Grøypjern

Jeg trenger et grøypjern, men hva er nå det?

Tradisjonshåndverkere bruker det til å ta ut grøyp eller not, i gulv- og veggbord, og det kan også brukes i møbler som stoler og kister. Grøypjernet ble seinere avløst av plog-/nothøvelen (eng: Plow plane/grooving plane, ty: Noothobel).

Tre ulike verktøy med gjennomgående tange. Det nederste er et grøypjern for å ta ut not i tiler. De er omtalt nærmere her og her. De er smidd av Øystein Myhre, skafting og foto av Trond Oalann 2014, gjengitt med tillatelse.

Grøypjernet har navn etter funksjon, og forma på jernet varierte etter behovet, fra svære måsåfar til små renner. Å greypa, kalte de det i norrøn tid når de notet eller innfalset bygningsdeler, for eksempel: þu skalt ok gera fialar þær er vppstandi i tialldbudina af triam sithem alnar langar enn halfrar alnar breidar ok greypa hueria vit adra.(Stjórn, 2. mosebok 27). Greypijárn finnes nevnt på Island blant annet snekkerverktøy i 1504 og 1525. Navnet finnes i nyere tid ellers brukt på treskojern, merkejern, rivjern, og meddragskniv. Alternativ betegnelse er notjern. huljern.

Bildet viser en variant som har blitt vanlig blant norske tradisjonshandverkere. Om jeg forstår det rett er det utvikla på grunnlag av gamle verktøyspor? Som vi skal se skiller den seg fra hva vi finner ellers i Europa.

Groping-iron

I Vest-Europa var ploghøvelen i vanlig bruk på 1500-tallet, slik den før hadde hadde vært hos romerne. Men også i tida mellom fantes det verktøy for å kutte grooves. På engelsk finner vi navna grooving iron/groping-iron.

Goodburn 1993 diskuterte groping-iron i lys av nyere engelske utgravninger. Han merket seg at bjelker og planker ofte hadde irregulære eller bølgete notinger i angelsaksisk tid, vikingtiden og middelalderen. Et krokete jern ble brukt til å bryte fibrene i bunnen av grøfta og jevne den ut etter at den først var tatt ut med øks, og han etterlyste hjelp til å identifisere verktøyet.

Blant Jens Snedkers etterlatte verktøy i danske Randers i 1549 var «4 hand høfler, 2 lang strighøfler og en plog» (Norman 1954: 102 og note 14). Var sistnevnte en ploghøvel eller et grøypjern?.

I 1400-tallsdiktet «The Debate of the Carpenter’s Tools» finnes et grooping iren. Vi antar at dette var et grøypjern, sjøl om det også her er en viss fare for sirkelslutning: «However, a Latin vocabulary of 1440 equates “growynge or gravynge yryn” with Latin runcina (which usually means a plane), or scrophina otherwise strophnia (a rare medieval Latin word that a modern dictionary of medieval Latin, in a nice example of circular reference, defines as “grooping-iron, cooper’s gouge”!)»ref. Roy Underhill 2012 foreslo at det kunne være sammenfallende med et sentraleuropeisk verktøy som var i bruk inn i vår egen tid.

En sentraleuropeisk variant

Skjermdump fra hjemmesida til kistemakeren Tamás Gyenes viser ungarsk variant av grøypjernet som har en overfladisk likhet med en engelsk twybil. Han kaller det “hornyoló”.

En sentraleuropeisk variant av grøypjernet kan minne litt om det som på engelsk kalles twybil, men er det ikke. (Det engelske navnet twyvette regnes for å betegne et litt større verktøy, nærmest som en fransk besaiguë. men kan også betegne toblada verktøy generelt. De diskuteres gjerne i relasjon til stikkøks/ mortise axe.)

Ungarsk hornyoló, også kalt zsindelyvőgyelő og Hornyolást fra denne sida. Hver side har et blad med bøyd spiss.

Verktøyet finnes i ungarsk tradisjonshandverk, og brukes av kistemakeren Tamás Gyenes. Peter Follansbee har omtalt Gyenes’ kistemaking og verktøyet hans her og her. Et par gamle videoer viser verktøyet i bruk:

• Ungarsk video fra 1955 her (m tysk stemme). (fra Néprajzi múzeum, Etnografisk museum, Budapest), (med seinere ungarsk stemme): Se også Bútormüvesség og Ácsolt láda.
• En video fra etnografisk museum i Warsawa 1975 her, fra Subkarpatene, sørøst i Polen. (Den viser produksjon av linbråke, og museet har også lagt ut en mengde andre kule videoer)
• Tsjekkisk taksponmaker her.

Østerriksk håndverksleksikon 1861.

Det er åpenbart mer å hente i tysk, polsk og ungarsk litteratur, sikkert også i omkringliggende områder, men det får ligge til neste runde.

Fransk: «Une rainette double pour le rainurage» Skjermdump.

• Urainsk: praska (праска)
• Russisk: utiug (утюг) (begge brukes ellers om strykejern).
• Tsjekkisk: Fugač/fugovník, også brukt til takspon, moderne rekonstruksjon, i 1864 výtah (mange betydninger).
• Polsk: Nutownik (arkeologisk term), Pugucz (for kistemaking). Etnologene bruker en rekke andre termer.
• Fransk: Rainette double (også betegnelse i skinnhåndverk).
• Tysk: Schindelzieheisen. Nuteisen.
• Nederlandsk: Snijmes (tolka som rissekniv)

Arkeologiske funn

Franske Mille og Dumontet 2018 kjente til tre europeiske funn fra 1300-tallet, fra Tsjekkia og Polen. Michalik 2022 fant ikke mindre enn seks sikre pluss et par usikre.

Skjermdump fra Michalik 2022.

1. Plemiętach-jernet, Polen, ble funnet i slutten av 1970-åra og er datert til 12-1300-tallet.
2. Elbląg-jernet, Polen, er datert til 1240-åra. Det ble funnet i 1990-åra. Det diskuteres nærmere av Michalik 2022.
3. Szczerba-jernet, Polen.
4. Sezimovo Ústí-jernet, Tsjekkia.
5. Klaipeda-jernet, Litauen. her. Funnet i 1400-tallslag og opprinnelig beskrevet som «An iron artefact with no clear purpose».
6. Dordrecht, Nederland. I likhet med Elbląg-jernet er også det bevart med skaft.
7. Usikkert funn fra Wieldądz (Wąbrzeski distriktet, Kuyavian-Pomeranian Voivodeship), datert til andre halvdel av 1200-tallet til første halvdel av 1400-tallet.
8. Usikkert funn fra Puck, Polen, datert til slutten av 1400-tallet til første fjerdedel av 1500-tallet.

Skjermdump fra Michalik 2022.

Skjermdump fra Michalik 2022

Litteratur

Petersen, over: enegget hulmeisel. C15828. til venstre: tveegget hulmeisel C9556.

• G.A. Norman 1954, Høvelens historie, Lillehammer.
• William Louis Goodman 1964, The history of woodworking tools, Bell and sons, London. Virker ikke som han er kjent med verktøyet.
• Informert Twyvete-diskusjon på Tools and Trades History Society. Viser bl.a. til Bob Burgess’ artikkel «Mortice Axe or Billhook???» som kommer innpå den ungarske varianten av grøypjern. Burgess har gitt videre hint i kommentar til Follansbee.
• Roy Underhill 2012, «The Debate of the Carpenter’s Tools«, i TATHS.
• Roy Underhill 1986, The Woodwright’s Workbook: Further Explorations in Traditional Woodcraft. beskrev groping iron som «recurved, by which boards are hollowed so that one may be connected with another.» verktøyet var ukjent for ham, men han antok at det var en forløper til det tyske verktøyet for å sammenføye takspon.
• Raymond McInnis, «A history of Woodworking«. har referanser til groping iren.
• D.M. Goodburn 1993, «Groping iron«, i TATHS newsletter.
• Pierre MILLE, Gilles DEBORDE et Anthony DUMONTET 2018, Le mobilier domestique en bois médiéval et moderne …, .
  • WYSOCKA I., 2001, « Wyroby drewniane : produkja i dystrybucja », Wratislavia Antiqua, t. 3, p. 147-208. – se s. 172
• Pierre MILLE, 1998, « Ethnoarchéologie du bois : étude d’un coffre daté des environs de l’An Mil, découvert sur le site lacustre de Charavines (Isère) », i Archéologie médiévale, t. 28. – Nøkkeltekst om konstruksjon av kister. Verktøyet avbildet s. 65. Gjør koblinga til Chartres-glassmaleriet, med henvisning til WOLFF P., MAURO M., 1960, Histoire générale du travail, t. 2, L’âge de l’artisanat (V^e-XVIII^e siècle), Paris, Nouvelle librairie de France. Mille sammenliknet funn fra ca år 1000 med etnografisk studie i Budureasa i Transylvania, Romania, hvor Nicolae Oancea f 1918 i 1994 ennå produserte kornkister på gamlemåten.
• Jan Petersen 1951, Vikingetidens redskaper. – Det er uklart for meg om noe han beskriver kan tolkes som grøypjern, men det han kaller enegget og tveegget hulmeisel likner skjekniver. Kan de egne seg til formålet?
• [Grøypjern i aktivitet på bildet som representerer snekkerlaugets donasjon i Chartreskatedralen, Vindu 47, historia om Noa, 1205-15. avbildet her. Takk for tips, Kai!]
• Kurt Günter Heid 2019, Holzwerker Hobel.
• «Grøypjern» Saltdalen 1963: Verktøy benyttet til mosefarene i laft, grøypekniv.
• Katarzyna Barucha, «Asortyment cechowej wytwórczości drewnianej w średniowieczu i wczesnej nowożytności» – nevner det polske funnet.
• Przemysław Michalik 2022, «Średniowieczny nutownik. Narzędzie do żłobienia w drewnie z badań archeologicznych w Elblągu«, i Kwartalnik Historii Kultury Materialnej 70(4):399-418. – Han gir jernet et begrensende, takflissentrert bruksområde.
• G. ZABIELA, V. BUKANTAITĖ, Ž. ČĖSNA, R KRANIAUSKAS, E. ABROMAVIČIUS, E. UBIS 2011, «Klaipėdos piliavietės pietinė dalis ir kurtinos«, i Archeologiniai tyrinėjimai Lietuvoje 2010 metais. Vilnius: 199-210.

Bør lese

• Audun Dybdahl 2021, Med øks og sag : tømrerens og snekkerens redskaper fra vikingtid til 1900-tallet.
• bjørvik RIKSANTIKVARENS MIDDELALDERPROSJEKT 1991 – 1999
• Ryszard Boguwolski 1978, Das Museum in Grudziadz: Ausgrabungsarbeiten 1975 – 1977; Kleine spätmittelalterliche Rittersburg in Plemieta, Gemeinde Gruta, Muzeum w Grudziądzu (funn av nutownik).

The Other Tool-Chest-in-a-Bog

The 14th/15th century Cornaveagh tool chest. Notice the combination of a traditional six-board construction and the use of two end boards. Photo: Rickard Wingård 2016.

A tool chest was found in a bog containing its tools. The history sound familiar? You’re off course thinking of the Mastermyr chest from Gotland. This time it’s  the less well known 14th or 15th century chest found in a bog in the townland of Cornaveagh in the County of Roscommon, now in The National Museum of Ireland in Dublin. The chest contains tools for working wood and stone, but unfortunately I’ve not been able to get my hands on a complete catalogue.

While the chest looks like the traditional six boarded type with slanting end boards, a couple of details make it stand out. The end boards seem to be made from two planks, joined with the help of two small battens placed inside at top and bottom. The bottom batten is visible and I’m guessing it had a second function as rest for the floorboard(s). The top batten is only hinted at by the presence of a peg hole. The second detail is the lid, which is made like the ones we would expect to see on some of the hutch type chests, with horisontal battens on the sides slotted into the front boards.

To some degree we can say that the only reminence of the six boarded chest is the way the side boards are joined together, pegged (or nailed too?) and without mortices. Arches are cut in the leg parts of the the end boards. The chest is a reminder of how the historian’s categories and typologisations fail to grasp the variability of the craft in the past.

A pair of other images of the chest on this blog.

The museum label reads:

«Oak tool chest and tools. This chest, found in a bog, was the toolbox of a medieval craftsman. Some of his tools, such as the spoon bit, are for working with wood but others are for working stone. 14th/15th century. Cornaveagh, Co. Roscommon 1985: 130.»

Litterature and digressions

• «Guide to the National Museum of Ireland. Archaeology» 2007 – half a page is devoted to the ‘Work’-part of the exhibiton but no mention of the chest.
• Sean McGrail (ed.) 1982, Woodworking Techniques before A.D. 1500.
• National Museum of Ireland, the permanent exibition Medieval Ireland 1150 – 1550, curated by the Irish Antiques Division and overhauled (?) by Richard Hurley & Associates Architects.
• P.F. Wallace & R Ó Floinn (eds.) 2002, ‘Prehistoric Antiquities: ‘The Iron Age’, i Treasures of the National Museum of Ireland. Irish Antiquities.
• C.E. O’Riordan 1986, The Natural History Museum, Dublin, Dublin.
• M. Ryan 1983, Treasures of Ireland, Irish Art 3000 BC – 1500 AD, Dublin.
• Chests on St. Thomas Guild.

Kjevle til baking og bank

En av de to mulige kjevlene som ble funnet i Gamlebyen, i søndre felt. Denne er fra brannlag 14, datert til 1025-1075. Diameter 45 mm, 33 cm lang inkludert 12 cm skaft og dreid i bjørk. C34761G27125. Foto: © 2016 Kulturhistorisk museum, UiO / CC BY-SA 4.0

Hva kjevlet man med i middelalderen? Til tross for at redskaper til flatbrød- og lefsebaking, som steintakker og bakstestikker er tallrike i norske middelalder-byfunn, glimrer kjevla (nor: kefli) ofte med sitt fravær. Jeg (dvs. Birthe Weber) har bare klart å spore opp to mulige fra Oslo, foruten én fra Bergen og én fra Trondheim. Det er også én fra danske Boringholm og noen fra Novgorod. Hverken i London, York eller Schleswig er kjevler nevnt.

Meg bekjent er det i Norge Birthe Weber som har lagt ned det største arbeidet her. I sin analyse av funnene fra middelalderens Oslo trengte hun kjevler for å gjøre materialtilfanget rundt flatbrødbakingen fullstendig, og landet på at to køllelignende gjenstander hadde spilt den rollen. Det dreide seg om G20615 og G27125 som begge er fra Søndre Felt. De har diameter på 3 og 4,5 cm, er 29 og 33 cm lange, hvorav skaftene er 8 og 12 cm og dreid i henholdsvis salix [selje?] og bjerk.

Poenget hennes er at begge syntes å være for spinkle til å ha vært benyttet som linklubber eller banketrær, og de hadde heller ikke merker etter slik bruk.

Den andre mulige Oslo-kjevla. Denne er fra brannlag 0, datert til 1175-1225. Diameter 30 mm, 29 cm lang inkludert 8 cm skaft og dreid i en salix-art, selje?. Den har angivelig pyntehakk opp mot skaftet (dreieuhell?). Kjevla virker feilregistrert. Hos Weber angis den som G20615, men i Unimus som G24637. Foto: © 2016 Kulturhistorisk museum, UiO / CC BY-SA 4.0

Weber nevnte liknende funn fra Bergen og Trondheim, men det er ikke klart for meg om hennes 1400-tallskjevle fra Bergen er den såkalte «lekekjevla«. Trondheimskjevla har jeg ikke funnet. Hun sannsynliggjør formlikhet ved hjelp minnestoff som antyder at kjevler i eldre tid kunne være glatte, og at kjevler med håndtak bare på den ene siden har vært i bruk i Dalarne til vår tid.(Keyland 1919: fig. 11b, 12, 141 [se også her])

En problem for Weber er uttrykket teygja braud. Det antyder at flatbrød ble strukket til rett form – ikke kjevlet. Hun mente seg, med Grøn (1926: 58), reddet av at det bare er en eneste gang denne ord-forbindelsen er brukt i litteraturen. Men det gjelder i så fall svært mange av våre norrøne ord. Motsatt finnes det ikke ett eneste eksempel på ordet kefli brukt i betydningen «redskap til å gjøre deig flat». Derimot er det brukt i andre sammenhenger som «stutt, ofte rund, kjepp», slik vi ennå finner ordet kjevle brukt. Betyr det at vi leter vi etter noe som ikke finnes?

En formodet kjevle er funnet blant gjenstandene i den sent 1300-talls treborgen Boringholm i Jylland (nr. 191, da: Dejrulle). Charlotte Andersen (2005 s. 122) opprettholdt den antatte identifiseringen nettopp med henvisning til Oslofunnene. Riktignok var kjevla sylindrisk med håndtak bare i den ene enden, men med sin sylinder på 28 cm og diameter på 8 cm er den langt større enn Oslo-kjevlene . Den er dreid i or.

Figur 4-10 viser en kjevle fra Novgorod, av B.A. Kolchin 1968 tolket som mangle, linklubbe og deig-kjevle. Heller ikke han skiller mellom disse verktøyene, m.a.o.

Mer massive enn Oslo-kjevlene er også en håndfull kjevler fra middelalderens Novgorod, beskrevet av Boris Aleksandrovich Kolchin på russisk i 1968 og på engelsk i 1989. De to verkene er referert av henholdsvis Weber og Andersen, uten at de har tatt funnene opp til drøfting. For Weber sin del skyldes utelatelsen muligens at Kolchin ikke så seg i stand til å skille husholdsfunksjoner som klesvask og linbanking fra deig-kjevling. Redskaper til disse formålene skilte seg fra redskap til annet bruk men med tilsvarende form ved at de hadde mindre slitasjespor. Med diameter på 7-9 cm, 23-25 lange sylindre og 10-12 cm håndtak er Kolchins kjevler nærmest identiske med Boringholm-kjevla, slik at Andersens utelatelse framstår som en aldri så liten glipp.

Andre typer

Utenfor den perioden vi er interessert i ligger en «Culinary Roller» fra 1598 hos Victoria & Albert Museum.  Den plasserer seg mellom de to typene skissert over med en diameter på 5.3 cm, og lengde på 52 cm inkludert håndtakene på begge sider, dreid i pære og utskåret.

Blant pairuller finnes det mange helt uten håndtak fra senmiddelalder og tidligmoderne tid. Se her og her.

Overflatebehandling

Om vi skal rekonstruere kjevler er det ett punkt de bevarte kjevlene ikke kan hjelpe oss med. Hva er den mest hensiktsmessige teksturen? Kjevla skal holde på melet uten at deigen setter seg fast, eller som Hanna Kirshner (2016) skriver det, «The surface should feel very smooth, but not so slick that flour won’t adhere.» Mineralolje eller bivoks anbefales som finish. Ett sted anbefales buffing med P400 sandpapir.

Vi er vel også avhengig av poretettheten i treslaget som er valgt, og lønn er vanlig. Poretettheten setter sannsynligvis grenser for hvor fint sandpapir det er noen vits å bruke, men P400 gir uansett ett fløyelsmykt uttrykk.

Sånn kan de bli, dreid på en uvillig vippebenk i grønn lønn som har surna litt i endene. Rulla er 31 x 6 cm, skaftet 8 cm.

Litteratur og digresjoner

• Birthe Weber 1990,»Tregjenstander«, i De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo bind 7: Dagliglivets gjenstander del 1, Akademisk forlag.
  • Nils Keyland 1919, Svensk allmogekost : bidrag till den svenska folkhushällningens historia I-II, Svenska teknologföreningens förlag.
  • Grøn, Fredrik 1927, Om kostholdet i Norge indtil aar 1500, Det norske videnskapsakademi, Skrifter II, hist. Filos. Klasse no. 5. Oslo.
• Charlotte Boje H. Andersen 2005, «Genstandsfund (undtagen tekstiler og fodtøj)», i Jan Kock og Else Roesdahl (red.), Boringholm – en østjysk træborg fra 1300-årene, Jysk Arkæologisk Selskab.
• Boris Aleksandrovich Kolchin 1989, Wooden artefacts from Medieval Novgorod, s. 28: [jeg har dessverre kun tilgang til utdrag] Rolling-pins and beaters. These implements closely resembled mauls in their shapes, but since they were used for household chores (for washing clothes, bleaching linen, threshing flax and other purposes) they were better preserved, which differentiated them from mauls of the same size (pl. 14, 1-4).
• Boris Aleksandrovich Kolchin 1968, Novgorodskie drevnosti, via russisk facebook og Google translate (redigert): «Valya [Skaljka?, kjevle]. This round wooden blockhead with a handle (tab. 4.10) was among the most common household items. Valya was used for washing clothes and linen, whitening canvas, threshing flax, rolling out dough and similar work. Since the tool is not intended to impact the solid surface of a wedge or chisel, the tool was always flawless. Therefore, as the surface of the outrigger can be easily distinguished from a small Chekmarev [klubbe?]. The average size of Valka are: diameter – 7-9 cm, boob length – 23-25 cm length of the knob – 10-12 cm Variations insignificant. Valya were not only round, but flat (Pralnikov). Dimensions flat Valkov are as follows: length – 27-30 cm, width – 9 cm, thickness – 3 cm round arm length 14 cm, however, finds them much less…«
• William Rubel 2011, Bread: A Global History, – omtaler hvitt, hevet hvetebrød som det vanlige europeiske brødet de siste 2000 år. Det sier seg selv at det ikke kan gjelde vårt område. Men det gjør at vi kanskje kan forvente at kjevla er vanligere hos oss enn sørpå, selv om den også ble brukt til pai.
• Medievalist, «Bread in the Middle Ages«.
•  Flatbrød – omtales som et senmiddelalderlig fenomen knyttet til at fossekall og mølle erstatter håndkverkna. Lefse – i likhet med flatbrødet må også den visstnok inneholde noe hvete. Tynnbrød er fellesnavnet, særlig brukt i svensk tunnbröd.
• Hanna Kirshner 2016, «The Best Rolling Pin«, Sweethome.

Riva

Rive med todelt skaft og buet hode. Typen med splittet skaft er nærmest enerådende i nord-vesteuropeiske middelaldermanuskripter. Utsnitt av et sent 1200- eller tidlig 1300-talls tysk manuskriptfragment av et Jomfruspeil (lat: Speculum Viriginum ty: Jungfrauenspiegel) i Rheinisches Landesmuseum (nr. 15326). Via Wikimedia Commons. På nettet blandes manuskriptfragmentet ofte sammen med det drøyt hundre år eldre såkalte «Trier Jungfrauenspiegel» fra ca. 1190 (Trier bispebiblitek nr. 132).

Ic wiht geseah     in wera burgum
seo þæt feoh fedeð     hafað fela toþa
nebb biþ hyre æt nytte     niþerweard gongeð
hiþeð holdlice     to ham tyhð
wæþeð geond weallas     wyrte seceð
āa heo þa findeð     þa þe fæst ne biþ
læteð hio þa wlitigan     wyrtum fæste
stille stondan     on staþolwonge
beorhte blican     blowan growan

I KHNM heter det at riva (sv: räfsa, lat: rastellum, pecten) i middelalderen først og fremst var et kvinneredskap og i folketradisjonen var den friergave, med den vekten på ornamentering og utførelse som det førte med seg.

Alle kjente forhistoriske rivehoder er rette, med ett tapphull for skaftet (funn fra Käringsjön 2-300-tall f.kr., Vimose 3-400-tall f.kr.). Denne formen finnes brukt opp i moderne tid i Nord-Sverige, Norge, Island og Færøyene, og finnes på Åland og i Finland. En yngre form med bakoverbøyd hode finnes avbildet i middelalderen, bl.a. på korstol fra Lunds domkirke fra siste halvdel av 1300-tallet. [Er det denne, avbildet på bloggen Nutida datid?]

Rive med todelt skaft. Her vises tilsynelatende surringer som antakelig har vært på plass for å hindre at splitten utvider seg. Fransk tidebok fra ca. 1470-80, Bodelain Library MS. Liturg. 41, fol 6r.

Rive med todelt skaft og hver skaftdel selvstendig tappet inn i hodet hadde et nordlig kjerneområdet i Småland, Skåne, Blekinge, Halland, Västergötland, Bohuslän, vestre Värmland og på Øland, Fyn og Jylland. De er belagt fra folkevandringstid (funn fra Store Rørbæk, Ålborg), og er kjent fra Øst-Baltikum, søndre Russland og Tyskland, Sveits og Sør-Europa. Typen er avbildet i England fra og med 1250 og 1400-tallet i tyske[!], italienske, nederlandske og nordfranske manuskript. [Vi kan legge til det tyske sent 1200- eller tidlig 1300-talls manuskriptet avbildet øverst].

En tredje type er vanskeligere å identifisere. Skaftet har bueformede sidestaver som forsterket festet av hodet. Sigurd Erikxon mente den stammet fra sen-middelalderen, med viktigste utbredelsesområde i Danmark med Skåne og knyttet den til skurden i motsetning til de to eldre typene som var slåtteriver.

Rekonstruksjon

Det er de to første av disse typene som er mest relevant for oss, og vi skal se nærmere på typen med todelt, splittet eller forgreinet, skaft ettersom det er den som er enerådende i det samtidige billedmaterialet.

Riva ble i nyere tid gjerne laget med skaft i gran, hode i bjørk og tinder i hegg eller annet seigt virke, om vi skal følge slaattekurs.no. (De er gode på teknisk informasjon, men virker ikke godt kjent med den eldre historien.) Hull for tinder ble boret opp med en tindenavar som ga et konisk hull. Tindene ble gjerne spikket med sigarform, avsluttet med et hode øverst. De ble tappet inn i hullet med hodet først, og når det klakket på plass satt tinda godt.En tinde kunne også brukes til å plugge skaft-tappen i tapphullet.

Litteratur

• J. Byrkjeland 1950, «Riva», i Årbok for Hordaland landbruksmuseum, Bergen, s. 75f.
• S. Erixon 1956, Lantbruk och bebyggelse, NK XIII, s. 171ff.
• «Rive og Høygaffel», på slaattekurs.no.
• Hegg – som skaft og til dreiing. Hegg og hassel i norsk natur og tradisjon – se særlig s. 40ff om hegg som virke. Se også Hegg på skogveven.no og plakat fra Norsk genressurssenter om hegg, villeple og søtkirsebær.

 

Lokkbeitel?

Øyner vi en romersk lokkbeitel blant disse stemjerna? Håndtaket på det ene er rekonstruert. Ca 1.-2. århundre, Regensburg. Nå i Historischen Museum Regensburg. Foto. Wikimedia commons, Bullenwächter 2010. CC.BY.3.0.

Lokkbeitel (eng: Mortise chisel, ty: Lochbeitel, Stichel) er et stemjern for uthuling av tapphull, kjennetegnet ved at tykkelsen er omtrent den dobbelte av eggbredden på 3-12 mm, med noe avsmalende bakkant og med eggvinkel på 25-30 grader. Navnet er satt sammen av det tyske ordet «Loch» som betyr hull og «Beitel» som er fra nedertysk og henger sammen med verbet å bite. Men når ble dette spesialiserte verktøyet tatt i bruk i Norge? Tapp og tapphull-konstruksjoner hører med blant våre eldste. Blant annet ble Osebergstolen konstruert slik. Men ble det brukt spesialisert verktøy?

Fra romertiden er verktøyet godt kjent over det meste av Europa. Blant annet er det funn av lokkbeitel i Gorhambury, England. Senere taper vi den av syne. Hverken lokkbeitel eller andre stemjern finnes nevnt fra byutgravningene i Oslo. I vikingtidens redskaper plasserte Jan Petersen de grovere jerna (som han kaller meisel) blant smiredskapene.

Først under snekkerrevolusjonen i senmiddelalder og tidligmoderne tid dukker den opp igjen som spesialisert verktøy. I engelsk tradisjon settes det dels i forbindelse med en overgang fra bredbladete vifteformede jern og til kraftigere jern egnet for bruk med kneppert, ofte utviklet for spesialiserte formål. Kanskje er nettopp bruken av tyske låneord både for lokkbeitel og stemjern (ty: Stemmeisen, Stemmmeißel) tegn på en slik sen gjeninnføring av verktøyet?

Spørsmålet kan kanskje avklares ved studier av verktøyspor i tapphull? Når får vi doktorgradsavhandlingen om rektangulære tapphull i middelalderske tremøbler?

Praktisk bruk og nomenklatur

Lærebokforfatteren Odd Jørgen Haug kan presentere den konvensjonelle måten å lage tapphull på: Du stemmer ut halvparten fra hver side og lar det stå igjen 5 til 7 mm til streken på hver side før du til slutt slår i streken. Lokkbeitelen er lik bredden på hullet og strekmålen settes på samme innstilling for å merke både tapp og tapphull. (Renmælmo bruker blant annet en engelsk 8 mm (5/16») lokkbeitel fra 1700-tallet.)

Paul Sellers har presentert en alternativ framgangsmåte. Han testet samtidig effektiviteten til lokkbeitel kontra stemjern med avfasede kanter (eng: Bevel edge chisel) og viste hvordan man fint kan lage tapphull uten spesialverktøy.

Vi skiller mellom stemjern med og uten avfasede kanter. Det kraftigste er jernet uten fas og er det som kalles hoggjern. Jerna har egg fra 6 til 38 mm og eggvinkel fra 20 til 32 grader, avhengig av hvor hardt virke de skal brukes i. Huljern (skjølp [skulp]) brukes til utstemming av runde hull, annet uthulingsarbeid, mens Reileøks brukes til utstemming av hull på vanskelig tilgjengelige steder. Tyskerne har gått videre og introduserte før 1790 Viereisen, en sammenslåing av lokkbeitel og stemjern som hugget ut tapphullet og rensket kantene i én prosess.

Et tips fra Brinchmann: Når eggen er «hvit» er det et tegn på at den har blitt sløv. Eggen må holdes kvass, så tenk kvalitet framfor kvantitet ved innkjøp. Rimelig verktøy trenger ikke å være dårlig, og eldre jern er ikke nødvendigvis best. 

Litteratur

• Diehl & Donnely 2014, Medieval and renaissance Furniture. (ikke noe særlig relevant)
• Raymond McInnis, Woodworking history.
• Stemjern på Wikimedia Commons.
• Henry Brinchmann 1994, Handverktøy – handmaskiner, yrkesopplæring ANS.
• Odd Jørgen Haug 1990, Modulopplæring i snikkarfaget. Arbeidsteknikk grunnkurs, Universitetsforlaget.
• Mattson og Nilsson 1999, Tre og metall. Materialer. Verktøy. Metoder, Landbruksforlaget, norsk oversettelse 2000.

 

Skavgras

Skavgras i snø, foto: Randi Hausken 2007, CC BY-SA 2.0.

Skavgras (Equisetum hyemale) – Med sin ru overflate og høye innhold av kiselsyre ble det brukt til å pusse treverk og vaske bøtter og kar. Graset ble bundet sammen i skurekoster som kunne selges. Se Digitalt fortalt.

Også andre arter i snellefamilien er rike på kiselsyre, silisium og andre mineraler, som åkersnelle (Equisetum arvense), engsnelle (Equisetum pratense) og skogsnelle (Equisetum sylvaticum). Myrsnella (Equisetum palustre) likner også men er giftig

Treverktøy på kjøkkenet II: Bakstestikka

Bakstestikke fra branntrinn 7 (ca 1250-1300) i Gamlebyen, Oslo. C33270G_04051. © 2016 Kulturhistorisk Museum , UiO. CC BY-SA 4.0.

Under lefsebaking trengte man en bakstestikke for å flytte den ferdig skjevlede deigen over på takka. Dette verktøyet måtte være langt nok til å gå under hele lefsa, men hvordan så det ellers ut i middelalderens Oslo?

Under utgravningene på 1970-tallet ble det funnet 16 trespader gruppert som «redskaper brukt til baking», gruppe 4. Slik beskriver Birte weber (1990: 56f) bakstestikkene som ble artsbestemt til eik, gran eller furu og uidentifisert løvtre:

«Redskapene karakteriseres ved at bladet er smalt og tynt i forhold til hele redskapets lengde. Skaftet har rundt, ovalt eller rektangulært tverrsnitt, og overgangen til bladet kan være jevn og umerkelig. Bladets tverrsnitt er spissovalt, trekantet, ovalt med smale, rette sidekanter eller det har en konveks og en plan side og spissvinklete eller smale, rette sidekanter. Bladet blir mot enden plant på begge sider. Ved tildanningen har man lagt vekt på å få særlig den ytterste delen så tynn som mulig slik at, uansett tverrsnittet på bladets øvre del og formen ytterst, vil sideflatene møtes i en spiss vinkel. Bladenden er svakt eller halvsirkelformet buet, en en enkelt er den spiss. Lengden på redskapene varierer noe. Ett er 23,5 cm, de øvrige hele har lengder mellom 40,2 cm og 47 cm. Bladets lengde varierer mellom 18 og 24 cm og bredden mellom ca. 2,3 – 4,5 cm, på ni av redskapene er bredden på bladet mellom 3,3 og 3,7 cm. De er funnet fra og med branntrinn 6 til og med branntrinn 13.»

Bakstestikke fra branntrinn 6-8 (ca. 1200-1300) i Gamlebyen, Oslo. C34011G_09284. © 2016 Kulturhistorisk Museum , UiO. CC BY-SA 4.0.

Egen rekonstruksjon

Lønn, 39-53 cm spissovale blad, telja, høvla og spikka med spissovalt tverrsnitt. Moderne hygienekrav dikterte finishen, pusset med P180 og P330 og avslutta med IKEAs SKYDD. Det er riktignok mineralolje, men er fullstendig fargeløs og tilfredsstiller hygienekravene. Etter utseende å dømme, er det usannsynlig at man ville ha kosta på bakstestikkene annen olje enn den som kom med lang tids bruk. Jeg har beholdt noen produksjonsspor på håndtakene for i det minste å ha et snev av historisitet igjen på et verktøy hvor moderne hygienekrav gjør kompromisser nødvendige.

Litteratur og digresjoner

• Birthe Weber 1990,»Tregjenstander«, i De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo bind 7: Dagliglivets gjenstander del 1, Akademisk forlag.

Treverktøy på kjøkkenet I: Skjeen

Kjøkkenredskap var også i eldre tid blant våre mest brukte verktøy, og fortjener litt kjærlighet. Materialer

Det ble ikke bare brukt tre. Jernøse fra yngre jernalder. B5490a. Foto: Ann-Mari Olsen, Universitetsmuseet i Bergen. CC BY-NC-ND 3.0

I Osloutgravningene ble det funnet eksempler på kjøkkenredskap skåret i gode harde treslag som lønn, bjørk, eik og einer, men også myke treslag som utmerket seg ved enkel tilgang – gran og furu. I Schleswig var til sammenlikning lønn mest brukt, hyll var vanlig, og einer og frukttre fantes også. Gjærder nevner en sleiv (øse) i or funnet i Irland fra 500-1000.

Øsekar fra Osebergfunnet. Ikke til matlaging. Foto: Kirsten Helgeland, KHM. CC BY-NC 3.0.

Den mest spennende øsa hos Gjærder var en han kom over under en undersøkelse av bygdehåndverket på Vestlandet. Det var en seremoniell øløse med kuleformet kopp fra ukjent sted, datert til middelalderen, muligens til 12-1300-tallet. (Gjærder 1974:285) Foto: Per Gjærder, Universitetsmuseet i Bergen, CC BY-NC-ND 3.0.

Skje, sleiv og øse Øse (eng: ladle, ) er et redskap som brukes til å håndtere mat og råvarer med flytende konsistens, men også mel og korn. (Weber 1990: bruker på engelsk betegnelsen scoop, beslektet med det østnorske skaup.) Det skjelnes mellom øser og øsekar. Øsekopper som øl– og vannøser peker seg også ut som en egen kategori. Per Gjærder (1974: 285) regner sleiver, kauper og til dels kokser som øser. De to sistnevnte har dypest skål og var drikkeøser. Blant de langskaftede øsene var bryggeøsene de største. Én liters skål er nevnt. Sleivene står nærmest skjeene i form, men var større. Endelig fantes det en gruppe øser som ligner moderne øser med skaftet nærmest loddrett opp fra bladet, velegnet til å øse opp av forholdsvis høye og smale kar. De kortskaftede øsene har i motsetning til de langskaftede øsene og sleivene vanligvis tjent som bordkar. Men tilbake til det vi egentlig er ute etter – sleiver på kjøkkenet: I vannbøtta hang en øse. Det trengtes en til å røre i gryta, og som nevnt trengtes en svær en til bryggingen. En langskaftet sleiv var greit når sjy skulle helles over steken.

Langskaftet sleiv i gryta med hake. I senere norske sleiver var slike haker gjerne utformet som fuglehoder. Italia ca 1400. Tacuinum Sanitatis in Medicina. Codex Vindobonensis series nova 2644, Österreichische Nationalbibliothek, Wien. (Usikker på kilde ettersom mannens antrekk ser 1400-talls ut?)

Langskaftet sleiv i bruk ved grilling. Romance of Alexander, 1338-1344

Flere sleiver i bruk. Tacuinum Sanitas, sent 1300-tall. Illustrasjonen finnes også i Weber 1990: 74 som nevner at det ble funnet deler av en ikke avbildet sleiv.

• Birthe Weber 1990,»Tregjenstander«, i De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo bind 7: Dagliglivets gjenstander del 1, Akademisk forlag.
• Per Gjærder 1974, Norske drikkekar av tre, Universitetsforlaget.
• Interessant å lese ville sikkert også denne vært (særlig s. 485ff): Anne Schulz 2011, Essen und Trinken Im Mittelalter (1000-1300), de Gruyter. Anmeldelse her. Hun refererer til Naumburger-mesteren.
• Om tyske dreide dobbeltbegre her.
• Old and Interesting – blogg om husholdets historie.
• Foracheim 1248 – rekonstruerte skjeer.
• Aase Folkvord 2007, Dekorerte tresaker fra folkebibliotekstomta i Trondheim. Beskrivelse, analyse og vurdering, med katalog. Hovedfag i kunsthistorie UiO.

Dreiejernet fra Oslo

Dreiejern. katalognummer G28990.

Under utgravningene i Gamlebyen i Oslo fant man et jern som ble identifisert som et spesialverktøy for tredreiing. Det ble avbildet i skala 1:2, men dessverre ikke nærmere beskrevet. Det ser også ut til å ha sneket seg inn en feil i bokas katalogdel, så vi vet ikke hvilket branntrinn det skriver seg fra.

Det er vel helst jernets lengde som gjør at det har blitt definert som dreiejern framfor treskjærerjern (ed: jern for å skjære i tre med), men jeg stusser litt på hvor kort tangen er med tanke på at det antakelig har hatt et forholdsvis langt skaft og ble utsatt for stor belastning.

Typen med vifteformet blad var uansett vanlig i samtiden, og finnes både som dreiejern i Husboka fra ca 1425 og for treskjæring i bildet på korstolen fra klosteret Pöhlde jeg var innom i fjor. Se også Robert Campins berømte bilde fra ca 1430.

Tredreieren Leonhard Drechßel i arbeid med det som trolig var et hjulnav i Mendelsches Hausbuch ca 1425. Bildet viser flere vifteformede jern.

• Gerd Færden 1990,»Metallgjenstander«, i De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo bind 7: Dagliglivets gjenstander del 1, Akademisk forlag.
• Se også: Guro Fredriksen 1978, Redskap for tre. En undersøkelse av redskap for bearbeiding av tre fra yngre jernalder, magisteravhandling UiO.

Nytt fra vippebenken

Tredje forsøk på bolledreiing, denne gangen i fersk selje.

Utover høsten ble det noen økter foran vippebenken jeg satte opp i våres. Oppsettet er for bolledreiing, men det lot seg allikevel gjøre å svarve noen mindre ting. Skulp er ennå ikke på plass, men krokjernet gjør nytten. I tillegg har jeg slått kloa i et skråjern til rette flater og rissing.

Brystbor

Noah med brystboret sitt i Oscott-psalteret ca 1265-70, fol. 10r.

Skaft til brystbor i bjørk. Hoveddelen er dreid i tørt virke.

Brystboret i demontert stand.

Først ut var håndtak til et middelaldersk brystbor. Det baserer seg på flere bor, som jeg har vært innom i tidligere post. Selve bryststykket og grunnkonstruksjonen baserer seg på Schelsvig-funnene. Kroppen ble dreid, mens de andre to delene er formet med navar, øks, hoggjern, kniv og skjøve/pjål. Resultater er så som så, men artig å gå gjennom prosessen med så autentiske verktøy som mulig.

Trådsneller og sylskaft

Trådsneller fra London, datert til ca 1150-1200. Egan 2010: 270.

Så var tiden kommet for de minste tingene. Trådsnelle nr 890 fra Londonfunnene må være verdens mest reproduserte trådsnelle, til tross for at den gjerne blir sett på som for stor og upraktisk. Snella er 113 mm lang, men knekt i begge ender. Etter bildet å dømme, er diameteren 9 mm, skivene 26 mm. Andre har dreid den i hyll og barlind. Jeg forsøkte epletre.

Fra venstre: Rissesyl (opp ned), trådsnelle, moderne liten syl som referanse, generisk lite sylskaft (eller kanskje et filskaft?)

Fra venstre: Skomakersyl model 1346, skomakersyl modell 1500-tallet, generisk lite sylskaft, moderne skomakersyl for sammenlikning.

Snella ble etterfulgt av et knippe syl-håndtak, også de svarvet i epletre. Det meste av bevarte syler fra middelalderen har grovt tillagde håndtak, gjerne spikket. Innimellom finner vi allikevel enkelte dreide skaft. Blant skaftene var en middelaldersk rissesyl fra Oslo (Grieg 1933, fig 316), en spesialisert skomakersyl fra Spania med karakteristisk pinne, og skomakersyler slik vi kjenner dem i dag.

Skomakersyl fra st.Markus’ liv, Manresakatedralen, Spania, av Arnau Bassa 1346.

Referanser

• Marc Carlssons gjennomgang av syler.
• Geoff Egan 2010, The Medieval Household. Daily Living c. 1150-c. 1450, Museum of London.
• Sigurd Grieg 1933, Middelalderske byfund fra Bergen og Oslo, Det Norske Videnskaps-akademi i Oslo.
• Where are the elves – om middelaldersyler.

Skjøve, skavl, pjål – kjært barn har mange navn

 

Skjøve og skavl fra Oldsaksamlingen etter Sundt 1867.

Som med så mye annet introduserte Eilert Sundt oss for verktøyene skjøve og skavl. I sin gjennomgang om husfliden i Norge publisert i bokform i 1867, kan Sundt fortelle at det først var i 1863 Oldsakssamlingen ble kjent med hvordan en spesiell type jern med krumt blad og tang i begge ender kunne ha vært skaftet. Bare små forskjeller i krummingen skiller jerna som gjerne opptrådte parvis i førkristne gravfunn. [Ed: Boka kom i flere utgaver i 1867-68, avsnittet om «Skjøve og Skavl» foreligger bare i en av dem.]

En forklaring kom da bonden Sander Thomasson Raaen (f. 1816) fra Hol i Hallingdal innleverte verktøy med skaft av type 2 og 3 (se illustrasjon). Den med anlegg ble kalt skavl, mens det var den uten som ble kalt skjøve. De var gått ut av bruk i Hol, «men folk vidste at sige, at de før i tiden havde været brugte til sådanne arbeider, som man nu udfører med høvl, til at jevne og glatte planker og stokke med.» For Sundt var det tydelig at skjøven forholdt seg til skavlen som en skrubbhøvel til en sletthøvel. Begge var altså gått ut av bruk før hjemmelsmannens tid, og Sundt gjettet at både verktøy og navn var nedarvet fra «oldtiden».

R411, skaftet har grepet om begge jernets spisser. Redskapet holdes med én hånd.

R410, høvljern innfelt i et skaft som har hatt framstående spisser i begge ender og som har vært brukt med begge hender, altså som Sundts nr 3.

Oluf Rygh omtalte i 1885 de to typene fra åtte funn ganske enkelt som høvljern for trearbeid, og bortsett fra at han utelot punktet om anlegg, beskrev han dem i overensstemmelse med Sundt. Rygh la til at de fremdeles fantes, men bare ble brukt til å skave bark o.l.

Arkeologen Jan Petersen diskuterte verktøyene nærmere i sin oversikt over vikingtidens verktøy fra 1951. I følge Petersen har Gert Falch Heiberg (mannen bak de Heibergske samlinger) avvist at det kunne dreie seg om verktøy som har kunnet bli brukt som høveljern, bl.a. fordi de ikke kunne stilles inn. Heiberg har i stedet for Sundts skjøve brukt betegnelser som barkskjøve, øseskavl, kjøttkniv og rekkjespa. Petersen vender tilbake til arkeologenes begrepsbruk, som for en stor del ga opp betegnelser som skavl, skav og skavjern til fordel for høvljern. Da var antallet av R410 økt til 14 og R411 til 23, og en tredje type på 7 eksemplarer hadde pekt seg ut. Jan Petersen konkluderte ikke med hensyn til navn og bruk.

Pjål, kaller Trond Oalann verktøyet som han her har skaftet i ask. Foto: Trond Oalann, gjengitt etter tillatelse.

I kretser for tradisjonshåndverk er verktøyet med anlegg som Sundt kalte skavl flittig brukt, og diskusjonen om hva det skal kalles er tatt opp igjen. Mange steder brukes betegnelsen skjøve som Sundt altså brukte på varianten uten anlegg. Skavjarn er nevnt av en informant fra Hadeland. I Trøndelag (og på Osterøy) brukes betegnelsen pjål, som ellers betegner et langskaftet verktøy med sammenfallende bruksområde.

Egen skjøve (skavl, pjål) med blad smidd av Øystein på Stiklastadir og kjapt skaftet i bjørk fritt etter Trond Oalann.

Det er jo egentlig en pjål da, ettersom jernet er smidd i Trøndelag. Men så er jo skaftet økset og spikket på Østlandet…

Litteratur

• Eilert Sundt 1867-8, Om Husfliden i Norge, Kristiania (etter Folkevennen, Bd. 13, 1864, s. 329-350), om skjøve, skavl. [ed: Boka kom i to utgaver i 1867, en selvstendig og en i regi av Folkevennen. Kapitlet om «Skjøve og Skavl» foreligger bare i en av dem, gjengitt i 1975-utgaven]
• Oluf Rygh 1885, Norske Oldsager, Cammermeyer, i faksimile fra 1999, Tapir.  billedregister.
• Jan Petersen 1951, Vikingetidens redskaper, Oslo.

[Ed: andre termer på beslektede verktøy, lagt til etter kommentarer]

• Tilsynelatende identisk til Sundts nr 3 er en skavhøvel til bearbeiding av skinn på digitalt museum.
• Paul Sellers om wooden [tanged] spokeshaves (ty: Schabhobel, Schweifhobel) med anlegg, tohåndsskaft og rett blad.
• St. Thomas guild om middelaldersk drawknife (egentlig inshave/ roundshave) uten anlegg, to separate håndtak og med buet blad.
• Svensk trågskav (‘trau-skav’) (eng: inshave), brukes til å hule ut boller, trau og stolseter. Den skiller seg fra varianten over ved at den har har samme U-formet håndtak som det Sundt kaller skjøve (nr 2). For å gjøre forvirringen komplett presenteres den også som eng: scorp. Overordnet type er eng: drawknife.
• Peter Galbert om travisher brukt i produksjon av seter til windsor-stoler, ligger nærmest opp mot det Sundt kaller skavl (nr 3), og dette eksemplaret av tysk kurvet scweifhobel.
• Se også bloggen Hobel und Axt.
• Blant andre har møbelsnekkeren og bloggeren Dennis Laney har tatt en opp interessen for pjålen som aktivt verktøy, og argumenterer for termen hollowing shave.

Ivar Aasen fant navnet Lokar på høvel, særlig langhøvel. Oppslaget Lokarr oversettes i Fritzners ordbok bd 2 med høvel generelt, eller locer, sceaba og lat: runcina. Sistnevnte oversettes tilsynelatende også med greypijarn, skavjarn, et redskap av samme slag som i folkespråket kaltes skavl, skjevla, skjøve. Fritzner identifiserte det med verktøyet Sundt beskrev i Folkevennen 1864: 343-50 gjengitt over. I overført betydning var en skafinn det samme som en lokarr, en som var flink til å skrape til seg.

 

Brystboret fra Schleswig

Skjebor med bryststykke fra 10-1100-tallet. Archäologisches Landesmuseum Schleswig, KSD 382.010. Illustrasjon fra Vogel 2006: 253

Selv om bor (nor: navar, ty: Löffelbohrer (skjebor)) er blant de største funngruppene av redskaper fra middelalderen er bor med bevart skaft et sjeldent syn. Det vakte derfor en viss oppmerksomhet da det under utgravningene i Schleswig ble funnet et svært godt bevart brystbor (eng: breast auger) i Plessenstrasse i 1976. Funnet ble gjort i lag datert til 10-1100-tallet og skaftet er av en type som har vært i bruk helt opp i vår egen tid.

Brystboret fra Schleswig er blant andre beskrevet av Saggau (2006: 252f), og i 1990 ble det rekonstruert av Karl-Heinz Gloy ved hjelp av verktøy rekonstruert av museumssmed Thomas Nørgård, Ebeltoft (Gloy 2006:305f).

Boret er 235 mm langt og har tre bevarte deler. Grepet i ask (Fraxinus excelsior) er 114 mm langt, med ovalt tverrsnitt med (største?) diameter på 43 mm. En 17 mm høy tapp på toppen passer inn i hullet til et manglende bryststykke. Gjennom grepet går en tverrstokk som er litt tykkere på den ene siden. Selve skjeboret går helt opp til tverrstokken og holder den på plass. Ved rekonstruksjonen ble et halvkuleformet bryststykke lagt til.

1, 2 og 7: Bryststykker. 3: Håndtaket. 4 og 6: Andre håndtaktyper. 5: ukjent håndtaktype. Vogel 2006: 253.

I Schelswig er også flere bryststykker funnet. Den øverste på illustrasjonen (1) er i piletre. Det har en plate på 17 x 8 cm, en 5 cm høy forhøying med hull og er fra sent 1200-tall. Det andre (2) er i bøk og på 20 x 11 cm med 6 cm forhøyning. Også et ovalt stykke i eik kan ha vært et bryststykke (7). Det ble også funnet et par andre skaftetyper: T-formet skaft (4), mulig bor-del (5) og skaft med kuleformet hode fra 1100-tallet (6).

Det finnes et par bevarte avbildninger av brystboret vi er ute etter. Det ene er en illuminasjon av St Leodegard idet han får sine øyne stukket ut med et slikt bor, angivelig fra en billedbibel produsert i Nordvest-Frankrike ca 1200. Sannsynligvis er det samme type som er avbildet i bruk av skipsbyggere på Bayeux-teppet fra ca 1070.

St Leodegar fikk sine øyne stukket ut, i dette tilfellet med et bor av typen vi er ute etter. Bryststykket ligner mest på nr 7 på tegningen over. Bildet skal være fra en nordvest-fransk billedbibel, angivelig fra ca 1200.

Bor med bryststykke i bruk av skipsbygger på Bayeux-teppet, ca 1070.

Deler av brystboret er også funnet i andre utgravninger. Ved Boringholm i Danmark ble det funnet en variant av brystboret, et håndtak som en omvendt T, med tapp for bryststykke, laget av ett stykke naturvokst eik. Det ble også funnet flere rektangulære bryststykker som skråner inn mot forhøyning i midten.(205: 165f)

Typen er ikke funnet i York, men Carole Morris beskriver breast augers som en av tre hovedtyper av augers. (Den andre hovedtypen er enkel tverrstokk, Y eller T-håndtak, bl.a. fra et funn fra Ragnhildsholmen i Sverige, datert ca 1320. Den tredje er en mer avansert type med krank, basert på et funn fra Exeter fra ca. 1300. Morris skiller buedriller fra augers og mener førstnevnte gjennomgående må ha hatt bor med små dimensjoner på grunn av krafttapet forbundet med roteringen. Hun nevner ikke pumpedriller i sin gjennomgang av typer. (Morris 2000: 2112f)

Heller ikke i Osloutgravningene er det gjort funn som er tolket som deler av brystbor. Det ble funnet et par skaft av T-formet type uten anlegg for bryststykke, en del av pumpedrill og motstykker for buedrill.

Motsatt av hva Morris hevder, har forsøk med buedriller i praksis vist seg egnet til å bore også større dimensjoner i konstruksjonen av Saga Oseberg.(muntlig meddelelse)

Litteratur

• Volker Vogel (red.), Ingrid Ulbricht, Hilke Elisabeth Saggau, Karl-Heinz Gloy og Ulrike Mayer-Küster 2006, Ausgrabungen in Schleswig. Berichte und Studien 17. Holzfunde aus dem mittelalterlichen Schleswig, Wachholtz Verlag.
• Jan Kock og Else Roesdahl (red.) 2005, Boringholm – en østjysk træborg fra 1300-årene, Jysk Arkæologisk Selskab.
• Carole A. Morris 2000, «Wood and Woodworking in AngloScandinavian and medieval York«, fra serien The small finds, The Archaeology of York, nr 17.

Oscott-psalteret (Oxford?) ca 1265-70, folio 10r. Noah bruker et brystbor i arbeidet med arken. British Library. (psalteret sammenliknes ofte med the Rutland Psalter (London?))

Etterskrift: Bor eller navar?

I følge Jan Petersen (1951:227ff) var det A.W. Brøgger som i 1914 introduserer den gammelnorske termen navar som fagbetegnelse på skjeboret. Lorange i Bergen vekslet mellom betegnelsene (skje)bor og kjølp, mens Karl Rygh i Trondheim ved enkelte anledninger har benyttet betegnelsen skolp.

Navar (nor: nafarr), var synonym med bor (nor: borr). Brøker med stropp rundt fotsålen, såkalte ilbandabrækr, kunne kalles Nafarskeptr ‘skaftet som en navar’, en antydning til skaftets konvensjonelle utseende?

Hjulet

Hjulmakeren i Chartres 1215-25. Verktøyet var økser, og en påle med en aksel tilrettela for den siste avrettingen av hjulet etter at akselhull var boret gjennom navet.

Hjulmakeren (eng: wheelwright, fr: Charron) eller vognmakeren (da: karetmager) hadde, som koppmakeren, svarvestolen som ett av sine viktigste verktøy. Det er i seg selv grunn nok til å kikke nærmere på ham i denne lille bloggen. Når også hjulet framstilles ganske så skjematisk på sider for historisk levendegjøring har vi temaet klart for dagens post. Hjulet var utvilsomt i bruk også i vårt veiløse land i middelalderen, selv om det varte til 1700-tallet før det ble vanlig i jordbruket. Det holder å nevne den verdenskjente Osebergvognen, og en billedvev av vogntog i samme funn viser at den ikke var unik. Men hvordan så middelalderens eikede hjul ut? Vi starter ytterst:

Et velskodd styrthjul i Nürenberg 1542. Landauer Hausbuch.

Jernfelgen rundt hjulet ble etter romertiden ikke introdusert før på slutten av 1700-tallet. Tidligere ble hjul av og til skodd med kortere jernstykker (eng: strakes, shoes), naglet fast slik at de overlappet skjøtene. De fleste felger hadde ikke jernforsterkning, og man kunne også beskytte mot slitasje ved å sette inn slitetapper eller slitestein i tappehull. Fra eldre jernalder kjenner vi bruk av skinn eller råhud.

Felgkransen ble på bygda i Danmark gjerne laget av grønn bøk. Delene ble holdt sammen av tørre dømlinger skjult i skjøtene. Det er ikke funnet spor etter andre festemåter, selv om senere reparasjoner har etterlatt seg plater forankret med trenagler på tvers. Felg-delene ser ut til å ha blitt økset til av passende emner, men både i antikken og i moderne tid finner vi eksempler på at trevirke i stedet ble bøyd på plass.

Hjulmaker i Nürenberg ca 1425 avretter et styrthjul med langbile. Lite annet enn arbeidsbenken skiller seg fra det følgende århundret. Mendelsher Hausbuch

Eikene, gjerne i eik eller ask, ble laget av kløyvde emner, bearbeidet med en skavl (skjøve, pjål, eng: spokeshave) eller bandkniv (eng: drawknife) for å beholde størst mulig styrke. De ble tappet tørre inn i nav og felg. (Det navløse artillerihjulet er en seinere oppfinnelse.) Enten én eller to eiker ble festet til hvert felg-stykke, men aldri i skjøtene. På en del bilder ser man at de stikker helt gjennom felgen, og bidro slik til å redusere slitasje på ubeslåtte hjul. Eikene ble tappet vinkelrett inn i det symmetriske navet. Utovervendte eiker som ga et skålformet hjul, et såkalt styrthjul, ble i Danmark innført omkring 1300, i Tyskland kjent 100 år tidligere og i England innført på 1500-tallet. Den eldre symmetriske typen forble i bruk gjennom middelalderen.

Middelalderens eikehjul med styrt ( 1. Støtfugene kunne i enkelte tilfeller være vinklede. 2. Avfasingen av innsiden daterer dette hjulet til renessansen. 3. Dømlinger holder felgstykkene sammen. 4. Eike-tappene er gjennomgående i ubeslåtte hjul. 5. Hjulet er asymetrisk (har styrt). 6. Navet er dreid, 7. og 8. Forpipa er lengre og tynnere enn bakpipa. 9. Akselhullet er konisk og videst ved bakpipa. 10. Navet er ofte beslått med to bredringer og 11. to navringer. Jernbøssinger på navets innside motsvares av lang jernmuffe på akslingen. 12. Eikene er av kløvd eik, ofte med rett forside og 13. buet bakside. Witt: Egehjul og vogne s. 77.

Navene ble vanligvis dreid, i England gjerne i alm, i Danmark i bøk.  I Danmark ble de på bygda bearbeidet grønne, og hull til aksel boret ut etter at hjulet var montert. Skjeboret fulgte veden, noe som var viktig med at navene kunne være over 40 cm brede. Jernringer på hver side av eikene hindret splitting, men jeg er ikke kjent med når de kom i bruk. I eldre middelalder antas det at pipene, utstikkerne på hver side av navet, ble surret med vidjer eller liknende. De er ofte avbildet mørke. Kan de ha blitt surret med noe innsatt i bek?

På et tidspunkt begynte man også å felle inn et jernrør som sliteflate (bøssing), men det er visstnok ingen holdepunkter for at slike jernbøssinger eksisterte i middelalderen. For nav uten beslag var slitasjen størst ut mot kanten av akselhullet. Effekten av slitasjen ble redusert ved å ha et bredt nav i forhold til hjulbredden, samt god tjukkelse på pipene.

Nürenberg-hjulmaker i arbeid på et styrthjul i 1545 med øks, bandkniv og navar. Kilde: Landauer Hausbuch.

Akslingene var i tre, gjerne bjørk. Seinere var hele akslingen i jern eller stål. Styrthjulet ble fra omkring 1600 plassert på en nedadrettet aksel.

Bruken av grønt virke i nav og felg er et uttrykk for det Schovsbo (1987: 159) kaller «den våde teknik» som han knytter til løvskogområdene i Nordvest-Europa og Sør-Skandinavia. Den kjennetegnes ved at man utnytter treets tilstandsforandring fra ferskt og vått til lagret og tørt virke. Denne teknologien sporer han også i andre produkter som vogner, hus og skip.

Levendegjøring

• Ressursside om hjulmakeren.
• Rekonstruksjon av hjul.
• Rekonstruksjon av middelalderkjerre.
• Kjerrer og vogner på Larsdatter.
• Ressurstråd på KH1308-forumet.
• Produksjon av bek.

Postskrift

Det er langt mellom norsk litteratur om feltet, men Nils Jarmann skrev om hjulkjøretøyer i 1971. Hans fokus lå på 17-1800-tallet. Han har bilde av en Phaeton (firehjult åpen personvogn) fra omkring 1790 skodd med jernstykker festet med stiftet framfor hjulringer. (Foto: Norsk Folkemuseum 1958), og han nevner at vogner med tre-aksling ble brukt ennå omkring 1800. «Treakslene måtte smøres ofte, derfor hang alltid en kanne eller dunk med tjære under vognen.» Han hermet videre om plankekjøringen over den bratte Rælingsåsen, da det var som hjula kunne snakke: «Vi kommer itte opp, vi kommer itte opp. […] så måtte kjørekaren ta luntestikka og smøre tjære inn i navet, men hjula fortsatte å skrike […] Vi vil ha meir, vi vil ha meir […] På toppen av bakken gikk det lettere, og nå peip hjula […] Vi kom opp lell, vi kom opp lell.» Styrthjul og hjul uten bøssing og skoning er ikke nevnt.

I 1990 kom Jarmann tilbake til hjulkjøretøy i tidsskriftet Volund. Denne gangen gjaldt det skåkfeste på vogner for steinkjøring, og skjæker laget for skåkfeste mente han å finne spor etter på Osebergvogna (Sigurd Grieg 1928, Osebergfundet II, s. 22 plansje I). Han skrev også en artikkel om bøyd og skåren felg. Todelt, bøyd felg så bedre ut, men var dyrere å lage ettersom den måtte dampbøyes, og da helst i ask. «Det finnes gamle vitnemål om begge slags felg i hjul med eiker, Dejbjergvognene i Danmark fra ca. 200 f. kr har bøyd askefelg i et eneste stykke med 14 eiker. Slik hel felg er enda gjævere enn to halvdeler. Vår Osebergvogn fra ca. 800 e.kr. har skåren felg i 6 deler, to eiker i hver, tilsammen 12 stk. Hjulene er av bøketre.»

Jarmann viser til

• Trygve Dalseg: Med Moelven-hjul på vei gjennom tiden, Moelv 1966.
• Sigurd Grieg 1928, Osebergfundet II.
• Johannes V. Jensen: Danske Køretøjer, København 1949.
• Nils Jarmann: Hærens hestekjøretøyer, Hærmuseets årbok 1966-70 (1971).

Fagartikler

• Gjermund Glittfjell 2010, Hjulmakeryrket.
• Judith A. Weller u. år, «Wagon Construction» i Roman Traction Systems.
• Torben Witt 1969, «Egehjul og vogne«, artikkel i Kuml (Håndbog for Jysk Arkæologisk Selskab): 111-148, gjengitt av Karetmager.
• Per Ole Schovsbo 1983, «Hjulmænd på den Jyske Aas«, artikkel i Vendsyssel nu og da, gjengitt av Karetmager. Omtaler 1500-tallshjul etter eldre modell.
• Per Ole Schovsbo, «Oldtidens vogne«, kapittel 4 i Oldtidens Vogne i Norden, Bangsbomuseet 1987. Gjengitt av Karetmager.
• Svein Magne Olsen, Hestekjøretøy. Med hjul og meier på norske veier, Landbruksforlaget 2001.
• Nils Jarmann 1971, «Kjøreveien og hjulredskapen», i Volund 1971, Teknisk museum, s. 49-57.
• Nils Jarmann 1990, «Vogn med skåkfeste i akseltappen», i Volund, Teknisk museum s. 58-66.
• Nils Jarmann 1990, «Bøyd felg og skåren felg i vognhjul», i Volund, Teknisk museum s. 67-69.
• Hjul fra begynnelsen av 1200-tallet. Nå tapt.

Konstruksjon av middelalderhjul. Navet og felg-stykkene behandles grønne, mens eiker og dømlinger er tørre. Navet bankes gradvis inn mens hjulet dreies. Schovsbo 1983: 41

Svær landsbrukskjerre i Lutrell Psalter (1325-35) fol 162r. Legg merke til knastene i hjulet.

Hjulmaker i Nürenberg 1583 i gang med å grovbearbeide en eike. Ettersom navet på hjulet til venstre er asymmetrisk antas hjulet å ha vært et styrthjul. I bakgrunnen er vogna han er i ferd med å lage. Her er flere skjebor, blant annet ligger et stort til å bore ut hull til aksling på gulvet. Husboka Mendel II.

Hjulmaker 1451, huggestabbe, hjulmakerbenk, bile, langbile, navar, bandkniv og en mal?

Vognmann Leopold i Nürenberg, ca 1425. Hjulet er uten beslag, med gjennomgående eiketapper, og navet ser nærmest ut til å være bundet med tau. Husboka

Å lage vippebenk på middelaldervis…

Ferdig vippebenk med spindel tappet inn i et bolleemne. Legg merke til at snora burde vært snurret motsatt slik at det blir kortest mulig arm mellom den nedadrettede kraften og motstanden jernet gir.

… er en nærmest umulig oppgave. Men om vi plukker litt her og der er det kanskje mulig å nærme oss?

Her har jeg rasket sammen en benk hovedsakelig basert på arkeologen Carole Morris’ rekonstruksjon, men med et skråblikk til Robin Wood’s kursbenker her. Målet har vært å gjøre det hele så kjapt som mulig og heller høste erfaringer til senere versjoner, basert på teknologi og materialer som var tilgjengelig i 1308. Det betyr øyemål og lave ambisjoner når det gjelder utseende,

Benk med drivsystem. På en firebeint benk med en slisse er to poster er satt ned og forankret under med kiler. Til postene er det festet jernspisser og støtter for anlegg. Rotasjonen drives via et fotbrett forbundet til arbeidsstykket og videre til en fjærende fire meters raie. Det ser spinkelt ut, men gjør jobben.

Morris har levert den mest dyptpløyende analysen av dreierelaterte middealderfunn i Vest-Europa, basert på det unike funnet av et verkstedområde i Coppergate[!] i vikingtidens og middelalderens York som var aktivt i to århundrer. Hun sannsynliggjorde at emner hadde vært grovdreid ute i felt før de kom inn til verkstedet, og med det i tankene rekonstruerte hun en enkel, demonterbar og mobil benk. Den eneste delen som faktisk ble funnet fra en vippebenk, er en støtte for anlegg funnet i lag fra 975-tidlig/midt 1000-tall. (I tillegg ble det funnet ett dreiejern fra samme periode og en mengde dreiekjerner som viser hvordan de har vært festet til spindelen.) Rekonstruksjonen baserte seg på to illustrasjoner fra 12- og 1400-tallet (som vi kikket på i denne posten) samt eksisterende irske husflidbenker.

Etter kvartering (kløyving måtte oppgis på grunn av for mye kvist) starter teljingen med å klamphugge (hugge inn spor med jevne mellomrom).

Etter tre timers arbeid med en liten snekkerøks er stokken nede på 10 x 25 cm. Ikke akkurat spretteljing, men det nærmer seg et brukbart emne.

For selve benken er det valgt et opplegg med fire skråstilte bein tappet rett opp i et bord. Det er et opplegg som var svært vanlig i perioden, se blant annet spinnehjulet i Luttrell Psalter f. 193r (ca 1325-35). Mens poster, bein og anlegg med anleggstøtte er rasket sammen av tilfeldig tørt virke, er selve bordet en klamphugget og teljet kvarting av fersk bjørk. Med veden radialt blir det mindre risiko for oppsplitting, viktig når et lengre stykke hugges ut i midten. Hull til beina er 35 mm og slissen 5 cm bred.

Jernspissene har jeg slipt til av 12 mm armeringsjern. De har en vinkel på ca 75 grader.

De eneste metalldelene til svarvestolen er jernspissene. De er slipt til av 12 mm armeringsjern. I virkeligheten ville de antakelig ha hatt en smalere, kanskje firkantet tang. En del rekonstruerte vippebenker bruker i dag en L-formet tang. Dette er ikke historisk belagt, selv om benken i Bible Moralisée (ca 1233) ser ut til å ha en avansert løsning. Spissene er plassert i forborede hull uten lim og sitter godt. Spissene smøres med talg.

Etter litt eksperimentering vil jeg tro at et 4 mm hampetau burde være tilstrekkelig til å drive herligheten, selv om trådbrudd har vært hyppig. Ett sted anbefales sauetarmer på grunn av fleksibilitet og slitestyrke. Tråden er trukket loddrett ned gjennom slissen i stedet for ut bak arbeidsstykket som er vanlig på nyere benker. Det gjør at kraften virker nedover og øker, framfor å redusere, stabiliteten til benken.

Verktøy

Spindel i halvdreid emne. Den sitter godt i, og holder koken til tross for at jeg hadde valgt kjerneved som sprakk opp etter dreiing. Verktøyet har en tendens til å grave seg inn i emnet, så jeg er ikke helt i mål med teknikken.

Spindel hører med, så vi har noe å snurre snoren rundt når korte og tjukke emner som boller og hjulnav skal dreies. En diameter på 4-5 cm har vist seg å gi passende kraft og antall omdreininger.Her har jeg valgt å bruke en tapp som festeanordning. Det krever at emner for-bores med et navar. En slik løsning var i bruk i York, men var ikke like vanlig som metallpigger og/eller -blad. De må antas å ha vært arbeidsbesparende og kanskje har man brukt gamle knivblad, huggjern eller spiker som festeanordninger? Tilsvarende norske dreiekjerner, blant annet fra Oslo-utgravningene, er så vidt meg bekjent ikke nærmere analysert.

Verktøyene er ferdig slipt og skjeftet, med ett dreid og ett spikket skjefte.

Dreiejern er som nevnt bevart i ett eksemplar fra York. Det var et krokjern med lang fal. Mine egne jern er laget av Øyvind Jørgensen basert på mål fra krokjerna Håvard Bergland smidde til en workshop på Maihaugen i 2012. Berglands jern var igjen basert på verktøy i museets magasiner, og fra tidligere bolledreiere i Telemark.

Verktøysmed Øyvind Jørgensen sjøl i Jørgensens smie AS som blant annet har levert verktøy til årets gjenoppbygging av kalkovn i Asker. Eget foto.

• Per Gjærder 1982, Norske drikkekar av tre, Universitetsforlaget
• Carole A. Morris 2000, Wood and Woodworking in AngloScandinavian and medieval York, fra serien The small finds, The Archaeology of York, nr 17.
• Alternativ oppskrift på å lage vippebenk hos Rob’s green woodwork.
• Og så til noe litt annet.

Treskjærervertøy på tysk munkebenk

Utskjæring på siden av korstol i klosteret Pöhlde nær Göttingen, datert til rundt 1280. nå i Niedersächsisches Landesmuseum, Hannover (alternativ lokalisering er Museum für Kunst und Gewerbe, Frankfurt). Bilde fra http://www.damals.de via st. thomas guild.

På en tysk klosterbenk fra omkring 1280 er en treskjærende munk avbildet med deler av sitt verktøysett. Han bruker kneppert og huggjern. På veggen henger passer og vinkelhake, et hold med seks ulike hoggjern og en hylle med limpotta på. Emnet på bordet foran ham har form av benkesiden hvor utskjæringen finnes. Arbeidsbordet er svært lavt, og munken arbeider sittende.

Blindheim 1952:100 presiserer at flere av jerna var utformet for å nå inn i hulrom og hjørner.

Objekt 20641153 (Foto Marburg)

Vi savner både høvler, øks og kanskje en liten sag? Marijn på St. Thomas guild mener å se en høvel liggende på arbeidsbordet der jeg ser emnet.

Benken er fra premonstratenser-klosteret i Pöhlde, og etter klostrets oppløsning kom den via omveier til Niedersächsische Landesmuseum i Hannover.

• Martin Blindheim 1952, Main Trends of East-Norwegian Wooden Figure Sculpture in the second Half of the 13th century, Dybwad.
• Utskjæringen på tysk wikipedia.
• Thomasguild.
• Möbel Mittelalter på Pinterest.
• History of Woodworking på Pinterest.