Stikkordarkiv: stol

Stolryggen fra Gålås

104044

Gålås-stolens rygg. De to bakre stolpene, ryggstykket og nede stykke sies å utgjøre den opprinnelige stolen. C26500. Viking 1938 Pl. XIX

Etter et par mannsaldre uten nye funn, kom i 1936 en «ny» middelalderstol dumpende ned hos Oldsaksamlingen. Det fikk Eivind Engelstad til å skrive om «De romanske stoler», en liten gruppe kulturminner fra middelalderen som alltid har vært betraktet med særlig interesse. «Store, tunge og pompøse armstoler, lite skikket til daglig bruk, men sikkert også oprinnelig beregnet til bruk i kirken, dannende sete for bispen eller kanskje endog for kongen.»

En annen stol, Gåra-stolen, hadde vært kjent i museumskretser siden 1837 og hadde endt opp i en privatsamling i Wien. I 1935 ble den så kjøpt hjem til Norge av antikvitetshandler Kaare Berntsen og overdratt til Kunstindustrimuseet. Det var viraken i den forbindelse som gjorde at J.L. Gaalaas på Hamar ble oppmerksom på at han kunne sitte på en virkelig gammel stol, og i 1936 overleverte han den til Oldsaksamlingen. Stolens eier kjente ikke til annet enn at den i uminnelige tider hadde hatt sin plass på Lille Gålås i Furnes. Engelstad antok at den opprinnelig hadde stått i en kirke, og da var Deglum kirke i Furnes den nærmeste.

104124

Baksiden av Blakar-stolen. Merk de utsvingene bakre stolpene. Ryggbrettet med buet topp og formen på avslutningen nederst – begge finnes igjen på Gålås-stolen. Viking 1938 Pl. XVIII

Gålås-stolen er i sin hovedform en mellomting mellom Blakar- og Tyldal-stolene. Den har rygg og bakside som Blakar-stolen men konstruert i åpent spileverk som Tyldal-stolen. De fire konstruktive delene av ryggen samt setet er i furu, det øvrige i bjørk. Engelstad daterte stolen til ca 1200, og mente planterankene på baksiden liknet de på Hof-portalen.

Stolen var blitt kraftig restaurert i 1712. Da ble et forsvunnet spileverk i ryggen med to horistontale og to vertikale ribber erstattet av et grovt andreaskors, men ikke nok med det: Både sidestykker, sete og forside dateres til restaureringen i 1712. De fremre stolpene har i motsetning til de bakre ikke middelalderens system med gjennomgående tapper, men ellers er nye delene utført i et middelaldersk formspråk. Det ble derfor antatt at de utskiftede delene ennå eksisterte ved restaureringen.

Eivind Engelstad brukte de figurative motivene til å plassere de romanske stolene kronologisk. Der rytterfigurer finnes, så Engelstad på Blakar- og Gåra-stolene edle turneringsgangere med nedtrykte, nesten sittende bakben og det ene forbeinet høyt løftet i paradestilling. Til sammenlikning har Heddal-stolen tettbygde bondegamper.

Et sentralt moment for Engelstad var det kunstige skillet han mente var trukket opp mellom i hovedsak konstruksjonsmessig like kasse– og stolpestoler. I stedet ville han dra skille mellom de vertikale stolene – høye stoler med ryggstolper som går opp over ryggbrettet – og horisontale stoler – hvor ryggbrettet avslutter sidestolpene.

104200

Tyldal-stolens rygg. Legg merke til at alle tre har stolper som blir bredere der bein går over i rygg. Viking 1938 Pl. XX.

Engelstad var over seg i begeistring over Blakar-stolen som med sin «spenstige holdning og hele den elegante slankhet som bl.a. karakteriserer engelsk og norsk skulptur i den tidligste gotikk. I særlig grad er dette fremtredende ved Blaker-stolen, som stadig står som de «romanske» stolenes ypperste representant. For å fremheve det spenstige og stigende i linjespillet har kunstneren med beregnet raffinement latt baksidens sidestolper bue lett utover, en virkning som ikke overgås av noen av de øvrige stoler med sine helt rette linjer.» (1938: 104)

Helt fraværende hos Engelstad er vurderingen av Blakar-stolens treskurd som ellers betegnes som provinsiell, og det virker nærmest som han alt har glemt den makeløse Tyldal-stolen til tross for at den ble nevnt som representant for de såkalt horisontale stolene. Engelstads oppvurdering får en til å undres over om ikke den «slurvete» treskurden på Blakar-stolen kan ha vært tilsiktet; en økonomisering med arbeidet på en stol som var ment å skulle nytes på mange meters hold og ikke under kunsthistorikerens lupe. Endelig er det litt overraskende at han ser den vertikale streben som et romansk – ikke gotisk – stiltrekk.

  • Eivind S: Engelstad 1938: «Gålås-stolen», i Viking bd 2.
  • Gisle Jakhelln 1998, «Høgsetet på Borg», i Fortidsminneforeningen Årbok 1997: 101-24. (bl.a. om middelalderstolene)

Se også Lennart Karlsson 1976, Romansk träornamentik i Sverige, Volum 27 av Acta Universitatis Stockholmiensis. Pussig nok figurerer han ikke i Magerøy 1983 sin litteraturliste som nærmest er kjemisk fri for utenlandsk litteratur.

Advertisements

Korstolen i Hol kirke

Hol gamle kyrkjee

Korstol (eng: choir stall), antatt å være fra 1200-tallet. De spisse bladene plasserer den som overgangsform fra romansk til gotisk treskurd. Hol kirke i Hallingdal, nå på KHM. C17802. H. 161 cm, br. 71 cm, dybde 38 cm. Foto: Franceschi, Giovanni, Kulturhistorisk museum. CC BY-NC 3.0

Med på lasset til en vandreutstilling i 1968, var en korstol fra Hol gamle kirke i Hallingdal. Den er utført i furu, og  med høye utskårne sidevanger/ endeplanker med blad- og rankeornamentikk. Korstolens hovedform, med sirkelrund plate i toppen av vangene, regnes som gotisk, mens ornamentet er i en romansk- gotisk overgangsform. Med sin forholdsvis strenge og figurløse ornamentikk, har den ikke fått like mye kjærlighet av kunsthistorikerne som de mer figurative, tolkningsvennlige verkene. .

Korstolen har en omskiftelig fortid, flettet inn i kirkens egen historie. Ryggen er sekundær. Sigrid og Håkon Christie kan opplyse at korstolen var blitt tilbakestilt etter at den på et tidspunkt  (antakelig i 1697) var blitt utvidet til kirkebenk ved hjelp av et lavere liggende sete i høyre del, ny rygg av liggende planker og ny vange laget av en gammel skurdsmykket portalplanke. Her har vi samtidig forklaringen på at både en stol og en stavkirkeportal har samme museumsnummer.

Tilbakeføringen av stolen skjedde etter at den var kommet museet i hende, og i tilvekstkatalogen fra 1894 het det at de av herredsstyrelsen i Hol hadde fått en benk bestående av «2 Halvdele, adskilte ved et Mellemstykke, men kun den ene Halvdel er oprindelig og har havt dette Mellemstykke til sin ene Sidelæne. Mellemstykket har Udskjæringer paa den Side, der fra først har vendt udad, og det samme er Tilfælde med Forstykket, under Sædet. Hertil er senere – ikke ganske symmetrisk – føiet den anden Halvdel; til Sidelæne for denne har man benyttet den ene Sideplanke af et Kirkeportal, der har rund Halvsøile med Udskjæringer, men forresten er glat.» 

Peter Anker 1968 daterer korstolen til 1200-tallet, mens Roar Hauglid 1973: 418 avgrenser den til siste del av århundret.

Hol korbenk 1898

Korstolens utskjæringer tegnet av Johan Meyer 1892. Gjengitt i Christie 1981: 158

Se også denne åpne benken.

Hol-stolens tvilling: Skrautvålstolen

Fra Skrautvål kirke i Valdres fikk KHM i sin tid en korstol som for mitt utrente øye framstår som identisk i skurden med Hol-stolen. Den har treskurd i fjølen under setet og på utsiden av venstre vange, «dog ikke af noget særdeles karakteristisk Præg». Innvendig på venstre vange er bokstavene K-B utskåret over årstallet 1619, og i tilvekstkatalogen kan man vanskelig anse stolen for å være eldre. Den har senere blitt tilbakedatert til middelalderen. Ennå i 1932 var stolen stuet vekk. 

Det er Hol- og Skrautvål-stolene vi ser for oss når Oldsaksamlingens guide fra 1924 omtaler «Vegetabilske motiver i en kjedsommelig komposisjon og håndverksmessig sett stadig slettere utførelse, inntil det hele henimot år 1400 ender i en komplett åndeløs karveskurd.»

I Ål-salen på KHM står en liknende korstol fra Skrautvål kirke i Valdres, 10 mil fra Hol i Hallingdal. C1162. For mitt utrente øye framstår den som identisk i skurden som Hol-stolen. Foto: Franceschi, Giovanni, Kulturhistorisk museum. CC BY-NC 3.0

[Postskript:] 24 april 1915 dumpet en e-post fra KHM ned i postkassa. De kunne fortelle at Skrautvålstolen C1162 ikke har noen dokumentasjon på konservering siden den kom til museet, ei heller kjenner noen på museet til noe arbeid med den i senere tid. Den er fjernet fra Ål-salen og står på magasin.

Andre paralleller

Toppstykket til korets sydportal i Torpo stavkirke har tilsvarende ornament (UO11282). Hauglid finner ikke noen parallell av skurden i kirken og mener den skriver seg fra en utvidelse av koret senere i middelalderen.

KHMs tilvekstkatalog
…er et underlig fenomen der den dukker opp på hvert eneste Unimussøk uten snev av referanse til senere konservering og undersøkelse av gjenstandstilfanget. Museumsnumrene omfatter enten enkeltgjenstander eller samtlige funn fra utgravninger. For eksempel er 1544 gjenstander fra Oseberg samlet under C55000. Under Oslo-utgravningene på 70-tallet ble tusenvis av gjenstander samlet under ett enkelt museumsnummer for hvert år.

De eldste antikvitetene var samlet inn av Norges Vel sin antikvitetskommisjon fra 1811 til den ble avløst av Oldsaksamlingen i 1829. Jeg har ikke klart å spore opp om og hvor tilveksten ble publisert i Rudolf Keysers tid som direktør, men de fleste er vel samlet i Nicolaysens Norske Fornlevninger. I Ryghs tid ble tilveksten først kunngjort kvartalsvis i avisa Den Norske Rigstidende 1863-67 (Se f.eks 1866 nr 36 og 37. I 1864 var man kommet til C3493). Fra 1866 til 1904 ble Universitetets Oldsaksamlings tilvekstkatalog publisert fortløpende i Fortidsminneforeningens årbok, fra 3839 til 20425. Deretter ble de publisert i Oldtiden fram til 1942, og deretter i Universitetets Oldsaksamlings årbok.

Søk i Universitetsmuseenes hstoriske gjenstandssamlinger via Arkeologisøk går direkte til tilvekstkatalogen, og gir oftere treff der enn via Arkologiportalen.

Hardenbergs codex

Hardenbergs codex fol 1v

Kongen som overrekker folket loven. Fol 1v.

Gjemt mellom to permer på Det kongelige bibliotek i København ligger det som gjerne beskrives som det eldste bevarte norskproduserte illuminerte manuskriptet. Det er litt for hardt beskåret, og bundet inn sammen med andre lovtekster fra 13- til 1500-tallet til boka vi i dag kjenner som Hardenbergs Codex, eller Codex Hardenbergianus (GKS 1154). Håndskriftet er en praktutgave av kong Magnus Lagabøtes Landslov med illuminerte initialer og margtegninger, kolorert og rikelig forgylt.

Manuskriptet er ikke vårt eldste. Det finnes et illuminert lovhåndskrift som er lite referert i kunsthistorien: Codex Reenhielmianus (1305-14) er trolig også skrevet i Norge. Mer om det en annen gang. Det interessante for vår del, er selve illuminasjonene. I første omgang kikker vi litt på hvor og når de er laget gjennom manuskriptets historiografi.

Hardenbergs codex fol 2v

Tronende Jesus med to sverd i munnen gir knelende konge og biskop lovene. (Majestas Domini-motivet med to sverd mot fjeset er ikke unikt , og finnes bl.a. i Livre de Chyrurgie, BL Sloane 1977 f. 9v.) I margen nederst møtes to riddere med lanse. Fol 2v.

Det var i 1817 vi fikk den første tekstkritiske utgaven av Landsloven (vi ser bort fra Hans Paus‘ verk fra 1751).  En mannsalder senere fikk den en ny gjennomgang i storverket Norges gamle love. Da ble manuskriptet datert til andre fjerdedel av 1300-tallet. Til tross for håndskriftets ekstravagante form, ble selve teksten sett på som sekundær i forhold til et knippe manuskripter fra første fjerdedel av 1300-tallet. Gustav Storm regnet det i 1885 som litt eldre enn midten av 1300-tallet. Han mente den rimeligvis var skrevet i Bergen, kanskje for bergensbispen Torstein Eiriksson (biskop 1342 – 49). Katalogførerne ved Det kongelige bibliotek, Chr. Bruun 1890 og Kristian Kålund 1900, daterte håndskriftet mer forsiktig til 1300-tallets Norge.

Harry Fett la seg først tett opp mot tidligere tidfestinger, da han i 1910 daterte manuskriptet til ca 1330 og knyttet det til bergensbispen Håkon Erlingsson (biskop 1332 – 42) og antemensalene fra Årdal og Røldal. Da han igjen gikk inn på skriftet i sitt storverk om middelalderens malekunst fra 1917, skjøv han derimot dateringen fram til Håkon Vs siste tid og koblet det til Osloskolens tilnærming til fransk høygotikk (s. 194). Han hadde lest sin Vitzthum.

Kari Sørsdal tok håndskriftet opp i sin masteroppgave fra 2011. Ut fra hennes gjennomgang (s.12-17) blir det klart at G.T. Flom (1937) sluttet seg til Storms datering og lokalisering. Det samme gjorde Halldór Hermannsson (1935 og 1940), som også åpnet for at forfatteren kunne være en islandsk kunstner med opphold i Norge, Thórarinn. Anne Wichstrøm (1981:274) sveiper bredere når hun daterer det til 1320-50. Magnus Rindal og Knut Berg (1983) mente at det var vanskelig å lokalisere manuskriptet til enten Oslo- eller Bergensmiljøet ettesom det var skrevet etter en nasjonal norm, og fulgte dateringen som opprinnelig ble gitt i NGL. Det samme gjorde Sørsdals veileder, professor Lena Liepe (2003). Berg fjernet seg også fra Harry Fett ved at han argumenterte for at illumineringen bygget på en egen norsk tradisjon, eldre enn landsloven. Illustrasjonene avvek vesentlig fra tilsvarende europeiske lovbøker, het det, selv om de til en viss grad var tilpasset nye trender. Oddafrontalet lå nærmest i stil. Klesdrakten plasserte Berg i sent 1200-tall, tidlig 1300-tall, med foldene ned langs albuene som et romansk trekk i en lokal mote. Bera Nordal (1985) skjøv tidfestingen fram til etter 1350, mens drakthistorikeren Eva Andersson (2006) satte ca 1330-40. Sørsdal sluttet seg til Anderssons tidfesting.

Det er altså en viss spredning i manuskriptets datering og plassering. Utstillingskatalogene Gyldne bøger (København 1952) og Middelalderkunst fra Norge i andre land (1972) gjentar NGLs opprinnelige datering til andre fjerdedel av 1300-tallet. Det kongelige biblioteks hjemmesider gir fremdeles en rundere datering til starten av 1300-tallet. Fetts lokalisering til en egen Oslo-skole ble tilbakevist av Flom (1937) og Berg (1983). Det er teorien om tilhørigheten til en Bergensskole som må sies å stå sterkest til tross for forsøk på å kople verket til Island.

Hardenbergs codex fol 6r

Hardenbergs codex fol 9v (innleder Landevernsbolken)

Hardenbergs codex fol 15v

Hardenbergs codex fol 24r (overskjortel med splitt)

Hardenbergs codex fol 26r (kister og stol, kistene symboliserer arv)

Hardenbergs codex fol 32r (overskjortler med splitt, damer)

Hardenbergs codex fol 35r

Hardenbergs codex fol 51r

Hardenbergs codex fol 57r

Blakarstolen – igjen

Blakarstolen

Blakarstolen fra storgården Blakar i Vågå Utskåret lenestol med fotbrett og kasse i setet. Datert til senest 1200. C1629. Foto: Kulturhistorisk museum.

Jeg var inne på Blakarstolen i forrige post. Her går vi litt nærmere inn på bibliografien knyttet til stolen som Sigurd Grieg antok opprinnelig hadde stått i Lom kirke, men som siden stod i århundrer på storgården Blakar i Vågå.

Tiedemand tegnet stolen i 1843. Den er angivelig avbildet i innbydelsen til stiftelsen av Fortidsminneforeningen i 1844 og i Årsberetningen fra 1848. Den er nærmere omtalt av Nicolaysen 1879, hvor den ble sagt å tilhøre den lille antikvitetssamling som prost Krag i sin tid hadde fått laget i skolehuset ved Vågå kirke. Nicolaysen var ikke kjent med hvordan stolen hadde vært benyttet, hverken opprinnelig eller senere, men han antok at den fra først av hadde sin plass i en kirke, og da sansynligst i Loms, «siden der som ovenomtalt ellers ikke kjennes nogen stol af dette slags fra et privathus.» Muligens hadde flyttingen skjedd ved at kirkeeierne tok dem med seg da kirkene kom i privat eie, i dette tilfellet i Blakar-familiens. (Nicolaysen 1879:8f)

Tegning av Adolph Tiedemand. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Konstruksjonen av stolen er nærmere beskrevet av Sigurd Grieg i hans sammenlikning med Osebergstolen i 1928. Han typologiserte begge som kassestoler, og sammenstilte dem med tronstolen på Bayeuxtapetet som en mellomform.

Om vi skal følge Grieg har Blakarstolen følgende mål: Høyde i ryggen er 128 cm med dyrehode i enden og forreste stolper er 79 cm med dyrefigur i enden. Mellom fremre og bakre stolper er det svakt buede vanger. Bredde foran er ved kassens overkant 61 cm og 46 cm ved underkanten. Kassen begynner 16 cm over gulvet. Bak er bredden 61 cm ved kassens overkant og 57 cm ved underkanten. Setets indre mål er 52,5 cm x 52 cm. Setehøyden er 53 cm over gulvet, og det har tidligere vært fotbrett.

Stolens kasse beskrives slik: Fremre brett (panel)  er 48 x 45 cm. (ed: og ser ut til å være radialskåret med de eldste/tetteste årringene nederst – altså fra et over 90 cm tjukt tre) Det har et fordypet felt på 47 x 30 cm med buet overside og plantemotiv.  Bakbrettet bestod av to deler, hvorav den øverste angis som 37 x 44 cm og er festet med to tapper i hver smalside, en ved overkanten og en ved underkanten. I tillegg er det brukt trenagler. Bakbrettet har også et fordypet felt på 30 x 42,5 cm med buet overside og prydet med en bildefremstilling. Et lite brett sitter under dette. Sidebrettene består av to brett hver. De øverste er 48 x 37 cm og har fordypede felt på 48 x 30 cm prydet med bildefremstillinger. Nedre sidebrett er 48 cm langt og bredde på midten er 15 cm.

Ryggen er 44 cm lang og 34 cm høy på midten. Ryggstykkets smalsider er avfaset og innfelt i bakstolpene (I tillegg teller jeg fem plugger på hver side?). Baksiden er prydet med plantemotiv, men ikke i nedskåret felt. Et lite mellomstykke mellom ryggstykke og kasse er prydet med båndfletting. Innsiden er ikke utsmykket, og Grieg antar at det har vært stoppet eller dekket med et teppe. Grieg hevdet at også det vesle mellomstykket mellom rygg og kasse var uten pryd på innsiden, men det motsatte framgår klart av bildet.

Sammenliknet med Osebergstolen framhevet Grieg at Blakerstolen var en mer komplisert konstruksjon. For det første var kassen løftet opp fra gulvet, stolpene har utskårne dyrehoder og treskurd har erstattet maling. De bakre stolpene på Blakerstolen skrånet også sterkere bakover enn på Osebergstolen. Grieg går videre og sammenlikner blant annet med Gåråstolen.(Grieg 1928: 110ff)

Grieg går ikke inn på trepluggene på nedre sidebrett (sprosse). De er kanskje for bunnplata i innvendig kiste? Heller ikke det tilsynelatende hullet etter lås i stolens front går han inn på.

Treskurden er av Grieg beskrevet som grove romanske ranker og rike figurframstillinger av kjempende krigere i store felter, knyttet stilmessig til Hyllestadportalen. Ellen Marie Magerøy beskriver Blakar-stolen som en av de som er farget av den vanlige stavkirke-stilen i sin treskurd. Hun spekulerer på om «Olavs» krone er en del av sideutsmykningen. (1983:104ff)

Fra digitalt museum: «Treskurd, relieff på Blakerstolen. «Olavs død på Stiklestad». Eier: Universitetet i Oslo.» Scenen avviker fra andre framstillinger. Legg merke til stålhufu (hjelmen) til de to krigerne .

Scenen som angivelig skal vise «Olavs død på Stiklestad» er grundig tilbakevist, men opprettholdes ennå i Oldsakssamlingens guide (2000: 11). Magerøy (1983) spekulerte på om «Olavs» krone var en del av kantutsmykningen. Grieg viste til at Wallem i Nordisk Kultur XIIB, s. 67 fig 1, tolket krigerne på det ene sidefeltet ikke som i kamp, men at scenen framstiller en mann som leker med tre sverd, den berømmelige handsaxaleikr. De to andre mennene finner jeg det på min side vanskelig å tolke det annerledes enn at mannen til venstre gjennomborer skjoldet til mannen i midten og stikker mot halsen mens mannen i midten kutter i førstnevntes arm.

Scenen på den andre siden kan muligens vise Sigurds Fåvnesbane i kamp med dragen, kjent fra Den eldre Edda. (Se også Hyllestad stavkirke.)

I rytterkampen på baksiden tolkes rytternes runde rikt beslåtte skjold som utnyttet i dekorasjonen.

Som et apropos kan bemerkes at Gisle Jakhelln valgte seg Blakarstolen som forbilde da han skulle rekonstruere et treseters høysete/ondvegi for den rekonstruerte høvdinghallen på Borg.

Middelalderens stolpestol

Som nevnt var møbelhåndverket i middelalder, som i vikingtid, karakterisert ved en basiskonstruksjon der delene ble festet i hverandre med tapper i slisser og forankret med plugger. Flatene bød seg fram til skurd og eller maling. Stolpestoler («bysantinske» eller «romanske» stoler) var en utbredt konstruksjon, og stormenns sete. Stolene er kjennetegnet ved at bakbeina fortsetter ubrutt opp i ryggstavene og er bundet sammen med sarger under seteplatene og sprosser lenger nede som er tappet inn i stolpene og forankret med plugger. De har sin parallell i stolpekistene. Fremragende i Norge er Tyldaldsstolen og Blakarstolen, og legger vi til Osebergstolen sitter vi med en langvarig stolbyggetradisjon.

Blakarstolen

Blakarstolen fra storgården Blakar i Vågå. Utskåret lenestol med fotbrett og kasse i setet. Datert til senest 1200. C1629. Foto: Kulturhistorisk museum.

Blakarstolen er datert til 1200-tallet og skriver seg fra storgården Blakar i Vågå. Sidebrettene er så brede at de danner en lukket kasse med setet som lokk. De er slisset inn i beina og forankret med plugger. Fotbrett mangler. Stolen er laget av furu og bjørk. Løver og drakehoder pryder enden på stolpene mens motivene på sidene er bladranker og fortellende figurframstillinger (antakelig Sigurd Favnesbane på den ene siden, Olavs fall på Stiklestad på den andre og to ryttere i kamp på baksiden). Detaljene i treskurden oppgis i oldsaksamlingens katalog som primitive og klassifiserer stolens produksjon som provinsiell.

Tyldalsstolen

Tyldalsstolen fra Tyldal kirke i Østerdalen, nå i Kulturhistorisk museum. Foto: Eirik Irgens Johansen.

Tyldalsstolen er datert til ca 1150-1200. Den er laget i bjørk og har rikholdige treutskjæringer. Hovedmotivene er dyr, skåret i sirkel- og firkantfelt. Treskurden viser nær tilknytning til romanske steinarbeid og kobles til verkstedet ved domkirken i Nidaros. Den regnes som meget presist utført og blant de ypperste møblene fra perioden i europeisk sammenheng. Det kvadratiske korset i ryggen skal angivelig bety at stolen er forbeholdt brukt av geistlige, og den antas da også å ha stått i koret i Tyldal kirke.

Osebergstolen

Osebergstolen, vikingskimuseet. Foto: Eirik Irgens Johnsen.

Osebergstolen er datert til 800-tallet, men viser den samme basiskonstruksjonen som stolene over. Den er laget av bøk. Det tapte setet skal ha vært av flettet strå, bast eller tauverk. Stolen er påfallende liten og det spekuleres i om den har vært til bruk oppi osebergvogna. Ryggen bærer merker etter å ha vært stoppet. I likhet med Blakarstolen er det kun sidestykkene som er festet med gjennomgående tapper og plugger, mens ryggstykket kun er festet med fals. Stolen har opprinnelig vært prydet med malte dyreornamenter, men de siste restene forsvant da det hele ble kokt i alun.

Gåråstolen

Gåråstolen, angivelig  fra gamle Bø stavkirke i Telemark. Den beskrives som en typisk stolpestol fra middelalderen, har trolig fungert som «tronstol» for en storkar og var et tegn på lov, autoritet og legitim makt. Foto: Kunstindustrimuseet.

Gåråstolen fra 13-1400-tallet kan tas med for å illustrere kontinuiteten i produksjonen av denne typen stolpestol. Utskjæringene viser riddere i kamp, folk i dans, dragehoder og ornamentikk.

Tyldalsstolen detalj

Her ses hvordan Tyldalsstolen er tappet sammen. Øverst ses hvordan tappen er styrket med «nakking». (Gjerdi 1976: 19)

Konstruksjonen av stolene har sterke felles trekk. Allerede i Osebergstolen er tappene forskjøvet i forhold til hverandre i stolpene slik at man unngår å svekke konstruksjonen. Tappene ble utformet med en «nakking» for å styrke konstruksjonen.

Stolpestolene fantes også i dreide utgaver, hvor sentrale eksempler er Urnesstolen (1100-tall), Heddalstolen (1200-tall) og Baldisholstolen (nå på Kunstindustrimuseet). Disse får vi komme tilbake til. Vi får også komme tilbake til Jærstolene, som også regnes for å ha sin opprinnelse i middelalderen og ikke må forveksles med pinnestolene. (Gjerdi 1976:21)

  • Trond Gjerdi, Møbler i Norge, Gyldendal 1976.
  • Sigurd Grieg, Gudbrandsdalen i mellomalderen I, Hamar 1957.
  • R. Horgen (red.), Middelaldersalen i Historisk Museum, Oldsaksamlingen 2000, s. 11f.
  • Nicolay Nicolaysen, «Om vore stole i middelalderen», Fortidsminneforeningens årbok 1879: 1-20. (Hovedsakelig om Tyldalstolen og med en fabelaktig rekonstruksjon i form av en strektegning etter s. 20. Framstillingen bærer preg av at Osebergstolen ikke var oppdaget ennå.)
  • Om stolens elitistiske preg i Frans-Arne Stylegar, «Maktens sete«, i bloggen Arkeologi i nord, 2008.