«Klokkarpulten» fra Heddal

Klokkarpulten, slik den framstår etter ombygginga en gang etter reformasjonen. Foto: Norsk Folkemuseum © (CC BY-SA 4.0)

Klokkarpulten fra baksida med bokgjemme, seinere konvertert til kollektbøsse, pult og nedslitt fotbrett. Den har opprinnelig vært langt breiere, men Hauglid mente fotbrettet, sidevangene, lokket og leseplaten var opprinnelige.  Foto: Norsk Folkemuseum © (CC BY-SA 4.0)

Inspirert av Treskjærerverkstedet sitt arbeid med å rekonstruere «Klokkarpulten» fra Heddal i disse dager skal vi kikke nærmere på dette underlige møbelet, NF 1907-0258.  Kan vi håpe at ildsjelene bak prosjektet også tar på seg å kopiere landets kanskje eldste bevarte antemensale i tre? (Nå på Kulturhistorisk museum, Oslo.)

Klokkerpulten fra Heddal stavkirke har vært i Folkemuseets samlinger siden den i 1907 ble deponert dit fra Oscar IIs Samlinger sammen med brudgebenken fra samme sted. Møblene hadde fulgt Hove-stua da Ole Haave ga den til kong Oscar i 1881. I Hove-bondens hender hadde de havna etter at hans familie kjøpte kirkene i bygda i 1752.

Det mest særpregede med klokkerpulten er baksida med tre utskårne stykker i et umiskjennelig middelaldersk preg. Den har også to kraftige sidevanger, en skrå leseflate med låsbart bokhjemme under, en åpen hylle og en fotstokk. Den var laget i furu og med rester etter vannfarger i rødt og sort. Bokgjemmet var blitt kollektbøsse, og en gang på 16- eller 1700-tallet hadde klokkerpulten blitt ombygd fra noe annet – men hva?

Under sitt magistergradsarbeid om stavkirkeportaler fra Setesdal tok Roar Hauglid en nærmere kikk på pulten i 1930-åra. Det viste seg at det skjulte seg utskjæringer også under den ytterste plata, og Hauglid fant at de måtte ha tilhørt et langt bredere møbel. Martin Blindheim undersøkte pulten i 1952, og fant en runeinnskrift på siden av venstre vange: «mârkâritâr eiriks tottar Olafs sylvâr smiðs«, (Margret Eiriksdatter Olav sølvsmeds). Innrissa latinske gloser på lokket framstår som etterreformatoriske, men er kutta av på høyre side. Oppå skråbrettet er det fragmenter av latinske inskripsjoner som muligens går tilbake til middelalderen.

Korbenk eller breiere lesepult?

Enten, mener Folkemuseet, har baksidens lange og ornamenterte stykker utgjort sidestykker i en ganske høy korbenk. Det samme gjelder muligens klokkerpultens sidestykker. Denne teorien ser bort fra hvordan de tre bakstykkene sammen har utgjort et plan, slik Hauglid viste. Ingen kjente korbenker har slike stående panelstykker på baksida. Dermed er det den andre forklaringen som er mest sannsynlig, og som også Hauglid forfektet:

Også opprinnelig var møbelet en lesepult, men langt breiere enn den seinere skulle bli, 1,28 meter bredt. Detaljer fra de to loddrette plankene hadde detaljer som knyttet dem til mellomstykket, et sverdblad til venstre og deler av forbeinet til det store dyret og deler av et mindre hode til høyre.

Hauglids rekonstruksjon av baksida av møbelet. Lånt fra Gjærder 1952:64.

Bordene slik Hauglid så for seg at de var ordnet før ombyggingen av møbelet. Foto: Norsk Folkemuseum © (CC BY-SA 4.0). Min omrokkering.

Hauglid mente å identifisere en løvefigur på den høyre planken, en drage på den venstre, begge i lavt relieff. Midtstykket hadde et gjennombrutt rankeverk med en mann som støter med sverdet. Sverdmannen er som alle andre drakedrepere i norsk treskurd identifisert som Sigurd Favnesbane.

Her hadde diakonene stått og lest evangeliet og cantus gregorianus vendt ut mot forsamlingen, og bokgjemmet hadde skjult gradualet og kanskje andre bøker. Slike kombinasjoner av lesepulter og skap som Hauglid identifiserte kunne betegnes «bokaformi» – bokgjemme. De var vanlige i kirker som ikke var store nok til å ha egne lektorier. Og det gjaldt nok de fleste. En middelaldersk lesepult finnes også bevart i Hopperstad stavkirke.

Skurd og datering

Foto: Norsk Folkemuseum © (CC BY-SA 4.0)

Hauglid var usikker på hvilken av stavkirkene i Heddal han skulle knyte pulten til, men landa på vesle Lisleherad stavkirke, og det ser ut til å ha fått konsekvenser for hans overraskende seine datering av treskurden til 1300-tallet. Det er også vanskelig å følge ham i at skurden er «svært lik den vi har sett på enkelte av de senere Telemarksportalene.»

For meg framstår skurden på lesepulten som eldre enn på Heddal-benken. De strenge, regelmessige ildtungene (Hauglids «rankeverk») skiller seg fra de mer kaotiske slangeknutene og rankene på Heddal-benken. Det uferdige preget nederst på dragen til venstre finner vi igjen til venstre på ryggen av Heddal-benken, men også i annen kirkekunst fra perioden.

Jeg synes ornamentet likner sydportalen i koret i Uvdal stavkirke som Hauglid henførte til det han kaller Tuft-Attrå-gruppen fra Telemark og Uvdal (portalene fra Tuft, Attrå, Nesland, Flesberg og Nore, samt rankeportalene fra Øyfjell og Uvdal. Dermed står «klokkarpulten» tryggere plassert i 1200-tallets treskurd enn Heddalbenken som Holer (og Anker) henfører til en lokal mester på 1300-tallet.

Kilder

• «klokkarpulten», NF 1907-0258 – på norsk folkemuseum.
• Treskjærerverkstedet – de to stolpene avdekket.
• Roar Hauglid 1973, Norske stavkirker. Dekor og utstyr, Dreyer.
• Roar Hauglid 1936, «Fra korstol til klokkerstol«, Årsberetning, Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring 90/1934, s. 59-64.
• Martin Blindheim 1972, Sigurds saga i middelalderens billedkunst, utstillingskatalog.
• Per Gjærder 1952, norske pryd-dører fra middelalderen – omtaler den konsekvent som korstol, slik også Hauglid gjør, og mener vel samme type møbel.
• Erla Bergendahl Hohler 1993, Norske stavkirkeportaler.

Graffiti!

 

Graffitti på planke 3 av nordveggen av koret i Gol stavkirke. En 1200-tallskriger til hest med dråpeskjold, karakteristisk kjelehjelm, spyd og hund. Avbildning av graffitien med strekene utpenslet med hvit vannfarge. Se også plansje XXII. Blindheim 1985

Skipsbauger, dyr, krigere og tekst – tægging har eksistert til alle tider. Stavkrikene våre er nedgriset av dem. Eller, vi ser det vel ikke lenger som griseri. De har i stedet blitt stående som representanter for sann folkelig kunst.

Forskerne ble først klar over fenomenet i de hvitkalkede kirkene på Gotland, og etter et søk gjennom Gol stavkirke på Folkemuseet i 1951 ble det samme ble funnet hos oss. Det tilskyndet Martin Blindheim til å reise land og strand rundt og i 1985 ga han en lengre presentasjon av fenomenet for et engelskspråklig publikum.

Blindheims anliggende var å vise at hovedvekten av graffittier ble utført av de som i sin tid innredet kirkene, og å kartlegge hva som motiverte dem. Her tar vi en titt på arbeidet hans gjennom ett av hans funn.

Plankene i den nordre korveggen på Gol stavkirke hadde siden 1700-tallet gjort tjeneste som himling i koret som da ble ombygd i tømmer. Ved restaureringen av kirka på Folkemuseet på slutten av 1800-tallet kom de tilbake på sin plass, og bak billedfriser fra 1600-tallet viste de seg altså å være ganske så nedrablet.

Blindheim synes det er fristende å identifisere graffitti-kunstneren med treskjæreren fra inngangsportalen – der romanske inspirasjonen trer i bakgrunnen til fordel for det han velger å kalle middelaldersk folkekunst, utviklet uavhengig av internasjonale impulser via havnebyene. «The carvings [are] stiff in style and lacking in fantasy and clearly do not date from the golden age of the great dragon doorways.»

Ridderen identifiserte han som en rik hallingdøl på hest med lang utrimmet hale, bevæpnet med hjelm, dråpeformet skjold av 1100-tallstypen og spyd. Kunstneren var åpenbart hestekjent, mente Blindheim, og hadde til og med vist de runde platene og øvrige detaljer på bisselet.

Jeg mener Blindheim går litt for langt i å nedvurdere den endringen som skjer i treskjærerkunsten på 1200-tallet, og finner mer rimelig at treskjæreren i dette tilfellet har et tegnet forelegg enn at han bare skraverte det han så rundt seg. Alt annet treskjæreren gjør er for formelpreget til det.

• Martin Blindheim 1985, Grafitti in Norwegian Stave Churches c. 1150 – c. 1350, Universitetsforlaget.
• Edvard Bull 1920, Leding : militær- og finansforfatning i Norge i ældre tid, Steenske.

Treflaska ble ferdig!

Ferdig flaske holder 1,55 liter. Den har bunner i bjørk, staver i selje og band i hassel. Bare det siste treslaget var vanlig til sitt bruk.

For å holde flaska sammen inntil banda kunne trekkes på slo jeg et tau rundt og vrei en pinne rundt til det satt.

Endelig ble treflaska ferdig. Prosessen er nærmere beskrevet i en tidligere post. Det som stod igjen var gjordebandet, og det viste seg å bli en interessant utfordring.

Materialet var dagsfersk hassel-renning, kløyvd og massert rundt en rundstokk med passende diameter for å gi tilstrekkelig bøyelighet. Det ble en god del brukne band før jeg kom i mål og det viste seg snart nødvendig å improvisere en bandhake for å få gjorden på plass.

Vanntett ble det ikke. Etter et døgns trutning sildret det ennå ut vann ved noen unøyaktige lagger nær bunnen. Men det var ikke verre enn at det lot seg løse med litt smeltet bivoks rotert rundt inni oppvarmet flaske. Pass fingrene, for voksen finner veien ut, den som vannet.

Konklusjonen er at en nybegynner kommer ikke helt i mål kvalitetsmessig men det kan ikke ha tatt lang tid å lære seg det grunnleggende i håndverket. Tidkrevende er det allikevel når en ikke har øvde fingre, så arbeidet har vel helst blitt delegert til en som ikke lenger kunne yte like godt i skogen, til sjøs eller på jordet.

• Johan Hopstad 1985, Lagging på gammel og ny måte, Landbruksforlaget.

C2805. Utsnitt. Utgangspunktet for ornamentet var portal I fra forsvunne Hof stavkirke i Solør, fra midten eller første halvdel av 1200-tallet. Foto: Zodiaque, Kulturhistorisk museum, CC BY-NC 3.0

 

 

Ringbordet fra Marstein

Ringbord, avkappet til 4,26 meter, anslått til 5,56 m opprinnelig lengde. 0,62 m bredt i den bevarte enden. Spor etter ring for oppheng finnes 1,32 m inn fra den bevarte enden og helt ute ved den avkappede kanten. Opphøyd kant langs den ene langsiden og ved den bevarte tverrenden. Foto: Fartein Valen-Senstad/ Maihaugen.

En gulvplanke på det middelalderske langloftet på Marstein i Lom skulle vise seg å egentlig være et såkalt ringbord. Det ble oppdaget av Halvor Vreim da han besiktiget loftet for Riksantikvaren en gang før 1924, og fjernet fra sin plass i forbindelse med at loftet ble flyttet i 1941. I 1953 ble bordet solgt av gårdbrukeren til De Sandvigske Samlinger etter at Folkemuseet hadde frasagt seg forkjøpsretten.

Treskurden viste et krigeransikt med spiss hjelm. Sigurd Grieg mente den utvilsomt var opprinnelig og brukte det til å datere bordet til omkring 1300. Grieg identifiserte hjelmtypen med 1200-tallets stålhue, anbrakt oppå en brynjehette. I Norge kjennes formen i følge Grieg best fra antemensalet fra Nedstryn kirke i Nordfjord som han daterte til slutten av 1200-tallet. Han gjenga et utdrag fra Den norske Dictionarium eller Glosebog fra 1646, hvor det het at

«Gildebord kaltes det bord som i gamle dager bruktes til gilde når slekten kommer sammen [for] å regne deres odelslinje og erfare nestemann til odelsgods, og er samme bord prydet med blanke jernnagler langsetter med to løkker i hvori det siden hengtes på veggen«.

Nedstrynantemensalet er senere datert til 1310. Spisshjelmen ble på dette tidspunktet imidlertid regnet som gammelmodig, og på antemensalet er den da også brukt av antagonistene som framstilles som stygge, eksotiske og «umoderne». I den grad motivet er hentet fra virkelighetens verden og ikke en stivnet kunstnerisk konvensjon, taler det for en tidligere datering av Marstein-bordet.

Grieg gikk ikke inn på den trinnvise fordypingen ytterst på bordkanten, men det kan kanskje være tilpasset en forlenger?

• Sigurd Grieg 1957, «Ringbordet fra Marstein i Lom», Maihaugen 1953-56, De sandvigske samlinger.
• Christen Jenssøn 1646, Den norske Dictionarium eller Glosebog, ny utgivelse Eide forlag 1946.
• Ellen Marie Magerøy 1983, Norsk Treskurd, Samlaget.

Ringbord fra Vrålstad i Tørdal i Telemark av Magerøy datert til 13- 1400-tallet, andre steder til 1250-1400. Magerøy 1983: 137, 141.

Stolryggen fra Gålås

Gålås-stolens rygg. De to bakre stolpene, ryggstykket og nede stykke sies å utgjøre den opprinnelige stolen. C26500. Viking 1938 Pl. XIX

Etter et par mannsaldre uten nye funn, kom i 1936 en «ny» middelalderstol dumpende ned hos Oldsaksamlingen. Det fikk Eivind Engelstad til å skrive om «De romanske stoler», en liten gruppe kulturminner fra middelalderen som alltid har vært betraktet med særlig interesse. «Store, tunge og pompøse armstoler, lite skikket til daglig bruk, men sikkert også oprinnelig beregnet til bruk i kirken, dannende sete for bispen eller kanskje endog for kongen.»

En annen stol, Gåra-stolen, hadde vært kjent i museumskretser siden 1837 og hadde endt opp i en privatsamling i Wien. I 1935 ble den så kjøpt hjem til Norge av antikvitetshandler Kaare Berntsen og overdratt til Kunstindustrimuseet. Det var viraken i den forbindelse som gjorde at J.L. Gaalaas på Hamar ble oppmerksom på at han kunne sitte på en virkelig gammel stol, og i 1936 overleverte han den til Oldsaksamlingen. Stolens eier kjente ikke til annet enn at den i uminnelige tider hadde hatt sin plass på Lille Gålås i Furnes. Engelstad antok at den opprinnelig hadde stått i en kirke, og da var Deglum kirke i Furnes den nærmeste.

Baksiden av Blakar-stolen. Merk de utsvingene bakre stolpene. Ryggbrettet med buet topp og formen på avslutningen nederst – begge finnes igjen på Gålås-stolen. Viking 1938 Pl. XVIII

Gålås-stolen er i sin hovedform en mellomting mellom Blakar- og Tyldal-stolene. Den har rygg og bakside som Blakar-stolen men konstruert i åpent spileverk som Tyldal-stolen. De fire konstruktive delene av ryggen samt setet er i furu, det øvrige i bjørk. Engelstad daterte stolen til ca 1200, og mente planterankene på baksiden liknet de på Hof-portalen.

Stolen var blitt kraftig restaurert i 1712. Da ble et forsvunnet spileverk i ryggen med to horistontale og to vertikale ribber erstattet av et grovt andreaskors, men ikke nok med det: Både sidestykker, sete og forside dateres til restaureringen i 1712. De fremre stolpene har i motsetning til de bakre ikke middelalderens system med gjennomgående tapper, men ellers er nye delene utført i et middelaldersk formspråk. Det ble derfor antatt at de utskiftede delene ennå eksisterte ved restaureringen.

Eivind Engelstad brukte de figurative motivene til å plassere de romanske stolene kronologisk. Der rytterfigurer finnes, så Engelstad på Blakar- og Gåra-stolene edle turneringsgangere med nedtrykte, nesten sittende bakben og det ene forbeinet høyt løftet i paradestilling. Til sammenlikning har Heddal-stolen tettbygde bondegamper.

Et sentralt moment for Engelstad var det kunstige skillet han mente var trukket opp mellom i hovedsak konstruksjonsmessig like kasse– og stolpestoler. I stedet ville han dra skille mellom de vertikale stolene – høye stoler med ryggstolper som går opp over ryggbrettet – og horisontale stoler – hvor ryggbrettet avslutter sidestolpene.

Tyldal-stolens rygg. Legg merke til at alle tre har stolper som blir bredere der bein går over i rygg. Viking 1938 Pl. XX.

Engelstad var over seg i begeistring over Blakar-stolen som med sin «spenstige holdning og hele den elegante slankhet som bl.a. karakteriserer engelsk og norsk skulptur i den tidligste gotikk. I særlig grad er dette fremtredende ved Blaker-stolen, som stadig står som de «romanske» stolenes ypperste representant. For å fremheve det spenstige og stigende i linjespillet har kunstneren med beregnet raffinement latt baksidens sidestolper bue lett utover, en virkning som ikke overgås av noen av de øvrige stoler med sine helt rette linjer.» (1938: 104)

Helt fraværende hos Engelstad er vurderingen av Blakar-stolens treskurd som ellers betegnes som provinsiell, og det virker nærmest som han alt har glemt den makeløse Tyldal-stolen til tross for at den ble nevnt som representant for de såkalt horisontale stolene. Engelstads oppvurdering får en til å undres over om ikke den «slurvete» treskurden på Blakar-stolen kan ha vært tilsiktet; en økonomisering med arbeidet på en stol som var ment å skulle nytes på mange meters hold og ikke under kunsthistorikerens lupe. Endelig er det litt overraskende at han ser den vertikale streben som et romansk – ikke gotisk – stiltrekk.

• Eivind S: Engelstad 1938: «Gålås-stolen», i Viking bd 2.
• Gisle Jakhelln 1998, «Høgsetet på Borg», i Fortidsminneforeningen Årbok 1997: 101-24. (bl.a. om middelalderstolene)

Se også Lennart Karlsson 1976, Romansk träornamentik i Sverige, Volum 27 av Acta Universitatis Stockholmiensis. Pussig nok figurerer han ikke i Magerøy 1983 sin litteraturliste som nærmest er kjemisk fri for utenlandsk litteratur.

• Aase Folkvord 2007, Dekorerte tresaker fra folkebibliotekstomta i Trondheim. Beskrivelse, analyse og vurdering, med katalog. Hovedfag i kunsthistorie UiO.
• Fridstrøm, E. 1984. The Viking Age Wood-carvers. Their Tools and Techniques. Universitetets Oldsaksamlings Skrifter, nr.5.
• Fuglesang, S. H. 1981. Woodcarvers – Professionals and Amateurs – in Eleventh Century Trondheim. I: Wilson, D. M. & Claygill M. L. (Eds), Occasional Papers, No 30, British Museum, London.
• C26500 i KHM sin tilvekstkatalog
• Harry Fett 1907, Bænk og stol i Norge 1 : Tekst, utstillingskatalog – mange stoler som ikke seinere er del av korpus.
• Harry Fett 1907, Bænk og stol i Norge. 2 : Billeder – ikke tilgjengelig på NB, uklart innhold mtp at det er bilder i del 1 av katalogen.
• Johanna Barstad 1965/66, Litteratur om håndverket i Norge.
• K. Visted 1928, «To stoler fra Valdres«, avisa Valdres.

Korstolen i Hol kirke

Korstol (eng: choir stall), antatt å være fra 1200-tallet. De spisse bladene plasserer den som overgangsform fra romansk til gotisk treskurd. Hol kirke i Hallingdal, nå på KHM. C17802. H. 161 cm, br. 71 cm, dybde 38 cm. Foto: Franceschi, Giovanni, Kulturhistorisk museum. CC BY-NC 3.0

Med på lasset til en vandreutstilling i 1968, var en massiv korstol fra Hol gamle kirke i Hallingdal. Den er utført i furu, og  med høye utskårne sidevanger/ endeplanker med blad- og rankeornamentikk. Korstolens hovedform, med sirkelrund plate i toppen av vangene, regnes som gotisk, mens ornamentet er i en romansk- gotisk overgangsform. Med sin forholdsvis strenge og figurløse ornamentikk, har den ikke fått like mye kjærlighet av kunsthistorikerne som de mer figurative, tolkningsvennlige verkene. .

Korstolen har en omskiftelig fortid, flettet inn i kirkens egen historie. Ryggen er sekundær. Sigrid og Håkon Christie kan opplyse at korstolen var blitt tilbakestilt etter at den på et tidspunkt  (antakelig i 1697) var blitt utvidet til kirkebenk ved hjelp av et lavere liggende sete i høyre del, ny rygg av liggende planker og ny vange laget av en gammel skurdsmykket portalplanke. Her har vi samtidig forklaringen på at både en stol og en stavkirkeportal har samme museumsnummer.

Tilbakeføringen av stolen skjedde etter at den var kommet museet i hende, og i tilvekstkatalogen fra 1894 het det at de av herredsstyrelsen i Hol hadde fått en benk bestående av «2 Halvdele, adskilte ved et Mellemstykke, men kun den ene Halvdel er oprindelig og har havt dette Mellemstykke til sin ene Sidelæne. Mellemstykket har Udskjæringer paa den Side, der fra først har vendt udad, og det samme er Tilfælde med Forstykket, under Sædet. Hertil er senere – ikke ganske symmetrisk – føiet den anden Halvdel; til Sidelæne for denne har man benyttet den ene Sideplanke af et Kirkeportal, der har rund Halvsøile med Udskjæringer, men forresten er glat.» 

Peter Anker 1968 daterer korstolen til 1200-tallet, mens Roar Hauglid 1973: 418 avgrenser den til siste del av århundret.

Korstolens utskjæringer tegnet av Johan Meyer 1892. Gjengitt i Christie 1981: 158

• Peter Anker 1968, Norske møbler i fortid og nåtid, Utstillingskatalog.
• Roar Hauglid 1973, Norske stavkirker. Dekor og utstyr, Dreyer.
• Ellen Marie Magerøy 1983, Norsk Treskurd, Samlaget.
• Sigrid og Håkon Christie 1981, Norges Kirker 1 Buskerud, Land og kirke.

Se også denne åpne benken.

Hol-stolens tvilling: Skrautvålstolen

Fra Skrautvål kirke i Valdres fikk KHM i sin tid en korstol som for mitt utrente øye framstår som identisk i skurden med Hol-stolen. Den har treskurd i fjølen under setet og på utsiden av venstre vange, «dog ikke af noget særdeles karakteristisk Præg». Innvendig på venstre vange er bokstavene K-B utskåret over årstallet 1619, og i tilvekstkatalogen kan man vanskelig anse stolen for å være eldre. Den har senere blitt tilbakedatert til middelalderen. Ennå i 1932 var stolen stuet vekk. 

Det er Hol- og Skrautvål-stolene vi ser for oss når Oldsaksamlingens guide fra 1924 omtaler «Vegetabilske motiver i en kjedsommelig komposisjon og håndverksmessig sett stadig slettere utførelse, inntil det hele henimot år 1400 ender i en komplett åndeløs karveskurd.»

I Ål-salen på KHM står en liknende korstol fra Skrautvål kirke i Valdres, 10 mil fra Hol i Hallingdal. C1162. For mitt utrente øye framstår den som identisk i skurden som Hol-stolen. Foto: Franceschi, Giovanni, Kulturhistorisk museum. CC BY-NC 3.0

[Postskript:] 24 april 1915 dumpet en e-post fra KHM ned i postkassa. De kunne fortelle at Skrautvålstolen C1162 ikke har noen dokumentasjon på konservering siden den kom til museet, ei heller kjenner noen på museet til noe arbeid med den i senere tid. Den er fjernet fra Ål-salen og står på magasin.

Andre paralleller

Korets sydportal i Torpo stavkirke, etter oppmåling av H. Thoresen 1882.

Toppstykket til korets sydportal i Torpo stavkirke har tilsvarende ornament (UO11282). Hauglid finner ikke noen parallell av skurden i kirken og mener den skriver seg fra en utvidelse av koret senere i middelalderen.

 

 

 

Digresjoner

KHMs tilvekstkatalog
…er et underlig fenomen der den dukker opp på hvert eneste Unimussøk uten snev av referanse til senere konservering og undersøkelse av gjenstandstilfanget. Museumsnumrene omfatter enten enkeltgjenstander eller samtlige funn fra utgravninger. For eksempel er 1544 gjenstander fra Oseberg samlet under C55000. Under Oslo-utgravningene på 70-tallet ble tusenvis av gjenstander samlet under ett enkelt museumsnummer for hvert år.

De eldste antikvitetene var samlet inn av Norges Vel sin antikvitetskommisjon fra 1811 til den ble avløst av Oldsaksamlingen i 1829. Jeg har ikke klart å spore opp om og hvor tilveksten ble publisert i Rudolf Keysers tid som direktør, men de fleste er vel samlet i Nicolaysens Norske Fornlevninger. I Ryghs tid ble tilveksten først kunngjort kvartalsvis i avisa Den Norske Rigstidende 1863-67 (Se f.eks 1866 nr 36 og 37. I 1864 var man kommet til C3493). Fra 1866 til 1904 ble Universitetets Oldsaksamlings tilvekstkatalog publisert fortløpende i Fortidsminneforeningens årbok, fra 3839 til 20425. Deretter ble de publisert i Oldtiden fram til 1942, og deretter i Universitetets Oldsaksamlings årbok.

Søk i Universitetsmuseenes hstoriske gjenstandssamlinger via Arkeologisøk går direkte til tilvekstkatalogen, og gir oftere treff der enn via Arkologiportalen.

• Helge Gjessing og Per Fett 1951, Register over trykte tilvekster av norske oldsaker, Særtrykk av universitetets oldsaksamlings årbok 1949-50.
• N. Nicolaysen 1862-66, Norske Fornlevninger, Christiania.Korets sydportal i Torpo stavkirke, etter oppmåling av H. Thoresen 1882.

Gotikk i skurden

Portal I fra Hemsedal stavkirke C11391. Blant de romanske rankene bryter det fram et gotisk naturalistisk kløverblad. Det gotiske trer også fram i myke, folderike klær. Magerøy daterer portalen til før midten av 1200-tallet. Foto: Kulturhistorisk museum, CC BY-NC 3.0

Så lite gotisk treskurd er bevart i Norge at kunsthistorikeren Ellen Marie Magerøy i 1983 kunne skrive at «Det kan ellers ikke være tvil om at det helst var den romanske stilen som rådde i dekorasjonen på alle slag profant innbo.[…] Ingenting peker i lei av at vi fekk nokor allmenn gotisk bløming i treskurden som kan samanliknast med den rike bløminga som nådde sitt høgste på de romanske stavkyrkjeportalane.»(s. 140) Magerøy har sikkert rett når det gjelder de indre bygdene og husflidsskurden i stavkirkenes skygge. I byene, derimot, gjør mangelen på profant innbo at vi ikke kan vite hvor sterkt gjennomslag gotikken fikk.

Stavkirkeportalene er vår rikeste kilde til middelaldersk treskurd. Fra 1200-tallet ble de eldre ornamentale dyrefigurene for en del avløst av romanske planteranker som sammenbindende elementer. Fra samme århundre får vi også de første spirene (unnskyld ordspillet) til gotiske elementer i planterankene. Det er en av portalene fra Hemsedal, hvor bladflikene er løst fra den strenge romanske formen og har fått naturalistiske avrundede former. (Magerøy 1983: 79)

Portal I fra Hof stavkirke C2805. Midten eller første halvdel av 1200-tallet. De enkle og doble rankene er romanske, men de små bladene er gotiske element. Hauglid vil tilskrive en portal fra Dovre kirke samme mester. Foto: Zodiaque, Kulturhistorisk museum, CC BY-NC 3.0

Også en portal fra Hof stavkirke trekkes fram av Magerøy. Den har tidligere blitt datert til 1400-tallet (Dietrichson 1892), men tidligere riksantikvar Roar Hauglid tilbakedaterte den til midten eller før midten av 1200-tallet. På den ene siden er det romanske doble bladranker, på den andre enkle, men med gotiske detaljer i bladverket. Med innrammingen kaller Hauglid det en ren «stenstil». Se også Kaupangerbaldakinen.

Småbladede planteranker finner vi også som gjennomskåret skurd på det såkalte ciboriet i Hopperstad stavkirke fra omkring 1300. Palmetter og perlerader brukes begge steder, og her er den romanske bladornamentikken blitt «gotifisert».

I likhet med Hopperstad-ciboriet, blir også Kinn-lektoriet sammenliknet med Hof-portalen. Det dateres til midten av 1200-tallet. Se bedre bilder her.

Ciboriet i Hopperstad stavkirke. Omkring 1300. Også her er det enkle ranker på den ene siden og doble på den andre. Foto: Kulturhistorisk museum, CC BY-NC 3.0

Så langt den kirkelige kunsten. Motsatt av hva hva man skulle tro etter å ha lest Magerøy, er det nettopp i den profane utsmykningen vi finner eksempler på den mest renskårne gotiske treskurden. Den profane kløverblad-buede Kvåleportalen fra begynnelsen av 1300-tallet sidestilles med Hoppestad-ciboriet og tilskrives håndverkermiljøet i Bergen. (På baron- og lendmannsgården Kvåle skal det visstnok også ha stått en stavkirke.)

Endelig finnes det på Kulturhistorisk museum et høvre tentativt datert til 1250 – 1300 og fra ukjent sted. Det var opprinnelig del av en sal og er skåret i bjørk i ren gotisk stil, særmerket med planteornamentikk med små blader, i dette tilfellet kløverformede, og myke og vide klær i rike folder. Opprinnelig var høvret polykromert. Museets katalog setter det i forbindelse med den nevnte portalen fra Hemsedal. Se også Kaja Kollansruds blogg. Høvret er diskutert av professor Torstein Sjøvold.

Høvre C35131 fra ukjent sted datert til 1200-tallet. Gotisk planteornamentikk med små blader. Foto: Kaja Kollansrud, Kulturhistorisk museum, CC BY-NC 3.0

Høvre C35131. Framsia med konge med myke folderike klær. Foto: Kaja Kollansrud, Kulturhistorisk museum, CC BY-NC 3.0

Hof stavkirkeportal. Utsnitt av høyre vange. Foto: Riksantikvaren.

Litteratur

• Harry Fett 1909, Norges Kirker i middelalderen, Norsk Folkemuseum.
• Roar Hauglid 1973, Norske stavkirker. Dekor og utstyr, Dreyer.
• Ellen Marie Magerøy 1983, Norsk Treskurd, Samlaget.
• Gotikkens elfenbenskurd 12-1400-tallet på Metropolitan Museum.
• Ny datering av en del treskurd ved Folkemuseet 2011: Lise Christie 2011 «Kulturhistoriske gjenstander og naturvitenskaplige metoder«, i By og Bygd nr 44. (Viser til Terje Thun for dendrokronologisk datering etter foto.)
• R. Horgen (red.), Middelaldersalen i Historisk Museum, Oldsaksamlingen 2000, s. 11f.
• Richard Glazier 1899 (1948-2002), A Manual of Historic Ornament, London: Batsford.
• Alexander Speltz 1959, The Styles of Ornament, Dover.
• Martin Blindheim 1952, Main Trends of East-Norwegian Wooden Figure Sculpture in the second Half of the 13th century, Dybwad.

Hof stavkirke. Venstre vange. Foto: Riksantikvaren.

Treskjærervertøy på tysk munkebenk

Utskjæring på siden av korstol i klosteret Pöhlde nær Göttingen, datert til rundt 1280. nå i Niedersächsisches Landesmuseum, Hannover (alternativ lokalisering er Museum für Kunst und Gewerbe, Frankfurt). Bilde fra http://www.damals.de via st. thomas guild.

På en tysk klosterbenk fra omkring 1280 er en treskjærende munk avbildet med deler av sitt verktøysett. Han bruker kneppert og huggjern. På veggen henger passer og vinkelhake, et hold med seks ulike hoggjern og en hylle med limpotta på. Emnet på bordet foran ham har form av benkesiden hvor utskjæringen finnes. Arbeidsbordet er svært lavt, og munken arbeider sittende.

Blindheim 1952:100 presiserer at flere av jerna var utformet for å nå inn i hulrom og hjørner.

Objekt 20641153 (Foto Marburg)

Vi savner både høvler, øks og kanskje en liten sag? Marijn på St. Thomas guild mener å se en høvel liggende på arbeidsbordet der jeg ser emnet.

Benken er fra premonstratenser-klosteret i Pöhlde, og etter klostrets oppløsning kom den via omveier til Niedersächsische Landesmuseum i Hannover.

• Martin Blindheim 1952, Main Trends of East-Norwegian Wooden Figure Sculpture in the second Half of the 13th century, Dybwad.
• Utskjæringen på tysk wikipedia.
• Thomasguild.
• Möbel Mittelalter på Pinterest.
• History of Woodworking på Pinterest.

Middelalderkiste

Skrin/ kistil på folkemuseet fra Valle i Setesdal. Kistilen er av furu, satt sammen med treplugger. Skurden bærer preg av ufaglært husflid, med forsøk på karveskurd, palmetter, planteranker, mann mot drage og kors. Kisten ble tidligere antatt å være fra senmiddelalderen, men er datert radiologisk til 1200-45. NF. 1913-1024. Foto: Folkemuseet, hentet via Digitalt museum.

Møbelhåndverkets basiskonstruksjon i middelalderen karakteriseres gjerne som tapp, plugg og sliss der delene ble festet i hverandre med tapper i slisser og forankret med plugger. Først i senmiddelalderen utviklet møbelhåndverket seg mot lettere og mer avanserte konstruksjoner med svalehaleskjøt (eng. dovetail), sinking  o.a. Flatene bød seg fram til skurd og eller maling. Fremragende eksempler i Norge er Tyldaldsstolen fra 1100-tallet i bjørk. Stolpestolene hadde sine paralleller i stolpekistene (eng. Hutch).

Vil man ha opphøyde kister er alternativene for 12-1300-tallet seksplankekister, hvor endeplankene samtidig danner bein, og stolpekister opp til kornbyrene i størrelse. Blant de bevarte kistene finnes det en feilkilde skjult; det var de store stedfaste og kirkelige kistene som ble bevart. Mindre og mer mobile kister gikk føyken. Peter Anker snakker om at de bredbente stolpekistene med flatt lokk fikk innpass på 12-1300-tallet fra Sentral-Europa.

• Liten (panelt) stolpekiste på Hjerleid.
• Lise Christie 2011 «Kulturhistoriske gjenstander og naturvitenskaplige metoder«, i By og Bygd nr 44. – Ny datering av en del treskurd ved Folkemuseet.
• Oppskrift på liten stolpekiste fra tidlig 1200-tall: Mattew Power 1993, «Little Canfield Coffer«, artikkel i Sacred Spaces nr 4 (little i tittelen viser til Canfield, ikke coffer). Se også Fred Roe 1929, Ancient Church Chests and Chairs, ny utgave J.M. Classic editions 2007.
• Kistetråder på 1308-forumet her og her.
• Greydragon har en interessant gjennomgang av kistetyper og dekor men missforstår noe. Nettstedet er forholdsvis pessimistisk på vegne av dekoren – med forholdsvis enkle geometriske utskjæringer. Til sammenlikning ser det ut til at samtidig norsk treskjærerkunst stod langt høyere.
• Eivind S. Engelstad 1944, «De eldste norske kistene«, i Viking XIII. – Det er han som gir middelalderkistene en skjematisk inndeling i kassekister og stolpekister. Han demonstrerer en teknisk innsikt som mangler hos de som senere diskuterer stolpekistene. Han påpeker fordypningen øverst på stolpene for lokkets gavler. Han nevner fals eller list i kortsidene hvor gulvet hviler. Kjekt oppgir han at det er 4 kjente norske kister av typen, som med de svenske dateres til 11-1200-tallet. Det er også 4 kjente svenske kister, idet han eksplisitt utelater Bjuråker-kisten fordi den er av annen konstruksjon. Han tolker dem på grunnlag av mangelen på jernbeslag som saltkister. «At stolpekister er laget og anvendt i nyere tid som korn og melbinger, er en kjent sak; hvorvidt også disse er uten jern kjenner jeg dog intet til. At stolpekistene i middelalderen skulde være anvendt på samme måte, er lite sannsynlig, idet mangelen på jern da er helt uforklarlig.»[s. 228]. Arkeologens drøfting av kistebeinas utvikling er herlig naiv. Sigfrid Svensson 1936 er hans framste forelegg. Oppsummering Engelstad: teknisk god, men historiografisk svak og antropologisk naiv. I samme nummer av Viking diskuteres dendrokronologi! og kortbukser!
• Gösta von Schoultz 1949, «En grupp nordiska medeltidskistor och deras parallellor«, i Rig, Stockholm. – sammenstilling av informasjon om stolpekister. «Allerede de gamle grekere», begynner han, og bryter dermed tilsynelatende med en evolusjonistisk basert gruppering av kistetypene.  Når det gjelder konstruksjonsmessige detaljer begrenser han seg til stolper og plank, og går dermed glipp av en nærmere nyansering av funnmaterialet. Han sitter igjen med skillene mellom saltak og flatt lokk, mellom not og ikke-not i sidene og mellom brede og smale stolper. Bredden i materialet gjør det allikevel til en meget god oppsummering.
• Sigurd Grieg 1953, «Kirkekister og brudekister«, i Maihaugen 1950-52, årbok. – Grieg tar et oppgjør med Troels-Lunds evolusjonistiske tilnærming. Han refererer Engelstad om at antikkens kunnskap om panel og sinking og gjæring gikk tapt. Grieg gir en nærmere teknisk beskrivelse av en av oseberg-kistene (nr 189) og nevner andre forekomster av typen kassekiste. Han har lest sin Schoultz, og om Lille Jored-funnet. Han framhever reisekisten i en tid hvor storfolk ikke var bofaste. Så Stolpekista (sv: Standkiste, da: Fodkiste): Så sent som i 1944 (Engelstad) var kun 4 [!] eksemplarer kjent fra Norge. (Telemark (i Nordiska Museet), Heddal (nå Notodden) i Telemark, Berge i Vestre Slidre og Vang i Valdres. Grieg presenterte et femte, også fra Vang i Valdres [for meg ser det ut som han har misforstått og at dette er den Vang-kista Engelstad beskriver. Kanskje trodde han Engelstad viste til Baggetun-kista C33969? Kistene fantes, men de var ikke publisert i kanaler Grieg kjente til.] Han definerte alle som ark-kister. Grieg var kjent med Ullensakerkista, men forklarer ikke hvorfor han ikke regnet den blant kjente stolpekister. Regnet han med at den hadde utenlandsk opphav?
• Peter Anker 1960, «Kornbyrer fra Trøndelag», i By og bygd XIV. – Etter å ha sett nærmere på kornbyrene, se egen bloggpost, går Anker videre med å beskrive typen Engelstad og Grieg var innom før ham. Anker holder på at det dreide seg om fem [ikke fire] norske kister. Kjennetegnet ved brede hjørnestolper med avlangt tverrsnitt, høyt festet bunn og høyt, hvelvet takformet løst lokk, gjerne festet bak med tapper. Som type er den interessant fordi den vedble i bruk i Mellom-Europa inntil 17. og 18. århundre, og på Balkan inntil de siste 10-år. = Ark. Han nevner Oskar Moser som har tilbakedatert typen til Mellom-Europas tidlige jernalderkultur, bl.a. basert på likhet med Svein Molaugs laveggshus. En del av disse kistene har trekk som gjør at de avviker for mye fra gruppen. Han setter Heddalskisten fra Sauer i Heddal, nå Notodden, på KHM fra 1100-tall som arketype. (mehehe). Griegs Valdres-kiste med de spisse palmettene dateres av Grieg til før år 1300 mens Anker mener den er yngre enn de tidligere kjente stolpekistene. [Anker mener han her har beskrevet fire nye kister, men utover de to tidligere beskrevet av Grieg o.a. teller jeg bare tre!]
  1. Marstein-kista fra Marstein i Lom er ikke tidligere publisert. På Maihaugen SS 15150, (Datert av Grieg til 13-1400 i brev til Anker av 1. mars 1958) og svarer omtrent til Valdres-kisten med flatt lokk og forsenkede felt på sidene men uten palmetter foran. Marsteinkista er i likhet med Valdreskista avvikende ved smalere hjørnestolper og lavere bunn.
  2. Låekista – Kiste fra Øvre Låe i Ål, nå i Drammens museum hører til den tidligste type og ligger nær opptil Heddalskisten (Notodden) på KHM. 1100-tall. Ikke tidligere publisert.
  3. Kornbyre fra Bondi i Sande, i Vestfold Fylkesmuseum har stiliserte dragehoder og runeinnskrifter som daterer den til 13-1400-årene. Tidligere publisert i Magnus Olsen 1951 «Norges innskrifter med de yngre runder II», s. 157-8 p.g.a. innskriften «Haluoar á mik» (Halvor eier meg). Buet lokk festet til kortsidens overkant som trønderbyrene, og oppstikkende hjørnestolper. [Hybrid!]
• Trønderkistene har gjennomgående tapping i begge retninger og grunne slisser. Ark-kistene har v-formede dype slisser, gavl- og langsider ført inn uten tapping (unntatt Bjuråker og Låe) [men de er plugget fast i slissen]. Arkkisetne har takformet lokk med bratt skråning og med brede gavlbrett som svinges på tapper i bakstolpene. Han går inn på en europeisk kistetype – Sittenkistene – som har flatt lokk, brede hjørnestolper med avlangt tverrsnitt nærmere beslektet med ark-kistene enn med trønderbyrene, utbredt i Nord-Europa – en forløper til de gotiske kister med brede hjørnestolper og flatt lokk. Ullensakerkista er et norsk eksempel, men trolig produsert i Tyskland ca 1300. To prinsipper for hjørnekonstruksjoner var fremherskende i middelalderen 1) planker lagt mot hverandre i vinkel, av og til med enkel fals og slo jernbånd med spiker eller nagler. 2) stolpekonstruksjonen, der kvadratiske eller runde stolper var dominerende for alle andre møbeltyper enn kisten. «En variant av stolpeprinsippet i sin aller enkleste form er de dreide sprossemøbler, med smale brett eller dreide stolper, som er en dirkete fortsettelse av antikkens dreide møbelformer.»[s. 126]
• Peter Anker 1975, Kister og Skrin, Huitfeldt.- Han bygger i høy grad på Schoultz, men ser i enda større grad ut til å droppe konstruksjonsdetaljer. Interessant nok har hans kornbyre-datering basert på degenererende romanske elementer vist seg å være snudd på hodet. Den i følge Anker seneste av kistene har den tidligste dendrokronologiske dateringen. (se også kornbyre på digitalt museum.)