Stikkordarkiv: svarvestol

Den første kjente dreiebenken

Strap lathe Egypt ca 300 BC. Petosiris tomb. photo

Dreiing av møbeldeler som arbeidsledd i et snekkerverksted. Relieff på nordveggen av Tots yppersteprest Petosiris’ gravkammer i dagens Tuna el-Gebel, tidlig 300-tall f. kr. «Woodworkers with a Lathe» (German Archaeological Institute, Cairo F-21204) via Venit 2015.

Over alt hvor tredeiingens historie skrives, på nettet som andre steder, dukker det innledningsvis opp en henvisning til vår eldste kjente avbildning av en dreiebenk, en egyptisk stroppebenk. Presentasjonen av bildet, ofte bare gjennom en strektegning, får gjerne preg av hviskeleken der den ene innledningen parafraserer den forrige. Vi skal se nærmere på bildet og sammenhengen det egentlig står i, men først må vi nøste oss tilbake.

Fantasifull gjengivelse av den egyptiske dreiebenken etter Watson 1974, her gjengitt etter Historic Games artikkel «Early Wood Lathes«.

Den mest fantasifulle tilnærmingen til avbildningen finner vi hos Watson 1974. Jeg vet ikke om det er han som er opphavet til skissen, men den ser ut til å være resultat av at man har hatt problemer med å se for seg hvordan en slik tilsynelatende vertikalt orientert benk kunne holde seg stabil. Løsningen har blitt å forlenge benken bak hjelpemannen med en ekstra søyle med noe som ser ut som justeringsskruer på begge søyler. Tegningen er her gjengitt etter Historic Games’ artikkel om emnet men finnes også gjengitt her. Historic Games‘ artikkel refererer også en spekulasjon om at avbildningen egentlig viser en horisontal dreiebenk, avbildet som den var fordi perspektiv ikke var utviklet. De mente den kunne fungere begge veier.

De fleste øvrige tolkninger er presise nok til å være grunnlag for en begrunnet diskusjon av hva vi ser. Her er noen av de som dukker opp på nettet.

Tegning hos Gale et al. 2000, s. 357. I motsetning til de fleste andre har de sine referanser i orden: «Scene showing a carpenter turning wood on a lathe, from the early Ptolemaic tomb of Petosiris at Tuna el-Gebel (after Lefèbvre 1923: pl. X)».

Tolkningen av bildet hos en fransk Tourneur sur bois. Denne gangen speilvendt. Jeg vil anta at de har lånt tegningen annetstedsfra.

Lathe,after a picture in the tomb of Petosiris

Nok en representasjon. Fra en side om egyptiske håndverk.

 

I the Woodturner’s Workshops, «A brief History of Woodturning«, finner vi en mer autoritativ tegning sammen med en utmerket introduksjon til de eldste dreiebenkene. Den beskrives som en «bow lathe» som den åpenbart ikke er, men av sammenhengen framgår det at Brian Clifford mener «strap lathe». Referansen er til «a bas-relief carving on the wall of the grave of an Egyptian called Petrosiris.»

Relieffets kontekst

Petosiris’ gravkammer. Commons.

Referansen hos Gale et. al nevnt over tar oss tilbake til skissens opphav. Det befinner seg i et tidlig-ptolomeisk gravkammer, gravkapellet til Petosiris, yppersteprest for guden Thoth i Hermopolis’ nekropolis, dagens Tuna el-Gebel, datert til første tredjedel av 300-tallet f. kr (= den siste tredjedelen av det fjerde århundre). Oppdagelsen av gravkapellet ble innrapportert til museet i Kairo i 1919, hvor  franske Gustave Lefebvre nettopp hadde tiltrådt som direktør. Et dokumentasjons- og restaureringsprosjekt fulgte, og i 1923-24 ble kapellet publisert i et revolusjonerende trebindsverk.

Strap lathe Egypt ca 300 BC. Petosiris tomb.

Lefebvres egen illustrasjon av stroppebenken avbildet i Petosiris’ gravkammer, første tredjedel av 300-tallet f.kr. Lefebvre 1924, plansje X.

Blant de som har gitt avbildningen en seriøs behandling i senere år er Marjorie Susan Venit i 2015 med boka, Visualizing the Afterlife in the Tombs of Graeco-Roman Egypt, På side 24 beskriver hun hvordan stroppebenken er del av et helt snekkerverksted med en mengde forskjellige operasjoner: 

[s. 24:] «In this sequence, two men are shown at a lathe carving a colonette terminating in a papyrus capital, the earliest known depiction of wood-turning in Egypt. At the right, another artisan finishes off a similar piece, probably with an adze. In the panel directly above, an artisan works on a pierced panel with a bow drill while his assistant stedies the piece. In the center of the frieze, carrying a headrest that incorporates the colonettes fabricated below, another artisan observes them; his belly, like that of the rhyton-maker on the west side of the north wall, hangs over his loincloth. At the right of the scene, a fourth artisan uses an adze to smooth the top of a small chest.

Blant de som har studert relieffet er det flere diskusjonslinjer. Det ene gjelder dateringen av avbildingen. Venit daterer gravkapellet til tidlig 300-tall, kort etter Alexander den stores erobring av Egypt i 332 f.kr. Det er det eldste gravmonumentet som anerkjenner gresk tilstedeværelse i Egypt. Det dreier seg altså ikke om et veggmaleri. Vi har ikke grunnlag for å tro at hverken «early Egypt«, ca 1300 f. kr. eller  400-tallet f. kr var tiden dreiebenken kom i bruk i Egypt. Ei heller regnes relieffet for å være fra 200-tallet. Med dateringen av bildet, egyptiske dreide tresaker og greske tilsvarende tresaker har Heine 1990: 191 antydet at egypterne lærte håndverket av grekerne.

En annen diskusjon gjelder dreiebenkens form. Maihaugens egen G.A. Norman klarte på 1950-tallet å sikre seg en stipendreise til Egypt og presenterte en oversiktsartikkel om dreiing i 1961. Han så i relieffet en vertikal dreiemåte som for han framstod som lite tilfredsstillende. Framfor å vurdere egenskaper ved avbildningen, presenterte han det som et ledd i en lineær utvikling via horisontal stroppebenk, buebenk og videre til vippebenk. Stuart King har derimot formidlet en teori om at den avbildede stroppebenken egentlig var horisontal, men at den på grunn av egyptiske kunstkonvensjoner ble avbildet vertikal. King skriver også at «As with many Middle Eastern and eastern lathes of this type it was operated at ground level, in this case by two men.» Men som vi var inne på i posten om Theopilus var dette også tilfellet i Europa på et langt senere tidspunkt.

Kings tolkning om at det egentlig dreier seg om en horisontal benk synes rimelig. Jeg er allikevel skeptisk til hans påstand om at stroppebenken i likhet med buebenken er for svak til å dreie store ting som hjulnav, og at de forutsetter en vippebenk. Her synes han påvirket av Carole Morris?

Litteratur

  • Aubery F. Burstall 1975, Simple Working Models of Historic Machines.
  • Jean-Pierre Corteggiani, Jean-François Gout og Nadine Cherpion 2007, Le tombeau de petosiris a touna al-gebel, releve photographique – en nyere fotobok.
  • Erika Fischer 2014, «Schnitzen» – om egyptisk trearbeid, gjengir stroppebenken.
  • Rowena Gale, Peter Gasson, Nigel Hepper og Geoffrey Killen 2000, «Wood», i P.T. Nicholson og I. Shaw (red.), Ancient Egyptian materials and techniques, Cambridge University Press, New York, s. 357. Utdrag.
  • Stuart King – argumenterer for tredreiing i bronsealderen – en strap lathe gir bedre presisjon og overlegen arbeidshastighet for småarbeid i forhold til en bow lathe.
  • Gustave Lefebvre 1924, Le Tombeau de Pétosiris, Le Caire, Institut français d’archéologie orientale. – Se alternativ (og bedre) kilde her. I boka finner vi igjen Woodturner’s Workshops tegning, på plansje X, Pronaos. Mur Nord (C). – Inscr. nos 35-37.
  • G.A. Norman 1961, «Tredreiere og dreiebenker», Årbok for Maihaugen 1957-60, Lillehammer, s. 51-80. – han baserer seg tungt på Spannagel 1948, langt tyngre enn han gir inntrykk av.
  • Marjorie Susan Venit 2015, Visualizing the Afterlife in the Tombs of Graeco-Roman EgyptCambridge University Press. Gjengir foto!!! – Hun refererer Baines 2004: 46 som særlig peker ut tredreiing og påstår at det var ukjent i «Dynastic Egypt». Men hun påpeker at dette ikke er helt riktig med henvisning til Killen: 357 som sier at datoen for oppdagelsen er ukjent. 
  • Aldren A. Watson 1974, Country Furniture.
  • Tysk artikkel 1997, «Geschichte der römischen Drechslerei«, – «Plinius der Ältere, ein römischer Lehrer, bezeichnete Theodorus (560 v. Chr.) von der Insel Samos als den Vater der Drechslerei,»
  • Alle dreiekilders mor: Fritz Spannagel 1948, Das Drechslerwerk, Ein Fachbuch für Drechsler, Lehrer, Architekten und Liebhaber, Ravensburg.
  • Günther Heine 1990, Das Werkzeug des Schreiners und Drechslers, – baserer seg også på Spannagel, men tenker sjæl.
  • Plinius den eldre (23 – 79 e.kr.), Naturalis Historia, beskriver multikunstneren Theodorus av Samos som oppfinneren av dreiebenken.  Han nevner konstruksjonen i forbindelse med tre, glass og stein, men uten å gi konstruksjonsdetaljer:
    • s. 489: «The Cyclopes invented the art of working iron. Choræbus, the Atheninan, was the first who made earthen vessels; but Anacharsis, the Sctian, or, according to others, Hyperbius, the Corinthian, first invented the potter’s wheel. Dædalus was the first person who worked in wood;it was he who invented the saw, the axe, the plummet, the gimlet, glue, and isinglass; the square, the level, the turner’s lathe, and the key, were invented by Theodorus, of Samos.» – vi kan legge til at det er ikke noe her som indikerer at Theodorus’ dreiebenk var laget for å dreie tre. Tvertimot.
    • s. 66 om glassmaking: «… the glass is either blown into various forms, turned in a lathe, or engraved like silver.» – her er det en feiloversettelse – skal være turning wheel, ikke lathe og varmdreiing; jf. Rosemarie Lierke, «The ‘Turning’ of Ancient Glass Vessels», i Michel Feugère et Jean-Claude Gérold (eds.) Monographies Instrumentum 27 “Le Tournage, des origines à l’an Mil” , Actes du colloque de Niederbronn, octobre 2003. Éditions monique mergoil, Montagnac 2004, 169-178.
    • s. 44 om kleberstein: «At Siphons, there is a kind of stone which is hollowed and turned in the lathe, for making cooking-utensils and vessels for keeping provisions; a thing too, that, to my own knowledge, is done with the green stone of Comum in Italy.»
    • om dreiing av steinsøyler i bok 36: «The Labyrinth of Lemnos251 is similar to it [the cretan labyrinth], only that it is rendered more imposing by its hundred and fifty columns; the shafts of which, when in the stone-yard, were so nicely balanced, that a child was able to manage the wheel of the lathe in turning them. The architects were, Smilis,252 Rhœcus,253 and Theodorus, natives of the island».
    • s. 717 «… An artist of the name of Thericles is highly spoken of for his skill in turning goblets from the wood of the terebinth: and, indeed, that fact is a proof of the goodness of the wood. Terebinth is the only wood that requirers to be rubbet with oil, and is improved thereby.»
    • Theodorus av Samos var blant kunsthåndverkerne Plinius framhevet. s. 621: «Theodorus of Samos, who constructed the Labyrinth, cast his own statue in brass; which was greatly admired, not only for its resemblance, but for the extreme delicacy of the work. In the right hand he holds a file, and with three fingers of the left, a little model of a four-horse chariot, which has since been transferred to Præneste: it is so extremely minute, that the whole piece, both chariot and charioteer, may be covered by the wings of a fly, which he also made with it.» Theodorus regnes også av noen blant oppfinnerne av skulpturkunsten «a considerable period before the expulsion of the Bacchiadæ from Corinth».
  • Andre henvisninger til lathe hos nettstedet perseus.
    • Aristophanes, Thesmophoriazusae: «Servant
      —is going to construct the framework of a drama. He is rounding fresh poetical forms, [55] he is polishing them in the lathe and is welding them; he is hammering out sentences and metaphors; he is working up his subject like soft wax. First he models it and then he casts it in bronze—»
    • Flavius Josephus, Antiquities of the Jews, » as one may say, turned accurately in a lathe«.
    • Platon, on tingenes tre vesner: «And in the third place there is that object which is in course of being portrayed and obliterated, or of being shaped with a lathe, and falling into decay […] Every one of the circles which are drawn in geometric exercises or are turned by the lathe is full of what is opposite to the fifth, since it is in contact with the straight everywhere»
    • Sokrates, etter Platon: «Socrates
      In shipbuilding and house-building, and many other branches of wood-working. For the artisan uses a rule, I imagine, a lathe, compasses, a chalk-line».
    • P. Vergilius: «Nor do smooth lindens or lathe-polished box[wood]
      Shrink from man’s shaping and keen-furrowing steel;»
    • Vitruvius Pollio, The Ten Books on Architecture «The heaven revolves steadily round earth and sea on the pivots at the ends of its axis. […] Round these pivots (termed in Greek πόλοι) as centres, like those of a turning lathe, she formed the circles in which the heaven passes on its everlasting way.»
    • Andrew Stewart, One Hundred Greek Sculptors, Their Careers and Extant Works «In addition, Vitruvius 7 praef. 12 records a book by Theodoros on the «Doric» (sic) Heraion […] In fact, the columns of the mid sixth-century Heraion were indeed lathe-turned, apparently a ‘first’ in Greek architecture.» Se også her. og om «lathe marks» her
  • Dreiespor fra Samos fra to suksessive peripteroi fra 500-tallet f.kr. i fotnote 14 her. særlig Nils Hellner 2002, Die Säulenbasen des zweiten Dipteros von Samos, phd. Han viser bl.a. til J.Th. Clarke, Report on the Investigations at Assos 1882, 1883, 2. Bd. (1898) 77 ff. : «Moreover, a passage of Pliny, which seems to have escaped the attention of writers upon the construction methods of the ancients, shows the Greeks of the sixth century before Christ to have possessed lathes which were capable of turning, not only capitals as heavy as those of Assos, but even entire columns.»
  • Dreiespor fra Heraion i Argos fra 600-tallet f.kr. avvises i Nils Hellner 2004, «Drehspuren am Säulenbauteil des archaischen Heraion von Argos?«.
  • Dreide egyptiske steinvaser. Dodgy side. Må verifiseres.
  • G.R.H. Wrigt 2009, Ancient building technology bd 3 s. 2010 omtaler søyledreiing i antikken som kontroversielt men viser til kilder på det; «
  • Jean-Claude Bessac 2004, «Le tournage des éléments architecturaux en pierre», i M. Feugère og J.-C. Gérold (red.), Le tournage des origines à l’an Mil, Actes du Colloque de Niederbronn, oct. 2003, Monographie Instrumentum 27, Montagnac (Hérault), s. 34-47 – gir en summarisk oversikt over mulig bruk av dreiebenk i konstruksjon i antikken.
  • Ghislain Vincent et al. 2014, «Artisanat antique dans l’aire vésuvienne : le cas de la pierre» – Ser på produksjonsspor på stein i Pompeii. En lokal steinart, grå tuff kalt «Nocera», ble utvalgt fordi den gir gode redskapsspor og var i bruk fra ca 300 f.kr. De fleste søyle- og søyledeler med peristyler er fra sent 100-tall av og produksjonen stanser ca 80 f. kr. [Tournage på fransk – tour – brukes både om dreiebenk og dreieskive, men googleoversettes med tower (tårn).] Antakelig fantes forskjellige varianter av maskinen, etter region, verksted og bruk. Brukt tilbake til arkaisk tid i Hellas og spredt i hele middelhavsbassenget, og ennå i bruk i Gallia på 100-tallet e.kr. (colonne i et sanctuaire bourguignon (Vincent 2014). Maskinens utseende er ukjent, men gitt vekten på de letteste blokkene på 45 -95 kg er det mest sannsynlig dreid vertikalt med en krok fiksert på toppen. Emnet hviler på et leie og sentrert ved hjelp av et rektangulært tapphull og vekten fordeles ved at hullet er utvidet på to sider, et systematisk trekk ved søylene. Metoden er brukt på søyler av alle størrelser. Litteratur om dreieapparatusen: Orlandos 1966, p. 65-66; Widow 1987 Hellmann 2002, p. 83; Hellner 2004;Bessac 2004; White – Monthel 2006; Gaillard et al. 2011.
  • Michel Feugère 2004, «Le tournage : une technique, une histoire, un colloque«, i M. Feugère og J.-C. Gérold (red.), Le tournage des origines à l’an Mil, Actes du Colloque de Niederbronn, oct. 2003, Monographie Instrumentum 27, Montagnac (Hérault), s. 9-16. – dreiespor finnes fra neolittisk tid på perler, senere på bronsegjenstander og andre metaller, på tre o.l. selv om nord for Alpene er det først regnes med at det er fra 6-700 f.kr. dreiing er påvist (Drescher: Hallstatt). Han advarer: Selv om man kan eksperiemtere er det 1000 måter å komme til samme resultat. – Fra Niederbronnseminaret 2014.
  • Thomas F.C. Blagg 197?, Roman Architectural Ornament in Britain, Phd. – viser rekonstruksjon av en dreiemaskin. Han henviser til en maltesisk dreieinstallasjon som kan være nedarvet fra bysantinsk tid.
    • – «Hugh Braun writes «that, when he was engaged in architectural resorationwork in Malta after 1945, his local master-mason built a lathe to turn columns some five feet in length. A rectangular block was held by its ends between two L-shaped spikes fixed in two masses of stone. A rope was twisted round the block and …. was done with a heavy chisel set in a wooden handle nearly a yard long, at first detatching large spalls which flew in all directions. Admittedly, Maltese stone is particulary soft, and it might be much less easy to treat harder stones in this way. Braun speculates that this lathe was constructed in a tradition handed down from Byzantine, if not from Imperial Roman, times.
    • Hugh Braun 1946, Works of art in Malta : losses and survivals in the war, compiled by Hugh Braun and issued by the British Committee on the Preservation and Restitution of Works of Art, Archives, and other Material in Enemy Hands. – nevner ikke noen gjenoppbyggingsforsøk, så henvisningen er nok fra senere publikasjon.
    • – se også Blagg, T. F. C. (1976). ‘Tools and techniques of the Roman stone-mason in Britain’, Britannia 7: 152–72.
Photo 2

Og til slutt en fantasifull gjengivelse av Hallstatt-dreiere: Tourneurs de l’Age du bronze (Halstatt), 700 ans avant J.C. au nord des Alpes, d’après une reconstitution de H. Drescher.

Advertisements

Kjevle til baking og bank

kjevle mulig G27125

En av de to mulige kjevlene som ble funnet i Gamlebyen, i søndre felt. Denne er fra brannlag 14, datert til 1025-1075. Diameter 45 mm, 33 cm lang inkludert 12 cm skaft og dreid i bjørk. C34761G27125. Foto: © 2016 Kulturhistorisk museum, UiO / CC BY-SA 4.0

Hva kjevlet man med i middelalderen? Til tross for at redskaper til flatbrød- og lefsebaking, som steintakker og bakstestikker er tallrike i norske middelalder-byfunn, glimrer kjevla (nor: kefli) ofte med sitt fravær. Jeg (dvs. Birthe Weber) har bare klart å spore opp to mulige fra Oslo, foruten én fra Bergen og én fra Trondheim. Det er også én fra danske Boringholm og noen fra Novgorod. Hverken i London, York eller Schleswig er kjevler nevnt.

Meg bekjent er det i Norge Birthe Weber som har lagt ned det største arbeidet her. I sin analyse av funnene fra middelalderens Oslo trengte hun kjevler for å gjøre materialtilfanget rundt flatbrødbakingen fullstendig, og landet på at to køllelignende gjenstander hadde spilt den rollen. Det dreide seg om G20615 og G27125 som begge er fra Søndre Felt. De har diameter på 3 og 4,5 cm, er 29 og 33 cm lange, hvorav skaftene er 8 og 12 cm og dreid i henholdsvis salix [selje?] og bjerk.

Poenget hennes er at begge syntes å være for spinkle til å ha vært benyttet som linklubber eller banketrær, og de hadde heller ikke merker etter slik bruk.

kjevle mulig G20615

Den andre mulige Oslo-kjevla. Denne er fra brannlag 0, datert til 1175-1225. Diameter 30 mm, 29 cm lang inkludert 8 cm skaft og dreid i en salix-art, selje?. Den har angivelig pyntehakk opp mot skaftet (dreieuhell?). Kjevla virker feilregistrert. Hos Weber angis den som G20615, men i Unimus som G24637. Foto: © 2016 Kulturhistorisk museum, UiO / CC BY-SA 4.0

Weber nevnte liknende funn fra Bergen og Trondheim, men det er ikke klart for meg om hennes 1400-tallskjevle fra Bergen er den såkalte «lekekjevla«. Trondheimskjevla har jeg ikke funnet. Hun sannsynliggjør formlikhet ved hjelp minnestoff som antyder at kjevler i eldre tid kunne være glatte, og at kjevler med håndtak bare på den ene siden har vært i bruk i Dalarne til vår tid.(Keyland 1919: fig. 11b, 12, 141 [se også her])

En problem for Weber er uttrykket teygja braud. Det antyder at flatbrød ble strukket til rett form – ikke kjevlet. Hun mente seg, med Grøn (1926: 58), reddet av at det bare er en eneste gang denne ord-forbindelsen er brukt i litteraturen. Men det gjelder i så fall svært mange av våre norrøne ord. Motsatt finnes det ikke ett eneste eksempel på ordet kefli brukt i betydningen «redskap til å gjøre deig flat». Derimot er det brukt i andre sammenhenger som «stutt, ofte rund, kjepp», slik vi ennå finner ordet kjevle brukt. Betyr det at vi leter vi etter noe som ikke finnes?

En formodet kjevle er funnet blant gjenstandene i den sent 1300-talls treborgen Boringholm i Jylland (nr. 191, da: Dejrulle). Charlotte Andersen (2005 s. 122) opprettholdt den antatte identifiseringen nettopp med henvisning til Oslofunnene. Riktignok var kjevla sylindrisk med håndtak bare i den ene enden, men med sin sylinder på 28 cm og diameter på 8 cm er den langt større enn Oslo-kjevlene . Den er dreid i or.

0xiepgw1wx8

Figur 4-10 viser en kjevle fra Novgorod, av B.A. Kolchin 1968 tolket som mangle, linklubbe og deig-kjevle. Heller ikke han skiller mellom disse verktøyene, m.a.o.

Mer massive enn Oslo-kjevlene er også en håndfull kjevler fra middelalderens Novgorod, beskrevet av Boris Aleksandrovich Kolchin på russisk i 1968 og på engelsk i 1989. De to verkene er referert av henholdsvis Weber og Andersen, uten at de har tatt funnene opp til drøfting. For Weber sin del skyldes utelatelsen muligens at Kolchin ikke så seg i stand til å skille husholdsfunksjoner som klesvask og linbanking fra deig-kjevling. Redskaper til disse formålene skilte seg fra redskap til annet bruk men med tilsvarende form ved at de hadde mindre slitasjespor. Med diameter på 7-9 cm, 23-25 lange sylindre og 10-12 cm håndtak er Kolchins kjevler nærmest identiske med Boringholm-kjevla, slik at Andersens utelatelse framstår som en aldri så liten glipp.

Andre typer

Utenfor den perioden vi er interessert i ligger en «Culinary Roller» fra 1598 hos Victoria & Albert Museum.  Den plasserer seg mellom de to typene skissert over med en diameter på 5.3 cm, og lengde på 52 cm inkludert håndtakene på begge sider, dreid i pære og utskåret.

Blant pairuller finnes det mange helt uten håndtak fra senmiddelalder og tidligmoderne tid. Se her og her.

Overflatebehandling

Om vi skal rekonstruere kjevler er det ett punkt de bevarte kjevlene ikke kan hjelpe oss med. Hva er den mest hensiktsmessige teksturen? Kjevla skal holde på melet uten at deigen setter seg fast, eller som Hanna Kirshner (2016) skriver det, «The surface should feel very smooth, but not so slick that flour won’t adhere.» Mineralolje eller bivoks anbefales som finish. Ett sted anbefales buffing med P400 sandpapir.

Vi er vel også avhengig av poretettheten i treslaget som er valgt, og lønn er vanlig. Poretettheten setter sannsynligvis grenser for hvor fint sandpapir det er noen vits å bruke, men P400 gir uansett ett fløyelsmykt uttrykk.

DSC_0005 (1)

Sånn kan de bli, dreid på en uvillig vippebenk i grønn lønn som har surna litt i endene. Rulla er 31 x 6 cm, skaftet 8 cm.

Litteratur og digresjoner

  • Birthe Weber 1990,»Tregjenstander«, i De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo bind 7: Dagliglivets gjenstander del 1, Akademisk forlag.
    • Nils Keyland 1919, Svensk allmogekost : bidrag till den svenska folkhushällningens historia I-II, Svenska teknologföreningens förlag.
    • Grøn, Fredrik 1927, Om kostholdet i Norge indtil aar 1500, Det norske videnskapsakademi, Skrifter II, hist. Filos. Klasse no. 5. Oslo.
  • Charlotte Boje H. Andersen 2005, «Genstandsfund (undtagen tekstiler og fodtøj)», i Jan Kock og Else Roesdahl (red.), Boringholm – en østjysk træborg fra 1300-årene, Jysk Arkæologisk Selskab.
  • Boris Aleksandrovich Kolchin 1989, Wooden artefacts from Medieval Novgorod, s. 28: [jeg har dessverre kun tilgang til utdrag] Rolling-pins and beaters. These implements closely resembled mauls in their shapes, but since they were used for household chores (for washing clothes, bleaching linen, threshing flax and other purposes) they were better preserved, which differentiated them from mauls of the same size (pl. 14, 1-4).
  • Boris Aleksandrovich Kolchin 1968, Novgorodskie drevnosti, via russisk facebook og Google translate (redigert): «Valya [Skaljka?, kjevle]. This round wooden blockhead with a handle (tab. 4.10) was among the most common household items. Valya was used for washing clothes and linen, whitening canvas, threshing flax, rolling out dough and similar work. Since the tool is not intended to impact the solid surface of a wedge or chisel, the tool was always flawless. Therefore, as the surface of the outrigger can be easily distinguished from a small Chekmarev [klubbe?]. The average size of Valka are: diameter – 7-9 cm, boob length – 23-25 cm length of the knob – 10-12 cm Variations insignificant. Valya were not only round, but flat (Pralnikov). Dimensions flat Valkov are as follows: length – 27-30 cm, width – 9 cm, thickness – 3 cm round arm length 14 cm, however, finds them much less…«
  • William Rubel 2011, Bread: A Global History, – omtaler hvitt, hevet hvetebrød som det vanlige europeiske brødet de siste 2000 år. Det sier seg selv at det ikke kan gjelde vårt område. Men det gjør at vi kanskje kan forvente at kjevla er vanligere hos oss enn sørpå, selv om den også ble brukt til pai.
  • Medievalist, «Bread in the Middle Ages«.
  •  Flatbrød – omtales som et senmiddelalderlig fenomen knyttet til at fossekall og mølle erstatter håndkverkna. Lefse – i likhet med flatbrødet må også den visstnok inneholde noe hvete. Tynnbrød er fellesnavnet, særlig brukt i svensk tunnbröd.
  • Hanna Kirshner 2016, «The Best Rolling Pin«, Sweethome.

Theophilus’ dreiebenk – stroppebenken

Theophilus' dreiebenk

Theophilus’ dreiebenk. A er slik jeg forstår teksten. B er med nedjustert størrelse på det andre jernet for mer hensiktsmessig oppsett. C er en alternativ, mer stabil variant med kun ett jern med gjennomgående tange. Egen tegning.

Vi har tidligere kikket nærmere på vippebenken (svarvestolen). Nå skal vi se på en eldre variant. Det gjør vi med et besøk til Theophilus Presbyter, vår fremste kilde til en mengde middelalderske håndverksteknikker. Han skrev tidlig på 1100-tallet, både om det han selv hadde førstehånds kjennskap til og om det han hadde samlet fra andre med varierende sannhetsgehalt. I en beskrivelse av produksjonen av små tinnbeholdere streifet han innom tredreiing.

La oss se på det aktuelle kapitlet i sin helhet. Det er hentet fra Murrays oversettelse fra 1847 med de relevante stykkene uthevet:

[s. 371] Chapter LXXXVII of Tin vials.

Make two irons for yourself the length of the hand and rather thinner than the little finger, which are thicker at one end, at the other extremity graduated more thinly, that they can be drawn out from the mould; and let them have at the thicker part thin projections [caudas tenues] that they may each be forged with handles, which handles must be round; and they must have, at the other end, short round nails [breves clavos rotundos] by which they can be turned. Place clay round these irons, little at first, then more, according to the size you wish. This being dry, make your lathe in the same manner as trenchers and other wooden [s. 373] wessels are turned, so that one column may stand firmly, and the other can be moved, which, however, when it has been adapted, shall be fastened below with a thin nail [inferius clavo tenui firmabitur]. Adjust the mould between the columns and both the nails in their openings, and the strap being placed round the wood, and the boy who draws it being seated, you will turn it as you please, and overlay the wax. This being similarly turned, withdraw the mould from the handle with the iron, and the air-holes being placed on, and clay overlaid and dry, cast out the wax and place it in the furnace to recook, in the above mentioned manner. And when it has quite glowed inside, take it out of the fire, and so allow it to remain until it has become cold, so that it can be held in the hand awhile. And tin being instantly melted in an iron basin, or pot, a little quicksilver is added to it when it has become time for founding, so that, if there is a pound of tin, a fourth part must be (added) of quicksilver; and it must be poured into the mould without delay. When it has become quite cold the clay may be broken outside, and the handle being replaced, it must be again placed in the lathe and be turned smoothly everywhere, but at last it is polished with the rough grass. After this, take a little of the same scrapings of tin and mix with it a little quicksilver, and you will rub it with your fingers until it becomes quite liquid; and thus with a small cloth you anoint it, about the jar, by turning, until it remains dry and fair; the iron being taken out and the inner clay, also, you dig a small hollow in the middle of the tin, about the opening below, in which the iron was, and you join in it a small piece of the same tin, a little thicker than is the vial, and inside, you place a round piece of wood, upon which it may lean so that it may not be bent, and strike it outside with a moderate sized hammer until it is brought into these hollows and can stand firmly. You can also otherwise close this opening. Place the wood into the vial as above, the end of this you wrap in a small cloth; you pour pure melted lead into the opening, wax being also scraped on the same place, and you will thus quockly smooth it with the small hammer.

Vi henter ut det som er direkte relatert til dreiing – emne-jerna og dreiebenken:

Emne-jerna – to håndlange fingertykke koniske jern med tang i den tykke enden og en kort rund spik i den tynne, som emnet kan dreie rundt. Leire legges rundt jerna til ønsket størrelse. Det framgår ikke direkte men av sammenhengen ser det ut til at begge jerna skulle settes i samme runde treskaft, for de to spikene skal stå i hvert sitt stolpehull på dreiebenken og snora slås om skaftet. Ettersom han snakker om en beholder med lokk er det nærliggende å anta at han regner med at de to produseres samtidig på hvert sitt jern.

Dreiebenken – er av samme type som man dreier «asjetter» [scutellæ]  og andre trekar [vasa lignea]. Den har én fast og én bevegelig stolpe med hull. Når den bevegelige stolpen er tilpasset skal den festes under med en tynn spik. Her virker presiseringen av tynn (tenui) litt rar, kan det ha vært ment (teneo) som betyr fastholdende? Altså «festes med en fastholdende spik», en kile? Stroppen slås rundt treskaftet og når gutten som drar stroppen har satt seg på plass, kan du dreie emnet etter ønske.

Vi legger merke til at spissene er festet i emnet, ikke benken. Dette er også det vi utvilsomt kan kalle en stroppebenk (ty: schnurzugbank, eng: strap lathe), en dreiebenk der en hjelpemann – eller -gutt i dette tilfellet – drar snora som får emnet til å dreie rundt. Og ikke minst: Arbeidet foregår sittende. I motsetning til hva eldre teknologihistorikere ser ut til å mene har vi ikke grunn til å anta at dette påvirker kvaliteten på håndverket nevneverdig – en slik forestilling er sjåvinistisk vås.

På Theophilus’ tid var altså vippa ennå ikke kommet i allmenn bruk til erstatning for hjelpemannen. Det hadde den derimot på begynnelsen av 1200-tallet.  Da svarverne i Chartres donerte sitt glassvindu til katedralen der, var teknologien blitt så gjenkjennelig at den ble avbildet i glassvinduet som deres kvittering.

Men var allikevel vippa kjent i deler av Europa også før Theophilus’ tid? Ja det blir ren spekulasjon på tvers av hans vitnesbyrd.

Litteratur

  • J. Muray 1847, Theophili, qui et Rugerus, presbyteri et monachi, libri III. de diversis artibus: seu, Diversarum artium schedula
  • Teophilus Prestbyter 1874, Schedula Diversarum Artium, Volum 1 – med tysk oversettelse (dünnen Nagel) forøvrig oversettes jernpinnen med .
  • Hawthorne, John G. and Smith, Cyril Stanley (overs.) 1979, Theophilus. On Divers Arts. Dover Publications.
  • Theophilus Presbyter, Schedula diversarium artium, tidlig 1100-tall, British Museum MS. Harley 3915.
  • Theophilus’ dreiebenk for kobbervarer beskrives i bloggen Blood and Sawdust etter Hawthorne m.fl. sin oversettelse fra 1979 s. 180: «The other is a pewterer’s lathe, which he describes as «set up in the same way as the one on which platters and other wooden vessels are turned.» This lathe is pulled by «a boy,» presumably pulling back and forth on a cord wrapped around the piece being worked. Such reciprocol motion is charactistic of most early lathes, particularly those used in woodworking.»
  • The Woodturner’s workshop, «A brief History of Woodturning«.
  • Stuart King, «History of the Lathe» – tolker en kjent egyptisk illustrasjon fra ca 300 f.kr. som horisontal, ikke vertikal, dreiebenk. Han forutsetter også at vippebenken ga mer kraft enn stroppebenken og derfor var en forutsetning for å dreie større ting som hjulnav, uten at han underbygger det.
  • Bridget Brennan 2012, «The Ancient Craft of the Pole Lathe Turner» – Irsk ujevn artikkel, særlig med hensyn til å problematisere typen dreiebenk, men grei inngang til noen arkeologiske funn og litteraturliste. Hun sliter med å skille spekulasjon fra empiri.

Lübecksvarverstua fra 1100-tallet

Dreieverksted gamlelübeck

Produksjonsavfall fra dreiing (trekantene) i sørvestre hjørne av hus 2  i Liubice. Fra Neugebauer 1965, via Müller 2008 s. 194.

Jeg har tidligere skrevet om utgravningen av et dreieverksted i York fra vikingtid og inn i middelalder her. Fra Nord-Europa finnes det enda et utgravd verksted i gamle Lübeck.

Lübeck hørte til byene som ble utbombet under andre verdenskrig, og som deretter ble gjenstand for ekstensive arkeologiske utgravninger i bølgen av by-utgravninger i etterkrigstiden. Få kilometer fra der den senere Hansabyen Lübeck ble etablert i 1143, lå den slaviske bosetningen Liubice (gamle Lübeck) som ble forlatt ved samme tid. Stedet regnes som et av de mest betydningsfulle funnkompleksene fra senslavisk tid.

Det var i Liubice arkeologene under ledelse av Werner Neugebauer fant et laftehus fra 1100-tallet hvor det var en opphopning av produksjonsavfall som pekte mot et dreieverksted. Her var det råformer, halvfabrikata og avfall fra dreiingen. I tillegg ble det funnet avfall fra bøkker- og treskjærervirksomhet.

I følge Ulrich Müller, som i 2008 gjorde opp forskningsstatus på feltet, tolket Neugebauer funnene som spor etter bruk av bue- eller snurresnor-(schnurzug-)dreiebenk. Til sammenlikning tolket Kolchin funn fra Novgorod som tegn på bruk av vippebenk. Det kunne være interessant å se i hvilken grad Neugebauers tolkning var knyttet til analyse av mindre dimensjoner og datidens forskningsstatus på praktiske eksperimenter med forskjellige dreiemåter.

Se også

 

Dreiejernet fra Oslo

Dreiejern Oslo ca 1200

Dreiejern. katalognummer G28990.

Under utgravningene i Gamlebyen i Oslo fant man et jern som ble identifisert som et spesialverktøy for tredreiing. Det ble avbildet i skala 1:2, men dessverre ikke nærmere beskrevet. Det ser også ut til å ha sneket seg inn en feil i bokas katalogdel, så vi vet ikke hvilket branntrinn det skriver seg fra.

Det er vel helst jernets lengde som gjør at det har blitt definert som dreiejern framfor treskjærerjern (ed: jern for å skjære i tre med), men jeg stusser litt på hvor kort tangen er med tanke på at det antakelig har hatt et forholdsvis langt skaft og ble utsatt for stor belastning.

Typen med vifteformet blad var uansett vanlig i samtiden, og finnes både som dreiejern i Husboka fra ca 1425 og for treskjæring i bildet på korstolen fra klosteret Pöhlde jeg var innom i fjor. Se også Robert Campins berømte bilde fra ca 1430.

Pole lathe 1395

Tredreieren Leonhard Drechßel i arbeid med det som trolig var et hjulnav i Mendelsches Hausbuch ca 1425. Bildet viser flere vifteformede jern.

  • Gerd Færden 1990,»Metallgjenstander«, i De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo bind 7: Dagliglivets gjenstander del 1, Akademisk forlag.
  • Se også: Guro Fredriksen 1978, Redskap for tre. En undersøkelse av redskap for bearbeiding av tre fra yngre jernalder, magisteravhandling UiO.

Nytt fra vippebenken

002 (3)

Tredje forsøk på bolledreiing, denne gangen i fersk selje.

Utover høsten ble det noen økter foran vippebenken jeg satte opp i våres. Oppsettet er for bolledreiing, men det lot seg allikevel gjøre å svarve noen mindre ting. Skulp er ennå ikke på plass, men krokjernet gjør nytten. I tillegg har jeg slått kloa i et skråjern til rette flater og rissing.

Brystbor

British Library, Add MS 50000 (the 'Oscott Psalter) c 1265-1270, Noa bygger arken, brystbor

Noah med brystboret sitt i Oscott-psalteret ca 1265-70, fol. 10r.

005 (3)

Skaft til brystbor i bjørk. Hoveddelen er dreid i tørt virke.

010 (2)

Brystboret i demontert stand.

Først ut var håndtak til et middelaldersk brystbor. Det baserer seg på flere bor, som jeg har vært innom i tidligere post. Selve bryststykket og grunnkonstruksjonen baserer seg på Schelsvig-funnene. Kroppen ble dreid, mens de andre to delene er formet med navar, øks, hoggjern, kniv og skjøve/pjål. Resultater er så som så, men artig å gå gjennom prosessen med så autentiske verktøy som mulig.

Trådsneller og sylskaft

Trådsnelle londonutgravningene

Trådsneller fra London, datert til ca 1150-1200. Egan 2010: 270.

Så var tiden kommet for de minste tingene. Trådsnelle nr 890 fra Londonfunnene må være verdens mest reproduserte trådsnelle, til tross for at den gjerne blir sett på som for stor og upraktisk. Snella er 113 mm lang, men knekt i begge ender. Etter bildet å dømme, er diameteren 9 mm, skivene 26 mm. Andre har dreid den i hyll og barlind. Jeg forsøkte epletre.

006

Fra venstre: Rissesyl (opp ned), trådsnelle, moderne liten syl som referanse, generisk lite sylskaft (eller kanskje et filskaft?)

006 (3)

Fra venstre: Skomakersyl model 1346, skomakersyl modell 1500-tallet, generisk lite sylskaft, moderne skomakersyl for sammenlikning.

Snella ble etterfulgt av et knippe syl-håndtak, også de svarvet i epletre. Det meste av bevarte syler fra middelalderen har grovt tillagde håndtak, gjerne spikket. Innimellom finner vi allikevel enkelte dreide skaft. Blant skaftene var en middelaldersk rissesyl fra Oslo (Grieg 1933, fig 316), en spesialisert skomakersyl fra Spania med karakteristisk pinne, og skomakersyler slik vi kjenner dem i dag.

Detail of Shoemakers from the Altarpiece of St. Mark by Arnau Bassa

Skomakersyl fra st.Markus’ liv, Manresakatedralen, Spania, av Arnau Bassa 1346.

Referanser

Å lage vippebenk på middelaldervis…

006

Ferdig vippebenk med spindel tappet inn i et bolleemne. Legg merke til at snora burde vært snurret motsatt slik at det blir kortest mulig arm mellom den nedadrettede kraften og motstanden jernet gir.

… er en nærmest umulig oppgave. Men om vi plukker litt her og der er det kanskje mulig å nærme oss?

Her har jeg rasket sammen en benk hovedsakelig basert på arkeologen Carole Morris’ rekonstruksjon, men med et skråblikk til Robin Wood’s kursbenker her. Målet har vært å gjøre det hele så kjapt som mulig og heller høste erfaringer til senere versjoner, basert på teknologi og materialer som var tilgjengelig i 1308. Det betyr øyemål og lave ambisjoner når det gjelder utseende,

018

Benk med drivsystem. På en firebeint benk med en slisse er to poster er satt ned og forankret under med kiler. Til postene er det festet jernspisser og støtter for anlegg. Rotasjonen drives via et fotbrett forbundet til arbeidsstykket og videre til en fjærende fire meters raie. Det ser spinkelt ut, men gjør jobben.

Morris har levert den mest dyptpløyende analysen av dreierelaterte middealderfunn i Vest-Europa, basert på det unike funnet av et verkstedområde i Coppergate[!] i vikingtidens og middelalderens York som var aktivt i to århundrer. Hun sannsynliggjorde at emner hadde vært grovdreid ute i felt før de kom inn til verkstedet, og med det i tankene rekonstruerte hun en enkel, demonterbar og mobil benk. Den eneste delen som faktisk ble funnet fra en vippebenk, er en støtte for anlegg funnet i lag fra 975-tidlig/midt 1000-tall. (I tillegg ble det funnet ett dreiejern fra samme periode og en mengde dreiekjerner som viser hvordan de har vært festet til spindelen.) Rekonstruksjonen baserte seg på to illustrasjoner fra 12- og 1400-tallet (som vi kikket på i denne posten) samt eksisterende irske husflidbenker.

146

Etter kvartering (kløyving måtte oppgis på grunn av for mye kvist) starter teljingen med å klamphugge (hugge inn spor med jevne mellomrom).

149

Etter tre timers arbeid med en liten snekkerøks er stokken nede på 10 x 25 cm. Ikke akkurat spretteljing, men det nærmer seg et brukbart emne.

For selve benken er det valgt et opplegg med fire skråstilte bein tappet rett opp i et bord. Det er et opplegg som var svært vanlig i perioden, se blant annet spinnehjulet i Luttrell Psalter f. 193r (ca 1325-35). Mens poster, bein og anlegg med anleggstøtte er rasket sammen av tilfeldig tørt virke, er selve bordet en klamphugget og teljet kvarting av fersk bjørk. Med veden radialt blir det mindre risiko for oppsplitting, viktig når et lengre stykke hugges ut i midten. Hull til beina er 35 mm og slissen 5 cm bred.

010

Jernspissene har jeg slipt til av 12 mm armeringsjern. De har en vinkel på ca 75 grader.

De eneste metalldelene til svarvestolen er jernspissene. De er slipt til av 12 mm armeringsjern. I virkeligheten ville de antakelig ha hatt en smalere, kanskje firkantet tang. En del rekonstruerte vippebenker bruker i dag en L-formet tang. Dette er ikke historisk belagt, selv om benken i Bible Moralisée (ca 1233) ser ut til å ha en avansert løsning. Spissene er plassert i forborede hull uten lim og sitter godt. Spissene smøres med talg.

Etter litt eksperimentering vil jeg tro at et 4 mm hampetau burde være tilstrekkelig til å drive herligheten, selv om trådbrudd har vært hyppig. Ett sted anbefales sauetarmer på grunn av fleksibilitet og slitestyrke. Tråden er trukket loddrett ned gjennom slissen i stedet for ut bak arbeidsstykket som er vanlig på nyere benker. Det gjør at kraften virker nedover og øker, framfor å redusere, stabiliteten til benken.

Verktøy

014

Spindel i halvdreid emne. Den sitter godt i, og holder koken til tross for at jeg hadde valgt kjerneved som sprakk opp etter dreiing. Verktøyet har en tendens til å grave seg inn i emnet, så jeg er ikke helt i mål med teknikken.

Spindel hører med, så vi har noe å snurre snoren rundt når korte og tjukke emner som boller og hjulnav skal dreies. En diameter på 4-5 cm har vist seg å gi passende kraft og antall omdreininger.Her har jeg valgt å bruke en tapp som festeanordning. Det krever at emner for-bores med et navar. En slik løsning var i bruk i York, men var ikke like vanlig som metallpigger og/eller -blad. De må antas å ha vært arbeidsbesparende og kanskje har man brukt gamle knivblad, huggjern eller spiker som festeanordninger? Tilsvarende norske dreiekjerner, blant annet fra Oslo-utgravningene, er så vidt meg bekjent ikke nærmere analysert.

010

Verktøyene er ferdig slipt og skjeftet, med ett dreid og ett spikket skjefte.

Dreiejern er som nevnt bevart i ett eksemplar fra York. Det var et krokjern med lang fal. Mine egne jern er laget av Øyvind Jørgensen basert på mål fra krokjerna Håvard Bergland smidde til en workshop på Maihaugen i 2012. Berglands jern var igjen basert på verktøy i museets magasiner, og fra tidligere bolledreiere i Telemark.

014

Verktøysmed Øyvind Jørgensen sjøl i Jørgensens smie AS som blant annet har levert verktøy til årets gjenoppbygging av kalkovn i Asker. Eget foto.