Stikkordarkiv: treskurd

Graffitti!

Grafitti

Graffitti på planke 3 av nordveggen av koret i Gol stavkirke. En 1200-tallskriger til hest med dråpeskjold, karakteristisk kjelehjelm og hund. Blindheim 1985, plansje XXII.

Skipsbauger, dyr, krigere og tekst – tægging har eksistert til alle tider. Stavkrikene våre er nedgriset av dem. Eller, vi ser det vel ikke lenger som griseri. De har i stedet blitt stående som representanter for sann folkelig kunst.

Forskerne ble først klar over fenomenet i de hvitkalkede kirkene på Gotland, og etter et søk gjennom Gol stavkirke på Folkemuseet i 1951 ble det samme ble funnet hos oss. Det tilskyndet Martin Blindheim til å reise land og strand rundt og i 1985 ga han en lengre presentasjon av fenomenet for et engelskspråklig publikum.

Blindheims anliggende var å vise at hovedvekten av graffittier ble utført av de som i sin tid innredet kirkene, og å kartlegge hva som motiverte dem. Her tar vi en titt på arbeidet hans gjennom ett av hans funn.

Plankene i den nordre korveggen på Gol stavkirke hadde siden 1700-tallet gjort tjeneste som himling i koret som da ble ombygd i tømmer. Ved restaureringen av kirka på Folkemuseet på slutten av 1800-tallet kom de tilbake på sin plass, og bak billedfriser fra 1600-tallet viste de seg altså å være ganske så nedrablet.

Blindheim synes det er fristende å identifisere graffitti-kunstneren med treskjæreren fra inngangsportalen – der romanske inspirasjonen trer i bakgrunnen til fordel for det han velger å kalle middelaldersk folkekunst, utviklet uavhengig av internasjonale impulser via havnebyene. «The carvings [are] stiff in style and lacking in fantasy and clearly do not date from the golden age of the great dragon doorways.»

Ridderen identifiserte han som en rik hallingdøl på hest med lang utrimmet hale, bevæpnet med hjelm, dråpeformet sverd av 1100-tallstypen og spyd. Kunstneren var åpenbart hestekjent, mente Blindheim, og hadde til og med vist de runde platene og øvrige detaljer på bisselet.

Jeg mener Blindheim går litt for langt i å nedvurdere den endringen som skjer i treskjærerkunsten på 1200-tallet, og finner mer rimelig at treskjæreren i dette tilfellet har et tegnet forelegg enn at han bare skraverte det han så rundt seg. Alt annet treskjæreren gjør er for formelpreget til det.

Graffitti gol

Avbilding av graffittien med strekene utpenslet med hvit vannfarge. Blindheim 1985

Advertisements

Treflaska ble ferdig!

DSC_0007

Ferdig flaske holder 1,55 liter. Den har bunner i bjørk, staver i selje og band i hassel. Bare det siste treslaget var vanlig til sitt bruk.

DSC_0072

For å holde flaska sammen inntil banda kunne trekkes på slo jeg et tau rundt og vrei en pinne rundt til det satt.

Endelig ble treflaska ferdig. Prosessen er nærmere beskrevet i en tidligere post. Det som stod igjen var gjordebandet, og det viste seg å bli en interessant utfordring.

Materialet var dagsfersk hassel-renning, kløyvd og massert rundt en rundstokk med passende diameter for å gi tilstrekkelig bøyelighet. Det ble en god del brukne band før jeg kom i mål og det viste seg snart nødvendig å improvisere en bandhake for å få gjorden på plass.

Vanntett ble det ikke. Etter et døgns trutning sildret det ennå ut vann ved noen unøyaktige lagger nær bunnen. Men det var ikke verre enn at det lot seg løse med litt smeltet bivoks rotert rundt inni oppvarmet flaske. Pass fingrene, for voksen finner veien ut, den som vannet.

Konklusjonen er at en nybegynner kommer ikke helt i mål kvalitetsmessig men det kan ikke ha tatt lang tid å lære seg det grunnleggende i håndverket. Tidkrevende er det allikevel når en ikke har øvde fingre, så arbeidet har vel helst blitt delegert til en som ikke lenger kunne yte like godt i skogen, til sjøs eller på jordet.

hofportal_zpswzknbkqs

C2805. Utsnitt. Utgangspunktet for ornamentet var portal I fra forsvunne Hof stavkirke i Solør, fra midten eller første halvdel av 1200-tallet. Foto: Zodiaque, Kulturhistorisk museum, CC BY-NC 3.0

 

 

Ringbordet fra Marstein

Marsteinbordet

Ringbord, avkappet til 4,26 meter, anslått til 5,56 m opprinnelig lengde. 0,62 m bredt i den bevarte enden. Spor etter ring for oppheng finnes 1,32 m inn fra den bevarte enden og helt ute ved den avkappede kanten. Opphøyd kant langs den ene langsiden og ved den bevarte tverrenden. Foto: Fartein Valen-Senstad/ Maihaugen.

En gulvplanke på det middelalderske langloftet på Marstein i Lom skulle vise seg å egentlig være et såkalt ringbord. Det ble oppdaget av Halvor Vreim da han besiktiget loftet for Riksantikvaren en gang før 1924, og fjernet fra sin plass i forbindelse med at loftet ble flyttet i 1941. I 1953 ble bordet solgt av gårdbrukeren til De Sandvigske Samlinger etter at Folkemuseet hadde frasagt seg forkjøpsretten.

Treskurden viste et krigeransikt med spiss hjelm. Sigurd Grieg mente den utvilsomt var opprinnelig og brukte det til å datere bordet til omkring 1300. Grieg identifiserte hjelmtypen med 1200-tallets stålhue, anbrakt oppå en brynjehette. I Norge kjennes formen i følge Grieg best fra antemensalet fra Nedstryn kirke i Nordfjord som han daterte til slutten av 1200-tallet. Han gjenga et utdrag fra Den norske Dictionarium eller Glosebog fra 1646, hvor det het at

«Gildebord kaltes det bord som i gamle dager bruktes til gilde når slekten kommer sammen [for] å regne deres odelslinje og erfare nestemann til odelsgods, og er samme bord prydet med blanke jernnagler langsetter med to løkker i hvori det siden hengtes på veggen«.

Nedstrynantemensalet er senere datert til 1310. Spisshjelmen ble på dette tidspunktet imidlertid regnet som gammelmodig, og på antemensalet er den da også brukt av antagonistene som framstilles som stygge, eksotiske og «umoderne». I den grad motivet er hentet fra virkelighetens verden og ikke en stivnet kunstnerisk konvensjon, taler det for en tidligere datering av Marstein-bordet.

Grieg gikk ikke inn på den trinnvise fordypingen ytterst på bordkanten, men det kan kanskje være tilpasset en forlenger?

ringbord vrålstad

Ringbord fra Vrålstad i Tørdal i Telemark av Magerøy datert til 13- 1400-tallet, andre steder til 1250-1400. Magerøy 1983: 137, 141.

Stolryggen fra Gålås

104044

Gålås-stolens rygg. De to bakre stolpene, ryggstykket og nede stykke sies å utgjøre den opprinnelige stolen. C26500. Viking 1938 Pl. XIX

Etter et par mannsaldre uten nye funn, kom i 1936 en «ny» middelalderstol dumpende ned hos Oldsaksamlingen. Det fikk Eivind Engelstad til å skrive om «De romanske stoler», en liten gruppe kulturminner fra middelalderen som alltid har vært betraktet med særlig interesse. «Store, tunge og pompøse armstoler, lite skikket til daglig bruk, men sikkert også oprinnelig beregnet til bruk i kirken, dannende sete for bispen eller kanskje endog for kongen.»

En annen stol, Gåra-stolen, hadde vært kjent i museumskretser siden 1837 og hadde endt opp i en privatsamling i Wien. I 1935 ble den så kjøpt hjem til Norge av antikvitetshandler Kaare Berntsen og overdratt til Kunstindustrimuseet. Det var viraken i den forbindelse som gjorde at J.L. Gaalaas på Hamar ble oppmerksom på at han kunne sitte på en virkelig gammel stol, og i 1936 overleverte han den til Oldsaksamlingen. Stolens eier kjente ikke til annet enn at den i uminnelige tider hadde hatt sin plass på Lille Gålås i Furnes. Engelstad antok at den opprinnelig hadde stått i en kirke, og da var Deglum kirke i Furnes den nærmeste.

104124

Baksiden av Blakar-stolen. Merk de utsvingene bakre stolpene. Ryggbrettet med buet topp og formen på avslutningen nederst – begge finnes igjen på Gålås-stolen. Viking 1938 Pl. XVIII

Gålås-stolen er i sin hovedform en mellomting mellom Blakar- og Tyldal-stolene. Den har rygg og bakside som Blakar-stolen men konstruert i åpent spileverk som Tyldal-stolen. De fire konstruktive delene av ryggen samt setet er i furu, det øvrige i bjørk. Engelstad daterte stolen til ca 1200, og mente planterankene på baksiden liknet de på Hof-portalen.

Stolen var blitt kraftig restaurert i 1712. Da ble et forsvunnet spileverk i ryggen med to horistontale og to vertikale ribber erstattet av et grovt andreaskors, men ikke nok med det: Både sidestykker, sete og forside dateres til restaureringen i 1712. De fremre stolpene har i motsetning til de bakre ikke middelalderens system med gjennomgående tapper, men ellers er nye delene utført i et middelaldersk formspråk. Det ble derfor antatt at de utskiftede delene ennå eksisterte ved restaureringen.

Eivind Engelstad brukte de figurative motivene til å plassere de romanske stolene kronologisk. Der rytterfigurer finnes, så Engelstad på Blakar- og Gåra-stolene edle turneringsgangere med nedtrykte, nesten sittende bakben og det ene forbeinet høyt løftet i paradestilling. Til sammenlikning har Heddal-stolen tettbygde bondegamper.

Et sentralt moment for Engelstad var det kunstige skillet han mente var trukket opp mellom i hovedsak konstruksjonsmessig like kasse– og stolpestoler. I stedet ville han dra skille mellom de vertikale stolene – høye stoler med ryggstolper som går opp over ryggbrettet – og horisontale stoler – hvor ryggbrettet avslutter sidestolpene.

104200

Tyldal-stolens rygg. Legg merke til at alle tre har stolper som blir bredere der bein går over i rygg. Viking 1938 Pl. XX.

Engelstad var over seg i begeistring over Blakar-stolen som med sin «spenstige holdning og hele den elegante slankhet som bl.a. karakteriserer engelsk og norsk skulptur i den tidligste gotikk. I særlig grad er dette fremtredende ved Blaker-stolen, som stadig står som de «romanske» stolenes ypperste representant. For å fremheve det spenstige og stigende i linjespillet har kunstneren med beregnet raffinement latt baksidens sidestolper bue lett utover, en virkning som ikke overgås av noen av de øvrige stoler med sine helt rette linjer.» (1938: 104)

Helt fraværende hos Engelstad er vurderingen av Blakar-stolens treskurd som ellers betegnes som provinsiell, og det virker nærmest som han alt har glemt den makeløse Tyldal-stolen til tross for at den ble nevnt som representant for de såkalt horisontale stolene. Engelstads oppvurdering får en til å undres over om ikke den «slurvete» treskurden på Blakar-stolen kan ha vært tilsiktet; en økonomisering med arbeidet på en stol som var ment å skulle nytes på mange meters hold og ikke under kunsthistorikerens lupe. Endelig er det litt overraskende at han ser den vertikale streben som et romansk – ikke gotisk – stiltrekk.

  • Eivind S: Engelstad 1938: «Gålås-stolen», i Viking bd 2.
  • Gisle Jakhelln 1998, «Høgsetet på Borg», i Fortidsminneforeningen Årbok 1997: 101-24. (bl.a. om middelalderstolene)

Se også Lennart Karlsson 1976, Romansk träornamentik i Sverige, Volum 27 av Acta Universitatis Stockholmiensis. Pussig nok figurerer han ikke i Magerøy 1983 sin litteraturliste som nærmest er kjemisk fri for utenlandsk litteratur.

Korstolen i Hol kirke

Hol gamle kyrkjee

Korstol (eng: choir stall), antatt å være fra 1200-tallet. De spisse bladene plasserer den som overgangsform fra romansk til gotisk treskurd. Hol kirke i Hallingdal, nå på KHM. C17802. H. 161 cm, br. 71 cm, dybde 38 cm. Foto: Franceschi, Giovanni, Kulturhistorisk museum. CC BY-NC 3.0

Med på lasset til en vandreutstilling i 1968, var en korstol fra Hol gamle kirke i Hallingdal. Den er utført i furu, og  med høye utskårne sidevanger/ endeplanker med blad- og rankeornamentikk. Korstolens hovedform, med sirkelrund plate i toppen av vangene, regnes som gotisk, mens ornamentet er i en romansk- gotisk overgangsform. Med sin forholdsvis strenge og figurløse ornamentikk, har den ikke fått like mye kjærlighet av kunsthistorikerne som de mer figurative, tolkningsvennlige verkene. .

Korstolen har en omskiftelig fortid, flettet inn i kirkens egen historie. Ryggen er sekundær. Sigrid og Håkon Christie kan opplyse at korstolen var blitt tilbakestilt etter at den på et tidspunkt  (antakelig i 1697) var blitt utvidet til kirkebenk ved hjelp av et lavere liggende sete i høyre del, ny rygg av liggende planker og ny vange laget av en gammel skurdsmykket portalplanke. Her har vi samtidig forklaringen på at både en stol og en stavkirkeportal har samme museumsnummer.

Tilbakeføringen av stolen skjedde etter at den var kommet museet i hende, og i tilvekstkatalogen fra 1894 het det at de av herredsstyrelsen i Hol hadde fått en benk bestående av «2 Halvdele, adskilte ved et Mellemstykke, men kun den ene Halvdel er oprindelig og har havt dette Mellemstykke til sin ene Sidelæne. Mellemstykket har Udskjæringer paa den Side, der fra først har vendt udad, og det samme er Tilfælde med Forstykket, under Sædet. Hertil er senere – ikke ganske symmetrisk – føiet den anden Halvdel; til Sidelæne for denne har man benyttet den ene Sideplanke af et Kirkeportal, der har rund Halvsøile med Udskjæringer, men forresten er glat.» 

Peter Anker 1968 daterer korstolen til 1200-tallet, mens Roar Hauglid 1973: 418 avgrenser den til siste del av århundret.

Hol korbenk 1898

Korstolens utskjæringer tegnet av Johan Meyer 1892. Gjengitt i Christie 1981: 158

Se også denne åpne benken.

Hol-stolens tvilling: Skrautvålstolen

Fra Skrautvål kirke i Valdres fikk KHM i sin tid en korstol som for mitt utrente øye framstår som identisk i skurden med Hol-stolen. Den har treskurd i fjølen under setet og på utsiden av venstre vange, «dog ikke af noget særdeles karakteristisk Præg». Innvendig på venstre vange er bokstavene K-B utskåret over årstallet 1619, og i tilvekstkatalogen kan man vanskelig anse stolen for å være eldre. Den har senere blitt tilbakedatert til middelalderen. Ennå i 1932 var stolen stuet vekk. 

Det er Hol- og Skrautvål-stolene vi ser for oss når Oldsaksamlingens guide fra 1924 omtaler «Vegetabilske motiver i en kjedsommelig komposisjon og håndverksmessig sett stadig slettere utførelse, inntil det hele henimot år 1400 ender i en komplett åndeløs karveskurd.»

I Ål-salen på KHM står en liknende korstol fra Skrautvål kirke i Valdres, 10 mil fra Hol i Hallingdal. C1162. For mitt utrente øye framstår den som identisk i skurden som Hol-stolen. Foto: Franceschi, Giovanni, Kulturhistorisk museum. CC BY-NC 3.0

[Postskript:] 24 april 1915 dumpet en e-post fra KHM ned i postkassa. De kunne fortelle at Skrautvålstolen C1162 ikke har noen dokumentasjon på konservering siden den kom til museet, ei heller kjenner noen på museet til noe arbeid med den i senere tid. Den er fjernet fra Ål-salen og står på magasin.

Andre paralleller

Toppstykket til korets sydportal i Torpo stavkirke har tilsvarende ornament (UO11282). Hauglid finner ikke noen parallell av skurden i kirken og mener den skriver seg fra en utvidelse av koret senere i middelalderen.

KHMs tilvekstkatalog
…er et underlig fenomen der den dukker opp på hvert eneste Unimussøk uten snev av referanse til senere konservering og undersøkelse av gjenstandstilfanget. Museumsnumrene omfatter enten enkeltgjenstander eller samtlige funn fra utgravninger. For eksempel er 1544 gjenstander fra Oseberg samlet under C55000. Under Oslo-utgravningene på 70-tallet ble tusenvis av gjenstander samlet under ett enkelt museumsnummer for hvert år.

De eldste antikvitetene var samlet inn av Norges Vel sin antikvitetskommisjon fra 1811 til den ble avløst av Oldsaksamlingen i 1829. Jeg har ikke klart å spore opp om og hvor tilveksten ble publisert i Rudolf Keysers tid som direktør, men de fleste er vel samlet i Nicolaysens Norske Fornlevninger. I Ryghs tid ble tilveksten først kunngjort kvartalsvis i avisa Den Norske Rigstidende 1863-67 (Se f.eks 1866 nr 36 og 37. I 1864 var man kommet til C3493). Fra 1866 til 1904 ble Universitetets Oldsaksamlings tilvekstkatalog publisert fortløpende i Fortidsminneforeningens årbok, fra 3839 til 20425. Deretter ble de publisert i Oldtiden fram til 1942, og deretter i Universitetets Oldsaksamlings årbok.

Søk i Universitetsmuseenes hstoriske gjenstandssamlinger via Arkeologisøk går direkte til tilvekstkatalogen, og gir oftere treff der enn via Arkologiportalen.

Gotikk i skurden

Hemsedal I

Portal I fra Hemsedal stavkirke C11391. Blant de romanske rankene bryter det fram et gotisk naturalistisk kløverblad. Det gotiske trer også fram i myke, folderike klær. Magerøy daterer portalen til før midten av 1200-tallet. Foto: Kulturhistorisk museum, CC BY-NC 3.0

Så lite gotisk treskurd er bevart i Norge at kunsthistorikeren Ellen Marie Magerøy i 1983 kunne skrive at «Det kan ellers ikke være tvil om at det helst var den romanske stilen som rådde i dekorasjonen på alle slag profant innbo.[…] Ingenting peker i lei av at vi fekk nokor allmenn gotisk bløming i treskurden som kan samanliknast med den rike bløminga som nådde sitt høgste på de romanske stavkyrkjeportalane.»(s. 140) Magerøy har sikkert rett når det gjelder de indre bygdene og husflidsskurden i stavkirkenes skygge. I byene, derimot, gjør mangelen på profant innbo at vi ikke kan vite hvor sterkt gjennomslag gotikken fikk.

Stavkirkeportalene er vår rikeste kilde til middelaldersk treskurd. Fra 1200-tallet ble de eldre ornamentale dyrefigurene for en del avløst av romanske planteranker som sammenbindende elementer. Fra samme århundre får vi også de første spirene (unnskyld ordspillet) til gotiske elementer i planterankene. Det er en av portalene fra Hemsedal, hvor bladflikene er løst fra den strenge romanske formen og har fått naturalistiske avrundede former. (Magerøy 1983: 79)

Hof stavkirke

Portal I fra Hof stavkirke C2805. Midten eller første halvdel av 1200-tallet. De enkle og doble rankene er romanske, men de små bladene er gotiske element. Hauglid vil tilskrive en portal fra Dovre kirke samme mester. Foto: Zodiaque, Kulturhistorisk museum, CC BY-NC 3.0

Også en portal fra Hof stavkirke trekkes fram av Magerøy. Den har tidligere blitt datert til 1400-tallet (Dietrichson 1892), men tidligere riksantikvar Roar Hauglid tilbakedaterte den til midten eller før midten av 1200-tallet. På den ene siden er det romanske doble bladranker, på den andre enkle, men med gotiske detaljer i bladverket. Med innrammingen kaller Hauglid det en ren «stenstil». Se også Kaupangerbaldakinen.

Småbladede planteranker finner vi også som gjennomskåret skurd på det såkalte ciboriet i Hopperstad stavkirke fra omkring 1300. Palmetter og perlerader brukes begge steder, og her er den romanske bladornamentikken blitt «gotifisert».

I likhet med Hopperstad-ciboriet, blir også Kinn-lektoriet sammenliknet med Hof-portalen. Det dateres til midten av 1200-tallet. Se bedre bilder her.

Hopperstad-ciboriet 4

Ciboriet i Hopperstad stavkirke. Omkring 1300. Også her er det enkle ranker på den ene siden og doble på den andre. Foto: Kulturhistorisk museum, CC BY-NC 3.0

Så langt den kirkelige kunsten. Motsatt av hva hva man skulle tro etter å ha lest Magerøy, er det nettopp i den profane utsmykningen vi finner eksempler på den mest renskårne gotiske treskurden. Den profane kløverblad-buede Kvåleportalen fra begynnelsen av 1300-tallet sidestilles med Hoppestad-ciboriet og tilskrives håndverkermiljøet i Bergen. (På baron- og lendmannsgården Kvåle skal det visstnok også ha stått en stavkirke.)

Endelig finnes det på Kulturhistorisk museum et høvre tentativt datert til 1250 – 1300 og fra ukjent sted. Det var opprinnelig del av en sal og er skåret i bjørk i ren gotisk stil, særmerket med planteornamentikk med små blader, i dette tilfellet kløverformede, og myke og vide klær i rike folder. Opprinnelig var høvret polykromert. Museets katalog setter det i forbindelse med den nevnte portalen fra Hemsedal. Se også Kaja Kollansruds blogg. Høvret er diskutert av professor Torstein Sjøvold.

Høvre 1

Høvre C35131 fra ukjent sted datert til 1200-tallet. Gotisk planteornamentikk med små blader. Foto: Kaja Kollansrud, Kulturhistorisk museum, CC BY-NC 3.0

Høvre 2

Høvre C35131. Framsia med konge med myke folderike klær. Foto: Kaja Kollansrud, Kulturhistorisk museum, CC BY-NC 3.0

Hof stavkirkeportal. Utsnitt av høyre vange. Foto: Riksantikvaren.

Litteratur

Hof stavkirke III

Hof stavkirke. Venstre vange. Foto: Riksantikvaren.

Treskjærervertøy på tysk munkebenk

Utskjæring på siden av korstol i klosteret Pöhlde nær Göttingen, datert til rundt 1280. nå i Niedersächsisches Landesmuseum, Hannover (alternativ lokalisering er Museum für Kunst und Gewerbe, Frankfurt). Bilde fra http://www.damals.de via st. thomas guild.

På en tysk klosterbenk fra omkring 1280 er en treskjærende munk avbildet med deler av sitt verktøysett. Han bruker kneppert og huggjern. På veggen henger passer og vinkelhake, et hold med seks ulike hoggjern og en hylle med limpotta på. Emnet på bordet foran ham har form av benkesiden hvor utskjæringen finnes. Arbeidsbordet er svært lavt, og munken arbeider sittende.

Blindheim 1952:100 presiserer at flere av jerna var utformet for å nå inn i hulrom og hjørner.

mi02671f03

Objekt 20641153 (Foto Marburg)

Vi savner både høvler, øks og kanskje en liten sag? Marijn på St. Thomas guild mener å se en høvel liggende på arbeidsbordet der jeg ser emnet.

Benken er fra premonstratenser-klosteret i Pöhlde, og etter klostrets oppløsning kom den via omveier til Niedersächsische Landesmuseum i Hannover.