Våpen og rustning i hirdskråen

Her er en liten gjennomgang av våpen- og rustningstermene i Hirdskråen og diskusjonene som har vært rundt dem. Skråen rommer henvisning til lovarbeid utført i Tønsberg i januar-februar 1273, stadfestet i Bergen den påfølgende sommeren. Selv om store deler av den er eldre, dateres skråen som regel til eller rundt dette årstallet. De delene vi har interesse av hører sannsynligvis til de nyere delene.

Den fremste kilden til teksten er manuset AM 322 fol a som ser ut til å være fra omkring 1300 og fra skriver-miljøet tilknyttet Mariakirken i Oslo, basert på et eldre forelegg av en skriver fra Bergensmiljøet. De norrøne tekststykkene i min gjengivelse er hovedsakelig basert på Imsens bruk av 322 fol a, men med sideblikk på Munch og Keyser 1848, i hovedsak basert på det noe yngre manus AM 323 fol. Oversettelsen er justert fra Imsen. 

Kapittel 30 (35) handler om våpenkrav:

Ok af þui viti þat aller menn at þesse æigu skylðar vopn at vera hanðgenginna manna. Lenðom monnum oc syslu monnum ber þui flæiri vopn at eiga sem þeir hava mæiri metorð oc tillogur af kononge en aðrer mænn.	Og derfor skal alle menn vite at disse våpnene er de håndgangne mennene skyldige å eie: Lendmennene og sysslemennene bør eie flere våpen som de har større rang og tilganger fra kongen enn andre menn.
En skutilssuæin huær skal æiga alla oc fulla herneskiu. þat er fyrst spalnðener eða vapntræiu, brynkollo oc bryniu með brynglofum oc brynhosum, hialm eða stalhufu, sværd oc spiot, skiollð uruggan[/goðan] oc plato. all til tøkr er oc buklare oc æigi siðdr annathuart hanðbogæ eða lasbogæ.	Hver en skutilsvein skal eie alle og fullt harnisk. Det er først spaldener eller våpentreyja, brynkolle og brynje med brynjehansker og brynjehoser, hjelm eller stålhue, sverd og spyd, kraftig skjold og plata. Brukbart er også bukler og ikke minst handbue eller låsbue.
Hirdmaðr skal oc æiga vapntræiu oc uttan ivir panzara eða bryniu, þar með stalhufu skiolð goðan, sværd oc spiot, bucklara oc hanðbogha með þrim tylftum broðða.	Hirdmannen skal óg eie våpentreyja, og utenpå panser eller brynje, dertil stålhue og godt skjold, sverd og spyd, bukler og handbue med tre tylvter piler.
Gestir skulu æiga styrka[sterga/goda] vapntræyu, stalhofu oc skiold, sverd oc spiot [oc bucklara], hanðboga með tvæim tylftum broðða. Slik hinn samu vopn skulu kiærtisuæinar æiga sem aðr varo skilð giestom.	Gjestene skal eie sterk våpentreyja, stålhue og skjold, sverd og spyd [og bukler], handbue med to tylvter piler. Kjertesveienene skal ha de samme våpnene som alt er nevnt for gjestene.

Vi tar for oss våpen og rustning del for del:

• Sverd, spyd, bue og låsbue, foruten bukler gir vi ingen nærmere beskrivelse.
• Brynjehansker er mindre entydig enn de framstår. I mange av tekstene er brynjehosene skutt inn mellom dem og brynja så de framstår som separate, men de kan også være integrert. Glofum kan vise både til hansker og votter. Imsen oversatte det med «stålhansker», men det finnes det ingen dekning for.
• Brynkolle (brynjehette) framstår ut fra sammenhengen som separat fra brynja, men behøver ikke nødvendigvis tolkes slik.
• Brynjehosene kunne være av lukket eller åpen type.
• Hjelm er her å forstå som lukket tønnehjelm.
• Stålhue regnes vanligvis for å betegne en åpen hjelm med eller uten brem. Imsens betegnelse stållue framstår som mer avgrensende.
• Skjold, blant de høysete klassene betegnet som kraftig eller godt. Imsen har trolig misforstått i sin kobling av ordet «godt» til sverd for hirdmannen.
• Plata låneord, plagg med pånaglete plater. Ordet skapte problemer for de tidlige rustningshistorikerne. Munch tolka det som parérplate.
• Spaldener framstår ut fra sammenhengen som et slags rustplagg båret isteden for våpentreyja under brynje og plata, Munch 1858 koblet det til middelalder-latinsk Spaldinarium eller Spaldarium, av Spalda, skulder, tilsvarende fransk épaulière av épaule. Imsen tolket det som «en bred skinnkrave til å ha under brynja så den ikke skulle gnage mot skuldre og hals», men det kan like gjerne være av tekstil. Sannsynligvis er det det samme plagget som er henvist i reglementet for tempelordenen § 138:  «l’haubert, les chauces de fer, le heaume, le chapeau de fer, l’épée, l’écu, la lance, la masse turque, le jupon d’arme, les espalières, les souliers d’arme«. Oversatt: «brynje, brynjehoser, hjelm eller stålhue, sverd, skjold, lanse, tyrkisk klubbe, våpentreyja[?] (Upton-Ward (U-W) 1997: surcotte), spaldener (U-W: arming jacket), våpensko[?] (U-W: mail shoes). Fellestrekkene mellom de to teksten er svært interessante og blir utforsket videre i en annen post. Ordet finnes også i bruk på 1400-tallet, men da for å betegne en annen rustningstype av metall. Spaldener er diskutert i en MyArmoury-tråd.
• Våpentreyja er et rustplagg båret under brynje eller panser, eller aleine som sterk våpentreyja. Jeg går inn i meningsinnholdet i en separat post.
• Panser er tekstilrustning båret utenpå våpentreyja som et (rimeligere) alternativ til brynje. De er brukt på samme måte i Landsloven, men da uten krav om separat rustplagg under.

Av spesiell interesse er de nye bestemmelsene fra 1273 som utvidet den profesjonelle, pansrede krigsstyrken (kap 31): Hver sysselmann skulle holde et spesifisert antall krigsmenn utrustet etter den standard som gjaldt for hirdmenn, gjester eller kjertesveiner, finansiert av lensinntektene. Her finner vi altså en direkte henvisning til våpenbestemmelsene i kap 30. I tillegg skulle lendmenn og (andre) veitslemenn holde fem mann med våpen og kost i tre måneder av femten marks veitsle (2 mark var én fullgard), og flere jo større veitsle de hadde – men her uten spesifikke rustningskrav.

Kap 31 – sysslemennenes menn

Skulu huartvæigia halða með slikum vapnnom sem hava hirðmæn, gestir eða kiærtisuæinar …

Skal hver av dem holde (mennene) med slike våpen som hirdmenn, gjester eller kjertesveiner har …

Elementer av våpenkravene gjenspeiles også andre steder i skråen:

§ 27 om kongens væpnede følge:
Fylgðar men skulu hava til fylgðar fagra stalhuvu oc skiolð goðan oc væl sømlegann suærð buit með vmbunaðe ollum goðom eða øxi væl goða i mæira lage.	Følgesmennene skal ha til følget fager stålhue, godt og skikkelig skjold, sverd [imsen: skikkelig sverd] med alt nødvendig godt tilbehør eller ei god og heller stor øks.
§ 28 om Skutilsveinene som har vakthold nærmest kongen:
Uarðhalz menn skulu hava i friði þesse vopn suærd oc buklara stalhufu oc spiot, en i vfriði alvæpne.	Vaktmennnene skal i fredstid ha disse våpnene: Sverd og bukler, stålhue og spyd, men i ufredstid (skal de være) fullvæpnet.
§ 30 … og husk å ta med våpna!
Nu ma sa vðiarflega kræifia sinnar skyllðu af kononge er hann missir þessa vapnna oc þui skal konongr æiga vapnaþing i huerium Jolum oc lata skra jnvirðilega huærir þessara vapna missa. Ero þa oc oftazt margir hanðgengnir menn með kononge. Litil varkynð er ok a þui at hanðgengnir menn have þa æi oll vopn si sin með ser þegar þæir ero með kononge. Er sæint til þæira at taka sem hæima ero huærs sem vlið þarf oc mæira i vart þar sem lif konongs er oc hans goðra ðræingia en vopn þau sem ryðr eða væggia lys eða molr eta hæima.	Men den må fryktsomt kreve sine rettigheter hos kongen hvis han mangler disse våpnene. Derfor skal kongen holde våpenting hver jul, og la føre i bok særskilt dem som mangler disse våpnene. Da er det også som oftest mange håndgangne menn hos kongen. Derfor er det lite medynk å få for de håndgangne mennene som heller ikke har alle våpnene sine med seg når de er hos kongen. Det er seint å ta til dem som hjemme står når det er bruk for dem, og de trengs mer der kongen og hans gode drenger er, våpnene som rust, vegglus eller møll fortærer hjemme.
§ 42 om gjestenes utevakter:
þæir skulu hava til varðar annat huart suærð eða øxi, stalhufu, spiot oc buklara.	De skulle ha til vakttjenesten enten sverd eller øks, stålhue, spyd og bukler.

Litteratur

• Munch og Keyser 848, Norges Gamle Love (NGL) bd 2. Lokalhistoriewiki, NB (og gammel løsning).
• Steinar Imsen 2000, Hirdloven til Norges Konge og hans håndgangne menn. – basert på AM 322 fol og med norsk oversettelse.
• Lawrence Gerhard Berge 1968, Hirðskrá 1-37. A Translation with Notes. University of Wisconsin–Madison, masteroppgave. Basert på NGL, oversetter ‘plato‘ med ‘breastplate‘.
• Plato, hos ONP betegnet foreign. plata, pláta f. -u.
• Reglene for Tempelordenen, oversatt av J.M. Upton-Ward 1997, fra Cruzons 1886-utgave basert på 3 manuskripter (lettere tilgjengelig her). Til sammen er 12 manuskript på fransk og latin identifisert. 11 er omtalt av L. Daillier 1974, «Le plus ancien texte de la Règle du Temple. Le Manuscrit 131 de la Bibliothèque de Bruges«, i Handelingen van het Genootschap voor Geschiedenis gesticht onder de benaming Société d’Emulation te Brugge 111. I tillegg er et manuskript i Walters Art Gallery, W. 132, Baltimore tidfestet til 3. fjerdedel av 1200-tallet. Reglene ble oversatt fra latin til gammelfransk før 1149, men har seinere blitt kontinuerlig oppdatert gjennom 11- og 1200-tallet.

Stålhua i Farsinberget

Farsinberghjelmen JLM7485, avbildet da den gjestet Nyköpings museum i 2004-05. Hjelmen er sterkt forvitret, og ingen spor etter eventuell brem er bevart. Den ligger allikevel nær de andre «norrøne» stålhuene i stil. Den er naglet sammen av segmenterte jern- eller stålstykker. Fragmentet er 647 g, 195 cm bredt og 170 cm dypt. Foto: Peter Ahlqvist, In Deme Jahre Cristi. Gjengitt etter tillatelse.

Farsinberget, en bratt og blokkrikt høyde over Hornsjön i Östersund kommune i Jemtland, skjuler en grotte. Innenfor en hulegang skal det finnes et rom hvor man en gang fant en spydspiss og en hjelm. De ble avlevert til det som nå er JAMTLI museum i Östersund, et friluftsmuseum som i sin tid ble anlagt etter modell av Maihaugen. Hjelmen er en segmentert stålhue, og kan ha vært av den familien vi har en håndfull norske og et estisk funn av, som jeg skrev om her.

Peter Ahlqvist så hjelmen da den var utstilt i Nyköping. Han bemerket at det bare er en liten del av et kantbånd igjen, og det lar seg ikke gjøre å fastslå om det har vært øvre del av en forsvunnet brem. Pullen viser den karakteristiske hovedformen til de «norrøne» stålhuene med et korsformet stykke der armene er bøyd sammen og danner feste for pullen. Åpningene er dekket innenfra med to fastnaglede jernplater. I dette tilfellet går sidearmen ikke helt ned til kantbåndet, men har i stedet fått en rundet avslutning et par centimeter fra denne.

Når kom hjelmen på museum? Jämtlands läns friluftsmuseum ble innviet i 1912, etter initiativ av Jämtlands läns Fornminnesförening, stiftet 1886, og håndverksforeningen Jämtslöjd, stiftet 1908. Jeg kjenner ikke til dateringen i museets tidligere tilvekstkatalog, men den beskrev fragmentet slik: «Hjälm av järn, sönderrostad, en stor del är borta». Museets fotograf Jan Emil Melander tok et par bilder av hjelmen i 1925, merket «Glasplåt E671 & E681 Melander 1925». Hjelmen er kort beskrevet av Eric Festin i museets veiledning fra 1930, som feilaktig lokaliserer funnstedet til Brunflo, også det i Östersund kommune.

Takk til Anders Helseth Nilsson som satte meg på spor etter hjelmen, Peter Ahlqvist som velvillig delte informasjon og lot meg legge ut bildet, og Jamtli.

• Funnstedet på Riksantikvarieembetet, med registreringsskjema. Objektid: 10254700730001
• Eric Festin 1930, «Vägledning 1930» side 13 (skriver feilaktig Brunflo)
• Register til Jämten 1906-79
• Utdrag[?] av accessionskatalogen er trykt i årboka Jämten. Se f.eks. Lennart Björquist 1932, «Ur accessionskatalogen», s. 93-110.
• Utdrag finnes også i Jämtlands läns fornminnesförenings tidskrift, senere Fornvårdaren, se Blomberg, Carl Gustaf: «Jamtlands lans museums accession 1946». – (FV ;
  bd 9, 1945-48, SO 143-148, 223-227)

Et våpenskifte på Voss i 1350

Finnesloftet på Voss er  muligens en gildehall oppført kort etter 1295, kanskje i den tiden Peter Bonde (d. 1319) holdt til på Finne. Han ble avløst av sønnen Gudbrand, og etter ham kom hans svoger eller søstersønn Eirik Bukk til gards, og døde her i eller rett etter den store manndauen. Foto: PerPlex, Wikimedia Commons, CC-BY-SA-3.0

På Voss 6. August 1350 ble det holdt et skifte over avdøde Eirik Bukk på Finnen. Skiftet er blant de største våpenskiftene som er bevart fra middelalderens Norge, og det gir et unikt innblikk i våpens verdi og sammensetning for en lokal stormann (ikke storbonde, slik Sigurd Grieg antar) ved inngangen til senmiddelalderen. Litt enkel regning med varepenger må til. Med Asgaut Steinnes kan vi regne 1 Kyrlag = 3 lauper smør = 1 mark forngild i første og andre halvdel av 1300-tallet. En såkalt forngild mark er én mark etter pengeverdien på 1200-tallet, og 1/3 av en mark brent sølv. Den ble oppdelt slik: 1 mark = 8 øre = 24 ertuger = 240 penninger.

Åtte av 31 lotter i skiftet er stridsutstyr, til en samlet verdi av 19 5/6 mark. I tillegg er det nærliggende å anta at noen av de fire kistene i skiftet til en verdi av 4 mark har vært brukt til å oppbevare dem.

• 6 breiøkser = 6 mark
• 7 spyd = 2,5 mark
•  4 sverd, 1 enegget sverd[?], 1 skjold = 4 mark
• 1 skjold = 1 mark
• 1 kjold og 1 bukler = 1/3 mark
• 1 plata = 2/3 mark
• 4 stålhuer, 1 jernhatt og 1 lukket hjelm = 7/3 mark
• 6 bondeskjold og 1 bukler = 3 mark

Dette er hovedsakelig utrustning for en stormann og seks svenner, med noen iøyenfallende mangler. Det er ingen brynje og ingen tekstilrustning. Sigurd Grieg har gått gjennom dem alle, men snubler allerede ved breiøksene (à 1 mark) idet han heller vil bruke skjeggøkser. Spyd (à 5/14 mark = 8,5 ertuger) og sverd (à snaue 1 mark) har andre sagt nok om. Her skal bare nevnes at 24 år tidligere hadde Eiriks forgjenger, Gudbrand på Finne, løst et sverd mot 3 månedsmatbol i en gård. Det tilsvarte en rett til årlig leie tilsvarende 1 mark, og man måtte nok ut med det mangedobbelte for å innløse dèn.

Skjoldene varierer fra 1 mark til under 1/3 mark, og bondeskjold under 1/2 mark. Interessant nok tangerer de lavest prisede skjoldene ny-prisen i Bergen i 1282 på krosskjold og raudan skjold, selv om vi her må forutsette at det har skjedd en teknologisk endring. Det dyreste skjoldet har vel helst blitt kunstferdig utsmykket, slik de to skjoldene Hermann Ruge innbemelte fra Vang stavkirke i 1750.

Bondeskjoldene faller i en annen kategori. Grieg regner med at de er å sammenlikne med det bevarte Rike-skjoldet, men dette ser ikke ut til å ha vært i henhold til landslovens skjoldkrav, og vi må trolig i stedet se oss om etter en for oss ukjent variant.

Buklerne sammenstiller Grieg med bevarte buklere, men han identifiserer også de to på baksiden av Blakarstolen som slike, samt en fotsoldat avbildet i Vang kirke. Han nevner at så sent som i 1426 ble et bondeskjold ansett som god nok betaling for en tomt i Eidsberg.

Beste stålhue skulle i 1282 koste 5 øre, mot fattige 3 øre i snitt for de seks hjelmene i skiftet. Grieg bryter med Falk, og definerer i likhet med Gjessing begge typene som jernhatter med brem, den ene med spanger, den andre med hel pull.

Grieg antok med Falk at plata er til å bære under brynjen som i Kongsspeilet, selv om han åpnet for det motsatte. Han skrev før Thordeman publiserte sitt arbeid om massegraven ved Visby.

Sengetøy

Av andre gjenstander, peker sengetøyet seg ut, «j bædium hægendum (underdyne/teppe/bolster med pute), linlokkum (linlaken) ok sengiar klædom (sengeklær/ sengeteppe)» til en verdi av svimlende 6 mark. Grieg savner andre overbredsler som skinnfell/ dyne eller åkle. Det er mer sengetøy, «æin forfalsz (fortjald, omhegn) brun» for ½ mark, «æin barnshwitil (kvitil/ sengeteppe for barn) ok .j. slitath hanklæde (håndkle)» for 2/3 mark. I følge Grieg omtales også en fullt utstyrt seng i 1368, med to underdyner, tre hodeputer, åtte linlaken og to gode kvitler. DN 2 400.

Skiftet i original

Allum monnum þeim sem þetta bref sia æda hæyra senda Hal-
dor Olafsson, Asskel Øysteins son, Vemundr Siugurdar son Anfinnr
Haldorsson, Besse Þoresson, ok Eilifr Siwgurdar son Q. G. ok sina.
mer wilium ydr kunnight gera, at a midvikudagen nestan eftir Olafs
woku sidare, ok friadagen þar nestan eftir, a þritughta are ok æinu
rikis wars wirduleghs herra. herra Magnusar mæd gudes naad Noreghs
Swia Skane konongs, waro wer enuordom til nemdder af wegna Hal-
steins Josteinssonar halfir, en halfir af annarre holfu a wegnna Jngibiargar
Simunar dottor j vmbode barns sins, þes er dømt var Eriks bokka a
Finnini æruingi barna adrnefs Eriks

1. bonda j bædium hægendum linlokkum ok sengiar klædom firir vi. kyrlogh
2. jtem salun [tekstil] ok kogur [teppe] firirii kyrlogh
3. jtem æin forfalsz brun firir halft kyrlagh
4. jtem æin barnshwitil ok .j. slitath hanklæde firir ii laupa
5. jtem syrkot [overskjortel] ok kaprun [hette] firir iiij laupa
6. jtem j palkledom [pallklede] ok paldynum [palldyne] firir halft iii kyrlagh
7. jtem æin tre. a . . . . . . . . . a ok einar doppor [øredobber?] firir .v. laupa,
8. jtem iii horn, ok ij mattkrifar [matkniver], ok einar wagar skalr mæd mætom [vektskål med lodd] firir halft fimta kyrlagh,
9. jtem iiij kistur firir fiughur kyrlogh,
10. jtem sex breidæxar firir vi kyr,
11. jtem vii spiott firir halft iij kyrlagh,
12. jtem iiii swærd ok ein mækir ein skioldr þar mædr firir iiii kyrlogh,
13. jtem ein skioldr firir sik firir kyr-lag,
14. jtem skioldr ok æin buklare firir laup
15. jtem æin plata forn firir ij laupa
16. jtem iiii stolufur ok æin jarnhattr ok æin luktr hialmr firir vii laupa
17. jtem sex bonda skildir ok æin buklaræ firir iii kyr
18. jtem j .ij.loptom tiold [loftstepper/veggtepper] firir x. kyrlogh
19. jtem ii karlmansz sodlar [herresal] ok æin kuæn-mansz sodull [kvinnesal] mædr beidslu ok ollum tygium [beslag og tøyer] firir halft iii kyrlagh
20. jtem allr æykia ræidi ok iij snidlar [lauvkniver] firir halft annat kyrlaght
21. jtem j nofrum [navar] ægsum [øks] ok sigdum [sigd] ok ollum smidiu tolom [smieverktøy] þeim ær bondom hæva firir iii kyrlogh,
22. jtem ii munlaugar [vaskefat] ok ii waszkalar [vannkrukker for håndvask] firir kyrlogh
23. jtem ii pottar [leirkar] ok æin pundaræ [vekt inntil ett pund] firir kyrlagh
24. jtem ii skippundarar [vekt inntil to skippund] firir halft annat kyrlagh
25. jtem iii hæitukatlar [bryggekjeler] firir atta kyrlogh,
26. jtem diaasn [jomfrukrone] þat ær stændr þrættaan aura gyllt,
27. jtem sylgia [bol-sølje] ær stændr halfan annan æyri
28. jtem æitth fingrgul [fingerring av gull] ær stændr fim peningha wegna,
29. jtem twæn spenls ogyllt [forgylt klesspenne] er standa fim ertoggar
30. jtem æinar tolur [?] firir halft kyrlaght
31. jtem skurn buin ær stendr halfri ertogh fat [beslått eggformet bordkar] i halfan þrættanda æyri.

war þa b.I s.254 æn marg wmætet bede bu ok hæstar ok marght annat ok til sanynda
her wm sættum mer fyrnemdr mæn war jnsigli firir þetta bref er
gort war a dæghi ok aræ sæm fyrsægir.

Litteratur og digresjoner

• Henry Harrod 1870, Report on the Deeds & Records of the Borough of King’s Lynn, s. 59 – Noen priser for utrustning i skip, King’s Lynn mot kongens fiender i Skottland i 1327. Utdrag. 1 pound sterling = 20s (shilling) = 240d (penny, eg. denarius). Dagslønner for mannskap 3d pr dag, for master og constable 6 dpr dag
  • – «pair of plates of iron, value 18d.»
  • – «pair of plates with visor ([bevor?]?), one haqueton, one basinet with ventrail, one pair of iron gauntlets, value 20s.«
  • – «pair of plates value 10s., haqueton 5s., basinet with ventrail 6s.«
  • – «pair of plates of horn value 8s.«
  • – «one haubergion value 4s., one haqueton 2s., one pair of gauntlets 8d., basinet with ventraul.«
  • – «pair of plates 4s.»
    «haqueton value 40d.»
    «springald […] 30s. for the same.«
• Sigurd Grieg 1934, Skiftet efter Eirik Bukk på Finnen, Dybvad.
  • – (Grieg hadde skrevet med om middelalderhjelmene annetsteds, sa han. I byfunn?)
• Anton Espeland 1946, «Skiftet etter Eirik Bukk på Finnen i 1350», i Vossebygderne XXVIII.
• A.W. Brøgger og Asgaut Steinnes 1982, Gammel mål og vekt i Norge. – 1 Kyrlag = 3 lauper smør = 1 forngild mark i første og andre halvdel av 1300-tallet.
• N. Nicolaysen 1862-66, Norske Fornlevninger, Christiania. Om hjelm i Setesdal note 4 s. 258; Om det ene  trekantskjoldet i Vang. s. 116; Om det andre s. 117.
• Hjalmar Falk 1914, Altnordische Waffenkunde, Dybwad.
• Harry Fett 1917, Norges malerkunst i middelalderen, Cammermeyer. Gjennomillustrert med store svart-hvitt bilder.

 

Graffiti!

 

Graffitti på planke 3 av nordveggen av koret i Gol stavkirke. En 1200-tallskriger til hest med dråpeskjold, karakteristisk kjelehjelm, spyd og hund. Avbildning av graffitien med strekene utpenslet med hvit vannfarge. Se også plansje XXII. Blindheim 1985

Skipsbauger, dyr, krigere og tekst – tægging har eksistert til alle tider. Stavkrikene våre er nedgriset av dem. Eller, vi ser det vel ikke lenger som griseri. De har i stedet blitt stående som representanter for sann folkelig kunst.

Forskerne ble først klar over fenomenet i de hvitkalkede kirkene på Gotland, og etter et søk gjennom Gol stavkirke på Folkemuseet i 1951 ble det samme ble funnet hos oss. Det tilskyndet Martin Blindheim til å reise land og strand rundt og i 1985 ga han en lengre presentasjon av fenomenet for et engelskspråklig publikum.

Blindheims anliggende var å vise at hovedvekten av graffittier ble utført av de som i sin tid innredet kirkene, og å kartlegge hva som motiverte dem. Her tar vi en titt på arbeidet hans gjennom ett av hans funn.

Plankene i den nordre korveggen på Gol stavkirke hadde siden 1700-tallet gjort tjeneste som himling i koret som da ble ombygd i tømmer. Ved restaureringen av kirka på Folkemuseet på slutten av 1800-tallet kom de tilbake på sin plass, og bak billedfriser fra 1600-tallet viste de seg altså å være ganske så nedrablet.

Blindheim synes det er fristende å identifisere graffitti-kunstneren med treskjæreren fra inngangsportalen – der romanske inspirasjonen trer i bakgrunnen til fordel for det han velger å kalle middelaldersk folkekunst, utviklet uavhengig av internasjonale impulser via havnebyene. «The carvings [are] stiff in style and lacking in fantasy and clearly do not date from the golden age of the great dragon doorways.»

Ridderen identifiserte han som en rik hallingdøl på hest med lang utrimmet hale, bevæpnet med hjelm, dråpeformet skjold av 1100-tallstypen og spyd. Kunstneren var åpenbart hestekjent, mente Blindheim, og hadde til og med vist de runde platene og øvrige detaljer på bisselet.

Jeg mener Blindheim går litt for langt i å nedvurdere den endringen som skjer i treskjærerkunsten på 1200-tallet, og finner mer rimelig at treskjæreren i dette tilfellet har et tegnet forelegg enn at han bare skraverte det han så rundt seg. Alt annet treskjæreren gjør er for formelpreget til det.

• Martin Blindheim 1985, Grafitti in Norwegian Stave Churches c. 1150 – c. 1350, Universitetsforlaget.
• Edvard Bull 1920, Leding : militær- og finansforfatning i Norge i ældre tid, Steenske.

Den norrøne stålhua

Jernhatt  fra Hovland i Ullensvang, Hardanger. Nå på Forsvarsmuseet HAO21092. Foto: Norsk folkemuseum, NF.09750.

Kjelehatt (stålhufu, ty: Eisenhut, eng: Kettle hat, fr: chapel de fer, sv: kittelhatt) hjelm med brem, ofte med forsterkninger. Mange varianter var vanlige i hele Europa gjennom middelalderen. Stålhufu eller járnhattr avgrenser seg fra pottehjelmen uten brem (som Falk 1914 trodde var járnhattr) og den lukkede luktr hjálmr, men også fra den eldre spisshjelmen, hvassan hjalm eller peitu hjalmar (hjelm fra Poitiers).

Typen vi ser nærmere på her er særegen for Norge og det er gjort 9 funn av den fra hele landet, inkludert Jemtland. I tillegg er det gjort ett funn i Estland. Ingen av funnene er fra daterbar kontekst, men ut fra billedmateriale er de stilistisk datert fra midten av 1200-tallet til begynnelsen av 1300-tallet. Den er kjennetegnet ved måten den er segmentert på, med en korsformet pull med avrundede panelåpninger.

Jernhatter fra Norge. Den øvreste fra Bejarn i Tromsø museum, de øvrige oppbevares ved Oldsaksamlingen. De to i midten, fra Eiker og Skiptvet, dateres til omkring 1300. Nr 4 fra Ringsaker (C105) er fra 1200-tall mens nr 5 er fra 1400-tallet. Etter Gjessing 1942, plansje 8.

(1, 2) Bejarn-hjelmene (Ts4222/a) er fra Strand i Bejarn i Nordland. Begge er funnet i 1940 i svarte kulturlag (gardstuft?). De to beskrives som jernhatter med høy rund pull som i toppen løper opp i en liten spiss, og med en lite nedbrettet brem. De sammenliknes med avbildninger fra Olavsantemensalet, selv om disse har lavere, mer konisk pull og smalere, mer nedbrettet brem. Den mest fullstendige hjelmen er klinket sammen av to stykker, der bremmen har en 2,2 cm bred oppstående kant klinket fast til pullens utside. Pullen er smidd av ett stykke, med to sekskantede åpninger på hver side som har vært fylt av tynne jernplater holdt fast av fire nagler i hver åpning. Ytre tverrmål 33, 2 cm, største innvendige tverrmål 21,2 cm. Høyde ca. 20 cm.

Ts4222/b er en nærmest sirkelrund hvelvet jernplate som har fylt to åpninger i hjelmen.

(3) Eiker-hjelmen (C8) ble funnet i jorda på Eiker prestegård, hvor visstnok også leidangen lagret sitt utstyr. Den er i jern og ble ved registreringen i 1829 beskrevet som omtrent 6 tommer høy, bestående av en korsformet jernplate utfylt med innvendig påklinkede tynnere jernplater. (Et bilde av innsiden viser at en rund plate utfyller to åpninger.) Midt i korset, over issen, er en liten bule. En pånaglet skjerm løper rundt nedre rand, 2 1/2 tommer bred. Store stykker er fortært av rust.

Hjelmen ble av Nicolaysen forsøksvis datert til hedensk eller begynnelsen av kristen tid, og minner oss om hvor villedende de tidlige dateringene kan være.

(4) Skiptvet-hjelmen (C84) har ukjent funnsted men hadde vært oppbevart i Skiptvet i lengre tid da den ble innlevert til det som i 1829 ble Oldsaksamlingen. Gjessing anså den svært lik Eiker- og Beiarn-hjelmene, bortsett fra at den hadde to sett à tre riller på bremmen. Den framstår som langt mer slurvete utført enn de andre.

(5) Ringsaker-hjelmen (C105) som ble oppbevart i Ringsaker til den ble innlevert til Oldsaksamlingen avviker noe fra de øvrige hjelmene ved at bremmen er stuttere og tjukkere, knapt en tomme bred. Den er 8 1/2 tommer høy og i snitt 7 1/2» i diameter.

Jernhatt fra Hof i Vestfold, sett fra siden. Den oppbevares ved Historiska Museet i Stockholm. Foto: Historiska Museet.

(6) Hof-hjelmen SHM 119391, inv nr. 23741 fra Vestfold oppbevares fra 1947 ved Historiska Museet i Stockholm, etter å ha blitt kjøpt inn av Nordiska museet i 1899. I Bengt Thordemans registrering fra 1950 het det at den ble funnet i 1896 av Halvor Hovland under graving på en halv alens dyp, og var da full av aske. Innkjøpt hos antikvitetshandel A.J. Enholt, Kristiania. Gjessing overså den i sin gjennomgang. Bremmen er klinket til pullen som er satt sammen av seks deler; fire paneler under to bånd lagt i kors. De fire panelene er antakelig delvis resultat av restaurering tidlig på 1900-tallet. En avbildning fra 1900, før restaurering, viser hull i minst to paneler. Opprinnelig målt til 33 cm lang, 30,5 cm bred, 17,5 cm høy. Den 22.3.1990 målt til 33,3 cm lang, 31 cm bred, 17,0 cm høy, vekt 2037 g. Litt:

• Meddelanden från Nordiska Museet 1899-1900 s. 96: «Under sin resa i Norge i slutet af sommaren 1899 förvärfvade museets styresman för samlingarna en järnhufva, troligen från slutet af medeltiden, hvilken anträffats vid jordarbete i Hof i Jarlsbergs amt (bild 22).»
• Sigurd Grieg et. al. 1943, Arkeologiske Landskapsundersøkelser i Norge, II, Vestfolds Oldtidsminner, s. 129f: Hovland øvre 41/5: «For 30-40 år siden skal det på denne gård være funnet en «hjelm» (mon skjoldbule?), som ble kjøpt av den daværende biskop (mon A. Chr. Bang?). Den ble funnet på (?) en haug som ligger like nordenfor huset. Denne så nærmest ut som en naturlig knaus, men formen kunne vanskelig bestemmes på grunn av en tett bringebærhekk. I den vestre kant var det gravd fram kullblandet jord. Topografiske undersøkelser 1931: Tapt funn: «Hjelm», muligvis skjoldbule. (Eva Nissen Fett.)»

(7) Ullensvang-hjelmen HAO21092 fra Hovland i Ullensvang, Hardanger. Hjelmen ble gitt fra Historisk museum i Bergen til Forsvarsmuseet. Den finnes avbildet i fotosamlingen til Norsk folkemuseum, NF.09750-001, –002 og –003, der datert til 1249-99.

(8) Kodasoo-hjelmen: Funnet i Estland. Den ligner mest på Ringsakerhjelmen av type, og dateres til midten av 1200-tallet på grunnlag av Macieowskibibelen.

(9) hjelm i privat eie, beskrevet av Norheim 1990. Senere solgt til Kingbeil-samlingen, se Goll ref_arm_4314. Hjelmen er muligens den samme som er beskrevet av Nicolaysen tilhørende en privat våpensamling i Valle i Setesdal: «en simpel rundpullet jernhat med nedhængende rand, som formodentlig er fra det 16de hundredaar og maaske ældre end reformationen.» Identifiseringen er usikker, for om Eiker-hjelmen bemerket Nicolaysen den korsformedede bøylen og ga en langt tidligere datering.

(10) Farsinberg-hjelmen. Fragment, Jemtland, se Stålhua i Farsinberget.

Andre jernhatter

Med og uten segmentert pull.

Sveneshjelmen innside. Hjelmen ser ut til å være satt sammen av tre deler. I tillegg til pull og brem går en ring rundt innsiden. Foto: KHM, CC BY-SA 4.0.

Sveneshjelmen C1261 fra Svenes sogn i Nord-Aurdal kommune er allerede nevnt. Hos Gjessing heter det at den et utlånt til De Sandvigske Samlinger. Den skulle være funnet mellom 1820 og 1830 i ei steinrøys i Svenes sogn i Nord-Aurdal, Valdres og ble innlevert til Oldsaksamlingen i 1846. Pullen er drevet ut i et stykke uten pigg med vid og noe nedhengende brem. Bremmen har diameter på 39,5 cm og pullen er nederst 24 cm. Bremmen er 8,4 cm bred, og hjelmen 23,4 cm høy. Gjessing sammenstiller den med to svenske hjelmer (Hornborgasjö og Linköping?) som er praktisk talt identiske hverandre og drevet ut med pull og brem i ett. Gjessing tidfestet alle tre til 1300-tallet på grunnlag av hjelmer i Flatøyboka, men synes å være blind for at typen finnes hyppig i det følgende århundret.

Hornborgasjö-jernhatten inv. 16225, føremålsnr på hms 145759, ble funnet etter senking av Hornborgasjø i Västergötland i 1918, publisert i Fornvännen 1920 s. 4, ill s. 24 under navnet Stormhatt. Den ser ut til å være drevet ut i ett stykke, men en linje antyder at pullen kan være separat. Bremmen har diameter på 40,6-37,7 cm. . Se alternativt bilde her og her.

Assar Blomberg beskrev funnet nærmere i 1929, trolig i Broddetorps Pastorat, «Sommaren 1918 hittades i Hornborgasjön – där vattenståndet till följd av den senaste sänkningen blivit synnerligen lågt – en s.k. kittelhatt (stormhatt) av järn från 1400-talet. Till skillnad från hjälmen, som tillhörde riddaren, brukades järnhattarna av de menige männen, och de buros som vanliga hattar med obetäckt ansikte. Den imponerande pjäsen väger c:a 2 kg. och har en diameter i brättet av 38-41 cm. samt en höjd av 19 cm».

Linköping-hjelmen er visstnok drevet ut i ett stykke. Den er ikke verifisert. Denne? Gjessing 1942: «Den ene av de svenske jernhatter stammer fra de gamle Antikvitetskollegiets
samlinger. Dit kom den alt i 1600-årene. » Katalog: «Een stormhatt (ännu bevarad), fig. 25, och några gambla wärjor» tillhörde måhända 1400-talet».

Voldsted Å-hjelmen 5221, Nordjyllands historiske museum, Ålborg, på lager. Se også OMNIA. Segmentert jernhatt. Største høyde ca. 16 cm, diamenter underside 30,4 x 25,5 cm. Foto: Eget.

F) Grills hjelm 22424 (5795) Svensk jernhatt fra 1400-tallet eller tidligere. Alternativt bilde her.

G) Det tyske nasjonalmuseet, Stålhuer (Eisenhut), W901, W1273 (u bilde).

H) Rijksmuseum, Nederland. Kjelehatt hevet fra enkel plate, tysk, kjøpt fra H.L. Visser Collection. Se: Eveline Sint Nicolaas, ‘Keuze uit de aanwinsten : de wapenverzameling van H.L. Visser’, Bulletin van het Rijksmuseum 50 (2002) 3, p. 424-439, p. 429 (afb.).

I) The Met –28.99.18 franske eller tyske bacinet-fragmenter ca 1270. Fragment av Pot-Helm før 1271, fransk/ tysk. 28.99.17.

J) Wilnsdorf Eisenhut. Prior to 1233. Flere bilder på Flickr her. 2 deler

K) Marsleben Eisenhut. Artikkel. 4 deler. Også beskrevet i Brandenburg1260. Sammenlikning med andre hjelmer på Livinghistory.cz.

L) London kjelehatten sent 1300-tall. På British museum. Artikkel: Jamie Hood, Joanne Dyer, Janet Lang and Janet Ambers 2011, «Defence and decoration: new findings on a late fourteenth-century ‘kettle-hat’ helmet found in London«, i Technical Research Bulletin nr 5. – Med litteraturliste.

M) Segmentert jernhatt livrustkammaren. Inv. nr. LRK 9751 (33:156) fire deler, forsøksvis datert til 1500-1699.

Andre hjelmer

Åranäshjelmen 15659 Svensk tønnehjelm fra 1200-tallet funnet i 1916.

Ragnhildsholm-hjelmen. Foto: HMS, Victoria Dabir CC BY 2.5 SE.

Ragnhildsholm-hjelmen 115274. Fragment. Høyde 9,5 cm, diameter 22 cm. Beskrevet som bascinet, vel her å forstå i betydningen cervelliere ettersom den dateres til ca 1250 og tiden Ragnhildsholmen var i bruk som festning. Den har 3 naglehull langs nedkanten, men antas opprinnelig å ha hatt seks. Jordfunn fra utgravningene i 1880-82.

Det er nærliggende å spekulere på om de store naglehullene kan være feste for en brem snarere enn linning.

Ytterligere et jernstykke, 115275, tolkes som hjelmfragment, men det er lite og uten gjenkjennelige formtrekk.

Hatenboerhjelmen l 1971/11.10, nederlandsk cervelliere. 21 x 18 cm.

Tre segmenter naglet sammen med 2 x 8 nagler. En stripe i midten utvider seg mot for- og bakside. To semisirkulære sidepaneler. 12 kvadratiske hull langs nedkanten tolkes gjerne som oppheng for brynje, men er etter mitt syn vel så sannsynlig rester etter en brem. Den er av museet datert til 1100-tallet, men dateringen bør etter mitt syn utvides til å inkludere 12- og 1300-tallet. Funnsted angitt til landsbyen Hatenboer i byen Roermund i distriktet Limburg, Nederland. Skade er muligens etter slag fra øks eller spade? Det er ikke klart om skaden er fra før eller etter deponering.

Litteratur

• Nicolay Nicolaysen 1862-66, Norske Fornlevninger, Christiania.
  • Om hjelm på garden Rike i Valle, Setesdal note 4 s. 258: «De 9 forskjellig vaabener, som endnu finnes paa gaarden, ere neppe ældre end fra 17de eller 18de hundredaar, med undtagelse af en simpel rundpullet jernhat med nedhængende rand, som formodentlig er fra det 16de hundredaar og maaske ældre end reformationen.» Det er denne samlingen Rike-skjoldet (C954) tilhørte.
• Hjalmar Falk 1914, Altnordische Waffenkunde, Dybwad.
• Guttorm Gjessing 1942, «Stålhuene fra Bejarn og andre norske stålhuer fra mellomalderen», i Viking VI. Oslo. 75-108.
  • Den yngste illustrasjonen av norrøn stålhue er i følge Gjessing den fra «Amnehärads-Råda kirke i Värmland fra 1328» (egentlig  søndre Råde gamle kirke i Värmland fra 1323). Etter Hildebrand, Sveriges Medeltid: Kulturhistorisk skildring, bd. 2, s. 297, fig 95. [Hildebrand skriver forøvrig om hjelmer fra s. 329]
• Bjørn Hougen 1961, Fra samling til museum: Opprinnelsen til samlingen af nordiske oldsager, Universitetets oldsaksamling. Han nevner Skiptvet- og Ringsakerhjelmene kort, og viser til at Skiptvet-hjelmen med sin brede brem er avbildet på «tegninger og miniatyrer fra 1300- og 1400-årene» – en liberal typologisering med andre ord. Ringsakerhjelmen regnes som den eldste, datert til 1200-tallet [etter heddalbenken].
• Per Terje Norheim 1990, «En særpreget norsk middelalderhjelm», i Norsk våpenhistorisk selskap Årbok.
• Arme Emil Christensen 1991, «Norske middelalderhjelmer», i Norsk våpenhistorisk selskap Årbok.
• Anders Helseth Nilsson 2001, «Falk for folket«, kongshirden.no.
• Diskusjon på Historska världar fra 2007.
• Informert diskusjon på Terra Teutonica.
• Svensk soldat fra slaget ved Älvsborg 1502 (annen type jernhatt)
• Bjørn Finnsons gravtavle i Nidarosdomen er gjengitt i David Lindholm et al 2003, Medieval Scandinavian Armies part 1 1100-1300, Osprey. Den viser en glatt pull, og det er litt tvetydig om den har forhøyet topp, som de bevarte hjelmene.
• Leslie Southwick 1989 Knightly Armour in England in the Age of the Black Prince, – «The ‘Ketil-hat’, ‘chapel de fer’ or ‘shapewe’, was an open iron hat with a broad brim first used in the ancient world.199 Its name of ketil-hat presumably came from its resemblance to an inverted cauldron, then known as a ‘ketilæ or kettle, and it is this hat which is probably the vida stálhufa (wide steel hat) of the sagas.200» s. 40a. – har flere billedhenvisninger vår type.
• Matthias Goll 2013, Iron Documents Interdisciplinary studies on the technology of late medieval European plate armour production between 1350 and 1500, PhD  Heidelberg.