Stikkordarkiv: surcotte

Ermekappe (før kalt gardecorps/ gardekors)

Pierre tombale de Hugues Libergier

Hugues de Libergier d. 1263, gravstein i domkirken i Reims. Bly og stein. Med utgangspunkt i denne illustrasjonen har Rickard Wingård lansert en teori om at gardecorpsen kunne ha såkalt raglan skjæring der ermene går helt opp til halslinningen.

Gardecorps har siden Viollet-le-Duc betegnet en spesiell type syrkot (overkjortel) med lange vide ermer og armslisser som finnes avbildet i perioden 1250-1350.

Termen finnes historisk, men betegnet sannsynligvis en helt annen type plagg – trolig en ermeløs overkjortel som bare dekket torsoen.

I Norge dukker Gardekors opp i et norsk testamente fra 1290-åra blant gaver til kirkens menn i Trondheim for å sikre stormannens Aslak Jonsson Tviskavens etterliv.

Eva Andersson har antydet den historiske betegnelsen ermekappe på det plagget vi her snakker om. Ordet dukker først opp i et svensk testamente i 1328, da oversatt til middelalderlatin toga (som dermed avvek markert fra den klassiske betydningen av ordet), ”…togam meam dictam aermakapae…”, og nevnt 19 ganger fram til 1371, og båret både av kvinner og menn. Tidligere forekomster av plagget kan i så fall være skjult bak en annen betegnelse, kanskje den mer generelle syrkot?Andersson avgrenser plagget slik:

  1. Lange og vide ermer med armslisse.
  2. I de fleste tilfellene har plagget integrert hette.
  3. Det ser ofte ut til å være foldelagte overarmer og skuldre helt inn til hetten.
  4. Knepping i halsåpningen dukker opp på 1200-tallet og blir dominerende på 1300-tallet.
  5. Plagget avbildes med og uten fór.
Gardecorps bakside Strasbourg.

Den nærmest naturalistiske gotiske steinhuggerkunsten er ofte den beste kilden til 1200-tallets drakthistorie. Her fra Notre-Dame de Strasbourg er en sjelden avbildning av plagget bakfra, iført en kar som hjelper Jesus å løfte korset. Er det byggverkets legendariske arkitekt vi ser ryggen på i rollen som Simon fra Kyrene? Foldeleggingen fortsetter langt bak på ryggen. Fra tympanumet til midtportalen på vestfasaden som ble påbegynt i 1277. Detalj fra foto av Tangopaso på WIkimedia Commons.

Det finnes en mengde billedkilder til plagget. En del er samlet hos Larsdatter som har en litt avvikende avgrensing og også inkluderer en del surcotter med kortere ermer. Plagget finnes bl.a. med foldelagte skuldre og overarmer på mann i Machieowskibibelen, hos K21 CANTICA, HYMNS, ETC, i Codex Manesse og på gravplata til fru Ingeborg Bengtsdotter (død 1314).

Til tross for de mange illustrasjonene med skuldre hvor foldeleggingen forsvinner inn under hetten har mønstre og rekonstruerte gardecorpser det til felles at de benytter en tradisjonell skulderskjæring. Det gjelder også de få som tyr til en eller annen form for foldelegging.

Blant de som åpner for andre skulderskjæringer er Eva Andersson i sin rekonstruksjon basert på snittet til kjortelen til Claire av Assissi. En rekonstruksjon basert på Strasbourg-bildet, skal være beskrevet i Lore Ritgen 1962, «Die Höfische Tracht der Isle de France», i Zeitschrift für waffen- und kostümkunde. Den eneste jeg kjenner til som har begitt seg ut på en raglan rekonstruksjon er Sihame Cornetet med svært vellykket resultat.

Her er lite knippe av diskusjoner og eksempler på rekonstruksjoner.

Nedsydde folder er godt beskrevet hos Dress From Medieval Turku. Også Eva Andersson rynker på gamlemåten her. Alternative måter å foldelegge på her. Katafalk forer en hette her, bruker silketråd i knapphullene etter funn fra London og fester knappene helt på kanten av tøyet. Raglan skjæring finnes det noen rekonstruksjoner av fra senere tid på andre plagg; her en knekteskjortepost med raglan og smokking. En måte å sy sammen ermestykkene der det skal være slisse kan være med spilesøm, beskrevet her og her. De foldelagte ermene sys best til bolen med usynlige sting fra retta. Tips om fylltråd i større knapphull.

[ed. 2.3.2021 med oppdatert  betegnelse]

Falk 1919:173 definerte gardekors (mhd warkus) med Du Cange as a «vestis seu tunica superior, quae pectus constringit et custodit» – overs. «et ettersitende overplagg» og med Weinhold som et jupon- eller jakkeaktig plagg.

Litteratur