, ryggstykket og nede stykke sies å utgjøre den opprinnelige stolen. C26500. Viking 1938 Pl. XIX

Etter et par mannsaldre uten nye funn, kom i 1936 en «ny» middelalderstol dumpende ned hos Oldsaksamlingen. Det fikk Eivind Engelstad til å skrive om «De romanske stoler», en liten gruppe kulturminner fra middelalderen som alltid har vært betraktet med særlig interesse. «Store, tunge og pompøse armstoler, lite skikket til daglig bruk, men sikkert også oprinnelig beregnet til bruk i kirken, dannende sete for bispen eller kanskje endog for kongen.»

En annen stol, Gåra-stolen, hadde vært kjent i museumskretser siden 1837 og hadde endt opp i en privatsamling i Wien. I 1935 ble den så kjøpt hjem til Norge av antikvitetshandler Kaare Berntsen og overdratt til Kunstindustrimuseet. Det var viraken i den forbindelse som gjorde at J.L. Gaalaas på Hamar ble oppmerksom på at han kunne sitte på en virkelig gammel stol, og i 1936 overleverte han den til Oldsaksamlingen. Stolens eier kjente ikke til annet enn at den i uminnelige tider hadde hatt sin plass på Lille Gålås i Furnes. Engelstad antok at den opprinnelig hadde stått i en kirke, og da var Deglum kirke i Furnes den nærmeste.

Baksiden av Blakar-stolen. Merk de utsvingene bakre stolpene. Ryggbrettet med buet topp og formen på avslutningen nederst – begge finnes igjen på Gålås-stolen. Viking 1938 Pl. XVIII

Gålås-stolen er i sin hovedform en mellomting mellom Blakar- og Tyldal-stolene. Den har rygg og bakside som Blakar-stolen men konstruert i åpent spileverk som Tyldal-stolen. De fire konstruktive delene av ryggen samt setet er i furu, det øvrige i bjørk. Engelstad daterte stolen til ca 1200, og mente planterankene på baksiden liknet de på Hof-portalen.

Stolen var blitt kraftig restaurert i 1712. Da ble et forsvunnet spileverk i ryggen med to horistontale og to vertikale ribber erstattet av et grovt andreaskors, men ikke nok med det: Både sidestykker, sete og forside dateres til restaureringen i 1712. De fremre stolpene har i motsetning til de bakre ikke middelalderens system med gjennomgående tapper, men ellers er nye delene utført i et middelaldersk formspråk. Det ble derfor antatt at de utskiftede delene ennå eksisterte ved restaureringen.

Eivind Engelstad brukte de figurative motivene til å plassere de romanske stolene kronologisk. Der rytterfigurer finnes, så Engelstad på Blakar- og Gåra-stolene edle turneringsgangere med nedtrykte, nesten sittende bakben og det ene forbeinet høyt løftet i paradestilling. Til sammenlikning har Heddal-stolen tettbygde bondegamper.

Et sentralt moment for Engelstad var det kunstige skillet han mente var trukket opp mellom i hovedsak konstruksjonsmessig like kasse– og stolpestoler. I stedet ville han dra skille mellom de vertikale stolene – høye stoler med ryggstolper som går opp over ryggbrettet – og horisontale stoler – hvor ryggbrettet avslutter sidestolpene.

Tyldal-stolens rygg. Legg merke til at alle tre har stolper som blir bredere der bein går over i rygg. Viking 1938 Pl. XX.

Engelstad var over seg i begeistring over Blakar-stolen som med sin «spenstige holdning og hele den elegante slankhet som bl.a. karakteriserer engelsk og norsk skulptur i den tidligste gotikk. I særlig grad er dette fremtredende ved Blaker-stolen, som stadig står som de «romanske» stolenes ypperste representant. For å fremheve det spenstige og stigende i linjespillet har kunstneren med beregnet raffinement latt baksidens sidestolper bue lett utover, en virkning som ikke overgås av noen av de øvrige stoler med sine helt rette linjer.» (1938: 104)

Helt fraværende hos Engelstad er vurderingen av Blakar-stolens treskurd som ellers betegnes som provinsiell, og det virker nærmest som han alt har glemt den makeløse Tyldal-stolen til tross for at den ble nevnt som representant for de såkalt horisontale stolene. Engelstads oppvurdering får en til å undres over om ikke den «slurvete» treskurden på Blakar-stolen kan ha vært tilsiktet; en økonomisering med arbeidet på en stol som var ment å skulle nytes på mange meters hold og ikke under kunsthistorikerens lupe. Endelig er det litt overraskende at han ser den vertikale streben som et romansk – ikke gotisk – stiltrekk.

• Eivind S: Engelstad 1938: «Gålås-stolen», i Viking bd 2.
• Gisle Jakhelln 1998, «Høgsetet på Borg», i Fortidsminneforeningen Årbok 1997: 101-24. (bl.a. om middelalderstolene)

Se også Lennart Karlsson 1976, Romansk träornamentik i Sverige, Volum 27 av Acta Universitatis Stockholmiensis. Pussig nok figurerer han ikke i Magerøy 1983 sin litteraturliste som nærmest er kjemisk fri for utenlandsk litteratur.

• Aase Folkvord 2007, Dekorerte tresaker fra folkebibliotekstomta i Trondheim. Beskrivelse, analyse og vurdering, med katalog. Hovedfag i kunsthistorie UiO.
• Fridstrøm, E. 1984. The Viking Age Wood-carvers. Their Tools and Techniques. Universitetets Oldsaksamlings Skrifter, nr.5.
• Fuglesang, S. H. 1981. Woodcarvers – Professionals and Amateurs – in Eleventh Century Trondheim. I: Wilson, D. M. & Claygill M. L. (Eds), Occasional Papers, No 30, British Museum, London.
• C26500 i KHM sin tilvekstkatalog
• Harry Fett 1907, Bænk og stol i Norge 1 : Tekst, utstillingskatalog – mange stoler som ikke seinere er del av korpus.
• Harry Fett 1907, Bænk og stol i Norge. 2 : Billeder – ikke tilgjengelig på NB, uklart innhold mtp at det er bilder i del 1 av katalogen.
• Johanna Barstad 1965/66, Litteratur om håndverket i Norge.
• K. Visted 1928, «To stoler fra Valdres«, avisa Valdres.

Korstolen i Hol kirke

Korstol (eng: choir stall), antatt å være fra 1200-tallet. De spisse bladene plasserer den som overgangsform fra romansk til gotisk treskurd. Hol kirke i Hallingdal, nå på KHM. C17802. H. 161 cm, br. 71 cm, dybde 38 cm. Foto: Franceschi, Giovanni, Kulturhistorisk museum. CC BY-NC 3.0

Med på lasset til en vandreutstilling i 1968, var en massiv korstol fra Hol gamle kirke i Hallingdal. Den er utført i furu, og  med høye utskårne sidevanger/ endeplanker med blad- og rankeornamentikk. Korstolens hovedform, med sirkelrund plate i toppen av vangene, regnes som gotisk, mens ornamentet er i en romansk- gotisk overgangsform. Med sin forholdsvis strenge og figurløse ornamentikk, har den ikke fått like mye kjærlighet av kunsthistorikerne som de mer figurative, tolkningsvennlige verkene. .

Korstolen har en omskiftelig fortid, flettet inn i kirkens egen historie. Ryggen er sekundær. Sigrid og Håkon Christie kan opplyse at korstolen var blitt tilbakestilt etter at den på et tidspunkt  (antakelig i 1697) var blitt utvidet til kirkebenk ved hjelp av et lavere liggende sete i høyre del, ny rygg av liggende planker og ny vange laget av en gammel skurdsmykket portalplanke. Her har vi samtidig forklaringen på at både en stol og en stavkirkeportal har samme museumsnummer.

Tilbakeføringen av stolen skjedde etter at den var kommet museet i hende, og i tilvekstkatalogen fra 1894 het det at de av herredsstyrelsen i Hol hadde fått en benk bestående av «2 Halvdele, adskilte ved et Mellemstykke, men kun den ene Halvdel er oprindelig og har havt dette Mellemstykke til sin ene Sidelæne. Mellemstykket har Udskjæringer paa den Side, der fra først har vendt udad, og det samme er Tilfælde med Forstykket, under Sædet. Hertil er senere – ikke ganske symmetrisk – føiet den anden Halvdel; til Sidelæne for denne har man benyttet den ene Sideplanke af et Kirkeportal, der har rund Halvsøile med Udskjæringer, men forresten er glat.» 

Peter Anker 1968 daterer korstolen til 1200-tallet, mens Roar Hauglid 1973: 418 avgrenser den til siste del av århundret.

Korstolens utskjæringer tegnet av Johan Meyer 1892. Gjengitt i Christie 1981: 158

• Peter Anker 1968, Norske møbler i fortid og nåtid, Utstillingskatalog.
• Roar Hauglid 1973, Norske stavkirker. Dekor og utstyr, Dreyer.
• Ellen Marie Magerøy 1983, Norsk Treskurd, Samlaget.
• Sigrid og Håkon Christie 1981, Norges Kirker 1 Buskerud, Land og kirke.

Se også denne åpne benken.

Hol-stolens tvilling: Skrautvålstolen

Fra Skrautvål kirke i Valdres fikk KHM i sin tid en korstol som for mitt utrente øye framstår som identisk i skurden med Hol-stolen. Den har treskurd i fjølen under setet og på utsiden av venstre vange, «dog ikke af noget særdeles karakteristisk Præg». Innvendig på venstre vange er bokstavene K-B utskåret over årstallet 1619, og i tilvekstkatalogen kan man vanskelig anse stolen for å være eldre. Den har senere blitt tilbakedatert til middelalderen. Ennå i 1932 var stolen stuet vekk. 

Det er Hol- og Skrautvål-stolene vi ser for oss når Oldsaksamlingens guide fra 1924 omtaler «Vegetabilske motiver i en kjedsommelig komposisjon og håndverksmessig sett stadig slettere utførelse, inntil det hele henimot år 1400 ender i en komplett åndeløs karveskurd.»

I Ål-salen på KHM står en liknende korstol fra Skrautvål kirke i Valdres, 10 mil fra Hol i Hallingdal. C1162. For mitt utrente øye framstår den som identisk i skurden som Hol-stolen. Foto: Franceschi, Giovanni, Kulturhistorisk museum. CC BY-NC 3.0

[Postskript:] 24 april 1915 dumpet en e-post fra KHM ned i postkassa. De kunne fortelle at Skrautvålstolen C1162 ikke har noen dokumentasjon på konservering siden den kom til museet, ei heller kjenner noen på museet til noe arbeid med den i senere tid. Den er fjernet fra Ål-salen og står på magasin.

Andre paralleller

Korets sydportal i Torpo stavkirke, etter oppmåling av H. Thoresen 1882.

Toppstykket til korets sydportal i Torpo stavkirke har tilsvarende ornament (UO11282). Hauglid finner ikke noen parallell av skurden i kirken og mener den skriver seg fra en utvidelse av koret senere i middelalderen.

 

 

 

Digresjoner

KHMs tilvekstkatalog
…er et underlig fenomen der den dukker opp på hvert eneste Unimussøk uten snev av referanse til senere konservering og undersøkelse av gjenstandstilfanget. Museumsnumrene omfatter enten enkeltgjenstander eller samtlige funn fra utgravninger. For eksempel er 1544 gjenstander fra Oseberg samlet under C55000. Under Oslo-utgravningene på 70-tallet ble tusenvis av gjenstander samlet under ett enkelt museumsnummer for hvert år.

De eldste antikvitetene var samlet inn av Norges Vel sin antikvitetskommisjon fra 1811 til den ble avløst av Oldsaksamlingen i 1829. Jeg har ikke klart å spore opp om og hvor tilveksten ble publisert i Rudolf Keysers tid som direktør, men de fleste er vel samlet i Nicolaysens Norske Fornlevninger. I Ryghs tid ble tilveksten først kunngjort kvartalsvis i avisa Den Norske Rigstidende 1863-67 (Se f.eks 1866 nr 36 og 37. I 1864 var man kommet til C3493). Fra 1866 til 1904 ble Universitetets Oldsaksamlings tilvekstkatalog publisert fortløpende i Fortidsminneforeningens årbok, fra 3839 til 20425. Deretter ble de publisert i Oldtiden fram til 1942, og deretter i Universitetets Oldsaksamlings årbok.

Søk i Universitetsmuseenes hstoriske gjenstandssamlinger via Arkeologisøk går direkte til tilvekstkatalogen, og gir oftere treff der enn via Arkologiportalen.

• Helge Gjessing og Per Fett 1951, Register over trykte tilvekster av norske oldsaker, Særtrykk av universitetets oldsaksamlings årbok 1949-50.
• N. Nicolaysen 1862-66, Norske Fornlevninger, Christiania.Korets sydportal i Torpo stavkirke, etter oppmåling av H. Thoresen 1882.

Hardenbergs codex

Kongen som overrekker folket loven. Fol 1v.

Gjemt mellom to permer på Det kongelige bibliotek i København ligger det som gjerne beskrives som det eldste bevarte norskproduserte illuminerte manuskriptet. Det er litt for hardt beskåret, og bundet inn sammen med andre lovtekster fra 13- til 1500-tallet til boka vi i dag kjenner som Hardenbergs Codex, eller Codex Hardenbergianus (GKS 1154). Håndskriftet er en praktutgave av kong Magnus Lagabøtes Landslov med illuminerte initialer og margtegninger, kolorert og rikelig forgylt.

Manuskriptet er ikke vårt eldste. Det finnes et illuminert lovhåndskrift som er lite referert i kunsthistorien: Codex Reenhielmianus (1305-14) er trolig også skrevet i Norge. Mer om det en annen gang. Det interessante for vår del, er selve illuminasjonene. I første omgang kikker vi litt på hvor og når de er laget gjennom manuskriptets historiografi.

Tronende Jesus med to sverd i munnen gir knelende konge og biskop lovene. (Majestas Domini-motivet med to sverd mot fjeset er ikke unikt , og finnes bl.a. i Livre de Chyrurgie, BL Sloane 1977 f. 9v.) I margen nederst møtes to riddere med lanse. Fol 2v.

Det var i 1817 vi fikk den første tekstkritiske utgaven av Landsloven (vi ser bort fra Hans Paus‘ verk fra 1751).  En mannsalder senere fikk den en ny gjennomgang i storverket Norges gamle love. Da ble manuskriptet datert til andre fjerdedel av 1300-tallet. Til tross for håndskriftets ekstravagante form, ble selve teksten sett på som sekundær i forhold til et knippe manuskripter fra første fjerdedel av 1300-tallet. Gustav Storm regnet det i 1885 som litt eldre enn midten av 1300-tallet. Han mente den rimeligvis var skrevet i Bergen, kanskje for bergensbispen Torstein Eiriksson (biskop 1342 – 49). Katalogførerne ved Det kongelige bibliotek, Chr. Bruun 1890 og Kristian Kålund 1900, daterte håndskriftet mer forsiktig til 1300-tallets Norge.

Harry Fett la seg først tett opp mot tidligere tidfestinger, da han i 1910 daterte manuskriptet til ca 1330 og knyttet det til bergensbispen Håkon Erlingsson (biskop 1332 – 42) og antemensalene fra Årdal og Røldal. Da han igjen gikk inn på skriftet i sitt storverk om middelalderens malekunst fra 1917, skjøv han derimot dateringen fram til Håkon Vs siste tid og koblet det til Osloskolens tilnærming til fransk høygotikk (s. 194). Han hadde lest sin Vitzthum.

Kari Sørsdal tok håndskriftet opp i sin masteroppgave fra 2011. Ut fra hennes gjennomgang (s.12-17) blir det klart at G.T. Flom (1937) sluttet seg til Storms datering og lokalisering. Det samme gjorde Halldór Hermannsson (1935 og 1940), som også åpnet for at forfatteren kunne være en islandsk kunstner med opphold i Norge, Thórarinn. Anne Wichstrøm (1981:274) sveiper bredere når hun daterer det til 1320-50. Magnus Rindal og Knut Berg (1983) mente at det var vanskelig å lokalisere manuskriptet til enten Oslo- eller Bergensmiljøet ettesom det var skrevet etter en nasjonal norm, og fulgte dateringen som opprinnelig ble gitt i NGL. Det samme gjorde Sørsdals veileder, professor Lena Liepe (2003). Berg fjernet seg også fra Harry Fett ved at han argumenterte for at illumineringen bygget på en egen norsk tradisjon, eldre enn landsloven. Illustrasjonene avvek vesentlig fra tilsvarende europeiske lovbøker, het det, selv om de til en viss grad var tilpasset nye trender. Oddafrontalet lå nærmest i stil. Klesdrakten plasserte Berg i sent 1200-tall, tidlig 1300-tall, med foldene ned langs albuene som et romansk trekk i en lokal mote. Bera Nordal (1985) skjøv tidfestingen fram til etter 1350, mens drakthistorikeren Eva Andersson (2006) satte ca 1330-40. Sørsdal sluttet seg til Anderssons tidfesting.

Det er altså en viss spredning i manuskriptets datering og plassering. Utstillingskatalogene Gyldne bøger (København 1952) og Middelalderkunst fra Norge i andre land (1972) gjentar NGLs opprinnelige datering til andre fjerdedel av 1300-tallet. Det kongelige biblioteks hjemmesider gir fremdeles en rundere datering til starten av 1300-tallet. Fetts lokalisering til en egen Oslo-skole ble tilbakevist av Flom (1937) og Berg (1983). Det er teorien om tilhørigheten til en Bergensskole som må sies å stå sterkest til tross for forsøk på å kople verket til Island.

• Hardenbergs codex (håndskrift av Landslova og erkebiskop Jons Kristenrett. Bergen? 1330-40-tall).
• J. Erichsens katalog nr 134. (e.g. (Jón Eiriksson, kongelig bibliotekar til sin død i 1787). Trolig vises det til hans store håndskrevne katalog over håndskriftsamlingen som ble grunnlag for Udsigt over den gamle manuscript-samling i det store Kongelige bibliothek, København, N. Møller, 1786.
• Magnúss konongs lagabæters Gulathings laug, Hafniæ 1817: LVII-LX (GKS 1154 er der feilaktig anført som 1158).
• Gustav Storm 1885, Norges Gamle Love indtil 1387, bd 4. Chra.
• Chr. Bruun 1890, De illuminered Haandskrifter fra Middelalderen i det store Kongelige Bibliotek, katalog, Gyldendalens boghandel.
• Harry Fett 1910, Miniatyrer fra islandske haandskrifter, Bergen museums aarbog.
• Harry Fett 1917, Norges Malerkunst i middelalderen, særlig s. 194ff.
• Magnus Rindal og Knut Berg 1983, King Magnus Håkonsson’s Laws of Norway and Other Legal Texts: Gl. Kgl. Saml. 1154 Fol. in The Royal Library, Copenhagen, with introductions …,  Oslo: Selskapet til utgivelse av gamle norske håndskrifter.
• Stefán Karlsson 1987, «Lovskriver i to lande: Codex Hardenbergensis og Codex Belgsdalensis», i Festskrift til Alfred Jakobsen, 166-184. Omtaler enkelte av illuminasjonene.
• Eva Andersson 2006, Kläderna och Människan i medeltidens Sverige och Norge, PhD Göteborg.
• Vilborg Hovet 2011, Den illustrerte boka – Historia om norsk bokillustrasjon, Unipub. – så nær som irrelevant når det kommer til middelaldermanuskript.
• Kari Sørsdal 2011, «Så gi hverandre hånden på det» – Bilder av ekteskap i to nordiske lovhåndskrifter fra middelalderen, masteroppgave i kunsthistorie ved UiO.
• Alison Stones 2014, «Manuscripts illuminated in France 1260-1320 and their patrons», i Wege zum illuminerten Buch, Böhlau, s. 26-44. (s. 43 er illustrasjon av person med lang kjortel og kortere overkjortel, datert til ca 1305-10)
• Lancelot Project.

Blakarstolen – igjen

Blakarstolen fra storgården Blakar i Vågå Utskåret lenestol med fotbrett og kasse i setet. Datert til senest 1200. C1629. Foto: Kulturhistorisk museum.

Jeg var inne på Blakarstolen i forrige post. Her går vi litt nærmere inn på bibliografien knyttet til stolen som Sigurd Grieg antok opprinnelig hadde stått i Lom kirke, men som siden stod i århundrer på storgården Blakar i Vågå.

Tiedemand tegnet stolen i 1843. Den er angivelig avbildet i innbydelsen til stiftelsen av Fortidsminneforeningen i 1844 og i Årsberetningen fra 1848. Den er nærmere omtalt av Nicolaysen 1879, hvor den ble sagt å tilhøre den lille antikvitetssamling som prost Krag i sin tid hadde fått laget i skolehuset ved Vågå kirke. Nicolaysen var ikke kjent med hvordan stolen hadde vært benyttet, hverken opprinnelig eller senere, men han antok at den fra først av hadde sin plass i en kirke, og da sansynligst i Loms, «siden der som ovenomtalt ellers ikke kjennes nogen stol af dette slags fra et privathus.» Muligens hadde flyttingen skjedd ved at kirkeeierne tok dem med seg da kirkene kom i privat eie, i dette tilfellet i Blakar-familiens. (Nicolaysen 1879:8f)

Tegning av Adolph Tiedemand. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Konstruksjonen av stolen er nærmere beskrevet av Sigurd Grieg i hans sammenlikning med Osebergstolen i 1928. Han typologiserte begge som kassestoler, og sammenstilte dem med tronstolen på Bayeuxtapetet som en mellomform.

Om vi skal følge Grieg har Blakarstolen følgende mål: Høyde i ryggen er 128 cm med dyrehode i enden og forreste stolper er 79 cm med dyrefigur i enden. Mellom fremre og bakre stolper er det svakt buede vanger. Bredde foran er ved kassens overkant 61 cm og 46 cm ved underkanten. Kassen begynner 16 cm over gulvet. Bak er bredden 61 cm ved kassens overkant og 57 cm ved underkanten. Setets indre mål er 52,5 cm x 52 cm. Setehøyden er 53 cm over gulvet, og det har tidligere vært fotbrett.

Stolens kasse beskrives slik: Fremre brett (panel)  er 48 x 45 cm. (ed: og ser ut til å være radialskåret med de eldste/tetteste årringene nederst – altså fra et over 90 cm tjukt tre) Det har et fordypet felt på 47 x 30 cm med buet overside og plantemotiv.  Bakbrettet bestod av to deler, hvorav den øverste angis som 37 x 44 cm og er festet med to tapper i hver smalside, en ved overkanten og en ved underkanten. I tillegg er det brukt trenagler. Bakbrettet har også et fordypet felt på 30 x 42,5 cm med buet overside og prydet med en bildefremstilling. Et lite brett sitter under dette. Sidebrettene består av to brett hver. De øverste er 48 x 37 cm og har fordypede felt på 48 x 30 cm prydet med bildefremstillinger. Nedre sidebrett er 48 cm langt og bredde på midten er 15 cm.

Ryggen er 44 cm lang og 34 cm høy på midten. Ryggstykkets smalsider er avfaset og innfelt i bakstolpene (I tillegg teller jeg fem plugger på hver side?). Baksiden er prydet med plantemotiv, men ikke i nedskåret felt. Et lite mellomstykke mellom ryggstykke og kasse er prydet med båndfletting. Innsiden er ikke utsmykket, og Grieg antar at det har vært stoppet eller dekket med et teppe. Grieg hevdet at også det vesle mellomstykket mellom rygg og kasse var uten pryd på innsiden, men det motsatte framgår klart av bildet.

Sammenliknet med Osebergstolen framhevet Grieg at Blakerstolen var en mer komplisert konstruksjon. For det første var kassen løftet opp fra gulvet, stolpene har utskårne dyrehoder og treskurd har erstattet maling. De bakre stolpene på Blakerstolen skrånet også sterkere bakover enn på Osebergstolen. Grieg går videre og sammenlikner blant annet med Gåråstolen.(Grieg 1928: 110ff)

Grieg går ikke inn på trepluggene på nedre sidebrett (sprosse). De er kanskje for bunnplata i innvendig kiste? Heller ikke det tilsynelatende hullet etter lås i stolens front går han inn på.

Treskurden er av Grieg beskrevet som grove romanske ranker og rike figurframstillinger av kjempende krigere i store felter, knyttet stilmessig til Hyllestadportalen. Ellen Marie Magerøy beskriver Blakar-stolen som en av de som er farget av den vanlige stavkirke-stilen i sin treskurd. Hun spekulerer på om «Olavs» krone er en del av sideutsmykningen. (1983:104ff)

Fra digitalt museum: «Treskurd, relieff på Blakerstolen. «Olavs død på Stiklestad». Eier: Universitetet i Oslo.» Scenen avviker fra andre framstillinger. Legg merke til stålhufu (hjelmen) til de to krigerne .

Scenen som angivelig skal vise «Olavs død på Stiklestad» er grundig tilbakevist, men opprettholdes ennå i Oldsakssamlingens guide (2000: 11). Magerøy (1983) spekulerte på om «Olavs» krone var en del av kantutsmykningen. Grieg viste til at Wallem i Nordisk Kultur XIIB, s. 67 fig 1, tolket krigerne på det ene sidefeltet ikke som i kamp, men at scenen framstiller en mann som leker med tre sverd, den berømmelige handsaxaleikr. De to andre mennene finner jeg det på min side vanskelig å tolke det annerledes enn at mannen til venstre gjennomborer skjoldet til mannen i midten og stikker mot halsen mens mannen i midten kutter i førstnevntes arm.

Scenen på den andre siden kan muligens vise Sigurds Fåvnesbane i kamp med dragen, kjent fra Den eldre Edda. (Se også Hyllestad stavkirke.)

I rytterkampen på baksiden tolkes rytternes runde rikt beslåtte skjold som utnyttet i dekorasjonen.

• Sigurd Grieg, Osebergfundet II, Oslo 1928: 110ff.
• Sigurd Grieg, Gudbrandsdalen i mellomalderen I, Hamar 1957: 378f og 388f .
• R. Horgen (red.), Middelaldersalen i Historisk Museum, Oldsaksamlingen 2000, s. 11f.
• Ellen Marie Magerøy, Norsk Treskurd, Samlaget 1983.
• Kristine Ødeby, Gjennom portalen – motiver fra dyrestilene på treportaler i middelalderens Telemark, masteroppgave i arkeologi, UiO 2012.
• Også var det Jær-stolen (Lund-stolen)
• Gisle Jakhelln 1998, «Høgsetet på Borg», i Fortidsminneforeningen Årbok 1997: 101-24. (bl.a. om middelalderstolene)

Som et apropos kan bemerkes at Gisle Jakhelln valgte seg Blakarstolen som forbilde da han skulle rekonstruere et treseters høysete/ondvegi for den rekonstruerte høvdinghallen på Borg.

Middelalderens stolpestol

Som nevnt var møbelhåndverket i middelalder, som i vikingtid, karakterisert ved en basiskonstruksjon der delene ble festet i hverandre med tapper i slisser og forankret med plugger. Flatene bød seg fram til skurd og eller maling. Stolpestoler («bysantinske» eller «romanske» stoler) var en utbredt konstruksjon, og stormenns sete. Stolene er kjennetegnet ved at bakbeina fortsetter ubrutt opp i ryggstavene og er bundet sammen med sarger under seteplatene og sprosser lenger nede som er tappet inn i stolpene og forankret med plugger. De har sin parallell i stolpekistene. Fremragende i Norge er Tyldaldsstolen og Blakarstolen, og legger vi til Osebergstolen sitter vi med en langvarig stolbyggetradisjon.

Blakarstolen fra storgården Blakar i Vågå. Utskåret lenestol med fotbrett og kasse i setet. Datert til seinest 1300. C1629. Foto: Kulturhistorisk museum.

Blakarstolen C1629 er datert til 1200-tallet og skriver seg fra storgården Blakar i Vågå. Sidebrettene er så brede at de danner en lukket kasse med setet som lokk. De er slisset inn i beina og forankret med plugger. Fotbrett mangler. Stolen er laget av furu og bjørk. Løver og drakehoder pryder enden på stolpene mens motivene på sidene er bladranker og fortellende figurframstillinger (antakelig Sigurd Favnesbane på den ene siden, Olavs fall på Stiklestad på den andre [ed: denne tolkningen er avvist. «Olav» er en mann som sjonglerer med sverd, og «kronen» deler av ornamentet rundt] og to ryttere i kamp på baksiden). Detaljene i treskurden oppgis i oldsaksamlingens katalog som primitive og klassifiserer stolens produksjon som provinsiell.

Tyldalsstolen fra Tyldal kirke i Østerdalen, nå i Kulturhistorisk museum. Foto: Eirik Irgens Johansen.

Tyldalsstolen C9906 er datert til ca 1150-1200. Den er laget i bjørk og har rikholdige treutskjæringer. Hovedmotivene er dyr, skåret i sirkel- og firkantfelt. Treskurden viser nær tilknytning til romanske steinarbeid og kobles til verkstedet ved domkirken i Nidaros. Den regnes som meget presist utført og blant de ypperste møblene fra perioden i europeisk sammenheng. Det kvadratiske korset i ryggen skal angivelig bety at stolen er forbeholdt brukt av geistlige, og den antas da også å ha stått i koret i Tyldal kirke.

Osebergstolen, vikingskimuseet. Foto: Eirik Irgens Johnsen.

Osebergstolen er datert til 800-tallet, men viser den samme basiskonstruksjonen som stolene over. Den er laget av bøk. Det tapte setet skal ha vært av flettet strå, bast eller tauverk. Stolen er påfallende liten og det spekuleres i om den har vært til bruk oppi osebergvogna. Ryggen bærer merker etter å ha vært stoppet. I likhet med Blakarstolen er det kun sidestykkene som er festet med gjennomgående tapper og plugger, mens ryggstykket kun er festet med fals. Stolen har opprinnelig vært prydet med malte dyreornamenter, men de siste restene forsvant da det hele ble kokt i alun.

Gårastolen fra Gåra stavkirke i Bø i Telemark. Den beskrives som en typisk stolpestol fra middelalderen, har trolig fungert som «tronstol» for en storkar og var et tegn på lov, autoritet og legitim makt. Foto: Kunstindustrimuseet.

Gårastolen OK 10700 som vanligvis dateres til 13-1400-tallet kan tas med for å illustrere kontinuiteten i produksjonen av denne typen stolpestol. Utskjæringene viser riddere i kamp, folk i dans, dragehoder og ornamentikk. Stolpene i de rundbuede feltene under setet er av nyere dato. Ornamenteringen viser at den er beregnet på å stå fritt framme på gulvet.

På ryggen er to ryttere med hjelm og brynje stilt mot hverandre. Den ene blåser i et horn og kanskje spille framstillingen på Rolansagnet. På den ene siden er en brynjekledt mann ridende på en løve, kanskje Samson og løven? Ornamentet er hovedsakelig romansk, enkelte steder preget av gotiske formuttrykk. Det er særlig tolkninger av baksidens draktmote som har pekt mot seinere datering. Grevenor mente det ville ta tid før moteendringer trakk inn, «før omkring 1400 kan vel derfor reliefen neppe være skåret.» Han fant en bekreftelse på dateringen i det ene sidefeltets vegetabilske ornamentikk hvis gotisk pregede bladverk neppe kunne tenkes utført før dette tidspunkt.»

Dateringen framstår for meg som i overkant sein, men den som står på digitalt musuem på ca 1280-1350 er et mer plausibelt anslag basert på hjelmtyper og antrekk. Før vi får en dendrokronologisk datering er det vanskelig å si noe sikkert.

Remmestolen fra Vang i Valdres med årstall 1685 men datert til første halvdel av 1800-tallet, omtalt av Hauglid 1959, er en sein utløper av typen.

Her ses hvordan Tyldalsstolen er tappet sammen. Øverst ses hvordan tappen er styrket med «nakking». (Gjerdi 1976: 19)

Konstruksjonen av stolene har sterke felles trekk. Allerede i Osebergstolen er tappene forskjøvet i forhold til hverandre i stolpene slik at man unngår å svekke konstruksjonen. Tappene ble utformet med en «nakking» for å styrke konstruksjonen.

Stolpestolene fantes også i dreide utgaver, hvor sentrale eksempler er Urnesstolen (1100-tall), Heddalstolen (1200-tall) og Baldisholstolen (nå på Kunstindustrimuseet). Disse får vi komme tilbake til. Vi får også komme tilbake til Jærstolene, som også regnes for å ha sin opprinnelse i middelalderen og ikke må forveksles med pinnestolene. (Gjerdi 1976:21)

[redigert, utvidet 13.12.2020]

Litteratur

• Nicolay Nicolaysen 1879, «Om vore stole i middelalderen», Fortidsminneforeningens årbok: 1-20. (Hovedsakelig om Tyldalstolen og med en fabelaktig rekonstruksjon i form av en strektegning etter s. 20. Framstillingen bærer preg av at Osebergstolen ikke var oppdaget ennå.)
• William Karlson 1928, Studier i Sveriges Medeltida Möbelkonst, s. 20 ff.
• Henrik Grevenor 1937, «Gårastolen«, i Kunstindustrimuseet i Oslo. Årbok 1935 1936 1937, s. 5-19.
• Sigurd Grieg 1957, Gudbrandsdalen i mellomalderen I, Hamar.
• Roar Hauglid 1959, «Litt stol-mystikk fra Valdres«, i By og bygd Årbok 1957/58.
• Trond Juul Gjerdi 1969, Remmestolen fra Valdres.
• Trond Gjerdi, Møbler i Norge, Gyldendal 1976.
• Erla Bergendahl Hohler 1999, Norwegian stave church sculpture. Vol. 1 : Part 1: Analytical survey ; Part 2: Catalogue
• R. Horgen (red.) 2000, Middelaldersalen i Historisk Museum, Oldsaksamlingen, s. 11f.
• Frans-Arne Stylegar 2008, «Maktens sete«, i bloggen Arkeologi i nord – Om stolens elitistiske preg i