Rike-Skjoldet fra Valle i Setesdal, nå på Kulturhistorisk museum. Skjoldet er datert til 1200-tallet. Foto: Vikverir. Gjengitt uten tillatelse.
Skjold: Hvordan så de nå egentlig ut i middelalderen?
I LITTERATUREN
Vi begynner med vår innfallsport til alt middelaldersk: KLNM bd 15 og 16 er mest opptatt av skjold i heraldikken, men tar også opp skjold i konkret forstand.
Hilmar Stigum skriver kort om Skjoldmaker (skjaldari).(KLNM bd 15 : 592) Betegnelsen finner vi nevnt i byloven fra Bergen fra 1248, hvor de anvises plass på øvre side av gata fra hjørnet av Mariakirken (ML bylov VI 8). I følge Stigum krevde både landslov og bylov at skjoldmakeren skulle sette et merke på de skjold de leverte for at man skulle finne synderen om det forelå fusk. (NGL II: 42 og 206). En retterbot for Bergen fra 1282 bestemmer følgende pristakst: «Skialdarar fyrir huern krosskjold viij ærthugar. Fyrir rauðan skiold iij aura. Halfan æyri fyrir buclara borð steint» [min tegnsetting]. oversatt til «skal ha åtte ørtuger for et krosskjold [av Helseth oversatt til flere lag på kryss], tre øre for et rødt skjold og en halv øre for en malt buklare [lite skjold].» (NGL III: 15) I en retterbot fra 1384 er taksten seks øre for et rødt skjold (NGL III: 220) Men hvordan så disse skjoldene ut?
- Krosskjold – 8 ertuger
- Rødt skjold – 9 ertuger
- Buklare – 1 1/2 ertuger
Sköld omtales i KLNM XVI: 115ff av Olle Cederlöf. Han går inn på at den norrøne litteraturen viser at ulike farger hadde ulik signifikant betydning. Rauðr skiǫldr eller herskiǫldr anga at bæreren var stridsklar, mens et hvítr skiǫldr eller friðskiǫldr anga fredlige hensikter. Det runde skjoldet skulle overleve inn i middelalderen og så lenge skjold ble brukt i bevæpningen, men ble etterhvert tyngre. Han trekker særlig fram Rike-skjoldet. Det er slike skjold, mener Cederlöf, om enn med beslag i enklere utførelse, som omtales i lovene som folkvåpen. Det er disse som i følge ham Kongespeilet omtaler som «egentlige skjold» med en diameter på 50-60 cm, mens buklere (buklari) var av samme materiale og utførelse men kun 35-40 cm i diameter. En tredje type var et triangulært skjold, langr skiǫldr som finnes her oppe fra 1100-tallet. Cederlöf beskriver det som et utpreget herremannsvåpen i motsetning til bondens rundskjold. Det kunne være hvelvet, som luktr skiǫldr slik det er avbildet på Hyllestadportalen fra ca. 1170-1200. På 1200-tallet ble oversiden rett avskåret som vist på Blakarstolen, og ved begynnelsen av 1300-tallet hadde det fått den formen hvor en likesidet trekant kan innskrives mellom hjørnene. Først med 1400-tallsskjold går han inn på produksjonsmåten med overdratt krittet pergament, lin eller lær som ble bemalt. [kritisk gjennomgang av Cederlöf her. Se også her.]
Anders Helseth omtaler skjold i Falk til folket. Han går inn på bylovens bestemmelser om at menn med en viss eiendom skulle stille med rødt skjold eller en tvibyringr/tvibyrr skjóldr der det siste spiller på antall lag treverk i skjoldet, selv om han viser til at uttrykket er brukt både om skjold med ett og fire lag treverk. Helseth antar at uttrykket krosskjold sikter til det samme med henvisning til retterboten fra 1282 referert over. Han går imidlertid i surr i verdiregningen (regner 1 øre = 8 ertuger, det riktige er 1 øre = 3 ertuger) og konstruerer en stor prisforskjell mellom røde skjold og krosskjold. Med Falk spekulerer Helseth også i om rødt viser til rustende jernbeslag, men viser ellers til lærdekkede skjold. Han går inn på Gulatingsloven som krever tre tverrliggende jernbånd på skjoldet for at det skal bli godkjent: ”gildr skal treskjoldr hverr, er thrjar jarnspengr liggja um thveran”, men åpner for at dette kan forstås som tre sirkler inni hverandre framfor tverrgående bånd. bóndaskildir brukes som betegnelse i et brev fra 1350. [Det er et rikholdig skiftebrev, DN I, nr 321. Seks bondeskjold og en bukler var taksert til tre kyr[lag], mens ett skjold og en bukler var taksert til en laup og ett skjold var taksert til ett kyrlag.]
KILDENE
Illustrasjon til Landslovens landevernsbolk i Hardenbergs codex (ca 1330-40). Det er ikke mange rundskjold å se her.
Landslovens minstekrav er treskjold med tre jernbeslag og tre håndtak naglet på innsiden. De som eide mer enn 6 veide mark foruten sine klær skulle i stedet ha rødt skjold med jernbeslått rand på begge sider (kalt tvibyrding). Jeg finner ikke spor etter krav om jernbeslått rand i det tvibyrding i stedet kan vise til lagdeling (det brukes også om tvibyrdig kappe, som da vel har hatt to lag stoff) eller det var noe annet enn todeling mellom de som skulle ha basisskjold og de som skulle ha rødt tvibyrdig skjold.
Det er ikke avklart hva formuekravet gjaldt. Normalbesetningen på en gard hadde en verdi på over seks mark, kravet ville dermed omfattet så godt som alle gardbrukere. Verdi i løsøre, mynt og andre verdisaker må ha vært nærmest umulig å fastslå uten eierens velvilje. Dermed står vi igjen med eierskap til landskyld som mulig vilkår, og det laveste formuekravet var dermed rett til landskyld på minst 6 markebol årlig.
I følge NGL var det 41 bevarte forelegg for utgaven, men tre av dem som grunnlag for teksten og de øvrige dekket gjennom noter. Den som eide mer enn 6 veide mark: «hann skal eiga skiolld rauðan tuibyrðan [rettet fra tuibyrðing som er vanlig brukt form de fleste steder]», alternativt i Eidsivating e-versjonen: «han skal æiga linda skiold og spiot, suerd ok øxi, en sa maðr er a til .vj. marka«. Den som eide 12 veide mark (10 mark jf Gulatings k-versjonen) skulle eie «skiolld«. Gulating d, Frostating a, c og d og Eidsivating c presiserer til «rauðan skiolld«, mens Gulating k, Borgarting c, d og e presiserer til «rauðan tvibyrðan skiolld«. skjold » For de med formue over 18 mark het det «han skal eiga skiolld oc stalhuϝu…«, i Frostating c og d, Eidsivating b og Borgarting f presiserer at det også her dreier seg om «rauðan skiolld«, mens Gulating n presiserer det til «rauðan tvibyrðing skiolld«.
Bestemmelsen om at skjoldmakerne skulle merke skjoldene sine framstår som en generell bestemmelse – trolig rettet mot de røde tvibyrdige skjoldene, mens minimumskravet synes å peke mot en annen skjoldtype:
«Gilldr skal treskiolldr huer þæma monnum [heimamonnum i Gulating e] er þiarnspengr liggia um [de fleste steder står det i stedet iϝir] þueran oc þrir mundriðar [mundar jf Eidsivating b] innan uið oc traustliga [ramliga i Frostating l] negldir.» Det presiseres altså at det dreier seg om tre håndtak. Frostating e presiserer at det dreier seg om tre jernbeslag: «.iij. iarnspangum spængdr huer ok hia annare sem bazt hæver«. (NGL bd 2: 42)
I den nyere bylova NGL bd 2: 206f opptrer også kravet om tre håndtak som skal være naglet fast. «gilldr skal oc treskiolldr huer þæima monnom er spengr þrear liggia iϝir þueran aϝ iarne oc .iij. mundriðar innan við traustlega neglldir.»
Gulatingsloven er bevart i en eneste noenlunde fullstendig codex, neppe yngre enn midten av 1200-tallet. I tillegg finnes bruddstykker som for en del kan være levninger etter en eldre codex, sannsynligvis fra midten av 1100-tallet. «scal maðr hava breiðoxe æda sverd oc spiot oc skiolld þann at versta koste er liggia scolo iarnspengr þirar um þveran oc munðriði senmdr med iarnsaumi.»(NGL bd 1: 101) «Ein mann skal ha breidøks eller sverd, og spjot og skjold som det i verste fall skal liggje tre jarnspenger tvert yver, med handtak som er fastklinka med jernsaum.»(Robberstad 1959: 278)
Frostatingsloven sier om gildt skjold: «Gilldr scal trésciølldr hverr er spengr .iij. liggia yxir þveran oc iárne oc mundriði við innan.«(NGL bd 1 202)
Kongespeilet nevner skjold flere steder. Brøgger 1947: 87 omtaler under våpenlek skjold til hest som holdes i venstre hånd sammen med bissel, og skjold til trening til fots som enten skal være et tungt skjold eller bukler. Hellevik 1943: 114 presiserer at det er et «kvelvd skjold» (lokinn skiǫldr, buet rundt deg, motsatt av åpent skjold, opinn skiǫldr som er et fredsmerke). På skip er brede skjold gode å ha. (Brøgger 1947: 89) rytterutrustning rommet «et godt og tykt skjold hengende om halsen og forsynt med en grei skjoldfetel (Skjaldarfetill, ‘bånd eller rem til å bære skjoldet over skulderen’).(:90) Som vi ser, rommer kongsspeilet ingen indikasjon som støtter Cederlöfs påstand om at det her er rundskjoldet som regnes som det egentlige skjold, tvert imot.
Retterbot for Bergen 1282 etter avskrift fra midten av 1300-tallet i Lund, sammenstilt med like gammel avskrift i Stockholm (B), «Skialdara(r) ϝyrir huern krosskiold .viij. ertugar ϝyrir rauðan skiold .iij. aura. halϝan eyri ϝyrur buclara borð steint.» B-håndskriftet bytter om og setter 3 øre for krosskjold og 8 ertuger for rødskjold, og presiserer at bukleren er tvibyrðt men dropper steint. (NGL bd 3: 15)
Hirdskråen skiller enkelt mellom to typer skjold, foruten bukler. Se kap 31 i Imsens oversettelse 2000. (eg. kap 35!!) (Det spekuleres i om den ene typen er rundskjoldet, men det kan kanskje like gjerne være slik at det skilles mellom rytter- og fot-skjold som begge er trekantet?) Skutilsvein skulle ha skiolld uruggan/goðan og bucklara. Også hirdmannen skulle har skiold goðan og bucklara. Gjester og kjertesveiner skulle ha skjold (og bukler). (NGL bd 2, Hirdskraa, kap35, s. 426f)
BEVARTE SKJOLD
[ED: Kapitlet er utdatert, gå i stedet til 12 norske middelalderbuklere.]
Rike-skjoldet (C954), et såkalt bóndaskildir fra Valle i Setesdal, har en runeinnskrift risset på skjoldbulen med teksten: «kun=nar girþi mik hlhi a mik Gunnarr gerði mik. Helgi á mik.» («Gunnar gjorde meg. Helge eier meg.») Skjoldet er 19 tommer (51 cm) i diameter i snitt. Håndtaket av tre er borte. Skjoldet var lenge innfelt som speil i ei burdør på Rike. Plankene er sagt å være lind.
Gimsø-bukleren. Foto: Kulturhistorisk museum.
Gimsø-bukleren (C126) fra Gjemsø kloster i Skien er noe mindre enn Rike-skjoldet med sine 15 tommer i diameter i snitt. Tre jernringer løper innenfor hverandre på utsiden og er festet med nagler. På innsiden løper to ringer. På innsiden er det naglet et trestykke beslått med «jernspong» tvers over skjoldbulen.
Gårdås-bukleren fra Flesberg, nå i Kulturhistorisk museum. Foto: Kulturhistorisk museum.
Gårdås-bukleren (C30707) hang i stabbursdøra på Gårdås i Flesberg. Skjoldet ligner svært på det fra Gimsø-klosteret. Det har en diameter på 38 cm og tykkelse 0,9 cm. Skjoldbulens diameter er ca. 16 cm og høyde ca. 5,5 cm. Treverket er skåret av ett stykke tre, enten eik eller bøk. Beslagene og tykkelsen på godset er nærmere beskrevet i lenken over.
Valle-bukleren. Rosetten finnes også igjen i søljer fra Valle. Foto: Kulturhistorisk museum
Valle-bukleren Av øvrige skjold finnes bukleren C1568 fra Omlid i Valle, Setesdal med en diameter på 14 tommer. Det ligner en del på Rike-skjoldet.
Eidskogbukleren C31924 er et sett bevarte jernbeslag som har tilhørt en bukler på 35 cm i diameter fra Matrand i Eidskog.
KONKLUSJON
Den store prisforskjellen mellom skjold og bukler i Bergen i 1282 kan vanskelig sammenstilles med forskjellen mellom de bevarte «bondeskjoldene». Tvert imot framstår distinksjonen mellom rike-skjoldet og de øvrige buklerne som vilkårlig. Vektforskjellen mellom de to kan ikke ha vært stor nok til å sannsynliggjøre forskjellig taktisk bruk. Ingen av dem har festeanordninger som overensstemmer med landslovens bud om tre håndtak. Derimot viser praktiske tester av rekonstruksjoner at de fungerer godt som buklere, selv om de er større en dem i Royal Armouries MS I.33 på anslagsvis 20-30 cm. Etter vårt syn er derfor ingen av dem å anse som det Cederlöf kaller «bondeskjold», men buklere uten noen funksjon i leidangsordningen.
Cederlöf anga Kongespeilet som bakgrunn for i sitt skille mellom skjold og bukler, men det angis ikke noen diameter her. Hans avgrensing av trekantskjoldet til et rent herremannskjold framstår som utilstrekkelig begrunnet og reiser spørsmålet: Er det virkelig slik at Kongespeilet regner rundskjold som de «egentlige skjold«?
Vi står igjen med at bondeskjoldene har en for oss ukjent form. De har avveket fra skjoldmakerens korsskjold og og røde skjold i verdi. Den leidangsmann som hadde formue, hadde å stille med et rødt, tvibyrdig skjold, og det skjoldet har antakelig liknet mer på de trekantede skjoldene som er så vanlig i samtidige avbildninger.
Annen litteratur
- Jyske lov, oversatt til dansk. 3. bolk om leding. Se også tekstkritisk her.
- «Hirdskraa«, i Norges Gamle Love.
- Hjalmar Falk 1914, Altnordische Waffenkunde, Jacob Dybwad, Kristiania.’
- SIgurd Grieg 1943, «Skjoldene i middelalderen», Nordisk Kultur bd 12b.
- Alf Hellevik 1943, Kongsspegelen, Samlaget.
- A.W. Brøgger 1947, Kongespeilet, Aschehoug.
- Knut Robberstad 1952, Gulatingslovi, Samlaget.
- Innlegg på blankvåpen.no.
- Langskjold i «kryssfinér» funnet i Trondheims bygrunn omtales i Harald Nissen 2000 «Skjold og hjelm i virkelighetens og heraldikkens verden«, SPOR nr 2 2000: 44f.
- Tyske skjold med våpen i Bildindex. Gå til orte – Deutschland – m – marburg – Öffentliche Sammlungen – Universitätsmuseum – Kunstgewerbe – Waffen, Rüstungen und Schilde -Wappenschilde. Det hevdes at de kun er laget for å henge på veggen, men en del av dem har gjennomgående jernnagler for håndfeste.
- Informert artikkel om vikingskjold.
- Artikkel om Kristdala-skjoldene i Fornvennen 1978. Ett av skjoldene er forøvrig del av utstillingen Massakren vid muren fra 27. mars 2014 i Historiska Museet i Stockholm. Konserveringsrapport gjengitt i denne utmerkede tråden: «1300 tal. Träslag: Trol. Furu. Höjd: 64 cm. Bredd: 62 cm. Skölden består av en bred(?) samt två smalare brädor, sinsemellan sammanfogade med dymlingar, som blivit genomskurna vid bearbetningen av baksidan, som företagits efter sammanfogningen. Brädernas tjocklek är högst 10 mm. På grund av till stor del bevarad ytbehandling kan sköldens träarbete inte med säkerhet bedömas. Grundering och måleri:
Såväl fram, som baksidan till största delen täckta med grundering. På baksidan har grunden en grov och sandig ytstruktur. Framsidan är försilvrad i glansteknik, samt försedd med vildsvinshuvud målat i svart, vitt, och rött, med omväxlande vita och gröna prickar. Og videre.
-
RIKSANTIKVARIEÄMBETET och STATENS HISTORISKA MUSEER
K Tronner/IJ 1984 03 29 Rapport 71/84 ANALYSRAPPORT
1. INLEDNING
Nio prover tagna på två stycken begravningsvapen från Kristdala kyrka, Småland, inlämnade för analys. Då sköldarna är unika och av stort vetenskapligt intresse befinner de sig nu på Jönköpings läns museums konservatorsateljé. Provtagningen har utförts av konservator Ola Westerudd. […]
4. RESULTAT […]
4.1 (12) Vitt grundering[:] Lut löser grunderingens bindemedel liksom saltsyra 1:3, således lim.
4.1 (13) Ljusblått pigment på väv[:] Kaliumhydroxid löser pigmentbindemedlet, men ej saltsyra, alltså olja. Våtkemiskt testades på järn och bly, varvid positivt resultat erhölls i bägge fallen. Med hjälp av röntgendiffraktionsanalys (XRD) erhölls följande svar: blyvitt (2 Pb CO3 x Pb (OH)2), krita (Ca Co3) samt kol. Som komplement användes ett scanning elektronmikroskop (JSM-U3). Detta visade också att provet innehöll mycket Pb, Ca, Si samt Al och K. Övriga ämnen som detekterades med mikroskopets hjälp var Cu, Zn, Fe, Mn, P, Cl. Fastän provet innehåller endast spår av koppar är det troligtvis ändå detta ämne som givit pigmentet dess blå färg. [Min kommentar: Azuritt, blandet med blyhvitt og kritt m.a.o]
4.1 (15) Rött[:] Sulfidtest utfördes, varvid positivt resultat erhölls. Det röda pigmentet visade sig genom XRD vara cinnober (HgS).
4.1 (16) Blått[:] Efter att ha studerat provet i mikroskop vill jag kalla detta ett blått pigment istället för grönt. Jag började med att göra en koppartest med hjälp av kaliumferrocyanid, varvid positivt resultat erhölls. Genom XRD-analys framgick att provet var ett dubbelbrytande basiskt kopparkarbonat ( 2 Cu CO3 x Cu (OH) 2) vilket benämns azurit. Genom XRD kunde även konstateras att provet innehöll SiO2, Ca CO3 och Pb3O4
4.1 (17) Svart[:] Det svarta pigmentet visade sig genom XRD innehålla krita-gips-sot.
4.1 (18) Silvertest gjordes, varvid positivt resultat erhölls. Det fanns inget tenn i provet. Under silvret ligger en kritgrund med en oljeförsilvring. 5. ÖVRIGA KOMMENTARER
4.1 (11) På frågan vilket träslag de är gjorda av kan jag ej lämna något svar då denna typ av analyser ej utföres på Tekniska institutionen. Ber härmed få hänvisa till Thomas Bartholin vid kvartärgeologiska institutionen vid Lunds universitet eller till Boutelji vid träforskningsinstitutet i Stockholm.
4.1 (14) Analysen har utförts av konservator Eva Lundwall på textilsektionen. En tråd från vardera av den grövsta, den mellersta samt den finaste textilien lades i jodzinkklorid för att därefter studeras i mikroskop. I alla tre fallen rörde det sig om en växtfiber, närmare bestämt hampa. Dukarna är vävda i tuskaft.
Kate Tronner
(Thomas anm. Det ligger alltså cirka tre lager duk på framsidan samt ett par på baksidan.)
Annet
Om å bære våpen – Retterbot fra 1304: Forbud mot å bære våpen i kjøpstedene med enkelte unntak, bl.a. håndgangne menn i Kongens følge, presisering i forhold til retterbot av 1295. Boten var 3 merker sølv når de var båret åpenlyst. Og en hver som bar våpen lønnlig, «með brokabelti sith æða j hosum æða vndir kleðum sinum ok verðr hann at þui sanproϝaðr þa biodum vær gialkyra marum att gripa hann þegar ok i myrka stoϝu att setia ok gialdi .vi. mærkr ok late vapning sæm ϝyr segir» Ikke bær skjulte våpen med andre ord. (NGL bd 3: 68f)
Det skjedde stadig innstramminger mht våpenbæring. i 1335 het det etter et senere sammendrag at alle som red gjennom landet med fullt våpen og verge uten kongens tillatelse, skulle være fredløse. (NGL bd 3: 161)
Takster i 1384: Gullsmeder, skreddere, klippere, skomakere og smeder… smeder skulle ta halv mark for boløxe. tredsmeder, sverdslipere, «Ityem skealdarer firer hwerian raudhan skiold .vj. aura ok fae siælfuer allan tilfanga.» (NGL bd 3: 220) En boløks kostet med andre ord 4 øre, mens skjoldet kostet seks.
Artikkelen er oppdatert 12.12.2017 for å gjenspeile gjeldende tolkning av funn.
Høvel & hage 