Stikkordarkiv: våpen

«Sword on a stick»

spyd-8440-oslob

C8440 spydspiss av jern, middelalder, Oslo. Lengde 17,7 cm, hvorav bladet er 8,3 cm. 2,7 cm ytre diameter nederst på falen. Formlik med C2369 og C7636 (jernalder), men mer skråttløpende kanter nederst på bladet. Tre opphøyde bånd rett inntil hverandre rett nedenfor bladet. Falen er fullstendig sammensmidd. KHM katalog. Foto: Grieg 1933.

Spydet –  mye brukt men dårlig dokumentert i middelalderens Norge. Funnene er ofte udaterbare og billedmaterialet lite detaljert. Bedre blir det ikke av at de skriftlige kildene er tvetydige.

«betre er eitt spjot i fylkinga på vollen enn to sverd i bardagen»

For Norges del regnet KLNMs egen Hilmar Stigum med at hovedformene fra vikingtiden holdt seg inn i middelalderen, men ofte med mindre odder, bl.a. med en lengdeoppgave fra Gtl 90, der er nomallengda på ei sÞǫnn «så langt man kan spenne fingrene». Stigum mente at når samme betegnelsen holdt seg, «kan det tyde på at bruksmåten, formålet og dermed også forma kan ha vori nokonlunde konstant. I slike høve kunne ein kanskje slutte attover.» Han om det. Han diskuterte betegnelser med usikkert innhold, som kesja, atgeirr, brynþvari og hǫggspjót. Rytterlansen kaltes gjerne glævia.

Skaftet var helst av ask, men svært variert i formen, som et et ordtak fra 900-tallet viser: «allemans spjot er ikkje lett å skjefte». Varierende lengde til tross, ble det brukt som breddemål ved veirydding, der en mann til hest skulle nå med tommelen til falen. (Gtl. 90, NGL I s. 44). I Landslova (NGL II s. 132) skulle skaftet være åtte alner (4 m).

Også i Sverige og Danmark mente man vikingtidens former gikk igjen, og danskene pekte ut tre hovedformer.

  1.  Kort, tung odd med rombisk tverrsnitt som går jevnt over i lang fal med stor diameter. Ligner store armbrøstbolter. Fire spydspisser av denne typen er funnet på Næsholm voldsted, presist datert til 1340-tallet.
  2. Lansettformet odd av forskjellig bredde og forholdsvis kort fal med liten diameter.
  3. Bredt utsvungne egger som gir nesten ruteformet odd. Både lang og kort fal.

Grieg

Grieg 1933 nevnte noen spydspisser som var innafor. Det gjaldt et par fra Oslo, én fra Hamar og én fra Nedre Torvalmenning, Bergen. Bare én av dem er funnet avbildet. Han konkluderte med at de spydspissene som forelå var av så lite distinkte former at noen sikker utskilling av typer ikke lot seg gjennomføre.

  1.  C8440 funnet i middelalderlag i Oslo i 1877 på «Mindets» grunn i Gamlebyen, «hadde kort, bredt blad med skarpe egghjørner, hvorav det ene dog nu mangler (fig 268). Falen er videst ved nedre ende og avtar i diamater mot bladets rot. Etter formen å dømme skriver denne spydspiss sig fra 1200-årene.»
  2. B7012. «Fra 12. eller 13. århundre er en spydspiss med forholdsvis vid fal, blad med skarpe egghjørner og ophøiet midtribbe, som fantes i 1918 på Nedre Torvalmenning i Bergen. Den fantes meget dypt i lagene.» Katalogen:  «En spydspids med flatt, kort blad og vid fal, 23,5 cm. lang; fundet meget dypt i lagene og sandsynligvis fra middelalderen.» (Ref: Oldtiden IX, s. 21 no. 45 (Berg. Mus. tilvekst 1918).)
  3. C19903: «Ved gravninger for tomten til Statsbanenes Maskinverksted i Oslo, fantes det en liten spydspiss av jern, hvis blad har ophøiet midtribbe. Ved falens rot er anbragt en liten kobberring, prydet med fordypete skråstreker. Falen tiltar i vidde nedefter, men den nedre del er defekt. Spydspissen er høist sannsynlig fra middelalderen, men kan ikke sikkert tidfestes.» Falen var opprinnelig avsluttet med en lignende ring som den bevarte , og er 2,2 cm. lang. Nåværende lengde 18,8 cm., bladets bredde 2,2 cm.
  4. C5551 kan heller ikke tidfestes nærmere enn til middelalderen: «[E]n kastespydspiss av jern, som i 1871 fantes i Hamar domkirkes ruiner og som har forholdsvis kort blad og meget lang fal.» 4 1/2″ lang. (Ref: Ab. 1871, s. 84. no 99.)
nedstryn-spyd

Nedstryn-antemensalet ca 1300. Spydspissen er representativ for alle de Grieg henviser til, men er de basert på kunstneriske konvensjoner eller reelle forhold? I dette tilfellet bæres det av antagonister, arkaisert med avleggse hjelmer. Eget foto.

Året etter trakk Grieg tilsynelatende noe mer entydige konklusjoner om 1300-tallet basert på billedmateriale alene, fordi ingen funn av spisser kunne tidfestes til århundret.

  1. Olavs-antemensalet ca 1300 – kort bredbladet spyd med skarpe egghjørner og opphøyd midtribbe, Fett 1917 s. 151. – ruterformet
  2. Lignende på Nedstryn-antemensalet fra slutten av 1200-tallet, Fett s. 138 – ruterformet
  3. Typen også i Dale-antemensalet fra andre halvdel av 1200-tallet, Norsk Kultur i samtidige billeder fig 14 – ruterformet
  4. Fra framstillinen av Hallvardslegenden i Vang kirke fra ca 1300, Fett s. 66, Grieg – ruteformet men mer rundet avslutning av eggen. I dette tilfellet svekkes tolkningen av at det er Schiertz’ akvarell fra 1841.
  5. Fra Engelsk håndskrift ca 1300, bemerket av Blom 1867, s. 72, fig 5, (avtegning av legg i Westminster psalter fra midten av 1200-tallet tilskrevet Matthew Paris, se nederst) og s. 79 fig 9. – ruteformet. Den første illustrasjonen er et legg i, tilskrevet
Royal 2 A.XXII, f.220

Her er originalen til den ene avtegningen Grieg viser til hos Blom 1867. Spydformen er ikke like markert i originalen, men også her ser vi antydning til en ruter-form på spydspissen. Westminster Psalter.

Hverken Griegs illustrasjoner, det avbildede spydfunnet eller de tre danske kategorier kan på på noen måte sies å være dekkende for hva som fantes. Som Stigum var inne på er de snarere suppleringer av de mange formene vi finner fra vikingtiden og bakover, for ikke å snakke om nye former for glaiver og hoggspyd.

Litteratur og digresjoner

spyd-8440-oslo

C8440 igjen, nå med tverrsnitt. Foto: KLNM 16 pl 7.

Advertisements