Å lagge ei treflaske

Første testmontering. Det må nok en del korrigering til før strikken kan erstattes med gjordebånd.

Gjeter med treflaske i Holkhambibelen (ca 1327-35) fol 15r. British Library.

Hele flaska utlagt.

Innsiden av stavene er skåret til med et svakt buet treskjærerjern der pjålen ikke kom til.

Laggen er skåret ut ved hjelp av et par jern med de to bunnplatene som sjablong. Ellers er det vanlige å skjære ut laggen etter faste mål og så tilpasse bunnplatene.

Sag hadde man også i høymiddelalderen, om enn kanskje ikke en japansk bakksag fra Clas Ohlson…

Yttersiden og innsiden pjåles til der det er mulig.

En Stanley nr 7 festet i benken gjør tjeneste som strykhøvel for å rette av sidene på stavene.

Av og til må man til pers og teste ut hvordan (re)konstruksjoner basert på innsamlet informasjon fungerer i praksis, men hvorfor ta seg bryet akkurat med lagging? Alt vi egentlig trenger å vite om det står jo i boka til Johan Hopstad, Lagging på gammel og ny måte, fra 1985. Om vi legger på Birthe Webers utmerkede guide til tregjenstandene som ble funnet under utgravningene i Gamlebyen i Oslo fra 1970-tallet av, sitter vi igjen med en oppdatert oversikt over hvilke tekniske løsninger som var særegne for middelalderen.

Problemet er selvsagt at Webers hjemmelsmenn og i høyere grad Hopstad selv bruker moderne framstillingsteknikker og verktøy, og har moderne holdninger til presisjon. Dermed ligger landet åpent for å undersøke om eldre verktøytyper, øyemål og frihånd kan gi et brukbart resultat: Hvor mye kan man avvike fra moderne presisjon og symmetri før det går galt?

Prosjektet er å lagge ei treflaske. Jeg har skrevet litt om bakgrunnen her, og konkret er det snakk om en flaske med en spissoval form som Per Gjærder regner som et alderdommelig trekk. En treflaske avbildet i den såkalte Holkhambibelen (ca 1327-35) har nettopp denne formen.

De to bunnplatene ble laget først av kløyvinger av bjørk. Innsiden ble rettet av med en langhøvel før midten ble hult ut. Tykkelsen langs kanten er 10 mm, pluss-minus et par millimeter. De mangler den skråningen mot kanten som er vanlig i nyere lagg.

De enkelte stavene er kløyvinger av selje. De ble tilpasset én etter én fra tuten og utover, slik at krumming og bredden på laggen passer til de korresponderende delene av de to bunnplatene. Jeg turte ikke å droppe avrettingen av kantene på stavene med en moderne høvel. Riktignok er det funnet høvler i Norge fra middelalderen, men ingen langhøvler.

Følg med i en senere post for å se om dette holder vann!

Litteratur

• Birthe Weber 1990, «B. Tregjenstander«, i Erik Schia og Petter Molaug, De arkeologiske utgravninger i Gamleyen, Oslo, bd 7 del 1, 1990.
• Per Gjærder 1974, Norske drikkekar av tre, Universitetsforlaget.
• Johan Hopstad 1985, Lagging på gammel og ny måte, Landbruksforlaget.

Skjøve, skavl, pjål – kjært barn har mange navn

Skjøve og skavl fra Oldsaksamlingen etter Sundt 1867.

Som med så mye annet introduserte Eilert Sundt oss for verktøyene skjøve og skavl. I sin gjennomgang om husfliden i Norge publisert i bokform i 1867, kan Sundt fortelle at det først var i 1863 Oldsakssamlingen ble kjent med hvordan en spesiell type jern med krumt blad og tang i begge ender kunne ha vært skaftet. Bare små forskjeller i krummingen skiller jerna som gjerne opptrådte parvis i førkristne gravfunn. [Ed: Boka kom i flere utgaver i 1867-68, avsnittet om «Skjøve og Skavl» foreligger bare i en av dem.]

En forklaring kom da bonden Sander Thomasson Raaen (f. 1816) fra Hol i Hallingdal innleverte verktøy med skaft av type 2 og 3 (se illustrasjon). Den med anlegg ble kalt skavl, mens det var den uten som ble kalt skjøve. De var gått ut av bruk i Hol, «men folk vidste at sige, at de før i tiden havde været brugte til sådanne arbeider, som man nu udfører med høvl, til at jevne og glatte planker og stokke med.» For Sundt var det tydelig at skjøven forholdt seg til skavlen som en skrubbhøvel til en sletthøvel. Begge var altså gått ut av bruk før hjemmelsmannens tid, og Sundt gjettet at både verktøy og navn var nedarvet fra «oldtiden».

R411, skaftet har grepet om begge jernets spisser. Redskapet holdes med én hånd.

R410, høvljern innfelt i et skaft som har hatt framstående spisser i begge ender og som har vært brukt med begge hender, altså som Sundts nr 3.

Oluf Rygh omtalte i 1885 de to typene fra åtte funn ganske enkelt som høvljern for trearbeid, og bortsett fra at han utelot punktet om anlegg, beskrev han dem i overensstemmelse med Sundt. Rygh la til at de fremdeles fantes, men bare ble brukt til å skave bark o.l.

Arkeologen Jan Petersen diskuterte verktøyene nærmere i sin oversikt over vikingtidens verktøy fra 1951. I følge Petersen har Gert Falch Heiberg (mannen bak de Heibergske samlinger) avvist at det kunne dreie seg om verktøy som har kunnet bli brukt som høveljern, bl.a. fordi de ikke kunne stilles inn. Heiberg har i stedet for Sundts skjøve brukt betegnelser som barkskjøve, øseskavl, kjøttkniv og rekkjespa. Petersen vender tilbake til arkeologenes begrepsbruk, som for en stor del ga opp betegnelser som skavl, skav og skavjern til fordel for høvljern. Da var antallet av R410 økt til 14 og R411 til 23, og en tredje type på 7 eksemplarer hadde pekt seg ut. Jan Petersen konkluderte ikke med hensyn til navn og bruk.

Pjål, kaller Trond Oalann verktøyet som han her har skaftet i ask. Foto: Trond Oalann, gjengitt etter tillatelse.

I kretser for tradisjonshåndverk er verktøyet med anlegg som Sundt kalte skavl flittig brukt, og diskusjonen om hva det skal kalles er tatt opp igjen. Mange steder brukes betegnelsen skjøve som Sundt altså brukte på varianten uten anlegg. Skavjarn er nevnt av en informant fra Hadeland. I Trøndelag (og på Osterøy) brukes betegnelsen pjål, som ellers betegner et langskaftet verktøy med sammenfallende bruksområde.

Egen skjøve (skavl, pjål) med blad smidd av Øystein på Stiklastadir og kjapt skaftet i bjørk fritt etter Trond Oalann.

Det er jo egentlig en pjål da, ettersom jernet er smidd i Trøndelag. Men så er jo skaftet økset og spikket på Østlandet…

Litteratur

• Eilert Sundt 1867-8, Om Husfliden i Norge, Kristiania (etter Folkevennen, Bd. 13, 1864, s. 329-350), om skjøve, skavl. [ed: Boka kom i to utgaver i 1867, en selvstendig og en i regi av Folkevennen. Kapitlet om «Skjøve og Skavl» foreligger bare i en av dem, gjengitt i 1975-utgaven]
• Oluf Rygh 1885, Norske Oldsager, Cammermeyer, i faksimile fra 1999, Tapir.  billedregister.
• Jan Petersen 1951, Vikingetidens redskaper, Oslo.

[Ed: andre termer på beslektede verktøy, lagt til etter kommentarer]

• Tilsynelatende identisk til Sundts nr 3 er en skavhøvel til bearbeiding av skinn på digitalt museum.
• Paul Sellers om wooden [tanged] spokeshaves (ty: Schabhobel, Schweifhobel) med anlegg, tohåndsskaft og rett blad.
• St. Thomas guild om middelaldersk drawknife (egentlig inshave/ roundshave) uten anlegg, to separate håndtak og med buet blad.
• Svensk trågskav (‘trau-skav’) (eng: inshave), brukes til å hule ut boller, trau og stolseter. Den skiller seg fra varianten over ved at den har har samme U-formet håndtak som det Sundt kaller skjøve (nr 2). For å gjøre forvirringen komplett presenteres den også som eng: scorp. Overordnet type er eng: drawknife.
• Peter Galbert om travisher brukt i produksjon av seter til windsor-stoler, ligger nærmest opp mot det Sundt kaller skavl (nr 3), og dette eksemplaret av tysk kurvet scweifhobel.
• Se også bloggen Hobel und Axt.
• Blant andre har møbelsnekkeren og bloggeren Dennis Laney har tatt en opp interessen for pjålen som aktivt verktøy, og argumenterer for termen hollowing shave.

Ivar Aasen fant navnet Lokar på høvel, særlig langhøvel. Oppslaget Lokarr oversettes i Fritzners ordbok bd 2 med høvel generelt, eller locer, sceaba og lat: runcina. Sistnevnte oversettes tilsynelatende også med greypijarn, skavjarn, et redskap av samme slag som i folkespråket kaltes skavl, skjevla, skjøve. Fritzner identifiserte det med verktøyet Sundt beskrev i Folkevennen 1864: 343-50 gjengitt over. I overført betydning var en skafinn det samme som en lokarr, en som var flink til å skrape til seg.

G.A: Normann 1954, Høvelens historie.