Stikkordarkiv: Kypert

Ulltøy i Oslo omkring 1300 – hvordan så det ut?

Uten navn

Merk at tre- og firskaft kunne komme med vendinger – som dannet varierende rute- og strekmønstre, blant annet det vi i dag omtaler som diamantkypert.

Binding

«Treskaft kypert!» runger gjerne svaret fra kretser for historisk levendegjøring. Bindingstypen dominerer blant tekstilfunnene fra gamle Oslo, der med 259 av 473 identifiserbare tøystykker var vevd i treskaft med avarter. Dominansen er imidlertid sterkest på 10- til og med 1200-tallet. Når det kommer til branntrinn 6 (ca 1300) og 7 (1287), er det 11 treskaft, ti toskaft, men bare to firskaft, etter at sistnevnte hadde vært den nest største bindingsgruppen på 1200-tallet. Alle de tre typene må dermed regnes som alminnelige omkring år 1300. Et interessant trekk både med hensyn til veving og på andre felt, er hvor liten rolle absolutt symmetri spilte.

Etterbehandling

Men hvordan så de ut i forhold til moderne tekstiler? Det kan være vanskelig å vurdere, for vanligvis dreier det seg om utslitte filler. Tøyets opprinnelige utseende, «fall» og «grep» er kvalitetskriterier Kjellberg og Hoffmann (1991: 16) nevner som vanskelige å gripe i dag. «Var tøyet blankt og skinnende eller var loen kardet [sic] opp slik at bindingen var skjult? Forfatterne nevner Klede som en tekstilkvalitet av toskaft som var stampet (valket), oppruet og overskåret i flere omganger slik at bindingen var skjult, men har ikke klart å identifisere kvaliteten blant funnene i gamle Oslo. Det meste av tøy ble stampet i større eller mindre grad.

Noe under en tredjedel av tøystykkene har spor som tyder på at de ble så  kraftig valket at fibrene har filtret seg skikkelig sammen. Et flertall av toskafttøyene, litt over en fjerdedel av treskaft og litt under halvparten av firskafttøyene er valket. Forfatterne nevner ingen eksempler på pressing, oppruing eller overskjæring, og dem bekjent er ikke sistnevnte teknikk nevnt i landet før etter 1500 (noe tidligere i Sverige og Danmark).

Fiberlengde

Kamgarn var en del brukt i vevingen, særlig i renning, men også i innslag. Kamgarnet bestod av de lengste og sterkeste fibrene, og ga et glatt og sterkt  stoff som i liten grad lot seg påvirke av stamping. Særlige eksempler på slikt glatt tøy med kamgarn både i renning og innslag ble funnet i noe høykvalitets treskaft med skiftende vending. Kamgarn er mye brukt i de foldelagte (plissérte) tekstilene som tolkes som rester etter moteplagg.

Selv om de regnet med at karding ikke ble tatt i bruk i Norge før på 1500-tallet, fant Kjellberg og Hoffmann at de fleste tøyene var vevd av garn med korte fibre, klargjort for spinning på et for dem ukjent vis. Alle kvalitetene ble vevd både med S- og Z-spunnet garn i varierende vekslinger, men det dominerende var at det ble vevd med S-spunnet i én retning og Z-spunnet i den andre.

Et rikere repertoar? 

I dag kalles kamgarn gjerne Worsted, som også er navn på en moderne tekstiltype. Melton er en moderne kvalitet som gjerne anbefales som ekvivalent til tettvevd, hardt stampet og børstet tøy uten synlig binding. Mellom Melton og Worsted ligger et spekter av kvaliteter med mer eller mindre synlig binding, blant annet Kersey. Engelsk broadcloth (no: klede) var vel som regel valket og overskåret toskaft. Men hva i alle dager var kvaliteten say/serge? Midten av 1200-tallet sammenlikner det med den mye kopierte engelske lav- til medium-priskvaliteten worsted-woolens kalt stamfort/stanforte (av lat: stamen forte), med «sterkt, langfibret dobbelspunnet ‘tørr’, worsted renningsgarn og myk, svak, løsspunnet fettet ulltråd i innslag.»(Munro 1998: 3-4) Det dyreste ulltøyet var engelsk skarlagen, farget med kermes. Men hva slags tekstil var det? Var det valket, nuppet og overskåret toskaft, eller var det worsted?

John Munro nevner at senmiddelaldersk klede i det fransk-flamske området skulle ligge på 633,8 g/m2 til 820,5 g/m2, mens de lettere, billigere og grovere variantene som say og stamfort skulle ligge på omkring halvparten, 369,3 g/m2 til 445 g/m2.(1998:11). Kersey plasseres også i de nedre prisgrupper.

Skarlagensklede var aldri innenfor rekkevidden for murermestere i Brugge, den kanskje best betalte håndverkergruppen i det landet i Nordvest-Europa hvor lønnsnivået var høyest. Et stykke (ca 30 m2) klede kostet i løpet av senmiddelalderen aldri mindre enn en drøy årslønn. Også annen flamsk klede var et luksusprodukt forbeholdt de aller rikeste.

Garnet ble gjerne farget før veving, og kunne ved ujevn farging gi et melert preg. [utvides]

En anmerkning rundt toskafttøy i hardtspunnet geiteragg, er at det ennå på 1960-tallet ble brukt til teltduk av syriske beduiner på grunn av sin styrke og vannavstøtende egenskaper.

Eva Andersson bygde i hovedsak på Geijer og Munro i sin oppregning av tekstilkvaliteter. Ull kunne veves så løst at det liknet gasbind eller valkes så hardt at det nærmest stod av seg selv.»Skarlagen» og «klede» (eng: Broadcloth) vevd av fin ull var forbeholdt de rike. Klede ble nuppet og overskåret gjentatte ganger til veven ble skjult og man fikk et perfekt, slett overflate med høy glans. Skarlagen var det mest fornemme og dyrebare kledet og kom i flere farger som i følge Munro hadde det til felles at de rommet kermes. Det ga i utgangspunktet en dyp rød farge, men kunne også brukes i ulike blå, grønne og brune nyanser.

Er det mulig å få tak i så tjukt klede? 26 oz broadcloth på 54» bredde tilsvarer vel 587 g/m2, eller regner man oz/yd2? I så fall blir det 881 g/m2, så jepp.

Litteratur

Postscript

Advertisements