Visuelle tekstiler

Ts3897h er en bit av Skjoldehamnteppet med utseende som likner på gruppe 3 nedenfor. Det var ikke med i undersøkelsen. Teppet er C14-datert kalibrert til 1180-1280, senere til 936-1023. Foto: Mari Karlstad © 2016 Tromsø Museum, UiT/ CC BY-NC-ND 3.0

«Visual Textiles» er resultatet av et nordisk samarbeid mellom veveren Lena Hammarlund og arkeologene Heini Kirjavainen, Kathrine Vestergård Pedersen og Marianne Vedeler. De sammenstilte tekstiler fra middelalderfunn for å komme fram til en felles typologi basert på de de kalte den fjerde dimensjon – visuelle kriterier som hittil ikke er katalogført i arkeologiske utgravningskataloger. Typologiseringen tar utgangspunkt i den såkalte Pentagon-metoden, hentet fra romersk tekstilforskning.

Dessverre, om enn forståelig nok, turte de ikke koble sine funn opp mot samtidens terminologier. De ser heller ikke ut til å ha dristet seg inn på direkte vurderinger av bearbeiding, kamgarn eller kardegarn. Overraskende er det også at de ikke gikk inn på fiberkvalitet som fiberlengde og -grovhet. Skal vi gjette at det ville tatt for lang tid? Her er parametrene de setter opp:

• Trådsystemene, er de rette eller irregulære?
• Garnet – fra fint til grovt (målt i diameter), spinning, bevegelse i veven (tenk krepp).
• Bindingen, både -type og forskjeller i tråd.
• Balanse.
• Overflatefibre – glatt, ullen eller lodden?

Kvartetten begynte sitt arbeid i Lödöse i 2004, reiste videre til Tønsberg og Turku, og sammenliknet og grupperte tekstilfunnene. Vi kan for eksempel feste oss ved en av gruppene av grovere (tykkere) kypertbinding med framtredende diagonallinjer: Gruppe tre hadde slyngende diagonallinjer, forårsaket av løs vev med hardtspunnet renning i finere, jevnere tråd, mens innslagstråden er grovere, mer ujevn og «knobbly», som regel 2/2 twill og z/s-spunnet renning og innslag. Her er det naturlig å gjette hjemmeproduksjon, uten at forfatterne går til et slikt skritt. På den andre siden forbinder de stoffet med klestekstil, også Guddal-kjortelen er vevd av stoff som passer i denne gruppen.  Gruppe 5 beskrives som fine blanke tekstiler, men uten at forfatterne identifiserer dem som kamgarn.

Prosjektet finpusser et lovende verktøy, både i arbeidet med å identifisere arkeologiske tekstiler med reproduserbare stoffer og med å slå bru over gapet mellom arkeologiske tekstiler og historisk tekstilterminologi. Så er det bare å vente i spenning på at noen tar opp stafettpinnen.

Litteratur

• Lena Hammarlund et. al. 2008, «Visual Textiles» i Medieval Clothing and Textiles,bd 4. Full tekst på Academia.
• Lena Hammarlund og Kathrine Vestergård Pedersen 2007, «Textile appearance and visual impression – Craft knowledge applied to archaeological textiles«, i Antoinette Rast-Eicher and RenateWindler (red.), Archäologische Textilfunde—  Archaeological Textiles: Braunwald, 18.–21. Mai 2005, NESAT 9, s. 213–19.
• Dan Halvard Løvlid 2009, Nye tanker om Skjoldehamnfunnet, master i arkeologi, UiB.

Digresjoner

• Sara Langvik Berge 2015, «Stoff og Stil i Gamlebyen«, fra Nikus arkeologiblogg.  – spennende preliminal beskrivelse av noen tekstilfunn (men ubelagt Frostatingslov-datering).
• The Dreamsteress 2004 «Terminology: What’s the Difference between Worsted & Woolen Wool Fabrics?«
• M.L. Ryder 1984, «Medieval Sheep and Wool Types«, i The Agricultural History Review 32. – sammenstiller arkeologiske og moderne ulltyper, men klarte ikke å sammenstille med økonomiske historikeres beskrivelse av tekstilkvaliteter. Shortwools og Longwools er to distinkte saueraser. Konklusjon: middelalderens Coarse = Hairy Medium Wools. Fine = Generalised Medium Wools.
  • Kort kommentar her. «fine«-«coarse» referer her til fiberdiameter. «:

    «Icelandic wool is dual-coated, a more primitive feature that there is some evidence of in medieval textiles. The coarser outercoat has a staple length of 4-18″ and 27-31 microns [diameter]; the softer, wooly undercoat is 2-4» long and 19-22 microns in diameter, definitely a good medieval «fine». Both coats can be spun together or separately. Icelandics exhibit a dizzying variety of colors and patterning, including all-white (a good medieval choice), black, brown, gray, and various patterns including spotted.

     

Ulltøy i Oslo omkring 1300 – hvordan så det ut?

Merk at tre- og firskaft kunne komme med vendinger – som dannet varierende rute- og strekmønstre, blant annet det vi i dag omtaler som diamantkypert.

Binding

«Treskaft kypert!» runger gjerne svaret fra kretser for historisk levendegjøring. Bindingstypen dominerer blant tekstilfunnene fra gamle Oslo, der med 259 av 473 identifiserbare tøystykker var vevd i treskaft med avarter. Dominansen er imidlertid sterkest på 10- til og med 1200-tallet. Når det kommer til branntrinn 6 (ca 1300) og 7 (1287), er det 11 treskaft, ti toskaft, men bare to firskaft, etter at sistnevnte hadde vært den nest største bindingsgruppen på 1200-tallet. Alle de tre typene må dermed regnes som alminnelige omkring år 1300. Et interessant trekk både med hensyn til veving og på andre felt, er hvor liten rolle absolutt symmetri spilte.

Etterbehandling

Men hvordan så de ut i forhold til moderne tekstiler? Det kan være vanskelig å vurdere, for vanligvis dreier det seg om utslitte filler. Tøyets opprinnelige utseende, «fall» og «grep» er kvalitetskriterier Kjellberg og Hoffmann (1991: 16) nevner som vanskelige å gripe i dag. «Var tøyet blankt og skinnende eller var loen kardet [sic] opp slik at bindingen var skjult? Forfatterne nevner Klede som en tekstilkvalitet av toskaft som var stampet (valket), oppruet og overskåret i flere omganger slik at bindingen var skjult, men har ikke klart å identifisere kvaliteten blant funnene i gamle Oslo. Det meste av tøy ble stampet i større eller mindre grad.

Noe under en tredjedel av tøystykkene har spor som tyder på at de ble så  kraftig valket at fibrene har filtret seg skikkelig sammen. Et flertall av toskafttøyene, litt over en fjerdedel av treskaft og litt under halvparten av firskafttøyene er valket. Forfatterne nevner ingen eksempler på pressing, oppruing eller overskjæring, og dem bekjent er ikke sistnevnte teknikk nevnt i landet før etter 1500 (noe tidligere i Sverige og Danmark).

Fiberlengde

Kamgarn var en del brukt i vevingen, særlig i renning, men også i innslag. Kamgarnet bestod av de lengste og sterkeste fibrene, og ga et glatt og sterkt  stoff som i liten grad lot seg påvirke av stamping. Særlige eksempler på slikt glatt tøy med kamgarn både i renning og innslag ble funnet i noe høykvalitets treskaft med skiftende vending. Kamgarn er mye brukt i de foldelagte (plissérte) tekstilene som tolkes som rester etter moteplagg.

Selv om de regnet med at karding ikke ble tatt i bruk i Norge før på 1500-tallet, fant Kjellberg og Hoffmann at de fleste tøyene var vevd av garn med korte fibre, klargjort for spinning på et for dem ukjent vis. Alle kvalitetene ble vevd både med S- og Z-spunnet garn i varierende vekslinger, men det dominerende var at det ble vevd med S-spunnet i én retning og Z-spunnet i den andre.

Et rikere repertoar? 

I dag kalles kamgarn gjerne Worsted, som også er navn på en moderne tekstiltype. Melton er en moderne kvalitet som gjerne anbefales som ekvivalent til tettvevd, hardt stampet og børstet tøy uten synlig binding. Mellom Melton og Worsted ligger et spekter av kvaliteter med mer eller mindre synlig binding, blant annet Kersey. Engelsk broadcloth (no: klede) var vel som regel valket og overskåret toskaft. Men hva i alle dager var kvaliteten say/serge? Midten av 1200-tallet sammenlikner det med den mye kopierte engelske lav- til medium-priskvaliteten worsted-woolens kalt stamfort/stanforte (av lat: stamen forte), med «sterkt, langfibret dobbelspunnet ‘tørr’, worsted renningsgarn og myk, svak, løsspunnet fettet ulltråd i innslag.»(Munro 1998: 3-4) Det dyreste ulltøyet var engelsk skarlagen, farget med kermes. Men hva slags tekstil var det? Var det valket, nuppet og overskåret toskaft, eller var det worsted?

John Munro nevner at senmiddelaldersk klede i det fransk-flamske området skulle ligge på 633,8 g/m2 til 820,5 g/m2, mens de lettere, billigere og grovere variantene som say og stamfort skulle ligge på omkring halvparten, 369,3 g/m2 til 445 g/m2.(1998:11). Kersey plasseres også i de nedre prisgrupper.

Skarlagensklede var aldri innenfor rekkevidden for murermestere i Brugge, den kanskje best betalte håndverkergruppen i det landet i Nordvest-Europa hvor lønnsnivået var høyest. Et stykke (ca 30 m2) klede kostet i løpet av senmiddelalderen aldri mindre enn en drøy årslønn. Også annen flamsk klede var et luksusprodukt forbeholdt de aller rikeste.

Garnet ble gjerne farget før veving, og kunne ved ujevn farging gi et melert preg. [utvides]

En anmerkning rundt toskafttøy i hardtspunnet geiteragg, er at det ennå på 1960-tallet ble brukt til teltduk av syriske beduiner på grunn av sin styrke og vannavstøtende egenskaper.

Eva Andersson bygde i hovedsak på Geijer og Munro i sin oppregning av tekstilkvaliteter. Ull kunne veves så løst at det liknet gasbind eller valkes så hardt at det nærmest stod av seg selv.»Skarlagen» og «klede» (eng: Broadcloth) vevd av fin ull var forbeholdt de rike. Klede ble nuppet og overskåret gjentatte ganger til veven ble skjult og man fikk et perfekt, slett overflate med høy glans. Skarlagen var det mest fornemme og dyrebare kledet og kom i flere farger som i følge Munro hadde det til felles at de rommet kermes. Det ga i utgangspunktet en dyp rød farge, men kunne også brukes i ulike blå, grønne og brune nyanser.

Er det mulig å få tak i så tjukt klede? 26 oz broadcloth på 54» bredde tilsvarer vel 587 g/m2, eller regner man oz/yd2? I så fall blir det 881 g/m2, så jepp.

Litteratur

• Anne Kjellberg og Marta Hoffmann 1991, «Tekstiler«, i De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo. Dagliglivets gjenstander, bd 8 del 2. Akademisk forlag.
• John Munro 1998, «The ‘Industrial Crisis’ in the English Textile Towns, c. 1290 – c. 1330«, arbeidsdokument, Universitetet i Toronto. – Rommer mange takster og typebeskrivelser.
• Eva Andersson 2006, Kläderna och Människan i medeltidens Sverige och Norge, PhD Göteborg.
• Mary-Louise Nosch (red.) 2009, The Medieval Broadcloth, Oxbow.
• John H. Munro 2007 , «The anti-red shift – to the ‘Dark side’: Color changes in Flemish luxury woolens, 1300 – 1550«, i Medieval Clothing and Textiles, bd 3, Boydell. Bl.a. verdigjennomgang om skarlagen.
• http://www.medievalists.net/2015/06/11/a-five-minute-guide-to-medieval-fabrics/

Postscript

• Bloggen Historical Textiles har levert en velillustrert post om bindingstyper i Sverige.