Stikkordarkiv: Verktøy

The Other Tool-Chest-in-a-Bog

kiste-dublin-rickard

The 14th/15th century Cornaveagh tool chest. Notice the combination of a traditional six-board construction and the use of two end boards. Photo: Rickard Wingård 2016.

A tool chest was found in a bog containing its tools. The history sound familiar? You’re off course thinking of the Mastermyr chest from Gotland. This time it’s  the less well known 14th or 15th century chest found in a bog in the townland of Cornaveagh in the County of Roscommon, now in The National Museum of Ireland in Dublin. The chest contains tools for working wood and stone, but unfortunately I’ve not been able to get my hands on a complete catalogue.

While the chest looks like the traditional six boarded type with slanting end boards, a couple of details make it stand out. The end boards seem to be made from two planks, joined with the help of two small battens placed inside at top and bottom. The bottom batten is visible and I’m guessing it had a second function as rest for the floorboard(s). The top batten is only hinted at by the presence of a peg hole. The second detail is the lid, which is made like the ones we would expect to see on some of the hutch type chests, with horisontal battens on the sides slotted into the front boards.

To some degree we can say that the only reminence of the six boarded chest is the way the side boards are joined together, pegged (or nailed too?) and without mortices. Arches are cut in the leg parts of the the end boards. The chest is a reminder of how the historian’s categories and typologisations fail to grasp the variability of the craft in the past.

A pair of other images of the chest on this blog.

The museum label reads:

«Oak tool chest and tools. This chest, found in a bog, was the toolbox of a medieval craftsman. Some of his tools, such as the spoon bit, are for working with wood but others are for working stone. 14th/15th century. Cornaveagh, Co. Roscommon 1985: 130.»

Litterature and digressions

Kjevle til baking og bank

kjevle mulig G27125

En av de to mulige kjevlene som ble funnet i Gamlebyen, i søndre felt. Denne er fra brannlag 14, datert til 1025-1075. Diameter 45 mm, 33 cm lang inkludert 12 cm skaft og dreid i bjørk. C34761G27125. Foto: © 2016 Kulturhistorisk museum, UiO / CC BY-SA 4.0

Hva kjevlet man med i middelalderen? Til tross for at redskaper til flatbrød- og lefsebaking, som steintakker og bakstestikker er tallrike i norske middelalder-byfunn, glimrer kjevla (nor: kefli) ofte med sitt fravær. Jeg (dvs. Birthe Weber) har bare klart å spore opp to mulige fra Oslo, foruten én fra Bergen og én fra Trondheim. Det er også én fra danske Boringholm og noen fra Novgorod. Hverken i London, York eller Schleswig er kjevler nevnt.

Meg bekjent er det i Norge Birthe Weber som har lagt ned det største arbeidet her. I sin analyse av funnene fra middelalderens Oslo trengte hun kjevler for å gjøre materialtilfanget rundt flatbrødbakingen fullstendig, og landet på at to køllelignende gjenstander hadde spilt den rollen. Det dreide seg om G20615 og G27125 som begge er fra Søndre Felt. De har diameter på 3 og 4,5 cm, er 29 og 33 cm lange, hvorav skaftene er 8 og 12 cm og dreid i henholdsvis salix [selje?] og bjerk.

Poenget hennes er at begge syntes å være for spinkle til å ha vært benyttet som linklubber eller banketrær, og de hadde heller ikke merker etter slik bruk.

kjevle mulig G20615

Den andre mulige Oslo-kjevla. Denne er fra brannlag 0, datert til 1175-1225. Diameter 30 mm, 29 cm lang inkludert 8 cm skaft og dreid i en salix-art, selje?. Den har angivelig pyntehakk opp mot skaftet (dreieuhell?). Kjevla virker feilregistrert. Hos Weber angis den som G20615, men i Unimus som G24637. Foto: © 2016 Kulturhistorisk museum, UiO / CC BY-SA 4.0

Weber nevnte liknende funn fra Bergen og Trondheim, men det er ikke klart for meg om hennes 1400-tallskjevle fra Bergen er den såkalte «lekekjevla«. Trondheimskjevla har jeg ikke funnet. Hun sannsynliggjør formlikhet ved hjelp minnestoff som antyder at kjevler i eldre tid kunne være glatte, og at kjevler med håndtak bare på den ene siden har vært i bruk i Dalarne til vår tid.(Keyland 1919: fig. 11b, 12, 141 [se også her])

En problem for Weber er uttrykket teygja braud. Det antyder at flatbrød ble strukket til rett form – ikke kjevlet. Hun mente seg, med Grøn (1926: 58), reddet av at det bare er en eneste gang denne ord-forbindelsen er brukt i litteraturen. Men det gjelder i så fall svært mange av våre norrøne ord. Motsatt finnes det ikke ett eneste eksempel på ordet kefli brukt i betydningen «redskap til å gjøre deig flat». Derimot er det brukt i andre sammenhenger som «stutt, ofte rund, kjepp», slik vi ennå finner ordet kjevle brukt. Betyr det at vi leter vi etter noe som ikke finnes?

En formodet kjevle er funnet blant gjenstandene i den sent 1300-talls treborgen Boringholm i Jylland (nr. 191, da: Dejrulle). Charlotte Andersen (2005 s. 122) opprettholdt den antatte identifiseringen nettopp med henvisning til Oslofunnene. Riktignok var kjevla sylindrisk med håndtak bare i den ene enden, men med sin sylinder på 28 cm og diameter på 8 cm er den langt større enn Oslo-kjevlene . Den er dreid i or.

0xiepgw1wx8

Figur 4-10 viser en kjevle fra Novgorod, av B.A. Kolchin 1968 tolket som mangle, linklubbe og deig-kjevle. Heller ikke han skiller mellom disse verktøyene, m.a.o.

Mer massive enn Oslo-kjevlene er også en håndfull kjevler fra middelalderens Novgorod, beskrevet av Boris Aleksandrovich Kolchin på russisk i 1968 og på engelsk i 1989. De to verkene er referert av henholdsvis Weber og Andersen, uten at de har tatt funnene opp til drøfting. For Weber sin del skyldes utelatelsen muligens at Kolchin ikke så seg i stand til å skille husholdsfunksjoner som klesvask og linbanking fra deig-kjevling. Redskaper til disse formålene skilte seg fra redskap til annet bruk men med tilsvarende form ved at de hadde mindre slitasjespor. Med diameter på 7-9 cm, 23-25 lange sylindre og 10-12 cm håndtak er Kolchins kjevler nærmest identiske med Boringholm-kjevla, slik at Andersens utelatelse framstår som en aldri så liten glipp.

Andre typer

Utenfor den perioden vi er interessert i ligger en «Culinary Roller» fra 1598 hos Victoria & Albert Museum.  Den plasserer seg mellom de to typene skissert over med en diameter på 5.3 cm, og lengde på 52 cm inkludert håndtakene på begge sider, dreid i pære og utskåret.

Blant pairuller finnes det mange helt uten håndtak fra senmiddelalder og tidligmoderne tid. Se her og her.

Overflatebehandling

Om vi skal rekonstruere kjevler er det ett punkt de bevarte kjevlene ikke kan hjelpe oss med. Hva er den mest hensiktsmessige teksturen? Kjevla skal holde på melet uten at deigen setter seg fast, eller som Hanna Kirshner (2016) skriver det, «The surface should feel very smooth, but not so slick that flour won’t adhere.» Mineralolje eller bivoks anbefales som finish. Ett sted anbefales buffing med P400 sandpapir.

Vi er vel også avhengig av poretettheten i treslaget som er valgt, og lønn er vanlig. Poretettheten setter sannsynligvis grenser for hvor fint sandpapir det er noen vits å bruke, men P400 gir uansett ett fløyelsmykt uttrykk.

DSC_0005 (1)

Sånn kan de bli, dreid på en uvillig vippebenk i grønn lønn som har surna litt i endene. Rulla er 31 x 6 cm, skaftet 8 cm.

Litteratur og digresjoner

  • Birthe Weber 1990,»Tregjenstander«, i De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo bind 7: Dagliglivets gjenstander del 1, Akademisk forlag.
    • Nils Keyland 1919, Svensk allmogekost : bidrag till den svenska folkhushällningens historia I-II, Svenska teknologföreningens förlag.
    • Grøn, Fredrik 1927, Om kostholdet i Norge indtil aar 1500, Det norske videnskapsakademi, Skrifter II, hist. Filos. Klasse no. 5. Oslo.
  • Charlotte Boje H. Andersen 2005, «Genstandsfund (undtagen tekstiler og fodtøj)», i Jan Kock og Else Roesdahl (red.), Boringholm – en østjysk træborg fra 1300-årene, Jysk Arkæologisk Selskab.
  • Boris Aleksandrovich Kolchin 1989, Wooden artefacts from Medieval Novgorod, s. 28: [jeg har dessverre kun tilgang til utdrag] Rolling-pins and beaters. These implements closely resembled mauls in their shapes, but since they were used for household chores (for washing clothes, bleaching linen, threshing flax and other purposes) they were better preserved, which differentiated them from mauls of the same size (pl. 14, 1-4).
  • Boris Aleksandrovich Kolchin 1968, Novgorodskie drevnosti, via russisk facebook og Google translate (redigert): «Valya [Skaljka?, kjevle]. This round wooden blockhead with a handle (tab. 4.10) was among the most common household items. Valya was used for washing clothes and linen, whitening canvas, threshing flax, rolling out dough and similar work. Since the tool is not intended to impact the solid surface of a wedge or chisel, the tool was always flawless. Therefore, as the surface of the outrigger can be easily distinguished from a small Chekmarev [klubbe?]. The average size of Valka are: diameter – 7-9 cm, boob length – 23-25 cm length of the knob – 10-12 cm Variations insignificant. Valya were not only round, but flat (Pralnikov). Dimensions flat Valkov are as follows: length – 27-30 cm, width – 9 cm, thickness – 3 cm round arm length 14 cm, however, finds them much less…«
  • William Rubel 2011, Bread: A Global History, – omtaler hvitt, hevet hvetebrød som det vanlige europeiske brødet de siste 2000 år. Det sier seg selv at det ikke kan gjelde vårt område. Men det gjør at vi kanskje kan forvente at kjevla er vanligere hos oss enn sørpå, selv om den også ble brukt til pai.
  • Medievalist, «Bread in the Middle Ages«.
  •  Flatbrød – omtales som et senmiddelalderlig fenomen knyttet til at fossekall og mølle erstatter håndkverkna. Lefse – i likhet med flatbrødet må også den visstnok inneholde noe hvete. Tynnbrød er fellesnavnet, særlig brukt i svensk tunnbröd.
  • Hanna Kirshner 2016, «The Best Rolling Pin«, Sweethome.

Riva

Mittelrheinischer_Meister_des_13._Jahrhunderts_001

Rive med todelt skaft og buet hode. Typen med splittet skaft er nærmest enerådende i nord-vesteuropeiske middelaldermanuskripter. Utsnitt av et sent 1200- eller tidlig 1300-talls tysk manuskriptfragment av et Jomfruspeil (lat: Speculum Viriginum ty: Jungfrauenspiegel) i Rheinisches Landesmuseum (nr. 15326). Via Wikimedia Commons. På nettet blandes manuskriptfragmentet ofte sammen med det drøyt hundre år eldre såkalte «Trier Jungfrauenspiegel» fra ca. 1190 (Trier bispebiblitek nr. 132).

Ic wiht geseah     in wera burgum
seo þæt feoh fedeð     hafað fela toþa
nebb biþ hyre æt nytte     niþerweard gongeð
hiþeð holdlice     to ham tyhð
wæþeð geond weallas     wyrte seceð
āa heo þa findeð     þa þe fæst ne biþ
læteð hio þa wlitigan     wyrtum fæste
stille stondan     on staþolwonge
beorhte blican     blowan growan

I KHNM heter det at riva (sv: räfsa, lat: rastellum, pecten) i middelalderen først og fremst var et kvinneredskap og i folketradisjonen var den friergave, med den vekten på ornamentering og utførelse som det førte med seg.

Alle kjente forhistoriske rivehoder er rette, med ett tapphull for skaftet (funn fra Käringsjön 2-300-tall f.kr., Vimose 3-400-tall f.kr.). Denne formen finnes brukt opp i moderne tid i Nord-Sverige, Norge, Island og Færøyene, og finnes på Åland og i Finland. En yngre form med bakoverbøyd hode finnes avbildet i middelalderen, bl.a. på korstol fra Lunds domkirke fra siste halvdel av 1300-tallet. [Er det denne, avbildet på bloggen Nutida datid?]

bodl_Liturg.41_roll242.5_frame11

Rive med todelt skaft. Her vises tilsynelatende surringer som antakelig har vært på plass for å hindre at splitten utvider seg. Fransk tidebok fra ca. 1470-80, Bodelain Library MS. Liturg. 41, fol 6r.

Rive med todelt skaft og hver skaftdel selvstendig tappet inn i hodet hadde et nordlig kjerneområdet i Småland, Skåne, Blekinge, Halland, Västergötland, Bohuslän, vestre Värmland og på Øland, Fyn og Jylland. De er belagt fra folkevandringstid (funn fra Store Rørbæk, Ålborg), og er kjent fra Øst-Baltikum, søndre Russland og Tyskland, Sveits og Sør-Europa. Typen er avbildet i England fra og med 1250 og 1400-tallet i tyske[!], italienske, nederlandske og nordfranske manuskript. [Vi kan legge til det tyske sent 1200- eller tidlig 1300-talls manuskriptet avbildet øverst].

En tredje type er vanskeligere å identifisere. Skaftet har bueformede sidestaver som forsterket festet av hodet. Sigurd Erikxon mente den stammet fra sen-middelalderen, med viktigste utbredelsesområde i Danmark med Skåne og knyttet den til skurden i motsetning til de to eldre typene som var slåtteriver.

Rekonstruksjon

Det er de to første av disse typene som er mest relevant for oss, og vi skal se nærmere på typen med todelt, splittet eller forgreinet, skaft ettersom det er den som er enerådende i det samtidige billedmaterialet.

Riva ble i nyere tid gjerne laget med skaft i gran, hode i bjørk og tinder i hegg eller annet seigt virke, om vi skal følge slaattekurs.no. (De er gode på teknisk informasjon, men virker ikke godt kjent med den eldre historien.) Hull for tinder ble boret opp med en tindenavar som ga et konisk hull. Tindene ble gjerne spikket med sigarform, avsluttet med et hode øverst. De ble tappet inn i hullet med hodet først, og når det klakket på plass satt tinda godt.En tinde kunne også brukes til å plugge skaft-tappen i tapphullet.

Litteratur

  • J. Byrkjeland 1950, «Riva», i Årbok for Hordaland landbruksmuseum, Bergen, s. 75f.
  • S. Erixon 1956, Lantbruk och bebyggelse, NK XIII, s. 171ff.
  • «Rive og Høygaffel», på slaattekurs.no.
  • Hegg – som skaft og til dreiing. Hegg og hassel i norsk natur og tradisjon – se særlig s. 40ff om hegg som virke. Se også Hegg på skogveven.no og plakat fra Norsk genressurssenter om hegg, villeple og søtkirsebær.

 

Lokkbeitel?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Øyner vi en romersk lokkbeitel blant disse stemjerna? Håndtaket på det ene er rekonstruert. Ca 1.-2. århundre, Regensburg. Nå i Historischen Museum Regensburg. Foto. Wikimedia commons, Bullenwächter 2010. CC.BY.3.0.

Lokkbeitel (eng: Mortise chisel, ty: Lochbeitel, Stichel) er et stemjern for uthuling av tapphull, kjennetegnet ved at tykkelsen er omtrent den dobbelte av eggbredden på 3-12 mm, med noe avsmalende bakkant og med eggvinkel på 25-30 grader. Navnet er satt sammen av det tyske ordet «Loch» som betyr hull og «Beitel» som er fra nedertysk og henger sammen med verbet å bite. Men når ble dette spesialiserte verktøyet tatt i bruk i Norge? Tapp og tapphull-konstruksjoner hører med blant våre eldste. Blant annet ble Osebergstolen konstruert slik. Men ble det brukt spesialisert verktøy?

Fra romertiden er verktøyet godt kjent over det meste av Europa. Blant annet er det funn av lokkbeitel i Gorhambury, England. Senere taper vi den av syne. Hverken lokkbeitel eller andre stemjern finnes nevnt fra byutgravningene i Oslo. I vikingtidens redskaper plasserte Jan Petersen de grovere jerna (som han kaller meisel) blant smiredskapene.

Først under snekkerrevolusjonen i senmiddelalder og tidligmoderne tid dukker den opp igjen som spesialisert verktøy. I engelsk tradisjon settes det dels i forbindelse med en overgang fra bredbladete vifteformede jern og til kraftigere jern egnet for bruk med kneppert, ofte utviklet for spesialiserte formål. Kanskje er nettopp bruken av tyske låneord både for lokkbeitel og stemjern (ty: Stemmeisen, Stemmmeißel) tegn på en slik sen gjeninnføring av verktøyet?

Spørsmålet kan kanskje avklares ved studier av verktøyspor i tapphull? Når får vi doktorgradsavhandlingen om rektangulære tapphull i middelalderske tremøbler?

Praktisk bruk og nomenklatur

Lærebokforfatteren Odd Jørgen Haug kan presentere den konvensjonelle måten å lage tapphull på: Du stemmer ut halvparten fra hver side og lar det stå igjen 5 til 7 mm til streken på hver side før du til slutt slår i streken. Lokkbeitelen er lik bredden på hullet og strekmålen settes på samme innstilling for å merke både tapp og tapphull. (Renmælmo bruker blant annet en engelsk 8 mm (5/16») lokkbeitel fra 1700-tallet.)

Paul Sellers har presentert en alternativ framgangsmåte. Han testet samtidig effektiviteten til lokkbeitel kontra stemjern med avfasede kanter (eng: Bevel edge chisel) og viste hvordan man fint kan lage tapphull uten spesialverktøy.

Vi skiller mellom stemjern med og uten avfasede kanter. Det kraftigste er jernet uten fas og er det som kalles hoggjern. Jerna har egg fra 6 til 38 mm og eggvinkel fra 20 til 32 grader, avhengig av hvor hardt virke de skal brukes i. Huljern (skjølp [skulp]) brukes til utstemming av runde hull, annet uthulingsarbeid, mens Reileøks brukes til utstemming av hull på vanskelig tilgjengelige steder. Tyskerne har gått videre og introduserte før 1790 Viereisen, en sammenslåing av lokkbeitel og stemjern som hugget ut tapphullet og rensket kantene i én prosess.

Et tips fra Brinchmann: Når eggen er «hvit» er det et tegn på at den har blitt sløv. Eggen må holdes kvass, så tenk kvalitet framfor kvantitet ved innkjøp. Rimelig verktøy trenger ikke å være dårlig, og eldre jern er ikke nødvendigvis best. 

Litteratur

 

Skavgras

SONY DSC

Skavgras i snø, foto: Randi Hausken 2007, CC BY-SA 2.0.

Skavgras (Equisetum hyemale) – Med sin ru overflate og høye innhold av kiselsyre ble det brukt til å pusse treverk og vaske bøtter og kar. Graset ble bundet sammen i skurekoster som kunne selges. Se Digitalt fortalt.

Også andre arter i snellefamilien er rike på kiselsyre, silisium og andre mineraler, som åkersnelle (Equisetum arvense), engsnelle (Equisetum pratense) og skogsnelle (Equisetum sylvaticum). Myrsnella (Equisetum palustre) likner også men er giftig

Treverktøy på kjøkkenet II: Bakstestikka

Bakstestikke

Bakstestikke fra branntrinn 7 (ca 1250-1300) i Gamlebyen, Oslo. C33270G_04051. © 2016 Kulturhistorisk Museum , UiO. CC BY-SA 4.0.

Under lefsebaking trengte man en bakstestikke for å flytte den ferdig skjevlede deigen over på takka. Dette verktøyet måtte være langt nok til å gå under hele lefsa, men hvordan så det ellers ut i middelalderens Oslo?

Under utgravningene på 1970-tallet ble det funnet 16 trespader gruppert som «redskaper brukt til baking», gruppe 4. Slik beskriver Birte weber (1990: 56f) bakstestikkene som ble artsbestemt til eik, gran eller furu og uidentifisert løvtre:

«Redskapene karakteriseres ved at bladet er smalt og tynt i forhold til hele redskapets lengde. Skaftet har rundt, ovalt eller rektangulært tverrsnitt, og overgangen til bladet kan være jevn og umerkelig. Bladets tverrsnitt er spissovalt, trekantet, ovalt med smale, rette sidekanter eller det har en konveks og en plan side og spissvinklete eller smale, rette sidekanter. Bladet blir mot enden plant på begge sider. Ved tildanningen har man lagt vekt på å få særlig den ytterste delen så tynn som mulig slik at, uansett tverrsnittet på bladets øvre del og formen ytterst, vil sideflatene møtes i en spiss vinkel. Bladenden er svakt eller halvsirkelformet buet, en en enkelt er den spiss. Lengden på redskapene varierer noe. Ett er 23,5 cm, de øvrige hele har lengder mellom 40,2 cm og 47 cm. Bladets lengde varierer mellom 18 og 24 cm og bredden mellom ca. 2,3 – 4,5 cm, på ni av redskapene er bredden på bladet mellom 3,3 og 3,7 cm. De er funnet fra og med branntrinn 6 til og med branntrinn 13.»

Bakstestikke G9284

Bakstestikke fra branntrinn 6-8 (ca. 1200-1300) i Gamlebyen, Oslo. C34011G_09284. © 2016 Kulturhistorisk Museum , UiO. CC BY-SA 4.0.

Egen rekonstruksjon

DSC_0052.JPG

Lønn, 39-53 cm spissovale blad, telja, høvla og spikka med spissovalt tverrsnitt. Moderne hygienekrav dikterte finishen, pusset med P180 og P330 og avslutta med IKEAs SKYDD. Det er riktignok mineralolje, men er fullstendig fargeløs og tilfredsstiller hygienekravene. Etter utseende å dømme, er det usannsynlig at man ville ha kosta på bakstestikkene annen olje enn den som kom med lang tids bruk. Jeg har beholdt noen produksjonsspor på håndtakene for i det minste å ha et snev av historisitet igjen på et verktøy hvor moderne hygienekrav gjør kompromisser nødvendige.

Litteratur og digresjoner

  • Birthe Weber 1990,»Tregjenstander«, i De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo bind 7: Dagliglivets gjenstander del 1, Akademisk forlag.

Treverktøy på kjøkkenet I: Skjeen

Kjøkkenredskap var også i eldre tid blant våre mest brukte verktøy, og fortjener litt kjærlighet. Materialer

Det ble ikke bare brukt tre. Jernøse fra yngre jernalder. B5490a. Foto: Ann-Mari Olsen, Universitetsmuseet i Bergen. CC BY-NC-ND 3.0

I Osloutgravningene ble det funnet eksempler på kjøkkenredskap skåret i gode harde treslag som lønn, bjørk, eik og einer, men også myke treslag som utmerket seg ved enkel tilgang – gran og furu. I Schleswig var til sammenlikning lønn mest brukt, hyll var vanlig, og einer og frukttre fantes også. Gjærder nevner en sleiv (øse) i or funnet i Irland fra 500-1000.

Øsekar oseberg

Øsekar fra Osebergfunnet. Ikke til matlaging. Foto: Kirsten Helgeland, KHM. CC BY-NC 3.0.

Øse Gjærder

Den mest spennende øsa hos Gjærder var en han kom over under en undersøkelse av bygdehåndverket på Vestlandet. Det var en seremoniell øløse med kuleformet kopp fra ukjent sted, datert til middelalderen, muligens til 12-1300-tallet. (Gjærder 1974:285) Foto: Per Gjærder, Universitetsmuseet i Bergen, CC BY-NC-ND 3.0.

Skje, sleiv og øse Øse (eng: ladle, ) er et redskap som brukes til å håndtere mat og råvarer med flytende konsistens, men også mel og korn. (Weber 1990: bruker på engelsk betegnelsen scoop, beslektet med det østnorske skaup.) Det skjelnes mellom øser og øsekar. Øsekopper som øl– og vannøser peker seg også ut som en egen kategori. Per Gjærder (1974: 285) regner sleiver, kauper og til dels kokser som øser. De to sistnevnte har dypest skål og var drikkeøser. Blant de langskaftede øsene var bryggeøsene de største. Én liters skål er nevnt. Sleivene står nærmest skjeene i form, men var større. Endelig fantes det en gruppe øser som ligner moderne øser med skaftet nærmest loddrett opp fra bladet, velegnet til å øse opp av forholdsvis høye og smale kar. De kortskaftede øsene har i motsetning til de langskaftede øsene og sleivene vanligvis tjent som bordkar. Men tilbake til det vi egentlig er ute etter – sleiver på kjøkkenet: I vannbøtta hang en øse. Det trengtes en til å røre i gryta, og som nevnt trengtes en svær en til bryggingen. En langskaftet sleiv var greit når sjy skulle helles over steken.

Langskaftet sleiv i gryta med hake. I senere norske sleiver var slike haker gjerne utformet som fuglehoder. Italia ca 1400. Tacuinum Sanitatis in Medicina. Codex Vindobonensis series nova 2644, Österreichische Nationalbibliothek, Wien. (Usikker på kilde ettersom mannens antrekk ser 1400-talls ut?)

Langskaftet sleiv i bruk ved grilling. Romance of Alexander, 1338-1344

Flere sleiver i bruk. Tacuinum Sanitas, sent 1300-tall. Illustrasjonen finnes også i Weber 1990: 74 som nevner at det ble funnet deler av en ikke avbildet sleiv.