Stikkordarkiv: pris

Et våpenskifte på Voss i 1350

800px-finnesloftet002

Finnesloftet på Voss er  muligens en gildehall oppført kort etter 1295, kanskje i den tiden Peter Bonde (d. 1319) holdt til på Finne. Han ble avløst av sønnen Gudbrand, og etter ham kom hans svoger eller søstersønn Eirik Bukk til gards, og døde her i eller rett etter den store manndauen. Foto: PerPlex, Wikimedia Commons, CC-BY-SA-3.0

På Voss 6. August 1350 ble det holdt et skifte over avdøde Eirik Bukk på Finnen. Skiftet er blant de største våpenskiftene som er bevart fra middelalderen, og det gir et unikt innblikk i våpens verdi og sammensetning for en lokal stormann (ikke storbonde, slik Sigurd Grieg antar) ved inngangen til senmiddelalderen. Litt enkel regning med varepenger må til. Med Asgaut Steinnes kan vi regne 1 Kyrlag = 3 lauper smør = 1 mark forngild i første og andre halvdel av 1300-tallet. En såkalt forngild mark er en mark etter pengeverdien på 1200-tallet, og 1/3 av en mark brent sølv den ble oppdelt i 8 mark = 24 ertuger.

Åtte av 31 lotter i skiftet er stridsutstyr, til en samlet verdi av 19 5/6 mark. I tillegg er det nærliggende å anta at noen av de fire kistene i skiftet til en verdi av 4 mark har vært brukt til å oppbevare dem.

  • 6 breiøkser = 6 mark
  • 7 spyd = 2,5 mark
  •  4 sverd, 1 enegget sverd[?], 1 skjold = 4 mark
  • 1 skjold = 1 mark
  • 1 kjold og 1 bukler = 1/3 mark
  • 1 plata = 2/3 mark
  • 4 stålhuer, 1 jernhatt og 1 lukket hjelm = 7/3 mark
  • 6 bondeskjold og 1 bukler = 3 mark

Dette er hovedsakelig utrustning for en stormann og seks svenner, med noen iøyenfallende mangler. Det er ingen brynje og ingen tekstilrustning. Sigurd Grieg har gått gjennom dem alle, men snubler allerede ved breiøksene (à 1 mark) idet han heller vil bruke skjeggøkser. Spyd (à 5/14 mark = 8,5 ertuger) og sverd (à snaue 1 mark) har andre sagt nok om. Her skal bare nevnes at 24 år tidligere hadde Eiriks forgjenger, Gudbrand på Finne, løst et sverd mot 3 månedsmatbol i en gård. Det tilsvarte en rett til årlig leie tilsvarende 1 mark, og man måtte nok ut med det mangedobbelte for å innløse dèn.

Skjoldene varierer fra 1 mark til under 1/3 mark, og bondeskjold under 1/2 mark. Interessant nok tangerer de lavest prisede skjoldene ny-prisen i Bergen i 1282 på krosskjold og raudan skjold, selv om vi her må forutsette at det har skjedd en teknologisk endring. Det dyreste skjoldet har vel helst blitt kunstferdig utsmykket, slik de to skjoldene Hermann Ruge innbemelte fra Vang stavkirke i 1750. Bondeskjoldene faller i en annen kategori, og Grieg regner med at de er å sammenlikne med det bevarte Rike-skjoldet. Buklerne sammenstiller Grieg med bevarte buklere, men han identifiserer også de to på baksiden av Blakarstolen som slike, samt en fotsoldat avbildet i Vang kirke. Han nevner at så sent som i 1426 ble et bondeskjold ansett som god nok betaling for en tomt i Eidsberg.

Beste stålhue skulle i 1282 koste 5 øre, mot fattige 3 øre i snitt for de seks hjelmene i skiftet. Grieg bryter med Falk, og definerer i likhet med Gjessing begge typene som jernhatter med brem, den ene med spanger, den andre med hel pull. Grieg antok med Falk at plata er til å bære under brynjen som i Kongsspeilet, selv om han åpnet for det motsatte. Han skrev før Thordeman publiserte sitt arbeid om massegraven ved Visby.

Sengetøy

Av andre gjenstander, peker sengetøyet seg ut, «j bædium hægendum (underdyne/teppe/bolster med pute), linlokkum (linlaken) ok sengiar klædom (sengeklær/ sengeteppe)» til en verdi av svimlende 6 mark. Grieg savner andre overbredsler som skinnfell/ dyne eller åkle. Det er mer sengetøy, «æin forfalsz (fortjald, omhegn) brun» for ½ mark, «æin barnshwitil (kvitil/ sengeteppe for barn) ok .j. slitath hanklæde (håndkle)» for 2/3 mark. I følge Grieg omtales også en fullt utstyrt seng i 1368, med to underdyner, tre hodeputer, åtte linlaken og to gode kvitler. DN 2 400.

Skiftet i original

Allum monnum þeim sem þetta bref sia æda hæyra senda Hal-
dor Olafsson, Asskel Øysteins son, Vemundr Siugurdar son Anfinnr
Haldorsson, Besse Þoresson, ok Eilifr Siwgurdar son Q. G. ok sina.
mer wilium ydr kunnight gera, at a midvikudagen nestan eftir Olafs
woku sidare, ok friadagen þar nestan eftir, a þritughta are ok æinu
rikis wars wirduleghs herra. herra Magnusar mæd gudes naad Noreghs
Swia Skane konongs, waro wer enuordom til nemdder af wegna Hal-
steins Josteinssonar halfir, en halfir af annarre holfu a wegnna Jngibiargar
Simunar dottor j vmbode barns sins, þes er dømt var Eriks bokka a
Finnini æruingi barna adrnefs Eriks

  1. bonda j bædium hægendum linlokkum ok sengiar klædom firir vi. kyrlogh
  2. jtem salun [tekstil] ok kogur [teppe] firirii kyrlogh
  3. jtem æin forfalsz brun firir halft kyrlagh
  4. jtem æin barnshwitil ok .j. slitath hanklæde firir ii laupa
  5. jtem syrkot [overskjortel] ok kaprun [hette] firir iiij laupa
  6. jtem j palkledom [pallklede] ok paldynum [palldyne] firir halft iii kyrlagh
  7. jtem æin tre. a . . . . . . . . . a ok einar doppor [øredobber?] firir .v. laupa,
  8. jtem iii horn, ok ij mattkrifar [matkniver], ok einar wagar skalr mæd mætom [vektskål med lodd] firir halft fimta kyrlagh,
  9. jtem iiij kistur firir fiughur kyrlogh,
  10. jtem sex breidæxar firir vi kyr,
  11. jtem vii spiott firir halft iij kyrlagh,
  12. jtem iiii swærd ok ein mækir ein skioldr þar mædr firir iiii kyrlogh,
  13. jtem ein skioldr firir sik firir kyr-lag,
  14. jtem skioldr ok æin buklare firir laup
  15. jtem æin plata forn firir ij laupa
  16. jtem iiii stolufur ok æin jarnhattr ok æin luktr hialmr firir vii laupa
  17. jtem sex bonda skildir ok æin buklaræ firir iii kyr
  18. jtem j .ij.loptom tiold [loftstepper/veggtepper] firir x. kyrlogh
  19. jtem ii karlmansz sodlar [herresal] ok æin kuæn-mansz sodull [kvinnesal] mædr beidslu ok ollum tygium [beslag og tøyer] firir halft iii kyrlagh
  20. jtem allr æykia ræidi ok iij snidlar [lauvkniver] firir halft annat kyrlaght
  21. jtem j nofrum [navar] ægsum [øks] ok sigdum [sigd] ok ollum smidiu tolom [smieverktøy] þeim ær bondom hæva firir iii kyrlogh,
  22. jtem ii munlaugar [vaskefat] ok ii waszkalar [vannkrukker for håndvask] firir kyrlogh
  23. jtem ii pottar [leirkar] ok æin pundaræ [vekt inntil ett pund] firir kyrlagh
  24. jtem ii skippundarar [vekt inntil to skippund] firir halft annat kyrlagh
  25. jtem iii hæitukatlar [bryggekjeler] firir atta kyrlogh,
  26. jtem diaasn [jomfrukrone] þat ær stændr þrættaan aura gyllt,
  27. jtem sylgia [bol-sølje] ær stændr halfan annan æyri
  28. jtem æitth fingrgul [fingerring av gull] ær stændr fim peningha wegna,
  29. jtem twæn spenls ogyllt [forgylt klesspenne] er standa fim ertoggar
  30. jtem æinar tolur [?] firir halft kyrlaght
  31. jtem skurn buin ær stendr halfri ertogh fat [beslått eggformet bordkar] i halfan þrættanda æyri.

war þa b.I s.254 æn marg wmætet bede bu ok hæstar ok marght annat ok til sanynda
her wm sættum mer fyrnemdr mæn war jnsigli firir þetta bref er
gort war a dæghi ok aræ sæm fyrsægir.

Litteratur og digresjoner

  • Sigurd Grieg 1934, Skiftet efter Eirik Bukk på Finnen, Dybvad.
    • – (Grieg hadde skrevet med om middelalderhjelmene annetsteds, sa han. I byfunn?)
  • Anton Espeland 1946, «Skiftet etter Eirik Bukk på Finnen i 1350», i Vossebygderne XXVIII.
  • A.W. Brøgger og Asgaut Steinnes 1982, Gammel mål og vekt i Norge. – 1 Kyrlag = 3 lauper smør = 1 forngild mark i første og andre halvdel av 1300-tallet.
  • N. Nicolaysen 1862-66, Norske Fornlevninger, Christiania. Om hjelm i Setesdal note 4 s. 258; Om det ene  trekantskjoldet i Vang. s. 116; Om det andre s. 117.
  • Hjalmar Falk 1914, Altnordische Waffenkunde, Dybwad.
  • Harry Fett 1917, Norges malerkunst i middelalderen, Cammermeyer. Gjennomillustrert med store svart-hvitt bilder.

 

Mårskinn

Skogsmår (Martes Martes) t.v. og steinmår/husmår (Martes fiona) t.h. Det er den til venstre som var mest ettertraktet for pelsens skyld. Pelsen omtales på tysk wikipedia. Billedkilde: Wikipedia commons.

I Skandinavia var skogsmår (Martes martes, eng: Pine Marten, ty: Baummarder) en høyt skattet landskyld- og handelsvare. Dyret finnes i hele Europa men var mest utbredt i Skandinavia. Pelsen likner en del på sobel, som er noe større. Det var organisert eksport til England på 1300-tallet. Finnskatten ble delvis betalt i mårskinn ennå på 1500-tallet. I tillegg var det landskyldvarer for en del skogsgårder. I middelalderen forekom også mår i diplommaterialet, og i løpet av 1300-tallet ble den high fashion til fortrengsel for ekornskinn.

Mårskinn som skattevare

Finnskatten er belagt allerede i Ottars reiseberetning fra omkring 880, i islandske skrifter fra omkring 1200 om forhold i Norge og Sameland til forskjellige tider mellom ca. 900 og 1115 og i grenseavtalen med Novgorod fra 1326 [NgL III, s. 151-53], men først fra 1500-tallet er skatteregnskaper bevart. Hos Ottar het det etter Arthur Sandveds oversettelse at «[d]en best stilte [samen] må betale femten mårskinn og fem reinskinn og et bjørneskinn og en bjørne- eller oterskinnskofte og to skipstau; hvert skal være seksti alen langt, det ene skal være laget av hvalhud, det andre av selhud.» Det tilsvarte i følge Andreas Holmsen 12 kuer eller leidangsskatten av 10-12 store bondebruk i Trøndelag. Senest på 1100-tallet var finnskatten blitt en kongsrett. «klo-vare» er betegnelse på pelsverk av dyr med klør. Blant samenes inntektskilder var også bever og ekorn, som måren levde på. I Sverige var jakten på «lekatt» (hermelin) regulert i Magnus Erikssons landslag og mår og ekorn var de mest nevnte (omsatte) pelsvarene i Østersjøområdet.

Som landskyldvare finner vi den blant annet i Nordmarka, hvor det i 1364 het at Katnosmarka ga ett mårskinn og to mæler salt ørret i året.(DN 16 nr 25)

Mår i diplom og lover

Fru Hjertrud testamenterte i 1307 sitt «mardskin» til søstera Sigrid Potentiana. (DN 2 nr 85). I 1316 ble det lagt toll på utførsel bl.a. av mårskinn. Tollen var to ertuger pr timmer (40) «mar(d)skinna», det samme som for en deker (10) kuhuder. (NGL 3 nr 47) I 1340 skrev bergensbispen at Ole Helgesen selv skulle sende Kongen en del av hans varer, skrei, rekling, rav, hvitskinn, gråskinn, «mardskin» og falker. (DN 8 nr 135) I 1344 ble kongelig gjeld dekket med blant annet 78 1/2 deker huder, 50 1/2 deker og ett geiteskinn, tolv deker bukkeskinn, 47 1/2 timmer gråskinn, tre timmer «mardskinna», ett timmer hvitskinn og tolv elghuder. Klagemål fra 1388: Rundt mikkelsmesse 1383 ble to lybske skip på reise fra Bergen kapret av flamendere utenfor kysten av Skottland. Skipene fraktet bl.a. 1/2 lest skinn av bever, oter, gråverk, hermelin, mår, dyrefeller, sauefeller og huder til en samlet verdi 298 lybske mark. (DN 4 nr 280) I en retterbot for Bergen fra 1284 het det at skinnberedere kunne kreve 2 øre pr timmer mårskinn, 2 ertuger pr timmer hermelin («huitra skinna«) og ett øre pr timmer gråverk.(NGL 3 nr 2). I 1384 var taksten økt til 3 øre pr timmer mårskinn.(NGL 3 nr 120a)

Mann med steinmårpels. Hans Memling ca 1480. Wikimedia Commons.

Mår i bekledning

Eva Anderssson omtaler mårpels som dominerende for i den ermeløse syrkoten Colobium, vanlig i overplagget corsetum og finnes en gang i en cotehardie.  Kjortler finnes foret med mange forskjellige typer pels, blant annet mår. Pellicium (skinnskjortel?) er der det er kjent foret med mår. Mange kapper var pelsforet, noen med mår. Et par armkapper var foret med mår. Mange hetter var pelsforet, gråverk og hermelin var vanligst, men i Sverige var en del med mår. Gråverk var det vanligste foret i diplommaterialet, dobbelt så vanlig som mår.

På 14-1500-tallet var pelsen av mårdyr med hode og hale i seg selv blitt et populært accsessoir blant overklassens under sobel-navnet zibellino (eng: fur tippet, feilaktig kalt flea fur). Mårdyret og røyskatten var et symbol på seksuell renhet og en forsikring for gravide ettersom alle visste at de fødte gjennom munn og øre og ikke hadde samleie.

Noe om mengden av pels som kunne gå med i en kappe hører vi når hertugen av Berry i 1413 bestilte en kappe foret med ikke mindre enn 447 svarte mårskinn (marten fur). Hertugen finnes også avbildet med en brun pelshatt, men er det bever, sobel eller skogsmår? Men denne moten hører 1400-tallet til, da det var blitt slutt på at kongelige kjøpte opp alt som var av gråverk.

Sobel – hakket finere

Det mest eksklusive av mårdyr var Sobel (Martes zibellina, eng: Sable, it: Zibellino) er et dyr i mårfamilien som tidligere angivelig var vanlig i hele den tempererte sonen, men nå er utryddet vest for Ural. Navnet sobel har slavisk opphav, og vitner om at det tidlig ble importert østfra. Allikevel inkluderer wikipedia skandinavisk Lappland blant områdene hvor Sobel var å finne. Kan det være en misforståelse her?

Jan van Eycks bilde av de nygifte Arnolfini fra 1434, viser mannen med sobelforet (snarere enn skogsmårforet) kappe.

litteratur og digresjoner

  • Mark Chambers og Gale Owen-Crocker 2008, «The History of «Cuff», i Medieval Clothing and Textiles 4 
    • nevner at «Pilche signified a fur garment but not neccessarily the cape that «pelisse» came to mean in Modern English or the loincloth indicated in regional dialects. In earlier centuries a pilece referred to a garment made of skin (in the eleventh century, particularly marten skins).», med referanse til Gale Owen-Crocker, «The Search for Anglo-Saxon Skin Garments and the Documentary Evidence,» i Leather and Fur, Aspects of Early Medieval Trade and Technology, ed. Esther Cameron (London 1998), og Owen Crocker, Dress, s. 239 og 336.
  • Camilla Louise Dahl og Isis Sturtewagen, «The Cap of St. Birgitta», i Medieval Clothing and Textiles 4 
    • – De nevner at hue/huva/hufu var en mye brukt term for hodeplagg i Skandinavia, inkludert pelsluer og linluer. I testamenter er det sjelden med linmateriale, men gjerne dyrere ting som silke og gull. Merkelig nok tolker de voksede linhuer (sirihufur), prissatt i norsk lovmateriale, som bruk til rustning. Lue tolker de som cap (kveiv).
  • Wrapped in furs
    • – God gjennomgang av bilder fra slutten av 1300-tallet og framover uten å identifisere hvilke dyr som er brukt i hvert tilfelle.
  • Elspeth M. Veale 1966, The English Fur Trade in the Later Middle Ages, Clarendon Press.
    • En ny utgave fra 2003 er i det vesentligste uforandret.

 

Tingenes verdi: Pristakst for Bergen i 1282

Det gamle lovmaterialet vårt inneholder en del detaljerte bestemmelser rundt verdien av arbeid og varer. De gjør oss i stand til å skimte hva folk kunne ta seg råd til, fordelt på stand og stilling. To retterbøter for Bergen fra 1282 og 1302 er framtredende eksempler. Den siste kommer jeg tilbake til, mens den første er tema her. Den er lett tilgjengelig etter at Sverre Bagge med flere utga den i oversettelse i 1973. (Bagge m.fl. 1973: 172ff, etter NGL bd 3 s. 12)

Det er imidlertid viktig å huske at det finnes avvikende avskrifter av retterboten. NGLs hovedtekst bygger på et avskrift fra midten av 1300-tallet i Lund, men det sammenstilles med en like gammel avskrift i Stockholm (B).

Priser presenteres gjerne på formen 1 mark = 8 øre = 24 ertuger = 240 penninger. I 1282 var det imidlertid litt mer komplisert enn som så. Man preget bare mynt i den minste valøren – penninger – og lav sølvgehalt gjorde at det i praksis skjedde en verdiforskyvning mellom valørene, derav skillet mellom talte og veide penninger. Det får bli tema for en senere post. Her holder det å nevne at ingen av dem forholdt seg til direkte til vekten av rent sølv, og at det i 1282 trolig gikk 2 talte penninger på hver veide penning, i praksis altså: 1 mark = 8 øre = 24 ertuger = 240 veide penninger = 480 talte penninger.

Retterbot Bergen 1282

Skomaker

  • De beste nauteskinnshoser 2 øre
  • Kvinnestøvler 1 øre
  • De beste mannssko 1/2 øre
  • De beste forleister for menn 5 penninger 1 ertug
  • De beste kvinnesko 1 ertug

Skreddere

  • Klesstykke med dobbelt sett ermer 12 veide penninger, inkludert utskifting av ermene
  • Klesstykke med ett sett ermer 1/2 ertug

Gullsmeder – 1/2 veid mark pr glattforarbeidet mark som de lager

Skinnberedere

  • Berede 40 mårskinn 2 øre.
  • Berede 40 hermelinskinn 2 ertuger.
  • Berede 40 ekornskinn 1 øre.
  • Beste skinnkjortel av norrønt lammeskinn 1/2 mark
  • Kjortel av reinkalvskinn 8 ertuger
  • Fór av killingskinn 8 ertuger
  • Skinnkjortel av det beste engelske lammeskinn 1 mark
  • Beste skinn til hette 1 øre
  • Fór til mantel eller kappe av gode nakkeskinn 1 mark
  • Hettefór av det beste hermelinskinn 7 øre
  • Beste lue av ekornskinn 1 mark

Jernsmedene

  • Beste stålhue – 5 øre
  • Arbeidsøks som veier 10 merker – 2 øre
  • Beste skogsøks – 2 1/2 øre
  • Beslår de en kiste på tysk vis – 1 øre pr lispund
  • Slår de skipssøm av trøndsk eller valdresk jern – 2 ertuger pr lispund
  • Søm av jerntråd – 1/2 øre [pr lispund?]
  • Beste dreielås – 2 1/2 ertuger
  • Utelås, og dørjern og spyd, grev, plogjern, ljåer og sigder, knivblad og alt annet smått smedhåndverk (smasmiði) betales som fra gammelt.

Kjelesmeder for kopper de slår – 2 øre pr lispund

Kistesnekkere for kiste med 2 x 1 alen lokk – 8 ertuger og mindre for mindre

Bøkkere

  • Ølkar – 15 veide penninger pr gjord
  • 20-askers kjøreler og nedover til små dunker eller såer – 5 veide penninger pr 3 gjorder
  • Kjørel som tar èn bolle – 1/2 ertug
  • Halv bolles kjørel – 8 veide penninger
  • Øsebøtter – 8 veide penninger
  • En justes kjørel – 5 veide penninger
  • For hvert målekar han merker på bymøte – 1 talt penning

Tømrere

«Tresmiðir skolu taka ϝyrir huert hundrat malz tymbrs er hann teelgir. en han gerrir beðe telgir ok skeϝur skapar kinnunga ok leggr eptir, take a huert hundrat atian aura veghna.

  • Pr 120 stokker som telgjes – [?]
  • Pr 120 stokker «som han både telgjer [telgir] og skaver [skefur] og lager kinninger og føyer stokkene til hverandre» – 18 veide øre.

Middels dyktige håndverkere [i tre og jern] – 6 veide øre pr mnd

Beste formenn – 9 veide øre pr mnd

Slipere (sliparar)

  • For hvert sverd når han utstyrer det med helt ny slire av nautskinn – 1 øre
  • For bare pussing – 1 ertug
  • Setter lær på en ståøhjelm og vokser den – 1 ertug
  • Polerer (skyggir) en hjelm- 1/2 ertug

Skjoldmakere (skjaldara)

  • Korsskjold – 8 ertuger [B-håndskriftet sier 3 øre]
  • Rødt skjold – 3 øre [B-håndskriftet sier 8 ertuger] [I en retterbot fra 1384 er taksten 6 øre for et rødt skjold (NGL III: 220)]
  • Malt bukler – 1/2 øre [B-håndskriftet presiserer at bukleren er tvibyrðt men dropper steint.]

Barberer: Årelating – 1 veid penning

Badekona – 1/2 øre pr halvår

Bakstekona

  • Ett spann mel 1/2 ertug
  • Fint hvetemel 15 penninger

Møllere

  • Ett pund malt – 1/2 ertug
  • Ett pund korn – 15 penninger
  • Ett pund hvete eller rug – 1 ertug

Kammakere pr 120 kammer 8 ertuger

Arbeidsfolk

  • For [transport av] et vinfat eller 20 askers kjørel – 1 øre og mindre for mindre
  • For transport bryggene til ende eller i byen pr pund [1 skippund = 185,17 kg eller 1 bismerpund = 5,14 kg? ] eller pr øltønne – 5 veide penninger
  • Pr lest fra skip til gårdene – 1/2 øre

Tjæreberedere

  • Tjærebre skip eller hus – 2 ertuger pr tønne
  • Tjærebre kirke eller spontekte hus eller tårn – 1 øre pr tønne

Skreddere skal ta én øre sølv for kjortel og overkappe (kyrtil ok syrkot) om de setter snørebånd på begge ermene og ut på akslen, men for en norrøn kjortel en halv ertug…. Gode engelske luer for halv åttende veid penning, men voksede luer (sirehufa) for en halv veid ertug

….

Lin – 8 veide penninger pr mark [1 mark = 214,32 g]

Silketråd skal selges for 14 øre pundet [1 skålpund = 2 mark = 428,64 g] [I 1302 var taksten økt til 20[?] øre pundet]  Med andre ord skulle silketråd i 1282 være 26 ganger dyrere enn lintråd etter vekt. Til sammenlikning var silketråd kun fem til sju ganger dyrere enn lintråd i de engelske Great Wardrobe accounts fra 1330-åra. (Crowfoot m.fl. 2001: 152) Forskjellen kan antakelig tilskrives avstand både i tid og geografisk.

Tykk silke – 5 penninger og 2 ertuger pr alen [2 øre i 1302]

Tynn silke – 5 penninger og 1 ertug pr alen.

Litteratur

Skjold i høymiddelalderen

Rike-Skjoldet fra Valle i Setesdal, nå på Kulturhistorisk museum. Skjoldet er datert til 1200-tallet. Foto: Vikverir. Gjengitt uten tillatelse.

Skjold: Hvordan så de nå egentlig ut i middelalderen?

I LITTERATUREN

Vi begynner med vår innfallsport til alt middelaldersk: KLNM bd 15 og 16 er mest opptatt av skjold i heraldikken, men tar også opp skjold i konkret forstand.

Hilmar Stigum skriver kort om Skjoldmaker (skjaldari).(KLNM bd 15 : 592) Betegnelsen finner vi nevnt i byloven fra Bergen fra 1248, hvor de anvises plass på øvre side av gata fra hjørnet av Mariakirken (ML bylov VI 8). I følge Stigum krevde både landslov og bylov at skjoldmakeren skulle sette et merke på de skjold de leverte for at man skulle finne synderen om det forelå fusk. (NGL II: 42 og 206). En retterbot for Bergen fra 1282 bestemmer følgende pristakst: «Skialdarar fyrir huern krosskjold viij ærthugar. Fyrir rauðan skiold iij aura. Halfan æyri fyrir buclara borð steint» [min tegnsetting]. oversatt til «skal ha åtte ørtuger for et krosskjold [av Helseth oversatt til flere lag på kryss], tre øre for et rødt skjold og en halv øre for en malt buklare [lite skjold].» (NGL III: 15) I en retterbot fra 1384 er taksten seks øre for et rødt skjold (NGL III: 220) Men hvordan så disse skjoldene ut?

  • Krosskjold – 8 ertuger
  • Rødt skjold – 9 ertuger
  • Buklare – 1 1/2 ertuger

Sköld omtales i KLNM XVI: 115ff av Olle Cederlöf. Han går inn på at den norrøne litteraturen viser at ulike farger hadde ulik signifikant betydning. Rauðr skiǫldr eller herskiǫldr anga at bæreren var stridsklar, mens et hvítr skiǫldr eller friðskiǫldr anga fredlige hensikter. Det runde skjoldet skulle overleve inn i middelalderen og så lenge skjold ble brukt i bevæpningen, men ble etterhvert tyngre. Han trekker særlig fram Rike-skjoldet. Det er slike skjold, mener Cederlöf, om enn med beslag i enklere utførelse, som omtales i lovene som folkvåpen. Det er disse som i følge ham Kongespeilet omtaler som «egentlige skjold» med en diameter på 50-60 cm, mens buklere (buklari) var av samme materiale og utførelse men kun 35-40 cm i diameter. En tredje type var et triangulært skjold, langr skiǫldr som finnes her oppe fra 1100-tallet. Cederlöf beskriver det som et utpreget herremannsvåpen i motsetning til bondens rundskjold. Det kunne være hvelvet, som luktr skiǫldr slik det er avbildet på Hyllestadportalen fra ca. 1170-1200. På 1200-tallet ble oversiden rett avskåret som vist på Blakarstolen, og ved begynnelsen av 1300-tallet hadde det fått den formen hvor en likesidet trekant kan innskrives mellom hjørnene. Først med 1400-tallsskjold går han inn på produksjonsmåten med overdratt krittet pergament, lin eller lær som ble bemalt. [kritisk gjennomgang av Cederlöf her. Se også her.]

Anders Helseth omtaler skjold i Falk til folket. Han går inn på bylovens bestemmelser om at menn med en viss eiendom skulle stille med rødt skjold eller en tvibyringr/tvibyrr skjóldr der det siste spiller på antall lag treverk i skjoldet, selv om han viser til at uttrykket er brukt både om skjold med ett og fire lag treverk. Helseth antar at uttrykket krosskjold sikter til det samme med henvisning til retterboten fra 1282 referert over. Han går imidlertid i surr i verdiregningen (regner 1 øre = 8 ertuger, det riktige er 1 øre = 3 ertuger) og konstruerer en stor prisforskjell mellom røde skjold og krosskjold. Med Falk spekulerer Helseth også i om rødt viser til rustende jernbeslag, men viser ellers til lærdekkede skjold. Han går inn på Gulatingsloven som krever tre tverrliggende jernbånd på skjoldet for at det skal bli godkjent: ”gildr skal treskjoldr hverr, er thrjar jarnspengr liggja um thveran”, men åpner for at dette kan forstås som tre sirkler inni hverandre framfor tverrgående bånd. bóndaskildir brukes som betegnelse i et brev fra 1350. [Det er et rikholdig skiftebrev, DN I, nr 321. Seks bondeskjold og en bukler var taksert til tre kyr[lag], mens ett skjold og en bukler var taksert til en laup og ett skjold var taksert til ett kyrlag.]

KILDENE

Hardenbergs codex fol 9v (innleder Landevernsbolken)

Illustrasjon til Landslovens landevernsbolk i Hardenbergs codex (ca 1330-40). Det er ikke mange rundskjold å se her.

Landslovens minstekrav er treskjold med tre jernbeslag og tre håndtak naglet på innsiden. De som eide mer enn 6 veide mark foruten sine klær skulle i stedet ha rødt skjold med jernbeslått rand på begge sider (kalt tvibyrding). Jeg finner ikke spor etter krav om jernbeslått rand i det tvibyrding i stedet kan vise til lagdeling (det brukes også om tvibyrdig kappe, som da vel har hatt to lag stoff) eller det var noe annet enn todeling mellom de som skulle ha basisskjold og de som skulle ha rødt tvibyrdig skjold.

I følge NGL var det 41 bevarte forelegg for utgaven, men tre av dem som grunnlag for teksten og de øvrige dekket gjennom noter. Den som eide mer enn 6 veide mark: «hann skal eiga skiolld rauðan tuibyrðan [rettet fra tuibyrðing som er vanlig brukt form de fleste steder]», alternativt i Eidsivating e-versjonen: «han skal æiga linda skiold og spiot, suerd ok øxi, en sa maðr er a til .vj. marka«. Den som eide 12 veide mark (10 mark jf Gulatings k-versjonen) skulle eie «skiolld«. Gulating d, Frostating a, c og d og Eidsivating c presiserer til «rauðan skiolld«, mens Gulating k, Borgarting c, d og e presiserer til «rauðan tvibyrðan skiolld«. skjold » For de med formue over 18 mark het det «han skal eiga skiolld oc stalhuϝu…«, i Frostating c og d, Eidsivating b og Borgarting f presiserer at det også her dreier seg om «rauðan skiolld«, mens Gulating n presiserer det til «rauðan tvibyrðing skiolld«.

Bestemmelsen om at skjoldmakerne skulle merke skjoldene sine framstår som en generell bestemmelse – trolig rettet mot de røde tvibyrdige skjoldene, mens minimumskravet synes å peke mot de avbildede skjoldene:

«Gilldr skal treskiolldr huer þæma monnum [heimamonnum i Gulating e] er þiarnspengr liggia um [de fleste steder står det i stedet iϝirþueran oc þrir mundriðar [mundar jf Eidsivating b] innan uið oc traustliga [ramliga i Frostating l] negldir.» Det presiseres altså at det dreier seg om tre håndtak. Frostating e presiserer at det dreier seg om tre jernbeslag: «.iij. iarnspangum spængdr huer ok hia annare sem bazt hæver«. (NGL bd 2: 42)

I den nyere bylova NGL bd 2: 206f opptrer også kravet om tre håndtak som skal være naglet fast. «gilldr skal oc treskiolldr huer þæima monnom er spengr þrear liggia iϝir þueran aϝ iarne oc .iij. mundriðar innan við traustlega neglldir.»

Gulatingsloven er bevart i en eneste noenlunde fullstendig codex, neppe yngre enn midten av 1200-tallet. I tillegg finnes bruddstykker som for en del kan være levninger etter en eldre codex, sannsynligvis fra midten av 1100-tallet. «scal maðr hava breiðoxe æda sverd oc spiot oc skiolld þann at versta koste er liggia scolo iarnspengr þirar um þveran oc munðriði senmdr med iarnsaumi.»(NGL bd 1: 101) «Ein mann skal ha breidøks eller sverd, og spjot og skjold som det i verste fall skal liggje tre jarnspenger tvert yver, med handtak som er fastklinka med jernsaum.»(Robberstad 1959: 278)

Frostatingsloven sier om gildt skjold: «Gilldr scal trésciølldr hverr er spengr .iij. liggia yxir þveran oc iárne oc mundriði við innan.«(NGL bd 1 202)

Kongespeilet nevner skjold flere steder. Brøgger 1947: 87 omtaler under våpenlek skjold til hest som holdes i venstre hånd sammen med bissel, og skjold til trening til fots som enten skal være et tungt skjold eller bukler. Hellevik 1943: 114 presiserer at det er et «kvelvd skjold» (lokinn skiǫldr, buet rundt deg, motsatt av åpent skjold, opinn skiǫldr som er et fredsmerke). På skip er brede skjold gode å ha. (Brøgger 1947: 89) rytterutrustning rommet «et godt og tykt skjold hengende om halsen og forsynt med en grei skjoldfetel (Skjaldarfetill, ‘bånd eller rem til å bære skjoldet over skulderen’).(:90) Som vi ser, rommer kongsspeilet ingen indikasjon som støtter Cederlöfs påstand om at det her er rundskjoldet som regnes som det egentlige skjold, tvert imot.

Retterbot for Bergen 1282 etter avskrift fra midten av 1300-tallet i Lund, sammenstilt med like gammel avskrift i Stockholm (B), «Skialdara(r) ϝyrir huern krosskiold .viij. ertugar ϝyrir rauðan skiold .iij. aura. halϝan eyri ϝyrur buclara borð steint.» B-håndskriftet bytter om og setter 3 øre for krosskjold og 8 ertuger for rødskjold, og presiserer at bukleren er tvibyrðt men dropper steint. (NGL bd 3: 15)

Hirdskråen skiller enkelt mellom to typer skjold, foruten bukler. Se kap 31 i Imsens oversettelse 2000. (eg. kap 35!!) (Det spekuleres i om den ene typen er rundskjoldet, men det kan kanskje like gjerne være slik at det skilles mellom rytter- og fot-skjold som begge er trekantet?)  Skutilsvein skulle ha skiolld uruggan/goðan og bucklara. Også hirdmannen skulle har skiold goðan og bucklara. Gjester og kjertesveiner skulle ha skjold (og bukler). (NGL bd 2, Hirdskraa, kap35, s. 426f)

BEVARTE SKJOLD

Rike-skjoldet (C954), et såkalt bóndaskildir fra Valle i Setesdal, har en runeinnskrift risset på skjoldbulen med teksten: «kun=nar girþi mik hlhi a mik Gunnarr gerði mik. Helgi á mik.» («Gunnar gjorde meg. Helge eier meg.») Skjoldet er 19 tommer (51 cm) i diameter i snitt. Håndtaket av tre er borte. Skjoldet var lenge innfelt som speil i ei burdør på Rike. Plankene er sagt å være lind.

Skjold gimsø

Gimsø-bukleren. Foto: Kulturhistorisk museum.

Gimsø-bukleren (C126) fra Gjemsø kloster i Skien er noe mindre enn Rike-skjoldet med sine 15 tommer i diameter i snitt. Tre jernringer løper innenfor hverandre på utsiden og er festet med nagler. På innsiden løper to ringer. På innsiden er det naglet et trestykke beslått med «jernspong» tvers over skjoldbulen.

Skjold gårå

Gårdås-bukleren fra Flesberg, nå i Kulturhistorisk museum. Foto: Kulturhistorisk museum.

Gårdås-bukleren (C30707) hang i stabbursdøra på Gårdås i Flesberg. Skjoldet ligner svært på det fra Gimsø-klosteret. Det har en diameter på 38 cm og tykkelse 0,9 cmSkjoldbulens diameter er ca. 16 cm og høyde ca. 5,5 cm. Treverket er skåret av ett stykke tre, enten eik eller bøk. Beslagene og tykkelsen på godset er nærmere beskrevet i lenken over.

716px-skjold_c1568

Valle-bukleren. Rosetten finnes også igjen i søljer fra Valle. Foto: Kulturhistorisk museum

Valle-bukleren Av øvrige skjold finnes bukleren C1568 fra Omlid i Valle, Setesdal med en diameter på 14 tommer. Det ligner en del på Rike-skjoldet. C31924 er et sett bevarte jernbeslag som har tilhørt en bukler på 35 cm i diameter fra Matrand i Eidskog. 

KONKLUSJON

Den store prisforskjellen mellom skjold og bukler i Bergen i 1282 kan vanskelig sammenstilles med forskjellen mellom de bevarte «bondeskjoldene». Vektforskjellen mellom de to typene kan heller ikke ha vært stor nok til å sannsynliggjøre forskjellig taktisk bruk. Bondeskjoldene står igjen som tunge og upraktiske, lite egnet til å få våpen til å skrense unna men i stedet hekte seg opp. Var de alle akkurat så store at sysselmannen og hans menn sa seg villige til å akseptere dem som minstemål på våpentinget? Motsatt er kanskje ingen av dem «bondeskjold», men buklere uten noen funksjon i leidangsordningen?

Cederlöf angir Kongespeilet som bakgrunn for i sitt skille mellom skjold og bukler, men det angis ikke noen diameter her. Royal Armouries MS I.33 viser da også gjennomgående et svært mye mindre skjold som bukler, på 20-30 cm. Hans avgrensing av trekantskjoldet til et rent herremannskjold framstår som utilstrekkelig begrunnet og reiser spørsmålet: Er det virkelig slik at Kongespeilet regner rundskjold som de «egentlige skjold«?

Vi står igjen med at også de bevarte bondeskjoldene antakelig har avveket vesentlig fra skjoldmakerens korsskjold og og røde skjold i verdi.  Røde skjold, og vel også korsskjold, står dermed igjen som noe ganske annet og høyere verdsatt. Den leidangsmann som hadde formue hadde å stille med et rødt, tvibyrdig skjold og det skjoldet har antakelig liknet mer på de trekantede skjoldene som er så vanlig i samtidige avbildninger.

Annen litteratur

  • Jyske lov, oversatt til dansk. 3. bolk om leding. Se også tekstkritisk her.
  • «Hirdskraa«, i Norges Gamle Love.
  • Hjalmar Falk 1914, Altnordische Waffenkunde, Jacob Dybwad, Kristiania.’
  • SIgurd Grieg 1943, «Skjoldene i middelalderen», Nordisk Kultur bd 12b.
  • Alf Hellevik 1943, Kongsspegelen, Samlaget.
  • A.W. Brøgger 1947, Kongespeilet, Aschehoug.
  • Knut Robberstad 1952, Gulatingslovi, Samlaget.
  • Innlegg på blankvåpen.no.
  • Langskjold i «kryssfinér» funnet i Trondheims bygrunn omtales i Harald Nissen 2000 «Skjold og hjelm i virkelighetens og heraldikkens verden«, SPOR nr 2 2000: 44f.
  • Tyske skjold med våpen i Bildindex. Gå til orte – Deutschland – m – marburg – Öffentliche Sammlungen – Universitätsmuseum – Kunstgewerbe – Waffen, Rüstungen und Schilde -Wappenschilde. Det hevdes at de kun er laget for å henge på veggen, men en del av dem har gjennomgående jernnagler for håndfeste.
  • Informert artikkel om vikingskjold.
  • Artikkel om Kristdala-skjoldene i Fornvennen 1978. Ett av skjoldene er forøvrig del av utstillingen Massakren vid muren fra 27. mars 2014 i Historiska Museet i Stockholm. Konserveringsrapport gjengitt i denne utmerkede tråden: «1300 tal.  Träslag: Trol. Furu. Höjd: 64 cm. Bredd: 62 cm. Skölden består av en bred(?) samt två smalare brädor, sinsemellan sammanfogade med dymlingar, som blivit genomskurna vid bearbetningen av baksidan, som företagits efter sammanfogningen. Brädernas tjocklek är högst 10 mm. På grund av till stor del bevarad ytbehandling kan sköldens träarbete inte med säkerhet bedömas. Grundering och måleri:
    Såväl fram, som baksidan till största delen täckta med grundering. På baksidan har grunden en grov och sandig ytstruktur. Framsidan är försilvrad i glansteknik, samt försedd med vildsvinshuvud målat i svart, vitt, och rött, med omväxlande vita och gröna prickar. Og videre.
  • RIKSANTIKVARIEÄMBETET och STATENS HISTORISKA MUSEER 
    K Tronner/IJ 1984 03 29 Rapport 71/84 ANALYSRAPPORT 
    1. INLEDNING 
    Nio prover tagna på två stycken begravningsvapen från Kristdala kyrka, Småland, inlämnade för analys. Då sköldarna är unika och av stort vetenskapligt intresse befinner de sig nu på Jönköpings läns museums konservatorsateljé. Provtagningen har utförts av konservator Ola Westerudd. […]
    4. RESULTAT […]
    4.1 (12) Vitt grundering[:] Lut löser grunderingens bindemedel liksom saltsyra 1:3, således lim. 
    4.1 (13) Ljusblått pigment på väv[:] Kaliumhydroxid löser pigmentbindemedlet, men ej saltsyra, alltså olja. Våtkemiskt testades på järn och bly, varvid positivt resultat erhölls i bägge fallen. Med hjälp av röntgendiffraktionsanalys (XRD) erhölls följande svar: blyvitt (2 Pb CO3 x Pb (OH)2), krita (Ca Co3) samt kol. Som komplement användes ett scanning elektronmikroskop (JSM-U3). Detta visade också att provet innehöll mycket Pb, Ca, Si samt Al och K. Övriga ämnen som detekterades med mikroskopets hjälp var Cu, Zn, Fe, Mn, P, Cl. Fastän provet innehåller endast spår av koppar är det troligtvis ändå detta ämne som givit pigmentet dess blå färg. [Min kommentar: Azuritt, blandet med blyhvitt og kritt m.a.o]
    4.1 (15) Rött[:] Sulfidtest utfördes, varvid positivt resultat erhölls. Det röda pigmentet visade sig genom XRD vara cinnober (HgS). 
    4.1 (16) Blått[:] Efter att ha studerat provet i mikroskop vill jag kalla detta ett blått pigment istället för grönt. Jag började med att göra en koppartest med hjälp av kaliumferrocyanid, varvid positivt resultat erhölls. Genom XRD-analys framgick att provet var ett dubbelbrytande basiskt kopparkarbonat ( 2 Cu CO3 x Cu (OH) 2) vilket benämns azurit. Genom XRD kunde även konstateras att provet innehöll SiO2, Ca CO3 och Pb3O4 
    4.1 (17) Svart[:] Det svarta pigmentet visade sig genom XRD innehålla krita-gips-sot. 
    4.1 (18) Silvertest gjordes, varvid positivt resultat erhölls. Det fanns inget tenn i provet. Under silvret ligger en kritgrund med en oljeförsilvring. 5. ÖVRIGA KOMMENTARER 
    4.1 (11) På frågan vilket träslag de är gjorda av kan jag ej lämna något svar då denna typ av analyser ej utföres på Tekniska institutionen. Ber härmed få hänvisa till Thomas Bartholin vid kvartärgeologiska institutionen vid Lunds universitet eller till Boutelji vid träforskningsinstitutet i Stockholm. 
    4.1 (14) Analysen har utförts av konservator Eva Lundwall på textilsektionen. En tråd från vardera av den grövsta, den mellersta samt den finaste textilien lades i jodzinkklorid för att därefter studeras i mikroskop. I alla tre fallen rörde det sig om en växtfiber, närmare bestämt hampa. Dukarna är vävda i tuskaft. 
    Kate Tronner 
    (Thomas anm. Det ligger alltså cirka tre lager duk på framsidan samt ett par på baksidan.)

Annet

Om å bære våpen – Retterbot fra 1304: Forbud mot å bære våpen i kjøpstedene med enkelte unntak, bl.a. håndgangne menn i Kongens følge, presisering i forhold til retterbot av 1295. Boten var 3 merker sølv når de var båret åpenlyst. Og en hver som bar våpen lønnlig, «með brokabelti sith æða j hosum æða vndir kleðum sinum ok verðr hann at þui sanproϝaðr þa biodum vær gialkyra marum att gripa hann þegar ok i myrka stoϝu att setia ok gialdi .vi. mærkr ok late vapning sæm ϝyr segir» Ikke bær skjulte våpen med andre ord. (NGL bd 3: 68f)

Det skjedde stadig innstramminger mht våpenbæring. i 1335 het det etter et senere sammendrag at alle som red gjennom landet med fullt våpen og verge uten kongens tillatelse, skulle være fredløse. (NGL bd 3: 161)

Takster i 1384: Gullsmeder, skreddere, klippere, skomakere og smeder… smeder skulle ta halv mark for boløxe. tredsmeder, sverdslipere, «Ityem skealdarer firer hwerian raudhan skiold .vj. aura ok fae siælfuer allan tilfanga.» (NGL bd 3: 220) En boløks kostet med andre ord 4 øre, mens skjoldet kostet seks.