Lübecksvarverstua fra 1100-tallet

Produksjonsavfall fra dreiing (trekantene) i sørvestre hjørne av hus 2  i Liubice. Fra Neugebauer 1965, via Müller 2008 s. 194.

Jeg har tidligere skrevet om utgravningen av et dreieverksted i York fra vikingtid og inn i middelalder her. Fra Nord-Europa finnes det enda et utgravd verksted i gamle Lübeck.

Lübeck hørte til byene som ble utbombet under andre verdenskrig, og som deretter ble gjenstand for ekstensive arkeologiske utgravninger i bølgen av by-utgravninger i etterkrigstiden. Få kilometer fra der den senere Hansabyen Lübeck ble etablert i 1143, lå den slaviske bosetningen Liubice (gamle Lübeck) som ble forlatt ved samme tid. Stedet regnes som et av de mest betydningsfulle funnkompleksene fra senslavisk tid.

Det var i Liubice arkeologene under ledelse av Werner Neugebauer fant et laftehus fra 1100-tallet hvor det var en opphopning av produksjonsavfall som pekte mot et dreieverksted. Her var det råformer, halvfabrikata og avfall fra dreiingen. I tillegg ble det funnet avfall fra bøkker- og treskjærervirksomhet.

I følge Ulrich Müller, som i 2008 gjorde opp forskningsstatus på feltet, tolket Neugebauer funnene som spor etter bruk av bue- eller snurresnor-(schnurzug-)dreiebenk. Til sammenlikning tolket Kolchin funn fra Novgorod som tegn på bruk av vippebenk. Det kunne være interessant å se i hvilken grad Neugebauers tolkning var knyttet til analyse av mindre dimensjoner og datidens forskningsstatus på praktiske eksperimenter med forskjellige dreiemåter.

• Werner Neugebauer 1955, «Eine Drechslerwerkstatt in Alt-Lübeck aus der Zeit um 1100», i Hammaburg nr 4 1953-55.
• Negebauer 1965, Der Burgwall Alt-Lübeck. Geschichte, Stand und Aufgaben der Forschnung, sætrykk av Offa 21/22 s. 128-257.
• H. Drescher 1968, «Drehbank und drechslerei. II Technishes», i Reallexikon der germanischen Altertumskunde 6, s. 154ff. (Nevner tidlig dreiing «til og med «i Norge, jf. S. Marstrander 1967, «Fra bronsealderens treskjærerkunst», i Viking s. 5-46.)
• Ulrich Müller 2008, «Drechslen und Böttchern – holz verarbeitende handwerke», i Soester Beitraege zur Archaeologie 9. Archäologie und mittelalterliches Handwerk – Eine Standortbestimmung. Forskningsstatus. (han feiltolker svarveren i st. Louis-bibelen som nonne, sannsynligvis etter Reallexicon der germanischen Altertumskunde.[s. 171])

Se også

• Thomas Finderup og Henriette Rensbro 2005, «Træværket fra Stege Borg. Håndværk, teknologi og ressourcer i 1314«, i Kuml (arbog for Jysk Arkaeologisk Selskab), s. 225-68. – om eksperimentell arkeologi.

• Nils Hybel og Bjørn Poulsen 2007, The Danish Resources C. 1000-1550: Growth and Recession, Brill.

 

Treflaska ble ferdig!

Ferdig flaske holder 1,55 liter. Den har bunner i bjørk, staver i selje og band i hassel. Bare det siste treslaget var vanlig til sitt bruk.

For å holde flaska sammen inntil banda kunne trekkes på slo jeg et tau rundt og vrei en pinne rundt til det satt.

Endelig ble treflaska ferdig. Prosessen er nærmere beskrevet i en tidligere post. Det som stod igjen var gjordebandet, og det viste seg å bli en interessant utfordring.

Materialet var dagsfersk hassel-renning, kløyvd og massert rundt en rundstokk med passende diameter for å gi tilstrekkelig bøyelighet. Det ble en god del brukne band før jeg kom i mål og det viste seg snart nødvendig å improvisere en bandhake for å få gjorden på plass.

Vanntett ble det ikke. Etter et døgns trutning sildret det ennå ut vann ved noen unøyaktige lagger nær bunnen. Men det var ikke verre enn at det lot seg løse med litt smeltet bivoks rotert rundt inni oppvarmet flaske. Pass fingrene, for voksen finner veien ut, den som vannet.

Konklusjonen er at en nybegynner kommer ikke helt i mål kvalitetsmessig men det kan ikke ha tatt lang tid å lære seg det grunnleggende i håndverket. Tidkrevende er det allikevel når en ikke har øvde fingre, så arbeidet har vel helst blitt delegert til en som ikke lenger kunne yte like godt i skogen, til sjøs eller på jordet.

• Johan Hopstad 1985, Lagging på gammel og ny måte, Landbruksforlaget.

C2805. Utsnitt. Utgangspunktet for ornamentet var portal I fra forsvunne Hof stavkirke i Solør, fra midten eller første halvdel av 1200-tallet. Foto: Zodiaque, Kulturhistorisk museum, CC BY-NC 3.0

 

 

Å lagge ei treflaske

Første testmontering. Det må nok en del korrigering til før strikken kan erstattes med gjordebånd.

Gjeter med treflaske i Holkhambibelen (ca 1327-35) fol 15r. British Library.

Hele flaska utlagt.

Innsiden av stavene er skåret til med et svakt buet treskjærerjern der pjålen ikke kom til.

Laggen er skåret ut ved hjelp av et par jern med de to bunnplatene som sjablong. Ellers er det vanlige å skjære ut laggen etter faste mål og så tilpasse bunnplatene.

Sag hadde man også i høymiddelalderen, om enn kanskje ikke en japansk bakksag fra Clas Ohlson…

Yttersiden og innsiden pjåles til der det er mulig.

En Stanley nr 7 festet i benken gjør tjeneste som strykhøvel for å rette av sidene på stavene.

Av og til må man til pers og teste ut hvordan (re)konstruksjoner basert på innsamlet informasjon fungerer i praksis, men hvorfor ta seg bryet akkurat med lagging? Alt vi egentlig trenger å vite om det står jo i boka til Johan Hopstad, Lagging på gammel og ny måte, fra 1985. Om vi legger på Birthe Webers utmerkede guide til tregjenstandene som ble funnet under utgravningene i Gamlebyen i Oslo fra 1970-tallet av, sitter vi igjen med en oppdatert oversikt over hvilke tekniske løsninger som var særegne for middelalderen.

Problemet er selvsagt at Webers hjemmelsmenn og i høyere grad Hopstad selv bruker moderne framstillingsteknikker og verktøy, og har moderne holdninger til presisjon. Dermed ligger landet åpent for å undersøke om eldre verktøytyper, øyemål og frihånd kan gi et brukbart resultat: Hvor mye kan man avvike fra moderne presisjon og symmetri før det går galt?

Prosjektet er å lagge ei treflaske. Jeg har skrevet litt om bakgrunnen her, og konkret er det snakk om en flaske med en spissoval form som Per Gjærder regner som et alderdommelig trekk. En treflaske avbildet i den såkalte Holkhambibelen (ca 1327-35) har nettopp denne formen.

De to bunnplatene ble laget først av kløyvinger av bjørk. Innsiden ble rettet av med en langhøvel før midten ble hult ut. Tykkelsen langs kanten er 10 mm, pluss-minus et par millimeter. De mangler den skråningen mot kanten som er vanlig i nyere lagg.

De enkelte stavene er kløyvinger av selje. De ble tilpasset én etter én fra tuten og utover, slik at krumming og bredden på laggen passer til de korresponderende delene av de to bunnplatene. Jeg turte ikke å droppe avrettingen av kantene på stavene med en moderne høvel. Riktignok er det funnet høvler i Norge fra middelalderen, men ingen langhøvler.

Følg med i en senere post for å se om dette holder vann!

Litteratur

• Birthe Weber 1990, «B. Tregjenstander«, i Erik Schia og Petter Molaug, De arkeologiske utgravninger i Gamleyen, Oslo, bd 7 del 1, 1990.
• Per Gjærder 1974, Norske drikkekar av tre, Universitetsforlaget.
• Johan Hopstad 1985, Lagging på gammel og ny måte, Landbruksforlaget.

The Shaving Horse revisited

Goodman identifies the relief as a cobbler making a wooden last sitting astride a small bench (‘horse’). The workpiece is held firmly on a sort of anvil by means of a strap passing down through the bench top, and held taut with his left foot. (Photo: Goodman 1964, p. 184, Museo di Civilta Romana, E.U.R., Rome. Reproduced without premission citing fair use)

I wrote about the shaving horse in a previous post (in Norwegian) regretting the lack of evidence for its use before the 15th century.

However, further search led to a thread on Tempus Vivit’s forum mentioning a shaving horse on a roman grave relief from Reims. When also St. Thomas Guild mentioned a roman shaving horse in Goodman’s The history of woodworking tools from 1964, I seemed to be onto something.

Most likely the St. Thomas Guild was referring to the text and image of a roman relief on page 184. While the image’s cutline links the relief to Museo di Civilta Romana, Rome, elsewhere it is said to be in the Archaeological Museum at Reims. I’m not sure about the relation between the two locations, but maybe a copy is in play? Either way Goodman seem to be referring to the same relief as the forum post.

What was in Goodman’s book was not as conclusive as anticipated. There is no attempt to identify a shaving horse. Rather Goodman identifies a ‘horse’ holding som sort of anvil with the workpiece held stout by means of a strap passing down through the bench top and around the worker’s left foot. While I’m not sure I agree with Goodman that we are shown the process of making the last (to mee it looks like the cobbler is working on a shoe clamped to the last by the said strap) it is a bit of a stretch to try to identify this with a shaving horse: In my view this cannot be considered proof that any version of the shaving horse is of roman origin.

Se also:

• Peter Follansbee, Introduction to Shaving Horse plans on Jennie Alexander’s Green Woodworking.
• Peter Follansbee 2013, «Shaving Horses Again«, blogpost on Peter Follansbee, Joiner’s Notes.
• Chris Schwartz 2013, «A 17th century Shavehorse?«, blogpost on Lost Art Press.
• Scott Perkins 2013, «My Kingdom for a Horse: An Incomplete History of the Shaving Horse«, blogpost on School of the Renaissance Artisan.
• Roald Renmælmo 2014, «Bandstol frå Sørdalen i Målselv«, blogpost on Hyvelbenk.
• William Louis Goodman 1964, The history of woodworking tools, Bell  and sons, London.

Bandkrakken: Hot or not?

Det eldste kjente entydige bildet av en bandkrakk. Minnebilde etter bøkker Hans Gegenbach som døde i 1485. Bandkrakken ses tydelig, men den er verken utstyrt med bein eller skråplate for bedre arbeidsstilling. Førstnevnte er en åpenbar mangel, men sistnevnte kan være en senere utvikling. Tilsvarende krakk finnes trolig på bildet til en håndverker som døde i 1478. Stadtbibliothek Nürnberg: Mendelsches Hausbuch.

Alle som skriver om historisk trearbeid kommer før eller siden innom spørsmålet om bandkrakken (stavkrakk, eng: shaving horse, ty: Schnitzbank, Schnitzelbank, fr: banc d’âne). Den er populær på markeder, særlig knyttet til bodging i England, hvor den brukes til å forberede grønt trevirke på å bli dreid til stolbein o.l. Kanskje er det derfra den har spredd seg til miljøene for historisk levendegjøring av vikingtid og middelalder, men hvor historisk er den egentlig?

Britene knytter altså krakken først og fremst til bearbeiding av emner for dreiing med bandkniv (eng: drawknife).

Vår egen Birthe Weber (1990:113) nevner at i Dalarne ble en täljbänk [også kalt täljhäst] brukt til å holde fast emner til laggestaver. Alternativ la man emnet an mot et bord man holdt mellom knærne. Også gjordeband kunne bearbeides enten med bandkniv på bandkrakk, eller spikkes til på frihånd. Hun referer at en enklere versjon av täljbänken brukt til både å telje stav og skave bånd kan føres tilbake til middelalderen, med henvisning til Trotzig 1938 og Vilkuna 1932.

Bruken avgrenset seg ikke til laggerhåndverket og stolmakeren. Bandkrakken kunne brukes til taktekkerens (ty: Schindler, schindelmacher, fr: tavaillonneur) bearbeiding av takspon, hjulmakeren (da: kartemager, ty: stellmacher, wagner), rivemakeren og treskomakeren gjorde god nytte av den, og på (danske) gårder var den tilsynelatende uerstattelig. Til slutt må vi presisere at det i Europa var tre, ikke to, forskjellige hovedtyper, den britiske, den kontinentale og denne franske med motanlegg. Men når kom de da i bruk?

Det er så vidt meg bekjent ikke gjort arkeologiske funn knyttet til bandkrakken. De eldste kjente illustrasjonene er et knippe fra den såkalte Husboka fra Nürenberg som avbildet avdøde brødre på et håndverkerhjem. Den første som har en slik krakk avbildet, døde i 1478. I følge St Thomas Guild er et par bandkrakker (ne: schavebancke) nevnt i et inventarium fra 1461 for en snekker i Deventer. Weber har dermed sine ord i behold både med hensyn til middelalderlig opphav og med at typen var enklere – men noe eldre belegg enn senmiddelalderen har vi ikke. Foreløpig.

Så er det spørsmålet om krakken allikevel kan ha vært i bruk. Med den rivende utviklingen som fant sted innenfor snekkerhåndverket i Europa ved overgangen fra høy- til senmiddelalder og framover, kan vi ikke uten videre regne med at bandkrakken strekker seg bak over periodegrensa, langt mindre i den håndverksmessige bakevja Norge ser ut til å ha blitt. Halldor the Viking argumenterer riktignok for at bearbeiding særlig av horn med bandkniv ville være svært vanskelig uten å ha noe som holder det skikkelig fast. I mangel av et bedre alternativ lar han bandkrakken representere dette «noe». Allikevel må konklusjonen bli at så lenge det fantes andre, mindre teknologisk krevende måter å holde emner fast, bør vi vel helst benytte dem.

Litteratur

• Artikkel om bandkrakk. Og her.
• Artikkel om bandstol på bloggen Hyvelbenk.
• Artikkel om bandkrakk på siden til Jennie Alexander i en intro av Peter Follansbee.
• Opplyst diskusjon om kildebelegg på Halldor the Wiking med pussig konklusjon basert på at den passer som hånd i hanske med bandkniven.
• Birthe Weber 1990, «B. Tregjenstander«, i Erik Schia og Petter Molaug, De arkeologiske utgravninger i Gamleyen, Oslo, bd 7 del 1, 1990
• Johan Hopstad 1985, Lagging på gammel og ny måte, Landbruksforlaget.
• Dag Trotzig 1938, «Laggingen på Sollerön», i Gruddbo på Sollerön. En byundersøkning. Nordiska Museets Handlingar 9, Stockholm: 345. Klassiker om en bygd i Dalarne. Anmeldelse.
• Kuusta Vilkuna 1932, «Om Vackafinnarnas forne träkärlsindustri», i Pappers- och Trävarutidskrift för Finland, nr 10 og 11: 395 bild 5.

Flasker i tre

T5588. Drikkeflaske i lær funnet under Håndverks- og industriforeningens gård i Trondheim. Den regnes til før brannen i 1531 men er ellers udatert. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet.

En av måtene å bære med seg væske i middelalderen var i treflasker. Riktignok var antakelig flasker i skinn eller leire vel så vanlige. Middelalderkildene omtaler flasker i skinn og jern, og i Trondheim er det funnet overdelen til en drikkeflaske i lær. Slike drikkeflasker ble impregnert med bivoks eller bek. Treflaskene kunne være lagget eller dreid. Dreide flasker er det ikke funnet spor etter i det nordiske materialet fra middelalderen, men i Tyskland skriver de seg tilbake til 5-600-tallet.

Lagget treflaske fra Stranda på Sunnmøre med årstallet 1730. Gjærder (s. 425f) regner den spissovale formen, ofte med bredsider som skråner mot hverandre, som alderdommelige trekk. Den eldste bevarte flasken med denne formen dateres til 16- eller slutten av 1500-tallet og antas å være et laugsarbeid. Den har tut. Foto: Per Gjærder, Univesitetsmuseet i Bergen. CC BY-NC-ND 3.0.

Laggete flasker finnes bevart fra 16- til 1800-tallet. De er kjennetegnet ved at diameteren er større en lengden på stavene. Det er funnet et fåtall staver etter lukkede kar i utgravningene i Gamlebyen i Oslo, men ingen av dem kan fastslås som del av flasker. Allikevel virket Birthe Weber (1990) rimelig klar for å akseptere typen som eksisterende. Også Per Gjærder (1974) sannsynliggjør at de var i bruk,  selv om de ikke er direkte belagt i skriftlige kilder.

Gjeter med treflaske i Holkhambibelen (ca 1327-35) fol 15r. British Library.

En lagget treflaske med større diameter enn lengde er avbildet i Holkhambibelen (ca 1327-35). Den har en noe flattrykt bunn. Vanligere er små kagger, med større lengde enn diameter og hull i endestykket.

Teknikk Flaskene er satt sammen av to bredsider med karvegger av høvlede staver med utskårne spor (lagger) ved begge ender. Sporenes bredde tilsvarer tykkelsen på bredsidene og stavene settes inntil hverandre slik at de griper om bredsidenes ytterside. Det hele holdes sammen av gjordebånd, spaltede kvister som låses (sveip) før de trekkes omkring stavene. Ved bruk trutner flasken raskt og holder seg tett så lenge den er fuktig (i teorien i det minste). Stavene ble i nyere tid forbundet med plugger (dømlinger), men det var ikke alminnelig i middelalder-Oslo. Kantene i Laggen ble i nyere tid gjerne skåret med en langskaftet kortbladet kniv og innmaten fjernet med et laggejern. Man saget ut bredsidene med grindsag. Kantene ble enten høvlet rette, eller med en viss skråning.

Litteratur

• Birthe Weber 1990, «B. Tregjenstander«, i Erik Schia og Petter Molaug, De arkeologiske utgravninger i Gamleyen, Oslo, bd 7 del 1, 1990
• En oppskrift på drikkeflaske i lær finnes i Katafalks innholdsrike engelskpråklige blogg.
• Per Gjærder 1974, Norske drikkekar av tre, Universitetsforlaget.
• Johan Hopstad 1985, Lagging på gammel og ny måte, Landbruksforlaget.

Oslo-utgravningene og redskapsdateringer

Rapporten om dagliglivets gjenstander etter utgravningene på 1970-76 finnes her, Erik Schia og Petter Molaug, De arkeologiske utgravninger i Gamleyen, Oslo, bd 7 del 1, 1990. Av tremateriale er det kun unntaksvis funnet materiale fra etter 1350, og på «søndre felt» er det meste fra før 1250. Særlig einer og barlind har vist seg å være motstandsdyktig mot råte. Laggete kar var svært vanlige, men bøkkeryrket var ukjent. Svært få stavbegre var funnet i Oslo i forhold til Bergen, og var importvare. Treskjeer er bearbeidet i bd 8.

Redskaper for lagging omtales nærmere s. 111 ff, med tegning s. 112.

Økser fra Osloutgravningene. a fra branntrinn 5 ca 1300, b fra branntrinn 9 tidlig 1200-trall, c fra 1500-tallet og d fra 14-1500-tallet. Foto s. 232

Gerd Færden omtaler metallgjenstander. Det ble funnet fire økser i utgravningene, alle med holk. Øks a ligner på Liestøls øks i, men har for spinkelt skafthullsparti til å fungere som kløyv- eller kileøks. Øks b regnes som det i dag omtales som håndøks, som bør ha en vekt under 700 g og lengde under 160 mm. Øksa veier nå 386 g og er 120 mm lang. Øks c framstår som en vanlig vedøks. Også øks d blir for en vanlig arbeidsøks å regne. Fredriksen 1978 viser til vekt for å skille arbeidsøks fra våpenøks.

• Guro Fredriksen 1978, Redskap for tre. En undersøkelse av redskap for bearbeiding av tre fra yngre jernalder i Norge, magistergradsavhandling i nordisk arkeologi, UiO.
• Birthe Weber 1990,»Tregjenstander«, i De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo bind 7: Dagliglivets gjenstander del 1, Akademisk forlag.
• Petter B. Molaug 1991, «Sneller til håndtein«, i De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo bind 8: Dagliglivets gjenstander del 2, Akademisk forlag.